Beijing-OL, sikkerhet og det olympiske stressyndrom

Sikkerhet og olympisk stressyndrom. Opptakten til sommer-OL i Beijing har ikke gått som planlagt for noen av dem som har engasjert seg i lekene. Dette kan vi kalle det olympiske stressyndrom – i forbindelse med OL gjør OL-aktører ting de ellers ikke ville ha gjort og det de gjør får andre konsekvenser enn det man hadde forutsett på forhånd. Dette syndromet rammer også dem som sysler med sikkerheten til OL – kinesiske myndigheter, vestlige land og bedrifter og journalister som rapporterer fra Kina. Og det kan få uante konsekvenser.

Påstander om terrorisme. De siste dagene har vi blitt fortalt av kinesiske myndigheter at Kina har vært offer for terrorisme. Angrepet skal ha skjedd i Kashgar i den autonome kinesiske provinsen Xinjiang. Ifølge kinesiske myndigheter ble 16 politimenn drept og 16 såret av en taxisjåfør og en grønnsakshandler fra området. Vestlig journalister som følger OL – fra ”strengt kontrollerte” Beijing – var raske til å omfavne informasjonen til kinesiske myndigheter og har kalt hendelsene det verste terrorangrepet mot Kina i moderne tid. I den sammenheng er det verdt å merke seg at verken den amerikanske foreningen for uighurer (UAA) kan bekrefte dette og at vestlige journalister som kom til det angivelige åstedet dagen etter det angivelige angrepet så noe som minnet om massedrap.

Man skal være forsiktig med å konkludere med hva som har skjedd. Mange uighurer frykter at militante aksjoner mot kinesiske myndigheter i forbindelse med OL bare vil slå tilbake på dem selv og føre til undertrykking. De vil derfor ikke assosiere seg med eller bekrefte slike aksjoner. For det andre kan det hende at lokale myndigheter i Kashgar er flinke til å rydde opp etter slike aksjoner. En tredje mulighet er at det ikke har vært en aksjon. Et viktig spørsmål tvinger seg uansett på: hvorfor skjedde det i et område fjernt fra OL-byen og uten uavhengige bekreftelser på udåden?

Fokus Xinjiang. Lenge har kinesiske myndigheter ”avdekket” og ”avverget” terrorangrep fra uighurer. I følge kinesiske myndigheter var 18 personer arrestert i forkant av angrepet i Kashgar. Disse skal være trent opp utenfor Kina, i følge kinesiske myndigheter. Også i mars i år – etter massive protester mot fakkelstafetten i Vesten – fikk vi ”avsløringer” om terrorplot. Da rapporterte kinesiske medier at de hadde avverget en terrorhandling på et fly som var på vei fra Urumqi (hovedstaden i Xinjiang-provinsen) til Beijing. Samtidig fortalte kinesiske medier om en busskapring uken i forveien og at det i januar 2008 ble avdekket terrorplaner mot OL.

Sikkerhetsarbeid før OL. Totalt regner man med at Kina vil bruke ca. 1 milliard amerikanske dollar på sikkerhet i forbindelse med OL. Mye av ”sikkerheten” som blir etablert kan også brukes etter at lekene er avsluttet. Kravet om sikkerhet gir myndighetene nye muligheter til å forbedre overvåkningsapparatet sitt og utvikle et nytt system for overvåkning og kontroll. Siden det er i alles interesse at sikkerhetstiltakene er av høyeste standard, får Kina full tilgang på markedets beste overvåkningsutstyr. Når ministeren for offentlig sikkerhet, Zhou Yongkang, sier at de største sikkerhetstruslene mot OL er terrorisme, separatisme og ekstremisme skjønner vi at det ikke bare er Al-Qaida han tenker på. Modernisering av overvåkningssystemet kan bidra til at Kina beholder et totalitært grep på politiske dissidenter og minoriteter også etter OL.

Vestlig hjelp til overvåking. Og her får de god hjelp av Vesten og vestlige bedrifter. To eksempler viser det. De siste årene har kinesiske myndigheter presset store amerikanske mediebedrifter som Google, Yahoo, Microsoft and Cisco Systems til å skreddersy søkemotorer og internettverktøy slik at de kan overvåke og kontrollere internettbruk i Kina.

Kinesiske myndigheter har også rustet opp overvåkningsanlegget sitt og gått til innkjøp av helt nytt utstyr. Beijing har innført et trådløst kommunikasjonssystem for å sikre god kommunikasjon mellom forskjellige politienheter og de har fått noe av det mest moderne overvåkningssystemet i verden, IBMs Smart Surveillance System (S3), for å overvåke kjøpesentre, friområder, busstasjoner og sportsarenaer. Under OL blir det dessuten satt opp en egen helikopterflåte for å overvåke luftrommet og transportsystemet i Beijing, Shanghai, Chomgqing, Shengzhou og Nanjing.

Paradoks. Det er et paradoks at Kina ved å få OL har fått mer (uønsket) oppmerksomhet rundt uighurenes situasjon, samtidig som de har fått større internasjonal aksept for å nedkjempe separatistbevegelser. Det er neppe tilfeldig at avdekkingen av årets terrorplaner og aksjoner kommer etter mye negativ omtale av Kina i internasjonale medier.

Definisjon av sikkerhet. Det er vanskelig å definere sikkerhet. Det som er helt klart i forbindelse med sikkerhetsarbeidet i forkant av OL er at Kina og vestlige land og bedrifter definerer sikkerhet forskjellig. I Vesten dreier sikkerhet seg mest om at OL skal være fritt for voldelige aksjoner og kriminalitet. For Kina dreier sikkerhet seg i hovedsak om kulturell, politisk, territoriell og økonomisk stabilitet. Når de som tar seg av sikkerheten i Beijing ikke skiller mellom forskjellige begreper av sikkerhet kan sikkerhetsarbeidet få uante konsekvenser. Og dette blir ennå mer usikkert når pressen nører opp under ubekreftede rapporter fra kinesiske myndigheter. Spørsmålet er hvordan man skal kurere dette syndromet.

OL og bensinprisen

Høy bensinpris. Det er kraftig press på den rødgrønne regjeringen for å endre avgiftspolitikken for drivstoff. Rekordhøye bensin- og dieselpriser setter sinnene i kok hos nordmenn. Årsaken til økte bensinpriser er sammensatt og det norske avgiftsnivået er bare en liten del av bildet. Over hele verden øker aggresjonen over høye bensinpriser, også i land som har langt lavere drivstoffavgifter enn Norge, blant annet i USA.

Mange årsaker. Økt oljepris skyldes en kombinasjon av flere faktorer: Økonomisk vekst i nye markeder fører til økt etterspørsel etter drivstoff, underinvesteringer i oljeindustrien fører til at man ikke produserer nok olje til de nye markedene, og stadig flere fond spekulerer i oljepriser.

Økt etterspørsel. Kina etterspør stadig mer olje. I dag er landet verdens nest største forbruker av energi etter USA. Men inntil nylig var Kina nettoeksportør av for eksempel diesel. Det er det ikke lenger. Og det er to grunner til det: Beijing-OL og jordskjelvkatastrofen i Sichuan. Den viktigste årsaken er OL, mens jordskjelvkatastrofen har forsterket OL-effekten. Denne utviklingen gjør at resten av verden merker etterspørselsøkningen.

Jordskjelvet skapte behov for akutt hjelp til det kriserammede området. Importen økte som følge av behovet for akutt energibehov, fordi man måtte erstatte energikilder som har brutt sammen og for å ha reserver i tilfelle nye energikilder skulle falle ut – blant annet kjernekraftverk som ligger i det jordskjelvutsatte området.

OL driver prisen opp. Men det er OL som har skapt den største etterspørselsøkningen i Kina det siste halvåret. Det er tre faktorer som gjør at OL driver prisene i været.

For det første ønsker kinesiske myndigheter å sikre seg mot energibrist under OL. Dette er ikke et unikt tiltak for Kina. En av de største utfordringene for London-OL 2012 er energikapasiteten. Mange frykter at London vil bli mørklagt når OL starter. Det er derfor naturlig å tro at OL også vil påvirke oljeprisene når vi skriver 2011 og 2012.

For det andre har kinesiske myndigheter erstattet luftforurensende kullkraftverk med oljebasert energi for at forurensingen ikke skal ta knekken på turister og utøvere som skal pese rundt i Beijing i august og september. Dette var også problemstillinger vi hadde i forbindelse med OL i Los Angeles i 1984. Mange spaltemeter ble brukt på smogen i Los Angeles og om den forurensede luften ville påvirke Grete Waitz og Ingrid Kristiansen når de skulle løpe maraton. IOC har vært svært bekymret for luftkvaliteten i Beijing. De har derfor bidratt til at kineserne treffer disse tiltakene.

For det tredje har kinesiske myndigheter gitt rabatter til kinesiske oljeraffinerier og holdt drivstoffavgiftene på et lavt nivå for ikke å skape misnøye i den kinesiske befolkningen. Det har ført til økt import av olje og til økt forbruk i Kina. Årsaken er blant annet at de ikke ønsker demonstrasjoner om høye bensinpriser i forkant av OL. Med andre ord brukes drivstoffavgifter til å holde den kinesiske befolkningen samlet før OL. Opprøret i Burma i 2007 startet etter at bensinprisene ble satt opp. En slik utvikling søker kinesiske myndigheter å unngå med sin avgiftspolitikk.

Bilister og olympisk stressyndrom. Årsaken til økt etterspørsel etter drivstoff i Kina er en del av det olympiske stressyndrom. Med andre ord hadde vi kanskje ikke fått bensinprisene vi har i dag hadde det ikke vært for OL. Ennå har vi til gode å høre krav om boikott av OL på grunn av høye bensinpriser. Det olympiske stressyndrom har ikke nådd norske avgiftsaktivister. Men det er fortsatt litt tid igjen til OL starter...

Olympisk stressyndrom

Kinas olympiske stressyndrom. Kina-forskeren Koen Wellens gjorde meg oppmerksom på begrepet Olympisk stressyndrom. I korte trekk betyr olympisk stressyndrom at kinesiske myndigheter har iverksatt tiltak i forkant av OL som de ellers ikke ville ha gjort hadde det ikke vært for OL. Forberedelsene til OL har blant annet ført til at kinesiske myndigheter har stoppet eller utsatt prosesser for forbedringer av menneskerettigheter på grunn av OL. Amnestys rapport om at menneskerettighetssituasjonen har blitt verre på grunn av OL er et olympisk stressyndrom. For Kina er det viktig at OL ikke skaper ustabilitet. Derfor har regimet vært mer på vakt enn vanlig overfor dissidenter og opposisjonelle som ønsker å dra politisk nytte av OL.

Det er viktig at vi vurderer menneskerettighetssituasjonen i Kina på kort og lang sikt. Sammenligner vi dagens Kina med situasjonen for 30 år siden har mye blitt bedre. Men for dem som sitter fengslet uten begrunnelse og rettferdig rettergang er dette en fattig trøst. For dem er det bare rettferdighet på kort sikt som gjelder. Olympisk stressyndrom må altså tolkes i et korttidsperspektiv.

Men det er ikke bare kinesiske myndigheter som har dette syndromet. De fleste aktører som engasjerer seg i OL-debatten lider av olympisk stressyndrom. Her er noen eksempler.

IOC. For IOC er det snakk om alvorlig stressyndrom. IOC har på den ene siden overvurdert sin egen evne til å påvirke kinesiske myndigheter ved å si at IOC og OL vil bidra til et bedre Kina. Samtidig har organisasjonen brukt mye lungekapasitet på å si at det ikke er en politisk organisasjon og derfor ikke har mulighet til å tilnærme seg Kina slik statlige myndigheter kan. Menneskerettighetsorganisasjoner har også overvurdert IOCs makt og anklaget organisasjonen for ikke å holde ord i kampen for bedre menneskerettigheter i Kina. Det har fått IOC til å argumentere for at det har fått gjort mer enn mange stater har fått til i Kina. IOC har blitt stresset til å innta forsvarsposisjon og angrepsposisjon i en og samme sak! Beijing-OL vil helt sikkert føre til en filleristing av IOC som organisasjon og utarbeidelse av nye kriterier for tildeling av OL.

Menneskerettighetsorganisasjoner. Lidelsen til menneskerettighetsorganisasjonene er at de (kanskje) har knyttet sitt arbeid til en arena som de kanskje ikke burde ha gjort. Sjelden har menneskerettighetsorganisasjoner vært så engasjert i et idrettsarrangement. Og aldri har så mange aktivister støttet OL i et autoritært styre. Begrunnelsen har vært at OL i Kina er en gyllen mulighet til å sette søkelys på Kinas menneskerettighetssituasjon. Det er derfor et paradoks at Amnesty, som har vært en av OLs ”høyeste beskyttere” gir ut en rapport i forkant av OL som sier at det de trodde på, og fortsatt tror på, ikke stemmer.

Grovt sett kan vi dele menneskerettighetsaktivister inn i to hovedkategorier. Den argumenterende engasjerte og den aggressivt konfronterende. Amnesty tilhører den første, mens radikale (vestlige) Tibet-aktivister og organisasjoner som Reportere uten grenser tilhører den siste kategorien. De aggressivt konfronterende aktivistene har fått mest oppmerksomhet under den olympiske fakkelstafetten, og det er dem kinesiske myndigheter har bitt seg merke i. Det er et kjent fenomen at få kan ødelegge for mange. Det er også tilfelle her. De aggressive ødelegger for dem som bruker fredelige midler. Det betyr at alle menneskerettighetsorganisasjoner kan få større problemer med å nå fram til kinesiske myndigheter i tiden som kommer. Det bør også skape en debatt om OL har vært riktig arena for menneskerettighetsspørsmål og om virkemidlene man har brukt i forkant av OL:

Vanlige kinesere. For mange kinesere dreier syndromet seg om at de beskytter og forsvarer OL (og kinesiske myndigheter) på en måte de ellers ikke ville ha gjort. De fleste kinesere er stolte av OL. Stoltheten er en kombinasjon av myndighetenes effektive promotering av de olympiske idealer og den olympiske ide, og økt kinesisk nasjonalisme. Truslene om boikott av OL og sabotasje av fakkelstafetten i Vesten har bidratt til å forsterke kinesisk nasjonalisme, ikke bare i Kina, men også hos den kinesiske befolkningen utenfor Kina. Tilsvarende utvikling ser vi i Iran der massivt vestlig press mot Irans atomvåpenprogram bidrar til å gi det iranske regimet større legitimitet i befolkningen enn det ellers ville ha fått. Stikk i strid med det som var hensikten.

Vestlig media. I sin iver etter å kritisere det kinesiske kommunistregime har flere medier brutt med egne prinsipper om redelighet og objektivitet. Det har skjedd på tre måter. For det første har noen nyhetskanaler kryssklippet reportasjer slik at bilder fra f.eks. Nepal blir framstilt som hendelser i Tibet. Det finnes ikke mange eksempler, men det har skjedd. Uansett, er det ikke bra. For det andre har de fleste medier nesten utelukkende fokusert på de aggressive angrepene på den olympiske fakkelstafetten og Kina og svært lite på det fakkelstafetten skal symbolisere. Det har naturlig nok satt sinnene i kok hos kinesiske myndigheter. Videre har det tatt oppmerksomheten bort fra andre politiske saker som kunne vært fokusert på. Fakkelstafetten har f.eks. vært innom Kasakhstan, Pakistan og Nord-Korea. Hvorfor har ikke menneskerettighetsbruddene i disse tre landene fått mer oppmerksomhet? For det tredje har mange journalister aktivt tatt del i Kina-kritikken og i aksjonene mot blant annet fakkelstafetten. Aksjonene til Reportere uten grenser er et eksempel. Det har satt spørsmålstegn ved journalisters objektivitet og kan ha ført til en tøffere hverdag for journalister i Kina, både kinesiske og utenlandske.

Selv om kinesiske nyhetsmedier er mer ytterliggående enn vestlig media, rettferdiggjør ikke det dårlig, ukorrekt og aksjonspreget nyhetsformidling fra Vesten. Snarere tvert i mot. Skal man kritisere Kinas brudd på blant annet ytringsfriheten er det viktig at kritikken ikke baseres på feil og aggressiv adferd. Selv om det er begått relativt få overtramp er det stor sannsynlighet for at overtrampene kommer til å bli brukt av kinesiske myndigheter neste gang de blir kritisert for sine overtramp.

Kjendiser. Kjendisene er de som har vært mest aktive for å få til en boikott av Beijing-OL (Mia Farrow, Steven Spielberg, Paul McCartney, Uma Thurman m.fl.). Aktiviteten er en del av et stadig voksende kjendisdiplomati. Kjendisdiplomati er ikke noe nytt. Danny, Kaye, Audrey Hepburn, Liv Ullmann og Peter Ustinov brukte alle sin kjendisstatus til å fremme veldedige og humanitære saker. Det har også Lady Diana, Bob Geldof og Bono gjort. Men kjendisdiplomatiet har endret seg fra å dreie seg om representasjon av humanitære organisasjoner, til å fremme kritikk av veldedig og humanitær politikk, til å fremme egne hjertesaker. For mange kjendiser har OL i Kina vært en gyllen mulighet til å promotere sine hjertesaker. Richard Gere og hans engasjement for Tibet har kanskje vært det mest vellykkete, sett fra Tibetaktivisters ståsted.

Mange av de mest profilerte kjendisene er ikke særlig interessert i sport, men bruker OL kun til å fremme sine egne synspunkter. Det kan bli et problem. For det første kan man beskylde kjendisene for kun å mele egen kake uten å bry seg om hva effekten av engasjementet vil bli. For det andre kan det slå tilbake på dem selv. Hva om store miljøorganisasjoner begynner å demonstrere utenfor U2-konserter i protest mot U2s enorme strømforbruk og miljøfiendtlig reisevirksomhet?

Vestlige politikere. Politikeres engasjement ligner på mange måter kjendisenes engasjement. De hiver seg på OL-bølgen. Men på et område kan politikernes engasjement, eller snarere unnfallenhet, få alvorlige konsekvenser. Det er i kampen mot terrorisme. Alle som deltar i OL vil at leken skal være sikre. Det har åpnet for salg av ny militær- og overvåkningsteknologi til Kina. Dette har skjedd med åpne øyne uten at man har tenkt over hva denne teknologien kan brukes til etter OL. Hvis man var bekymret for overvåkning i Kina før OL kan det være grunn til større bekymring etter OL.

Sponsorer. Under avslutningsseremonien av fakkelstafetten i London i mars takket den kinesiske representanten IOC-president Jacques Rogge og Coca Cola for et vellykket arrangement. Etter det har Coca Cola forsøkt å gjøre seg usynlig under fakkelstafetten. Flere av IOCs hovedsponsorer har ligget lavt i terrenget på grunn av bråket under fakkelstafetten. De frykter for sitt rykte og har måttet vurdere sin tilknytning til OL og IOC. Vi aner også her et visst stressnivå hos sponsorene for hva OL kan bety for dem i framtiden.

Kan syndromet kureres? For utøverne vil olympisk stressyndrom aldri forsvinne. Noen vil dope seg for å bli best, andre yter over evne og vinner gull. Og så lenge det er OL vil olympisk stressyndrom eksistere. Men det går an å dempe symptomene. En måte å gjøre det på er å ha realistiske forventninger til OL. En annen er å endre tildelingskriteriene for OL. Dum Dum Boys sang en gang at det er en kur for alt. Det er en sannhet med modifikasjoner.