Fotballpøblers politiske engasjement

Serbiske fotballpøbler sto sentralt da den amerikanske ambassaden i Beograd ble satt i brann 21. februar. De voldelige opptøyene oppsto etter at Kosovo erklærte sin uavhengighet 17. februar og flere vestlige land anerkjente uavhengigheten. Fotballpøbler har hatt en sentral plass i det politiske landskapet i Serbia både før og etter at det kommunistiske Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991. Det er ikke bare i Serbia at fotballpøbler spiller en politisk rolle eller løper et politisk ærend. Vi finner også koblingen mellom politiske bevegelser og fotballpøbler i andre deler av Europa. Men særlig i Serbia er denne koblingen sterk.

Før Jugoslavia ble offer for borgerkrig og gikk i oppløsning var det sterk rivalisering mellom Partizan Beograd og Røde Stjerne Beograd. Partizan var hærens lag og Røde Stjerne var politiets lag. De nasjonalistiske kreftene i Serbia støttet Røde Stjerne siden hæren og Partizan ble sett på som representanter for det kommunistiske regimet, og det kommunistiske regimet sto i veien for serbisk storhet og herredømme.

På slutten av 1980-tallet allierte Slobodan Milosevic seg med nasjonalistene i og rundt Røde Stjerne både for å sikre seg at de ikke skulle motarbeide ham, men også fordi han ville bruke dem i kampen for et fritt Serbia. Slagordet deres var ”Serbia, ikke Jugoslavia”. En av de mest markante skikkelsene i fotballmiljøet var Arkan (Zeljko Raznatovic). Serberen med det tyrkiske kallenavnet(!) greide å forene forskjellige Røde Stjerne-fraksjoner og fikk dem til å kjempe sammen mot Serbias fiender. Han strømlinjeformet supporterorganisasjonen, disiplinerte medlemmene og ga dem en politisk misjon. Røde Stjerne-supporterne skulle etter hvert gå under navnet Heltene (Delije – også et tyrkisk navn), mens den paramilitære hæren som Arkan bygde opp av de mest innbitte krigerne i dette miljøet gikk under navnet Tigrene. Mellom 1991 og 1995 sto Tigrene for de mest brutale overgrepene i krigen som herjet Jugoslavia. Tigrene har mer enn 2000 liv på samvittigheten.

For sin innsats i krigen ble Arkan en folkehelt i Serbia. Men han ble også rik. Og pengene ønsket han å bruke på sin egen fotballklubb. Etter å ha fått avslag på å kjøpe Røde Stjerne tok han i 1994 over Kosovo-klubben FC Pristina og rensket den for albanere. Men han hadde større ambisjoner og i 1996 kjøpte han Beograd-klubben Obilic som da lå i Jugoslavias lavere divisjoner. En av grunnene til å kjøpe Obilic var åpenbart navnet på klubben. Prins Obilic kjempet i Kosovo i 1389 da Serbia tapte for tyrkerne. I dette slaget greide Obilic å drepe sultan Murad – en liten seier i det tapte slaget om Kosovo. Arkan identifiserte seg med Obilic og knyttet sine Tigre til klubben. Han byttet til gule drakter og gjorde tigeren til symbol for klubben. Etter Arkans maktovertagelse gjorde klubben det raskt veldig bra. To strategier førte til denne suksessen. Han kjøpte inn de beste tilgjengelige spillerne og truet motstandere og dommere med bråk hvis de gjorde motstand mot laget hans. Den siste strategien virket ikke mot dommere og motstandere da Obilic i 1998/99 forsøkte å kvalifisere seg til gruppespillet i Champions League. Mye taler for at det er Røde Stjerne- og Obilic-pøbler som sto bak angrepet på den den amerikanske ambassaden.

Vi ser også kobling mellom fotball og politiske bevegelser i andre deler av Europa. Da Ungarn markerte 50-årsdagen for opprøret i 1956 ble opptøyer organisert av fotballpøbler knyttet til ultranasjonalistiske partier. Da den ungarske statsministeren Ferenc Gyurcsany i et hemmelig opptak innrømmet å ha løyet i valgkampen ble det straks uroligheter i flere byer i Ungarn. Fotballbråkmakere fra den ungarske klubben Ferencvaros sto i spissen for opptøyene og fikk støtte fra høyreekstreme og anti-semitiske Det ungarske liv- og rettferdighetspartiet og Bevegelsen for et bedre Ungarn. I Russland har ungdomsorganisasjonen Nashi blitt knyttet til forskjellige fotballpøbler i forskjellige fotballklubber, blant annet Spartak Moskvas Gladiator fanklubb. Nashi som har sitt hovedsete i St. Petersburg og som er en sterk støttespiller til Vladimir Putin har blant annet brukt fotballsupportere som livvakter og som oppviglere i forbindelse med fredelige gatedemonstrasjoner. Et av formålene har vært å sørge for at det IKKE blir en Oransje-revolusjon i Russland slik vi så i Ukraina i 2004/2005. Ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij har også benyttet fotballpøbler fra Dynamo Moskva. Også i England har vi sett denne koblingen. Nazi-inspirerte fotballsupportere i Combat 18 var en periode sterkt knyttet til det høyrenasjonale partiet British National Party (BNP).

Dette er bare noen eksempler på kobling mellom fotballpøbler og politiske bevegelser og partier. Dette er også utbredt i land som Kroatia, Polen, Tyskland og Tyrkia. Til nå har vi blitt spart for denne formen for fotballvold i Norge. Nazi-bråket i Vålerenga midt på 1990-tallet er et unntak. Men vi skal ikke føle oss for trygg i Norge. I Sverige ser vi en oppblomstring av både høyreekstreme partier og fotballpøbler. Og som de fleste vet er det ikke langt fra Norge til Sverige...

Norge og Montenegro – fra freske fraspark til slappe håndballkast

Montenegro gikk videre til mellomspillet i håndball-EM på bekostning av Russland. Russland hadde gått videre hvis Norge hadde slått Montenegro med mer enn 5 mål. Men det ble med femmålstap for Montenegro og de montenegrinske spillerne kunne slippe jubelen løs, tross tap. Johnny Jensen kunne tatt et frikast på tampen av kampen, men kastet ballen til dommeren. Etterpå ble det satt spørsmålstegn ved om det var avtalt spill. Jensen avviser dette, og den russiske laglederen mener at Russland har seg selv å skylde.

Montenegrinsk suksess på håndballbanen er en sterk bidragsyter til nasjonsbyggingen i det nye landet, som erklærte sin selvstendighet fra Serbia 3. juni 2006. Flere av de montenegrinske spillerne prøvde da også å påvirke de norske spillerne på banen for å få Norge til å holde litt igjen på slutten. At Montenegro gikk videre på bekostning av Russland var sikkert ekstra deilig. Tradisjonelt støtter Russland alltid Serbia (Serbia var mot Montenegrinsk uavhengighet - men aksepterte utfallet), og selv om Russland har akseptert montenegrinsk selvstendigheten har Vladimir Putin uttrykt sterk misnøye mot uavhengighetskamper a là Montenegro. Han frykter særlig for områder som Kosovo, Abkhasia og Sør-Ossetia. På den måten var Johnny Jensens slappe frikast et lite bidrag til montenegrinsk politikk, et lite stikk til Russland, og et signal om at små nasjoner kan tjene stort på små detaljer på idrettsbanen.

Til tross for selvstendighet i juni 2006 deltok Montenegro sammen med Serbia i fotball-VM i Tyskland 2006. Montenegro ble medlem av FIFA i januar 2007 og av UEFA i juni samme år. De fikk ikke være med i kvalifiseringen til årets fotball-EM, men får delta i kvalifiseringen til VM i Sør-Afrika i 2010. I Montenegro, og på Balkan forøvrig, er håndball en stor idrett. Montenegro ble medlem av Det internasjonale håndballforbundet og Det europeiske håndballforbundet 7. august 2006. Årets håndball-EM er derfor det første store mesterskapet Montenegro deltar i etter at de ble selvstendige.

Det er ikke første gang at Norge bidrar til å koble sport og politikk i Montenegro. Få veit at Henrik Angell står på sokkel i Holmenkollen. Ennå færre veit at det var han som innførte skisporten i Montenegro. I 1893 gikk Angell på skitur gjennom Montenegro. Da vakte han stor oppmerksomhet i den lokale pressen og hos den montenegrinske fyrsten, prins Nikola I. Fyrsten ble så interessert i Angells skiferdigheter at han ga nordmannen ordre om å opprette landets første skiskole i byen Cetinje. Prins Nikola I ble så imponert av Angell at han slo ham til ridder av Danilo Is orden, den høyeste utmerkelsen en utlending kan få. Prinsen startet også selv å gå på ski.

Montenegrinerne har aldri glemt Angell. I forbindelse med OL i Sarajevo i 1984 satt Den montenegrinske foreningen for skiinstruktører opp en minneplakett i Cetinje for å minnes skimisjonæren. Og i 1993 ble det arrangert en egen 100-årsutstilling i samme by.

Delingen av Serbia og Montenegro foregikk fredelig etter folkeavstemning i Montenegro i mai 2006. 55.5% stemte for selvstendighet. Dette var startskuddet på Montenegros vei mot europeisk integrasjon. På slutten av 1800-tallet ble Angell sett på som en brobygger mot Europa. Det er vel heller tvilsomt om det blir satt opp en minneplate av Johnny Jensen i Montenegro. Kanskje får han en flaske slivovitsj til jul? Men montenegrinerne skal ikke føle seg for trygge. Neste gang kan det være nettopp han som ender Montenegros europeiske drøm. På håndballbanen...

Du kan lese mer om Henrik Angell i Roy Andersens bok (2000) Henrik Angell – en nordmann på tvers. Oslo: Forum Aschehoug.

Finsk fotballdiplomati i Serbia

Gjennom FNs spesialutsending Martti Ahtisaari spiller Finland en viktig rolle i spørsmålet om Kosovos selvstendighet. Men, i Serbia er Ahtisaari en upopulær mann fordi han har forslått selvstendighet for Kosovo. Finnen Olli Rehn er derimot langt mer populær i Serbia. Rehn er EUs kommisjonær for utvidelsesspørsmål og har vist seg mer pragmatisk enn Ahtisaari. Det fikk vi et godt eksempel på i sommer da Finland og Serbia spilte EM-kvalifiseringskamp i fotball i Finland. Rehn brukte kampen på Olympiastadion i Helsingfors som politisk arena. Spørsmålet er om tiltaket var vellykket.

Olli Rehn hadde invitert den serbiske presidenten Boris Tadic til kampen. Dette var en gest til Serbia for å symbolisere at Serbia dagen før hadde fått klarsignal om å starte samtalene med EU igjen etter ett års opphold. Samtalene med EU var fryst i ett år som følge av at Serbia ikke hadde utlevert Ratko Mladic, sjefen for de serbiske styrkene i Bosnia mellom 1992-96, eller andre krigsforbrytere til den internasjonale krigsdomstolen i Haag. Ved å invitere Tadic fortalte man omverdenen at det fortsatt var hold i Serbias ønske om EU-medlemskap (Rehn har også brukt fotball i sin kontakt med Tyrkia). Rehn har en høyere stjerne i Serbia enn Ahtisaari fordi serberne føler at Rehn lytter mer til deres behov enn Ahtisaari gjør. Skeptikere til det finske diplomatiet på Balkan hevder derimot at de to finnene spiller ”good cop/bad cop” for at alle parter i Serbia-Kosovo-konflikten skal få sitt.

Når politikere forsøker å slå politisk mynt på sportsarrangementer er det stor sannsynlighet for at tilskuerne også gjør det. En grunn til det er at medieoppmerksomheten blir større når fotballkamper blir knyttet til politiske prosesser. Denne kampen var ikke noe unntak. På tribunen fikk vi se bannere der det sto at ”Kosovo er Serbia”. Dette provoserte Rehn fordi han mente at politiske konflikter ikke har noe på en fotballbane å gjøre(!). I den sammenheng er det fristende å spørre: hvem var det som startet? Serbia vant kampen 2-0 og da sluttsignalet kom var det mange finske tilskuere som ropte anti-serbiske slagord. Det finske parlamentsmedlemmet Paavo Ahrinmäki, som representerer Venstrealliansen, kalte for eksempel de serbiske spillerne for ”Kosovo-mordere”.

Kosovo har sympati i det finske folket. En grunn til det er at en av deres største fotballstjerner kommer fra Kosovo. Shefki Kuqi kom til Finland som 12-åring og har gjort suksess i engelsk fotball (han har spilt i Stockport, Sheffield Wednesday, Ipswich, Blackburn, Crystal Palace og Fulham) og på det finske landslaget (over 50 landskamper). I utgangspunktet sier internasjonale fotballregler at det kun er lov å representere ett land i fotball. Har man spilt landslagsfotball på seniornivå for ett land kan man ikke bytte statsborgerskap for senere å representere et annet land. Men det er unntak for nye stater. Får et land selvstendighet kan spillere bytte statsborgerskap til sitt opphavsland. Mange kosovoalbanere spiller på det albanske landslaget. De kan bytte statsborgerskap hvis Kosovo får selvstendighet. De største profilene i dag som har mulighet til å representere Kosovo er Lorik Cana (Olympique Marseille og Albania), Valon Behrami (Lazio og Sveits), og Ardian Gashi (Fredrikstad og Norge).

Fotballdiplomati (og sportsdiplomati generelt) er en komplisert øvelse. Når det gjelder kampen mellom Finland og Serbia fikk vi like mye et innblikk i konfliktene på Balkan som i fotballens forsonende kraft. Det er viktig at politiske ledere er varsomme når de bruker sport som virkemiddel i forsoningsprosesser. Det kan nemlig slå begge veier.

Kosovo i OL?

Kosovo kjemper for å komme med til OL i Beijing. 13. juli i år deltok ca. 2000 idrettsutøvere i demonstrasjon på Mor Teresa-plassen i Pristina, Kosovos hovedstad, for retten til å få delta som selvstendig nasjon i internasjonale idrettsmesterskap. Med Kosovo i den olympiske familie vil få 206 deltagernasjoner i Beijing. Det sentrale her er at sport blir brukt som virkemiddel i kampen for selvstendighet.

For å styrke sin sak har Kosovo brukt Øst-Timor som eksempel. Øst-Timor fikk delta som selvstendig nasjon i Sydney-OL i 2000 før Øst-Timor fikk selvstendighet. FN-misjonen i Kosovo har også åpnet for at Kosovo skal kunne delta i Beijing-OL. En arbeidsgruppe er opprettet for å finne ut om deltagelse er mulig, og det utøves press på IOC. Får Kosovo delta er det et viktig skritt på veien mot selvstendighet.

Etter at NATO bombet Jugoslavia i 1999 og FN tok over administrasjonen av provinsen har spørsmålet om Kosovos status vært på den internasjonale politiske agendaen. Løsningsforslaget som ble utarbeidet av FNs spesialutsending Martti Ahtisaari, sier at Kosovo på sikt kan få uavhengighet og at serberne som bor i Kosovo skal få en særegen status. I tillegg skal Kosovo ha spesielle relasjoner med Serbia. Ahtisaaris utkast ble riktignok stoppet i Sikkerhetsrådet fordi Russland truet med å legge ned veto mot forslaget. Nå foregår en ny forhandlingsrunde, under ledelse av Kontaktgruppen. Fristen for et nytt forslag er 10. desember 2007. Løsningen til Ahtisaari tilfredstilte Kosovo-albanernes ønsker, mens Serbia står fast på at Kosovo er en integrert del av Serbia. Til nå har Serbia fått støtte fra bl.a. Kina og Russland. Får Kosovo delta i OL vil det da gå på tvers av Kinas utenrikspolitikk. Spørsmålet er nå om idretten bidrar til at Kosovo blir selvstendig.

Første gang Kosovo deltok i et internasjonalt mesterskap etter 1999 var i Special Olympics World Summer Games i 2003. Troppen besto i 2003 av fire utøvere, to trenere og en delegasjonsleder. Før de dro til mesterskapet i Dublin ble de ønsket lykke til av Ibrahim Rugova, Kosovos president på det tidspunktet. Laget hadde også internasjonal støtte fra en irsk fredsbevarende styrke, OSSE og vietnamesiske sportsveteraner. Etter det har Kosovo jevnlig vært representert i Special Olympics World Summer Games. Ellers er det magert med internasjonal deltagelse. Så langt er det bare Kosovos bordtennisforbund og kickboksingforbund som er fullt anerkjent av de internasjonale forbundene. Kosovo er på visse vilkår også anerkjent av Det internasjonale skiforbundet, Det internasjonale sjakkforbundet og Det internasjonale håndballforbundet. Når det gjelder håndball får Kosovo f.eks. bare stille med klubblag og ikke med eget landslag.

Kosovo har i dag ikke et eget flagg. Derfor ble det tidligere i år utlyst en flaggkonkurranse. Vi får håpe flagget er klart når Kosovo stiller med sitt første landslag i et internasjonalt mesterskap.

Vannpolobøll II

Det er ikke bare i 1956 at en vannpolokamp har hatt politisk sprengkraft. 16 juni 2003 spilte Kroatia og Serbia og Montenegro EM-finale i vannpolo i den slovenske byen Kranj. Serbia og Montenegro vant 9-8 over sin tidligere jugoslaviske medrepublikk og krigsmotstander. Den sportslige suksessen til Serbia og Montenegro kom likevel i skyggen av de politisk betente tumultene som oppsto i etterkant av kampen.

Umiddelbart etter at sluttsignalet i vannpolokampen gikk og Serbia og Montenegros spillere kunne slippe jubelen løs begynte en rekke kroatiske fans å sloss med spillere og tilskuere ved bassenkanten i skuffelsen over å ha tapt mot erkefienden. Og i Beograd og i Novi Sad utviklet gledesscener seg til store tumulter. Vannpolo-hooligans herpeserte store deler av den serbiske byen Novi Sad, og i Beograd kjempet politiet mot 1000 bråkmakere som kastet stein mot den kroatiske ambassaden og som hadde byttet det kroatiske ambassadeflagget med det serbiske og montenegrinske flagget. I Novi Sad ble 19 politimenn og 6 sivile skadet og 14 arrestert, og i Beograd ble 38 arrestert og 2 politimenn skadet. Det kroatiske konsulatet i Subotica, i det nordlige Vojvodina, ble også angrepet. Bråket førte til at den kroatiske utenriksministeren avvlyste en planlagt tur til Montenegro.

Selv om forholdet mellom Kroatia og Serbia og Montenegro gradvis var blitt bedre etter krigen mellom de to landene på 1990-tallet viser denne hendelsen at det fortsatt er sterke følelser i sving når de to landene møtes, også i forbindelse med idrettsarrangementer. Konflikten mellom Kroatia og Serbia og Montenegro (på den tiden Jugoslavia) startet da Kroatia erklærte sin uavhengighet fra Jugoslavia. Den serbiske minoriteten i Kroatia støttet imidlertid den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic i denne konflikten og kjempet med våpen i hånd for å holde Kroatia innenfor den jugoslaviske føderasjonen. I tumultene i Novi Sad ble man minnet om fiendskapen som ble skapt mellom de to statene i denne tiden. 200 av bråkmakerne i Novi Sad hadde på seg t-skjorter som hyllet Veselin Sljivancanin som en krigshelt. Sjlivancanin ble arrestert i juni 2003, anklaget for krigsforbrytelser mot kroatiske borgere i Vukovar i 1991. For disse var vannpolokampen et påskudd for å gå ut på gatene og kjempe krigen mot Kroatia på nytt.