Ungdoms-OL på Lillehammer - nødhjelp for IOC?

Ikke kvitt IOC. Selv om Høyres stortingsgruppe forseglet Oslo-OLs skjebne i forrige uke blir ikke Norge kvitt de olympiske ringer eller IOC på en stund. I 2016 skal Norge arrangere ungdoms-OL på Lillehammer. Slik situasjonen er nå kan lekene på Lillehammer faktisk avgjøre om vinter-OL har noen framtid i det hele tatt. Stiller ikke IOC helhjertet opp om dette arrangementet – som Lillehammer og norsk idrett tok ansvar for fordi ingen andre ønsket arrangementet – og greier ikke Lillehammer 2016 å levere resultater utover skiløp og ishockeykamper er min påstand at det kan være slutten på vinter-OL slik vi ønsker det.

Ungdoms-OL sykdomstegn. Bare det at ungdoms-OL ble opprettet er et sykdomstegn for den olympiske bevegelse. Den olympiske idé dreide seg om ungdommelig og fredelig forbrødring. Nå er OL et kommersielt megaprosjekt som setter idretten i andre rekke. Sponsorer bestemmer hva som er rett og galt og investeringene til veier som skal føre utøverne til stadionene koster mange ganger det det koster å arrangere et judostevne eller en skiskytterstafett. OL er blitt for stort og er i ferd med å kvele seg selv. I hvert fall i de deler av verden som trenger folkelig støtte til å prioritere et slikt arrangement.

Mini-OL. Til nå har ungdoms-OL vært en fiasko. Ingen av målsettingene som daværende IOC-president Jacques Rogge hadde for ungdoms-OL er oppnådd. Ungdoms-OL skulle være et billig alternativ til de originale lekene, det skulle gi mindre byer som ikke har kapasitet til å arrangere OL smaken på olympisk kamp, det skulle samle alle de største talentene i de olympiske idrettene og det skulle bidra til bedre folkehelse og mer aktivitet blant ungdom. Ingenting av dette er oppnådd. De to siste ungdomssommerlekene – i Singapore i 2010 og Nanjing i 2014 – var så storslåtte at det bare var gjennomsnittsalderen på deltagerne som skilte dem fra de ordinære sommerlekene. Etter Nanjing-lekene i år uttalte den franske OL-presidenten at ungdoms-OL har blitt for svært og at det er i ferd med å kvele seg selv. Og i forrige vinterungdoms-OL i Innsbruck i 2012 var det bare foreldrene til deltagerne som satt på tribunen og så på. Få tv-sendinger og liten kommersiell interesse gjør at ungdoms-OL kan kveles i fødselen. Om ikke Lillehammer i 2016 viser et annet ansikt og får til resultater som ingen andre har oppnådd.

Bok om ungdoms-OL. Nylig kom det ut en bok om ungdoms-OL fra forskere fra flere land og med base på Norges idrettshøgskole (The Youth Olympic Games, Routledge 2104). Det er en utakknemlig jobb å skrive en vitenskapelig bok om et arrangement som har så liten fartstid og som er lite kjent for folk flest. Jeg syns de kommer ganske godt ut av det og den gir mye interessant innsikt, blant annet om hvordan frivilligheten fungerer og utvikles under ungdoms-OL. Det er frivilligheten som har blitt fremhevet som den viktigste arven som ungdoms-OL på Lillehammer kan bidra med. Dette er ikke et av målene IOC satt da lekene ble etablert.

Gjemte fakta. Boka og noe av forskningen har fått pengestøtte av Norges idrettsforbund. Dette syns jeg blir gjemt litt bort i debatten om OL og ungdoms-OL og det er ikke uproblematisk. I debatten om Oslo2022 har det blitt etterlyst fakta og vitenskapelig grunnlag for mange påstander om hva OL kan bidra til, for eksempel om lekene kan bidra til hele folket i aktivitet, om det gir store helsegevinster og at ungdoms-OL bidrar til en bedre verden. Boka forteller at det er vanskelig å finne slike effekter – både i forbindelse med OL og ungdoms-OL. Hvorfor hørte ikke Idrettsforbundet og mange andre støttespillere til Oslo-OL på dette og la dette til grunn i sin argumentasjon? De har jo tross alt betalt for å få slik informasjon.

Redde vinter-OL. Med et godt besøkt ungdoms-OL på Lillehammer i 2016 kan norsk idrett vise at det går an å arrangere leker som ligger nærmere originalen enn dagens OL og på et sted der nesten alt gjenbrukes fra et tidligere OL (jeg regner med at de fleste husker OL på Lillehammer i 29014). Det bør i så fall IOC være glade for – i hvert fall hvis de mener noe med pratet om nøkternhet og lavere kostnader. Ærestribunen bør også være full av IOC-representanter som ønsker vinter-OL alt godt.

Svarteper? På den annen side vil lav interesse, liten medieomtale og få unge vinteridrettsstjerner vise at et slikt arrangement ikke er liv laga. Det kan enten bety slutten på vinter-OL eller at vinter-OL for evig og alltid vil foregå i land som gir deltagerne mange bonuspoeng for lange flyreiser. Ungdoms-OL var gullkortet til Oslo2022, nå må arrangørene på Lillehammer vise at de ikke sitter igjen med svarteper. Det er det ungdoms-OL på Lillehammer i 2016 egentlig handler om.

Kvinneidrettsrevolusjon i Midt-Østen?

Kvinnerevolusjon. Al Jazeera har kalt det som skjer i Midt-Østen i disse dager for feministrevolusjonen. Grunnen er at kvinnene står i fremste rekke i protestene mot autoritære ledere, særlig i Tunisia og Egypt. Nyhetskanalen hevder også at kvinnenes sterke deltagelse har gjort demonstrasjonene mer fredelig enn det ellers kunne vært. Vil det som skjer i Midt-Østen også smitte over på idretten?

Få forbilder. Kvinnelige idrettsforbilder er få i denne delen av verden. I de største mesterskapene er det få kvinner som representerer og/eller som gjør det bra i idrett. Det finnes knapt en håndfull stjerner som er født i denne delen av verden. Marokkanske Nawal El Moutawakel vant olympisk gull på 400m hekk i OL i Los Angeles i 1984. Hun var den første afrikanskfødte muslimen som greide en slik bragd. I 1995 tok Ghada Shouaa fra Syria VM-gull i syvkamp, en bedrift hun gjentok i OL i Atlanta i 1996. Disse to er blant få store kvinnelige idrettsutøverne fra Midt-Østen. Det betyr ikke at det ikke deltar kvinner fra Midt-Østen. I Asia-lekene i Kina i fjor var det store kontingenter med kvinner. Iran hadde for eksempel med 92 kvinner, Qatar 56 og Jordan 32.

Verstingen. Versting i klassen er Saudi-Arabia. De hadde ikke med en eneste utøver i Asia-lekene. De har heller aldri hatt noen kvinnelige utøvere med i OL. Nest verst i Asia-lekene var Oman som kun hadde med én tennisspiller, Fatma al-Nabhani. Det er ironisk at Saudi-Arabia i 2010 fikk styreplass i FNs nyopprettede kvinnebyrå – på bekostning av Iran. Plassen fikk de i hvert fall ikke på grunn av godt kvinnearbeid på idrettsbanen. Det gjenstår å se om FN-organet påvirker Saudi-Arabia i riktig retning eller om Saudi-Arabia påvirker byrået i sin kvinnefiendtlige retning?

Lyspunkter. Men det er lyspunkter for kvinner i Saudi-Arabia. Og det er innenfor hestesport det skjer. I forkant av OL i Beijing fikk Saudi-Arabia sin første kvinnelige representant i en OL-delegasjon. Arwa Mutabagani fikk jobb som coach for ridetrenerne og rytterne til Saudi-Arabia. Like oppløftende er det at Dalma Rushdi H Malhas tok bronse i ungdoms-OL i Singapore i fjor, nettopp i ridning. Ridning står sterkt blant kvinner i Midt-Østen. Et tegn på det er at prinsesse Haya fra Jordan er president i det internasjonale rytterforbundet. Hun ble i fjor gjenvalgt som president for fire nye år.

Iran og FIFA. Når man snakker om likestilling i idretten i Midt-Østen må man også se på hvordan de internasjonale idrettsorganisasjonene håndterer kvinner. Konflikten mellom Iran og FIFA i forkant av ungdoms-OL i fjor vitner om det. Saken startet med at FIFA nektet det iranske jentelaget å kle seg i hijab. Det fikk det iranske forbundet til å klage til fem internasjonal forbund deriblant IOC for å få opphevet forbudet. Argumentet var at muslimske jenter alltid må bære hodeplagg, også på fotballbanen. FIFAs begrunnelse om hijabnekt var at de ikke tillater religiøse hodeplagg (Regel 4). I denne saken kunne det virke som frontene mellom den muslimske verden og FIFA var fastlåst. Men det bør den ikke være. Tilsynelatende logiske argumenter på begge sider kan plukkes fra hverandre. Og det gir rom for håp.

Ingen absolutter. For det første er det ingen regel at alle muslimske jente-/damelag bærer hodeplagg. Det er snarere unntaket. Forskjellige land og forskjellige grupper muslimer tolker hijab-bruken forskjellig. For det andre er det mange internasjonale idrettsforbund som tillater hijab, og flere internasjonale kamper i damefotball er spilt med hijabkledde spillere. Det finnes med andre ord ingen absolutter i denne saken. Det viser praksisen.

Unntak. Argumentet til FIFA om at man ikke skal bære religiøse og/eller nasjonale symboler er i og for seg greit siden det setter spillet i fokus og ikke bekledningen. At man tillater avspilling av nasjonalsanger og at landslag får bære flagg på drakta må sies å være hederlige unntak, eller? Her er i alle fall alle med på unntaket, også FIFA.

Hijab*2. Spørsmål om hijab i fotball fikk sin første sak i 2007, da 11-åringen Asmahan Mansour fikk spilleforbud i Canada fordi hun hadde på seg hijab. Begrunnelsen var sikkerhet. Man ville ikke at hun skulle kveles hvis noen dro henne i hodeplagget. Denne saken har på mange måter satt presedens for FIFA selv om FIFAs begrunnelse for forbud er en annen. På den annen side har det blitt spilt kamper med hijabkledde damer. I fjorårets Sør-Asia-leker spilte det pakistanske laget med svært moteriktige hodeplagg og i kampen mellom Jordan og Palestina i november 2008 spilte de muslimske damene på Jordan med hodeplagg. To av flere eksempler. Alle med FIFAs forståelse. Hvorfor så vanskelig å spille med hodeplagg i Singapore?

Irans versjon. Iranernes kamp for hijabbruk i fotball må ses på som en del av den iranske kampen for anerkjennelse internasjonalt, både i politikken og i idretten. Men så langt ser det ikke ut som Iran lykkes. Det som er mest påfallende er ikke at de møter motstand i den internasjonale idrettsverdenen, men at de ikke får sterk støtte fra andre muslimske land. Dette kan tolkes på to måter. Enten at idrett er så viktig at hijabspørsmålet blir uviktig, eller at idrett er så uviktig at det heller ikke da er noe å bråke om.

Mange kvinnekamper. Det gjenstår mange kvinnekamper på idrettsarenaen i Midt-Østen og det blir spennende å se om den politiske revolusjonen i de nord-afrikanske landene smitter over på andre land i Midt-Østen. Det vi kan håpe på er at en saudiarabisk kvinne vinner OL-gull i London 2012. Det vil både gi London-OL og likestillingskampen i Midt-Østen et løft!

Hijabnekt i fotball – fotballkamp med andre virkemidler

Hijabforbud i ungdoms-OL. Ungdoms-OL har fått sin første politiske sak. Ungdoms-OL finner sted i Singapore 14. -26. august 2010. Saken er som følger: FIFA har nektet det iranske jentelandslaget å kle seg i hijab. Det iranske forbundet har sendt klage til fem internasjonal forbund deriblant IOC for å få opphevet dette forbudet. Argumentet er at muslimske jenter alltid må bære hodeplagg, også på fotballbanen. FIFAs begrunnelse om hijabnekt er at de ikke tillater religiøse hodeplagg (Regel 4). Det kan virke som om frontene mellom den muslimske verden og FIFA er fastlåst og umulig. Men så enkelt er det ikke. Tilsynelatende logiske argumenter kan plukkes fra hverandre på begge sider. Og det gir rom for håp.

Ingen absolutter. For det første er det ingen regel at alle muslimske jente-/damelag bærer hodeplagg. Det er snarere unntaket. Forskjellige land og forskjellige muslimer tolker hijab-bruken forskjellig. For det andre er det mange internasjonale idrettsforbund som tillater hijab, og flere internasjonale kamper i damefotball er spilt med hijabkledde spillere. Det finnes med andre ord ingen absolutter i denne saken. Det viser praksisen.

Unntak. Argumentet til FIFA om at man ikke skal bære religiøse og/eller nasjonale symboler er i og for seg greit siden det setter spillet i fokus og ikke bekledningen (eh, kanskje bortsett fra i denne saken…). At man tillater avspilling av nasjonalsanger og at landslag får bære flagg på drakta må sies å være hederlige unntak til denne bestemmelsen, eller? Her er i alle fall alle med på unntaket, også FIFA.

Hijab*2. Spørsmål om hijab i fotball fikk sin første sak i 2007 da 11-åringen Asmahan Mansour fikk spilleforbud i Canada fordi hun hadde på seg hijab. Begrunnelsen var sikkerhet. Man ville ikke at hun skulle kveles hvis noen dro henne i hodeplagget. Denne saken har på mange måter satt presedens for FIFA selv om FIFAs begrunnelse for forbud er en annen. På den annen side har det blitt spilt kamper med hijabkledde damer. I årets Sør-Asia-leker spilte det pakistanske laget med svært moreriktige hodeplagg og i kampen mellom Jordan og Palestina i november 2008 spilte de muslimske damene på Jordan med hodeplagg. To av flere eksempler. Alle med FIFAs forståelse. Hvorfor er det så vanskelig å spille med hodeplagg i Singapore?

Irans versjon. Iranernes kamp for hijabbruk i fotball må ses på som en del av den iranske kampen for anerkjennelse internasjonalt, både i politikken og i idretten. Men så langt ser det ikke ut som Iran lykkes. Det som er mest påfallende er ikke at de møter motstand i den internasjonale idrettsverdenen, men at de ikke får sterk støtte fra andre muslimske land. Dette kan tolkes på to måter. Enten at idrett er så viktig at hijabspørsmålet blir uviktig, eller at idrett er så uviktig at det heller ikke da er noe å bråke om.

Press på Iran. Jeg skal ikke våge meg til å begrunne verken et forbud eller en tillatelse, men i denne diskusjonen kan det være greit å vite litt om iransk kvinnefotballhistorie for å ta et standpunkt: Det internasjonale presset mot Iran er enormt. Store deler av verdensopinionen fordømmer Irans atomprogram, den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejads harde utfall mot Israel, og Irans angivelige engasjement i grenseområdene i Irak og i Libanon. For mange står også det iranske regimet for ekstrem kvinnefiendtlighet.

I bakrommet. Oppi alt dette annonserte iranske presidenten i 2006 at kvinner kunne få se fotballkamper for første gang siden den Iranske revolusjonen i 1979. I et dekret underskrevet presidenten sto det at de beste seksjonene på Irans viktigste arenaer skulle settes av til kvinner og barn. Tidligere hadde kvinner hatt begrenset adgang til mindre arenaer der det ble spilt basketball og volleyball. Gjorde de forsøk på å komme seg på kamp ble de stoppet, kastet ut og noen ganger arrestert. I sjeldne tilfeller har kvinner kommet seg inn på kamp forkledd som menn. Dette var tydelig et trekk for å samle støtte mot presteskapet i Iran og for å styrke opinionen mot press utenfra.

Rask endring. Presteskapet i Iran satte en midlertidig stopper for tiltaket, men Ahmadinejads støtte til kvinner må ses i sammenheng med en generell liberalisering av kvinneidrett i Iran. Fotballforbundet for kvinner ble først opprettet i 2005, og at man i år hadde tenkt å sende et jentelag til ungdoms-OL er et ytterligere signal om at noe er i ferd med å skje på denne fronten i Iran. At kvinnefotball først ble anerkjent i 2005 betyr at kvinnefotballen har hatt dårlige kår i Iran i mange år. Ved å insistere på at de iranske jentene skal spille i hijab utfordrer iranske myndigheter FIFAs tilsynelatende strenge reglement samtidig som de viser at Iran har kommet langt på damefotballfronten på 5 år.

Fotballkamp med andre virkemidler. Så lenge både FIFA og iranske myndigheter står på sitt er det kun en taper – iranske jenter som ønsker å spille fotball. I denne saken blir hijabspørsmålet en fotballkamp med andre virkemidler.