Finsk fotballdiplomati i Serbia

Gjennom FNs spesialutsending Martti Ahtisaari spiller Finland en viktig rolle i spørsmålet om Kosovos selvstendighet. Men, i Serbia er Ahtisaari en upopulær mann fordi han har forslått selvstendighet for Kosovo. Finnen Olli Rehn er derimot langt mer populær i Serbia. Rehn er EUs kommisjonær for utvidelsesspørsmål og har vist seg mer pragmatisk enn Ahtisaari. Det fikk vi et godt eksempel på i sommer da Finland og Serbia spilte EM-kvalifiseringskamp i fotball i Finland. Rehn brukte kampen på Olympiastadion i Helsingfors som politisk arena. Spørsmålet er om tiltaket var vellykket.

Olli Rehn hadde invitert den serbiske presidenten Boris Tadic til kampen. Dette var en gest til Serbia for å symbolisere at Serbia dagen før hadde fått klarsignal om å starte samtalene med EU igjen etter ett års opphold. Samtalene med EU var fryst i ett år som følge av at Serbia ikke hadde utlevert Ratko Mladic, sjefen for de serbiske styrkene i Bosnia mellom 1992-96, eller andre krigsforbrytere til den internasjonale krigsdomstolen i Haag. Ved å invitere Tadic fortalte man omverdenen at det fortsatt var hold i Serbias ønske om EU-medlemskap (Rehn har også brukt fotball i sin kontakt med Tyrkia). Rehn har en høyere stjerne i Serbia enn Ahtisaari fordi serberne føler at Rehn lytter mer til deres behov enn Ahtisaari gjør. Skeptikere til det finske diplomatiet på Balkan hevder derimot at de to finnene spiller ”good cop/bad cop” for at alle parter i Serbia-Kosovo-konflikten skal få sitt.

Når politikere forsøker å slå politisk mynt på sportsarrangementer er det stor sannsynlighet for at tilskuerne også gjør det. En grunn til det er at medieoppmerksomheten blir større når fotballkamper blir knyttet til politiske prosesser. Denne kampen var ikke noe unntak. På tribunen fikk vi se bannere der det sto at ”Kosovo er Serbia”. Dette provoserte Rehn fordi han mente at politiske konflikter ikke har noe på en fotballbane å gjøre(!). I den sammenheng er det fristende å spørre: hvem var det som startet? Serbia vant kampen 2-0 og da sluttsignalet kom var det mange finske tilskuere som ropte anti-serbiske slagord. Det finske parlamentsmedlemmet Paavo Ahrinmäki, som representerer Venstrealliansen, kalte for eksempel de serbiske spillerne for ”Kosovo-mordere”.

Kosovo har sympati i det finske folket. En grunn til det er at en av deres største fotballstjerner kommer fra Kosovo. Shefki Kuqi kom til Finland som 12-åring og har gjort suksess i engelsk fotball (han har spilt i Stockport, Sheffield Wednesday, Ipswich, Blackburn, Crystal Palace og Fulham) og på det finske landslaget (over 50 landskamper). I utgangspunktet sier internasjonale fotballregler at det kun er lov å representere ett land i fotball. Har man spilt landslagsfotball på seniornivå for ett land kan man ikke bytte statsborgerskap for senere å representere et annet land. Men det er unntak for nye stater. Får et land selvstendighet kan spillere bytte statsborgerskap til sitt opphavsland. Mange kosovoalbanere spiller på det albanske landslaget. De kan bytte statsborgerskap hvis Kosovo får selvstendighet. De største profilene i dag som har mulighet til å representere Kosovo er Lorik Cana (Olympique Marseille og Albania), Valon Behrami (Lazio og Sveits), og Ardian Gashi (Fredrikstad og Norge).

Fotballdiplomati (og sportsdiplomati generelt) er en komplisert øvelse. Når det gjelder kampen mellom Finland og Serbia fikk vi like mye et innblikk i konfliktene på Balkan som i fotballens forsonende kraft. Det er viktig at politiske ledere er varsomme når de bruker sport som virkemiddel i forsoningsprosesser. Det kan nemlig slå begge veier.

Kan fotball holde Bosnia sammen?

Bosnia er i trøbbel. Mye taler for at Bosnia er i ferd med å falle fra hverandre og at landet kan stå overfor en ny borgerkrig. Det internasjonale samfunnet har administrert Bosnia på en diktatorisk og mildt sagt klønete måte, og muligheten for at Kosovo kan få uavhengighet har gitt den serbiske republikken i Bosnia (Republika Srpska) håp om at løsrivelse fra Bosnia også er løsningen for dem.

Oppslutningen om det bosniske landslaget er symptomatisk med den generelle situasjonen i Bosnia. Tilskuere og spillere boikotter landslaget fordi de mener at landslagsledelsen er korrupt, og de som følger landslaget er i hovedsak bosniakker (muslimer). Man må med andre ord lete lenge for å finne halmstrå av håp for Bosnia, både på og utenfor fotballbanen.

Og EM-kvalifiseringskampen mellom Tyrkia og Bosnia onsdag 21. november er kanskje et slikt halmstrå? I et avisintervju 15. november uttaler statsministeren for den serbiske republikken, Milorad Dodik, at det kun er når Bosnia spiller mot Tyrkia at han støtter det bosniske fotballandslaget. Hva om Bosnia spilte flere kamper mot Tyrkia?

Våpenhvile med sprengkraft?

OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling 31. oktober 2007. Mye tyder på at årets våpenhvileresolusjon vil få større betydning enn tidligere vedtak.

Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Årets resolusjon ser ut til å kunne få større politiske konsekvenser enn tidligere våpenhviler. Det er tre grunner til at jeg kommer med en slik påstand:

For det første er tilslutningen til neste års våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

For det andre ble Kinas forslag om OL-våpenhvile raskt fulgt opp med sterke advarsler til dem som ønsker å utnytte lekene til egne politiske formål. Disse advarslene skyldes kinesernes frykt for at våpenhvileresolusjonen skal tolkes som et signal om at Kina åpner opp for kritikk og kritisk dialog. Dette kan indirekte kobles til Taiwan-spørsmålet. Enkelte dommedagsprofeter har spådd at taiwanske myndigheter vil stille Kina og våpenhviletanken på prøve ved å erklære uavhengighet under OL. Om Kina – slik Beijing har advart om – skulle gå til militært angrep på Taiwan i kjølvannet av en slik erklæring, ville landet bryte sin egeninitierte våpenhvile og stille seg i et negativt lys. Da er ikke OL mye verdt. I tillegg har kinesiske myndigheter understreket at dette er en våpenhvile for eksisterende konflikter mellom folk og stater – slik det var i antikken – og må ikke tolkes som en oppfordring til å utfordre Kinas politikk på andre felter. Dette er en klar advarsel til organisasjoner som for eksempel Falun Gong og dem som kjemper for et fritt Tibet som ønsker å markere seg i Beijing til neste år. De siste årene har kinesiske myndigheter tillatt massedemonstrasjoner to ganger: anti-amerikanske demonstrasjoner i 1999 og anti-japanske i 2005. Hvorfor skulle Kina endre denne restriktive praksisen nå?

Men det er ikke bare kinesiske myndigheter som legger begrensninger på eventuelle protester under OL. Etter 1968 – da Tommie Smith og John Carlos ble sparket ut av den amerikanske OL-troppen og sendt hjem fordi de brukte medaljeseremonien til å markere kampen for svartes rettigheter – har det ikke vært lov å ytre seg politisk på OL-arenaene. Den britiske olympiske komité har, i tråd med dette, truet med å kaste utøvere ut av troppen hvis de ytrer seg politisk under lekene i Beijing. Dette aspektet har ikke kommet fram i den norske debatten.

For det tredje ble våpenhvilen foreslått i det samme møtet som Generalforsamlingen diskuterte forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. Utgangspunktet var samtalene som fant sted 2. og 4. oktober i år, der 6-landsgruppen (Nord- og Sør-Korea, Japan, Kina, USA og Russland) ble enige om en 8-punktsplan for å fremme fred og sikkerhet mellom de to koreanske statene. Kina har denne gang lagt mye prestisje i at Nord- og Sør-Korea skal komme fram til enighet og undertegne en fredsavtale. Fører dette diplomatiet til at de to konkurrerer på samme lag under lekene i Beijing, vil det være en utenrikspolitisk seier for Kina. Man kan nesten mistenke Kina for å ha finger med når dagsordenen settes for møtene i FNs generalforsamling.

OL-våpenhvilen har tidligere hatt liten praktisk betydning. Få kriger har blitt avsluttet som følge av våpenhvilen. Denne gangen kan den få praktisk betydning på områder som Kina kanskje ikke har forutsett. Den kan bidra til at for eksempel Taiwan- og Tibet-spørsmålet forblir høyt oppe på agendaen. Og den kan også bidra til å ramme inn Korea-spørsmålet på en positiv måte. Alt i alt vil vi kunne få oppleve en våpenhvile med sprengkraft!

Tromsø-OL trenger egen identitet

Det murres i Tromsø. Flere Tromsø-beboere frykter at OL-satsingen skal gå på bekostning av breddeidretten. Det sås også tvil om at Tromsø-OL blir et miljø-OL slik Tromsø 2018 har lovet oss, og det er usikkert om Tromsø-OL vil bli innlemmet i norsk nordområdesatsning. Disse problemstillingene er viktig nok, men det er ikke sikkert at disse problemstillingene er utslagsgivende for om Tromsø får OL eller ikke. For at Tromsø skal få OL er det viktig at Tromsø bygger en egen identitet som både samler nordmenn i kampen for å få OL og som gjør at Tromsø skiller seg ut fra sine motkandidater. Da må Tromsø 2018 ta utgangspunkt i de ressursene som er i Tromsø og som har appell i andre deler av verden.

Slik det ser ut nå kjemper Tromsø mot kandidater som Alma Ata (Kazakstan), Annecy og Grenoble (Frankrike), Borjomi-Bakuriani (Georgia), München (Tyskland), PyeongChang (Sør-Korea) og en ukrainsk kandidat. Siden miljø- og gjenbruksaspektet står sentralt når IOC vurderer kandidater kommer helt sikkert alle kandidatene til å sette alle kluter til for å få en best mulig miljøprofil. I tider da alle er opptatt av miljøet kan det vekke oppsikt at Tromsøs ville natur må bøte for å bygge noen idrettshaller og skiløyper. Motkandidatene har også regionale problemstillinger som kan konkurrere med Tromsøs nordområdesatsning. Derfor er det viktig at de som kjemper for et OL i Norge finner en nisje som de andre vanskelig kan matche. Jeg mener at den nisjen ligger i fred, forsoning og menneskerettigheter. Det er fem grunner til at nøkkelen til en vellykket OL-søknad kan ligge her.

For det første vil det gi dem som jobber med OL i dag en ekstra dimensjon i arbeidet med et mega-prosjekt som OL er, og noe som går utenpå fin natur, logistikk og budsjetter. Selv om OL i seg selv kan være meningsfylt vil forsoningstanken og fokus på menneskerettigheter gi OL i Tromsø en ytterligere dimensjon. Tromsø er i dag en profilert by på fred og forsoning, og har markedsført seg som en by som retter søkelyset mot menneskerettigheter. Center for Peace Studies er en institusjon som kan engasjeres i så måte, og det kan bygges videre på verdensbegivenheten 46664 Arctic som fant sted i 2005 for å hylle Nelson Mandelas innsats for menneskerettigheter. Dette vil engasjere de fleste i Tromsø.

For det andre er freds- og forsoningstanken tett knyttet til de olympiske idealer. Det vil helt sikkert påvirke IOC. Et av IOCs fundamentale prinsipper i charteret fra 2007 sier for eksempel at sport kan bidra til et fredelig samfunn og til å bevare den menneskelige verdighet (Fundamental Principles of Olympism). I tillegg er en viktig målsetting for IOC å samarbeide med offentlige og private organisasjoner for at sporten skal kunne tjene menneskehetens interesser og fremme freden (Mission and Role of the IOC). Etter hvert som OL har gått fra å være en arena for stormaktskamp under den kalde krigen til å bli en selvstendig faktor i internasjonal politikk vil alle tiltak som fremmer IOCs og den olympiske bevegelses status i politikken bli sett på med velvilje.

For det tredje er forsoningstanken nært knyttet til Norges utenrikspolitiske engasjement. Tromsø 2018 har etterlyst engasjement fra politisk ledelse i kampen for å få OL. Det kan være verdt å minne om skrytelista til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Der står det blant annet at

- Vi er FNs syvende største finansielle bidragsyter i absolutte tall
- Vi har hatt over 50.000 nordmenn i fredsbevarende styrker de siste 50 årene.
- Vi er engasjert i en rekke freds- og forsoningsprosesser.
- Og vi er det landet i verden som gir den høyeste andelen av vår bruttonasjonalinntekt i bistand.

Dette er faktorer som bør tas i betraktning når Tromsø 2018 skal profilere seg i utlandet fordi dette også engasjerer norske myndigheter. Det kan også vise seg at dette sporet har større potensial enn nordområdeproblematikken fordi norsk nordområdesatsning er svært politisk følsom, både her hjemme og i vårt nære utland.

For det fjerde vil forsoningstanken bygge videre på de to nyvinningene som kom i forbindelse med Lillehammer-OL: Olympic Aid/Right to Play og OL-våpenhvilen (The Olympic Truce). Right to Play er en internasjonalt kjent merkevare, styres av en nordmann, og bidro f.eks. sterkt til at årets TV-aksjon til inntekt for UNICEF ble tidenes beste. OL-våpenhvilen har nå blitt institusjonalisert i FN og om den ikke til nå har bidratt til mange våpenhviler så bidrar den i hvert fall til at fredstanken blir knyttet til OL (i skrivende stund har ikke Beijing 2008 fremmet forslag om en slik våpenhvile, men den kommer nok!). Vi husker blant annet at OL-våpenhvilen i 1994 bidro til å sette søkelyset på lidelsen i Sarajevo og til at idrettsutøvere fra det krigsherjede Jugoslavia fikk komme til Lillehammer. Videreforedler og videreutvikler Tromsø 2018 disse to konseptene vil det knytte Tromsø-OL til ”The Best Olympics Ever” og også få fram noe unikt norsk som ingen andre kandidater kan matche.

For det femte vil forsoningstanken også kunne gå godt hjem hos eksisterende og potensielle sponsorer. Norske og utenlandske bedrifter fokuserer i stadig økende grad på merkevarebygging og Coorporate Social Responsibility, og for dem som vil markedsføre seg som samfunnsengasjerte bedrifter med blikk utover egen profitt vil freds- og forsoningsdimensjonen ha betydning.

På fred- og forsoningsområdet kommer Tromsø til å møte konkurranse fra PyeongChang fordi sørkoreanerne har satt sterkt fokus på forsoning mellom Nord- og Sør-Korea. Hvis de to landene konkurrerer på samme lag under OL i Beijing til neste år (og det er store muligheter for det) vil sikkert sterke krefter legge mye prestisje i at PyeongChang-OL skal få OL. Da vil Tromsø ligge tynt an uansett.

Først og fremst er det utsiktene for at det skal bli et vellykket OL som vil telle mest når OL tildeles. Men den ”politiske profilen” vil også ha betydning. Let the Games begin!

Didier Drogba som fredsskaper? (endret 30. april 2008)

Didier Drogba sendte Chelsea til finalen i Champions League. Men Drogba bringer ikke bare håp til Chelseafans. Han har også gitt ivorianerne håp om at fem års borgerkrig på Elfenbenskysten er slutt.

Elfenbenskysten har i nesten fem år vært i borgerkrig. Landet har vært delt i to der opprørstyrker har kontrollert den nordlige delen av landet og de regjeringslojale har kontrollert den sørlige delen. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 i en kvalisfiseringskamp til afrikamesterskapet i 2008 viste ikke det bare Drogba og hans lagkameraters evner som fotballspillere, men også at fotballspillere kan bidra til å forsone stridende parter i en borgerkrig.

Fotballens rolle i fredsprosessen på Elfenbenskysten startet under kvalifiseringen til fotball-VM i 2006. Etter hver kvalifiseringskamp ledet Drogba sine lagkamerater, som kom fra alle deler av Elfenbenskysten, i bønn for fred og forsoning på Elfenbenskysten. Da Elfenbenskysten kvalifiserte seg for VM utløste dette dager med feiring, og til at folk i den regjeringskontrollerte hovedstaden Abidjan ringte rundt til barer i det opprørskontrollerte nord for å bestille øl til bargjester på sin regning. Kvalifiseringen gjorde Drogba og det ivorianske laget til ikoner på Elfenbenskysten. Det økte også interessen for Chelsea i det krigsherjede landet. Han ble ikke mindre populær da han under en turne på Elfenbenskysten i mars i år foreslo at kampen mot Madagaskar skulle spilles i Bouake, opprørernes hovedstad.

Sikkerheten under kampen mot Madagaskar ble tatt vare på av 300 soldater fra opprørstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Regjeringssoldatene hadde blitt invitert for å symbolisere forsoningen mellom opprørerne og regjeringen, og det rapporteres at de regjeringsvennlige soldatene støttet sine fotballsoldater i skjønn forening med de opprørsvennlige fotballsupporterne. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis. Og det på grunn av en fotballkamp.

Etter kampen uttalte en talsmann fra den ivorianske sportsdepartementet at det Drogba og hans lagkamerater gjorde i Bouake var en større fredsinnsats en det godt utdannede politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Og han berømmet også spillerne på Madagaskar for at de gikk med på å spille kampen i det regjeringsfiendtlige nord. I ivorianske aviser dagen etter kampen sto det blant annet ”Five Goals to Erase Five Years of War” og ”Drogba Brings Bouake Back to Life”.

Spørsmål vi må stille i denne sammenheng er om Didier Drogba og hans lagkamerater alene kan ta æren for dette historiske øyeblikket. Svaret er nei. Selv om Drogba har hatt stor innflytelse i denne prosessen er det andre bakenforliggende faktorer som har gjort at fotballkampen foreløpig kan stå som symbol på forsoning mellom to stridende parter. Tidligere i år undertegnet nemlig opprørsleder Gauillaume Soro en fredsvtale med president Laurent Gbago. Som en del av fredsavtalen ble Soro utnevnt som statsminister, samtidig som han fikk beholde tittelen som generalsekretær for opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt på Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte ”maktdelingen” var et signal om nye tider. Det la altså grunnen for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir.

Selv om Didier Drogba ikke kan få all ære av at de stridende partene på Elfenbenskysten er i ferd med å inngå fred har han blitt en viktig maktfaktor og et viktig symbol på forsoning på Elfenbenskysten. I krisetider er det viktig å ha symboler å samle seg om, og Didier Drogba er et slikt symbol. Så lenge han selv ikke streber etter politisk makt på Elfenbenskysten kan man håpe på at han også i framtiden vil være et symbol på forsoning på Elfenbenskysten.

Selv om fredsprosessen på Elfenbenskysten er skjør er jeg nesten sikker på at landet står stille når Chelsea sparker i gang Champions League-finalen i Moskva.

Iraks fotballkrigere

Sjelden har en fotballkamp i et Asiamesterskap fått så mye oppmerksomhet som finalekampen mellom Irak og Saudi-Arabia 29. juli i år. Iraks fotballkrigere vant kampen 1-0, og endelig kunne amerikansk media komme med en gladsak om Irak. Kommentarene etter kampen la vekt på lagets multietniske og multireligiøse karakter. I New York Times’ rapportering het det f.eks. at en kurder fra Mosul sparket ballen mot hodet på en Sunni fra Kirkuk, som igjen sendte ballen videre i mål og sikret seieren mot Saudi-Arabia.

Paradoksalt nok viste denne sensasjonelle seieren over favorittene Saudi-Arabia at samholdet i laget langt fra gjenspeiler virkeligheten i Irak. Ikke bare førte ellevill feiring med skytevåpen til at flere ble drept – til tross for portforbud – men flere selvmordsbombere forsøkte å kjøre inn i de feirende massene. Til tross for dette har flere kommentatorer hevdet at Iraks fotballbragd kan tjene som eksempel på at sunnier, shiaer, kurdere og andre etniske og religiøse grupper kan samarbeide.

Men, man må ikke være for optimistisk på fotballens vegne. Forskning viser nemlig at sport som eksemplets makt ikke har så stor kraft at den alene kan forene og skape fred mellom fiender. For at sport skal ha noen verdi som forsonende virkemiddel må det være et minimum av gjensidig politisk respekt til stede for at sporten skal kunne bidra til å redusere konfliktnivået.

Spørsmålet er om amerikansk nærvær er det som skal til for å skape denne respekten. I forbindelse med presidentvalgkampen i 2004 hevdet president George W Bush at Iraks deltagelse i Athen-OL var et resultat av USAs krigføring i, og frigjøring av Irak i 2003. I tillegg til dette hevdet han at USAs kamp mot terror ville føre til at flere frie nasjoner i framtiden kunne delta i OL. Dette falt ikke i god jord hos den internasjonale olympiske komité (IOC) eller hos det irakiske fotballforbundet. IOC protesterte på at OL-flagget ble brukt i den amerikanske valgkampen, og det irakiske fotballforbundet mente at USA ikke hadde noe å være stolte av i Iraq, til det var for mange drept og for mye ødelagt. Vi har ennå tilgode å høre George W. Bush kommentere resultatet i årets Asia-mesterskap. Kanskje han gjør best i å la være. Kaptein og målscorer Younes Mahmoud kom i hvert fall med klar melding til George W. Bush: Jeg vil ha amerikanerne ut av Irak! Samtidig som Storbritannia og USA mener at irakerne selv må ta mer ansvar i Irak, mener de fleste irakere at det først kan skje når amerikanerne og deres allierte forlater Irak. Spørsmålet er om denne fotballkampen vil føre til at begge får sitt ønske oppfylt.

Det irakiske landslaget i fotball har fra 1950-tallet vært dominert av utenlandske trenere. Under den kalde krigen ble det trent av sovjetere, ungarere, jugoslaver, polakker, østtyskere, men også av engelskmenn og skotter. Årets suksesstrener var brasilianer på tomånederskontrakt. Blir norske Drillo trener vil det derfor vekke mer oppsikt i Norge enn i Irak. En av de tingene som har skapt størst oppsikt i norsk media omkring Drillos kandidatur er at han skal ha stilt krav om at han ikke skal bo i Irak som trener av landslaget. Det er et krav som han sikkert får innfridd. Ingen av spillerne bor heller i Irak. Slik det ser ut nå trenger han heller ikke bekymre seg for å dra til Irak for å trene laget. Asiamesterskapets helter forberedte seg i Jordan fordi det ikke var trygt å trene i Irak.

Det er derfor fristende å hevde at først når iraksk fotballkriger vender hjem vil samholdet i landslaget også gjenspeile samholdet i den irakiske nasjon. Da har Drillo lagt opp som landslagstrener!

PS. For mer om irakisk fotballhistorie, les Simon Freemans bok Baghdad FC. Iraq’s Football Story. A Hidden History of Sport and Tyranny, 2005. London: John Murray.

Drømmen om ungdoms-OL

Under den 119. IOC-kongressen i Guatemala ga IOC klarsignal til å starte ungdoms-OL. De første ungdomslekene finner sted i 2010 og skal foregå hvert annet år. Beslutningen er i tråd med den olympiske ånd, og man kan spørre seg om hvorfor ungdoms-OL ikke er blitt etablert før nå.

Da Pierre de Coubertin etablerte IOC i 1884 og det moderne OL i 1896, hadde fredstanken en sentral plass. Coubertin mente at krig var basert på misforståelser mellom mennesker og at fred på jorden først kunne bli en realitet når fordommer og misforståelser var ryddet av veien. For å bekjempe fordommer, krig og konflikt var jevnlig samvær mellom ungdom som utøvde fredelig og organisert idrett, et effektivt virkemiddel, mente han. Målsettingen var at OL skulle bidra til å reformere hele samfunnsstrukturen både økonomisk og politisk – OL skulle være en indirekte måte å skape universell fred på.

Det moderne OL-prosjektet var påvirket av både de politiske aspektene ved antikkens OL og av den internasjonale fredsbevegelsen på 1800-tallet. I antikkens OL var det særlig den olympiske våpenhvilen – Ekecheiria – som Coubertin festet seg ved. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 før Kristus til år 393 etter Kristus uten en eneste avlysning(!). Olympiske leker var en av mange greske festivaler og i tilknytning til slike festivaler kunne greske emissærer erklære våpenhvile. Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen økt til to måneder på hver side av OL. Hovedformålet med våpenhvilen var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om krigsavslutninger, kun våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom. Når det gjaldt den internasjonale fredsbevegelsen på 1800-tallet, var det særlig kampen for at konflikter skulle løses med voldgift som opptok Coubertin.

Ungdoms-OL passer helt med Coubertins tanker om OL. Til i dag har det imidlertid blitt med tanken. Det blir spennende å se om ungdoms-OL kan bidra til en bedre verden og om det kan bidra til å begrense krigshandlinger og konflikter. Vi bør ikke ha for store forhåpninger om effekten av slike leker. Har det effekt tar det i hvert fall lang tid. Og som vi veit: tålmodighet er en dyd!

Vannpolobøll II

Det er ikke bare i 1956 at en vannpolokamp har hatt politisk sprengkraft. 16 juni 2003 spilte Kroatia og Serbia og Montenegro EM-finale i vannpolo i den slovenske byen Kranj. Serbia og Montenegro vant 9-8 over sin tidligere jugoslaviske medrepublikk og krigsmotstander. Den sportslige suksessen til Serbia og Montenegro kom likevel i skyggen av de politisk betente tumultene som oppsto i etterkant av kampen.

Umiddelbart etter at sluttsignalet i vannpolokampen gikk og Serbia og Montenegros spillere kunne slippe jubelen løs begynte en rekke kroatiske fans å sloss med spillere og tilskuere ved bassenkanten i skuffelsen over å ha tapt mot erkefienden. Og i Beograd og i Novi Sad utviklet gledesscener seg til store tumulter. Vannpolo-hooligans herpeserte store deler av den serbiske byen Novi Sad, og i Beograd kjempet politiet mot 1000 bråkmakere som kastet stein mot den kroatiske ambassaden og som hadde byttet det kroatiske ambassadeflagget med det serbiske og montenegrinske flagget. I Novi Sad ble 19 politimenn og 6 sivile skadet og 14 arrestert, og i Beograd ble 38 arrestert og 2 politimenn skadet. Det kroatiske konsulatet i Subotica, i det nordlige Vojvodina, ble også angrepet. Bråket førte til at den kroatiske utenriksministeren avvlyste en planlagt tur til Montenegro.

Selv om forholdet mellom Kroatia og Serbia og Montenegro gradvis var blitt bedre etter krigen mellom de to landene på 1990-tallet viser denne hendelsen at det fortsatt er sterke følelser i sving når de to landene møtes, også i forbindelse med idrettsarrangementer. Konflikten mellom Kroatia og Serbia og Montenegro (på den tiden Jugoslavia) startet da Kroatia erklærte sin uavhengighet fra Jugoslavia. Den serbiske minoriteten i Kroatia støttet imidlertid den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic i denne konflikten og kjempet med våpen i hånd for å holde Kroatia innenfor den jugoslaviske føderasjonen. I tumultene i Novi Sad ble man minnet om fiendskapen som ble skapt mellom de to statene i denne tiden. 200 av bråkmakerne i Novi Sad hadde på seg t-skjorter som hyllet Veselin Sljivancanin som en krigshelt. Sjlivancanin ble arrestert i juni 2003, anklaget for krigsforbrytelser mot kroatiske borgere i Vukovar i 1991. For disse var vannpolokampen et påskudd for å gå ut på gatene og kjempe krigen mot Kroatia på nytt.