David Camerons idrettspolitiske floker

Camerons ilddåp. David Cameron har i sine første dager som statsminister kommet i en alvorlig fotballknipe. Bare dager etter at England leverte fotball-VM-søknaden for 2018 trakk Lord David Triesman – lederen for den engelske søkerkomiteen og presidenten i det engelske fotballforbundet – seg, etter at det kom fram at han hadde anklaget de spanske og russiske fotballforbundene for å være korrupte. Dette tar seg dårlig ut for den nybakte statsministeren som personlig har garantert for en redelig søkeprosess fram mot avgjørelsen i desember i år. Dette kan være starten på flere idrettspolitiske floker for David Cameron.

Laber interesse. I motsetning til Gordon Brown har David Cameron vist svært liten interesse for idrett og fotball. At han i en bisetning i et tv-program skal ha antydet at han støtter fotballaget Aston Villa og at han er en lidenskaplig darts(pilkast)-fan sier vel litt om nivået på hans sportsinteresse … Gordon Brown var svært fotball- og sportsinteressert og hadde håpet å sole seg i glansen av Tony Blairs innsats for å få OL til London i 2012. Slik gikk det altså ikke. Andre vil sole seg i glansen av de fem olympiske ringene om to år. Kanskje Cameron?

Mesterskapsutfordringer. Det er ikke bare olympisk glans som venter Cameron skulle han mot alle odds sitte en femårsperiode i statsministerstolen. Idrettspolitiske utfordringer står i kø, og som i mange andre land med olympiske ambisjoner og ambisjoner om store idrettsmesterskap, kan idrettspolitikk gli over til nådeløs og rå rikspolitikk. I denne sammenheng er det nok å nevne at i neste femårsperiode skal Storbritannia arrangere sommer-OL, Commonwealth Games (Samveldelekene), Rugby-VM og to Ryder Cups (golf). Og i desember skal FIFA avgjøre om England får fotball-VM i 2018. Alt dette vil prege Camerons virke enten han liker det eller ikke.

Økonomi og idrett. David Camerons viktigste oppgave er selvfølgelig å få skikk på den britiske økonomien. Det krever nedskjæringer på alle fronter, i følge toryene. Vi har tidligere sett problemene London-OL har hatt med finansieringen. Der har man måttet skalere ned arenaer og senke ambisjonene og det til tross for statlige garantier. De neste store arrangementene krever ikke like store investeringer – OL de kan benytte seg av OL-arenaene – men det vil kanskje kreve et statlig engasjement utover det Cameron har tenkt seg. I motsetning til Labour mener han at det private skal ta seg av mesteparten utgiftene til store idrettsarrangementer, men når de private aktørene ligger nede for telling vil det nesten automatisk komme et krav om mer statlige garantier. Og ikke nok med det!

Hva er britisk? I valgkampen uttalte Cameron at han ikke ville kjempe for at et all-britisk fotballag i London-OL, stikk i strid med det Gordon Brown og blant annet David Beckham har kjempet for. Skotten Gordon Brown ønsket et felles fotballag for de britiske øyer – noe som ikke har vært en realitet siden 1972. Engelskmannen David Cameron har sagt at han støtter de walisiske, skotske og nordirske forballforbundene som ikke vil ha et fellesbritisk lag under lekene i London i 2012. Tory-partiet ønsker en intern konkurranse mellom de britiske lagene om hvem som skal representere Storbritannia. Det spørs om engelskmennene ønsker gjenvalg av Cameron hvis dette fører til at for eksempel Nord-Irland får sparke ball på vegne av Storbritannia under OL ,på bekostning av de engelske heltene?

Ryders dilemma. Et annet potensielt minefelt for den nye britiske regjeringen er Ryder Cup – golfturneringen mellom Europa og USA. Under Camerons ledelse har Toryene lent seg langt mer mot EU-skeptikerne enn tidligere. På den måten har han fanget inn mange velgere fra Tatcher-epoken som blant annet kjennetegnes ved en enorm EU-skepsis. Nicholas Clegg – lederen for det liberaldemokratiske partiet og nå visestatsminister – er langt mer EU-vennlig. Selv om Europa ikke er det samme som EU er det mange som elsker tanken om at Ryder Cup er en turnering der EU stiller med ett lag. Clegg også? Dette kan ende med en real golfkrig mellom de to nye klassekameratene. Og i denne saken har de to muligheter til å bli uenige.

Koalisjon av villige. Skulle England få fotball-VM i 2018 vil Cameron og det engelske fotballforbundet garantert bli anklaget av det spanske og russiske fotballforbundet for urent spill. Da må også David Cameron på banen og forsvare Englands ære. Skulle idrettspolitikken slå inn på den rikspolitiske og utenrikspolitiske arena ligner situasjonen på den George Bush jr. var i da han tok over som president i 2001. Han skulle konsentrere seg om innenrikspolitikken, men ble et knapt et år etter innsettelsen slukt inn i et storpolitisk spill som resulterte i to kriger. Nå er det lite trolig at David Cameron vil starte en ny krig, men det kan hende at hans ønsker om et fokus på økonomiske utfordringer blir kraftig distrahert av idrettspolitisk støy skapt under Gordon Brown. Da kan han lett komme til erkjennelsen at alle som ikke er med ham, er mot ham…

Minister uten portefølje - ryddegutt eller vingeklipping?

Minister uten portefølje. Jens Stoltenbergs utnevnelse av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som minister uten portefølje har skapt bråk. Utnevnelsen er kontroversiell på flere måter, blant annet fordi vi ikke har tradisjon for statsråder uten departement i Norge - i hvert fall ikke i moderne tid - og fordi hans rolle overfor Stortinget er uklart. Skjeler man til andre land - f.eks. Storbritannia - ser man at minister uten portefølje kan brukes på flere måter - ryddegutt eller vingeklipping.

Ryddegutt. I 1997 ble Peter Mandelson utnevnt som minister uten portefølje av Tone Blair. I hovedsak skulle Mandelson rydde opp i rotet rundt byggingen av Millenium Dome i London. Mandelson måtte gå av som minister på grunn av privatøkonomiske grunner. I den første tiden virket han som lynavleder og spindoktor for Tony Blair. Etterpå ble han en belastning. Mandelson ble oppgradert fra vanlig parlamentsmedlem til minister uten et eget departement. Slikt blir det bråk av...

Vingeklipping. Tessa Jowell har en annen erfaring med porteføljer. Hun har vært helseminister og utdanningsminister for Tony Blair, men har med Gordon Brown i førersetet falt nedover i hierarkiet og er i dag minister uten portefølje og kun ansvarlig for at OL i London i 2012 går vel i havn. Går OL bra vil sikkert både Tony Blair og Gordon Brown ta æren for det. Går det dårlig får sikkert Tessa Jowell skylda. I dette tilfelle er minister uten portefølje en fin lynavleder og en effektiv ansvarsfraskrivelse.

Norges Mandelson? Schjøtt-Pedersen er på en måte Norges Mandelson. Det spørs om han lider samme skjebne som Mandelson? Som tidligere finansminister regner jeg med at han har orden i privatøkonomien og som avholdsmann blir det sikkert ikke mye tull på regjeringens julebord. Men hva om han begynner å snakke høyt om en ny OL-søknad? Da kan han ringe til Tessa Jowell og be om råd!

Skottlands siste krampetrekning?

Munter gjeng. Sjelden har vi sett flere fotballsupportere med nasjonaldrakter i gatene enn det vi ser i Oslo i forkant av landskampen mellom Norge og Skottland. Skottene går rundt i kilt og bidrar positivt i bybildet. Skottene minner om de danske ”Roligans” på åttitallet med sitt gode humør og sosiale engasjement. I går støttet de Skeid i kampen mot Sarpsborg (uten at det hjalp Skeid!) og de har gitt penger til Benjamin Hermansens minnefond. Spørsmålet er om dette er siste krampetrekning for skottene. Vil Skottlands fotballandslag bli historie.

Fotballinteressert statsminister. Tony Blair var ikke særlig sportsinteressert. Det er derimot Gordon Brown. Før han ble britisk statsminister 27. juni i 2007 la han opp møtevirksomheten sin etter den skotske terminlista i fotball (ikke ulikt Kjell Magne Bondevik) og han har lenge hatt en drøm om å eie favorittfotballklubben Raith Rovers i skotsk 3. divisjon. I utgangspunktet burde dette gi Brown mye goodwill i sportsinteresserte Storbritannia. Lenge har Gordon Brown vært i trøbbel, og fotball kan faktisk sette spikeren i kista.

Nedtur. Tony Blairs popularitet sank dramatisk etter angrepet på Irak 20. mars 2003, men en av sakene som rettet opp litt av Blairs popularitet i Storbritannia var hans innsats i 2005 for å få OL til London i 2012. For dette arbeidet kommer sikkert Blair til å få en fin tribuneplass under åpningsseremonien i 2012. Hvor Storbritannias nye statsminister Gordon Brown får sitte er mer uklart.

Britisk OL-lag. Tony Blair var en engelskmann som bidro til økt selvstyre for Skottland, Wales og Nord-Irland. Gordon Brown er derimot en skotte som har foreslått å stable på beina et britisk fotballag til OL i 2012! Her har Brown fått støtte av blant annet engelskmannen David Beckham. Skulle Storbritannia stille med et eget fotballag under OL i London i 2012 går det altså på tvers av den politiske utviklingen på øyriket. Det lover ikke bra for skotten.

Storbritannia stilte med OL-lag i fotball i perioden 1908 til 1972, og formelt ble laget oppløst da fotballforbundet avskaffet skillet mellom amatører og profesjonelle fotballspillere i 1974. I OL kunne man bare spille med amatørspillere. Etter dette har England, Skottland, Wales og Nord-Irland kun representert seg selv i fotball og det har til tider vært svært ampert i og rundt kamper der to av disse lagene har vært involvert. Lokalderbyer har også blitt avlyst på grunn av frykt for konfrontasjoner mellom de ulike nasjonenes supportere.

Motangrep. Gordon Browns forslag har møtt sterk motstand i Skottland og i det skotske fotballforbundet. I det skotske fotballforbundet frykter man at dette skal bety slutten for det skotske landslaget som har fine resultater å vise til i EM- og VM-sammenheng. Det skotske fotballforbundet får støtte av det skotske nasjonalistpartiet som har vært en bitter rival til Browns skotske arbeiderparti. De skotske nasjonalistene mener at et forent landslag vil være et hinder for skotsk selvstendighet.

FIFA ruler. Det er det internasjonale fotballforbundet FIFA som har tillatt Skottland, Nord-Irland, Wales og England å stille med egne lag i EM- og VM-turneringene. Så langt tyder det ikke på at FIFA vil gå inn for å samle alle lagene på de britiske øyer til ett britisk lag, selv om det har kommet forslag om det for å redusere antall nasjoner i de store turneringene.

Problemer innad i Labour. Problemer i Labour-partiet, økende tilslutning til Torypartiet og Liberaldemokratene, sosiale reformer og en svært fiendtlig presse vil prege Brown mest før han må utlyse nyvalg. Men du skal ikke se bort i fra at spørsmålet om et forent fotballag kan bli banesåret til Brwon. Han risikerer i hvert fall å få hele den skotske befolkningen på nakken. Leder for den skotske supporterklubbem the Tartan Army har for eksempel sagt at selv om et britisk lag består av 11 skotter og motstanderen er Brasil, så vil alle skotter støtte Brasil!

Konvertitter? Greier Norge å kvalifisere seg til OL i London 2012 kan det hende vi møter Storbritannia. Da vil kanskje norske England-supportere endelig støtte Norge i en landskamp mot et lag fra de britiske øyer?!

Boikott Zimbabwe? (oppdatert 29. juni)

Sikkerhetsrådet og sportssanksjoner. I 1991 inkluderte FNs sikkerhetsråd for første gang sport i en resolusjon om sanksjoner mot et land. I resolusjon 724 innførte FN sanksjoner mot land som hadde sportslig samkvem med Jugoslavia. Det førte blant annet til at Jugoslavia ble utestengt fra fotball-EM i 1992, og til at Danmark vant mesterskapet etter å ha fått den ledige plassen fra Jugoslavia. Denne utestengelsen var svært ydmykende for de jugoslaviske myndighetene og ble sett på som blodig urettferdig av den jevne jugoslav, særlig serberne. Da sanksjonene opphørte i 1996 snakket serberne fortsatt om den tapte muligheten til å hevde seg i fotball-EM fire år tidligere. Bør FN føre den samme politikken i tilfellet Zimbabwe?

Voldelige Zimbabwe. FNs sikkerhetsråd ba Zimbabwe avlyse valget på grunn av volden i landet. Dette påvirket ikke Mugabe som er i lomma på det militære maktapparatet. Men hva om Zimbabwe blir utestengt fra OL og/eller Kina blir bedt om å komme på banen for å få Zimbabwe til å endre kurs, og at Zimbabwe blir utestengt fra fotball-VM i Sør-Afrika i 2010?

Boikott som realpolitikk. OL-boikott er realpolitikk. Statsledere i land med sterke økonomiske bånd til Kina (f.eks. USA, Frankrike, Tyskland) er mer villig til å vurdere å utebli fra åpnings-seremonien i OL og til å koble OL opp mot menneskerettighetsbrudd i Kina enn statsledere og land som ønsker å komme inn på det kinesiske markedet (f.eks. Norge). De som fremmer politiske markeringer og boikott har ingenting å tape på en eventuell aksjon, mens de som ønsker økt økonomiske samarbeid med Kina kan sette dette på spill ved å koble sport og politikk. At den kinesiske ambassadøren til Norge truer med at handelsavtaler mellom Norge og Kina settes på spill hvis norske politikere uteblir fra åpningsseremonien i Beijing 8. august viser en slik kobling, og at frykten kan være reell. På den andre siden har Norge lite å tape på kritikk av Zimbabwe. Det så vi da Jens Stoltenberg med støtte fra EU sterkt kritiserte Zimbabwes politikk tidligere i år.

Gordon Brown i fella. Storbritannias Gordon Brown merker realpolitikken i idretten mer enn noen annen. I utgangspunktet ønsket han en mer Kina-kritisk linje sammenlignet med sin forgjenger Tony Blair. Men han har møtt vanskeligheter fordi Storbritannia skal holde sommer-OL neste gang. Rop om boikott av Beijing-OL kan slå tilbake på London-OL i 2012. Han er også programforpliktet til å delta på avslutningsseremonien under årets leker for å ønske velkommen til London i 2012. Men overfor Zimbabwe har statsminister Brown gått inn for idrettsboikott.

Boikott av Zimbabwe. På grunn av Zimbabwes omfattende brudd på menneskerettighetene har den britiske regjeringen gått inn for cricketboikott av Zimbabwe. Brown og hans regjering ønsker å hindre at Zimbabwes cricketlandslag kommer til Storbritannia for å spille to planlagte cricketturneringer neste år. Den britiske regjeringen har vært i samtaler med det engelske og walisiske cricketforbundet om mulighetene for å avlyse de planlagte kampene. Samtidig har Storbritannias utenriksminister David Milliband sagt at cricketkamper mot Zimbabwe i Strobritannia vil gi verden feil signaler. Men den britiske regjeringen går ikke inn for total idrettsboikott av Zimbabwe fordi det vil ramme idrettsutøvere fra Zaimbabwe som er aktive i Storbritannia, som f.eks. Manchester City-spilleren Benjani Mwaruwari og golfspilleren Nick Price.

Cricket og boikott. Det er ikke første gang cricket blir koblet til den politiske utviklingen i Zimbabwe. I 2003 nektet engelske cricketspillere å dra fra Cape Town til Harare for å spille VM-kamp med argumenter om dårlig sikkerhet. Etter tre dagers forhandlinger valgte de allikevel å spille kampen. To av spillerne markerte sin protest mot Mugabes regime med å gå med svarte armbånd. I 2004 nektet en av "fast bowlerne" til England å spille kamper i Harare og Bulawayo av moralske årsaker. I 2005 nektet New Zealands regjering å gi visum til cricketspillere fra Zimbabwe, og i 2007 nektet Australias statsminister det australske cricketlandslaget å dra til Zimbabwe fordi han ville forhindre at Mugabe skåret propagandapoeng på kampene mot Australia.

Tøffingen Brown. Gordon Brown har lagt seg på en tøffere linje mot Zimbabwe enn sin forgjenger. Brown nektet blant annet å delta på EU-Afrika-toppmøtet i Portugal i desember 2007 fordi Mugabe var der. Og nå bruker han cricket som virkemiddel. Bortsett fra at det engelske og walisiske cricketforbundet må betale en bot på ca. 225000 engelske pund hvis de avlyser kampene mot Zimbabwe er det lite som står på spill for den britiske regjeringen ved en cricketboikott av Zimbabwe.

Koblingen til OL. Har denne saken noe med OL å gjøre? Ja, definitivt! For det første viser den at idrettsboikott enkelt fremmes når det ikke er noe å tape på det – verken politisk eller økonomisk. For det andre kan rop om cricketboikott skygge for andre virkemidler i kampen mot Mugabes regime. Hvorfor presser ikke Gordon Brown kinesiske myndigheter til å stoppe sin pengestøtte til Zimbabwe?

OL i Montreal ble preget av at 23 afrikanske og arabiske land boikottet lekene i protest mot at New Zealand fikk være med i OL etter at de hadde spilt rugbykamp mot Sør-Afrika. IOC avfeide sakene med at rugby ikke var en olympisk gren. Cricket har ikke vært en olympisk gren siden 1900, men kan likevel komme til å prege OL i framtiden. Om ikke i år, så kanskje i 2012...

Intern strid i Sør-Afrika. De fleste kommentatorer mener at Sør-Afrika sitter med nøkkelen til en løsning i Zimbabwe. Og Sør-Afrika har mye å tape på konflikten i nabolandet. Internt i Sør-Afrika er det uenighet om hvordan man skal tilnærme seg Mugabe. President Thabo Mbeki fører en myk linje, mens ANC-lederen Jacob Zuma mener Sør-Afrika bør innta en tøffere linje. Nelson Mandela ventet lenge før han fordømte Mugabe og hans metoder, noe som holdt på å ødelegge Mandelas 90-årsfeiring og jubileumskonsert i London 27. juni, da flere menneskerettighetsaktivister truet med å demonstrere under konserten i Hyde Park hvis ikke Mandela tok et oppgjør med Mugabe.

Zimbabwe og fotball-VM i Sør-Afrika. Sør-Afrika er en stormakt i det sørlige Afrika og har økonomisk makt over Zimbabwe. Og Sør-Afrika skal arrangere fotball-VM i 2010. Om ikke Sør-Afrika raskt tar et oppgjør med Mugabe og bidrar til at Zimbabwe kommer inn på et demokratisk spor kan dette lett smitte over på Sør-Afrikas VM-forberedelser. I den sammenheng står Sør-Afrika overfor flere utfordringer.

På grunn av problemene i Zimbabwe har mange flyktet fra landet til Sør-Afrika. Dette har skapt uro og vold i Sør-Afrika. Løser ikke disse voldsproblemene seg står Sør-Afrika overfor et betydelig sikkerhetsproblem i forkant av VM. Fra før er vold og kriminalitet et alvorlig problem for de sørafrikanske VM-arrangørene. Problemene i Zimbabwe har forsterket disse. For det andre kan internasjonalt press øke mot Sør-Afrika om ikke landet tar ansvar overfor Zimbabwe. Og jo nærmere man kommer fotball-VM, jo større er sannsynligheten for at problemene i Zimbabwe blir knyttet til mesterskapet. I verste fall kan dette bli Sør-Afrikas "Tibet-problem" og føre til rop om boikott av mesterskapet på grunn av Sør-Afrikas uklare linje. Boikott av fotball-VM er kanskje et usannsynlig scenario - det har vel aldri hendt før - men denne koblingen kan allikevel skape negativ blest om mesterskapet. Bare dét gir Sør-Afrika et incentiv til å ordne opp raskt. Mer sannsynlig er det at det kommer krav om å utestenge Zimbabwe fra internasjonal fotball (og annen idrett) og muligheten til å kvalifisere seg til mesterskapet i Sør-Afrika. Slik Jugoslavia ble utestengt fra fotball-EM i 1992. Det kan være et sterkt signal til Mugabe og hans terrorvelde, og det er også et språk folk flest skjønner. Av alle idrettsboikotter og utestengelser gjennom tidene er utestengelsen av Sør-Afrika fra den internasjonale idrettsbevegelsen den mest effektive. Det bidro til at apartheidregimet falt. Kanskje idrettskortet er en del av løsningen i dette tilfellet også?

Perspektiver. Man skal være forsiktig med å redusere politisk vold og demokratisk sammenbrudd til et spørsmål om deltagelse i fotball-VM eller cricketturneringer. Zimbabwe er ikke en stor fotballmakt, men en diskusjon av Zimbabwes rolle i internasjonal idrett kan påvirke det nasjonale ordskiftet og den nasjonale stemningen i Zimbabwe. Innfører FN sanksjoner mot Zimbabwe som også innbefatter sport vil Zimbabwes VM-kvalifisering stå i fare. Det vil også gjøre det lettere for Gordon Brown og det engelske og walisiske cricketforbundet å slippe unna boten de blir pålagt om de nekter Zimbabwe å spille cricket i Storbritannia neste år. Når det gjelder OL tyder lite på at kineserne ønsker å utestenge Zimbabwe fra OL og vil sikkert ikke støtte et resolusjonsforslag om sportsboikott før årets leker. Men når det gjelder fotball-VM har Kina ingenting å tape på et slikt forslag.

Får vi se sikkerhetsrådet vedta en sportssanksjon av Zimbabwe? Og har en slik resolusjon noen effekt? det vil tiden vise...

Derfor boikotter ikke Storbritannia Beijing-OL

Da Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for Beijing-OL, på grunn av Kinas unnfallenhet i Darfur-konflikten, var Storbritannias OL-minister Tessa Jowell raskt på banen for å si at det ikke er hensiktsmessig å bruke Beijing-OL som et politisk virkemiddel overfor Kina. Dette er forskjellig fra OL-engasjementet den britiske regjeringen viste i forkant av OL i Moskva i 1980. Da brukte Margaret Thatcher all sin makt på å få britiske OL-utøvere til å bli hjemme i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Stemningsskiftet skyldes i hovedsak én ting: London skal arrangere OL i 2012 og boikott av Beijing-OL av politiske grunner kan føre til trøbbel for London-lekene.

Ved siden av et strategisk samarbeid mellom kinesiske og britiske myndigheter har britiske politikere og Londons OL-organisasjon inngått et tett samarbeid med kinesiske myndigheter og den kinesiske OL-organisasjonen. Kina og Storbritannia har i flere år samarbeidet om Beijing-OL. Britiske firmaer har vært sentrale i byggingen av ”Fugleredet” – kinesernes prestisjestadion – og den nye flyterminalen i Beijing – som er bygget til OL. Frivillige som skal jobbe under London-OL er med som frivillige i Beijing for å lære av kinesernes organisering, og det er planer om gjenbruk av en del av det tekniske anlegget i 2012. Som en gest til britene og deres store samarbeidsvilje fikk Gordon Brown i januar i år som første utlending lov til å se på innsiden av ”Fugleredet”.

Det er den nasjonale OL-komiteen som bestemmer om Storbritannia skal utebli fra Beijing-OL eller ikke. Det kan ikke Tessa Jowell eller andre britiske politikere bestemme. OL-komiteens uavhengighet ble til fulle demonstrert i 1980 da den britiske OL-troppen dro til Moskva mot Margaret Thatchers vilje. Ikke bare uttrykte hun sin klare misnøye med britisk deltagelse hun prøvde også aktivt å overtale enkeltutøvere til ikke å delta. Douglas Hurd, på det tidspunktet ansatt i det britiske utenriksdepartementet og senere utenriksminister for Thatcher, hadde blant annet møte med Sebastian Coes far for å få ham til å overtale sønnen sin til ikke å delta. Dette presset virket ikke og Coe vant OL-gull på 1500 meter. Britisk deltagelse i Moskva var spesiell på flere måter. Det var bare delegasjonslederen Dick Palmer som var med på åpningsseremonien. Der gikk han under det olympiske flagget. Storbritannia vant fem gull og da vinnerne mottok sine gullmedaljer ble OL-hymnen spilt og OL-flagget reist. I år ser vi at den britiske OL-komiteen viderefører sin uavhengige linje og at den ikke tar noen sjanser i forhold til egne utøveres personlige engasjement. En blanding av idealisme (ønsket om å skille sport og politikk) og realisme (boikotter vi, boikotter andre) har gjort at den britiske OL-komiteen har innført forbud mot politisk protest for egne utøvere.

OL-historien er full av boikottaksjoner. De største aksjonene var i 1976 da afrikanske og arabiske land boikottet lekene i protest mot IOCs Sør-Afrika-politikk. Boikotten av OL i Moskva i 1980 ble gjengjeldt i 1984 da kommunistiske land gikk til motaksjon i forbindelse med OL i Los Angeles. Etter den kalde krigen har det ikke vært boikottaksjoner og det er lite som tyder på at det vil bli boikott denne gangen. Prins Charles' private boikottaksjon for å markere sin støtte til Tibet har trolig liten effekt. Det tidligere boikottaksjoner imidlertid viser er at én boikottaksjon eller trusler om boikott fører til diskusjon om gjengjeldelsesaksjoner. IOCs engasjement for å få Nord-Korea med på et samarbeid i Seoul-OL i 1988 var basert på frykt for at 1988-OL skulle bli offer for tilsvarende aksjoner som i 1980 og 1984. Britiske OL-arrangører frykter derfor at boikott og trussel om boikott av Beijing-OL av politiske grunner kan slå tilbake på dem selv. Britisk engasjement i Irak, britisk støtte av USAs kamp mot terrorisme, og at OL i London finner sted under Ramadan kan være grunner til at noen begynner å snakke om boikott av lekene i 2012.

Selv om boikott av Beijing-OL sannsynligvis vil øke sjansen for flere britiske medaljer – slik tilfellet var i 1980 - er det andre hensyn å ta. Boikott av Beijing-OL kan gjøre samarbeidsklimaet mellom Kina og Storbritannia dårligere, og det kan skape vanskeligheter for London-OL i 2012. Derfor boikotter ikke Storbritannia Beijing-OL!