Nord-Korea - fra ondskapens akse til dødens gruppe

Politiske poenger. Det er enkelt – og kanskje lettvint? – å lage politiske poenger ut av årets fotball-VM i Sør-Afrika. Bare det at VM er i Sør-Afrika bærer mye politikk med seg. Brasilianske og portugisiske medier har for lenge siden startet ordkrigen før møtet mellom den tidligere kolonimakten og kolonien (gruppe G). Det samme har engelske og amerikanske medier før møtet mellom England og USA (gruppe C), og spanske og chilenske/honduranske medier før møtene mellom Spania og Chile og Spania og Honduras (gruppe H). Men etter at Nord-Korea senket et sørkoreansk krigsskip i mars i år er det knyttet flest politiske poenger til kampene Nord- og Sør-Korea skal spille.

Koreansk optimisme. Det er første gang de to koreane skal delta i fotball-VM sammen. Før nedskytingen av krigsskipet og avsløringen av at det var Nord-Korea som hadde senket skipet hersket det optimisme på den koreanske halvøy om at årets fotball-VM og et mulig fotball-VM i Sør-Korea i 2022 skulle føre til tøvær mellom de to krigførende statene. I forkant av årets VM foreslo noen sørkoreanske parlamentarikere at Nord- og Sør-Korea skulle organisere felles heiagjenger til de to respektive lands kamper – slik de også planla før OL i Beijing, men ikke lykkes med. Lederen for den sørkoreanske søkerkomiteen til fotball-VM i 2022 – den tidligere finansministeren Han Sung-joo – har også foreslått at tre eller fire kamper i mesterskapet om 12 år skal spilles i Nord-Korea.

Forsoning på idrettsbanen. Det er på idrettsbanen at de to landene har hatt sine lykkeligste stunder siden Korea-krigen ble til våpenhvile i 1953. Et av høydepunktene var Sydney-OL da de to landene marsjerte inn sammen under åpningsseremonien bak et felleskoreansk flagg. Dette flagget ble også heist da de to landene spilte mot hverandre i VM-kvalifiseringskampen i Seoul i fjor – en av kampene som førte begge lagene videre til VM. Og i følge nordkoreanske medier var det de taktiske rådene fra Kim Jong-il som sørget for Nord-Korea kvalifiserte seg... Da fikk Nord-Korea støtte fra en sørkoreansk heiagjeng. (Utenlandske heiagjenger er ofte de eneste som gir Nord-Korea støtte når laget spiller utenlands siden svært få nordkoreanere får reise ut av landet for å støtte laget sitt…). Forrige gang VM var i Sør-Korea (i 2002 sammen med Japan) satt nordkoreanske soldater opp en egen tv-skjerm i den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea for å følge med sine sørkoreanske brødres vei til en historisk semifinale. Denne begivenheten er foreviget i filmen ”Dreams Come True” og er et sterkt vitnesbyrd om at selv hardbarka offiserer lar seg smelta av fiendens gode fotballspill.

Massakre i Zimbabwe. Forrige gang Nord-Korea deltok i fotball-VM – i 1966 – ble de manges maskot blant annet fordi de slo ut Italia og ledet 3-0 mot Portugal (før de tapte 5-3). I filmen ”The Game of Their Lives” sier spillerne at en av grunnene til at de tapte mot Portugal var søvnmangel som skyldtes krusifiksene som hang over sengene deres i klosteret de bodde i før kampen. Gudene var altså mot dem i denne kampen. Om ikke gudene har gitt nordkoreanerne støtte har i hvert fall Robert Mugabe forsøkt å slå politisk mynt på laget. Mugabe har invitert det nordkoreanske laget til å forberede seg til mesterskapet i Zimbabwe. Reisemessig er dette en fordel for koreanerne, siden Zimbabwe grenser til Sør-Afrika. Politisk er dette bortenfor grenseland: i 1982 ble 20.000 zimbabwere (ndebelere) drept av hæren i provinsen Matabeleland. Brigaden som sto for massakren var lært opp av nordkoreanske rådgivere! Saken blir ikke bedre av at den planlagte treningsleiren var lagt til nettopp denne provinsen. Nå er den riktignok flyttet til Harare. Mugabes initiativ har fått flere ndebelere til å organisere til protester mot det nordkoreanske laget når de spiller kamper i Sør-Afrika.

Fra ondskapens akse til dødens gruppe. I kampen mot terror ble Nord-Korea plassert i ondskapens akse. I fotball-VM skal de spille kamper i dødens gruppe. Der skal de møte Brasil, Elfenbenskysten og Portugal. Få levner laget sjanser i denne gruppen. Skulle underet fra 1966 leve videre og Nord-Korea vinne gruppen kan de møte Sør-Korea i semifinalen i Cape Town 6. juli, hvis naboen i sør blir nr. 2 i sin gruppe. Det vil uten tvil bli den mest politiserte kampen i VM. Da gjetter jeg på at militærøvelser mellom USA og Sør-Korea opphører og at alle våpnene i den demilitariserte sonen blir lagt ned – i hvert fall i 90 minutter pluss eventuelle ekstraomganger og straffespark. Til da får vi følge med på diskusjonene om Portugal er å regne for Brasils b-lag eller ikke.

David Camerons idrettspolitiske floker

Camerons ilddåp. David Cameron har i sine første dager som statsminister kommet i en alvorlig fotballknipe. Bare dager etter at England leverte fotball-VM-søknaden for 2018 trakk Lord David Triesman – lederen for den engelske søkerkomiteen og presidenten i det engelske fotballforbundet – seg, etter at det kom fram at han hadde anklaget de spanske og russiske fotballforbundene for å være korrupte. Dette tar seg dårlig ut for den nybakte statsministeren som personlig har garantert for en redelig søkeprosess fram mot avgjørelsen i desember i år. Dette kan være starten på flere idrettspolitiske floker for David Cameron.

Laber interesse. I motsetning til Gordon Brown har David Cameron vist svært liten interesse for idrett og fotball. At han i en bisetning i et tv-program skal ha antydet at han støtter fotballaget Aston Villa og at han er en lidenskaplig darts(pilkast)-fan sier vel litt om nivået på hans sportsinteresse … Gordon Brown var svært fotball- og sportsinteressert og hadde håpet å sole seg i glansen av Tony Blairs innsats for å få OL til London i 2012. Slik gikk det altså ikke. Andre vil sole seg i glansen av de fem olympiske ringene om to år. Kanskje Cameron?

Mesterskapsutfordringer. Det er ikke bare olympisk glans som venter Cameron skulle han mot alle odds sitte en femårsperiode i statsministerstolen. Idrettspolitiske utfordringer står i kø, og som i mange andre land med olympiske ambisjoner og ambisjoner om store idrettsmesterskap, kan idrettspolitikk gli over til nådeløs og rå rikspolitikk. I denne sammenheng er det nok å nevne at i neste femårsperiode skal Storbritannia arrangere sommer-OL, Commonwealth Games (Samveldelekene), Rugby-VM og to Ryder Cups (golf). Og i desember skal FIFA avgjøre om England får fotball-VM i 2018. Alt dette vil prege Camerons virke enten han liker det eller ikke.

Økonomi og idrett. David Camerons viktigste oppgave er selvfølgelig å få skikk på den britiske økonomien. Det krever nedskjæringer på alle fronter, i følge toryene. Vi har tidligere sett problemene London-OL har hatt med finansieringen. Der har man måttet skalere ned arenaer og senke ambisjonene og det til tross for statlige garantier. De neste store arrangementene krever ikke like store investeringer – OL de kan benytte seg av OL-arenaene – men det vil kanskje kreve et statlig engasjement utover det Cameron har tenkt seg. I motsetning til Labour mener han at det private skal ta seg av mesteparten utgiftene til store idrettsarrangementer, men når de private aktørene ligger nede for telling vil det nesten automatisk komme et krav om mer statlige garantier. Og ikke nok med det!

Hva er britisk? I valgkampen uttalte Cameron at han ikke ville kjempe for at et all-britisk fotballag i London-OL, stikk i strid med det Gordon Brown og blant annet David Beckham har kjempet for. Skotten Gordon Brown ønsket et felles fotballag for de britiske øyer – noe som ikke har vært en realitet siden 1972. Engelskmannen David Cameron har sagt at han støtter de walisiske, skotske og nordirske forballforbundene som ikke vil ha et fellesbritisk lag under lekene i London i 2012. Tory-partiet ønsker en intern konkurranse mellom de britiske lagene om hvem som skal representere Storbritannia. Det spørs om engelskmennene ønsker gjenvalg av Cameron hvis dette fører til at for eksempel Nord-Irland får sparke ball på vegne av Storbritannia under OL ,på bekostning av de engelske heltene?

Ryders dilemma. Et annet potensielt minefelt for den nye britiske regjeringen er Ryder Cup – golfturneringen mellom Europa og USA. Under Camerons ledelse har Toryene lent seg langt mer mot EU-skeptikerne enn tidligere. På den måten har han fanget inn mange velgere fra Tatcher-epoken som blant annet kjennetegnes ved en enorm EU-skepsis. Nicholas Clegg – lederen for det liberaldemokratiske partiet og nå visestatsminister – er langt mer EU-vennlig. Selv om Europa ikke er det samme som EU er det mange som elsker tanken om at Ryder Cup er en turnering der EU stiller med ett lag. Clegg også? Dette kan ende med en real golfkrig mellom de to nye klassekameratene. Og i denne saken har de to muligheter til å bli uenige.

Koalisjon av villige. Skulle England få fotball-VM i 2018 vil Cameron og det engelske fotballforbundet garantert bli anklaget av det spanske og russiske fotballforbundet for urent spill. Da må også David Cameron på banen og forsvare Englands ære. Skulle idrettspolitikken slå inn på den rikspolitiske og utenrikspolitiske arena ligner situasjonen på den George Bush jr. var i da han tok over som president i 2001. Han skulle konsentrere seg om innenrikspolitikken, men ble et knapt et år etter innsettelsen slukt inn i et storpolitisk spill som resulterte i to kriger. Nå er det lite trolig at David Cameron vil starte en ny krig, men det kan hende at hans ønsker om et fokus på økonomiske utfordringer blir kraftig distrahert av idrettspolitisk støy skapt under Gordon Brown. Da kan han lett komme til erkjennelsen at alle som ikke er med ham, er mot ham…

Nyttige lesetips før fotball-VM i Sør-Afrika

Det er én måned igjen til fotball-VM. For dere som ikke er tatt ut i noen VM-tropp, men som likevel ønsker å forberede seg til Afrikas første fotball-VM, kommer jeg her med fem boktips og seks nettips:

Bøker

1. Paul Darby (2002) Africa, Football & FIFA: Politics Colonialism & Resistance. Dette er boka om hvordan FIFA har tilnærmet seg Afrika og afrikansk fotball fra tidenes morgen og til i dag. Boken har en strålende historieleksjon om koblingen mellom kolonitilknytning og utviklingen av afrikanske landslag og afrikansk nasjonalisme. Her får du blant annet forklaringen på hvorfor Øst-Afrika er dårlig i fotball, men kanskje det viktigste med denne boken er beskrivelsene av hvordan Afrika har blitt brukt som brikke i maktkampen i FIFA.

2. Colette Schulz Herzenberg (ed.) (2010) Player and Referee. Conflicting Interests and the 2010 FIFA World Cup (http://www.issafrica.org/pgcontent.php?UID=29940). Dette er det siste skuddet på stammen av rapporter om Sør-Afrika og fotball-VM. Utgangspunktet for rapporten er lovnaden om at fotball-VM skulle føre med seg gull og grønne skoger til Sør-Afrika. Rapporten tar for seg avtaler som er inngått mellom blant annet FIFA og de sørafrikanske arrangørene. FIFA levnes liten ære og utsiktene for den jevne befolkningen til å ta del i VM-godene er ikke gode, i følge denne rapporten. Det er stort sett journalister som bidrar i denne rapporten. Andrew Jennings er en av bidragyterne. Han har lenge prøvd å ta rotta på FIFA (og IOC), og i denne rapporten kaster han sammen med de andre bidragsyterne et dystert lys over fotball-VM. Rapporten er gitt ut på Institute for Security Studies, et pan-afrikansk forskningsinstitutt/tenketank med baser i Pretoria, Cape Town, Nairobi og Addis Ababa.

3. Richard Giulinotti & Gary Armstrong (eds.) (2004) Football in Africa: Conflict, Conciliation and Community. Dette er en ”historiebok” om afrikansk fotball. Et must for dem som ønsker et innblikk i hvorfor fotballen arter seg forskjellig på det store afrikanske kontinentet.

4. Chuck Korr & Marvin Close (eds.) (2008) More Than Just a Game: Football v Apartheid. Dette er kanskje den beste boka om sørafrikansk fotball. Den tar for seg fotballserien som ble etablert på Robben Island på 1960-tallet og som på mange måter ble starten på fotballserien som eksisterer i Sør-Afrika i dag. Det er laget film av boka. Den er ikke like spektakulær som Invictus, Clint Eastwood-filmen om Nelson Mandela og rugby-VM i 1995, men gir allikevel et visuelt bilde av hvordan livet på Robben Island var, sett gjennom fotballbriller: http://www.morethanjustagame.co.za/.

5. Orli Brass, Udesh Pillay & Richard Tomlinson (eds.) (2009) Development and Dreams: The Urban Legacy of the 2010 Football World Cup. Boka har det samme utgangspunktet som rapporten fra ISS, men er skrevet av historikere. Boka belyser hvilke utviklingsutsikter fotball-VM kan gi Sør-Afrika. For dem som har stor tro på at fotball-VM skal bidra til et bedre Sør-Afrika vil bli skuffet ved lesning av denne boken. Hovedkonklusjonen er at Sør-Afrika vil få mye global omtale. Det spørs om det holder?

Nettsteder

1. New African Soccer (http://www.newafricansoccer.com/). En av få magasiner som kun tar for seg afrikansk fotball. Her finner du blogger og andre boktips.

2. allafrica.com (http://allafrica.com/worldcup/). Dette er en nyhetstjeneste som samler inn sportsartikler fra over 130 afrikanske nyhetsmedier. Nå er det fotball-VM som gjelder, selvfølgelig.

3. Hjemmesiden til det sørafrikanske fotballforbundet (http://www.safa.net/). Her får du vite hvordan sørafrikanerne egentlig vil at du skal oppfatte fotball-VM. Dette er den offisielle versjonen. De har god resultatservice.

4. Go2010 (http://www.go2010.co.za/0,27097,15246,00.html). Her kan du lese dekningen av fotball-VM i Sør-Afrika. Dette er en samleside for 7 sørafrikanske aviser. GO, GO Bafana Bafana!

5. Bloggsiden Goal i New York Times (http://goal.blogs.nytimes.com/). Nok en gang er New York Times på banen med god dekning av et internasjonalt idrettsarrangement. Goal gir deg gode intervjuer og analyser av fotball-VM. For dem som tror at amerikanere ikke har peiling på soccer vil endre mening ved å lese artiklene på denne siden.

6. Berlingske Tidene/B.T.s sportssider (http://www.sporten.dk/fodbold/vm-2008-2009). Danmark er det eneste nordiske landet som er i VM. Hva er da mer naturlig enn å følge med på hvordan danskene dekker sin egen innsats? Dette er den beste siden på danske nettsteder, så langt.