United States of Olympic Security

Høy beredskap. Kilometer med sementblokkbarrikader, Nivå 1- samarbeid mellom alle sikkerhetstjenestene, metalldetektorer, røntgenmaskiner, strålingsvarslere, flyfrie soner, spesialstyrker, luftvernraketter, skarpskyttere og utstyr som skal avdekke radioaktive, biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen, og feltsykehus som skal ta sag av skadede etter terrorangrep. OL i Sotsji? Nei, Super Bowl i New Jersey (og New York). Amerikanerne tar ingen sjanser når det gjelder sikkerhet.

Super Bowl og Sotsji. De tar ingen sjanser under Super Bowl, og heller ikke under Sotsji-OL. Er det dette som fører til tøvær mellom Putin og Obama? For amerikanerne er i hvert fall Super Bowl og OL i Sotsji knyttet sammen. Super Bowl kommer 9 måneder etter bombene mot Boston maraton og de to som utførte udåden i april 2013 hadde nære bånd til Tsjetsjenia. Det gjør amerikanerne redde for flere angrep fra folk med tilknytning til eller sympatier med voldelige grupperinger i Kaukasus – området Sotsji ligger i.

Atlanta Rules. Super Bowl foregår i år i New Jersey, men det settes også opp store supportersoner i New York og særlig rundt Madison Square Garden og Times Square. Her forventes det hundretusenvis av tilskuere som vil kampen og feste foran store tv-skjermer. Det gjør USAs største begivenhet større enn noen gang, også når det gjelder sikkerhet. Måten amerikanerne sikrer slike arrangementer ble utviklet i forbindelse med OL i Atlanta i 1996 og metoden man bruker har sitt utspring i det som ble kalt Atlanta Rules – et koordinert samarbeid mellom alle sikkerhetsinstitusjoner i USA – den første i sitt slag.

Amerikansk mobilisering i Svartehavet. Men ikke alt av amerikansk sikkerhetsmateriell brukes i og utenfor New York. Noe settes også inn i Svartehavet. To amerikanske marinefartøy er sendt til Svartehavet for å overvåke sikkerheten utenfor Sotsji og for å være klare til å evakuere amerikanske utøvere skulle det skje noe. Amerikanske og russiske generaler har utvekslet sikkerhetsinformasjon og de har diskutert samarbeid om sikkerheten i forbindelse med OL. Putin og Obama har til og med snakket med hverandre på telefon om hvordan de best kan samarbeide om sikkerheten – til tross for at Obama sender homofile idrettsutøvere til åpningsseremonien…

Surt forhold. Forholdet mellom USA og Russland har helt siden Litvinenko-saken i 2006 vært betent og har bare blitt verre etter at Putin tok over som president igjen i 2012 og på grunn av Snowden-affæren og uenighet om hvordan krigen i Syria. Spørsmålet nå er om OL bidrar til å løse opp i forholdet mellom USA og Russland. Olympisk tøvær?

Olympisk stressyndrom. Samtalene og mulig sikkerhetssamarbeid mellom to rivaler som ellers ikke er på talefot føyer seg inn i en olympisk tradisjon: OL bidrar til å knytte nye sikkerhetsbånd mellom stater som ellers ikke er på talefot. Dette har jeg tidligere kalt det olympiske stressyndrom. Dette stressyndromet bidro blant annet til at vestlig og kinesisk etterretning inngikk et samarbeid før OL i Beijing i 2008 og til at amerikanske selskaper solgte etterretningsutstyr til Kina. Det hadde neppe skjedde uten OL. Nå ser vi at Russland og USA inngår allianser helt på tvers av uenigheten vi ellers får presentert i media. Helt normalt.

Hvorfor? Dette kan tolkes på flere måter. For det første at USA ønsker å komme amerikanske utøvere til unnsetning skulle noe fatalt skje. For det andre at de ønsker etterretningsinformasjon i Russland nærområde og at de bruke OL som påskudd. For det tredje at de ønsker et bedre forhold til Russland, særlig på det militære området. I samtalene med Putin diskuterte Obama også krisen i Syria. Det kan også være en grunn for USA til å involvere seg i OL i Sotsji. Og hva med Snowden?

Nok sikkerhet? 40000 politi- og militærvakter skal passe på Sotsji under OL og i og utenfor Sotsji vil det nesten svære unntakstilstand. Man trenger egne OL-pass for å komme inn og bevege seg rundt og russisk sikkerhetspoliti arresterer og dreper mistenkelige personer. Men helt sikker kan de ikke være.

Fryktspiral? Og hva med Super Bowl? Skulle det skje en terroraksjon i forbindelse med Super Bowl vil USA tilby ennå mer assistanse til Russland de neste ukene. Det vil starte en fryktspiral og sterkt prege lekene. Skulle det ikke skje noe kan det hende Russland ber om mer hjelp. Det er sikkert amerikanerne villig til å gi.

Bilde: Reuter/Kevin Lamarque

En boikott som ikke er boikott

Boikott. Den tyske presidenten Joachim Gauck drar ikke til OL i Sotsji. Det gjør heller ikke franske presidenten eller Barack Obama. Obamas demonstrasjon er kanskje den mest tydelige. Han sender to profilerte homofile idrettsutøvere i delegasjonen til Sotsji og ingen fra regjeringen. Erna Solberg ønsker å benytte sine fribilletter til OL. Hvorfor handler politikere som de gjør i forbindelse med OL?

Beijing igjen. I forkant av OL i Beijing så vi det samme. Da ropte blant annet Polens statsminister Donald Tusk, Frankrikes president Nicolas Sarkozy, Tysklands forbundskansler Angela Merkel på boikott av OL på grunn av Kinas brudd på menneskerettighetene. Disse protestene – fordi det er det det er – tilslører den politiske forbindelsen statslederne som sier boikott og landet de ønsker å ramme. Og vi snakker om tilsløring på mange områder.

Presset til uttalelser. For det første, når det de siste månedene har vært satt ekstra sterkt søkelys på russisk menneskerettighetspolitikk – og da særlig homolovgivning – så kommer det som et resultat av at Russland skal ha OL. På den måten bidrar lekene til at man retter søkelys mot noe som ellers ikke ville fått særlig oppmerksomhet. Når Stephen Fry og Lady Gaga protesterer mot lekene i Russland skaper det så mye oppmerksomhet at også politikere blir nødt til å svare for seg. Men så langt har ingen politikere fordømt russisk politikk og samtidig bedt om boikott av lekene. De fleste skiller mellom OL og politikk, samtidig som de er glad for at OL fører til at det blir satt søkelys på alt som er galt i Russland. Ganske enkelt og ganske komplisert på samme tid. Spørsmålet er om Gauck; Hollande og Obama skiller seg fra feltet av andre politiske balansekunstnere som tror de har to tanker i hodet samtidig.

Lite dramatisk. For det andre kan rop om boikott tilsløre egne bånd til Russland. Joachim Gauck har vært svært kritisk til russisk politikk lenge og han har avlyst flere møter med russerne de siste par årene. Obama har den siste tiden gjort alt han kan for å unngå Putin. Hvorfor skal han gjøre unntak i februar neste år? På den måten er det lite dramatikk i at de prominente personene ikke stiller i Sotsji. Tyskland er Russlands tredje viktigste handelspartner og er flinke til å nevne russiske brudd på menneskerettighetene i aktuelle saker. Slik Frankrike, Norge og andre land gjør. Det er vanlig. Hadde man ment alvor boikott kunne man ha snakket mindre og handlet mer, for eksempel stoppet handelen. Det skjer aldri. Da Sarkozy var storkjefta mot Kina i 2008 hadde han like før inngått en stor avtale om salg av Airbus-fly til Kina. Derfor blir statslederes påståtte boikott kun å regne for symbolhandlinger.

OL-kandidatur bestemmer. For det tredje hadde Gauck sikkert lagt andre planer hadde München fortsatt vært kandidat til vinter-OL i 2022. Det blir neppe mange protester fra ledere fra land som ønsker vinter-OL i 2022. Det setter OL-kandidaturet i fare. På den måten får man aldri vite om hvor ekte protesten fra den tyske presidenten er. Og kanskje ble Obama dritt lei hele OL da han ble ydmyket i København i 2009. Da hans kandidat til OL i 2016 - Chicago - røyk ut i første stemmerunde. Frankrike eller USA har heller ingen OL-kandidater på blokka denne gangen. Men det har Norge. Er det derfor Erna Solberg drar?

Begrepsforvirring. For det fjerde eksisterer det en begrepsforvirring rundt begrepet boikott når vi snakker om OL. En OL-boikott betyr at man ikke deltar i OL med idrettsutøvere. Beslutningen om man skal være med i OL eller ikke er det (i hvert fall i demokratiske stater) de nasjonale olympiske komiteene som bestemmer. At noen uteblir fra åpningsseremonien må derfor regnes som en personlig markering og ikke en boikott. På den måten virker ropet om boikott i enkelte tilfeller ennå mer spekulativt. Boikott er et lettvint ord å bruke, men ikke lett å gjennomføre. Det har ikke vært boikott av OL etter den kalde krigen. Ei heller i dette tilfellet.

Andre planer. For det femte kan det være at åpningsseremonien ikke passer inn i timeplanen til travle politikere. Da er det lett å gjøre et politisk poeng ut av sitt fravær. Den tyske utøverkomiteen sier at det aldri har vært planlagt et besøk i Sotsji for den tyske presidenten, men at han har planlagt en mottagelse i München for utøvere som kommer hjem fra Sotsji. Obama var heller ikke til stede i Vancouver eller i Beijing. Norge er lammet under vinter-OL. For Erna Solberg er det hipp som happ hvor hun er disse dagene.

Ikke boikott. Derfor er dette en boikott som ikke er boikott.

Idretten som samlingspunkt

Bostons 9/11. Boston maraton er verdens eldste maratonløp som fortsatt arrangeres og ble etablert i 1897 – inspirert av maratonløpet i de første moderne olympiske leker året før. Løpet har vært et viktig symbol for USA som idrettsnasjon, men også viktig fordi det alltid foregår på Patriot´s Day. Derfor blir bombene mot Boston maraton, ikke bare ufattelig trist, men også svært symboltungt. Bostonboere kaller derfor dette for sitt 9/11.

Fredelig plett. Idretten har vært en fredelig plett i det amerikanske samfunnet, forskånet for terror og alvorlige angrep, og vært en viktig arena for amerikaneres hverdagsflukt, men også et sted for å vise samhold og for å bearbeide sorg.

Den første kampen. Selv om det er idretten som denne gang er rammet av terror bruker amerikanerne sportsarenaene for å komme seg videre. Bare 48 timer etter bombeangrepene spilte Boston Bruins ishockeykamp mot Buffalo Sabres i TD Garden i Boston. Arenaen var fullstappet, U2s Beautiful Day ble spilt over høytaleranlegget, The Star-Spangled Banner ble sunget av et følelsesladet publikum og brannvesenet i Boston sto i flaggborg. Sterkt, ekte og for de som var der helt riktig.

Markeringer i hele USA. Boston-bombene ble også markert i andre deler av USA. New York Yankees – Boston Red Sox´ erkefiende – skrev United We Stand på sin lystavle til ære for Boston Red Sox og Chicago Tribune omdøpte alle Chicago-lagene til Boston-lag på sin forside. Slike markeringer foregikk i hele USA.

Idretten lammet. Slike reaksjoner så vi også etter terrorangrepene 11. september 2001, selv om det tok litt lenger tid før idretten kom i gang igjen. National Football League (NFL) utsatte de påfølgende lørdags- og søndagskampene. Det samme gjorde Major League Baseball (MBL). Baseballagene som hadde reist for å spille bortekamp måtte ta buss hjem fordi flyene var satt på bakken, og idrettsbaner ble brukt som arenaer for redningsarbeid. Stadion til New York Giants ble åpnet for frivillige til hjelpearbeidet og den ble brukt som lager for forsyninger til de som var med i redningsarbeidet ved Ground Zero.

Baseball sentralt. Da baseballen startet igjen 17. september bar ikke lagene bare sine egne drakter, men de bar også capsene til politiet (NYPD) og brannvesenet (NYFD), og de hadde sydd det amerikanske flagget på draktene. Den mest symbolladete baseballkampen foregikk én måned etter 9/11. Da møttes New York Yankees og Arizona Diamondbacks til tredje kamp i World Series, på Yankee Stadium. Stadion var prydet med flagg fra Ground Zero og president George W. Bush kastet den første ballen. Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for å hjelpe amerikanerne til å gjøre det man vanligvis gjør på den tiden av året – spille baseball!

Sjeldent kast. Da Bush kastet ballen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det samme. I dokumentaren Nine Innings From Ground Zero sier tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani at det kun var to ting som fikk tankene bort fra det fæle som skjedde 9/11 – baseball og sønnens fotballkamper. Det viser at idrett både kan være en lynavleder og en måte å komme videre på i tunge stunder. Det gjorde den også for Norge og nordmenn i tiden etter 22. juli.

Presidenten med joggesko? Maratonløp det kommende året vil preges av det som skjedde i Boston. Og alle som løper maraton vil ha Boston i tankene. Kanskje får vi se Barack Obama ta på seg joggeskoene for å vise sin sympati med ofrene i Boston og for å vise for hele verden at ingen skal få ødelegge idretten med bomber og terror. Det er nemlig løping de fleste mosjonister begynner med på denne tiden av året...

Obama vinner på oddsen!

To feil. Det er to ting jeg syns er spesielt med det norske kommentariatets vurderinger av den amerikanske presidentvalgkampen. Det ene er at veldig mange bruker tid på å fortelle hvor lite presidentdebattene betyr for utfallet av presidentvalget. Det andre er hvor ulikt de tolker meningsmålinger. Hvorfor ikke ty til spill(betting)-selskapenes odds på hvem som vinner valgkampen? Da får man raskt vite hvor mye debatter betyr og hvor gale målingene er.

Veddemål på Wall Street. I artikkelen "Historical Presidential Betting Markets" i Journal of Economic Perspectives (paper-versjonen) i 2004 forteller professorene Koleman Strumpf og Paul Rhode at spill på utfallet av politiske valg startet i USA på 1880-tallet. Spill på presidentkandidater gikk fra å være en virksomhet bak lukkede dører til å bli en del av aktiviteten blant aksjemeglerne i Curb Exchange (forløperen til American Stock Exchange). Etter hvert ble spill på presidentkandidater i forkant av valg større enn omsetningen av aksjer. Og oddsene var treffsikre. I de femten valgene fra 1884 til 1940 ga oddsene en klar pekepinn på hvem som kom til å vinne alle ganger minus én. Unntaket var da Woodrow Wilson vant over Charles Evans Hughes i 1916. Forskerne hevder at tidlig stengetid var årsaken. Hadde Curb Market stengt senere på dagen hadde de fått med deg den siste utviklingen i krigen i Europa. Det var få meningsmålingsinstitutter på den tiden (om noen?) og oddsene gjort på Curb Market var på en måte datidens meningsmålinger. Etter andre verdenskrig kom meningsmålingsinstituttene på banen og odds på bakrommet ble gjemt bort.

Treffsikre odds. De siste tiårene har imidlertid spillselskaper som lager odds på politiske valg fått vind i seilene, også i forbindelse med amerikansk presidentvalg. Michael Robb, politisk ekspert i Betfair (verdens størstespillselskap), hevdet i 2004 at deres odds viste noe helt annet enn foreksempel CNNs meningsmålinger. CNNs målinger viste til John Kerry, Betfairs odds ga Bush størst vinnersjanser. Bush vant. (Mellom Obama og McCain var det ikke stor forskjell på spillselskapenes odds og meningsmålingsinstituttene.) Betfair traff også riktig vinner i alle 50 stater i 2004. Tar du en titt på europeiske bookmakere i dag er det ingen som gir Romney seieren – ikke en eneste en, selv om oddsene for seier til Obama har skrumpet inn noe etter den første presidentdebatten.

Amerikansk versjon. I USA er det ikke lov å vedde på utfall av politiske valg. Men i Iowa har man utviklet et vitenskaplig og akademisk spillkalt Iowa Electronic Market (IEM). Spillet tillater spill på politiske valg og det fungerer nesten som et aksjespill. Folkene bak spillet sammenlignet i 2008 964 meningsmålinger gjort mellom 1988 og 2004 med utviklingen av odds i IEM. I 74% av tilfellene traff Iowa Electronic Market bedre enn snittet av meningsmålinger. Når det gjaldt å forutse valgresultatet mer enn 100 dager før valget var treffprosenten enda bedre for IEM. På IEM leder fortsatt Obama over Romney…

Penger er forklaringen. I februar tok jeg kontakt med Scott Ferguson, tidligere Head of Education i Betfair (nå mannen bak den innflytelsesrike bloggen ”Sport is made for betting”) og spurte han om hva som er forskjellen på spillselskapers odds og projeksjoner som forskjellige meningsmålingsinstitutter gjør på de forskjellige presidentkandidatene. Han sa at den store forskjellen er at spillselskaper taper store penger hvis de tar feil. Spør du noen på gata om hvem de støtter kan de si hva som helst – avhengig av dagsformen – mens spillselskaper gjør mange undersøkelser for å unngå tap. Det, mente han, gjør at de treffer bedre.

Påvirker hverandre. Når det er sagt så blir det mindre og mindre forskjell på meningsmålingene og markedene jo nærmere vi kommer valget. Og meningsmålinger kan påvirke odds. Særlig har Nate Silvers sofistikerte modell (som har sitt utspring i baseballstatistikk), som primært er meningsmålingsstyrt, innflytelse på markedene. På den måten kan oddsene hos Betfair endre seg hvis det kommer overraskende eller store endringer i for eksempel vippestater som Ohio.

Penger på Romney? I valgkampen har Romney profilert seg som markedets mann. Følger han oddsen kan det gjøre ham mer bekymret enn hvis han følger utviklingen på meningsmålingene. Hvem tør sette penger på Romney?

Obamas kjernefysiske basketball?

Fra basketball til kjernefysisk fotball. Barack Obama er sammen med nesten 60 andre statsledere i Seoul på toppmøte om atomvåpensikkerhet. Der er han etter to hyggelige statsbesøk av Kinas visepresident Xi Jinping og Storbritannias statsminister David Cameron. Under begge besøkene ble det lagt inn tid til basketballkamper. I Seoul har Barack Obama den ene hånda på en fotball – ”den kjernefysiske fotballen”. Kanskje tiden er inne til å gi denne kofferten et nytt navn?

Den lille svarte. Selv om Nord-Korea ikke er et offisielt tema på konferansen er det Nord-Koreas annonserte oppskyting av en langdistanserakett i begynnelsen av april og Nord-Koreas atomprogram det snakkes mest om på toppmøtet. Det er nesten litt paradoksalt at Obama under dette møtet sitter med en finger på en svart liten atomkoffert som inneholder manualen til USAs kjernevåpenarsenal og som gir presidenten retningslinjer for hvordan han kan sette i gang et kjernefysisk angrep.

Dropkick. Koffertens kjælenavn er ”den kjernefysiske fotballen” (”nuclear football”). Den kjernefysiske fotballen ble utviklet av Kennedy-administrasjonen i kjølvannet av Cuba-krisen i 1962. Kjælenavnet fikk den fordi en tidligere versjon av USAs kjernefysiske plan (Single Integrated Operational Plan, SIOP), som ble utviklet under president Eisenhower, hadde kodenavnet ”dropkick”. ”Dropkick” er et begrep fra amerikansk fotball og betyr at man skyter ballen etter at den spretter i bakken en gang.

Slam dunk. I amerikansk utenrikspolitikk har basketballmetaforer blitt belastet etter at tidligere CIA-sjef George Tenet sa til navnebror Bush at opplysningene om Saddam Husseins kjernefysiske våpen var en ”slam dunk”. Men så viste det seg at Saddam ikke hadde kjernefysiske våpen. Kanskje tiden er inne til å trekke inn basketball i kjernevåpenpolitikken igjen?

Den kjernefysiske basketaballen. Nord Koreas nye leder Kim Jong-un har sterk interesse for basketball. Da han var student i Sveits viste han blant annet stadig fram bilde av seg selv sammen med Toni Kukoc fra Chicago Bulls og Kobe Bryant fra Los Angeles Lakers. Kanskje tiden er inne til å utvide reportoaret i Obamas basketballdiplomati? Basketball er kanskje det eneste språket den nye lederen i Nord-Korea skjønner? Hva med å døpe om Obamas atomkoffert til ”den kjernefysiske basketballen”? Da bør i hvert fall nordkoreanerne skjønne hva som er konsekvensen av sin egen atompolitikk og be om time out?

Obama i en brytningstid

Uten amerikanere. I deler av verden der USA-hatet er stort ser vi ofte brente amerikanske flagg. Svært sjelden ser du noen brenne amerikanske dollar de samme stedene!? Det er derfor ikke overraskende at helgens tradisjonsrike bryteturnering i Iran, Takhti Cup, har dollarpremier ($6000 til beste lag, $4000 til nest beste lag, og $3000 til tredje beste lag). Det som er overraskende er at amerikanske brytere IKKE deltar! Bryting har faktisk vært en av få vellykkete diplomatiske kanaler mellom Iran og USA siden 1998. Hvorfor ikke i år?

Toppen i 2007. Siden 1979 har Iran betraktet USA som den store Satan og USA behandlet Iran som en internasjonal pariastat. I pinsen 2007 møttes USA og Iran til bilaterale politiske samtaler for første gang siden den iranske revolusjonen i 1979. Forut for disse samtalene hadde den største delegasjonen av amerikanske brytere noen gang deltatt på den årvisse bryteturneringen i Iran. 2007 var høydepunktet i brytediplomatiet mellom de to fiendene – og dette skjedde under president George W. Bush! I den forbindelse uttalte en talskvinne for amerikansk UD at de amerikanske utøverne var gode ambassadører for USA i Iran og at myndighetenes støtte til denne reisen var et ledd i president Bushs nye diplomati overfor Iran. Brytetroppen ble briefet og debriefet i Pentagon før og etter Iran-turen.

God deltagelse. Amerikanske brytere har deltatt i Takhti Cup i 1998, 2000, 2001, 2003 og 2004, 2007, 2009 og 2011. I fjor deltok USA med to brytere. Da ble Brent Metcalf beste amerikaner med sølvmedalje i 66-kg-klassen. Amerikanerne brøyt mot deltagere fra Iran, Nord-Korea, Russland, Mongolia og Tyrkia. To land fra Bushs axis-of-evil-akse var altså med. Årene uten amerikansk deltagelse var ikke begrunnet politiske (kanskje med unntak av 2002). Årsaken til at amerikanere har holdt seg unna har vært at det har kollidert med VM- eller OL-deltagelse/forberedelser. Er dette også årsaken til at vi i år ikke får se amerikanske brytere i Iran i år?

Brytediplomatiet. Brytediplomatiet mellom USA og Iran strekker seg tilbake til 1998 da den nyvalgte presidenten Mohammad Khatami uttrykte ønske om dialog med USA. Sjarmoffensiven førte til at Iran og USAs bryteforbund ble enige om at amerikanske brytere skulle delta på Takhti Cup i 1998, en bryteturnering som arrangeres for å minnes revolusjonen i 1979 og Irans legendariske bryter Gholam Reza Takhti(!). Amerikanerne ble godt mottatt, det amerikanske flagget ble heist uten å bli brent og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt uten å bli avbrutt. Da bryterne kom tilbake fra Iran ble de hyllet i Det hvite hus for sin strålende innsats både som idrettsmenn og brobyggere. Brytediplomatiet hadde umiddelbar effekt. Det skapte en fin ramme rundt VM-kampen i fotball mellom Iran og USA i Frankrike i 1998: aldri har vel verden sett mer harmonisk samkvem mellom iranere og amerikanere i beste sendetid på tv! At Iran vant 2-1 og sørget for at USA ble slått ut av turneringen ga grunnlaget for revansjekamp i Pasadena, USA i 1999. Da ble det 1-1. Både Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright uttalte i den forbindelse at fotballkampene var et godt utgangspunkt for å diskutere USAs diplomatiske forbindelser til Iran på. Fotballkampene ble fulgt opp med at iranske fektere deltok i turneringer i USA og at iranske fjellklatrere deltok i klatreekspedisjoner i amerikanske fjell.

Bush bedre enn Obama? I år er det utøvere fra Tyrkia, Georgia, Kazakhstan, Mongolia og Dagestan som deltar i turneringen og nivået på turneringen er svært høyt. Amerikanske brytere elsker å delta i denne turneringen fordi de får testet seg mot de beste i sin klasse. Men så ikke denne gangen. Jeg vil fremme en påstand som mer USA-kyndige kan bryne seg på: Obama og Bushs utenrikspolitikk skiller seg særlig fra hverandre når det gjelder kombinasjonen av hardt og mykt diplomati. Bush var mye tøffere i tonen overfor stater han betraktet som sine verste fiender, samtidig brukte han i stor grad kulturdiplomati ved blant annet å sende idrettsutøvere til deler av verden der motstanden mot USA var stor. For eksempel brytere til Iran og baseballspillere til Venezuela. Obama har en mindre aggressiv tone overfor sine fiender, men har samtidig fortrengt/glemt mykt folk-til-folk-diplomati. Først i år utnevnte Obama sin første kulturambassadør til utlandet – den legendariske basketballspilleren Kareem Abdul-Jabbar. Og selv om NBA i 2008 inviterte det iranske basketballandslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing må kulturdiplomatiet til Obama sies å være puslete. Hvilken strategi er best? Og er det et resultat av Obamas mangel på kulturdiplomati vi ser eksempel på denne helgen?

Hitchens og Kim - sportshateren og sportsfantasten

Nekrologtid. Den siste uken har tre kjente personligheter dødd: Christopher Hitchens, Vaclav Havel og Kim Jong-il. Jeg avlegger her den første og tredje en visitt. Innfallsvinkelen er deres forhold til idrett.

Hitchens åpne linje. Det er store kontraster mellom kommentarene/nekrologene om Hitchens og Kim. Hitchens møtte mange, var både elsket og hatet og mange har et sterkt behov for å markere sin avsky mot ham/elsk til ham etter hans død. Når Dave Zirin, en av USAs mest anerkjente sportsskribenter, får spalteplass i The Nation for å skrive om at han møtte Hitchens på en bar i 2005 får vi både et innblikk i Hitchens åpenhet og bargang, men også om groupie-tendensene rundt ham i dag. Mange hadde også grunn til å mene noe om Hitchens fordi han mente så mye.

Pyongyangologi. Det er helt motsatt med Kim. I et par år jobbet jeg med problemstillinger knyttet til Nord-Korea (stort sett om idrett og forsoning mellom Nord- og Sør-Korea). Tendensen var at de som mente mest om Nord-Korea aldri hadde vært der, og de som hadde vært der sjelden sa det de mente, fordi de var redd for at deres adgang til Nord-Korea skulle hindres av sine frie ytringer. I sum betyr det at det meste som skrives om Nord-Korea og Kim-klanen i disse dager har begrenset sannhetsgehalt og kun er spekulasjoner. Under den kalde krigen var det en vitenskaplig retning som het kremlologi. Det vi ser i dag er pyongyangologi.

Sportshateren og sportsfantasten. Med dette bakteppet våger jeg meg på to mininekrologer om Hitchens og Kim, med en innfallsvinkel som de færreste har tatt så langt: deres forhold til idrett. Christopher Hitchens og Kim Jong-il hadde begge et pasjonert forhold til idrett: Hitchens var sportshater (i hvertfall sterkt i mot internasjonale konkurranser), mens Kim var en lidenskaplig sportsfantast med forkjærlighet for basketball.

Idrett er rævva. Christopher Hitchens tok utgangspunkt i George Orwells maxime om at idrett er krig minus skyting. Her er noen av hans (sterke) synspunkter:

• Han var sterkt i mot at Angola skulle arrangere Afrika-mesterskapet i fotball og at Sør-Afrika skulle arrangere fotball-VM i 2010. Det førte bare til drap, terror og korrupsjon og til sløsing med ressurser som ellers kunne bli brukt til nyttige formål.

• Han mente cricket ødela forholdet mellom India og Pakistan

• Han mente at rugby-VM-seieren til Sør-Afrika på hjemmebane i 1995 – i motsetning til mange andre – kun var en pause i det stadig økende hatet mellom de etniske gruppene i Sør-Afrika.

• Han syns det var meningsløst med egne sportsseksjoner i avisene. Samtidig mente han at det var bra sportsidiotene fikk boltre seg på steder i avisene som voksne folk kunne holde seg unna.

• Han var sterkt kritisk til sportsmetaforer i dagligtalen (selv om han selv tydde til det mange ganger) og til at diskusjoner om collegenes framtid som oftest endte i samtaler om collegelaget i fotball.

• Han mente at canadisk hemmelighold av akebaner og alpinanlegg i forkant av OL i Vancouver, for selv å få størst mulig fordel av det, viste hvor destruktivt OL var.

• Han syns det var meningsløst at man brukte helikopter for å frakte snø til OL-løypene i Vancouver samtidig som jordskjelvofre på Haiti manglet flystøtte og forsyninger.

• Han mente at den eneste måten å unngå omtale av vinter-OL på var at den globale oppvarmingen gikk så langt at det ikke fantes snø mer. ”Let it NOT snow”, som han sa.

Nytt poengsystem i basketball. Kim Jong-il og arvtageren Kim Jong-un hadde/har et helt annet syn på idrett. De fleste medier har kommentert Kim Jong-ils store bragd på golfbanen: 11 hole-in-one og 38 under par på en golfrunde. Hans bowlingserie på 300 poeng er også legendarisk. Kim Jong-il var en NBA-fanatiker og skal ha hatt en komplett videosamling av Michael Jordans kamper fra Chicago Bulls-tiden på 1990-tallet. Da utenriksminister Madeleine Albright besøkte Kim Jong-il i 2000 hadde hun med seg en basketball signert av Michael Jordan. (I dag er det en egen facebook-side som har som formål å hente denne hjem igjen!). Kim Jong-il hadde et sterkt ønske om å gjøre basketball til Nord-Koreas nasjonalsport. Han hadde også ideer om å lage et eget nordkoreansk poengsystem: tre poeng for slam dunk, fire poeng for en trepoenger som ikke berører kurven, åtte poeng for baller som går i kurven i de tre siste sekundene av en kamp, og ett minuspoeng for bom på frikast. Dette fikk han aldri realisert…

Jyplingen. Kim Jong-un har også vist interesse for basketball. Da han var student i Sveits viste han stadig fram bilde av seg selv sammen med Toni Kukoc fra Chicago Bulls og Kobe Bryant fra Los Angeles Lakers. Hvor bildet var tatt eller om det var manipulert er usikkert. Som et ledd i hans utdannelse som statssjef fikk Kim Jong-un ansvaret for det nordkoreanske fotballaget under fotball-VM i Sør-Afrika i 2010. Håpet var at laget skulle gjøre det bra og at det skulle øke hans status på hjemmebane. Det gikk motsatt vei. Laget røk ut av gruppespillet med kalassifre. Da laget kom hjem til Nord-Korea måtte de stå skolerett foran et tribunal på 400 personer og ta avstand fra treneren, som etterpå ble sendt i arbeidsleir. Kanskje basketball er redningen for den unge statslederen?

Kim, Obama og Hitchens. Selv om Christopher Hitchens støttet Obama mot McCain var han svært kritisk til Obamas politikk på mange områder. Han var også sterk motstander av tildelingen av Nobel-prisen til Obama. Samtidig var Hitchens en av få som besøkte Nord-Korea og sa hva han mente om det nordkoreanske regimet i etterkant: han kalte nordkoreanere for rasistiske dverger. Hva om den nye lederen for Nord-Korea kontakter Obama for å snakke om deres felles favorittlag i basketball: Chicago Bulls? Og om basketball ble brukt i et forsøk på forsoning mellom USA og Nord-Korea? Hva ville Hitchens ha sagt?

Obamas handikap

Historisk golfrunde. Lørdag 18. juni spilte president Barack Obama en historisk golfrunde med John Boehner, republikanernes leder i Kongressen. Det er svært uvanlig at en sittende president inviterer sine sterkeste rivaler til en runde golf. Det nærmeste man kommer er Lyndon B. Johnsons golfing med republikanske senatorer på midten av 1960-tallet. Han håpet at det ville få rivalene til å stemme for hans forslag til borgerrettslovgivning. Nå er det amerikansk økonomi, helsereformer, krigføring i Libya og uttrekking fra Afghanistan som teller. Spørsmålet er om golf hjelper.

Boehner kastet hansken. I de fleste medier – også i Norge – ble det sagt at det var Obama som utfordret Boehner. Det er feil. Det var Boehner som utfordret Obama i januar i år etter at han tok over som majoritetsleder i Kongressen. Boehner var da ruset av republikanernes gode valgresultat og stakk skadefro ut en kølle og ville gi Obama handikapfordel. Boehner har et golf-handikap på mellom 5 og 8, mens Obama er på 20-tallet. Ikke rart at Obama tok med seg visepresident Joe Biden – mannen som er på 150-på-topplisten for Washington-politikere, med et handikap på 6,3. Boehner hadde med seg Ohio guvernør John Kasich (handikap ukjent). Enkelte nyhetsmedier kalte denne golfrunden for golfdiplomatiet, og noen lurer på om golf kan løse opp i noen av flokene mellom demokratene og republikanerne (bipartisanship). På stemningsbildene var i hvert fall tonen god. Det spørs om dette holder når køllene er lagt i baggen.

Golf en vinnersak. Golf har – bokstavlig talt – spilt en sentral rolle for amerikanske presidenter. 15 av de 18 siste presidentene har spilt golf regelmessig. William Howard Taft var den første, Dwight Eisenhower var den ivrigste (med ca 800 golfrunder på 8 år), og George W. Bush tok de størst sjansene på golfbanen – som han gjorde det i utenrikspolitikken. Bare tre amerikanske presidenter siden Taft har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter). Selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av de med laber golfinteresse sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter blant annet Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale.

Golf og politisk virke. Måten golferne spiller på beskriver også ofte deres politiske virke. Bill Clinton og Richard Nixon var kjent for å jukse. Clinton skapte begrepet Billigan fordi han tok utslag helt til han var fornøyd. John F. Kennedy spilte stilfull og god golf, men i hemmelighet fordi han ikke ville bli klistret til overklassen (like hemmelige som hans elskerinner?), mens George W. Bush som nevnt er kjent for å ta store sjanser på golfbanen.

Avtalt spill. George Bush senior sa at den største forskjellen mellom å være president og avgått president var at folk sluttet å la deg vinne når presidentperioden var over. Selv om golfrunden – med unntak av første hull – var lukket for pressen ryktes det om at Boehner og Obama delte seieren og at de innkasserte 2 dollar hver fra de to andre deltagerne. Det kan synes som om Boehner tok et par ekstra viljeslag mot Obama...

Mer enn en neve dollar. Skulle man dømme ut i fra golfinteressen ligger Obama i dag godt an til å vinne neste års presidentvalg. Republikanernes beste presidentkort er Mitt Romney og hans golfegenskaper er et mysterium. Handikappet hans er ukjent. Betyr det at han ikke spiller golf ligger han svært dårlig an som presidentkandidat. Kampen om presidentvervet i USA dreier seg om mer enn en neve dollar. Skulle golfdiplomatiet mellom Obama og Boehner ende ved 18. hull på Andrews Air Force Base kan Boehner seile opp som en farlig kandidat. Statistisk sett…

Les mer om golflidenskapen til amerikanske presidenter i den strålende boken First Off the Tee (2003), Don Van Natt jr., New York, Public Affairs.

Romney for president?

Salt Lake City. Det er spekulert i om Henry Kissinger blir FIFAs ryddegutt. Grunnen til spekulasjonen er hans rolle i oppryddingsaksjonen i forbindelse med OL i Salt Lake City. En annen republikaner med enda sterkere bånd til vinter-OL i 2002 er Mitt Romney – republikanernes sterkeste kort i kampen mot Barack Obama om presidentvervet i 2012.

Olympiske presidenter. Amerikanske presidenter har tradisjonelt engasjert seg lite i OL-spørsmål. De to siste presidentene er unntakene. George W. Bush var den første amerikanske presidenten som besøkte et OL utenfor USA (Beijing 2008) og Barack Obama er den første amerikanske presidenten som aktivt har forsøkt å få OL til USA (Chicago 2016). Skulle Mitt Romney greie å slå Barack Obama neste år kan han takke rotet i forbindelse med Salt Lake City-OL i 2002. Han hadde rett og slett ikke vært noe i amerikansk politikk uten OL i Salt Lake City.

Fra minus til pluss. I kampen for å få OL brukte Salt Lake City mer enn 1 million dollar i bestikkelser for å få IOC-delegater til å stemme på seg. Dette førte til at 10 IOC-delegater ble kastet ut av IOC og til at IOC ble stemplet som en korrupt bandittbevegelse. Baine Capital og Mitt Romney ble hyret inn for å få OL-skuta på rett kjøl. Romney ble president og daglig leder av organisasjonskomiteen til lekene. Det ble en suksess. Sportslig var lekene en suksess, sponsorene var fornøyde og Utah fikk god turistreklame. Og sist men ikke minst – OL gikk over 100 millioner dollar i overskudd.

Politisk gevinst. Da han tok jobben som president og daglig leder av Salt Lake Citys organisasjonskomité sa Romney at han gjorde det av veldedige grunner og for å gi noe av seg selv til Utah (Romney er mormoner og Utah er mormonernes stat). Ifølge kilder nært knyttet til Romney tok han på seg jobben for å komme seg inn i amerikansk politikk. I 1994 hadde Romney tapt mot Senator Edward (Ted) M. Kennedy i senatsvalget i Massachusetts. Sammenlignet med tidligere motkandidater gjorde Romney en sterk innsats – han tapte bare med 17%(!). Allikevel mente Romney og mange med ham at den politiske karrieren var over med dette forsøket. OL-oppdraget ga ham en ny og unik sjanse.

Fra taper til guvernør. Da OL var over godtok han en ventelønnspakke på 476000 dollar – selv om han i forkant hadde sagt at han ikke trengte en slik pakke – og fremforhandlet sluttpakker for ytterligere 25 OL-ansatte. Mange av disse var mormoner og det førte til at mange kalte lekene i Salt Lake City for ”mormon-OL”. 17 av disse jobbet senere for Romney da han stilte til valg som guvernør i Massachusetts i 2002, et valg han vant. I tillegg til at han overtok deler av OL-staben fikk han også pengebidrag fra 14 av 53 medlemmer i styret som forvaltet pengene fra OL, og han fikk penger fra innflytelsesrike personer i selskaper som hadde sponset OL – som for eksempel Skin, Questar og NBC. Totalt fikk han 1.5 millioner dollar fra personer og familier som hadde vært knyttet til OL. Guvernørjobben var grunnlaget for hans presidentkandidatur ved forrige presidentvalg – som ikke gikk særlig bra. Spørsmålet er om han greier det denne gang.

Boka mi. De fleste kommentatorene som vurderer Romney’s kandidatur fokuserer på hans bakgrunn som mormoner og hans rolle i innføringen av et helsesystem i Massachusetts, et helsesystem som ligner systemet Obama har innført og blitt kritisert for. Skal du finne ut mer om hans politiske manifest bør du lese boka Turnaround: Crisis, Leadership and the Olympic Games fra 2004. Dette er i utgangspunktet en oppsummering av hans rolle før, under og etter OL i Salt Lake City. For de med interesse for organiseringen av OL er dette en god bok. Men den forteller også mye om Romneys personlighet, metoder, verdier og ambisjoner – viktig informasjon for de som vil vurdere hans presidentkandidatur.

Romney IOC-president? De to siste amerikanske presidentene har vist en stadig sterkere interesse for OL. Skulle Mitt Romney tape kampen mot Obama neste år kan han gå for et annet presidentverv – IOC-president. Kanskje med hjelp fra Henry Kissinger?

Sendeplatediplomati

Sendeplatediplomati? Etter mange omveier og feilsteg har Barack Obama tatt mot til seg og invitert de israelske og palestinske lederne til Washington for fredssamtaler i september. Kanskje han bør ta med seg en sendeplate (frisbee)?

Næring i vekst? Mange organisasjoner bruker idrett for å skape fred. Det er en sterkt voksende næring. Det siste skuddet på stammen på det voksende idrettsbistandstreet er Ultimate Peace, som bruker sendeplate som fredsdue. Det er første gang sendeplate blir brukt for å skape fred mellom palestinere og israelere. Initiativtagerne er israeleren Dori Yaniv og amerikanerne David Barkan og Linda Sikorsky. I juli arrangerte de en sommer-leir i byen Acre der 145 ungdom med israelsk-jødisk, israelsk-arabisk og palestinsk bakgrunn spilte Ultimate Frisbee i en uke. På samme måte som under sommerens ungdoms-OL i Singapore var idrettsaktiviteten bare ett element i forsøket på å bygge broer mellom ungdom. fellesaktiviteter på kvelden skal også skape tillitt. I følge initiativtagerne var leiren så vellykket at de setter i gang månedlige leire til høsten i arabiske og jødiske byer, i tillegg til trenerkurs og en egen ungdomsliga.

Dommerløst. Hvorfor egner sendeplate seg så godt til fredsskaping? I følge personene bak Ultimate Peace er det fordi det ikke er egne dommere i denne idretten. Det betyr at spillerne må løse konflikter som oppstår på banen uten hjelp fra en nøytral part. Konfliktløsning mellom spillerne er en del av spillet. Det spørs om Barack Obama kan benytte seg av sendeplatediplomati? Eller kanskje det er det han til nå har brukt - latt partene få krangle seg i mellom uten at han har brydd seg for mye. I så fall har det vist seg at sendeplatediplomatiet har sine begrensninger. Eller kanskje de i tillegg må satse på god kveldsunderholdning etter at sendeplatene har fallt til jorden?

Oljesøl av olympiske dimensjoner

BP som skjellsord. Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har satt sitt klare preg på David Camerons besøk i Washington. Tidenes største oljekatastrofe overskygger krigen i Afghanistan og finanskrisen de to landene har å stri med. I USA har BP blitt et skjellsord slik ”french fries” ble det etter Frankrikes protest mot USAs krigføring i Irak. Et eksempel på det er at baseballaget Brevard County Manatees i Florida som har døpt om balltretreningen fra ”batting practice” til ”hitting rehearsal” for ikke å bli knyttet til forkortelsen BP. Florida er en av stedene som er verst rammet av oljesølet. Men det er ikke bare i baseball og i Florida at BP kan bli et skjellsord. Oljekatastrofen har også olympiske dimensjoner.

BP som sponsor. BP er en av hovedsponsorene til den amerikanske olympiske komiteen og til London-OL i 2012. I tillegg er BP sterkt engasjert i amerikansk baseball, særlig i Chicago Cubs og Chicago White Sox. I februar i år inngikk BP en avtale med BP som var verd ca. 10-15 millioner amerikanske dollar. Avtalen BP har med London-OL har en estimert verdi på 50 millioner pund og dreier seg om forsyninger av drivstoff og ansvaret for den kulturelle delen av OL som omfatter utdanning, kultur og kunstutstillinger. Og for dem som ikke vet det: Chicago White Sox er favorittlaget til Barack Obama!

BP som en god samarbeidspartner. Lederen for London-OL, løperlegenden Sebastian Coe, har sagt at han ikke har problemer med at London-OL har BP som bidragsyter. Han kaller BP en verdsatt og pålitelig partner. IOC-president Jacques Rogge har sagt at han ikke har noe problemer med BP så lenge de gjør alt for å rydde opp i oljesølet. Den amerikanske OL-komiteen hevder at forholdet til BP er solid og at de ikke har tenkt å revurdere avtalen med den britiske oljegiganten. Penga rår med andre ord. Men hvor lenge?

BP som et utgangspunkt. For den olympiske bevegelse kan dette være en kortsiktig og uklok vurdering å avfeie spørsmål om tilknytningen til BP og andre oljeselskaper. Det er flere grunner til det:

* Miljøsaken er i ferd med å bli alles kampsak, også for idrettsutøvere, og flere og flere idrettsutøvere uttrykker bekymring for koblingen mellom BP og idretten – særlig amerikanske utøvere. De vil ikke bli forbundet med oljesøl og global forurensing. Det er ikke ofte idrettsutøvere engasjerer seg utover eget kosthold, hviletid og egne prestasjoner, så hvis denne trenden fortsetter kan den olympiske bevegelse oppleve et politisk engasjement fra egne rekker som man ikke har opplevd før.

* Skjer det står IOC i et dilemma. I forkant av, under og etter lekene i Beijing har IOC og de som kjemper for de olympiske idealer, fremhevet miljøinnsatsen i Bejing. Og rett skal være rett – OL førte til et renere Beijing og en ny bevissthet omkring luftforurensing i Kina, selv om dette også hadde menneskelige kostnader. Samtidig har IOC lenge sagt at de vil være knallharde mot dem som fremmer politiske synspunkter under lekene – dette kom tydelig fram i forbindelse med lekene i Beijing. Men det er ikke like lett å slå ned på miljøengasjement som på protester mot et enkeltland eller på et område som kan tolkes på mange måter. Miljøkampen har en annen innfallsvinkel enn for eksempel kampen for menneskerettigheter. Kampen for et bedre miljø er også et spørsmål om menneskerettigheter, men dreier seg om kollektive rettigheter, mens for eksempel kampen for ytringsfrihet er en kamp for individuelle rettigheter. Derfor er det lettere å få med seg flere i kampen mot miljøforurensing og derfor også vanskeligere å stoppe. Og så lenge IOC selv ønsker å være best på miljøsiden – det er i hvert fall det de sier – så blir det vanskelig å slå ned på dem som ønsker å følge opp dette engasjementet – også på OL-arenaen.

*London-OL kan bli en testarena for om miljøsaken blir den nye politiske saken i et OL. Dette er en sak alle kan engasjere seg i og siden Storbritannia ikke på samme måte som Kina kan kritiseres for brudd på menneskerettighetene vil aktivister finne andre saker å kjempe for i London. I samtaler med forskjellige organisasjoner i forbindelse med Beijing-OL har det kommet fram at strategien for å påvirke kinesiske myndigheter var mislykket. Lærdommen til disse organisasjonene er at de vil bli tøffere med IOC, nasjonale olympiske komiteer og sponsorer både for å påvirke vertsnasjonens politikk, men også for å fremme egne standpunkter. Derfor er BP-saken svært spesiell for Sebastian Coe og hans kolleger.

BP i Norge. I Norge har debatten om oljeboring utenfor Lofoten blitt preget av det som skjer i Mexico-gulfen, og diskusjonen om BP kan også komme til å prege den norske sponsordebatten i idretten. Du skal ikke se bort fra at norske oljeselskapers engasjement i norsk idrett vil bli satt på prøve i tiden som kommer.

Idrettsmenn og prostituerte - en sak for Obama?

Idrettsmenn og prostituerte. Den franske fotballstjernen Franck Ribery er i trøbbel. Han skal ha fraktet en mindreårig prostituert fra Frankrike til Tyskland. Dette er både en ulovlig prostitusjonssak og en utroskapssak. I disse dager er ikke dette noe nytt og det er heller ikke mye politikk i det – bortsett fra at det ikke er lov å ha sex med mindreårige. En sexskandale som ligner Riberys fant sted i USA på begynnelsen av 1900-tallet og har fortsatt sprengkraft i seg.

The mann Act. I 1912 og 1913 ble tungvektsbokseren Jack Johnson arrestert for å ha fraktet hvite prostituerte mellom amerikanske stater. Han ble dømt for å ha brutt the Mann Act i 1913 – en lov som forbød slaveri av hvite og prostitusjon. Hovedelementene i denne loven var at det ikke var lov å frakte prostituerte fra en stat til en annen og at det ikke var lov å kjøpe mindreårige prostituerte.

Johnson i trøbbel. Jack Johnson er ingen hvem som helst i amerikansk idrett/politikk. I 1908 ble han den første svarte tungvekstmesteren i boksing da han slo canadieren Tommy Burns. Dette vakte oppsikt i USA og førte til at hvite mobiliserte for å finne et ”hvitt håp” som kunne gjøre kål på den svarte oppvigleren. Den tidligere tungvektsmesteren Jim Jeffries kom tilbake i 1910, etter to års fravær fra boksingen, men ble til manges overraskelse også slått av Johnson i 1910. Et Eia-inspirert ”Hjernevask”-program på denne tiden ville fortalt den amerikanske befolkningen at svarte ikke kunne bokse. Kampen førte til store opptøyer mellom svarte og hvite i flere deler av USA. The Mann Act – som noen hevder ble vedtatt for nettopp å ta rotta på Johnson – ble brukt for å stoppe boksekarrieren til Jack Johnson. Han ble til og med dømt før loven trådte i kraft. Johnson fikk ett år og en dag i fengsel, han rømte landet, men kom tilbake til USA i 1920 for å sone straffen.

Obamas dilemma. Selv om dette er lenge siden lever saken i beste velgående. I fjor sommer vedtok den amerikanske kongressen en resolusjon der de ber Barack Obama om å benåde Jack Johnson. Dette er en delikat sak av flere grunner. For det første er forslaget støttet av blant annet senator John McCain. Dette setter Obamas prat om samarbeid over partigrensene på prøve. For det andre er begrunnelsen for å benåde Johnson at han ble dømt på grunn av at han var svart. Når det gjelder de svartes rettigheter har Obama vært forsiktig, han er nemlig ikke bare de svartes president.

Benådning av døde? Så langt har ikke Obama ønsket å benåde den svart bokseren. Hovedbegrunnelsen er at han ikke ønsker å benåde mennesker som ikke har direkte nytte av det – heter det fra justisdepartementet. Jack Johnson døde i en bilulykke i 1946. Men er det så enkelt? Kan ikke en benådning bidra til å rette opp noen skjevheter i det amerikanske rettssystemet. (Selv om loven er endret mange ganger etter 1913 eksisterer den fortsatt. Det fikk den amerikanske guvernøren Eliot Spitzer erfare i 2008 da det ble avslørt at han hadde invitert en prostituert fra en stat til en annen. Denne saken dreide seg ikke om rasemotsetninger, men loven hadde allikevel sitt utspring fra bokseverdenen på begynnelsen av 1900-tallet.)

Obamas svøpe. Barack Obama har ikke hatt godt håndlag med sin idrettspolitikk. Ikke greide han å få OL til Chicago og han har vært svært svak på idrettsdiplomati overfor Iran for å nevne to eksempler – der har George W. Bush et bedre rykte. I Europa forblir de siste tiders sexskandaler innenfor idretten. I USA kan presidenten bedømmes for sin politikk på tilsvarende saker.