Oslo-politikere på bærtur

Bare begrepet ”aktivitetssone” i en debatt om bruken av Oslo-marka viser at politikerne som har foreslått det er på bærtur.

Én sone. Marka er én stor aktivitetssone som ikke trenger nye (store) inngrep for å gjøres mer tilgjengelig. Bruk heller penger på informasjonskampanjer om hvordan du skal komme deg ut i marka og hvordan du skal bruke den, enn på billige pr-triks for å lage en lov som ingen veit konsekvensene av.

Skeptisk. Begrunnelsen for å etablere aktivitetssoner er den store fortetningen som man forventer vil skje fram til 2030. Den skal, i følge forslagsholderne, sikre markagrensa og tilrettelegge for aktivitet til flere hundretusen nye Oslo-borgere. For meg virker det som nytale, nesten på linje med argumentene vi fikk høre i OL-debatten om at OL skal føre til enorm økning i folks aktivitetsnivå og til bedret folkehelse. Og selv om intensjonene er gode, stoler jeg ikke på om resultatet blir som fortalt.

Feil ende. Aktivitetssoner i marka er å begynne i feil ende. Sterkere fortetning i og rundt bykjernen i Oslo bør være et argument for nettopp å hegne om naturmangfoldet og bevare idretts- og friluftsaktiviteten som i dag foregår i marka. Flere og flere trenger villmarka, jo mer folk som blir bosatt i Oslo. I denne saken tror jeg vi må følge slagordet til noodlekongen Mr. Lee: ”kan ikke fjellet komme til deg, må du gå til fjellet.”

Det går en grense. Men det er forskjell på å sette opp gjerde på Prekestolen og et gelender på Besseggen for å gjøre den mer tilgjengelig for folk flest og å merke stien med røde Ter og legge jernbanesviller og rydde stein for å gjøre naturperlene mer tilgjengelig. Det går en grense for alt. Også i marka.

De svakeste foran seg. Det er lett å skyve de svakeste foran seg i en debatt om mer og bedre bruk av marka, ved blant annet å hevde at en åpning for aktivitetssoner også vil gjøre marka mer tilgjengelig for dem som er dårlig til beins eller har andre bevegelseshemninger. Flere hjelpere til dem som har problemer med å komme seg til marka og et totalt sett bedre offentlige tilbud for å gi dem som faktisk ønsker å komme seg ut er et bedre alternativ enn å finne på nye byråkratiske ord for friluftsliv. Ved å bedre det offentlige tilbudet slår man to fluer i en smekk og ikke et hensyn i hjel med det andre.

Skating i skauen. Det er også noe skjønt naivt over dem som i debattens hete fremmer skateparker og BMX-baner innenfor markagrensa som et godt argument for aktivitetssoner. På den ene siden overvurderer de ungdommens trang til å ta med seg skateboardet ut i marka og på den andre siden undervurderer de ungdommens ønske om å bruke gelendere og store flater foran tinghuset og Oslo rådhus til å filme nye triks. Hva med å tillate railing på C.J. Hambros plass? Det hadde blitt skaternes drøyeste aktivitetssone. Men, det skaper vel for mye støy for byrådet?

In my neighbourhood. Dette dreier seg ikke om å ikke tillate folk å komme til vårt nabolag (jeg bor på Bøler ved Østmarka). Tvert i mot. Da Aftenposten i sommer tipset Oslo-borgerne om fine joggeturer i og rundt Oslo var ikke én eneste rute lagt til Østmarka. Dumt fordi vi har Oslos beste terreng for løpe-, gå- og rullestolturer og noe vi som bor her ønsker å vise frem. Vi veit også at god bruk av skogen er den beste måten å verne den på. Flere får øynene opp for hvor bra det er i marka og god og fornuftig bruk sørger for at marka ikke gror igjen.

Aktivitetssoner i byrommet. Når byen fortettes er det ikke behovet for aktivitetssoner i marka som melder seg først, men behovet for lommer i og mellom boligområder. Hva med å regulere inn skateparker, BMX-baner, klatrevegger og fotballøkker i hvert nye boligprosjekt som planlegges og med et minimumsareale for denne aktiviteten?

Forslaget om aktivitetssoner i marka er et godt eksempel på at vi trenger politikerfrie soner i marka.

Sebastian Coes dobbeltmoral settes på nok en prøve

Fremtiden til friidrettsanlegget i Crystal Palace kommer til å avgjøre Sebastian Coes ettermæle som leder av lekene i London i 2012.

Great Expectations. Da Lord Sebastian Coe var formann for London-OL 2012 begeistret han britene med store lovnader om arven etter OL. Lekene skulle få folk i form og idrettsanleggene i Storbritannia skulle pusses opp og videreutvikles. Dette var en del av den olympiske nytalen for å forsvare investeringene på over ni milliarder britiske pund.

Etter at Coe ble valgt til president i det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) har han nå blitt utfordret på meget pikant vis.

Striden som kan stille Sebastian Coe i den britiske skammekroken er spørsmålet om deler av Crystal Palace National Sports Centre skal rives eller ikke, et anlegg som blant annet huser britisk friidretts svar på Wembley.

Ærverdig anlegg. Friidrettsanlegget i Crystal Palace er ett av de mest ærverdige friidrettsanleggene i Storbritannia og var før OL i London, ikke bare landemerket for store friidrettsprestasjoner i Storbritannia, men også svært viktig i planene for å bringe friidretten videre etter at den olympiske flammen slukket i 2012. Dette er også arenaen som huset den engelske FA-cupfinalen mellom 1895 og 1914.

Planlagt maktsenter. Friidrettsanlegget skulle styrkes, i følge planenen for å bevare arven etter OL, og være et maktsenter for friidretten sør i London, Surrey, Kent og Sussex. Den skulle simpelthen bidra til en bedre verden på alle matter skal vi tro førolympisk retorikk.

Foreslår riving. Like etter at lekene i London var over ble Sebastian Coe formann for konsulentselskapet CSM Sport and Entertainment. Dette firmaet laget en konsulentrapport for Coes gode venn, London-ordfører Boris Johnson, om framtiden for anlegget. I rapporten lanseres det fire løsninger og ALLE innebærer riving av et eller flere av anleggene i dette komplekset.

Det betyr at Coe som formann for OL lovet britene en god forvaltning av dette anlegget etter at lekene var over og like etter tjente penger på en rapport som sier at anlegget må rives.

Blir utfordret av sine egne. Nå har friidrettsmiljøet i Storbritannia og flere kjente friidrettsstjerner utfordret presidenten i det internasjonale friidrettsforbundet til å se på saken. Men det er ikke bare friidrettsanlegget som er truet, men myndighetene i London truer også med å rive svømmebasseng og et innendørs treningsanlegg. Det har fått andre idretter til å reagere, også, melder nettstedet Insidecroydon.com.

Coes mange ansikter. Tidligere har jeg skrevet flere saker om Sebastians Coes dobbeltmoral som rådgiver for CSM Sport and Entertainment og svært kontroversielle rolle som internasjonal rådgiver for Nike. Dette er saken virkelig kommer til å bestemme arven etter Sebastian Coe. Hvem får vi se i denne saken? Tidligere formann i London-OL, forretningsmannen Coe eller presidenten i det internasjonale friidrettsforbundet?

Blir fallet like stort som for Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair?

Når man kun snakker til sine egne

Justisminister Anders Anundsen (frp) er nok en gang i hardt vær. Denne gangen har han laget – det han kaller – en informasjonsvideo kalt "Trygghet i hverdagen", om ting han mener han har fått til som justisminister. Kritikerne raser og kaller det propaganda. Dette er en samtale med sine egne. Akkurat slik vi har sett i idretten den siste tiden.

Propaganda. I følge Store norske leksikon er “propaganda, bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre.”

Latterlig. Det er å overdrive å tillegg Anundsen manipulerende evner, med unntak av å manipulere lattermusklene. Slik jeg ser det (som også mener at denne videoen er helt latterlig og er problematisk på mange andre områder) er dette en metode som brukes for å samle sine egne. De er de som allerede støtter Fremskrittspartiet og hater den “negative pressen” som lar seg røre av denne videoen. Resten mener det er et rør. Den er tilpasset youtubens ekkokammer. Kjernevelgerne kan vi også kalle det.

Også i idretten. Dette er ikke noe unikt i politikken (selv om kanskje den norske justisministeren har valgt en linje som vi ikke har sett før). Det er heller ikke unikt i idretten. Det har vi sett klare eksempler på de siste årene.

Coes metode. Da Sebastian Coe kalte alle dopinganklagene som har haglet rundt det internasjonale friidrettsforbundet de siste ukene en krigserklæring mot friidretten og hånet alle dem som sto bak avsløringene var ikke det en tale til oss som satt hoderystende og hørte på, men til alle dem som var under press og ble beskyldt for å ha ført friidretten opp i uføret: de som skulle velge ham til president.

Lex Blatter. Da Sepp Blatter forsikret at han var rett man til å reformere FIFA i sin femte presidentperiode, snakket han til dem som skulle utsette pensjonstilværelse hans og ikke til alle dem som har avslørt korrupsjon eller som anklager ham for å ha kjørt FIFA i grøfta. De hadde ingen makt til å bestemme over hans videre skjebne.

Arrogant. Det er selvgodhet og en smule arroganse som preger det Anundsen, Blatter og Coe gjør for å tekkes sine egne. Det er et dålig forsøk på å maskere politikk som objektiv informasjon, indrepolitisk sminke som skal sikre at man får fortsette i jobben.

Må avsløre metoden. Først når vi ser hva som er den egentlige hensikten bak forskjellige jippoer og mediestunt kan vi komme videre fra hån og latter – slik vi har sett i alle de tre tilfellene  og som nesten alltid skaper en motreaksjon og tjener den vi latterliggjør – til å gjøre noe med det som kan være det grunnleggende problemet: maktmisbruk og dobbeltkommunikasjon.

Vådeskudd? Timingen til Blatter og Coe var god. Begge fikk tillitt av dem de snakket til. Det gjenstår å se om Anundsen har ladet riktig våpen i denne sammenheng. Det er lokalvalg og ikke stortingsvalg og det er andre enn velgerne som bestemmer om Anundsen kan klamre seg til makten. En statsminister, blant annet.

Er det virkelig Usain Bolt som skal redde friidretten?

To verdener. Verden er delt i to. En del håper to ganger dopingdømte Justin Gatlin vinner 100-meterfinalen i Beijing til helgen fordi det vil illustrere hvor galt det har gått med dopingarbeidet i det internasjonale friidrettsforbundet og at det vil føre til full opprenskning.

Den andre delen håper at Usain Bolt ertilbake i godt gammelt slag og passerer målsnøret før den dopingtatte amerikaneren. Da vinner det gode mot det vonde.

LES OGSÅ: Sebastian Coes skitne vei til toppen i internasjonal friidrett.

Begge deler blir feil.

Femti dopere. Hvis målet er at de raskeste i verden skal løpe finalen på søndag vil fem av åtte løpere ha dopingdommer bak seg under finalen på søndag. Men det er ikke bare på sprintdistansen gamle dopere gjør seg gjeldende i dette mesterskapet. Over femti andre utøvere har dopingdommer bak seg og det er garantert noen som er med som aldri er tatt. Den er en trist realitet og er et bevis i seg selv at noe er galt i internasjonal friidrett.

Det er vel ingen som med hånden på hjertet kan si at flest mulig dopere bør vinne for å få oss til å innse at dopingarbeidet har slått feil? Vi bør vel heller håpe at noen som ikke er dopet eller ikke blir tatt for doping vinner?

Det leder oss over til Usain Bolt.

Megastjerne. Usain Bolt har vært friidrettens megastjerne de siste årene og hans skadeavbrekk har paradoksalt nok gjort Justin Gatlin til vikaren i et friidretts-sirkus sulteforet på noe spektakulært. Denne situasjonen har gitt Gatlin fornyet sponsoravtale med Nike og en plass i friidrettens sentrum. Nå lurer alle på om han kan slå Bolts ”uslåelige” 9.58 på 100 meter. Skulle de to komme noe i nærheten av denne tiden bør det gå noen alarmklokker.

Lang liste med dopede sprintere. Av de 20 beste 100-metertidene gjennomtidene troner Bolt på toppen med de tre øverste. Under ham på listen over de 20 beste tidene finner vi Tyson Gay, Justin Gatlin, Asafa Powell og Yohan Blake (Bolts jamaicanske treningskamerat). Alle tatt for doping en eller flere ganger. I tillegg har jamaicanske utøvere som Veronica Campbell Brown og Sherone Simpson brutt dopingbestemmelsene og har vært i samme treningsmiljø som Bolt med mer eller mindre suspekte trener. Det betyr at den ene delen av verden setter sin lit til mannen som har slått alle doperne og trent med doperne, men selv aldri blitt tatt.

Ikke tatt, men dopet. Lance Armstrong ble heller aldri tatt i doping, men det gjorde alle rundt ham. Hovedgrunnen var at Armstrong var den største stjerna og gjorde sykkelsporten til noe den ikke burde vært. Ingen hadde noen interesse av å ta ham. Det ødela liksom noe av moroa. Den samme rollen har Bolt for friidretten i dag. Ingen har interesse av å ta ham. Han holder friidretten over vannet - skadet eller ikke.

LES OGSÅ: Bjørndalens IOC-medlemskap en fiasko.

Håpet. Jeg skal ikke beskylde Bolt for å dope seg. Men det er lov – basert på alt vi har fått vite i sykkelsporten det siste tiåret og det som i dag rulles opp i friidretten i dag – å bli litt mistenksom. Og for all del, jeg håper Bolt er rein.

Hva skal til? For meg blir det noe inkonsekvent med å håpe på at en utøver vinner over en annen som mest sannsynlig har hatt stort utbytte av tidligere års doping og som aldri har løpt så raskt som i dag. Hva skal til for å slå nettopp denne personen?

Nye utøvere er det beste. Derfor håper jeg begge taper og at de løper sakte. Først da kan vi gå videre og satse på yngre krefter som er underlagt et langt strengere regime enn det vi har sett til nå og slutte å dulle oss inn i en forestillingsverden som bare gjør vondt verre.

Bettingselskapenes skjulte innholdsmarkedsføring

Norske sportssendinger svømmer snart over av ambassadører som vil at du skal gamble mer. Tilfeldig eller bevisst innholdsmarkedsføring fra bettingselskapenes side?

Hulsker melder overgang. VGTV-profilen og tidligere fotballspiller Bernt Hulsker er utnevnt til ambassadør (som det så fint heter i bettingkretser) for spillselskapet Nordicbet, men beholder samtidig tv-jobben for VG. Nordicbet får dermed en ny profil på tv som snakker om det Nordicbet tilbyr spill på, nemlig fotball. Og han er ikke alene.

Innholdsmarkedsføring. Det er mye snakk om innholdsmarkedsføring (content marketing) i disse dager. Kort fortalt dreier det seg om at man profilerer produkter eller tjenester gjennom redaksjonell omtale – enten egenprodusert eller solgt inn til media. Mange ganger er det vanskelig å skille mellom journalistikk og markedsføring.

LES OGSÅ: Journalistikkens bloddoping.

Dette er spesielt attraktivt for produkter som det ikke er lov å markedsføre. Alkoholprodusenter higer etter redaksjonell omtale av mat og vin, tobakksprodusenter syns det er flott med hyggelige reportasjer av sigarklubber og våpenprodusenter ønsker å fremheve det sosiale ved skyting.

Og bettingselskaper ønsker å trenge gjennom reklameforbudet mot internasjonale bettingselskaper. Det gjør de blant annet ved å få ambassadører inn i beste sendetid på forskjellige tv-kanaler?

En av mange. Bernt Hulsker er den siste i rekken av tidligere idrettsutøvere som fronter internasjonale bettingselskaper og som får prominent plass i tv-ruta. Tidligere landslagskeeper Thomas Myhre er allerede ambassadør i Nordicbet og ses med jevne mellomrom som ekspertkommentator på norske tv-sendinger. Det samme gjelder John Carew og John Arne Riise som er ambassadører for henholdsvis bettingselskapene ComeOn og Betsson.

Sømløst i Viasat. Nå skal ikke jeg påberope tidligere TV2-kommentator Morten Langli en stor idrettskarriere, men han representerer kanskje det mest spesielle tilfellet i denne typen markedsføring. Han sitter som fotball-ekspert i Viasats fotballsendinger (tett omkranset av fotballforbundets representanter Rune Bratseth og Jan Åge Fjørtoft) og er samtidig ambassadør for bettingselskapet Unibet. I reklamepausene reklamerer Langli for Unibet. Overgangen fra studio til reklame og tilbake igjen er sømløst. Her er det vanskelig å vite hva som er reklame og innholdsmarkedsføring, for å si det mildt.

LES OGSÅ: Bjørndalens IOC-medlemskap en fiasko.

Mesternes Mester. Det siste skuddet på stammen (hvis vi ser bort fra Bernt Hulsker) er Vibeke Skofterud som sammen med Lars Bystøl jobbet som bettingambassadør for ComeOn under ski-VM i Falun og som nylig har frontet et kontroversielt veddemål om hvilken Tippeligaklubb som får sin første homofile (også et kløktig forsøk på innholdsmarkedsføring).

Skofterud skal være med i NRKs Mesternes Mester denne høsten. Uavhengig om det er tilfeldig eller ikke får ComeOn en flott representant på NRK i beste sendetid i mange uker denne høsten, og i et program som knytter henne til kjerneproduktet til bettingselskapet hun representerer; sport. Det finnes sikkert også flere eksempler.

Hulskers framtid. VGTV var raskt ute med å fortelle seerne sine at Bernt Hulsker ikke var tapt for dem, til tross for at han hadde blitt ambassadør for Nordicbet. I den saken tviler jeg på at siste ord er sagt. VG og VGTV har en reklameavtale med Norsk Tipping og for ikke lenge siden ble et reklameinnslag for Norsk Tipping stoppet fordi de brukte mikrofonen til VGTV i innslaget. Begrunnelsen var at det ikke var mulig å skille mellom VGTV som uavhengig redaksjon og reklame for Norsk Tipping.

I strid med Norsk Tipping. At Norsk Tipping sponser denne tv-kanalen gjør Bernt Hulskers engasjement for Nordicbet problematisk for Norsk Tipping. Du skal ikke se bort i fra at Norsk Tipping vil protestere på at en ambassadør for et konkurrerende selskap som ikke har lov til å reklamere i Norge har en programleder i et program som sponses av dem. Da får vi se hvor mye Bernt Hulsker virkelig er verdt for VGTV.

Konspiranoia. Denne problemstillingen leder over til noen spørsmål som det kunne vært interessant å få svar på.

• Er det en bevisst strategi fra bettingselskapenes side å plassere kjente personer i populære tv-programmer?

• Går TV2, VGTV, Max og andre som har bettingambassadører i studio med viten og vilje inn i dette? Har de selv økonomiske interesser av dette?

• Bør ambassadørene merkes når de er på tv?

• Kan Norsk Tipping være sponsor av programmene som disse ambassadørene deltar i?

Det er lett å bli konspiratorisk når vi snakker om innholdsmarkedsføring.

LES OGSÅ: Northugs straff.