Idrettsmenn og prostituerte - en sak for Obama?

Idrettsmenn og prostituerte. Den franske fotballstjernen Franck Ribery er i trøbbel. Han skal ha fraktet en mindreårig prostituert fra Frankrike til Tyskland. Dette er både en ulovlig prostitusjonssak og en utroskapssak. I disse dager er ikke dette noe nytt og det er heller ikke mye politikk i det – bortsett fra at det ikke er lov å ha sex med mindreårige. En sexskandale som ligner Riberys fant sted i USA på begynnelsen av 1900-tallet og har fortsatt sprengkraft i seg.

The mann Act. I 1912 og 1913 ble tungvektsbokseren Jack Johnson arrestert for å ha fraktet hvite prostituerte mellom amerikanske stater. Han ble dømt for å ha brutt the Mann Act i 1913 – en lov som forbød slaveri av hvite og prostitusjon. Hovedelementene i denne loven var at det ikke var lov å frakte prostituerte fra en stat til en annen og at det ikke var lov å kjøpe mindreårige prostituerte.

Johnson i trøbbel. Jack Johnson er ingen hvem som helst i amerikansk idrett/politikk. I 1908 ble han den første svarte tungvekstmesteren i boksing da han slo canadieren Tommy Burns. Dette vakte oppsikt i USA og førte til at hvite mobiliserte for å finne et ”hvitt håp” som kunne gjøre kål på den svarte oppvigleren. Den tidligere tungvektsmesteren Jim Jeffries kom tilbake i 1910, etter to års fravær fra boksingen, men ble til manges overraskelse også slått av Johnson i 1910. Et Eia-inspirert ”Hjernevask”-program på denne tiden ville fortalt den amerikanske befolkningen at svarte ikke kunne bokse. Kampen førte til store opptøyer mellom svarte og hvite i flere deler av USA. The Mann Act – som noen hevder ble vedtatt for nettopp å ta rotta på Johnson – ble brukt for å stoppe boksekarrieren til Jack Johnson. Han ble til og med dømt før loven trådte i kraft. Johnson fikk ett år og en dag i fengsel, han rømte landet, men kom tilbake til USA i 1920 for å sone straffen.

Obamas dilemma. Selv om dette er lenge siden lever saken i beste velgående. I fjor sommer vedtok den amerikanske kongressen en resolusjon der de ber Barack Obama om å benåde Jack Johnson. Dette er en delikat sak av flere grunner. For det første er forslaget støttet av blant annet senator John McCain. Dette setter Obamas prat om samarbeid over partigrensene på prøve. For det andre er begrunnelsen for å benåde Johnson at han ble dømt på grunn av at han var svart. Når det gjelder de svartes rettigheter har Obama vært forsiktig, han er nemlig ikke bare de svartes president.

Benådning av døde? Så langt har ikke Obama ønsket å benåde den svart bokseren. Hovedbegrunnelsen er at han ikke ønsker å benåde mennesker som ikke har direkte nytte av det – heter det fra justisdepartementet. Jack Johnson døde i en bilulykke i 1946. Men er det så enkelt? Kan ikke en benådning bidra til å rette opp noen skjevheter i det amerikanske rettssystemet. (Selv om loven er endret mange ganger etter 1913 eksisterer den fortsatt. Det fikk den amerikanske guvernøren Eliot Spitzer erfare i 2008 da det ble avslørt at han hadde invitert en prostituert fra en stat til en annen. Denne saken dreide seg ikke om rasemotsetninger, men loven hadde allikevel sitt utspring fra bokseverdenen på begynnelsen av 1900-tallet.)

Obamas svøpe. Barack Obama har ikke hatt godt håndlag med sin idrettspolitikk. Ikke greide han å få OL til Chicago og han har vært svært svak på idrettsdiplomati overfor Iran for å nevne to eksempler – der har George W. Bush et bedre rykte. I Europa forblir de siste tiders sexskandaler innenfor idretten. I USA kan presidenten bedømmes for sin politikk på tilsvarende saker.

Fotball-VM - de utenforståendes mesterskap?

Afrikas mesterskap? Fotball-VM nærmer seg med stormskritt. Billettene er lagt ut for salg og forskjellige tv-selskaper lanserer sine sendeplaner. Det er første gang Afrika arrangerer fotball-VM og mange mener at dette er hele Afrikas mesterskap. Men så langt ser det ut som det blir de utenforståendes mesterskap. Det er to hovedgrunner til det.

Afrikanske billettkjøpere? For det første ser det ut som få afrikanere (utenfor Sør-Afrika) får billetter til kampene. Det skyldes blant annet at de fleste billettene legges ut på internett og at mange av billettene er svært dyre. Internettdekningen i de fem afrikanske landene (av 32 land som deltar) som kommer til mesterskapet er 4,7% av befolkningen. Totalt regner man med at det kun kommer 50.000 afrikanere til Sør-Afrika under mesterskapet – og det er et meget optimistisk anslag. For å bøte på internettutfordringene har man valgt å selge 500.000 billetter over disk i de 11 vertsbyene, i 18 salgskontorer og i First National Bank of South Africas 600 filialer. Og det er mulig å bestille per telefon. Selv om ca. halvparten av billettene er solgt i Sør-Afrika er billettrot og dataproblemer med på å skape et inntrykk av at dette ikke er et mesterskap for den menige afrikaner – så langt.

Afrikanske trenere? For det andre er det kun ett av de afrikanske lagene som har en trener fra eget land og kontinent. Algerie har Rabah Saadane på benken – en tidligere algirsk landslagsspiller. Kamerun, Ghana, Elfenbenskysten, Nigeria og Sør-Afrika har alle utenlandske trenere. Elfenbenskysten og Nigeria har for eksempel begge svenske trenere (Sven Gøran Eriksson og Lars Lagerbäck). Dette kan være et tegn på fotballens internasjonale karakter, men mest av alt ser det ut som de afrikanske lagene ikke har troen på egne krefter. Det merkelige er at tre av lagene har skiftet trener etter at de greide å kvalifisere seg til mesterskapet.

Afrikansk mester? Afrikanske lag har aldri gjort det bra i fotball-VM – beste plassering for et (to) afrikanske lag er en 7. plass (Kamerun i 1990 og Senegal i 2002). Og Egypt – som har vunnet Afrikamesterskapet 7 ganger – har bare vært med i VM to ganger (1934 og 1990). Der kan de skilte med beskjedne 13. og 20. plasser. Med denne statistikken kan det se ut som det blir utenforstående som også går av med seieren i mesterskapet.

Hijabnekt i fotball – fotballkamp med andre virkemidler

Hijabforbud i ungdoms-OL. Ungdoms-OL har fått sin første politiske sak. Ungdoms-OL finner sted i Singapore 14. -26. august 2010. Saken er som følger: FIFA har nektet det iranske jentelandslaget å kle seg i hijab. Det iranske forbundet har sendt klage til fem internasjonal forbund deriblant IOC for å få opphevet dette forbudet. Argumentet er at muslimske jenter alltid må bære hodeplagg, også på fotballbanen. FIFAs begrunnelse om hijabnekt er at de ikke tillater religiøse hodeplagg (Regel 4). Det kan virke som om frontene mellom den muslimske verden og FIFA er fastlåst og umulig. Men så enkelt er det ikke. Tilsynelatende logiske argumenter kan plukkes fra hverandre på begge sider. Og det gir rom for håp.

Ingen absolutter. For det første er det ingen regel at alle muslimske jente-/damelag bærer hodeplagg. Det er snarere unntaket. Forskjellige land og forskjellige muslimer tolker hijab-bruken forskjellig. For det andre er det mange internasjonale idrettsforbund som tillater hijab, og flere internasjonale kamper i damefotball er spilt med hijabkledde spillere. Det finnes med andre ord ingen absolutter i denne saken. Det viser praksisen.

Unntak. Argumentet til FIFA om at man ikke skal bære religiøse og/eller nasjonale symboler er i og for seg greit siden det setter spillet i fokus og ikke bekledningen (eh, kanskje bortsett fra i denne saken…). At man tillater avspilling av nasjonalsanger og at landslag får bære flagg på drakta må sies å være hederlige unntak til denne bestemmelsen, eller? Her er i alle fall alle med på unntaket, også FIFA.

Hijab*2. Spørsmål om hijab i fotball fikk sin første sak i 2007 da 11-åringen Asmahan Mansour fikk spilleforbud i Canada fordi hun hadde på seg hijab. Begrunnelsen var sikkerhet. Man ville ikke at hun skulle kveles hvis noen dro henne i hodeplagget. Denne saken har på mange måter satt presedens for FIFA selv om FIFAs begrunnelse for forbud er en annen. På den annen side har det blitt spilt kamper med hijabkledde damer. I årets Sør-Asia-leker spilte det pakistanske laget med svært moreriktige hodeplagg og i kampen mellom Jordan og Palestina i november 2008 spilte de muslimske damene på Jordan med hodeplagg. To av flere eksempler. Alle med FIFAs forståelse. Hvorfor er det så vanskelig å spille med hodeplagg i Singapore?

Irans versjon. Iranernes kamp for hijabbruk i fotball må ses på som en del av den iranske kampen for anerkjennelse internasjonalt, både i politikken og i idretten. Men så langt ser det ikke ut som Iran lykkes. Det som er mest påfallende er ikke at de møter motstand i den internasjonale idrettsverdenen, men at de ikke får sterk støtte fra andre muslimske land. Dette kan tolkes på to måter. Enten at idrett er så viktig at hijabspørsmålet blir uviktig, eller at idrett er så uviktig at det heller ikke da er noe å bråke om.

Press på Iran. Jeg skal ikke våge meg til å begrunne verken et forbud eller en tillatelse, men i denne diskusjonen kan det være greit å vite litt om iransk kvinnefotballhistorie for å ta et standpunkt: Det internasjonale presset mot Iran er enormt. Store deler av verdensopinionen fordømmer Irans atomprogram, den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejads harde utfall mot Israel, og Irans angivelige engasjement i grenseområdene i Irak og i Libanon. For mange står også det iranske regimet for ekstrem kvinnefiendtlighet.

I bakrommet. Oppi alt dette annonserte iranske presidenten i 2006 at kvinner kunne få se fotballkamper for første gang siden den Iranske revolusjonen i 1979. I et dekret underskrevet presidenten sto det at de beste seksjonene på Irans viktigste arenaer skulle settes av til kvinner og barn. Tidligere hadde kvinner hatt begrenset adgang til mindre arenaer der det ble spilt basketball og volleyball. Gjorde de forsøk på å komme seg på kamp ble de stoppet, kastet ut og noen ganger arrestert. I sjeldne tilfeller har kvinner kommet seg inn på kamp forkledd som menn. Dette var tydelig et trekk for å samle støtte mot presteskapet i Iran og for å styrke opinionen mot press utenfra.

Rask endring. Presteskapet i Iran satte en midlertidig stopper for tiltaket, men Ahmadinejads støtte til kvinner må ses i sammenheng med en generell liberalisering av kvinneidrett i Iran. Fotballforbundet for kvinner ble først opprettet i 2005, og at man i år hadde tenkt å sende et jentelag til ungdoms-OL er et ytterligere signal om at noe er i ferd med å skje på denne fronten i Iran. At kvinnefotball først ble anerkjent i 2005 betyr at kvinnefotballen har hatt dårlige kår i Iran i mange år. Ved å insistere på at de iranske jentene skal spille i hijab utfordrer iranske myndigheter FIFAs tilsynelatende strenge reglement samtidig som de viser at Iran har kommet langt på damefotballfronten på 5 år.

Fotballkamp med andre virkemidler. Så lenge både FIFA og iranske myndigheter står på sitt er det kun en taper – iranske jenter som ønsker å spille fotball. I denne saken blir hijabspørsmålet en fotballkamp med andre virkemidler.

Paven med Gud på laget?

Krise. Den katolske kirke er i dyp krise. For et par år siden trodde personer tett knyttet til paven at fotball var løsningen for ungdommen. Kanskje FIFA burde tatt ansvaret i den katolske kirken?

Pauli Ball. Det er en kjent sak at den forrige paven - pave Johannes Paul II - var over middels interessert i fotball. Myten skal ha det til at han skal ha sagt at av alt det uviktige i livet er fotball det viktigste. Pave Johannes Paul II var også selv en habil fotballkeeper i Krakow i mellomkrigstiden. Der spilte han blant annet sammen med mange jøder, og enkelte hevder at da paven tok selvkritikk på vegne av den katolske kirke i 1999 for kirkens unnfallenhet overfor jødene under den andre verdenskrig (Memory and Reconciliation: The Church and the Faults of the Past) var dette delvis motivert av dårlig samvittighet overfor sine fotballvenner i Krakow.

Velsignet fotball. Jeg veit ikke mye om fotballkunnskapene til dagens pave, annet enn at han er en stor tilhenger av Bayern München, laget fra hans hjemregion. Denne tilknytningen gjorde blant annet at han satt stor stas på Bayern-legenden keiser Franz Beckenbauer da han fylte 60 år i 2005. Møtet hos paven skal etter sigende ha gitt keiseren sin katolske tro tilbake. Men paven har også engasjert seg sterkt i andre fotballsammenhenger. Ved siden av å velsigne fotball-VM i Tyskland i 2006 startet han tidlig i sin pavegjerning en kampanje for å påvirke ungdom på en positiv måte gjennom fotballen. Han mener at fotball er et fint redskap til å lære ungdom ærlighet, solidaritet og samhold, gode kristne verdier.

Fotballens dannelse. Det er et paradoks at paven med tilholdssted i Roma og på det italienske fastlandet har slik tro på fotballens dannende funksjon. De siste årene har italiensk fotball vært offer for omfattende korrupsjon og tilskuerbråk. Til tross for denne utviklingen i italiensk fotball ingikk paven og den katolske kirke en samarbeidsavtale med den italienske Serie B-klubben AC Ancona i 2008. Vatikanet har ikke gått inn som eier, men som sponsor. Avtalen skal bidra til at barnefamilier kommer seg på kamp og til at ungdomsspillere får lære om etikk og moral. For å få til dette satser parhestene på billige familiebilletter og strenge straffer for spillere og tilskuere som bryter lov og orden. Kamp mot rasisme er også en av kampsakene. Eventuelt overskudd fra dette samarbeidet skal brukes til utviklingsprosjekter i utviklingsland.

Start på bunn. En av grunnene til at man må ned i divisjonene for å drive holdningsskapende arbeid i Italia er at toppklubbene i stadig større grad kutter ut ungdomsarbeid og satser pengene sine på kjøp og salg av etablerte spillere. Ungdomsarbeidet tilfaller dermed klubbene i lavere divisjoner, og organisasjoner som ønsker å bruke fotballklubber til å drive ungdomsarbeid må derfor se nedover i seriesystemet for å finne samarbeidspartnere.

Stor fotballinteresse. Mange av dem som jobber i Vatikanet er svært fotballinteresserte. Erkebiskopen av Genoa kommenterer for eksempel Sampdorias kamper på lokal-TV, og Kardinal Tarcisio Bertone er en svoren Juventus-tilhenger. I 2006 tok imidlertid de geistliges fotballinteresse overhånd da Kardinal Bertone høyt drømte om å samle alle katolikker i italienske fotballklubber i ett Vatikan-lag. Målet var å bli like gode som Roma, Inter Milan og Sampdoria. Selv om det er mange brasilianere i Italia som utdanner seg til katolske prester, at den katolske kirke har et tilskuerpotensial utenom det vanlige, og at Vatikanet har bankboka i orden må et Vatikanlag i Serie A regnes som ønsketenkning. På kort sikt kan det vise seg mer nyttig å inngå samarbeidsavtaler med klubber som Ancona. Det tar lang tid å starte et lag i nederste divisjon for så å føre det til topps. En annen måte er å benytte seg av korrupsjon for å komme på det nivået man ønsker, men da faller vel noe av grunnlaget for fotballsatsningen ut...

Vatikanet i FIFA? Vatikanet er ikke medlem av FIFA, men har plass i FN. Dette er en ganske sjelden kombinasjon. Det er nemlig flere medlemsnasjoner i FIFA enn i FN. FIFA har 208 medlemmer mot FNs 192. Det er et tegn på at Vatikanet til nå ikke har lagt mye vekt på fotball som samlende faktor eller som kanal for påvirkning. To ganger har imidlertid Vatikanet stilt til "landskamp" med sine gule og hvite drakter – en gang mot Monaco og en gang mot San Marino. Vatikanet har også spilt kamp mot det sveitsiske klubblaget SV Vollmond. I tillegg er det arrangert kamper der Sveitsergarden har spilt mot vedlikeholdsarbeidere i Peterskirken og sikkerhetsfolkene i Vatikan-museet.

FIFA tar over Vatikanet? Skulle Vatikanet finne på å etablere et eget fotballag kan det både få status som klubblag og landslag. Men det må tas stilling til om laget kan spille på søndager og om det også skal etableres et lag for kvinner. Man kan også begynne å fabulere om det med Vatikanets hjelp blir mulig å spille fotball i himmelen. Der spiller Vatikanet alltid hjemmekamper og alle er vinnere! Kan ungdommen forvente mer? Kanskje at det er FIFA som bestemmer reglene? Hva mener du Franz Beckenbauer?

Fjellsprøyt om fotball

Snåsamannen. Som vanlig har jeg sammen med familien tilbrakt påsken på familiehytta i Snåsa-fjellet (Skjækra). Hytta er spesiell på flere måter – den ligger øde til nesten 1,5 mil fra parkeringsplassen og inni preges den av et portrett av Winston Churchill, et minne om hyttas illegale rolle under andre verdenskrig. Kanskje mest spesielt er det at det ikke er mobildekning der. Det gjør at all kommunikasjon enten dreier seg om latter og krangel mellom familiens medlemmer, foregår som prat med en forvillet fjellvandrer eller ved radiolytting fra en sprakete radio. For en som lett savner fotballen er radioen den eneste muligheten til å få oppdatert informasjon på. Slik var det i hvert fall tidligere.

Waynes World. Vi fikk nemlig bedre informasjon før. Det meste vi får av informasjon om fotball i dag dreier seg om det som foregår før og etter kampen og ikke det som skjer under kampen. Et eksempel fra en av påskedagene kan illustrere dette (hvilken dag husker jeg ikke, man går lett surr i dagene når man er isolert fra folk): Da NRK P1 skulle fortelle om Champions League-kampen mellom Manchester United og Bayern München fikk vi kun vite om Wayne Rooneys skade og eventuelle forfall til fotball-VM og IKKE hva kampresultatet ble eller hvem som skåret målene i kampen. Selv om jeg ikke bryr meg om noen av lagene (men har litt sympati for Rooney siden han er en tidligere Everton-spiller) vil man vite hvordan kampene går! Skadefryd er også fryd! Det fikk jeg ikke vite mellom stormkastene på fjellet. Og slik er fotballpraten blitt og verre ser det ut til å bli.

Prat, prat, prat. I sin (middelmådige) bok (Sporten) har Rune Slagstad lansert begrepet Sportsspetakkel med utgangspunkt i den franske venstreradikaleren Guy Debords tanker. Argumentet han fremfører er at sporten er blitt underholdning i form av events og derav meningsløs. I følge den italienske forfatteren Umberto Eco dreier fotballunderholdningen seg i hovedsak om prat. Hans tese er at flere leser om fotball enn spiller fotball og at de fleste prater mer om utenomfotballfaglige ting enn selve spillet.

Second Time. Financial Times-journalisten Simon Kuper mener også at praten om selve spillet er en forsvinnende liten del av dagens fotballprat. Folk flest er rett og slett ikke så opptatt av ballen, men mer interessert i mannen og kona hans. Setter du opp et prateprogram om rent fotballfaglige ting i gullrekketida vil svært få se programmet. De som ser er fotballidioter og dem blir det færre og færre av.

Såpeopera. Det er to temaer som gjelder i disse dager. Det er såpeoperaelementene i fotball (underholdningsaspektet) og det er de økonomiske aspektene ved fotballen (klubbenes økonomi, spillernes lønninger og eierskapsspørsmål). Den evige krangelen mellom Alex Ferguson og Jose Mourinho, krangelen mellom norske trenere om hvem som er mest usportslig, eller sagaen om Thomas Myhre lettkledde aften på byen i Marbella, er såpeoperatemaer. Disse egner seg i beste sendetid på tv og kan gjerne pakkes inn med programledere a la Dorthe Skappel. Bråket rundt eierskapet til Manchester United og finanskrisen i Start tar ofte mer plass i avisene og på tv enn det de to lagene presterer på banen. Programmet Golden Goal er kanskje det norske premieeksemplet på et sportsprogram som ikke bryr seg om (sporten), men om underholdningsaspektet ved idrett. 4-4-2 Bakrommet på NRK er en annen variant i denne sjangeren. Slik går no dagan.

Døgnvill TV2. Med TV2s nye satsing på Premier League og med en ny HDTV-kanal som skal sende 24 timer i døgnet i tillegg til alt annet fotballstoff sier det seg selv at det vil bli brukt stadig mer tid på prat enn på fotball.

Winsnes' tanker. Frustrasjonen min over manglende informasjon om fotballresultater på fjellet stoppet ikke ved Skjækerhatten. Den fortsatte på Bøler da jeg kom hjem. Sulteforet på fotball-action slo jeg på radioen for å høre oppgjøret mellom Start og Vålerenga 2. påskedag. Da det var fire minutter igjen av kampen presterte P1 å kjøre et portrettintervju med Fredrik Winsnes. Jeg ventet på utligning av Enga, men fikk heller vite hva som er yndlingsdrikken til den tidligere legestudenten. Fyttikatta!

Vend i tide. Hvor skal dette ende? Fotballen overlever sikkert, men hva med mitt forhold til fotball? Neste påske tror jeg at vi dropper radioen og tar en familiediskusjon om hvem som er tidenes beste fotballspiller, om det er noe vits i å dope seg i fotball og om fargede fotballsko ødelegger imaget til ekte fotballspillere, og kanskje litt spekulasjoner om hvem som vinner serien i Norge. Så får vi satse på at en forbipasserende kommer med en pergamentrull med forrige helgs fotballresultater. Nå må det bli slutt på praten, handling kreves!