Kosovo i OL?

Kosovo kjemper for å komme med til OL i Beijing. 13. juli i år deltok ca. 2000 idrettsutøvere i demonstrasjon på Mor Teresa-plassen i Pristina, Kosovos hovedstad, for retten til å få delta som selvstendig nasjon i internasjonale idrettsmesterskap. Med Kosovo i den olympiske familie vil få 206 deltagernasjoner i Beijing. Det sentrale her er at sport blir brukt som virkemiddel i kampen for selvstendighet.

For å styrke sin sak har Kosovo brukt Øst-Timor som eksempel. Øst-Timor fikk delta som selvstendig nasjon i Sydney-OL i 2000 før Øst-Timor fikk selvstendighet. FN-misjonen i Kosovo har også åpnet for at Kosovo skal kunne delta i Beijing-OL. En arbeidsgruppe er opprettet for å finne ut om deltagelse er mulig, og det utøves press på IOC. Får Kosovo delta er det et viktig skritt på veien mot selvstendighet.

Etter at NATO bombet Jugoslavia i 1999 og FN tok over administrasjonen av provinsen har spørsmålet om Kosovos status vært på den internasjonale politiske agendaen. Løsningsforslaget som ble utarbeidet av FNs spesialutsending Martti Ahtisaari, sier at Kosovo på sikt kan få uavhengighet og at serberne som bor i Kosovo skal få en særegen status. I tillegg skal Kosovo ha spesielle relasjoner med Serbia. Ahtisaaris utkast ble riktignok stoppet i Sikkerhetsrådet fordi Russland truet med å legge ned veto mot forslaget. Nå foregår en ny forhandlingsrunde, under ledelse av Kontaktgruppen. Fristen for et nytt forslag er 10. desember 2007. Løsningen til Ahtisaari tilfredstilte Kosovo-albanernes ønsker, mens Serbia står fast på at Kosovo er en integrert del av Serbia. Til nå har Serbia fått støtte fra bl.a. Kina og Russland. Får Kosovo delta i OL vil det da gå på tvers av Kinas utenrikspolitikk. Spørsmålet er nå om idretten bidrar til at Kosovo blir selvstendig.

Første gang Kosovo deltok i et internasjonalt mesterskap etter 1999 var i Special Olympics World Summer Games i 2003. Troppen besto i 2003 av fire utøvere, to trenere og en delegasjonsleder. Før de dro til mesterskapet i Dublin ble de ønsket lykke til av Ibrahim Rugova, Kosovos president på det tidspunktet. Laget hadde også internasjonal støtte fra en irsk fredsbevarende styrke, OSSE og vietnamesiske sportsveteraner. Etter det har Kosovo jevnlig vært representert i Special Olympics World Summer Games. Ellers er det magert med internasjonal deltagelse. Så langt er det bare Kosovos bordtennisforbund og kickboksingforbund som er fullt anerkjent av de internasjonale forbundene. Kosovo er på visse vilkår også anerkjent av Det internasjonale skiforbundet, Det internasjonale sjakkforbundet og Det internasjonale håndballforbundet. Når det gjelder håndball får Kosovo f.eks. bare stille med klubblag og ikke med eget landslag.

Kosovo har i dag ikke et eget flagg. Derfor ble det tidligere i år utlyst en flaggkonkurranse. Vi får håpe flagget er klart når Kosovo stiller med sitt første landslag i et internasjonalt mesterskap.

Tromsø-OL trenger egen identitet

Det murres i Tromsø. Flere Tromsø-beboere frykter at OL-satsingen skal gå på bekostning av breddeidretten. Det sås også tvil om at Tromsø-OL blir et miljø-OL slik Tromsø 2018 har lovet oss, og det er usikkert om Tromsø-OL vil bli innlemmet i norsk nordområdesatsning. Disse problemstillingene er viktig nok, men det er ikke sikkert at disse problemstillingene er utslagsgivende for om Tromsø får OL eller ikke. For at Tromsø skal få OL er det viktig at Tromsø bygger en egen identitet som både samler nordmenn i kampen for å få OL og som gjør at Tromsø skiller seg ut fra sine motkandidater. Da må Tromsø 2018 ta utgangspunkt i de ressursene som er i Tromsø og som har appell i andre deler av verden.

Slik det ser ut nå kjemper Tromsø mot kandidater som Alma Ata (Kazakstan), Annecy og Grenoble (Frankrike), Borjomi-Bakuriani (Georgia), München (Tyskland), PyeongChang (Sør-Korea) og en ukrainsk kandidat. Siden miljø- og gjenbruksaspektet står sentralt når IOC vurderer kandidater kommer helt sikkert alle kandidatene til å sette alle kluter til for å få en best mulig miljøprofil. I tider da alle er opptatt av miljøet kan det vekke oppsikt at Tromsøs ville natur må bøte for å bygge noen idrettshaller og skiløyper. Motkandidatene har også regionale problemstillinger som kan konkurrere med Tromsøs nordområdesatsning. Derfor er det viktig at de som kjemper for et OL i Norge finner en nisje som de andre vanskelig kan matche. Jeg mener at den nisjen ligger i fred, forsoning og menneskerettigheter. Det er fem grunner til at nøkkelen til en vellykket OL-søknad kan ligge her.

For det første vil det gi dem som jobber med OL i dag en ekstra dimensjon i arbeidet med et mega-prosjekt som OL er, og noe som går utenpå fin natur, logistikk og budsjetter. Selv om OL i seg selv kan være meningsfylt vil forsoningstanken og fokus på menneskerettigheter gi OL i Tromsø en ytterligere dimensjon. Tromsø er i dag en profilert by på fred og forsoning, og har markedsført seg som en by som retter søkelyset mot menneskerettigheter. Center for Peace Studies er en institusjon som kan engasjeres i så måte, og det kan bygges videre på verdensbegivenheten 46664 Arctic som fant sted i 2005 for å hylle Nelson Mandelas innsats for menneskerettigheter. Dette vil engasjere de fleste i Tromsø.

For det andre er freds- og forsoningstanken tett knyttet til de olympiske idealer. Det vil helt sikkert påvirke IOC. Et av IOCs fundamentale prinsipper i charteret fra 2007 sier for eksempel at sport kan bidra til et fredelig samfunn og til å bevare den menneskelige verdighet (Fundamental Principles of Olympism). I tillegg er en viktig målsetting for IOC å samarbeide med offentlige og private organisasjoner for at sporten skal kunne tjene menneskehetens interesser og fremme freden (Mission and Role of the IOC). Etter hvert som OL har gått fra å være en arena for stormaktskamp under den kalde krigen til å bli en selvstendig faktor i internasjonal politikk vil alle tiltak som fremmer IOCs og den olympiske bevegelses status i politikken bli sett på med velvilje.

For det tredje er forsoningstanken nært knyttet til Norges utenrikspolitiske engasjement. Tromsø 2018 har etterlyst engasjement fra politisk ledelse i kampen for å få OL. Det kan være verdt å minne om skrytelista til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Der står det blant annet at

- Vi er FNs syvende største finansielle bidragsyter i absolutte tall
- Vi har hatt over 50.000 nordmenn i fredsbevarende styrker de siste 50 årene.
- Vi er engasjert i en rekke freds- og forsoningsprosesser.
- Og vi er det landet i verden som gir den høyeste andelen av vår bruttonasjonalinntekt i bistand.

Dette er faktorer som bør tas i betraktning når Tromsø 2018 skal profilere seg i utlandet fordi dette også engasjerer norske myndigheter. Det kan også vise seg at dette sporet har større potensial enn nordområdeproblematikken fordi norsk nordområdesatsning er svært politisk følsom, både her hjemme og i vårt nære utland.

For det fjerde vil forsoningstanken bygge videre på de to nyvinningene som kom i forbindelse med Lillehammer-OL: Olympic Aid/Right to Play og OL-våpenhvilen (The Olympic Truce). Right to Play er en internasjonalt kjent merkevare, styres av en nordmann, og bidro f.eks. sterkt til at årets TV-aksjon til inntekt for UNICEF ble tidenes beste. OL-våpenhvilen har nå blitt institusjonalisert i FN og om den ikke til nå har bidratt til mange våpenhviler så bidrar den i hvert fall til at fredstanken blir knyttet til OL (i skrivende stund har ikke Beijing 2008 fremmet forslag om en slik våpenhvile, men den kommer nok!). Vi husker blant annet at OL-våpenhvilen i 1994 bidro til å sette søkelyset på lidelsen i Sarajevo og til at idrettsutøvere fra det krigsherjede Jugoslavia fikk komme til Lillehammer. Videreforedler og videreutvikler Tromsø 2018 disse to konseptene vil det knytte Tromsø-OL til ”The Best Olympics Ever” og også få fram noe unikt norsk som ingen andre kandidater kan matche.

For det femte vil forsoningstanken også kunne gå godt hjem hos eksisterende og potensielle sponsorer. Norske og utenlandske bedrifter fokuserer i stadig økende grad på merkevarebygging og Coorporate Social Responsibility, og for dem som vil markedsføre seg som samfunnsengasjerte bedrifter med blikk utover egen profitt vil freds- og forsoningsdimensjonen ha betydning.

På fred- og forsoningsområdet kommer Tromsø til å møte konkurranse fra PyeongChang fordi sørkoreanerne har satt sterkt fokus på forsoning mellom Nord- og Sør-Korea. Hvis de to landene konkurrerer på samme lag under OL i Beijing til neste år (og det er store muligheter for det) vil sikkert sterke krefter legge mye prestisje i at PyeongChang-OL skal få OL. Da vil Tromsø ligge tynt an uansett.

Først og fremst er det utsiktene for at det skal bli et vellykket OL som vil telle mest når OL tildeles. Men den ”politiske profilen” vil også ha betydning. Let the Games begin!