Norge som idrettsnasjon - topp eller bunn?

Havas rangerer. For sjette gang rangerer Havas Sports & Entertainment idrettsnasjoner. 2010-tallene er nå klare. Det er interessant lesning for idrettsnasjonen Norge. Havas er et av verdens største kommunikasjonsbyråer og har blant annet spesialisert seg på OL-søknader. Mange idrettsnasjoner bør også lese disse rangeringene for å se hvor de ligger an i forhold til konkurrentene.

Jonglering med statistikk. Det er mange måter å lese og lage statistikk på. Tidligere har jeg skrevet om Financial Times-journalisten Simon Kuper som har kåret Norge til verdens beste idrettsnasjon, uansett idrett. Kuper har utarbeidet en egen måte å regne ut dette på (sammen med økonomen Stefan Szymanski). Det spesielle med hans konklusjon er at han trekker inn mange forskjellig slags idretter som Norge ikke er særlig gode på (for eksempel tennis og cricket). Allikevel kommer han fram til at Norge er best. Australieren Simon Forsyth har utviklet en annen og mer vitenskaplig metode for å regne ut nasjonsrangeringen i OL på (den egentlige årsaken var at han hatet å høre at USA alltid var vinneren!). Forsyth bruker fire mål: antall gull per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall medaljer per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall gull per innbygger og antall medaljer per innbygger. Havas' rangering er i realiteten en kombinasjon av måten Kuper pg Forsyth regner på. Havas baserer sin statistikk på 53 idretter, 153 disipliner og 5051 medaljer fordelt på 1624 konkurranser – altså ikke bare OL – men konsentrerer seg kun om medaljer.

Havas’ harde fakta er som følger:

• USA, Kina og Russland har tapetsert pallen i antall medaljer siden 2006, i nevnte rekkefølge. Samtidig taper de tre stormaktene terreng til de som ligger under dem på denne tabellen.

• Canada har størst forbedring sammenlignet med 2009. det er takket være innsatsen i vinter-OL på hjemmebane. Samtidig gjør Storbritannia et byks oppover, noe som forklares med at de er godt i gang med forberedelsene til London-OL i 2012.

• Norge klatrer to plasser fra 16. til 14. plass. Sveits ligger på plassen foran med totalt ni medaljer færre enn Norge, men er over Norge fordi de har ett gull mer.

• Frankrike er best i flest disipliner (80), mens Norge er på 13. plass med 29 disipliner. Kina er på en 9. plass med utmerkelser i 42 disipliner.

• Norge er detronisert fra førsteplassen på oversikten over antall medaljer per innbygger. I 2010 var Aruba beste nasjon etter denne regnemetoden. De har én medalje per hele befolkningen, som er på 104.589. Norge har 1 medalje per 129.897 innbyggere, mens Kina har for eksempel én medalje per 9.709.061 innbyggere.

• Norge er ikke på topp-20-listen når man regner medaljer per krone i bruttonasjonalproduktet. Kina, Zimbabwe og Etiopia tar her de tre første plassene.

Norge slår Sverige uansett! For Norge blir lærdommen av dette at vi tar mange medaljer per innbygger i mange idretter, men at hver medalje har en høyere pris enn i mange andre land. Svenskene derimot tar verken mange medaljer eller bruker mye penger på de medaljene de tar. Kanskje det endrer seg etter ski-VM i Holmenkollen?

Fjellsprøyt om fotball

Snåsamannen. Som vanlig har jeg sammen med familien tilbrakt påsken på familiehytta i Snåsa-fjellet (Skjækra). Hytta er spesiell på flere måter – den ligger øde til nesten 1,5 mil fra parkeringsplassen og inni preges den av et portrett av Winston Churchill, et minne om hyttas illegale rolle under andre verdenskrig. Kanskje mest spesielt er det at det ikke er mobildekning der. Det gjør at all kommunikasjon enten dreier seg om latter og krangel mellom familiens medlemmer, foregår som prat med en forvillet fjellvandrer eller ved radiolytting fra en sprakete radio. For en som lett savner fotballen er radioen den eneste muligheten til å få oppdatert informasjon på. Slik var det i hvert fall tidligere.

Waynes World. Vi fikk nemlig bedre informasjon før. Det meste vi får av informasjon om fotball i dag dreier seg om det som foregår før og etter kampen og ikke det som skjer under kampen. Et eksempel fra en av påskedagene kan illustrere dette (hvilken dag husker jeg ikke, man går lett surr i dagene når man er isolert fra folk): Da NRK P1 skulle fortelle om Champions League-kampen mellom Manchester United og Bayern München fikk vi kun vite om Wayne Rooneys skade og eventuelle forfall til fotball-VM og IKKE hva kampresultatet ble eller hvem som skåret målene i kampen. Selv om jeg ikke bryr meg om noen av lagene (men har litt sympati for Rooney siden han er en tidligere Everton-spiller) vil man vite hvordan kampene går! Skadefryd er også fryd! Det fikk jeg ikke vite mellom stormkastene på fjellet. Og slik er fotballpraten blitt og verre ser det ut til å bli.

Prat, prat, prat. I sin (middelmådige) bok (Sporten) har Rune Slagstad lansert begrepet Sportsspetakkel med utgangspunkt i den franske venstreradikaleren Guy Debords tanker. Argumentet han fremfører er at sporten er blitt underholdning i form av events og derav meningsløs. I følge den italienske forfatteren Umberto Eco dreier fotballunderholdningen seg i hovedsak om prat. Hans tese er at flere leser om fotball enn spiller fotball og at de fleste prater mer om utenomfotballfaglige ting enn selve spillet.

Second Time. Financial Times-journalisten Simon Kuper mener også at praten om selve spillet er en forsvinnende liten del av dagens fotballprat. Folk flest er rett og slett ikke så opptatt av ballen, men mer interessert i mannen og kona hans. Setter du opp et prateprogram om rent fotballfaglige ting i gullrekketida vil svært få se programmet. De som ser er fotballidioter og dem blir det færre og færre av.

Såpeopera. Det er to temaer som gjelder i disse dager. Det er såpeoperaelementene i fotball (underholdningsaspektet) og det er de økonomiske aspektene ved fotballen (klubbenes økonomi, spillernes lønninger og eierskapsspørsmål). Den evige krangelen mellom Alex Ferguson og Jose Mourinho, krangelen mellom norske trenere om hvem som er mest usportslig, eller sagaen om Thomas Myhre lettkledde aften på byen i Marbella, er såpeoperatemaer. Disse egner seg i beste sendetid på tv og kan gjerne pakkes inn med programledere a la Dorthe Skappel. Bråket rundt eierskapet til Manchester United og finanskrisen i Start tar ofte mer plass i avisene og på tv enn det de to lagene presterer på banen. Programmet Golden Goal er kanskje det norske premieeksemplet på et sportsprogram som ikke bryr seg om (sporten), men om underholdningsaspektet ved idrett. 4-4-2 Bakrommet på NRK er en annen variant i denne sjangeren. Slik går no dagan.

Døgnvill TV2. Med TV2s nye satsing på Premier League og med en ny HDTV-kanal som skal sende 24 timer i døgnet i tillegg til alt annet fotballstoff sier det seg selv at det vil bli brukt stadig mer tid på prat enn på fotball.

Winsnes' tanker. Frustrasjonen min over manglende informasjon om fotballresultater på fjellet stoppet ikke ved Skjækerhatten. Den fortsatte på Bøler da jeg kom hjem. Sulteforet på fotball-action slo jeg på radioen for å høre oppgjøret mellom Start og Vålerenga 2. påskedag. Da det var fire minutter igjen av kampen presterte P1 å kjøre et portrettintervju med Fredrik Winsnes. Jeg ventet på utligning av Enga, men fikk heller vite hva som er yndlingsdrikken til den tidligere legestudenten. Fyttikatta!

Vend i tide. Hvor skal dette ende? Fotballen overlever sikkert, men hva med mitt forhold til fotball? Neste påske tror jeg at vi dropper radioen og tar en familiediskusjon om hvem som er tidenes beste fotballspiller, om det er noe vits i å dope seg i fotball og om fargede fotballsko ødelegger imaget til ekte fotballspillere, og kanskje litt spekulasjoner om hvem som vinner serien i Norge. Så får vi satse på at en forbipasserende kommer med en pergamentrull med forrige helgs fotballresultater. Nå må det bli slutt på praten, handling kreves!

Norge er best i verden - alle idretter medregnet!

Kuper-testen. Det hevder den kjente og anerkjente britiske journalisten Simon Kuper – forfatteren av bøkene Football Against the Enemy og Ajax, the Dutch, the War og fast spaltist i The Financial Times. Han har regnet ut at Norge er klodens beste idrettsnasjon, også når han regner med sommer-OL, cricket, rugby, golf, tennis og sjakk og andre arrangementer/idretter som Norge tradisjonelt ikke har gjort det godt i/deltatt i. Årsaksforklaringen er velstand og målrettet satsing.

Fjellaper? Nordmenn som ikke er særlig sportsinteressert, utlendinger som føler at nordmenn gjør det for bra i langrenn, hopp og skiskyting og alle vinteridrettshatere har lite til overs for den norske dominansen de siste ukene. Mange av disse begrunner norsk suksess med at det er en fjellapeidrett som kun de spesielt interesserte bryr seg med, og at Norge derfor har lett kamp på disse arenaene. Men det er ikke hele sannheten, skal vi tro Simon Kuper. Det er dem som bruker mest penger og har størst velstand som gjør det best i de idrettene de satser på. Og dette gir gode og store utslag på den totale rankingen av idretter. Kupers tall er fra 2006, men han jobber nå med en bok med oppdaterte tall, og de nye tallene endrer ikke på denne statistikken –fortalte han meg på telefon for et par uker siden.

På toppen. Tidenes beste nasjoner i absolutte tall er Tyskland og USA. Norge og Australia topper suksesslisten per innbygger. Norge og Australia ligger helt på toppen av FNs Human Development Index. På Kupers liste skårer Norge flere poeng enn Afrika og Asia (minus Oseania) til sammen. For dem som trodde at forsoning og utjevning hadde kommet langt i Sør-Afrika får noe å tenke på i denne oversikten. Skiller man mellom ”hvite” og ”fargede” idretter skårer den ”hvite” delen av Sør-Afrika like bra som Australia. Det spørs om fotball-VM i 2010 greier å rette på denne skjevheten. Det eneste utviklingslandet blant de ti beste på Kupers liste, er Brasil.

Rikdom ruler. Under OL i Beijing kranglet USA og Kina om hvem som var beste nasjon. Kineserne ville bare telle gull, mens USA vill telle alle medaljene. Lurer du på hvorfor? Jamaica regnet ut gull per innbygger, og i den konkurransen vant de med glans. Man kan stille spørsmål ved hvordan man regner ut beste nasjon. Men det er vanskeligere å diskutere seg bort fra at penger er makt – også i idretten.