Det tyske underet?

Ny vin. Under fotball-EM har den tyske spilleren Mesut Özil av en liten tysk nasjonalistisk gruppering blitt anklaget for ikke å være tysk nok til det tyske landslaget. De som kjemper for et etnisk rent tysk landslag kjemper en tapt kamp. De siste tjue årene har det skjedd store forandringer i tysk statsborgerskapslovgivning som gjør at det tyske landslaget i dag mer enn noen gang representerer den tyske befolkningen. Det er ikke bare i fotballen at dette er svært mest synlig, det er også på grunn av fotballen: hadde ikke det tyske landslaget vært i en bølgedal på slutten av 1990-tallet og i begynnelsen av 2000-tallet det ikke hadde vært flust av unge spillere med utenlandsk opprinnelse gikk fra tyske juniorlandslag til sine respektive andre hjemland som seniorspillere hadde kanskje ikke statsborgerskapslovgivningen blitt endret.

Kjært barn. Under fotball-EM i år har du sett et tysk lag med etternavn som Gündogan og Özil (tyrkiske aner), Khedira (tunisiske aner), Gomez (spanske aner), og Podolski og Klose (polske aner). I kvalifiseringen til dette mesterskapet og i de fire forrige mesterskapene (VM og EM) har vi sett spillere som Trochowski (polske aner), Tasci (tyrkiske aner), Cacau og Kuranyi (brasilianske aner), Marin (bosniske aner), Owomoyela og Aogo (nigerianske aner), Boateng, Odonkor og Asamoah (ghanesiske aner), og Neuville (sveitsiske aner). Spillerne er enten født utenfor Tyskland eller har foreldre som er født utenfor Tyskland. For tjue år siden hadde dette vært utenkelig. 

Tyske blodsbånd. Den tyske statsborgerskapsmodellen ble på 1800-tallet etablert som et motsvar mot den franske modellen. Den tyske modellen bygger på kulturelle kriterier som språk og opphav. I hovedsak har dette betydd at er dine foreldre tyske statsborgere blir barna dine tyske statsborgere. Det har ført til at få med immigrantbakgrunn har hatt mulighet til å representere det tyske landslaget i fotball. Dette er imidlertid i endring. Etter at Tyskland lettet på statsborgerskapskravene i 1991, 1993 og 2000 har sammensetningen av landslaget også endret seg. Derfor finner du de ”utyske” navnene på årets lag. 

Fransk åpning. Den franske modellen var basert på et annet prinsipp. Fransk statsborgerskap har med røtter i den franske revolusjonen vært territorielt definert. Det vil si at det er statsgrensene som definerer statsborgerskapet – de som er født i Frankrike eller har bodd i landet i et visst tidsrom får automatisk statsborgerskap – med visse unntak. Det har ført til at andregenerasjonsimmigranter og immigranter som tilfredsstiller statsborgerskapslovens bosettingskrav har hatt mulighet til å spille på Les Bleu. Det har ført til at det franske landslaget har vært godt representert av innvandrere og at laget til tider har speilet immigrasjonsmønsteret til Frankrike. Polsk og italiensk immigrasjon i mellomkrigstiden førte for eksempel til at det franske landslaget på 1950-tallet hadde spillere med polsk og italiensk bakgrunn. Immigrasjonen fra tidligere franske kolonier etter andre verdenskrig gjenspeiles i dagens franske landslag. På 1990 og 2000-tallet besto landslaget av spillere med tilknytning til blant annet Senegal, Algerie, Kamerun, Guadaloupe og Kongo. Nederland er et land som er i samme kategori som Frankrike. Dette har ført til ulikeartete reaksjoner i Frankrike. Franske nasjonalister har rast over at statsborgerskappolitikken har ført til at landslaget ikke representerer Frankrike. Hadda man i Frankrike hatt den tyske modellen hadde man aldri sett spillere som algeriskfødte Zinedine Zidane (Zizou). 

Fotball og integrasjon. Er multikulturelle lag som det franske på 1990 og 2000-tallet et tegn på at integreringen går riktige veien? Ikke nødvendigvis. Opptøyer i innvandringstunge forsteder i Frankrike det siste tiåret er et signal om at fotballaget ikke forklarer verden. Frankrikes seier i fotball-VM i 1998 og fotball-EM i 2000 ble av mange ansett som et tydelig tegn på at den franske modellen var vellykket. Frankrikes dårlige innsats i de store mesterskapene etterpå (i år medregnet) blir av nasjonalister tolket i motsatt retning. Et sentralt spørsmål er kanskje hvordan man endrer statsborgerskapslovgivningen. 

Høna og egget. På slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet gikk det tyske fotballforbundet aktivt inn for å endre lovgivningen til landslagets fordel. Derfor spiller for eksempel Real Madrid-stjernen Mesut Özil i dag for Tyskland og ikke for Tyrkia. Det blir spennende å se om tysk suksess i dette mesterskapet får innvandringsvennlige tyskere til å si at fotball bidrar til god integrering og at landslaget er et bevis på det. Slik tonen var i Frankrike for 10-15 år siden. Eller om de som kjemper mot Özil og andre i hans situasjon i dag får økt oppslutning skulle Tyskland framover gjøre det dårlig? Slik vi ser tendensen til i Frankrike i dag. Det er alltid lett å skylde på utlendinger når det går dårlig og på god statlig integrering når det går bra. I denne debatten blir det ikke meningsløst å snakke om det er det beste laget som vinner!

Slutten på fotball-VM?

Glasskulen. Fotball-VM er unektelig over – sommeren også. Det er tid for refleksjoner. Ønsker du inngående spilleranalyser anbefaler jeg å lese nettsiden Zonal Marking, ønsker du å lese kritiske betraktninger om mesterskapet bør du lese Vårt Lands artikler om VM og noen av de redaksjonelle artiklene til Dagbladet, og ønsker du føleri og vuvuzelahets leser du på nytt de fleste norske sportskommentarene. Jeg ønsker å spekulere i fotball-VMs fremtid basert på årets VM. Blir fotball-VM ødelagt av politiske konflikter?

Det spanske paradoks. Selv om Spania vant fotball-VM tror jeg ikke Spania vant mange nye fotballhjerter. De fleste som var glad for at Spania vant hadde Spania som forhåndsfavoritt. Spania scoret halvparten så mange mål som Tyskland og mindre mål enn både Nederland og Uruguay. Da jeg spurte en portugiser – jeg var på ferie i Portugal under fotball-VM – om hvem han håpet skulle vinne fotball-VM, sa han at han håpet Spania ville vinne fordi da kunne Portugal si at de tapte for det beste laget. Så glad var han i Spania.

Spania var det eneste landet i VM som ikke har en nasjonalsang. Derfor så du ingen spanjoler synge under avspillingen av nasjonal – eh – melodien. (Nord-Korea er et grensetilfelle fordi de sjelden synger nasjonalsangen sin, men heller synger en hyllest til sin store, avdøde leder Kim Il Sung). At Spania ikke har en sang å synge skyldes at man i Spania ikke har greid å bli enig om en ny tekst etter Francos død. Mangel på nasjonalsang har vært symbol på at Spania ennå ikke er et samlet land etter diktaturet. Derfor har mange hevdet at EM-gullet for to år siden og VM-gullet i år vil bidra til at Spania samles. Så enkelt er det ikke. De samme tankene ble fremmet da Frankrike vant VM og EM i 1998 og 2000. Seirene var eksempler på god integrasjon av innvandrere, ble det hevdet. Fiaskoen til Frankrike i årets VM har minnet oss på at koblingen mellom fotballseier og nasjonal forbrødring er høyst tvilsom. Det er fristende å trekke fram metaforen om å pisse i buksa osv.. Det kan synes som et skritt i riktig retning at det ble viftet med spanske flagg og at mange tok på seg spanske landslagsdrakter både i Baskerland og Katalonia, og at 75.000 feiret den spanske seieren i Barcelonas gater finaledagen. Men er det et godt tegn på spansk forbrødring? Neppe. Her er to betraktninger som kan sette forbrødringstanken i et mindre positivt lys:

• Dagen før VM-finalen demonstrerte 1.1 millioner mennesker i Barcelonas gater mot en spansk rettsavgjørelse om at Katalonia ikke har anledning til å kreve selvstendighet fra Spania. Hvor mange av de 75.000 glade spanjolene dagen etter var med i demonstrasjonen dagen før?

• Om noen var med må vi spørre oss om hvorfor. En grunn kan være at mange feiret Barcelona-spillernes innsats under VM – for Barcelona-spillerne en slags ferieturnering. På Spania var det seks Barcelona-spillere i startoppstillingen i finalen ( semifinalen syv) og alle målene til Spania ble scoret av Barcelona-spillere. Kanskje mange feiret Barcelonas overlegenhet på det spanske landslaget?

Like lite sant som at Roma ikke ble bygget på en dag, forbrødres ikke Spania med et par fotballkamper.

Stereotypier knust. Fotballmessig har årets fotball-VM vært et veiskille på flere måter: sambastemplet til Brasil er borte, det solide italienske forsvaret er skutt i filler, Tyskland spilte morsom fotball og Ghana viste gode defensive takter. Aldri har det blitt sluppet inn færre mål (etter at man innførte 32 lag, vel og merke) og lag som USA og Sør-Korea løp lenger enn de fleste. Mange stereotyper ble knust i Sør-Afrika i år. Samtidig har årets fotball-VM vist et potensial for konflikt mellom nasjonale eliter som ønsker å sole seg i glansen av spillernes gunst, den vanlige tilhenger og spillerne som skal sørge for nasjonal stolthet.

Representant og velger. For politikere med respekt for seg selv er det viktig å være til stede på internasjonale idrettsarrangementer – både for å bli sett og for å møte likesinnede. Fra tv-stolen har vi sett prinser, prinsesser, dronninger, statsministere, ekspresidenter, ministere og eksministere i uvante positurer på tribunen når deres lag har spilt. I tillegg til vanlige kjendiser – som for eksempel Paris Hilton, Orlando Bloom, Mick Jagger og Leonardo DiCaprio – har VIPene med tilknytning til politikk fått se kamper fra beste tilskuerplass i Sør-Afrika. Inntoget av VIPer skapte så store problemer for vanlige supportere da Tyskland skulle spille semifinale mot Spania i Durban, at 2000 seter sto tomme under kampen fordi trafikken av VIP-fly på flyplassen i Durban var så stor at vanlige rute- og charterfly med fotballsupportere ikke fikk lande på flyplassen. Det er ikke bare VM-ballen som går i feil retning…

Nasjonal prestisje. Ved siden av dem som kun er på kamp for å bli sett eller se på kamp lever mange politikere i troen om at deres nærvær enten vil gi laget et løft eller at det vil gi dem selv en politisk gevinst. Deres nærvær fyller – tror de, og kanskje med rette – både en innenrikspolitisk rolle og en utenrikspolitisk rolle, og i mange land forventes det at nasjonale ledere tar del i den politiske fotballen. Dette mesterskapet er ikke noe unntak. To eksempler kan belyse dette fenomenet.

1. Den brasilianske presidenten Lula avbrøt brått sitt besøk til Sør-Afrika etter at Brasil ble slått ut av VM. Han var meldt til finalen, men møtte ikke opp med unnskyldning om at han måtte tilbake til Brasil for å støtte opp under arbeidet med flomkatastrofen i Brasil. Denne forklaringen står til tvilende. Han hadde garantert vært der hadde Brasil kommet til finalen. Og hva om finalen gikk mot Argentina?

2. I Argentina var man i de politiske kretser i tvil om Argentina i finalen var et gode eller ikke. Hadde laget nådd finalen ville trolig den argentinske presidenten Cristina Fernandez dratt for å se kampen. Da måtte hun avlyst et møte med Kinas øverste ledere, slik hun gjorde i januar til stor misnøye for lederne i det kinesiske kommunistpartiet. Argentina kunne tapt store avtaler med Kina. Mannen til dagens president, ekspresident Nestor Kirchner, har erfaring med tapte avtaler på grunn av fotball. Han lot for noen år siden sjefen for Hewlett-Packard (HP) vente svært lenge til et avtalt møte fordi han var opptatt med å prate med Diego Maradona. HP-sjef Carly Fiorina ble så forbannet at hun i stedet investerte sine penger i Brasil! I disse dager sitter Fernandez i samtaler i Beijing, takket være dårlig fotball…

Hovedbudskapet med disse eksemplene er at mange statsleder legger mye politisk prestisje i landets fotballprestasjoner.

Internasjonal møteplass. Men det er også andre utenrikspolitiske dimensjoner ved VM. Fotball-VM blir en møtearena for politikere fra hele verden og den blir brukt som arena for samtaler og forhandlinger. I Beijing-OL så vi tydelig hvor redde mange politikere var for å komme i unåde hos Kina – boikottspørsmålet var nesten helt fraværende og det var et rekordantall med statsoverhoder på tribunen under åpningsseremonien. Men det er ikke bare respekt for vertsnasjonen som er fremtredende. Den sørafrikanske presidenten Jacob Zuma benyttet anledningen både til å promotere eget land med fotball-VM og til å ha politiske samtaler med mange av statslederne som kom til mesterskapet. For dem som arrangerer mesterskapet er det viktig å få mest mulig for pengene man har investert i mesterskapet, men det er også viktig for besøkende å få noe igjen for reisen – i hvert fall tilsynelatende. Skulle fotballaget tape kan man i hvert fall legitimere reisen med et møte med en politisk motpart.

Klubb foran landslag? Økt grad av klubbmakt er et annet poeng ved årets mesterskap. Med unntak av spillere fra Barcelona og Bayern München underpresterte de fleste stjernene fra de største og rikeste klubbene i Europa. Spillere fra Premier League gjorde det desidert dårligst. Det kan være på grunn av det harde kampprogrammet i England og andre ligaer. En indikasjon på det er at spillere med lite spilletid i de største ligaene presterer best på landslaget. Det kan være utenomsportslige grunner. Etter VM har det for eksempel vist seg at Wayne Rooney var i rettssak med sitt tidligere agentbyrå under VM, Christiano Ronaldo ble far gjennom surrogatmor i første VM-uke og Leonel Messi planla veldedighetsfotball i Panama og Haiti under mesterskapet. Ingen av disse hadde særlig gode mesterskap. Men det kan også hende at lysten på å representere landet er mye mindre enn lysten til å prestere for dem som betaler lønna – nemlig klubblaget. Landslaget får dermed et B-preg.

Loven om økende ulikhet. Og her er vi ved kjernen av hvordan årets mesterskap utfordrer vår forestilling av fotball og fotball-VM. Årets VM kan være starten på et økende gap mellom politikeres forventninger til fotball-VM og deres ønsker om å slå politisk mynt på fotball og spillernes omsorg for landslaget. Forsterkes denne tendensen kan vi se dramatiske endringer på det internasjonale fotballkartet. Her er endringer som kan komme fortere enn vi aner:

1. Det kan oppstå flere konflikter mellom politiske myndigheter og fotballspillere som enten ikke vil spille for landslaget eller som underpresterer. I år har vi sett at den franske presidenten har satt sammen en granskningskommisjon for å gå det franske landslaget i sømmene og at den nigerianske presidenten har suspendert sitt landslag fra all virksomhet. Framtiden kan by på flere slike konflikter mellom politiske ledere og egne landslag skulle konflikten mellom politiske ledere og spillere øke.

2. Vi kan også få se mer av politikere som engasjerer seg sterkere for rettighetene til eget lag enten ved at man engasjerer seg i seedingsystemet til mesterskap slik at landet får – i teorien - enklest mulig reise fram til en eventuell finale, eller politikere som søker å få omgjort avgjørelser eller endret regelverket slik at det kommer eget lag til gode. At den britiske statsministeren engasjerer seg i spørsmålet om videodømming etter at England fikk underkjent et mål som var inne er et eksempel som det kan bli flere av i framtidige mesterskap.

3. FIFA er som oftest krystallklare når politikere blander seg inn i landslagsfotballen. FIFA har truet både Frankrike og Nigeria med sanksjoner hvis myndighetene blir for nærgående. Med økende grad av innblanding fra politikere for å få fotballforbund til å prestere bedre eller for å presse FIFA til å gjøre endringer til eget beste vil FIFA få en langt større politisk rolle. Da kan det oppstå flere og langt mer alvorlige konflikter mellom FIFA og nasjonale myndigheter.

4. Vi kan komme til å se endringer i statsborgerskapslover eller unntaksregler om statsborgerskap for fotballag. Etter press fra det tyske fotballforbundet endret Tyskland for noen år siden sine statsborgerskapslover slik at andre- og tredjegenerasjons innvandrere lettere skulle få statsborgerskap og dermed få anledning til å spille for det tyske landslaget. At denne politikken har hatt stor betydning så vi i år. Det var få tradisjonelle tyske navn på det tyske landslaget, og fotballen var også annerledes. En annen ting er å åpne for arbeidsinnvandring for å fylle på med gode spillere skulle egne borgere nekte å spille på landslaget. Vi ser tydelig tendensen i dag. Det er for eksempel mange brasilianere på flere europeiske landslag i dag og flere kommer det sikkert til å bli. Slik arbeidsinnvandring kan på sikt snu opp-ned på FIFA-rankingen ved at små land kan kjøpe seg til suksess.

Hommage to Catalonia? Denne utviklingen vil selvfølgelig kun skje så lenge politikere finner interesse i fotball og ser en sammenheng mellom fotball og nasjonal omdømmebygging. Men fotball-VMs rolle kan miste sin glorie. Det er en tendens til at klubblagene – særlig i Europa – omfattes av mer interesse enn landslagene både hos spiller og supportere. Hvor mange ganger har du ikke hørt av venner og kjente under dette VM at de holder med Spania fordi Torres spiller der og han spiller på Liverpool? Eller Argentina fordi der spiller Barcelona-spilleren Messi, eller Rooney, England og United? Stadig oftere kobles klubblaget til landslaget, og du skal ikke se bort i fra at klubblagsturneringer a la Champions League på sikt erstatter fotball-VM i dagens form. Da vil også politikeren hoppe etter og knytte seg til bestemte klubblag. Da trenger de ikke lenger bare å representere et lag, men de kan også gå inn som eiere. Skjer det er jeg sikker på at Spania må basere seg på import av spillere fra andre land eller regioner for å hamle opp med katalanernes landslag Barcelona! Da må de finne noen som har hjerte for Spania. Det holder ikke med bill. mrk: må kunne den spanske nasjonalsangen…

Bør dine ansatte få se fotball-VM i arbeidstiden?

Privilegert. Som ansatt i Idrettsforbundet er jeg nesten programforpliktet til å se på sportssendinger på TV – uansett idrett – uansett tidspunkt. Men det er ikke alle som tenker slik. Skal man tillate arbeidsfolk å se fotball-VM på tv i arbeidstiden?

Tung statistikk. Forskere på den sveitsiske lederskolen International Institute for Management Development (IMD) går grundig til verks for å argumentere mot at arbeidsfolk skal få se fotball-VM i arbeidstiden. Argumenter mot tv-titting i arbeidstiden er at det er kostbart, utidig og urettferdig. Dette begrunnes med tall hentet fra The Conference Board Total Economy Data Base, IMF-statistikk og data fra OECD.

Kostbart. At tv-titting er kostbart for bedrifter er kanskje det sterkeste argumentet mot tv-titting. Estimatene forskerne på IMD presenterer ligger på mellom 10.4 og 20.8 milliarder US dollar i tapt arbeidstid. Dette, hevder de, er et nøkternt anslag fordi de kun har regnet med de 48 gruppekampene som blir spilt de to første ukene av turneringen. Med utgangspunkt i tidsdifferansen fra Sør-Afrika og en oversikt over hvor mange kamper deltagernasjone spiller i arbeidstiden (som de har satt til 0900-1700) har de beregnet hvilke land som blir verst rammet av tv-titting arbeidstiden. I denne kalkylen vil for eksempel Argentina, som ligger fem timer etter Sør-Afrika i tid, få to av tre kamper i arbeidstiden. Hvis man antar at 50% av arbeidsstokken ser tre timer VM-sendinger i arbeidstiden vil kostnaden for Argentina i tapt arbeidstid beløpe seg til drøye 485 millioner US dollar. Landene som blir minst påvirket av VM – på grunn av tidsdifferansen og gunstige sendetider – er Nord- og Sør-Korea, Hellas, Australia, Ghana, Japan og New Zealand. De som lider mest økonomisk er Mexico (1.7 milliarder US dollar), Tyskland (1.7 milliarder US dollar) og Brasil (1.2 milliarder US dollar). Tar man utgangspunkt i befolkningstallet og kostnader per innbygger vil Portugal (32 US dollar), Nederland (25 US dollar) og Danmark (23 US dollar) komme dårligst ut.

Utidig. I tillegg til økonomiske argumenter er det et moralsk argument som veier tungt. I dagens finansielle nedgangstider er det umoralsk å ikke gjøre alt – det vil si arbeide så støvføyka står – for å komme ut av krisen. Spania og Portugal bør derfor beherkse seg under VM! De som er interessert i handelsbalanse og handelsfortrinn vil også hevde at land som Russland og Kina vil få en produksjonsfordel under VM fordi de ikke er med i VM. Arbeidsstokken i disse og andre land som ikke er med i VM kan øke produksjonen sammenlignet med land som er med. VM gir dem med andre ord komparative fortrinn - som det så fint heter på økonomispråket.

Urettferdig. Et annet spørsmål er om grensen for tv-titting skal gå ved fotball-VM. Er fotball-VM viktigere enn andre idrettsarrangementer? Hvis man tillater titting under fotball-VM, skal man da også tillate tv-titting under US Open, friidretts-VM, vinter- og sommer-OL, mm. Hvis så er kan man lett slenge på noen ekstra nuller på estimatene om kostnadstap for fotball-VM.

For-argumenter. Selvfølgelig finnes det argumenter for å se på fotball-VM (og andre arrangementer i arbeidstiden) på tv i arbeidstiden også for dem som jobber utenfor idretten.

Samhold og fellesskap. Det mest lettvinte argumentet for at man skal få se VM i arbeidstiden er at det skaper et godt sosialt miljø på arbeidsplassen. Dette forutsetter selvfølgelig at man blir enige om hvilket lag man skal holde med og at VM-kamper ikke skaper konflikt mellom dem som holder med forskjellige lag. Bevisst bruk av VM som et samlingsobjekt av for eksempel bedriftsledere kan, hevder noen, skape en bedre gruppedynamikk og noe ekstra utover trauste arbeidsprestasjoner. I tillegg kan fotball-VM være nasjonsbyggende – særlig hvis man vinner. Økt nasjonal lykke – på grunn av fotball-VM – kan på sikt også føre til større produktivitet. På den måten kan tv-titting og medfølgende økt nasjonal stolthet være en investering for framtiden. Dette er selvfølgelig vanskelig å måle og derfor også vanskelig å bevise/motbevise.

Kommersielt viktig. Det viktigste argumentet for å se på tv kommer fra reklamebransjen og dem som arrangerer store mesterskap. Fotball-VM er uten tvil det mest sponsede idrettsarrangementet på kloden. Uten tv-tittere vil arrangementet være mindre attraktivt for store sponsorer, og store sponsorer sørger for at mer penger blir tilført arrangementet. Dette skaper flere arbeidsplasser for dem som arrangerer fotball-VM, det gjør mesterskapene økonomisk drivverdige og det øker salget av de produktene som knytter seg til fotball-VM. Alt dette øker produktiviteten og antall arbeidsplasser.

Norges plass i fotball-VM. Det er lenge siden det norske herrelandslaget i fotball har virket samlende på norske arbeidsplasser og i nasjonen for øvrig. At Norge ikke er med i årets VM betyr sikkert at færre nordmenn vil se på VM-sendingene enn tilfellet hadde vært med norsk deltagelse. Fordelen med det er at vi kan øke vår produktivitet sammenlignet med flere VM-nasjoner. Jeg tenker Argentina, Brasil, Portugal og Nederland allerede skjelver i buksene! Synd Nord-Korea har alle kampene utenfor arbeidstid. Da tenker jeg Kim-Jong-Il også hadde vært bekymret.

Den olympiske nasjonskampen for fall?

Nasjonskampen. De fleste nordmenn er svært opptatt av hvordan Norge gjør det i nasjonskampen. Jo flere gull, jo bedre. Og har vi færre gull enn naboen teller vi totalt antall medaljer istedenfor. Dagens olympiske konkurranse er en konkurranse mellom nasjoner. Det er ikke en konkurranse mellom stater fordi det er flere olympiske nasjoner enn antall stater. Det er heller ikke en konkurranse mellom private lag eller mellom individuelle utøvere siden det er nasjonale olympiske komiteer som tar ut utøverne. Spørsmålet er om dette systemet står for fall.

Generasjonskløften. Når mine barn ser OL på tv håper de at Norge vinner, men de bryr seg ikke så mye om hvem som går for Norge. Foreldrene heier også på Norge, men vi er mer kritisk til hvem som går på laget. Vi er – sammen med mange andre rundt om i verden – opptatt av hvem som representerer landet vårt.

Nytt land. For dem som er interessert i representasjon har årets OL vært svært interessant fordi mange utøvere har byttet statsborgerskap for å få lov til å være med i OL og mange land har gitt statsborgerskap til utøvere fra andre land for å styrke sin egen OL-innsats. Her er noen eksempler:

* Den slovakiske overraskelsen på damenes skiskyttersprint, Anastazia Kuzmina, byttet fra russisk til slovakisk statsborgerskap for å tilpasse utøverkarrieren til familielivet sitt. Hun har barn sammen med den israelske skiløperen Daniel Kuzmin. Kuzminas gull er Slovakias første i vinter-OL.

* Kortbaneskøyteløperen Tatiana Borodulina nyter godt av at Australia har endret statsborgerskapsreglene for spesielle talenter. Regelen ble omgjort 17. september i 2009 og fristen for statsborgerskap for Borodulina gikk ut 22. september. Som russer var hun en merittert kortbaneløper med blant annet VM-gull. I sin iver etter å få gå for Australia vervet hun seg til de australske reservestyrkene! Endringene i statsborgerskapslovene i Australia er gjort etter sterkt press fra den australske OL-komiteen. Borodulina passer i denne kategorien. Så langt har hun ikke gjort det så bra. 21. plass på 500-meteren, men er i semifinale på 1000-meteren.

* Mexicos Prins Hubertus Rudolph von Fürstenberg-von Hohenlohe-Langenburg er kanskje den mest spesielle utøveren når det kommer til representasjon. Prinsen er født i Mexico og har dobbelt østerriksk statsborgerskap. Da han ikke kom på det østerrikske alpinlandslaget på 1980-tallet etablerte han det mexicanske skiforbundet, ble forbundets president og kunne dermed delta for Mexico i OL. Han deltok for første gang i OL i Sarajevo i 1984!

* Kunstløperen Yuko Kawaguchi (nå Kavaguti) skiftet fra japansk til russisk statsborgerskap for å få gå i OL. Hun så på statsborgerskapsskiftet som den eneste muligheten til å få gå i OL. Japansk kunstløp har for dårlig nivå. Kavaguti og makkeren kan nå skryte av en fjerdeplass i OL.

Dobbel Aksel. Av alle de vinterolympiske grenene er kunstløp i en særstilling når det gjelder liberal nasjonalitetspolitikk. I kunstløp kom man til et punkt der man mente at kunstløp ville dø ut hvis man ikke fikk anledning til å importere/eksportere utøvere – enkelte nasjoner ble for dominerende. Resultatet av en slik tenkning så vi blant annet i EM i kunstløp i Estland i januar i år: av 16 par i friprogrammet hadde 6 par et annet statsborgerskap enn da de ble født. 9 av 26 par i originalprogrammet hadde også skiftet statsborgerskap. Amerikanere gikk for Hellas, franskmenn for Italia, ukrainere for Bulgaria og Tyskland, amerikanere for Estland og canadiere for Frankrike.

Brudd på charteret. Går vi tilbake til fremtiden? I kapittel 6, paragraf 1 står det blant annet ”The Olympic Games are competitions between athletes in individual or team events and not between countries”. Ortodoks lesing av charteret sier at vi i dag ikke følger charteret. I de første lekene var man mer på linje med charteret. Mellom 1896 og 1906 var det ikke nasjoner som konkurrerte slik vi kjenner det i dag. Da var det enten klubblag eller enkeltutøvere som kom til OL. Dagens maratontabeller og historiske oversikt over medaljevinnere i OL innholder derfor mange feil, særlig fra tidligere OL. Klubblag hadde ofte utøvere fra flere nasjoner, men medaljene blir i dag regnet om til de landene klubbene kom fra. Mange medaljevinnere brakte heder og ære til land de bodde i og ikke landet de hadde statsborgerskap i osv.

Nye modeller. Hvor skal dette ende? Det kan komme et press på IOC for å endre uttakskriteriene til OL. Hvis målet til IOC, enkeltnasjoner og utøvere er å få med seg de beste utøverne til OL vil dagens nasjonale ordning stå for fall. Det er mulig å se for seg flere forskjellige modeller i framtiden.

1. Opprettholde et strengt statsborgerskapsregime der nasjonale olympiske komiteer velger ut utøvere etter et kvotesystem likt dagens system, uten at utøvere som ikke kommer med til OL for én nasjon kan gå for andre nasjoner. Et strengt statsborgerregime betyr at man ikke kan skifte statsborgerskap eller ha dobbelt statsborgerskap for å øke mulighetene for OL-deltagelse. I Norge ville kombinertløperen Jan Schmid kanskje fått problemer med å delta for Norge med et slikt system. Han har tidligere gått for Sveits. Broren hans går fortsatt for Sveits.

2. Fri flyt av utøvere innenfor dagens system. Det vil si at utøvere som ikke kvalifiserer for deltagelse for én nasjon kan finne seg andre nasjoner å konkurrere for. Det vil gi de nest beste utøverne i en nasjon mulighet til å delta i OL og gi andre nasjoner mulighet til å tilegne seg ellers urealistiske medaljer. Denne modellen vil også styrke konkurransen og kanskje hindre at én nasjon dominerer én idrett. Med en slik modell kunne kanskje mer en 14 lag deltatt på herrestafetten i langrenn? På trenersiden er dette systemet allerede etablert. Fredrik Aukland trener Sveits i langrenn, Inge Bråten trener Canada, Mikael Løfgren trener norske skiskyttere. Hvor har det blitt av Tore Gullen? Hvorfor ikke det samme systemet på utøversiden?

3. All makt til de internasjonale særforbundene? I dag oppnår utøvere rankingpoeng i internasjonale konkurranser. Slik det ser ut i dag er det de alpine skiforbundene som har de mest liberale reglene siden det er alpinøvelsene som har flest deltagere fra fjern og nær. Forbundene setter et minimumskrav for deltagelse og så lenge nasjonale forbund ikke motsetter seg deltagelse er det i realiteten særforbundene som bestemmer hvem som kan være med. Fjerner man nasjonale olympiske komiteer og gir de internasjonale særforbundene all makt vil flere kunne delta og flere nasjoner kunne delta med flere utøvere. Skiskytteren Frode Andresen kunne kanskje tjent på en slik ordning. Han har klaget på at han ikke fikk dra til OL og skyldte på at Olympiatoppen konsentrerte seg om trynefaktoren og ikke hans meritter internasjonalt. Problemet med en slik ordning er at om man fortsetter med dagens medaljeregning så vil de beste nasjonene kunne tapetsere resultatlistene siden det ikke er noen nasjonale begrensninger.

4. Klubbmodellen? Hva om vi desentraliserer lekene og lar lag og klubber få lov til å kvalifisere seg gjennom internasjonale mesterskap? Da frigjør man seg helt fra nasjonstenkningen. Dette vil kreve at IOC tar ansvar for alle kvalifiseringer. I et slikt system kan Barcelona eller Rosenborg kvalifisere seg til OL. Da vil Katalonia og Trøndelag bli representert i OL. Skulle Rosenborg vinne ville vi hørt Rosenborgsangen og ikke Ja, vi elsker under medaljeseremonien.

Generasjonsskifte? Ungene mine bryr seg ikke om noen av disse modellene (ennå). De gleder seg allerede til neste OL. De har også en annen egenskap enn meg – de holder som regel med dem som vinner. Jeg hater når svenskene vinner over Norge. Ungene mine er ekstreme medgangssupportere. Dette kan tolkes på to måter: de eier ikke ryggrad eller de unner andre seieren. Vokser det opp flere nordmenn med denne holdningen er jeg sikker på at den olympiske konkurranseformen endrer seg og da står dagens olympiske nasjonskamp for fall!

Fotball-EM og spansk forbrødring

Spådommer. Journalister og andre har spurt meg om hva Spanias triumf i fotball-EM har å si for spansk nasjonalisme, og om det får baskere, katalanere, galiciere og spanjoler til å forsones? Jeg er dessverre ikke noe orakel og svaret på det spørsmålet må vi vente med. Men det er mulig å spekulere litt basert på erfaringene man har med fotball og politikk i Spania, og på bakgrunn av hvordan forskjellige spanske politikere og fotballspillere har uttalt seg om mesterskapet.

EM i 1964 og 2008. Sist gang Spania vant EM var i 1964. Da satt General Franco ved makten og finalen gikk i Madrid mot Sovjetunionen. Etter den spanske seieren i år har mange gjort et poeng av at det bare var to Real Madrid (Casillas og Ramos) og tre Barcelona-spillere (Iniesta, Xavi og Puyol) på laget og at resten av laget besto av spillere fra resten av Spania. Det er et tegn på fotballens forsonende karakter, hevdes det. Men så enkelt er det ikke. Selv om Francos navn for alltid knyttes til Real Madrid fordi han støtte laget på hederlige og uhederlige måter var det også i 1964 kun to spillere fra Real Madrid i den spanske startoppstillingen (Amaro og Zoco). Pussig nok var det også tre Barcelona-spillere (Pereda, Olivella og Fusté). De andre spilte for Athletico Bilbao (Iribar), Athletico Madrid (Rivilla og Calleja), Real Zaragoza (Martinez og Lapetra), og Inter Milan (Suarez).

Selv om det ikke alltid er sammenheng mellom lagets og spillerens regionale tilhørighet var det representanter fra Katalonia og Baskerland på det spanske laget i 1964. Men det førte ikke til at katalanere eller baskere ble mer spanske. Tvert i mot var det Francos undertrykking av katalanernes, baskernes og galiciernes identitet som gjorde at sterke uavhengighetsbevegelser vokste fram. For baskere var Atheltico Bilbao viktigere enn landslaget, det samme var Barcelona for katalanerne. For dem var den spanske triumfen ikke deres triumf, men Francos.

Koblingen til Franco. Årets spanske triumf har lite med Franco å gjøre. Den eneste forbindelsen er – så vidt jeg kan se – at Spanias trener Luis Aragones var Real Madrid-spiller (riktignok på utlån til andre klubber i dette tidsrommet) fra 1958 til 1961 og startet sin trenerkarriere i Athletico Madrid året før Franco døde. Allikevel sitter Franco-tiden i når politiske ledere og fotballspillere gjør opp status etter triumfen i Wien. Etter seieren sa den spanske statsministeren og sosialistlederen Jose Luis Rodriguez Zapatero at han var den første statsministeren i et demokratisk Spania som fikk oppleve at Spania vant fotball-EM. På flere måter er det spanske sosialistpartiet en frukt av opposisjonen mot Franco og Zapatero mente at dette var en seier hans generasjon hadde godt av. Hans politiske motstandere frykter imidlertid at seieren skal ta bort fokuset fra hans økonomiske politikk og sitt mislykkete forsoningsforsøk med blant annet ETA. Jose Montilla, lederen for den katalanske regjeringen skrev i Barcelona-avisen La Vanguardia at han ønsket at Spania skulle vinne finalen mest av alt fordi laget spilte god fotball. For han var det ikke et poeng at det var katalanere på laget. Men det var mange katalanske og baskiske politikere som tok avstand fra det spanske laget. Da Spania spilte mot Russland var det flere som gikk ut og støttet Russland. De så på Russland som et ”nytt” land som trengte støtte akkurat som Baskerland og Katalonia trenger støtte når de blir selvstendige. Dette ligner holdningen til skotske nasjonalister. Den skotske supporterforeningen har blant annet uttalt at de ikke liker tanken på et britisk lag under OL i 2012 og at de heller støtter Brasil enn et britisk lag med 11 skotter! Og Kong Juan Carlos I, som ble innsatt av Franco, sa at seieren var verdt all smerten siden sist landet vant EM. En kongelig uttalelse!

Flere spillere har også kommentert det politiske aspektet ved seieren. Matchvinneren Fernando Torres sa at dette vare hele Spanias seier, og midtbanespilleren Cesc Fabregas (fra Katalonia) sa at seieren overdøvet rivaliseringen mellom Barcelona og Real Madrid. Men det er vel lenge siden fotballspillere har blitt beskyldt for god politisk analyse eller teft...

Heller ikke denne gang ser det ut som fotballspillerne har rett. Og det er flere måter å vise at den spanske deltagelsen i fotball-EM og den spanske seieren ikke fenger dem som er mot styret i Madrid. I Barcelona var det ikke satt opp noen storskjermer som viste mesterskapet, og bare 20% av befolkningen i Katalonia og Baskerland så Spania på tv. I resten av Spania så nesten 80% Spanias kamper.

Speilbilde av nasjonen? Mange har tidligere prøvd å se på landslaget som et speilbilde på atmosfæren i nasjonen som helhet. Da Frankrike vant VM og EM i 1998 og 2000 så mange på det som et tegn på et godt integrert fransk samfunn. Da det franske landslaget slo denne analysen sprekker. At Spania ikke har en egen tekst til sin egen nasjonalsang er et tegn på at Spania har en lang vei å gå før folket i Spania samles.

Tap og nasjonalisme. Den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk – en fotballfanatiker og Fenerbache-tilhenger – støttet Tyrkia for alt det var verdt under årets fotball-EM til tross for at han ikke liker den tyrkiske treneren Fatih Terim på grunn av hans ultranasjonalistiske holdninger og fordi han mener at fotball skaper ufin nasjonalisme og xenofobi. Men for ham er det ikke seire som skaper denne negativiteten, men tapene. Over førti år uten spansk seier – det er ikke helt riktig Spania vant OL-gull i fotball i 1992 – har på mange måter gitt grobunn for spansk nasjonalisme og vært et eksempel for dem som elsker det spanske landslaget på at baskere, katalanere og galiciere har vært lite entusiastiske til det spanske prosjektet. Hvis vi følger Pamuks resonnement. Seieren i fotball-EM kan derfor bidra til at spanjoler og regionale regjeringer får mer respekt for hverandre og paradoksalt nok bidra til mer selvstyre for utbryterregioner.

Ingen spåmann. Som sagt er jeg ikke noe orakel, ei heller spåmann. Har jeg rett tar jeg i mot gratulasjoner. Tar jeg feil finner jeg sikkert en god unnskyldning. God sommer!

Kinas olympiske mars

Politisk endring i Kina. Det er mye som skal til for å få gjennomslag for politisk endring hos kinesiske myndigheter i forbindelse med OL i Beijing. Til det er det kinesiske regimet tilsynelatende for robust og standhaftig. Samtidig er det en fare for at det blir så mange politiske problemstillinger som blir knyttet til OL at den ene gode saken kan slå den andre i hjel: mengden av gode saker dreper den gode sak.

Ny mediestrategi. Men selv om potensialet for politisk endring i Kina i forbindelse med OL er begrenset må kinesiske myndigheter svare på flere av anklagene mot dem og de må legge opp en mediestrategi deretter. Til nå har vi bare sett begynnelsen på det trykket som kinesiske myndigheter vil bli utsatt for i forbindelse med OL. Jeg tror at mars blir måneden som sparker i gang det virkelige medieballet. Det er to årsaker til det. For det første er det presidentvalg på Taiwan 22. mars. For det andre starter den olympiske fakkelstafetten 24. mars. De to begivenhetene er viktige hver for seg, men de er også sterkt knyttet til hverandre.

Presidentvalg på Taiwan. Det er ventet at Kuomintangs (Nasjonalistpartiets) kandidat Ma Ying-jeou vil vinne valget foran kandidaten til Taiwans Demokratiske fremskrittsparti, Frank Hsieh. Svekkelsen av Det demokratiske fremskrittspartiet skyldes misnøyen med dagens president Chen Shui-bian. Kuomintang viste styrke i parlamentsvalget i januar da partiet fikk ¾ av mandatene. Denne trenden ser ut til å fortsette i presidentvalget. Misnøyen med dagens president skyldes dels hans økonomiske politikk og anklager om korrupsjon, men også hans konfrontasjonslinje overfor Kina. Chen har vært en populist som har forsøkt å skape en sterk taiwansk nasjonal identitet blant annet ved å yppe seg mot Kina. Det har både ført til skjerpet konflikt med Kina og misnøye i USA. En grunn til det er at Chen har foreslått at Taiwan skal holde en folkeavstemning om Taiwan skal søke medlemskap i FN under navnet Taiwan eller Den kinesiske republikk. Kina ønsker ikke at Taiwan skal erklære seg for selvstendig, mens USA, som tradisjonelt har støttet Taiwan, ikke ønsker at Taiwan skal skape krøll i forbindelsene mellom USA og Kina. Taiwan kan se langt etter FN-medlemskap så dette er kun et forslag som skal markere revir. Det er et paradoks at det er Kuomintang (som helt til 2000 hadde makten på Taiwan) som kjører den mest Kina-vennlige politikken. Det var Kuomintang som etablerte seg på Taiwan i kjølvannet av den kommunistiske revolusjon og som har vært symbolet på kampen mot kommunismen i Kina. Men nå ønsker de ikke lenger å føre en konfronterende linje. Nå mener de at det er nødvendig med bedre økonomiske forbindelser til Kina for å få fart på økonomien på Taiwan. Kuomintang mener altså at bedre forbindelser til Kina vil gi Taiwan større frihet på lenger sikt. I Kina ser man litt annerledes på det. Der betyr tettere bånd med Taiwan at man kommer et skritt videre i gjenforeningen av de to fiendene.

Konflikten mellom president Chen og Kina kom tydelig fram da organisasjonskomiteen til Beijing-OL skulle legge fram ruten for den olympiske fakkelstafetten. Etter mye fram og tilbake nektet Taiwan å ta i mot fakkelen fordi ruten slik den var lagt opp ga inntrykk av at Taiwan var en kinesisk provins. Det gikk ikke Chen og hans parti med på. Det blir spennende å se om ruten blir lagt om når den nye presidenten blir innsatt. Vil den nye linjen til den nye presidenten bety at fakkelen får komme til Taiwan? Og i så fall, hvilke følelser vil det sette i sving på Taiwan og i fastlands-Kina? Jeg garanterer at fakkelstafettspørsmålet kommer på bordet igjen etter 22. mars.

Det leder oss over på den politiske betydningen av fakkelstafetten og oppmerksomheten den vil få også på andre områder.

Olympisk fakkelstafett. Oppmerksomheten rundt tidligere fakkelstafetter har i hovedsak dreid seg om kjendisene som skal bære fakkelen. I år blir det annerledes. Fakkelen blir som vanlig tent i Olympia og skal denne gang innom alle kontinenter og kinesiske provinser (hvis vi ser det fra Taiwan, og alle kinesiske provinser minus én hvis vi ser det fra Beijing). Både kjente og ukjente personer vil bære fakkelen fram. Siden årets OL blir det mest politiske siden OL i Moskva i 1980 vil mange organisasjoner som kjemper for endringer i Kina stå langs ruten for å markere seg og sin sak. Og det ser ut til at fakkelstafetten blir ekstra viktig fordi mulighetene for å drive politisk virksomhet i Kina under OL blir begrenset. Både fordi kinesiske myndigheter vil slå hardt ned på slik aktivitet (særlig hvis det dreier seg om ømtålige saker som Tibet, Falun Gong og dødsstraff mm.), og fordi kinesiske myndigheter vil gjøre alt de kan for at slik aktivitet ikke kommer ut til resten av verden. På den måten er det mulig å nå fram til kinesiske myndigheter og andre målgrupper gjennom punktmarkeringer langs ruten, uten inngripen av kinesisk politi. Inngripen må politiet i andre land i så fall stå for.

Den lange fakkelstafetten. Fakkelstafetten varer helt fram til åpningsseremonien 8. august. For kinesiske myndigheter kan stafetten bli lenger og skape mer støy enn de ønsker. Det er i den sammenheng fristende å bli klisjéfylt og døpe om Den lange marsjen til Den lange fakkelstafetten...

Norge og Montenegro – fra freske fraspark til slappe håndballkast

Montenegro gikk videre til mellomspillet i håndball-EM på bekostning av Russland. Russland hadde gått videre hvis Norge hadde slått Montenegro med mer enn 5 mål. Men det ble med femmålstap for Montenegro og de montenegrinske spillerne kunne slippe jubelen løs, tross tap. Johnny Jensen kunne tatt et frikast på tampen av kampen, men kastet ballen til dommeren. Etterpå ble det satt spørsmålstegn ved om det var avtalt spill. Jensen avviser dette, og den russiske laglederen mener at Russland har seg selv å skylde.

Montenegrinsk suksess på håndballbanen er en sterk bidragsyter til nasjonsbyggingen i det nye landet, som erklærte sin selvstendighet fra Serbia 3. juni 2006. Flere av de montenegrinske spillerne prøvde da også å påvirke de norske spillerne på banen for å få Norge til å holde litt igjen på slutten. At Montenegro gikk videre på bekostning av Russland var sikkert ekstra deilig. Tradisjonelt støtter Russland alltid Serbia (Serbia var mot Montenegrinsk uavhengighet - men aksepterte utfallet), og selv om Russland har akseptert montenegrinsk selvstendigheten har Vladimir Putin uttrykt sterk misnøye mot uavhengighetskamper a là Montenegro. Han frykter særlig for områder som Kosovo, Abkhasia og Sør-Ossetia. På den måten var Johnny Jensens slappe frikast et lite bidrag til montenegrinsk politikk, et lite stikk til Russland, og et signal om at små nasjoner kan tjene stort på små detaljer på idrettsbanen.

Til tross for selvstendighet i juni 2006 deltok Montenegro sammen med Serbia i fotball-VM i Tyskland 2006. Montenegro ble medlem av FIFA i januar 2007 og av UEFA i juni samme år. De fikk ikke være med i kvalifiseringen til årets fotball-EM, men får delta i kvalifiseringen til VM i Sør-Afrika i 2010. I Montenegro, og på Balkan forøvrig, er håndball en stor idrett. Montenegro ble medlem av Det internasjonale håndballforbundet og Det europeiske håndballforbundet 7. august 2006. Årets håndball-EM er derfor det første store mesterskapet Montenegro deltar i etter at de ble selvstendige.

Det er ikke første gang at Norge bidrar til å koble sport og politikk i Montenegro. Få veit at Henrik Angell står på sokkel i Holmenkollen. Ennå færre veit at det var han som innførte skisporten i Montenegro. I 1893 gikk Angell på skitur gjennom Montenegro. Da vakte han stor oppmerksomhet i den lokale pressen og hos den montenegrinske fyrsten, prins Nikola I. Fyrsten ble så interessert i Angells skiferdigheter at han ga nordmannen ordre om å opprette landets første skiskole i byen Cetinje. Prins Nikola I ble så imponert av Angell at han slo ham til ridder av Danilo Is orden, den høyeste utmerkelsen en utlending kan få. Prinsen startet også selv å gå på ski.

Montenegrinerne har aldri glemt Angell. I forbindelse med OL i Sarajevo i 1984 satt Den montenegrinske foreningen for skiinstruktører opp en minneplakett i Cetinje for å minnes skimisjonæren. Og i 1993 ble det arrangert en egen 100-årsutstilling i samme by.

Delingen av Serbia og Montenegro foregikk fredelig etter folkeavstemning i Montenegro i mai 2006. 55.5% stemte for selvstendighet. Dette var startskuddet på Montenegros vei mot europeisk integrasjon. På slutten av 1800-tallet ble Angell sett på som en brobygger mot Europa. Det er vel heller tvilsomt om det blir satt opp en minneplate av Johnny Jensen i Montenegro. Kanskje får han en flaske slivovitsj til jul? Men montenegrinerne skal ikke føle seg for trygge. Neste gang kan det være nettopp han som ender Montenegros europeiske drøm. På håndballbanen...

Du kan lese mer om Henrik Angell i Roy Andersens bok (2000) Henrik Angell – en nordmann på tvers. Oslo: Forum Aschehoug.

Spansk EM-floke (oppdatert 22. juni 2008)

Vinner Spania EM får du neppe se spanjolene synge nasjonalsangen. De har nemlig ingen!

Nasjonalsangen er viktig i internasjonale idrettsmesterskap. Særlig når man vinner. Medaljeoverrekkelse og avspilling av nasjonalsangen er kronen på verket for idrettsutøvere som vinner og for landsmenn som har støttet sine helter. Det er alltid spennende å se om idrettsheltene synger med når melodien starter. Ikke alle synger med. Enten fordi følelsene tar overhånd eller fordi man ikke husker alle ordene. Eller fordi det ikke finnes noen tekst. Det siste er tilfelle med Spanias nasjonalsang, hvis man kan kalle den det. Hvor ofte har du sett en spanjol synge på en medaljeseremoni eller i forkant av en landskamp? I beste fall har du hørt la la la...

Dette hadde den spanske olympiske komité tenkt å gjøre noe med. I fjor høst lanserte de en tekstkonkurranse. Den seksmannssterke komiteen fikk inn 7000 forslag. Det var planlagt at vinnerteksten skulle synges av Placido Domingo på en galla 21. januar, og at det skulle samles inn 500000 underskrifter for at teksten skulle kunne behandles og godkjennes i det spanske parlamentet. Men slik gikk det ikke. Da vinnerteksten lakk ut til pressen tidligere i januar fikk den unison slakt av politikere og kommentatorer. Den tidligere sosialistiske kulturministeren Carmen Calvo mente den var gammeldags, ventrepartiets leder Gaspar Llamazares mente den lignet for mye på Franco-versjonen (den starter med Viva Espana), og lederen for et av de katalanske partiene, Artur Mas, mente den var for spansk. Selv det konservative Folkepartiet, som har ny nasjonalsang som valgkampsak var lunken. Den unisone motsanden førte til at OL-komiteen trakk forslaget og avlyste alle arrangementer knyttet til den nye sangen.

Det er ikke første gang at man i Spania prøver å sette ny tekst til Marcha Real, en militærmarsj fra 1770 og kong Carlos IIIs regjeringstid. Teksten som ble laget og sunget under Franco ble fjernet i 1978, og siden det har ikke spanjolene hatt en offisielt godkjent tekst. Den forrige statsministeren José Maria Aznar nedsatte en komité for å lage en ny tekst, men komiteen greide ikke å bli enig.

At den spanske olympiske komitéen tok dette initiativet er ikke overraskende. Dette er et ledd i kampen om å få sommer-OL til Madrid i 2016. Håpet var å vise et samlet Spania i kampen for å få OL og større engasjement blant de som bor i Spania. Etter manges oppfatning var Barcelona-OL i 1992 katalanernes OL. Håpet er at Madrid 2016 skal samle hele Spania. Hvis arbeidet med å få skrevet en ny nasjonalsang er en målestokk på denne målsettingen har den spanske OL-komiteen fortsatt en lang vei å gå. Det er fristende å klistre tiltaket opp til Don Quijotes håpløse kamp for tilværelsen. Særlig når vinnerteksten ble skrevet av en arbeidsløs mann fra La Mancha, Quijotes hjemby...

Det er med andre ord ikke bare Norge som sliter med å samle seg om nasjonalsymboler, slik vi ser i debatten om den nye NFF-logoen. Spania er i større vansker!

Belgisk riksdag

Belgia er i trøbbel. Fem måneder er gått siden forrige parlamentsvalg og ennå har ikke Belgia en regjering. Det skyldes at politikerne fra Flandern (den nederlandsktalende delen) og Vallonia (den fransktalende delen) ikke greier å bli enige om et regjeringssamarbeid. Det er ikke noe nytt at de fransktalende og nederlandsktalende i Belgia ikke greier å samarbeide og at regjeringsforhandlinger tar tid. Men fem måneder uten regjering er ny rekord. Den forrige rekorden er fra 1988.

Splittelsen i Belgia er stor og faren for at Belgia deles er overhengende. En stor andel av dem som bor i Flandern kunne tenke seg å slå seg sammen med Nederland. En spøk i en flamsk tv-kanal i desember i fjor, der det ble sagt at Flandern hadde erklært seg for uavhengig og at kongefamilien hadde forlatt landet, ledet til gledesdemonstrasjoner i flamske byer, og protester i de franskspråklige områdene. Den belgiske krisen ble også illustrert i september i år da en journalist la Belgia ut for salg på E-bay med en prislapp på 10 millioner Euro.

Det finnes mange eksempler på splittelse i Belgia, men siden det snart er OL i Beijing og debatten om OL-boikott er i gang er det spesielt én historie om Belgia som er interessant.

Belgia var et av svært få vesteuropeiske land som ikke boikottet OL i Moskva i 1980. En av forklaringene på dette var at den belgiske olympiske komité lå godt an til å få valgt inn nye representanter i IOC (Raoul Mollet og Jacques Rogge). Jacques Rogge er i dag IOC-president. Selv om belgierne ble enige om å delta i OL var de uenige om hva som skulle stå på treningsdraktene til utøverne: skulle Belgia staves på fransk, nederlandsk eller på begge språk? Løsningen de fant var original: de skrev Belgia på russisk!

IOC-president Jacques Rogge, som på den tiden var delegasjonsleder for den belgiske troppen, ga i september i år sin treningsdrakt til sportsmuseet Sportimonium. Museet ligger i Hofstade i Flandern. Det er vel verdt et besøk, både for Belgia-frelste og sportsinteresserte.

Kosovo i OL?

Kosovo kjemper for å komme med til OL i Beijing. 13. juli i år deltok ca. 2000 idrettsutøvere i demonstrasjon på Mor Teresa-plassen i Pristina, Kosovos hovedstad, for retten til å få delta som selvstendig nasjon i internasjonale idrettsmesterskap. Med Kosovo i den olympiske familie vil få 206 deltagernasjoner i Beijing. Det sentrale her er at sport blir brukt som virkemiddel i kampen for selvstendighet.

For å styrke sin sak har Kosovo brukt Øst-Timor som eksempel. Øst-Timor fikk delta som selvstendig nasjon i Sydney-OL i 2000 før Øst-Timor fikk selvstendighet. FN-misjonen i Kosovo har også åpnet for at Kosovo skal kunne delta i Beijing-OL. En arbeidsgruppe er opprettet for å finne ut om deltagelse er mulig, og det utøves press på IOC. Får Kosovo delta er det et viktig skritt på veien mot selvstendighet.

Etter at NATO bombet Jugoslavia i 1999 og FN tok over administrasjonen av provinsen har spørsmålet om Kosovos status vært på den internasjonale politiske agendaen. Løsningsforslaget som ble utarbeidet av FNs spesialutsending Martti Ahtisaari, sier at Kosovo på sikt kan få uavhengighet og at serberne som bor i Kosovo skal få en særegen status. I tillegg skal Kosovo ha spesielle relasjoner med Serbia. Ahtisaaris utkast ble riktignok stoppet i Sikkerhetsrådet fordi Russland truet med å legge ned veto mot forslaget. Nå foregår en ny forhandlingsrunde, under ledelse av Kontaktgruppen. Fristen for et nytt forslag er 10. desember 2007. Løsningen til Ahtisaari tilfredstilte Kosovo-albanernes ønsker, mens Serbia står fast på at Kosovo er en integrert del av Serbia. Til nå har Serbia fått støtte fra bl.a. Kina og Russland. Får Kosovo delta i OL vil det da gå på tvers av Kinas utenrikspolitikk. Spørsmålet er nå om idretten bidrar til at Kosovo blir selvstendig.

Første gang Kosovo deltok i et internasjonalt mesterskap etter 1999 var i Special Olympics World Summer Games i 2003. Troppen besto i 2003 av fire utøvere, to trenere og en delegasjonsleder. Før de dro til mesterskapet i Dublin ble de ønsket lykke til av Ibrahim Rugova, Kosovos president på det tidspunktet. Laget hadde også internasjonal støtte fra en irsk fredsbevarende styrke, OSSE og vietnamesiske sportsveteraner. Etter det har Kosovo jevnlig vært representert i Special Olympics World Summer Games. Ellers er det magert med internasjonal deltagelse. Så langt er det bare Kosovos bordtennisforbund og kickboksingforbund som er fullt anerkjent av de internasjonale forbundene. Kosovo er på visse vilkår også anerkjent av Det internasjonale skiforbundet, Det internasjonale sjakkforbundet og Det internasjonale håndballforbundet. Når det gjelder håndball får Kosovo f.eks. bare stille med klubblag og ikke med eget landslag.

Kosovo har i dag ikke et eget flagg. Derfor ble det tidligere i år utlyst en flaggkonkurranse. Vi får håpe flagget er klart når Kosovo stiller med sitt første landslag i et internasjonalt mesterskap.

Friidrettprestasjoner gir håp i Afghanistan

De fleste som følger med i friidretts-VM i Osaka har fått med seg at Veronica Campbell fra Jamaica tok gull i kvinnenes 100-meterfinale og at Tyson Gay seiret i herrenes 100-meterfinale. Færre fikk nok med seg at Afghanistan stilte med en kvinnelig og mannlig utøver i 100-meterkvalifiseringen. Fatima Mohammadi klokket inn til tiden 16.17 i forsøksheatet. Det holdt til suveren sisteplass. Waleed Anwari fikk tiden 11.75 i herrenes forsøksheat. Det ga ham en 62. plass (av 66 som fikk godkjent sine løp). I Norge ville disse resultatene vært en katastrofe. For afghanerne er prestasjonene små bragder som kan være spiren til noe større på sikt. Utøverne signaliserer blant annet at Afghanistan også kan knyttes til annet enn krig og religion.

Idrett har hatt magre kår i Afghanistan etter at Taliban tok makten i 1996. Taliban tillot fotball selv om det stred mot deres tolkning av Koranen, fordi fysisk aktivitet ble ansett som en god forberedelse til jihad (hellig krig). Men Taliban ville ikke la fotballspillerne spille i kortbukser, det var strenge straffer for synging på tribunene, og kampene ble avbrutt når det var tid for bønn. Også etter at Taliban ble styrtet i 2001 har det vært trist på idrettsbanen. Selv om styrtingen av Taliban-regimet blant annet ble markert med en fotballkamp mellom et afghansk og den afghanske fredsbevarende styrken (ISAF) har ikke sportsaktiviteter i Afghanistan vært høyt på agendaen i Afghanistan eller i vestlig media.

VM i Osaka er ikke første gang arrangement Afghanistan deltar i etter Talibans fall. I 2003 ble Lima Azimi den første afghanske kvinnen som deltok i et friidretts-VM. Hun løp inn på tiden 18.37 på Stade de France i Paris. Lima var en av to afghanere i dette mesterskapet. Da Taliban tok over i Afghanistan i 1999 ble afghanske olympiske komité utestengt av IOC. I 2003 ble Afghanistan tatt inn i den olympiske varmen igjen, og stilte med fem utøvere (tre menn og to kvinner) i OL i Athen. Deltagelsen ble blant annet gjort mulig med norsk støtte. Afghanistan stilte ikke med utøvere i friidretts-VM i Helsinki i 2005.

Jeg veit ikke om Fatima Mohammadi og Waleed Anwari fikk mye omtale i afghansk media eller om deres deltagelse er populær blant de forskjellige grupperingene i Afghanistan. I Norge reagerte vi på at Mohammadi løp i lange joggebukser og hijab, i Afghanistan reagerte sikkert mange på at hun løp i kortarmet skjorte. Tiden hennes hadde sikkert blitt bedre (16.17 var personlig rekord!) om hun hadde løpt i det samme utstyret som konkurrentene. Men resultatet er ikke det viktigste ved hennes deltagelse. Andre ting er viktigere. For det første gir afghansk deltagelse i VM i Osaka det krigsherjede landet etterlengtet positiv omtale. For det andre symboliserer kvinnelig deltagelse at Talibans undertrykking av kvinner er på retrett. For det tredje kan Mohammadi tjene som forbilde for andre kvinner i Afghanistan. Og sist men ikke minst kan slik deltagelse bidra til å samle befolkningen i Afghanistan i en hyllest av egne helter. Det ligger med andre ord et nasjonsbyggingspotensial i slik deltagelse.

Man skal ikke være for optimistisk på idrettens vegne, men idrett og idrettsstjerner kan ha positiv innvirkning på en befolkning som er preget av krig og konflikt. Da er det viktig at vi som bevilger hundrevis av millioner for å bli best ser det store i prestasjonene til de to afghanske utøverne i Osaka, og ikke måler deres prestasjoner i sekunder og edelt metall.

Didier Drogba som fredsskaper? (endret 30. april 2008)

Didier Drogba sendte Chelsea til finalen i Champions League. Men Drogba bringer ikke bare håp til Chelseafans. Han har også gitt ivorianerne håp om at fem års borgerkrig på Elfenbenskysten er slutt.

Elfenbenskysten har i nesten fem år vært i borgerkrig. Landet har vært delt i to der opprørstyrker har kontrollert den nordlige delen av landet og de regjeringslojale har kontrollert den sørlige delen. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 i en kvalisfiseringskamp til afrikamesterskapet i 2008 viste ikke det bare Drogba og hans lagkameraters evner som fotballspillere, men også at fotballspillere kan bidra til å forsone stridende parter i en borgerkrig.

Fotballens rolle i fredsprosessen på Elfenbenskysten startet under kvalifiseringen til fotball-VM i 2006. Etter hver kvalifiseringskamp ledet Drogba sine lagkamerater, som kom fra alle deler av Elfenbenskysten, i bønn for fred og forsoning på Elfenbenskysten. Da Elfenbenskysten kvalifiserte seg for VM utløste dette dager med feiring, og til at folk i den regjeringskontrollerte hovedstaden Abidjan ringte rundt til barer i det opprørskontrollerte nord for å bestille øl til bargjester på sin regning. Kvalifiseringen gjorde Drogba og det ivorianske laget til ikoner på Elfenbenskysten. Det økte også interessen for Chelsea i det krigsherjede landet. Han ble ikke mindre populær da han under en turne på Elfenbenskysten i mars i år foreslo at kampen mot Madagaskar skulle spilles i Bouake, opprørernes hovedstad.

Sikkerheten under kampen mot Madagaskar ble tatt vare på av 300 soldater fra opprørstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Regjeringssoldatene hadde blitt invitert for å symbolisere forsoningen mellom opprørerne og regjeringen, og det rapporteres at de regjeringsvennlige soldatene støttet sine fotballsoldater i skjønn forening med de opprørsvennlige fotballsupporterne. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis. Og det på grunn av en fotballkamp.

Etter kampen uttalte en talsmann fra den ivorianske sportsdepartementet at det Drogba og hans lagkamerater gjorde i Bouake var en større fredsinnsats en det godt utdannede politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Og han berømmet også spillerne på Madagaskar for at de gikk med på å spille kampen i det regjeringsfiendtlige nord. I ivorianske aviser dagen etter kampen sto det blant annet ”Five Goals to Erase Five Years of War” og ”Drogba Brings Bouake Back to Life”.

Spørsmål vi må stille i denne sammenheng er om Didier Drogba og hans lagkamerater alene kan ta æren for dette historiske øyeblikket. Svaret er nei. Selv om Drogba har hatt stor innflytelse i denne prosessen er det andre bakenforliggende faktorer som har gjort at fotballkampen foreløpig kan stå som symbol på forsoning mellom to stridende parter. Tidligere i år undertegnet nemlig opprørsleder Gauillaume Soro en fredsvtale med president Laurent Gbago. Som en del av fredsavtalen ble Soro utnevnt som statsminister, samtidig som han fikk beholde tittelen som generalsekretær for opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt på Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte ”maktdelingen” var et signal om nye tider. Det la altså grunnen for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir.

Selv om Didier Drogba ikke kan få all ære av at de stridende partene på Elfenbenskysten er i ferd med å inngå fred har han blitt en viktig maktfaktor og et viktig symbol på forsoning på Elfenbenskysten. I krisetider er det viktig å ha symboler å samle seg om, og Didier Drogba er et slikt symbol. Så lenge han selv ikke streber etter politisk makt på Elfenbenskysten kan man håpe på at han også i framtiden vil være et symbol på forsoning på Elfenbenskysten.

Selv om fredsprosessen på Elfenbenskysten er skjør er jeg nesten sikker på at landet står stille når Chelsea sparker i gang Champions League-finalen i Moskva.

Iraks fotballkrigere

Sjelden har en fotballkamp i et Asiamesterskap fått så mye oppmerksomhet som finalekampen mellom Irak og Saudi-Arabia 29. juli i år. Iraks fotballkrigere vant kampen 1-0, og endelig kunne amerikansk media komme med en gladsak om Irak. Kommentarene etter kampen la vekt på lagets multietniske og multireligiøse karakter. I New York Times’ rapportering het det f.eks. at en kurder fra Mosul sparket ballen mot hodet på en Sunni fra Kirkuk, som igjen sendte ballen videre i mål og sikret seieren mot Saudi-Arabia.

Paradoksalt nok viste denne sensasjonelle seieren over favorittene Saudi-Arabia at samholdet i laget langt fra gjenspeiler virkeligheten i Irak. Ikke bare førte ellevill feiring med skytevåpen til at flere ble drept – til tross for portforbud – men flere selvmordsbombere forsøkte å kjøre inn i de feirende massene. Til tross for dette har flere kommentatorer hevdet at Iraks fotballbragd kan tjene som eksempel på at sunnier, shiaer, kurdere og andre etniske og religiøse grupper kan samarbeide.

Men, man må ikke være for optimistisk på fotballens vegne. Forskning viser nemlig at sport som eksemplets makt ikke har så stor kraft at den alene kan forene og skape fred mellom fiender. For at sport skal ha noen verdi som forsonende virkemiddel må det være et minimum av gjensidig politisk respekt til stede for at sporten skal kunne bidra til å redusere konfliktnivået.

Spørsmålet er om amerikansk nærvær er det som skal til for å skape denne respekten. I forbindelse med presidentvalgkampen i 2004 hevdet president George W Bush at Iraks deltagelse i Athen-OL var et resultat av USAs krigføring i, og frigjøring av Irak i 2003. I tillegg til dette hevdet han at USAs kamp mot terror ville føre til at flere frie nasjoner i framtiden kunne delta i OL. Dette falt ikke i god jord hos den internasjonale olympiske komité (IOC) eller hos det irakiske fotballforbundet. IOC protesterte på at OL-flagget ble brukt i den amerikanske valgkampen, og det irakiske fotballforbundet mente at USA ikke hadde noe å være stolte av i Iraq, til det var for mange drept og for mye ødelagt. Vi har ennå tilgode å høre George W. Bush kommentere resultatet i årets Asia-mesterskap. Kanskje han gjør best i å la være. Kaptein og målscorer Younes Mahmoud kom i hvert fall med klar melding til George W. Bush: Jeg vil ha amerikanerne ut av Irak! Samtidig som Storbritannia og USA mener at irakerne selv må ta mer ansvar i Irak, mener de fleste irakere at det først kan skje når amerikanerne og deres allierte forlater Irak. Spørsmålet er om denne fotballkampen vil føre til at begge får sitt ønske oppfylt.

Det irakiske landslaget i fotball har fra 1950-tallet vært dominert av utenlandske trenere. Under den kalde krigen ble det trent av sovjetere, ungarere, jugoslaver, polakker, østtyskere, men også av engelskmenn og skotter. Årets suksesstrener var brasilianer på tomånederskontrakt. Blir norske Drillo trener vil det derfor vekke mer oppsikt i Norge enn i Irak. En av de tingene som har skapt størst oppsikt i norsk media omkring Drillos kandidatur er at han skal ha stilt krav om at han ikke skal bo i Irak som trener av landslaget. Det er et krav som han sikkert får innfridd. Ingen av spillerne bor heller i Irak. Slik det ser ut nå trenger han heller ikke bekymre seg for å dra til Irak for å trene laget. Asiamesterskapets helter forberedte seg i Jordan fordi det ikke var trygt å trene i Irak.

Det er derfor fristende å hevde at først når iraksk fotballkriger vender hjem vil samholdet i landslaget også gjenspeile samholdet i den irakiske nasjon. Da har Drillo lagt opp som landslagstrener!

PS. For mer om irakisk fotballhistorie, les Simon Freemans bok Baghdad FC. Iraq’s Football Story. A Hidden History of Sport and Tyranny, 2005. London: John Murray.