Korkåpneren judo

Flaskekasting. Rett før Usain Bolt satt fart på gulløpet på 100-meteren kastet en full mann en tomflaske ned på indre bane og traff nesten startblokken til en av Bolts konkurrenter. Før han ble kastet ut av sikkerhetsvaktene fikk han juling av den nybakte nederlandske OL-vinneren i judo, Edith Bosch. Sebastian Coe kalte dette ”poetiskrettferdighet” (poetic justice). Under disse lekene har judo skapt mye stormaktspoesi og rettferdighet.

Saudisk forbilde. Lenge var det usikkert om Saudi Arabia ville sende kvinnelige utøvere til lekene i London. Araberstaten har ved siden av Brunei og Qatar aldri før brydd seg om å sende kvinner. Først ville ikke den saudiske OL-komiteen sende kvinner, men når de først ga etter ble den eneste kvalifiserte utøveren, sprangryttersken Dalma Rushdi H. Malhas (som tok bronse i sprangridning under ungdoms-OL i Singapore), skadet. Dette var bekvemt for den saudiske OL-komiteen, men ikke for IOC. De gaden 16-år gamle judoutøveren Wojdan Shahrkhani fripass til lekene sammen medden amerikanskfødte 800-meterløperen Sarah Attar. Da det internasjonale judoforbundet etter en del krangling tillot Shahrkhani å bryte med hodeplagg lå judomatta åpen for idrettshistorie. Da kampen mot Melissa Mojica fra Puerto Rico var slutt gråt ikke faren fordi hun tapte kampen, men fordi hun hadde skapt idrettshistorie. Shahrkhani vil bli et forbilde for mange arabiske kvinner som ønsker å drive idrett. Og dette har IOC en stor del av æren for!

 

Putins grep. I forkant av lekene i London kokketerte Russlands president Vladimir Putin med at han ikke skulle overvære åpningsseremonien, men heller være tilskuer på den olympiske judoturneringen. Siden Litvinenko-saken i 2006 har forholdet mellom Storbritannia og Russland vært anstrengt. Dette var Putins måte å markere dette på. De to landene hadde ikke offisielle samtaler på fem år på grunn av giftsaken i 2006. På den annen side var judo-matta en gylden ramme for uformelle samtalermellom Storbritannias statsminister David Cameron og Russlands president. Putin er æresmedlem i det internasjonale judoforbundet og trenger derfor ikke invitasjon fra britene for å komme til London. Tonen mellom de to i judohallen var gemyttelig. Litt fordi Putins russiske favoritt vant tungvektsklassen, men også fordi de holdt seg unna diskusjoner om Syria. Cameron var mest opptatt av å normalisere handelsforbindelsene mellom de to landene. Skulle Cameron og Putin komme til enighet på grunn av møtet i judohallen vil dette stå igjen som et godt eksempel på judo-diplomati – fred i Syria eller ikke.

Judopoesi. At en full tilskuer blir banket opp av en judoutøver på friidrettsbanen og at den amerikanske judoutøveren Nick Delpopolo ble kastet ut av OL fordi han haddespist kaker med marijuana forteller at det finnes korka folk i og ved siden av judomiljøet. Men det vi vil huske judo for når lekene er over er idrettens rolle som korkåpner for likestilling i Saudi Arabia og døråpner i diplomatiske forbindelser mellom Storbritannia og Russland. Du trenger ikke ha svart belte for å skjønne det!

IOCs diplomatiske evner

Opptur. Denne måneden har vært en eneste opptur for IOC. Ikke bare kommer den mektige OL-komiteen godt ut sammenlignet med et skakkjørt FIFA, IOC har også drevet diplomati på høyt politisk nivå. Med sin sterke merkevare OL, sin sterke posisjon i FN, og sin sterke makt overfor de som søker OL, er IOC i ferd med å feste grepet som en sentral aktør i internasjonal politikk. Hvor skal dette ende?

Nord- og Sør-Korea. Valget av PyeongChang som arrangør av vinterlekene i 2018 var ikke overraskende, og det er flere grunner til at de endelig gikk av med seieren. Dette var det tredje forsøket til den sørkoreanske byen. Frans Beckenbauer har – i skuffelsen over at München ikke vant – hevdet at sørkoreanerne fikk OL på grunn av sympati. Det er en slagen manns analyse. Søknader blir som regel bedre og bedre, jo flere ganger man skriver den. Det gjaldt også for PyeongChang. PyeongChangs presentasjon i Durban var uten tvil den beste og markedspotensialet til vintersport i Asia er svært stort sammenlignet med Europa. Det var hovedgrunnene til at de fikk flertall i første valgrunde. Men det er også et tilleggsmoment av langt større dimensjoner enn vintersport som gjør at potensialet til PyeongChang er stort. Kanskje kan vinter-OL bidra til å forsone Nord- og Sør-Korea?

Da PyeongChang søkte OL i 2014 fikk de åpent støtte fra Nord-Korea. Som et ledd i søknaden drev de også idrettsutveksling med nordkoreanerne. Kanskje la de den gangen for mye vekt på forsoning og for lite på selve arrangementet? I år så det ut som strategien var riktig. Det har hele tiden vært viktig for sørkoreanerne å bygge seg opp som merkevare. Et problem har vært navnelikheten med den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang. Problemet ble løst med at man skrev inn en stor C midt i navnet - PyeongChang. Samtidig er det vanskelig å fjerne seg helt fra de politiske realitetene siden Gangwon-provinsen – der OL skal være – er delt mellom Nord- og Sør-Korea. Det gjør forsoningsproblematikken svært spesiell.

IOC har siden OL i Tokyo forsøkt å forsone de to koreanske fiendene. I forkant av OL i Seoul i 1988 forhandlet man om å arrangere noen øvelser i Nord-Korea, i Sydney 2000 og i Athen 2004 marsjerte de to landene sammen inn under åpningsseremonien, og i forkant av Beijing forhandlet de om å delta under samme flagg (noe som mislykkes). Så langt har IOC ikke greid å forsone Nord- og Sør-Korea på idrettsbanen. Kanskje greier de det denne gangen? I følge IOCs charter er det kun én by som kan arrangere OL. Lemper de på dette kravet i 2018 kan veien til Nobels fredspris være kort…

Midtøsten. Under møtet i Durban der PyenongChang ble valgt som OL-by sa Pere Miro, IOCs direktør for forbindeler mellom nasjonale olympiske komiteer at en israelsk delegasjon snart var på vei til Ramallah på Vestbredden for å følge opp avtalen som ble inngått mellom Israel og Palestina i januar i år. Avtalen dreier seg om samarbeid foran OL i London neste år. Dette samarbeidet skal ikke bare føre til best mulig OL-deltagelse for de to fiendene , men også til at de skal delta i middelhavslekene i Tyrkia i 2013.

Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. er ikke ofte israelere drar til Vestbredden i offisielt ærend. Det gjør de nå, takket være IOC.

Nord-Korea-Japan. 14. juli skal det være møte i det asiatiske olympiske råd (Olympic Council of Asia) i Japan. På grunn av kjernevåpentestingen til Nord-Korea har Japan siden oktober 2006 vært stengt for nordkoreanere. Nå ser det ut som den japanske regjeringen kommer til å gi det nordkoreanske IOC-medlemmet Chang Ung visum for å delta på møtet i det asiatiske olympiske råd. I så fall er det første gang at en offisiell representant fra Nord-Korea kommer på besøk til Japan siden viseutenriksminister Kim Kye Gwan var på besøk i 2006. Chang er offisielt invitert av den japanske OL-komiteen og det japanske idrettsforbundet. Skulle han slippe inn i Japan viser det at idrettsorganisasjoner kan være en viktig kanal for diplomati som også politikere kan dra nytte av. Og midt i dette står IOC.

Sør-Sudan? IOCs internasjonale rolle illustreres ofte med at det er flere medlemsland i IOC enn det er i FN. Under lekene i Beijing var 204 (av 205) land representert, mens det er 192 land med i FN. Siden OL i Beijing har imidlertid IOC mistet ett medlem: De nederlandske attiller. Grunnen er simpelthen at den politiske enheten er oppløst. Under OL i London får utøvere fra Attillene enten delta under OL-flagget, for Nederland eller Aruba. Samtidig har det kommet en fersk stat på det politiske kartet: Sør-Sudan. For å danne en nasjonal olympisk komité må man anerkjennes av minst fire internasjonale idrettsforbund, og det er først når man har etablert en nasjonal olympisk komité at man kan delta i OL. Tiden er knapp for den ferske staten til å få anerkjennelse av fire forbund, og mange mener at Sør-Sudan ikke kvalifiserer til OL-deltagelse før Rio i 2016. Samtidig vet vi at IOC tidligere har gitt dispensasjon for både Palestina og Øst-Timor for å delta i OL. Skulle IOC gi Sør-Sudan et ”wild card” i OL neste år garanterer jeg at den sørsudanske troppen definitivt vil få mest applaus på åpningsseremonien. En applaus for IOC rolle i internasjonal politikk.

UEFAs politiske krumspring

Politisk seeding. Trekningen av gruppene til fotball-VM i Brasil i 2014 skjer 30. juli. Alle fotballinteresserte lurer spent på hvilke lag som havner i samme pulje. Seeding-systemet gjør at lag fra samme seeding-nivå ikke møter hverandre. Men denne gangen har FIFA også bestemt at visse lag ikke skal møte hverandre av politiske grunner. Etter henstilling fra UEFA vil FIFA legge opp trekningen slik at Russland og Georgia ikke møter hverandre og at Armenia og Aserbajdsjan unngår tvekamp på fotballbanen. Hvor smart er det?

Skille fotball og politikk. Da UEFA trakk kvalifiseringsgruppene til fotball-EM i 2012 sørget de for at Russland og Georgia og Armenia og Aserbajdsjan ikke kom i samme grupper. I tillegg sørget de for at Tyrkia og Armenia ikke møtte hverandre. Da UEFA-sjef Michel Platini ble kritisert for å blande sammen fotball og politikk i EM-trekningen kontret han med å si at UEFA gjorde dette nettopp fordi de IKKE ville blande fotball og politikk. Også i denne saken kommer det an på øynene som ser…

Armenia og Aserbajdsjan. Det er ingen tvil om at det er politiske betent mellom fotballnasjonene UEFA og FIFA ønsker å skille fra hverandre. Armenia og Aserbajdsjan har på grunn av krigen mellom de to statene i 1992-1994 og den pågående konflikten om Nagorno-Karabakh ikke diplomatiske forbindelser. Dette har også skapt problemer på fotballbanen. I kvalifiseringen til fotball-EM i 2008 var de to lagene i samme kvalifiseringsgruppe, men de spilte ikke mot hverandre angivelig fordi Aserbajdsjan ikke ville spille bortekampen i Jerevan og Armenia ikke ville flytte kampen til nøytral grunn. Det er slike konflikter UEFA ønsker å unngå ved å skille de to landene fra hverandre i VM-kvalifiseringen.

Russland og Georgia. Konflikten mellom Russland og Georgia er mer intrikat. Siden Sovjetunionens fall har de to landene vært i konflikt om Sør-Ossetia. Dagens tilspissede situasjon startet da de to landene gikk til krig mot hverandre på åpningsdagen av OL i Beijing i 2008. På den måten brøyt begge landene den olympiske våpenhvilen, som begge hadde skrevet under på, og de skapte samtidig noen flere politiske poenger under lekene. Krigen førte til at Georgia måtte spille den første hjemmekampen mot Irland i kvalifiseringen til fotball-VM i 2010 på nøytral grunn (i Tyskland). I 2010 forsøkte Georgia å kaste Russland ut av FIFA, men med tildelingen av fotball-VM til Russland i 2018 fikk så vi at slike forsøk er fåfengte. Vinter-OL i 2014 er en tilleggsfaktor i konflikten mellom Russland og Georgia. Sotsji-OL foregår i nabolaget til Georgia og det er ventet et vanvittig sikkerhetsoppbud blant annet på bakgrunn av konflikten mellom de to landene.

Presedens? Det er god grunn til å tro at det ville blitt politiske protester og markeringer skulle landene som FIFA nå vil skille fra hverandre ha spilt mot hverandre. Russland har de siste årene vært plaget med fotballvold særlig mot mennesker fra Kaukasus og det er stadig protester mot Russland i Georgia, og forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan kan vel aldri bli hjertelig. Allikevel kan man stille spørsmål om FIFA og UEFA gjør det riktige ved å skille de politiske fiendene fra hverandre. For det første kan det skape en presedens for en økning i antall unntak når kvalifiseringstrekninger skal foregå. Det er mange konflikter i verden og skal man begynne å ta hensyn til alle disse kan man etter hvert bli svært uoversiktlig. Det vil i så fall stride mot fair play og det kan åpne opp for manipulering av trekningene – utover den etablerte seedingen. For det andre kan det hende at FIFA og UEFA går glipp av en mulighet til å vise fotballens forsonende kraft. To eksempler med to av landene som er nevnt her kan illustrere et slikt poeng.

Fotball og visum. Etter Litvinenko-skandalen i 2007 ble forholdet mellom Storbritannia og Russland svært anspent. Året etter kom Zenit St. Petersburg til finalen i Europa-ligaen. Finalen gikk i Glasgow mot Glasgow Rangers og det store innrykket av russiske supportere til Storbritannia gjorde at britene måtte lempe på visumkriteriene for russere. Like etter spilte Chelsea og Manchester United Champions League-finale i Moskva. Det førte til at Russerne dempet reaksjonene etter Litvinenko-saken og forenklet visumreglene for supporterne fra disse landene. Fotball skapte med andre ord normale forhold mellom land i diplomatisk knipe.

Armenia og Tyrkia. I VM-kvalifiseringen til VM i Tyskland i 2010 var Armenia og Tyrkia i samme kvalifiseringsgruppe. I Europa er de to landene på den verste enden av konfliktskalaen. Hovedgrunnen er at Tyrkia nekter for folkemordet på armenerne i 1915, en fornektelse som gjør at Tyrkia for eksempel ikke kan bli medlem av EU. VM-kvalifiseringskampene mellom de to landene ble brukt av de to landene som ramme for forsoning. Da de to lagene møttes i Jerevan i september 2008 var den tyrkiske presidenten på tribunen og i returkampen i Bursa i Tyrkia i oktober 2009 stilte den armenske presidenten opp. Her blandet man fotball og politikk, men med positivt fortegn.

Mest konflikt i Europa? Vi er ikke vant til å høre store diskusjoner fra FIFA-møter og kongresser. Det blir spennende å høre om noen protesterer på den politiske seedingen FIFA har lagt seg på denne gang? Det er verdt å merke seg at det kun er UEFA som har ønsket politisk seeding i denne kvalifiseringen. Ingen av de fem andre regionale føderasjonene har ønsket unntak fra regelen. Betyr det at det er fredelig i resten av verden?

Spesielle nordkoreanske fotballspillere

4.25. Flesteparten av de nordkoreanske fotballspillerne som entrer banen mot USA i fotball-VM for kvinner tirsdag 28. juni, kommer fra en fotballklubb med ett av de mest spesielle klubbnavnene: 4.25. Navnet på laget er simpelthen datoen for opprettelsen av det nordkoreanske forsvaret: 25. april 1932. Men det er ikke bare det som er spesielt med det nordkoreanske laget.

Populære. Det nordkoreanske kvinnelaget er langt mer kjent og mer populært enn det nordkoreanske herrelandslaget både i og utenfor Nord-Korea. Det kan være flere grunner til det. En grunn er at de – til tross for dårlige prestasjoner i mesterskap de siste årene – ligger på en 8. plass på FIFA-rankingen. USA ligger på førsteplass. En annen grunn er at dette fotballaget er gruppen av nordkoreanere som kanskje har møtt amerikanere flest ganger de siste årene. Når de møtes i Tyskland i 2011 er der fjerde gangen på rad at USA og Nord-Korea møtes til innledningsspill i et VM. De to første gangene tapte Nord-Korea, mens de i forrige VM overrasket amerikanerne og greide 2-2, etter å ha ledet 2-1 til det 69. minutt. I 2007 var amerikanerne klare favoritter, det er de også denne gang selv om amerikanerne har slitt i oppkjøringa til dette mesterskapet. En tredje grunn er den vennlige tonen som har rådet mellom de to landene i disse mesterskapene. Etter kampen i forrige VM uttalte den amerikanske treneren Greg Ryan at Nord-Korea er et fantastisk lag og at de spilte strålende angrepsfotball og forsvarte seg godt. Den nordkoreanske treneren Kim Kwang Min (som også er trener under dette mesterskapet) kontret med å si at han anser USA som det beste laget i verden, og at Nord-Korea var heldig som ikke møtte et USA-lag som spilte opp mot sitt beste. Hva om amerikanske og nordkoreanske politikere tilnærmet seg hverandre på samme måten. Kanskje de har noe å lære av sine lands kvinnelandslagstrenere? Skulle Nord-Korea slå USA denne gangen blir de enda mer spesielle og populære!

Alderen tynger? Det nordkoreanske laget er fotball-VMs yngste, med en snittalder på 20 år og 11 måneder. Vanligvis sier man at et så ungt lag har fremtiden foran seg. Det trenger ikke å være sant for dette laget. Ryktene om det nordkoreanske herrelandslaget etter fiaskoen i fotball-VM i Sør-Afrika er mange. Et rykte er at spillerne ble sendt rett til omskolering og gruvearbeid. Når det ryktes at Nord Koreas ”kjære leder” har gjort alt for at kvinnelaget skal gjøre det bra og at han forventer seier mot USA kan det hende at Nord-Korea stiller med nok et nytt ungt lag ved neste korsvei, skulle amerikanerne gå av med seieren. For nordkoreanernes del kan vi håpe på at ballen er rund også for dem.

Tid for Didier Drogba?

Ut med Gbagbo? Det ser ut som Laurent Gbagbo er i ferd med å innse at tiden som president i Elfenbenskysten er over. Det vil forhåpentligvis gjøre slutt på de borgerkrigslignende tilstandene i landet som har ført til over 500 døde og at en million mennesker er på flukt. Urolighetene startet i slutten av november i fjor da Gbagbo nektet å erkjenne tapet for Alassane Outtara i presidentvalget. Han har siden da klamret seg til makten til tross for sterkt internasjonalt press. Preidentvalget skulle være den endelige løsningen på (den forrige) borgerkrigen som varte i ca fem år fra 2002. Det som har skjedd de siste månedene viser at freden og forsoningen lå lenger unna enn det man trodde. Skulle Gbagbo nå tre tilbake for Outtara er spørsmålet om Didier Drogbas tid er kommet? Drogba er mest kjent som Chelsea-spiller og Elefantenes (klengenavnet på landslaget til Elfenbenskysten) største stjerne, men han har også spilt en sentral rolle i fredsprosessen i Elfenbenskysten. Hans rolle i denne prosessen viser både maktesløsheten og makten til den verdenskjente fotballspilleren.

Elefantene tramper. Grunnen til at man nok en gang kan diskutere Drogbas rolle i det som nå skal skje i Elfebenskysten er hans uttalelser i forbindelse med kvalifiseringskampen til Afrikamesterskapet mot Benin i slutten av mars, der han og resten av elefantene gikk sterkt ut mot politikerne på Elfenbenskysten. De sendte blant annet brev til alle de stridende partene og ba om fred. Spillerne mente at politikerne var i ferd med å ødelegge landet. På grunn av urolighetene ble kampen flyttet fra Abidjan i Elfenbenskysten til Accra i Ghana. Der slo de Benin 2-1 og de dedikerte seieren til hele det ivorianske folket og håpet at seieren ville bidra til mer fornuft i landet. Det gjenstår å se om 2-1 mot Benin holder i denne sammenheng. Man har hatt stor tro på fotball og Drogba tidligere, uten at man har kommet helt i mål.

Madagaskar blues. Fotballens rolle i fredsprosessen på Elfenbenskysten startet under kvalifiseringen til fotball-VM i 2006. Etter hver kvalifiseringskamp ledet Drogba sine lagkamerater, som kom fra alle deler av Elfenbenskysten, i bønn for fred og forsoning på Elfenbenskysten. Da Elfenbenskysten kvalifiserte seg for VM utløste dette dager med feiring, og førte til at folk i den regjeringskontrollerte hovedstaden Abidjan ringte rundt til barer i det opprørskontrollerte nord for å bestille øl til bargjester på sin regning. Kvalifiseringen gjorde Drogba og det ivorianske laget til ikoner på Elfenbenskysten. (Det økte også interessen for Chelsea i det krigsherjede landet.) Han ble ikke mindre populær da han under en turné på Elfenbenskysten i mars 2007 foreslo at kampen mot Madagaskar skulle spilles i Bouake, i opprørernes hovedstad. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 trodde mange at Drogba og hans lagkamerater var Elfenbenskystens frelsere.

Brothers in Arms. Sikkerheten under kampen mot Madagaskar ble tatt vare på av 300 soldater fra opprørstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Regjeringssoldatene hadde blitt invitert for å symbolisere forsoningen mellom opprørerne og regjeringen, og det rapporteres at de regjeringsvennlige soldatene støttet sine fotballsoldater i skjønn forening med de opprørsvennlige fotballsupporterne. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis. Og det på grunn av en fotballkamp.

Tilbake til livet. Etter kampen uttalte en talsmann fra det ivorianske sportsdepartementet at det Drogba og hans lagkamerater gjorde i Bouake var en større fredsinnsats enn det godt utdannede politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Og han berømmet også spillerne på Madagaskar for at de gikk med på å spille kampen i det regjeringsfiendtlige nord. I ivorianske aviser dagen etter kampen sto det blant annet ”Five Goals to Erase Five Years of War” og ”Drogba Brings Bouake Back to Life”.

Drogba magiker? Spørsmål vi må stille i denne sammenheng er om Didier Drogba og hans lagkamerater alene kan ta æren for dette historiske øyeblikket. Svaret er nei. Selv om Drogba har hatt stor innflytelse i denne prosessen er det andre bakenforliggende faktorer som har gjort at fotballkampen da sto som symbol på forsoning mellom to stridende parter. Tidligere i 2007 undertegnet nemlig opprørsleder Gauillaume Soro en fredsvtale med daværende president Laurent Gbagbo. Som en del av fredsavtalen ble Soro utnevnt som statsminister, samtidig som han fikk beholde tittelen som generalsekretær for opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt på Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte ”maktdelingen” var et signal om nye tider. Det la altså grunnen for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir.

Politikk uten politiker. Didier Drogba har sagt at han aldri vil gå inn i politikken slik som for eksempel George Weah forsøkte i det borgerkrigsherjede Liberia for en stund tilbake. Drogba vil heller fortsette med å bygge sykehus der han finner det nyttig. Og det er i politikken at de viktigste freds- og forsoningstiltakene gjøres. Dette til tross er Didier Drogba (og hans lagkamerater) blitt et viktig symbol på forsoning på Elfenbenskysten. I krisetider er det viktig å ha symboler å samle seg om. Didier Drogba er et slikt symbol. Kanskje det nettopp er fordi at han ikke søker politisk makt at han også i framtiden kan være et symbol på forsoning på Elfenbenskysten. Det spørs om det snart er tid for Drogba?

Send Frankrike til Gaza!

Franske narrer. Ord blir fattige når man skal beskrive de franske spillernes opptreden under fotball-VM! Det holder ikke å skylde på treneren – som ble kåret til den verste franske treneren siden Ludvig den 16. Spillerne oppførte seg som middelalderske narrer. Nå foreslår jeg at de drar til Gaza for å fjerne ryktet som nasjonale narrer og bidra til at en spent, internasjonal konflikt får en løsning.

Folk-til-folk-diplomati. Dette kan høres ut som en drastisk og kanskje tullete oppfordring, men det ligger en stor grad av alvor bak dette. Det er ikke et forsøk på å straffe de franske spillerne, ei heller er det en oppfordring om å bryte den israelske blokaden av Gaza. Dette er et forslag om folk-til-folk-diplomati og et ønske om at overbetalte fotballspillere kan gjøre noe mer for seg enn å sutre over upassende treningstider.

Frankrike vant! I forkant av fotball-VM i Sør-Afrika foregikk det et eget fotball-VM i Gaza. Turneringen fant sted 1. til 15. mai og besto av 16 lag. Turneringen ble arrangert for 1) å vise at alt ikke er håpløst i Gaza og at fotball kan bidra til forsoning, og 2) å fortelle resten av verden at man ønsker å komme ut av isolasjonen med fredelige midler. Turneringen besto av 200 fotballspillere fra Gaza og 200 utenlandske spillere (fra land som Storbritannia, USA og Nederland og fra forskjellige internasjonale hjelpeorganisasjoner og nyhetsbyråer) sammensatt til 16 lag. Turneringen var åpen for både kvinner og menn, og var sponset av blant annet UNDP og Pepsi. Hvem som vant? FRANKRIKE!

Dugnadsinnsats. Frankrike slo Jordan i finalen i en tett kamp som endte 5-4 etter ekstraomganger. VM-trofeet Frankrike fikk under seiersseremonien var laget av skrapmetall fra rester etter bombingen av Gaza i 2008/2009. Jordan slo ut Italia i semifinalen og Frankrike slo Russland. USA var også med, men ble slått ut av Serbia i første kamp. Likevel fikk USA stor støtte under turneringen. Dette var ikke bare en folkefest, men også et dugnadsprosjekt som hadde et stort innslag av frivillighet og mange kunstneriske innslag, og likt alle verdensmesterskap i fotball hadde også dette Gaza-mesterskapet en åpningsseremoni.

Ja til vuvuzela! Vestlige medier – også norske journalister – har klaget fælt på bruken av vuvuzelaer under fotball-VM i Sør-Afrika. Om det ble brukt vuvuzelaer i kampene på Gaza vet jeg ikke, men jeg er sikker på at alle som var der hadde satt pris på all mulig støy fra dette instrumentet. Både fordi det ville skapt stemning på tribunen og fordi det er en mye finere lyd enn lyden av bomber som traff Gaza for litt over et år siden. Som for zuluene kunne dette instrumentet symbolisert håpet om frigjøring fra vanstyre.

Fransk åpning. Gaza World Cup fikk liten oppmerksomhet sammenlignet med det store hysteriet som fotball-VM i Sør-Afrika skaper. Det kan skyldes flere ting: dårlig markedsføring, generelt liten interesse for det som skjer på Gaza, ubetydelig turnering osv. Kanskje burde turneringen ha fått større oppmerksomhet, og det er her de franske primadonnaene kommer inn i bildet. Hva om de franske spillerne dro til Gaza for å hedre Gaza World Cup i etterkant, slik at befolkningen i Gaza fikk se ekte – dog utskjelte - franske spillere? Det ville gitt de franske spillerne et annet perspektiv på livet de lever bak selvoppførte piggtråder i London og Paris, det vill gitt befolkningen i Gaza et signal om at verden ikke har glemt dem, og det ville gitt turneringen i Gaza høyere status. Og kanskje kunne laget som vant Gaza-turneringen vist de franske landslagspillerne ett og annet om samhold og fotballferdigheter. Kanskje de har noe å bidra med på trenersiden, også? Vivé la France!

Nord-Korea - fra ondskapens akse til dødens gruppe

Politiske poenger. Det er enkelt – og kanskje lettvint? – å lage politiske poenger ut av årets fotball-VM i Sør-Afrika. Bare det at VM er i Sør-Afrika bærer mye politikk med seg. Brasilianske og portugisiske medier har for lenge siden startet ordkrigen før møtet mellom den tidligere kolonimakten og kolonien (gruppe G). Det samme har engelske og amerikanske medier før møtet mellom England og USA (gruppe C), og spanske og chilenske/honduranske medier før møtene mellom Spania og Chile og Spania og Honduras (gruppe H). Men etter at Nord-Korea senket et sørkoreansk krigsskip i mars i år er det knyttet flest politiske poenger til kampene Nord- og Sør-Korea skal spille.

Koreansk optimisme. Det er første gang de to koreane skal delta i fotball-VM sammen. Før nedskytingen av krigsskipet og avsløringen av at det var Nord-Korea som hadde senket skipet hersket det optimisme på den koreanske halvøy om at årets fotball-VM og et mulig fotball-VM i Sør-Korea i 2022 skulle føre til tøvær mellom de to krigførende statene. I forkant av årets VM foreslo noen sørkoreanske parlamentarikere at Nord- og Sør-Korea skulle organisere felles heiagjenger til de to respektive lands kamper – slik de også planla før OL i Beijing, men ikke lykkes med. Lederen for den sørkoreanske søkerkomiteen til fotball-VM i 2022 – den tidligere finansministeren Han Sung-joo – har også foreslått at tre eller fire kamper i mesterskapet om 12 år skal spilles i Nord-Korea.

Forsoning på idrettsbanen. Det er på idrettsbanen at de to landene har hatt sine lykkeligste stunder siden Korea-krigen ble til våpenhvile i 1953. Et av høydepunktene var Sydney-OL da de to landene marsjerte inn sammen under åpningsseremonien bak et felleskoreansk flagg. Dette flagget ble også heist da de to landene spilte mot hverandre i VM-kvalifiseringskampen i Seoul i fjor – en av kampene som førte begge lagene videre til VM. Og i følge nordkoreanske medier var det de taktiske rådene fra Kim Jong-il som sørget for Nord-Korea kvalifiserte seg... Da fikk Nord-Korea støtte fra en sørkoreansk heiagjeng. (Utenlandske heiagjenger er ofte de eneste som gir Nord-Korea støtte når laget spiller utenlands siden svært få nordkoreanere får reise ut av landet for å støtte laget sitt…). Forrige gang VM var i Sør-Korea (i 2002 sammen med Japan) satt nordkoreanske soldater opp en egen tv-skjerm i den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea for å følge med sine sørkoreanske brødres vei til en historisk semifinale. Denne begivenheten er foreviget i filmen ”Dreams Come True” og er et sterkt vitnesbyrd om at selv hardbarka offiserer lar seg smelta av fiendens gode fotballspill.

Massakre i Zimbabwe. Forrige gang Nord-Korea deltok i fotball-VM – i 1966 – ble de manges maskot blant annet fordi de slo ut Italia og ledet 3-0 mot Portugal (før de tapte 5-3). I filmen ”The Game of Their Lives” sier spillerne at en av grunnene til at de tapte mot Portugal var søvnmangel som skyldtes krusifiksene som hang over sengene deres i klosteret de bodde i før kampen. Gudene var altså mot dem i denne kampen. Om ikke gudene har gitt nordkoreanerne støtte har i hvert fall Robert Mugabe forsøkt å slå politisk mynt på laget. Mugabe har invitert det nordkoreanske laget til å forberede seg til mesterskapet i Zimbabwe. Reisemessig er dette en fordel for koreanerne, siden Zimbabwe grenser til Sør-Afrika. Politisk er dette bortenfor grenseland: i 1982 ble 20.000 zimbabwere (ndebelere) drept av hæren i provinsen Matabeleland. Brigaden som sto for massakren var lært opp av nordkoreanske rådgivere! Saken blir ikke bedre av at den planlagte treningsleiren var lagt til nettopp denne provinsen. Nå er den riktignok flyttet til Harare. Mugabes initiativ har fått flere ndebelere til å organisere til protester mot det nordkoreanske laget når de spiller kamper i Sør-Afrika.

Fra ondskapens akse til dødens gruppe. I kampen mot terror ble Nord-Korea plassert i ondskapens akse. I fotball-VM skal de spille kamper i dødens gruppe. Der skal de møte Brasil, Elfenbenskysten og Portugal. Få levner laget sjanser i denne gruppen. Skulle underet fra 1966 leve videre og Nord-Korea vinne gruppen kan de møte Sør-Korea i semifinalen i Cape Town 6. juli, hvis naboen i sør blir nr. 2 i sin gruppe. Det vil uten tvil bli den mest politiserte kampen i VM. Da gjetter jeg på at militærøvelser mellom USA og Sør-Korea opphører og at alle våpnene i den demilitariserte sonen blir lagt ned – i hvert fall i 90 minutter pluss eventuelle ekstraomganger og straffespark. Til da får vi følge med på diskusjonene om Portugal er å regne for Brasils b-lag eller ikke.

Adidas, Puma og Afghanistan

Bitter strid. Den bitre striden mellom Adidas og Puma tar offisielt slutt på mandag! Da spiller representanter fra de to klesprodusentene en forsoningskamp i fotball. Det blir det første fellesarrangementet til de to gigantene siden brødrene Adi (Adidas) og Rudolf Dassler (Puma) skilte lag i 1948.

ISAF følger opp. Forsoningskampen foregår på ikke-voldsdagen til organisasjonen Peace One Day. Da er det ikke bare klesgigantene som markerer seg. Afghanistans omstridte president - Hamid Karzai - har oppfordret alle som kjemper mot landet til å legge ned våpnene denne dagen! General Stanley McChrystal - lederen for ISAF-styrkene i Afghanistan - har lovet at styrkene ikke skal foreta offensive operasjoner på mandag. Om det betyr at ISAF kjemper mot Afghanistan er litt usikkert. Kanskje norskstøttede Faryab United - det afghanske laget som spilte i årets Norway Cup - stiller opp mot ISAF-styrkene?

Kommer Cruyff? Uansett er det historisk at Puma og Adidas slutter fred, og at klesgigantene som rustet seg for kamp på hver sin side av elva i byen Herzogenaurach, nå endelig bygger bro. Og det i en tid da en av syv tyskere ønsker Berlin-muren tilbake. Jeg undrer på om de to lagene bytter drakter etter kampen og om Johan Cruyff gjør gjesteopptreden på begge lagene? Cruyff nektet i sin tid å spille med for Nederland med Adidas-logo fordi han ble sponset av Puma. Han spilte som vi vet i bare to striper!

Politisk toppfotball

Ondskapens akse - Gruppe 2. Sjelden har fotball vært spekket med mer politikk enn det vi har sett de siste dagene, og gruppe 2 i Asia står i en særklasse. Sør-Korea hjalp Nord- Korea til fotball-VM i Sør-Afrika neste år og flere av de iranske spillerne som spilte mot Sør-Korea hadde på seg grønne armbånd til støtte for opposisjonen i Iran og i protest mot valgresultatet i Iran.

Blatters våte drøm? ”Obama, jeg vil gjerne presentere deg for Kim. Jeg regner med at dere ikke har møtt hverandre før!?”. Dette kan bli Sepp Blatters ord neste sommer. USA og Nord-Korea kan nemlig møte hverandre i gruppespillet i VM. Dette kan bli rammen for en tilnærming mellom de to fiendene, selv om det kan virke urealistisk. Greier Blatter dette kunststykket kan han rappe Nobels fredspris foran Jacque Rogge og IOC som lenge har arbeidet for en forsoning mellom Sør- og Nord-Korea på idrettsbanen.

Grønne svettebånd. Da Iran gikk på banen for å møte Sør-Korea hadde åtte av spillerne på seg grønne armbånd til støtte for den iranske opposisjonskandidaten Mir Hossein Moussavi. På tribunen ble det vist iranske flagg med ”Fritt Iran” og bannere med ”hvor er stemmen min? og ”diktator, dra til helvete”. De iranske trenerne (en av dem amerikaner!) prøvde i pausen å få spillerne til å ta av seg armbåndene. Bare tre av dem fulgte oppmodningen. Bilder av de iranske spillerne ble raskt brukt i demonstrasjoner i Teheran.

Mer protester. Basert på erfaringer fra Beijing-OL vil internasjonale idrettsarrangementer i stadig større grad bli brukt for å markere politiske standpunkter. Det er lite trolig at mange nordkoreanere får dra til Sør-Afrika for å støtte sitt landslag i en eventuell kamp mot USA. Men mange eksilkoreanere vil sikkert markere sin støtte til det nord-koreanske laget, men samtidig misnøye med det nord-koreanske regimet. I tillegg vil sikkert andre grupperinger markere sin misnøye med det nord-koreanske lederskapet. Dette er noe Kim Jong Il må tenke over før han eventuelt bestemmer seg for å dra til Sør-Afrika neste år - hvis han fortsatt er leder på det tidspunktet.

Totalitært dilemma. Når det gjelder de iranske spillerne er det lite trolig at noen av dem som bar grønne armbånd bor og jobber i Iran. For dem koster det ikke så mye å ta på seg et par svettebånd for å markere motstand mot presteskapet i Iran. Totalitære regimer som frykter protest fra egne utøvere står i slike sammenhenger overfor et stort dilemma – skal de satse på utøvere som arbeider utenfor hjemlandet for å sikre best mulig resultat eller skal de kun satse på hjemlige spillere som man forventer vil være lojale mot styresmaktene i landet de representerer? Kanskje disse problemstillingene kan få Kim Jong Il og Mahmoud Ahmadinejad til å møtes for å diskutere fotball?

Politisk toppfotball. I slike sammenhenger er ikke fotballen bare rund og cup er ikke bare cup. Da er fotball viktigst av alt som er uviktig!

Iran-amerikaner løser krisen?

Konflikt USA-Iran. Selv om Barack Obama har varslet en ny utenrikspolitisk linje overfor Iran ønsket ikke USA å delta på FNs rasismekonferanse forleden. Begrunnelsen for ikke å delta på konferansen ble understreket da Irans president langet ut mot Israel og kalte landet for rasistisk. Når slike ting skjer kan man få inntrykk av at de to landene er uforsonlige. Det er ikke tilfelle og særlig på idrettsbanen får vi signaler om at pragmatismen råder i forholdet mellom de to landene. Det gir håp om en bedre fremtid.

Ny landslagstrener i fotball. Denne uken ble Afshan Ghotbi ansatt som ny iransk landslagstrener i fotball. Ghotbi er født i Iran, men flyttet til USA da han var 13 år. Han var sjefspeider for det amerikanske landslaget i fotball under fotball-VM i 1998 da USA tapte for Iran(!), han var assistenten til Guus Hiddink da han ledet Sør-Korea under fotball-VM i 2002, og assistenttrener til David Beckhams Los Angeles Galaxy. Siste oppdrag var å lede det iranske laget Persepolis til seriemesterskap i mai i fjor.

Usikker arbeidsplass. Iran ligger dårlig an til å kvalifisere seg til fotball-VM i Sør-Afrika neste år. Nå ligger de på en fjerdeplass i sin pulje med 6 poeng og bare tre kamper igjen av kvalifiseringen. Oppgaven virker vanskelig og jobben hans virker usikker. Ghotbi er den tredje iranske treneren denne måneden! Enkelte vil også kanskje stille spørsmål ved om hvor lojaliteten hans ligger. Ikke bare har han et nært forhold til Iran og USA. Ved siden av å ha trent Sør-Korea er han også gift koreansk, og en av lagene Iran har igjen i kvalifiseringen er....nettopp Sør-Korea.

Mirakelmann? Drillo og Otto Ulseth har erfart at det ikke er lett å samle en nasjon som setter stor lit til sitt fotballag og som samtidig sliter med interne problemer. Oppskriften på suksess er enkel – seire. Skulle Ghotbi opptre som mirakelmann for det iranske landslaget i fotball og få Iran til Sør-Afrika kan det også gi åpning til en bedre tone mellom USA og Iran på det politiske nivå. Det er i hvert fall lov å håpe. Hva sier du Drillo?

Skateboard for fred i Afghanistan

Skate for fred. Norske, kanadiske og tyske myndigheter har gått inn med 120.000 amerikanske dollar for å få afghanere til å skate. Et varig fredstiltak eller naiv pengebruk?

Skateistan. Australieren Oliver Percovich kom til Afghanistan for litt over to år siden sammen med kjæresten sin. Nå er det slutt med kjæresten, men han har startet et nytt engasjement: Skatistan, et prosjekt som skal få afghanere til å utfolde seg på skateboard. Da Percovich kom til Afghanistan hadde han ikke jobb og han brukte dagene til å stå på skateboard i Kabul - mellom pansrede biler og sjekkposter. Dette vakte oppsikt og flere ble interessert i doningen på fire hjul. Nå har han startet en skate-skole med én ansatt. På skolen skal man også lære engelsk og data.

Dristige prosjekter. Det er ikke første gang dristige idretts- og forsoningsprosjekter starter opp i Afghanistan. Norge har bidratt til å stable på beina den afghanske OL-troppen og det norske judoforbundet har startet Judo for Fred i Afghanistan - et prosjekt som er utvidet til flere land.

Veien videre. Det er mye diskusjon om veien videre for Afghanistan. I Norge diskuterer vi om vi skal engasjere oss eller ikke eller om vi kun skal holde oss i deler av landet. Barack Obama er i ferd med å lage en ny plan for amerikansk engasjement i Afghanistan samtidig som man kritiserer FNs spesialutsending Kai Eide for ikke å gjøre jobben sin godt nok. Kan skateboard bidra til klarhet i debatten?

Optimisme. Ikke mye, men det kan få oss til å diskutere hva afghanerne trenger og hvilke virkemidler og innfallsvinkler som blir brukt på bakken i Afghanistan. Selv om Skateistan er et prosjekt finansiert av land som deltar aktivt i fredsarbeidet i Afghanistan - og på den måten er part i konflikten i det krigsherjede landet - er prosjektet startet som et privat initiativ uten andre hensikter enn å lære bort skateboardets fortreffelighet. Det ligger ingen politisk prestisje i prosjektet, kun et ønske om at afghanere får noe annet enn krig å tenke på og at hverdagslivet - kanskje paradoksalt nok - blir meningsfylt. Siden skateboard er en kreativ idrettsform kan afghanerne utvikle sin egen skateboardkultur.

Farer. Men prosjektet er ikke bare forbundet med glede og framtidsoptimisme. Skateboradaktiviteten skal optimalt sett foregå i det fri og den skal kunne utøves av alle -gutter og jenter. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er alvorlig og det setter naturlige begrensninger for aktiviteten. Samtidig er det kontroversielt i Kabul at jenter hengir seg til noe så verdslig og vestlig som skateboard.

Kult. Tidligere jobbet jeg ved Tinghuset i Oslo, et eldorado for skatere, og et mareritt for dem som har kontor ved siden av horden av ungdommer som gjør triks på gelendrene ved CJ. Hambros Plass. Jeg har fått et litt annet syn på skateboard etter at jeg fikk vite om Skateistan. Hva vil norske skatere si hvis jeg forteller dem at skateboard blir brukt for å skape et bedre liv for ungdom i Afghanistan? Driter vel jeg i eller seffern? For dem av disse som har lyst til å bidra til dette prosjektet kan sjekke denne linken: http://skateistan-cph09.dk/dansk/om-skateistan/

Badminton mot voldelige kurdere

Konflikt Tyrkia-Danmark. Forholdet mellom Tyrkia og Danmark er ikke det aller hjerteligste. En av grunnene til det kjølige forholdet mellom de to landene er Danmarks håndtering av Muhammed-krisen. En annen er at den kurdiske radiostasjonen ROJ, som Tyrkia mener støtter PKK, får sende fra København. Enkelte hevder at denne konflikten vil føre til at Tyrkia blokkerer for at statsminister Anders Fogh Rasmussen blir NATOs neste generalsekretær. Spørsmålet er om badminton kan bidra til å rette opp det anstrengte forholdet.

Fjerbolde i stedet for sten. I april setter det danske badmintonforbundet, den danske ambassaden i Tyrkia og det tyrkiske badmintonforbundet i gang et prosjekt danskene kaller ”Fjerbolde i stedet for sten”. Tanken er å få kurdisk ungdom som kaster stein på det tyrkiske politiet i det sydøstlige Tyrkia til å slutte med steinkasting og begynne med å slå fjærballer over et nett. Danske badmintontrenere skal lære opp tyrkiske politifolk til å bli gode og pedagogiske badmintontrenere for å få dem i dialog med kurdisk ungdom. Prosjektet varer i en – 1 – uke og i løpet av den perioden skal det deles ut ca. 30000 badmintonracketer, nett og et ukjent antall badmintonballer. Tanken er å overføre energi fra steinkasting til badminton. Det er også ønskelig at Danmark – som en stormakt i badminton – skal kunne heve nivået i Tyrkia – som ikke har mye å vise til på badmintonbanen.

Opnionsdiplomati. Det er vanskelig å tro at dette prosjektet fører til mindre steinkasting. Det er mer nærliggende å tro at dette er mer ”opinionsdiplomati” (public diplomacy) der Danmark prøver å skape et bedre inntrykk av Danmark i Tyrkia enn et reelt forsøk på forsoning mellom kurdere og det tyrkiske maktapparatet. I stillingsutlysningen til det danske badmintonforbundet står det også at prosjektet ”også [kan] være godt for Danmarks image”. Det er begrenset hva man får til på bakken i Diyarbakir og Van i det sørlige Tyrkia på én uke. Effekten på det politiske forholdet mellom Danmark og Tyrkia kan faktisk bli bedre. Det er verdt å merke seg at prosjektet har støtte hos parlamentsmedlemmer fra regjeringspartiet AKP.

USA i tet. Tanken om at sport er et godt virkemiddel i opinionsdiplomatiet er ikke nytt. USA har siden 2006 i utstrakt grad brukt idrett i slikt diplomati. Brytediplomati overfor Iran har vært av de mer avanserte og mest vellykkete tiltakene. Men USA har også forsøkt seg på badminton. Det har ikke vært vellykket. I februar i år ble kvinnelige amerikanske badmintonspillere nektet visum til Iran. Det amerikanske laget var invitert av det iranske badmintonforbundet for å delta på en turnering som skulle markere 30-årsjubileet for den iranske revolusjonen(!). Dette må regnes som et nederlag for Obama og Clintons nye utenrikspolitiske linje.

Game, set and match. Game, set og match var metaforer som ble brukt av NATO under bombingen av Jugoslavia i 1999. Blir Anders Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO får disse racketbegrepene en helt ny mening i den militære organisasjonen…

Idrettsboikott av Israel?

Boikott av Israel? Litteraturhuset arrangerte 25. februar seminar om kulturell og akademisk boikott av Israel, blant annet på grunn av krigføringen i Gaza. Siden idretten er en del av det utvidede kulturbegrep er det på sin plass å spørre om det også er riktig og nødvendig med idrettsboikott av Israel?

Israel versus Sør-Afrika. Mange hevder at situasjonen i Israel kan sammenlignes med apartheidstaten Sør-Afrika og at idrettsboikotten av Sør-Afrika ga gode resultater. Denne sammenligningen er ikke uproblematisk både fordi idrettsboikotten var en del av en mer omfattende boikott av Sør-Afrika og fordi idrettens rolle i apartheidstaten Sør-Afrika var spesiell. Disse to tingene henger selvfølgelig sammen. Den altomfattende boikotten av Sør-Afrika (både med hensyn til politikkområder - handel, idrett, politisk) og i tilslutning (mange land boikottet) gjorde at boikott av hvite idretter, som for eksempel rugby, påvirket den hvite befolkningen negativt og ga den fargede befolkningen synlige symbolske seire. Det var god tradisjon blant fargede i Sør-Afrika som konsekvent heiet på Sør-Afrikas motstander i rugby.

Kulturell og akademisk boikott av Israel vil ikke ramme befolkningen i Israel på samme måte. Så lenge det ikke foregår en massiv boikott av Israel slik vi så overfor Sør-Afrika vil den ikke ramme det politiske lederskapet i Israel på samme måte som den rammet det hvite lederskapet i Sør-Afrika. Samtidig vil en idrettsboikott av Israel ramme ”blindt” siden det ikke finnes reine jødiske eller palestinske idretter i Israel slik man hadde hvite og fargede idretter i Sør-Afrika. En kulturell og akademisk boikott av Israel kan derfor paradoksalt nok få helt andre konsekvenser enn det som er intensjonen med boikott: frontene mellom jøder og palestinere kan bli hardere og man kveler de få arenaene som faktisk kan bidra forsoning. Da blir veien mot fredelig sameksistens brattere.

Kald krig. Boikott som virkemiddel var mer vanlig under den kalde krigen enn den er i dag. Under OL i Montreal i 1976 spilte Sør-Afrika en sentral rolle da 23 afrikanske og arabiske stater boikottet lekene i protest mot at New Zealand fikk delta i OL etter å ha spilt rugbykamp mot Sør-Afrika i forkant av OL. Og vi kjenner alle til boikottene av Moskva-OL i 1980 og Los Angeles-OL i 1984. Selv om mange aktører truet med eller oppfordret til boikott av Beijing-OL, på grunn av Kinas brudd på menneskerettighetene, var det ingen land som boikottet lekene. 204 av 205 mulige land deltok. Bare Brunei uteble fordi de ikke hadde levert inn akkrediteringspapirene i tide. Idretten spiller med andre ord en annen rolle i dag enn den gjorde for noen tiår siden, både i internasjonal politikk og idrettspolitikken.

Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994.

Konflikter. De siste årene har konflikten i Midtøsten rammet og påvirket idretten på flere måter der Israel har vært i sentrum. Her er noen få eksempler.

I oktober 2001 nektet fem Chelsea-spillere å spille UEFA-cupkamp i Tel-Aviv mot Hapoel Tel-Aviv i frykt for terror. Det er sjelden at slikt skjer og dette var ikke en aksjon i protest mot Israels politikk, men individuelle vurderinger av sikkerhetsrisikoen ved å dra til Israel i kjølvannet av terrorangrepene på USA 11. september 2001.

Det nye stadionet til Arsenal FC heter Emirates Stadium. Emirates er et arabisk flyselskap med base i De forente arabiske emirater. Det ble konflikt mellom Emirates og Arsenal da Arsenal FC tillot det israelske turistbyrået å reklamere på stadion. Denne floken løste seg etter intense forhandlinger mellom fotballklubben og det arabiske flyselskapet.

Under OL i Athen gikk det rykter om at en iransk bryter med vilje ikke greide vektgrensen fordi han da slapp å møte en israelsk deltager. Det ble hevdet at det var en personlig protest mot Israel, men protestaksjonen ble bifalt av iranske myndigheter.

De siste ukene har tennis stått i sentrum i Midtøsten-konflikten. For det første nektet De forente arabiske emirater den israelske tennisspilleren Shahar Peer visum til landet slik at han ikke fikk delta i Dubai Tennis Championships. Det internasjonale tennisforbundet (WTA) bøtla på grunn av dette de turneringsansvarlige med 300000 amerikanske dollar, og Andy Roddick trakk seg i protest mot visumnekten. For det andre besluttet fritidsnämden i Malmö – med 5 mot 4 stemmer – at Davis Cup-kampen mellom Sverige og Israel i Malmö 6.-8. mars skal spilles for tomme tribuner med begrunnelser om sikkerhetsrisiko. Siste nytt i saken er at kampen blir flyttet til Stockholm og å åpne opp for tilskuere. Uansett er dette en spesiell sak for Sverige.

Forsoning. Men det er også eksempler på forbrødring mellom jøder, arabere og palestinere på idrettsbanen. Her er to eksempler. Det mest kjente eksemplet er Football for Peace som er et britisk initiert prosjekt på Gaza etter modell fra Nord-Irland. Et annet er fotballturnering som fant sted sommeren 2007 i Tel-Aviv. Der deltok 160 10-14-åringer, fra jødiske og arabiske landsbyer nord i Israel, og de spilte i drakter donert fra 16 engelske og skotske klubber. I denne turneringen fikk blant annet Manchester United bank av Gretna FC(!). Turneringen var et signal om at det går an å bruke idrett – i dette tilfellet fotball – i forsoningsarbeid. Problemet er selvsagt å måle effekten av slike prosjekter. Snakker du med Norges Fotballforbund og det norske judofurbundet vil du også få høre historier om hvordan idrett kan brukes i forsoningsarbeid.

Håp i hengende snøre. Brighton-forskerne John Sugden og James Wallis, som har deltatt i Football for Peace-prosjektet og skrevet bok om det – Football for Peace? The Challenge of Using Sport for Co-existence in Israel – mener at man ikke må ha urealistiske forventninger om hva man kan oppnå med idrett i forsoning mellom fiender i Israel, men at man må la grasrotprosjekter få lov til å utvikle seg og håpe at de fører noe godt med seg. Dette er argumenter som må tas med i debatten omkring idrettsboikott av Israel. Idrettssamarbeid kan kanskje gi håp om en bedre fremtid. Ved å forhindre slit samarbeid kan man skape mer konflikt enn å bidra til økt forsoning.

Ny Budd? I 1984 ble jeg bedt om å ta stilling til om at Zola Budd skulle få delta i Sentrumsløpet eller ikke. Hun var egentlig fra Sør-Afrika men hadde tatt britisk pass for å omgå idrettsboikotten av Sør-Afrika. Jeg veit ikke hva jeg mente på det tidspunktet, jeg hadde nok med å kjempe meg under 40 minutter på mila. Hva om jeg hadde blitt stilt overfor den samme problemstillingen i dag, men med en israelsk utøver? Da hadde jeg sagt – la henne løpe!

Right to Play?

Ny rapport. Det var ikke mange som fikk med seg at Johann Olav Koss presenterte rapporten ”Harnessing the Power of Sport for Development and Peace: Recommendations to Governments” på Beijing-OLs åpningsdag. Prosjektleder Johann Olav Koss, som også er president for Right to Play (RTP), har i forbindelse med prosjektet ”Sport for Development and Peace International Working Group” hevdet at rapporten blant annet beviser at sport kan bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål. Gjør den det? Og kan sport bidra til å oppfylle tusenårsmålene?

Sport som vidunderkur. Med seg til Kina hadde Koss Olje-og energiminister Terje Riis-Johansen – et naturlig valg av minister i denne sammenheng? – og ministeren var full av lovord. Om rapporten uttalte han at ”Det er et viktig dokument, og et viktig arbeid som er gjort, fordi det gir mulighet til å komme videre i arbeidet med å få barn og unge i fattige land til å bruke sport mer aktivt, og koble sport med utviklingspolitikk og fredsarbeid”. Johann Olav Koss var selvsagt også svært fornøyd med rapporten fra arbeidet han hadde vært leder for. Han uttalte beskjedent at ”[f]or første gang i verden finnes det et dokument som kan bevise for verden hvordan idrett og lek kan brukes i utviklingsland”. På RTPs hjemmeside kan vi i tillegg lese at ”hele 74 prosent av det norske folk tror på at lek og idrett er en viktig faktor for utvikling og fred i verdens vanskeligstilte områder”.

Tro, håp og bevis. Spørsmålet er om det er grunnlag for en slik begeistring. Det holder ikke at høytstående representanter fra 38 land deltok på konferansen og at arbeidsgruppen som laget rapporten fikk nytt mandat til å jobbe videre med temaer knyttet til sport og utvikling (”Beijing-erklæringen”) for å gi disse påstandene tyngde. Hvilke beviser finnes det i rapporten?

Det er ingen sak å bevise at sport kan brukes i forskjellige sammenhenger. Det som er vanskelig, er å bevise hva slags effekt sport har i forskjellige land og sammenhenger.

Rapporten har syv kapitler: 1) Introduction to sport for development; 2) Sport and health: preventing disease and promoting health; 3) Sport for Children and youth: fostering development and strengthening education; 4) Sport and gender: empowering girls and women; 5) Sport and persons with disabilities: fostering inclusion and well-being; 6) Sport and peace: social inclusion, conflict prevention and peace-building; 7) Developing effective policies and programs.

Jeg skal her ta for meg kapitlet om sport og fred. Mest av alt fordi jeg her har best forutsetninger for å mene noe, og fordi kapitlet godt illustrerer at man kan ha store tanker om sportens rolle i samfunnet uten at man har godt vitenskapelig belegg for disse tankene.

Teori og praksis. Kapitlet gir en god innføring i definisjoner av fred og om hvordan sport kan knyttes til FNs tusenårsmål – diskusjonen om negativ og positiv fred er lærerik, og koblingen til tusenårsmålene gir disse på flere måter en ny dimensjon.

Men som så ofte i politiske dokumenter og i mye utredningsarbeid er det også her (og i andre deler av denne rapporten) liten sammenheng mellom det ”teoretiske” og det ”praktiske”. Problemet er at det som skal tjene som beviser for at sport kan bidra til en fredeligere verden og til å oppnå FNs tusenårsmål, som regel er en oppramsing av tiltak som er satt i gang eller tiltak som nasjonale myndigheter har troen på skal virke.

Ufokusert. Kaptitlet diskuterer fire felt der sport beviselig skal ha effekt. Det ser på sport som brobygger, som virkemiddel for å knytte enkeltindivider til organiserte fellesskap, som kommunikasjonskanal og som arena for dialog.

Men i diskusjonen av disse temaene får vi ikke et eneste bevis på at sport bidrar til forbedring på disse områdene. Mange prosjekter nevnes, og det ser nesten ut som om alle sportsprosjekter man har kommet over som har med vold å gjøre, presses inn i dette kapitlet. Det gjør at fokuset blir flytende og at man sklir utenfor tusenårsmålenes nedslagsfelt. Flyktningproblemer i Swansea i Wales eller fotballkamper mellom asiatiske immigranter i Skottland har fint lite med tusenårsmålene å gjøre.

I tillegg skiller ikke kapitlet mellom store og små prosjekter. Det er forskjell på en ukeslang fotballturnering mellom asiater i Skottland og reintegrasjon av barnesoldater i Sierra Leone og Liberia. Samtidig er det uheldig at tiltak i Vesten røres sammen med tiltak som angår land og regioner som omfattes av tusenårsmålene. Man får inntrykk av at kapitlet ikke bare dreier seg om tusenårsmålene, men at det også er en rapport som skal gjøre inntrykk på EU. EU jobber nå med å lage et eget policydokument om sport (EU’s White Paper on Sport), og her ligger det sikkert penger som organisasjoner som RTP kan dra nytte av? Men jeg mener at med et skarpere fokus på utviklingsland og langsiktige prosjekter hadde kapitlet hatt en sterkere stemme overfor regjeringer som omfattes av tiltakene i tusenårsmålene og blant dem som skal bidra til at tusenårsmålene oppfylles.

Ikke bevis likevel? Til en viss grad innrømmer rapportskriverne at sportens kraft er usikker. Etter å ha ramset opp flere prosjekter som skal bevise at sport er et probat middel for sosial inkludering, innrømmes det at de tiltakene man har presentert, IKKE er evaluert (s. 215). Samtidig understreker man at de som driver prosjektene og flere statlige myndigheter har stor tro på at det virker. Det trengs bedre bevisførsel for å hevde at man har beviser...

Denne konklusjonen kunne godt ha kommet seinere i dokumentet. For rapporten fører dårlig bevisførsel med hensyn til hvordan urbefolkninger og hjemløse kan få et bedre liv med sport. Og som eksempel på hvordan sport kan bidra til å løse politiske konflikter, bruker man Ghana som eksempel. Dette er heller ikke overbevisende: Det finnes andre samfunn i Afrika som har vært hjemsøkt av mer politisk konflikt enn Ghana og som har brukt sport som virkemiddel for å bedre livssituasjonen til mennesker som har vært i konflikt. Men som med mange andre sportsprosjekter finnes det svært få evalueringer av disse prosjektene. Sportsprosjektene som ble satt i gang i Liberia og Sierra Leone for å reintegrere barnesoldater, er av de best dokumenterte og viser at sport (i dette tilfellet fotball) kan bidra til forsoning. Dette burde vært fremhevet bedre i dette kapitlet.

Evaluering av RTP. Generelt er evalueringer av sport og fredsprosjekter en mangelvare. Også evalueringer av RTPs arbeid. Selv gir RTP lite informasjon om resultatene av sitt arbeid. På RTPs norske hjemmesider finner vi en årsmelding fra 2006. Den eneste – så vidt meg bekjent – kritiske gjennomgangen av RTPs arbeid er CMI-rapporten ”Review of Right to Play” fra 2006. Rapporten gjennomgår RTPs generelle virksomhet og går i dybden på to prosjekter i Tanzania og Pakistan. Rapporten kritiserer RTP blant annet for ikke å samarbeide godt nok med lokale representanter, at organisasjonen er for lukket og at det kreves mer lokal tilstedeværelse for at virksomheten skal bli mer effektiv. Rapporten anbefaler også at RTP ikke starter flere prosjekter før man har fått rettet på dette (s. IX). Denne anbefalingen har ikke RTP eller RTPs bidragsytere fulgt. Ikke lenge etter at rapporten ble publisert, inngikk Erik Solheim samtaler med RTP for å samarbeide om prosjekter i Burundi. Mye kan ha skjedd siden 2006, og det hadde vært fint å vite hva som har skjedd på disse områdene.

Profesjonelle. Right to Play har en meget profesjonell og effektiv stab som er flink til å kjøre mediekampanjer, og hovedkontoret ligger i Toronto, Canada. Organisasjonen har greid å knytte til seg høyt profilerte idrettsstjerner som fronter organisasjonen (Zinedine Zidane, Michael Phelps, Carolina Klüft og Olaf Tufte er noen av disse). Det er ikke alltid like lett å vite om disse ambassadørene veit hva RTP driver med, eller hvordan den egentlige situasjonen på bakken er når de drar på raske besøk. En uttalelse sitert på den norske RTP-siden kan illustrere dette: ”Å se de store smilene til barn som leker, har det gøy og får ei hand og holde i. Å se at de små tingene i livet blir verdsatt. Det er det som gjør at du forstår hvor lite som egentlig skal til for å forandre en annens hverdag. Det setter livet i perspektiv.” Dette var hovedinntrykket fra engasjerte utøverambassadørers korte og begivenhetsrike uke i Uganda for en tid siden. Kanskje sier dette mer om godhetsfølelsen til ambassadørene som drar til Uganda, enn om hvordan barna i landet egentlig har det, særlig etter at rampelysene er slått av.

Det er også verdt å merke seg at RTP driver prosjekter i over 20 land med svært forskjellige formål (fra hiv-forebygging til freds- og forsoningsarbeid). Utviklingsstudier viser at det ikke finnes en ”one size fits all”-strategi i utviklingsarbeid. Man kan derfor stille seg spørsmål om hvor effektiv RTPs utviklingsarbeid er når de sprer virksomheten over så mange land og virkeområder.

Unik status. RTP har greid å få en unik status internasjonalt, med et sterkt og stort nettverk blant annet hos norske myndigheter og i FN. Den sterke statusen gjør at RTP blir tatt med på råd og utforming av policydokumenter. I mange av disse dokumentene er det RTPs egne prosjekter som blir promotert og fokusert på, selv om man ikke kan vise til konkrete resultater for dem man hjelper.

Sportsbistand nyttig? Er RTP og andre bistandsorganisasjoner med sport som hovedbeskjeftigelse liv laga? Ja, det tror jeg, men da bør RTP og andre legge om sin profil og sitt arbeid. Et første skritt kan være å etablere regionale kontorer i de områdene de opererer. Det er lang vei fra Toronto til Kampala. Det vil føre RTP nærmere hjelpeområdene, det gjør det lettere å engasjere lokalbefolkningen i RTP-prosjekter, det vil gjøre det lettere å holde øye med påbegynte prosjekter og det vil kunne legge grunnlag for mer langsiktig satsing.

Jeg har her bare diskutert ett kapittel i rapporten. Og det er grunn til å tro at sportsarenaen kan være en effektiv kanal til å drive informasjonsarbeid om for eksempel HIV/AIDS. Mindre sikkert er det at sport kan bidra til varig fred og forsoning. Uansett hvilken hensikt sportsbistanden har kan det være riktig å redusere antall prosjekter og heller fokusere på tiltak som beviselig har god effekt. Da kan man lettere finne ut om sport kan tjene til noe godt utover sportens egenverdi.

Kvinneidrett og kinesisk politikk

Populære kinesiske idrettsutøvere. I dag er de mest populære kinesiske idrettsutøverne menn. Basketballspilleren Yao Ming og hekkeløperen Liu Xiang står i en særstilling. Slik har det ikke alltid vært. Før kommersialiseringen av kinesisk idrett og før kinesiske myndigheter startet programmer for å få menn til å komme i gullform var det de kinesiske kvinnene som bidro til størst entusiasmen på idrettsbanen og til å gi sporten politisk og samlende verdi. Men mennene har alltid lurt i bakgrunnen. Kan OL i Beijing endre på det?

Det svake kjønn og Øst-Asias syke mann. På slutten av 1800-tallet mente kinesiske intellektuelle at Kinas svake posisjon skyldtes at kinesiske kvinner var fysisk svake. De skyldte blant annet på tradisjonen med å surre jentenes føtter og på deres underordnede rolle i samfunnet. I Vesten hadde kvinnene en helt annen stilling og det ga Vesten en fordel i forhold til Kina, mente de. Den undertrykte kinesiske kvinnen ble et symbol på Kinas underutvikling og svake status.

Kulturrevolusjonen og sport. Da Folkerepublikken Kina ble etablert i 1949 trodde man også på kvinnefrigjøring, og under kulturrevolusjonen (1966-1976) ble kjønnspolitikk byttet ut med klassekamp. Kvinnene bar blant annet de samme klærne som menn. De kvinnelige rødegardistene kledde seg f.eks. på samme måte som de mannlige soldatene. Men under den kinesiske kulturrevolusjonen var konkurranseidrett ikke tillatt, utøvere ble sendt i arbeidsleire og idrettsledere ble henrettet.

Volleyballsensasjon. Det var derfor en sensasjon at det kvinnelige volleyballandslaget vant VM i Tokyo i 1981 få år etter at kulturrevolusjonen var avblåst. På veien mot seier slo de Sovjetunionen, USA og Japan. Bragden førte til et kinesisk Oddvar Brå-fenomen (ett år før Oddvar Brå brakk staven!): alle vet hvor de var og hva de gjorde den dagen laget vant sitt første VM-gull. Seieren ble starten på en serie med titler for det kinesiske volleyballaget. De vant til sammen fem VM og OL-titler etter dette, uten avbrudd. Deres triumf skapte en voldsom entusiasme i Kina. I politiske studiesirkler og taler ble alle oppfordret til å lære av det kvinnelige volleyballaget. For den politiske og intellektuelle eliten var triumfen et bevis på at Kina ikke lenger var Øst-Asias syke mann.

Ære være mannen. Men for kinesiske politikere, pressen og mange kinesere var ikke dette først og fremst en kvinneseier, men en kinesisk seier. Og mennene tok æren for at laget hadde seiret: statsminister Zhou Enlai tok på seg æren for å ha invitert en japansk(!) trener for å få fart på kinesisk volleyball; marskalk He Long – den første direktøren til den statlige kinesiske sportskommisjonen – og Ma Qiwei – den første landslagstreneren for kvinnevolleyball i Kina – fikk æren for at deres drømmer gikk i oppfyllelse. Og selvfølgelig var det det kinesiske kommunistpartiet som hadde gjort dette mulig! Flere av spillerne fikk politiske posisjoner etter bragden, men det var den mannlige treneren Yuan Weimin – som ledet laget til de tre første triumfene – som klatret høyest. Etter at han ga seg som trener i 1984 fikk han jobben som visedirektør for den statlige sportskommisjonen (som fra 1998 ble den statlige generaladministrasjonen for sport) og direktør i perioden 2000 til 2004. I 2000 ble han formann i den kinesiske olympiske komité og i 2004 leder for organisasjonskomiteen for Beijing-OL.

Mas familiehær. Etter gjennombruddet på volleyballbanen skygget kinesiske kvinner over mannlige prestasjoner på den internasjonale arena. Den neste kvinnebølgen kom i friidrett. På begynnelsen av 1990-tallet knuste kinesiske mellom- og langdistanseløpere alle sine konkurrenter og slettet alle verdensrekorder på sine distanser. Utøverne ble kalt Mas familihær, fordi de ble trent av Ma Junren. Kjælenavnet på løperne var en omskriving av en romantittel fra Ming-tiden. Den het Yangfamilens generaler. Romanen handlet om en matriark og hennes svigerdøtre og deres kamp for sine mannlige slektninger. Starten på Ma-hærens herjinger foregikk samtidig som Beijings forsøkte å få OL for første gang. I 1993 dominerte 6 kinesiske utøvere 1500, 3000 og 10000 meterøvelsene i friidretts-VM i Stuttgart og tok 6 av 9 medaljer. Mindre enn tre uker senere under det nasjonale kinesiske mesterskapet løp 7 utøvere under verdensrekordene på de tre lengste øvelsene. Junxia Wang knuste f.eks. Ingrid Kristiansens rekord på 10000 meter. De nasjonale kinesiske lekene ble avholdt like før avstemningen om lekene i 2000 for å vise IOC at Kina var egnet til å arrangere store sportsarrangementer. Prestasjonene til løperne skulle også vise at Kina var en god tilvekst til den internasjonale idrettsfamilien. Men strategien slo feil. Løperne ble istedenfor beskyldt for doping. Det var flere grunner til det. For det første hadde ingen hørt om utøverne før. For det andre ble det rapportert om ekstrem hårvekst på løperne, uren hud og maskulin opptreden. Mange sammenlignet dem med de østtyske undrene på 1970- og 80-tallet. Ma selv mente at suksessen skyldtes at han hadde valgt utøvere fra bygda som var vant til hardt arbeid og på grunn kløktig bruk av tradisjonell kinesisk naturmedisin...

Enkelte hevder at det var dopingbeskyldningene og ikke den alvorlige menneskerettighetssituasjonen i Kina som gjorde at Beijing tapte for Sydney med to stemmer i 1993. I Kina blir utøverne allikevel sett på som store idrettshelter som ble offer i en stor internasjonal bakvaskelseskampanje.

Praktfulle små søstre. Utover på 1990-tallet ble menn sterkt favorisert av kinesiske sportsmyndigheter. Argumentet for å satse mer på f.eks. herrebasketball og herrefotball var at det ville bidra til at menn kunne ta gull i prestisjefylte idretter og at kommersialisering ville føre til bedre matching av mannlige kinesiske utøvere. Til tross for økt satsing på herrefotball er det kvinnene som har hatt størst suksess på fotballbanen. Og også her har de gjort seg bemerket utover sine idrettsprestasjoner. Det viser kvinnelandslagets bravader i 1999.

Da amerikanske fly bombet den kinesiske ambassaden i Beograd 8. mai 1999 skapte det diplomatisk krise mellom USA og Kina. De tre amerikanske bombene skadet 20 personer og drepte tre kinesiske journalister – alle journalistene ble i etterkant hyllet som revolusjonære martyrer av kinesiske myndigheter. Bombingene førte til store anti-amerikanske demonstrasjoner over hele Kina, og bare utenfor den amerikanske ambassaden i Beijing var det 100.000 som ropte sine slagord mot amerikanske imperialister. Dette var første gang kinesiske myndigheter tillot massedemonstrasjoner på den himmelske freds plass etter massakren i 1989.

To måneder etter bombingen møttes Kina og USA i VM-finalen i fotball i Pasadena, USA. Kina og USA hadde lenge knivet om kvinnenes fotballtrone (sammen med blant annet Norge). USA vant den første VM-finalen for kvinner i Kina i 1991. I den første OL-finalen for kvinner i 1996 vant USA over Kina. I 1998 hadde Kina tapt for USA i Goodwill Games, mens Kina slo USA i en kamp i forkant av USA-VM i 1999. I 1999 var Kina knappe favoritter til å ta gull og president Jiang Zemin mente de kom til å bringe moderlandet heder og ære. Fansen, både via tv i Kina og på Rose Bowl Arena i Pasadena, ønsket av hele sitt hjerte at de ”strålende små søstre” (meimei guangrong) skulle slå USA. Sikkerheten rundt den amerikanske ambassaden i Beijing var streng, men situasjonen utartet seg ikke i negativ retning slik mange hadde fryktet, selv om USA vant finalen på straffespark (5-4).

Tvert imot løsnet kampen opp det anstrengte båndet mellom USA og Kina. Rett etter avspark gratulerte visestatsminister Li Lanqing amerikanerne med seieren og lagfoto av det kinesiske laget ble tatt sammen med president Bill Clinton. Etter finalen sendte Bill Clinton brev til Jiang Zemin og gratulerte kineserne med innsatsen. Den kinesiske presidenten svarte med å gratulere Clinton med seieren. De kinesiske fotballspillerne fikk en høytidelig velkomst med president Jiang i spissen da de kom tilbake til Beijing. Jiang sa i sin tale til laget at de hadde vist evnen til å bekjempe forskjeller, vist uavhengighet, hatt troen på seg selv og utført hardt arbeid. Kampen var på alle måter et ”window of opportunity” for det kinesiske og amerikanske lederskapet. En mulighet som begge parter utnyttet til det fulle.

Nye helter? Det er mange kinesiske utøvere, både kvinner og menn, som vil få sitt internasjonale gjennombrudd under årets leker. Og mange av medaljene Kina tar vil komme i det vi i Norge kaller små idretter f.eks. i padling/roing, svømming, turn og styrkeidretter. Gull er gull for Kina og derfor satser de stort på idretter med mange enkeltøvelser. Men så lenge ikke kinesiske utøvere stjeler gullet fra amerikanske eller japanske utøvere vil svært få av dem bidra til ”politiske seire” utover prestisjen som ligger i det å vinne gull. Tradisjonelt har kinesiske kvinner tatt flere gullmedaljer enn kinesiske menn. I Sydney 2000 tok kvinnene fem gull mer enn mennene og i Athen 2004 syv gull mer. Det er all grunn til å tro at denne trenden vil fortsette i år. Det blir spennende å se om vi i år får et større fokus på kvinnene når kvinnene vinner enn tilfellet har vært tidligere.

Jeg har tidligere sagt at årets OL kan være det første der Nord- og Sør-Korea konkurrerer på samme lag. Selv om forholdet mellom de to landene i dag er svært kaldt er det størst sjanse for at en forsoning på idrettsbanen skjer i kvinneleiren. Blant annet fordi det ligger mindre prestisje i kvinneidrett enn i herreidrett og at det derfor skal mindre til for å kompromisse om et felles lag i den leiren. Skulle et forent lag i tillegg slå et kinesisk lag vil kinesiske utøvere igjen stå midt i sentrum for viktige politiske begivenheter. Og også denne gangen vil mennene i det kommunistiske partiet ta på seg æren for kvinnenes bidrag, helt sikkert supplert av de høye herrer i IOC.

Koreansk gambit

På leit etter suksess. Det meste har gått galt for Kina de siste månedene. For å bli kvitt den negative auraen som omgir lekene i dag, er Kina avhengig av suksesshistorier. Det er to ting som kan gjøre lekene til en stor suksess for det kinesiske regimet. Det ene er at Kina slår USA på medaljestatistikken. Det andre er at Nord- og Sør-Korea konkurrerer sammen under lekene. Å slå USA har enorm innenrikspolitisk verdi, mens forsoning mellom de to fiendene vil rette opp mye av det negative inntrykket i internasjonale media.

Kinesisk nasjonalisme og omdømmetap. Det er ingen tvil om at Kina har tapt mye internasjonal goodwill etter at den olympiske fakkelstafetten startet. Før dette var de fleste i Vesten lite oppmerksom på forholdene i Kina eller hadde et positivt inntrykk av landet. Disse holdningene passet godt inn i omdømmeprofilen de kinesiske myndighetene ønsket å ha. OL skulle bidra til å skape og forsterke inntrykket av Kina som en fredelig nasjon på vei tilbake i det internasjonale selskap. Men bråket rundt fakkelstafetten har slått sprekker i dette bildet. På den ene siden har bråket satt søkelys på negative sider ved kinesisk politikk, både i Kina og i utlandet. På den andre siden har det ført til økt nasjonalisme blant kinesere.

Begge forholdene har gjort Vesten mer skeptisk til Kina. Spørreundersøkelser som Financial Times/Harris Poll har foretatt, viser store endringer i oppfatninger av Kina i Europa det siste året. Undersøkelser fra Italia, Frankrike, Tyskland, Spania og Storbritannia i tidsrommet 27. mars til 8. april må være alarmerende lesning for kinesiske myndigheter: I gjennomsnitt mener 35 % av befolkningen i de fem landene at Kina er den største trusselen mot global stabilitet (i USA 31 %, større trussel enn både Iran og Nord-Korea). I fjor var USA en klar ener. Italienerne er de som frykter Kina mest. Der mener 47 % av befolkningen at Kina er den største trusselen mot global stabilitet. I fjor var tallet 26 %. I Frankrike er forholdstallet 36:22, i Tyskland 35:18 og i Storbritannia 27:16. Bare spanjolene mener fortsatt at USA er den største trusselen (41 %). Kina har med andre ord et omdømmeproblem i Vesten. Spørsmålet er om sport og OL kan bidra til å bøte på dette.

Nettsus. På grunn av alt bråket i Lillestrøm og Rosenborg og norske mediers nådeløse prioritering mellom viktig og uviktig fotballstoff var det få som fikk med seg at Nord- og Sør-Korea 26. mars for første gang på 15 år spilte en tellende fotballkamp mot hverandre. Da spilte de kvalifiseringskamp for å komme til fotball-VM i Sør-Afrika 2010 (Turkmenistan og Jordan er også i pulja). Det var overraskende at Sør-Korea bare greide 0-0 mot lillebror i nord (de har tross alt en fjerdeplass i VM fra 2002 og Manchester United-spilleren Park Ji Sung og Tottenhams Lee Yong Pyo på laget). Men det var ikke det som vakte størst oppmerksomhet. I utgangspunktet var det Nord-Korea som hadde hjemmebane. Men da Nord-Korea nektet Sør-Korea å bruke eget flagg og synge den sørkoreanske nasjonalsangen før kampen og foreslo at de heller skulle heise et fellesflagg og spille en felles koreansk hymne, flyttet FIFA kampen fra Pyongyang til Shanghai i Kina.

Fotball (ved siden av bordtennis, basketball, turn og taekwondo) har spilt en viktig rolle i forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. I 1990 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Året etter deltok de to statene med felles lag i junior-VM i Portugal. Da Sør-Korea tok fjerdeplassen i fotball-VM i 2002, sendte Kim Jong Il overraskende et gratulasjonstelegram til Sør-Koreas president Kim Dae Jung. Og i 2002 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul. For å nevne noe.

Men fotball har også skapt godt omdømme utad. Det nordkoreanske laget som slo Italia ut av fotball-VM i 1966 og nesten slo ut Eusebios Portugal i kvartfinalen, ble enormt populære i Storbritannia og resten av Europa. Fortsatt blir nordkoreanerne husket som store helter i Storbritannia. Det kommer klart til uttrykk i den mektige dokumentarfilmen The Game of Their Lives – obligatorisk for dem som er interessert i fotball og politikk. Det var derfor ikke overraskende at Pak Du Ik, en av heltene fra 1966, fikk bære OL-fakkelen på sin ferd i Pyongyang, og at det var han som fikk mest oppmerksomhet i nordkoreansk og internasjonal presse i etterkant.

Under fotball-VM for kvinner i Kina i 2007 ble vi vitne til en rørende forsonende tone mellom trenerne til de amerikanske og nordkoreanske kvinnelandslagene. Etter kampen mellom USA og Nord-Korea (som endte 2-2) uttalte den amerikanske treneren Greg Ryan at Nord-Korea er et fantastisk lag, og at de spilte strålende angrepsfotball og forsvarte seg godt. Den nordkoreanske treneren Kim Kwang Ming kontret med å si at han anser USA som det beste laget i verden, og at Nord-Korea var heldig som ikke møtte et USA-lag som spilte opp mot sitt potensial. Hva om politikerne i de to landene hadde snakket til hverandre på samme måte?

Kina, Nord-Korea og den olympiske ånd. Det som kan bidra til forsoning på idrettsbanen mellom Nord- og Sør-Korea, er at Kina legger press på lederne i de to landene. Det er flere grunner til at kineserne gjør dette. I mange år har det foregått olympisk diplomati mellom de to fiendene. Allerede før OL i Tokyo i 1964 forsøkte IOC å få satt sammen et felles lag, og det ble gjort et nytt forsøk før Seoul i 1988. Ingen av tiltakene lyktes, men i begge tilfellene kom de fram til en forhandlingsløsning om forente tropper. De ble blant annet enige om felles flagg og nasjonalhymne. Etter den kalde krigen har mangt utviklet seg videre. Siden Sydney-OL i 2000 har de i alle leker gått sammen på åpnings- og avslutningsseremoniene, og i 2005 innledet de forhandlinger om felles tropp i Beijing. Med andre ord er OL en naturlig arena for tilnærming mellom Nord- og Sør-Korea. Når vi også veit at Nord-Korea støtter Sør-Koreas kandidatur til vinter-OL i 2018, forsterkes inntrykket av OL som arena for forsoning. Videre har Kina vært svært misfornøyd med nordkoreanernes testing av kjernevåpen og kortdistanseraketter de siste årene, uten at de har varslet Kina på forhånd. Det har forsterket Kinas ønske om en løsning på Korea-problematikken. Alt i alt ligger mye til rette for at Beijing skal bli et gjennombrudd for koreansk forsoning.

Historisk begivenhet. Alle bør håpe på at Nord- og Sør-Korea stiller med én tropp i OL. Det vil rette opp en del av inntrykket av Beijing-OL, det vil vise at OL politisk kan bidra på en positiv måte, og ikke minst kan det gi håp til mange koreanske familier som fremdeles er splittet som følge av Koreakrigen. Skjer det, vil det være den største positive politiske idrettsbegivenheten i OLs historie siden Jesse Owens’ bragder i Berlin i 1936!

For journalister og andre som planlegger OL-turen, anbefaler jeg å følge særlig godt med på fotball. Men også på basketballbanen, ved bordtennisbordet og i turn- og taekwondo-hallene kan store ting skje. Et samlet koreansk lag vil sette spor på medaljestatistikken. Jeg vil anta at det vil gi koreanerne flere medaljer, selv om det totale antall utøvere blir redusert. Om så skjer, kan den kinesiske medaljekampen mot USA bli mindre skarp. Det tror jeg Kina kan godta.

Ny jobb for Hareide? (oppdatert 28. mai 2008)

Fotballskoler på Haiti? Hva om Norge inngår samarbeid med Brasil om fotballskoler på Haiti? Og hva om Åge Hareide leder prosjektet? Og hva om Alanzinho blir norsk?

Norge til Haiti? Det er usikkert om Norge kommer til å sende norske soldater eller politimenn til Haiti. Det er vanskelig å vite hva som var grunnen til at norske myndigheter i det hele tatt ønsket å dra dit. En grunn kan være at Norge er i desperat jakt etter å komme seg inn i FN-operasjoner igjen. Norge har de siste årene nedprioritert oppdrag i blå hjelmer til fordel for NATO-ledete operasjoner. Det er selvfølgelig betenkelig ettersom Norge ønsker å stå fram som FNs høye beskytter. En annen grunn kan være at Norge ønsker et tettere samarbeid med Brasil. Dagens FN-operasjon på Haiti, MINUSTAH, blir ledet av en brasiliansk general og siden 2004 har Brasil hatt lederansvaret for operasjonen. Engasjement på Haiti kan bidra til økt og tettere samarbeid mellom Brasil og Norge. Også på fotballbanen.

FN-operasjoner på Haiti. Dagens FN-operasjon på Haiti er den femte i rekken siden 1993 (UNMIH 1993-1996, UNSMIH 1996-1997, UNTMIH 1997, MIPONUH 1997-2000, MINUSTAH 2004-2008). Nepal (1261), Brasil (1217), Uruguay (1149) og Jordan (1069) står for de største styrkebidragene (både militær og politi) på Haiti i dag. Skulle Norge stille med tropper på Haiti er det første gang at Norge deltar i FN-operasjoner på den karibiske øya. Det kan stilles spørsmål om hvor store militære styrker som trengs på Haiti. Det er ingen krig på Haiti, men stor sosial uro, høy kriminalitet og mye vold. Det kan derfor argumenteres for at Norge istedenfor soldater bør sende politimenn. I det hele tatt er det behov for alternative innfallsvinkler for å skape ro og orden på Haiti. Militære virkemidler kan kanskje skape umiddelbar ro, men det holder ikke i lengden. Kanskje er fotball løsningen?

Fotball og fredsbygging på Haiti. Fotball har vært brukt som virkemiddel for å skape ro og optimisme på Haiti tidligere. I 2004 sendte den brasilianske presidenten Luiz Inacio Lula da Silva (Lula) det brasilianske landslaget til Haiti etter ønske fra Haitis midlertidige statsminister Gerard Latortue. Latortue tok over etter at president Jean-Bertrand Aristide trakk seg og forlot landet i februar 2004. I et desperat forsøk på å skape ro og orden, og for å skaffe seg selv popularitet forslo han en fotballkamp mellom Haiti og Brasil. Til tross for at Brasil knuste Haiti 6-0 (Ronaldinho skåret 3 mål) ble det brasilianske laget tatt i mot som guder og mange politikere på Haiti mente at det brasilianske fotballaget var bedre fredsskapere og fredsbevarere enn all verdens utenlandske soldater og politimenn. Men det var ikke mye som lignet på fred da kampen gikk av stabelen. FN-styrker i stridsuniformer omringet banen som var beskyttet av piggtråd og store gjerder. Haitisk politi patruljerte arenaen med vaktbikkjer og helikoptre overvåket banen fra luftrommet. Dette for en fotballkamp i fredens tjeneste!

Santos i Kongo. Det er ikke første gang brasilianske fotballspillere er brukt i fredsøyemed. I 1969 dro det brasilianske laget Santos med Pele i spissen til Kongo for å spille mot lag i Kinshasa (Belgisk Kongo) og Brazzaville (franskkontrollert Kongo). Da Brasil ankom flyplassen i Kinshasa for så å dra videre til Brazzaville for å spille mot det kongolesiske landslaget ble det inngått våpenhvile mellom de krigførende partene i Kongo. Regjeringen i Kinshasa eskorterte Santos trygt til kampen mot Kongo (som ble spilt 19. januar 1969) og tilbake til Kinshasa. Da Santos kom til Kinshasa nektet den kongolesiske presidenten å slippe dem ut av lander før de hadde spilt mot et lokalt lag. 21. januar 1969 spilte Santos mot et sammenrasket kongolesisk ungdomslag og vant 2-0. Den kongolesiske presidenten var misfornøyd med resultatet og forlangte revansj før han ga slipp på Santos. 23. januar spilte derfor Santos mot Kinshasa Leopards. Santos vant kampen 3-2. Krigen i Kongo startet igjen rett etter at Santos hadde forlatt landet.

Fotball ikke sesam sesam. Kampene i 1969 og i 2004 viser at fotball ikke er noe sesam sesam og at fotballdiplomati krever en annen innfallsvinkel enn bare å satse på kjente fotballstjerner. Først og fremst krever vellykket sportsdiplomati at det er politiske løsninger på bordet før sporten tas i bruk som virkemiddel. For det andre er det viktigere og riktigere å satse på langsiktige prosjekter for at sport skal ha effekt.

Nytt bistandseventyr? I arbeidet med å få til et tettere samarbeid med Brasil har blant annet Erik Solheim vært på besøk i Brasil og besøkt fotballegenden Jorginhos skole for gatebarn i Guadalupe i Rio de Janeiro. Prosjektet Bola Pra Frente får støtte med rundt 900000 norske bistandskroner. Blir dette en suksess kan prosjektet tjene som modell for norsk tilnærming til Haiti og økt samarbeid mellom Brasil og Norge. Da kan Norge både samarbeide med Brasil og gi bistand til Haiti på et område vi har kompetanse.

Hareide blir stadig mer upopulær i Norge fordi han ikke leverer sluttspill til det norske folk. Kanskje han heller kan brukes til å skape fred i utlandet? I fredsarbeid er seier på banen ikke det viktigste. Da holder det i førets omgang med at man skaper samhold og god stemning innad i spillergruppa. På det området har Hareide gjort det godt: vi har ikke hørt et pip fra landslagsspillerne om Hareides framtid. Kanskje kan en slik løsning bli starten på to nye eventyr for Norge: et nytt fotballeventyr og et nytt bistandseventyr? Og da kan vi få god bruk for en norsk Alanzinho!