Right to Play?

Ny rapport. Det var ikke mange som fikk med seg at Johann Olav Koss presenterte rapporten ”Harnessing the Power of Sport for Development and Peace: Recommendations to Governments” på Beijing-OLs åpningsdag. Prosjektleder Johann Olav Koss, som også er president for Right to Play (RTP), har i forbindelse med prosjektet ”Sport for Development and Peace International Working Group” hevdet at rapporten blant annet beviser at sport kan bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål. Gjør den det? Og kan sport bidra til å oppfylle tusenårsmålene?

Sport som vidunderkur. Med seg til Kina hadde Koss Olje-og energiminister Terje Riis-Johansen – et naturlig valg av minister i denne sammenheng? – og ministeren var full av lovord. Om rapporten uttalte han at ”Det er et viktig dokument, og et viktig arbeid som er gjort, fordi det gir mulighet til å komme videre i arbeidet med å få barn og unge i fattige land til å bruke sport mer aktivt, og koble sport med utviklingspolitikk og fredsarbeid”. Johann Olav Koss var selvsagt også svært fornøyd med rapporten fra arbeidet han hadde vært leder for. Han uttalte beskjedent at ”[f]or første gang i verden finnes det et dokument som kan bevise for verden hvordan idrett og lek kan brukes i utviklingsland”. På RTPs hjemmeside kan vi i tillegg lese at ”hele 74 prosent av det norske folk tror på at lek og idrett er en viktig faktor for utvikling og fred i verdens vanskeligstilte områder”.

Tro, håp og bevis. Spørsmålet er om det er grunnlag for en slik begeistring. Det holder ikke at høytstående representanter fra 38 land deltok på konferansen og at arbeidsgruppen som laget rapporten fikk nytt mandat til å jobbe videre med temaer knyttet til sport og utvikling (”Beijing-erklæringen”) for å gi disse påstandene tyngde. Hvilke beviser finnes det i rapporten?

Det er ingen sak å bevise at sport kan brukes i forskjellige sammenhenger. Det som er vanskelig, er å bevise hva slags effekt sport har i forskjellige land og sammenhenger.

Rapporten har syv kapitler: 1) Introduction to sport for development; 2) Sport and health: preventing disease and promoting health; 3) Sport for Children and youth: fostering development and strengthening education; 4) Sport and gender: empowering girls and women; 5) Sport and persons with disabilities: fostering inclusion and well-being; 6) Sport and peace: social inclusion, conflict prevention and peace-building; 7) Developing effective policies and programs.

Jeg skal her ta for meg kapitlet om sport og fred. Mest av alt fordi jeg her har best forutsetninger for å mene noe, og fordi kapitlet godt illustrerer at man kan ha store tanker om sportens rolle i samfunnet uten at man har godt vitenskapelig belegg for disse tankene.

Teori og praksis. Kapitlet gir en god innføring i definisjoner av fred og om hvordan sport kan knyttes til FNs tusenårsmål – diskusjonen om negativ og positiv fred er lærerik, og koblingen til tusenårsmålene gir disse på flere måter en ny dimensjon.

Men som så ofte i politiske dokumenter og i mye utredningsarbeid er det også her (og i andre deler av denne rapporten) liten sammenheng mellom det ”teoretiske” og det ”praktiske”. Problemet er at det som skal tjene som beviser for at sport kan bidra til en fredeligere verden og til å oppnå FNs tusenårsmål, som regel er en oppramsing av tiltak som er satt i gang eller tiltak som nasjonale myndigheter har troen på skal virke.

Ufokusert. Kaptitlet diskuterer fire felt der sport beviselig skal ha effekt. Det ser på sport som brobygger, som virkemiddel for å knytte enkeltindivider til organiserte fellesskap, som kommunikasjonskanal og som arena for dialog.

Men i diskusjonen av disse temaene får vi ikke et eneste bevis på at sport bidrar til forbedring på disse områdene. Mange prosjekter nevnes, og det ser nesten ut som om alle sportsprosjekter man har kommet over som har med vold å gjøre, presses inn i dette kapitlet. Det gjør at fokuset blir flytende og at man sklir utenfor tusenårsmålenes nedslagsfelt. Flyktningproblemer i Swansea i Wales eller fotballkamper mellom asiatiske immigranter i Skottland har fint lite med tusenårsmålene å gjøre.

I tillegg skiller ikke kapitlet mellom store og små prosjekter. Det er forskjell på en ukeslang fotballturnering mellom asiater i Skottland og reintegrasjon av barnesoldater i Sierra Leone og Liberia. Samtidig er det uheldig at tiltak i Vesten røres sammen med tiltak som angår land og regioner som omfattes av tusenårsmålene. Man får inntrykk av at kapitlet ikke bare dreier seg om tusenårsmålene, men at det også er en rapport som skal gjøre inntrykk på EU. EU jobber nå med å lage et eget policydokument om sport (EU’s White Paper on Sport), og her ligger det sikkert penger som organisasjoner som RTP kan dra nytte av? Men jeg mener at med et skarpere fokus på utviklingsland og langsiktige prosjekter hadde kapitlet hatt en sterkere stemme overfor regjeringer som omfattes av tiltakene i tusenårsmålene og blant dem som skal bidra til at tusenårsmålene oppfylles.

Ikke bevis likevel? Til en viss grad innrømmer rapportskriverne at sportens kraft er usikker. Etter å ha ramset opp flere prosjekter som skal bevise at sport er et probat middel for sosial inkludering, innrømmes det at de tiltakene man har presentert, IKKE er evaluert (s. 215). Samtidig understreker man at de som driver prosjektene og flere statlige myndigheter har stor tro på at det virker. Det trengs bedre bevisførsel for å hevde at man har beviser...

Denne konklusjonen kunne godt ha kommet seinere i dokumentet. For rapporten fører dårlig bevisførsel med hensyn til hvordan urbefolkninger og hjemløse kan få et bedre liv med sport. Og som eksempel på hvordan sport kan bidra til å løse politiske konflikter, bruker man Ghana som eksempel. Dette er heller ikke overbevisende: Det finnes andre samfunn i Afrika som har vært hjemsøkt av mer politisk konflikt enn Ghana og som har brukt sport som virkemiddel for å bedre livssituasjonen til mennesker som har vært i konflikt. Men som med mange andre sportsprosjekter finnes det svært få evalueringer av disse prosjektene. Sportsprosjektene som ble satt i gang i Liberia og Sierra Leone for å reintegrere barnesoldater, er av de best dokumenterte og viser at sport (i dette tilfellet fotball) kan bidra til forsoning. Dette burde vært fremhevet bedre i dette kapitlet.

Evaluering av RTP. Generelt er evalueringer av sport og fredsprosjekter en mangelvare. Også evalueringer av RTPs arbeid. Selv gir RTP lite informasjon om resultatene av sitt arbeid. På RTPs norske hjemmesider finner vi en årsmelding fra 2006. Den eneste – så vidt meg bekjent – kritiske gjennomgangen av RTPs arbeid er CMI-rapporten ”Review of Right to Play” fra 2006. Rapporten gjennomgår RTPs generelle virksomhet og går i dybden på to prosjekter i Tanzania og Pakistan. Rapporten kritiserer RTP blant annet for ikke å samarbeide godt nok med lokale representanter, at organisasjonen er for lukket og at det kreves mer lokal tilstedeværelse for at virksomheten skal bli mer effektiv. Rapporten anbefaler også at RTP ikke starter flere prosjekter før man har fått rettet på dette (s. IX). Denne anbefalingen har ikke RTP eller RTPs bidragsytere fulgt. Ikke lenge etter at rapporten ble publisert, inngikk Erik Solheim samtaler med RTP for å samarbeide om prosjekter i Burundi. Mye kan ha skjedd siden 2006, og det hadde vært fint å vite hva som har skjedd på disse områdene.

Profesjonelle. Right to Play har en meget profesjonell og effektiv stab som er flink til å kjøre mediekampanjer, og hovedkontoret ligger i Toronto, Canada. Organisasjonen har greid å knytte til seg høyt profilerte idrettsstjerner som fronter organisasjonen (Zinedine Zidane, Michael Phelps, Carolina Klüft og Olaf Tufte er noen av disse). Det er ikke alltid like lett å vite om disse ambassadørene veit hva RTP driver med, eller hvordan den egentlige situasjonen på bakken er når de drar på raske besøk. En uttalelse sitert på den norske RTP-siden kan illustrere dette: ”Å se de store smilene til barn som leker, har det gøy og får ei hand og holde i. Å se at de små tingene i livet blir verdsatt. Det er det som gjør at du forstår hvor lite som egentlig skal til for å forandre en annens hverdag. Det setter livet i perspektiv.” Dette var hovedinntrykket fra engasjerte utøverambassadørers korte og begivenhetsrike uke i Uganda for en tid siden. Kanskje sier dette mer om godhetsfølelsen til ambassadørene som drar til Uganda, enn om hvordan barna i landet egentlig har det, særlig etter at rampelysene er slått av.

Det er også verdt å merke seg at RTP driver prosjekter i over 20 land med svært forskjellige formål (fra hiv-forebygging til freds- og forsoningsarbeid). Utviklingsstudier viser at det ikke finnes en ”one size fits all”-strategi i utviklingsarbeid. Man kan derfor stille seg spørsmål om hvor effektiv RTPs utviklingsarbeid er når de sprer virksomheten over så mange land og virkeområder.

Unik status. RTP har greid å få en unik status internasjonalt, med et sterkt og stort nettverk blant annet hos norske myndigheter og i FN. Den sterke statusen gjør at RTP blir tatt med på råd og utforming av policydokumenter. I mange av disse dokumentene er det RTPs egne prosjekter som blir promotert og fokusert på, selv om man ikke kan vise til konkrete resultater for dem man hjelper.

Sportsbistand nyttig? Er RTP og andre bistandsorganisasjoner med sport som hovedbeskjeftigelse liv laga? Ja, det tror jeg, men da bør RTP og andre legge om sin profil og sitt arbeid. Et første skritt kan være å etablere regionale kontorer i de områdene de opererer. Det er lang vei fra Toronto til Kampala. Det vil føre RTP nærmere hjelpeområdene, det gjør det lettere å engasjere lokalbefolkningen i RTP-prosjekter, det vil gjøre det lettere å holde øye med påbegynte prosjekter og det vil kunne legge grunnlag for mer langsiktig satsing.

Jeg har her bare diskutert ett kapittel i rapporten. Og det er grunn til å tro at sportsarenaen kan være en effektiv kanal til å drive informasjonsarbeid om for eksempel HIV/AIDS. Mindre sikkert er det at sport kan bidra til varig fred og forsoning. Uansett hvilken hensikt sportsbistanden har kan det være riktig å redusere antall prosjekter og heller fokusere på tiltak som beviselig har god effekt. Da kan man lettere finne ut om sport kan tjene til noe godt utover sportens egenverdi.

Paralympics - arven fra Beijing

Godt for noe? Kan Paralympics bidra til at funksjonshemmede får det bedre? Og bør Paralympics være et nasjonalt satsingsområde?

Paralympisk historie. Paralympiske leker har blitt holdt siden 1960, men det var først i Seoul 1988 at man begynte å holde Paralympics i samme by som OL. Ideen om leker for funksjonshemmede kom etter 2. verdenskrig som et tiltak for å aktivisere krigsinvalide. Paralympics har vokst i omfang siden Roma-lekene i 1960. I 1960 deltok 400 utøvere fra 23 nasjoner. I Athen 2004 deltok ca. 3800 utøvere fra 136 nasjoner, og i Beijing Paralympics deltok ca. 4000 utøvere fra 148 nasjoner. Dette er med andre ord et megaarrangement.

Arrangementssuksess. Paralympics er i dag et elitestevne på lik linje med OL, og kinesiske myndigheter har lagt mye prestisje i et vellykket Paralympics. Både på arrangør- og på deltakersiden. Arrangementsmessig har det vært en suksess, selv om mediedekningen i Norge og andre vestlige land ikke gir inntrykk av det. Hvem ropte på positive menneskerettighetssaker før OL?

Kinesiske tiltak. I forkant av Paralympics satte kinesiske myndigheter i gang flere tiltak for å bedre tilgjengeligheten for funksjonshemmede i forbindelse med OL/Paralympics. En grunn til det er at tiltakene var et krav fra IOC, en annen er at funksjonshemmede har større aksept i Kina i dag enn før. Av forbedringstiltak ble det blant annet bestemt at alle nye bygg over seks etasjer skulle ha heis. Nye t-banestasjoner skulle også utrustes med heis. Men ikke alle intensjoner har blitt fulgt opp, og gamle hus og t-banestasjoner har ikke blitt oppgradert. Fortau tilpasset rullestolbrukere og blinde har i tillegg blitt brukt som parkeringsplasser for den stadig voksende kinesiske bilparken. Det kan også virke som om det bare var byer der man ventet stort innrykk av utlendinger som fikk mest midler til å utbedre forholdene for funksjonshemmede, og at mer fjerntliggende områder ikke ble prioritert. Man kan i den sammenheng selvfølgelig spørre om hvem som nyter godt av disse forbedringene?

Ut av skapet. Men det er ikke bare tilgjengeligheten som har vært en utfordring for de vel 83 millioner kineserne som lever med en funksjonshemning eller de funksjonshemmede som var i Kina i forbindelse med OL og Paralympics. Funksjonshemmede har lav status i Kina, og mange kinesere med funksjonshemning holder seg enten frivillig inne fordi de ikke takler alle fordommene mot dem, eller blir holdt inne av sine verger eller ”hjelpere” fordi de ønsker å ”skåne” funksjonsfriske for synet av funksjonshemmede. Dette er ikke bare et problem for Kina, men er utbredt i hele Asia. På den måten kan Paralympics bidra til at flere funksjonshemmede ”kommer ut av skapet” – bokstavlig talt.

Medaljegrossister. Til tross for at funksjonshemmede historisk sett har hatt lav status i Kina, har kinesiske myndigheter statset stort på idrett for funksjonshemmede og lagt stadig mer prestisje i å gjøre det bra på utøversiden i Paralympics. Det viser en gjennomgang av medaljeoversikten fra Paralympics i 1988 og 2008. I 1988 vant kineserne 41 medaljer (16 gull, 17 sølv og 8 bronse) og havnet på 15. plass på nasjonsrankingen, mens de i Athen 2004 kom på suveren førsteplass på rankingen med 141 medaljer (63 gull, 46 sølv og 32 bronse). I sitt eget Paralymics var kineserne helt overlegne med totalt 211 medaljer (89 gull, 70 sølv og 52 bronse). Vi får håpe at denne innsatsen kan øke statusen til funksjonshemmede i Kina.

Amerikansk forfall. Sammenlikner vi med USA – slik kineserne gjør, særlig når de gjør det bedre enn amerikanerne – har USAs posisjon som den dominerende nasjonen i Paralympics for lengst smuldret bort, selv om de i år kom på 3. plass. I årets amerikanske tropp – som har et sterkt innslag av krigsveteraner fra Irak og Afghanistan – har det vært sterk misnøye med finansieringen av den amerikanske satsingen på Paralympics. Tre utøvere har til og med gått til søksmål mot den amerikanske olympiske komité for diskriminering. De mener at de bør ha like gode stipendordninger og bonusavtaler som utøverne i OL. Storbritannia og Canada er to gode eksempler på likebehandling av utøvere i OL og Paralympics. Storbritannia kom på 2. plass på medaljestatistikken (både gull og totalt antall medaljer) i Beijing. Canada kom på en 7. plass med 19 gullmedaljer. Canada – som er det eneste vertslandet som ikke har vunnet gull i eget OL (Montreal 1976 og Calgary 1988) – er på den måten et foregangsland i paralympisk sammenheng. Det gir håp om klatring på medaljetabellen i London Paralympics 2012. Sør-Afrika derimot er et eksempel på at markedet ser nytten i å sponse idrett for funksjonshemmede. Sør-Afrika kom på 6. plass på medaljestatistikken.

OL og Paralympics. Nasjonalismen blir stadig mer framtredende i OL. At 204 av 205 mulige OL-nasjoner deltok i årets OL, er et signal om det (bare Brunei uteble fra lekene fordi de ikke hadde sendt inn akkrediteringspapirer i tide...). Dette faktum har fått stadig flere idrettsledere og politikere til å rope på statlig hjelp for å kunne hevde seg i det gode selskap. At Cato Zahl Pedersen i Norge krever mer penger i så måte er ikke overraskende. Men at amerikanerne gjør det, overrasker flere. USA var den eneste deltakernasjonen i årets OL som ikke fikk en krone i statlig støtte. Kinesernes OL-innsats var helfinansiert av det kinesiske regimet. Den samme trenden ser vi i Paralympics. Stadig flere nasjoner ønsker å hevde seg i disse lekene, og nasjoner med sterk statlig støtte gjør det best.

Statlig engasjement. Siden sponsormarkedet er dramatisk mye bedre for funksjonsfriske, vil det å hevde seg i Paralympics kreve mer målrettet innsats og økt statlig støtte. For at man skal hevde seg i Paralympics, trenger man toppidrettsmentaliteten på samme måte som i forbindelse med OL. At Kina topper medaljestatistikken (både med hensyn til antall gull og totalt antall medaljer) under årets leker – og på den måten følger opp suksessen fra Athen Paralympics – er et tydelig signal om det.

Paralympics fremmer funksjonshemmedes situasjon? Men selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom generell behandling av funksjonshemmede og suksess i Paralympics – slik tilfellet Kina viser – kan Paralympics bidra til at den generelle situasjonen for funksjonshemmede i land der disse har lav status, forbedres. Dette er kanskje en klassisk høna-og-egget-problematikk, men som i mange andre sammenhenger trenger funksjonshemmede både gode forbilder OG økte bevilgninger for å kunne rekruttere flere og hevde seg i store mesterskap.

Medias rolle. Her tror jeg også media spiller en viktig rolle. Jeg vil hevde at Paralympics er en av de viktigste enkeltbegivenhetene i Kina det siste tiåret som setter søkelyset på funskjonshemmedes situasjon. Lekene setter et positivt søkelys på en undervurdert og nedvurdert minoritetsgruppe. Derfor er det så rart at vi ikke har sett mer av dem på tv, og at menneskerettighetsorganisasjoner ikke har brukt mer tid på Paralympics. Det er med andre ord flere aktører som må ta seg selv i nakken for å gi idrett for funksjonshemmede et bedre innhold og for å heve statusen til en nedvurdert og undervurdert gruppe idrettsutøvere.

Amnestys olympiske leker

Amnestys OL-engasjement. Hva har Amnesty fått ut av sitt OL-engasjement? Amnesty fikk mye oppmerksomhet i forkant av Beijing-OL fordi de knyttet OL til sin egen kamp for å bedre menneskerettighetene i Kina. I Norge stilte Amnesty til og med med eget kjendislag i Holmenkollstafetten som et alternativ til den olympiske fakkelstafetten. Men har Amnestys olympiske leker vært en suksess?

Ikke et angrep på Amnesty. Dette er ikke et angrep på Amnesty, men et ærlig forsøk på å drøfte om menneskerettighetsarbeid i tilknytning til Beijing-OL har hatt noe for seg og om et slikt engasjement bør knyttes til framtidige OL. I etterpåklokskapens navn våger jeg tre påstander i denne saken. For det første er det risikablet å ønske lekene til et sted for at det skal settes søkelys på menneskerettighetssituasjonen i vertslandet. For det andre er det risikabelt å bruke presisjefylte arrangementer i autoritære stater som arena og virkemiddel for å kritisere regimets politikk. For det tredje tror jeg at menneskerettighetsarbeid i tilknytning til store idrettsarrangementer har større mulighet for å lykkes hvis den rettes mot demokratiske stater enn mot autoritære og totalitære stater.

Støttet tildeling av Beijing-OL. Amnesty har hele tiden støttet OL i Beijing. Begrunnselsen har vært at OL ga en gylden mulighet til å sette søkelys på menneskerettighetssituasjonen i Kina, og at dette søkelyset ville føre til forbedringer i Kina. Men har OL så langt ført til forbedringer? Skal vi tro Amnestys egne rapporter har det motsatte skjedd. I forkant av OL ga Amnesty ut to rapporter der de evaluerte menneskerettighetssitusjonen i Kina før OL. I rapporten The Olympics countdown – crackdown on activists threatens Olympics legacy (april 2008) står det på første side at OL ikke har vært katalysatoren for menneskerettighetsreformer slik man hadde håpet og trodd. Og i rapporten The Olympics countdown – broken promises (juli 2008) leser vi faktisk at tingenes tilstand har blitt verre som en konsekvens av OL. En foreløpig konklusjon er derfor at Amnesty har gitt sin fulle støtte til et arrangement som har ført til forverring av menneskerettighetssituasjonen i Kina. Dette betyr ikke at Amnesty står ansvarlig for det som skjer i Kina, men at lekene ikke har ført til ønsket utvikling. Tar Amnesty lærdom av dette?

Det olympiske stressyndrom. Kina-forskere forteller at tilstramninger foran store arrangementer (som partikongresser og store idrettsarrangementer) er vanlig i Kina fordi man frykter at arrangementene skal kunne utnyttes politisk av forskjellige opposisjonsgrupper og at det skal bidra til ustabilitet. Dette kalles kinesisk stressyndrom. Det er derfor ikke overraskende at Kina strammet inn før OL. Dette er Kinas olympiske stressyndrom. Når vi vet at kinesiske myndigheter har omtalt OL som den viktigste begivenheten i Kina etter revolusjonen i 1949 skjønner vi at stressnivået har vært høyt i forkant av OL og at det derfor blir følsomt hvis sport og politikk knyttes sammen og brukes mot regimet. Dette er ikke et forsvar av kinesiske myndigheter, men en observasjon. I den sammenheng er det verdt å merke seg at de to ”bestemødrene” som ble arrestert og dømt til to år i omskoleringsleir fordi de ville protestere mot at de var blitt tvangsflyttet i 2001 er sluppet fri. Er stresset i ferd med å slippe taket?

Spørsmål til diskusjon. Når Amnesty (og andre menneskerettighetsgrupper) evaluerer sin olympiske innsats er det flere forhold man bør se på:

For det første om man faktisk har satt kinesiske aktivister i fare. Har kinesiske aktivister latt seg oppmuntre av Amnesty (og andre menneskerettsorganisasjoner) til å bruke OL for å fremme sin sak og på den måten blitt straffet hardt?

For det andre om Amnesty ved å koble seg til en begivenhet som mange kinesere har vært og er stolte av har fått mange kinesere som potensielt kunne bidratt til å fremme Amnestys verdier til å vende Amnesty ryggen. Hvis så er tilfelle kan det ha gjort menneskerettighetsarbeid i Kina vanskeligere.

For det tredje om man har presentert menneskerettighetsspørsmål på en nyttig måte. Ifølge Kina-forskere og -eksperter foregår det en intellektuell og politisk debatt i Kina om framtidig styreform i landet. Et bærende element i denne debatten er at endringer må skje uten at Kina blir ustabilt. De voldsomme opptøyene og den til tider ensidige mediedekningen av fakkelstafetten var derfor ikke et godt innspill til den kinesiske debatten om ytringsfrihet. Videre kan en direkte kobling mellom individuelle menneskerettigheter og et fritt Tibet ha hatt skadelig effekt på debatten om forbedring av individuelle rettigheter. I Kina kan man godt diskutere forholdet mellom kollektive og individuelle menneskerettigheter, men ikke et fritt Tibet. Kobles disse temaene sammen, legger man kanskje begge debattene døde.

Timing. Lærdommen Amnesty og andre trekker av sitt OL-engasjement bør få følger for framtidig bruk av idrettsarrangementer. Hva om Raftosiftelsen hadde gitt dalitene Raftprisen i 2010 når India skal arrangere Samveldelekene? Hadde dalitene fått mer oppmerksomhet og hadde deres situasjon bedret seg av en slik timing? Selv om dalitene fikk Raftoprisen i 2007 er det fortsatt nesten ingen i Norge (og i resten av verden?) som vet noe om denne gruppen og hvordan og hvorfor de lider. Dette var også situasjonen for Rebiya Kadeer som fikk Raftoprisen i 2004. Eksil-uighuren som kjemper for uighurenes rettigheter i den kinesiske Xinjiang-provinsen kunne også gått i glemmeboken hadde det ikke vært for Beijing-OL. På den måten har vi blitt bedre kjent med det som skjer i Xinjiang og med uighurene på grunn av OL. Men har det ført til at uighurene har fått det bedre? De voldelige anslagene i Kasghar i forkant av og under OL kan tyde på at tingenes tilstand i Xinjiang faktisk kan ha blitt verre og at enkelte uighurer begynner å bli desperate. For Kadeer har OL vært en vanskelig sak. Da hun var i Bergen i 2006 var hun sterkt for boikott av lekene. Men da hun innledet på et Kina-seminar i Bergen i vår hadde hun snudd og var kun for boikott av åpningsseremonien. Hvorfor hadde hun snudd i denne saken? Var det fordi ropet om boikott hadde ført til sterkere press på uighurene i Xinjiang? Eller var det fordi hun hadde fått råd av Dalai Lama og/eller Amnesty, som hele tiden har støttet Beijing-OL? Det er vanskelig å vite, men her er vi ved sakens kjerne: var det lurt å koble kampen mot menneskerettigheter og frihet for Tibet og andre provinser til OL?

Framtidige arrangementer. Det kommer flere internasjonale mesterskap i flere land som bryter menneskerettighetene. Ikke alle er like autoritære som Kina, men menneskerettigheter slik vi i Vesten tolker dem er ikke relative. Et menneskerettighetsbrudd er et menneskerettighetsbrudd uansett hvor de finner sted. Derfor må vi spørre: På bakgrunn av erfaringene fra Beijing-OL vil Amnesty starte målrettede kampanjer mot menneskerettighetsbrudd i forbindelse med Samveldelekene i India i 2010, fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, fotball-VM i Brasil 2014 og vinter-OL i Russland i 2014? Eller er Beijing-OL et engangstilfelle? Dette finnes få eksempler på at press i forbindelse med store idrettsarrangementer fører til at menneskerettighetssituasjonen bedres. To eksemplene finner vi i Sør-Afrika og Australia. At Sør-Afrika ble utestengt fra den olympiske familie i 1964 og seinere ble ekskludert fra mange idretter påvirket debatten om apartheid i Sør-Afrika. At den hvite befolkningen ble forhindret fra å konkurrere i cricket og rugby bidro til apartheidstyrets fall. I Australia startet oppreisningsarbeidet for aboriginerne som et resultat av sterkt press i forbindelse med Sydeny-OL i 2000. Poenget her er at endringer skjer etter press på stater med stor eller liten grad av demokrati.

Vancouver 2010? I Vancouver i Canada har ledere for de canadiske aboriginerne mobilisert til kamp mot vinter-OL i 2010. De frykter at de må flytte fra sine hjemtrakter og at deres levemåte skal ødelegges av økt turisme som en følge av OL. Er dette en kampsak for Amnesty?