United States of Olympic Security

Høy beredskap. Kilometer med sementblokkbarrikader, Nivå 1- samarbeid mellom alle sikkerhetstjenestene, metalldetektorer, røntgenmaskiner, strålingsvarslere, flyfrie soner, spesialstyrker, luftvernraketter, skarpskyttere og utstyr som skal avdekke radioaktive, biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen, og feltsykehus som skal ta sag av skadede etter terrorangrep. OL i Sotsji? Nei, Super Bowl i New Jersey (og New York). Amerikanerne tar ingen sjanser når det gjelder sikkerhet.

Super Bowl og Sotsji. De tar ingen sjanser under Super Bowl, og heller ikke under Sotsji-OL. Er det dette som fører til tøvær mellom Putin og Obama? For amerikanerne er i hvert fall Super Bowl og OL i Sotsji knyttet sammen. Super Bowl kommer 9 måneder etter bombene mot Boston maraton og de to som utførte udåden i april 2013 hadde nære bånd til Tsjetsjenia. Det gjør amerikanerne redde for flere angrep fra folk med tilknytning til eller sympatier med voldelige grupperinger i Kaukasus – området Sotsji ligger i.

Atlanta Rules. Super Bowl foregår i år i New Jersey, men det settes også opp store supportersoner i New York og særlig rundt Madison Square Garden og Times Square. Her forventes det hundretusenvis av tilskuere som vil kampen og feste foran store tv-skjermer. Det gjør USAs største begivenhet større enn noen gang, også når det gjelder sikkerhet. Måten amerikanerne sikrer slike arrangementer ble utviklet i forbindelse med OL i Atlanta i 1996 og metoden man bruker har sitt utspring i det som ble kalt Atlanta Rules – et koordinert samarbeid mellom alle sikkerhetsinstitusjoner i USA – den første i sitt slag.

Amerikansk mobilisering i Svartehavet. Men ikke alt av amerikansk sikkerhetsmateriell brukes i og utenfor New York. Noe settes også inn i Svartehavet. To amerikanske marinefartøy er sendt til Svartehavet for å overvåke sikkerheten utenfor Sotsji og for å være klare til å evakuere amerikanske utøvere skulle det skje noe. Amerikanske og russiske generaler har utvekslet sikkerhetsinformasjon og de har diskutert samarbeid om sikkerheten i forbindelse med OL. Putin og Obama har til og med snakket med hverandre på telefon om hvordan de best kan samarbeide om sikkerheten – til tross for at Obama sender homofile idrettsutøvere til åpningsseremonien…

Surt forhold. Forholdet mellom USA og Russland har helt siden Litvinenko-saken i 2006 vært betent og har bare blitt verre etter at Putin tok over som president igjen i 2012 og på grunn av Snowden-affæren og uenighet om hvordan krigen i Syria. Spørsmålet nå er om OL bidrar til å løse opp i forholdet mellom USA og Russland. Olympisk tøvær?

Olympisk stressyndrom. Samtalene og mulig sikkerhetssamarbeid mellom to rivaler som ellers ikke er på talefot føyer seg inn i en olympisk tradisjon: OL bidrar til å knytte nye sikkerhetsbånd mellom stater som ellers ikke er på talefot. Dette har jeg tidligere kalt det olympiske stressyndrom. Dette stressyndromet bidro blant annet til at vestlig og kinesisk etterretning inngikk et samarbeid før OL i Beijing i 2008 og til at amerikanske selskaper solgte etterretningsutstyr til Kina. Det hadde neppe skjedde uten OL. Nå ser vi at Russland og USA inngår allianser helt på tvers av uenigheten vi ellers får presentert i media. Helt normalt.

Hvorfor? Dette kan tolkes på flere måter. For det første at USA ønsker å komme amerikanske utøvere til unnsetning skulle noe fatalt skje. For det andre at de ønsker etterretningsinformasjon i Russland nærområde og at de bruke OL som påskudd. For det tredje at de ønsker et bedre forhold til Russland, særlig på det militære området. I samtalene med Putin diskuterte Obama også krisen i Syria. Det kan også være en grunn for USA til å involvere seg i OL i Sotsji. Og hva med Snowden?

Nok sikkerhet? 40000 politi- og militærvakter skal passe på Sotsji under OL og i og utenfor Sotsji vil det nesten svære unntakstilstand. Man trenger egne OL-pass for å komme inn og bevege seg rundt og russisk sikkerhetspoliti arresterer og dreper mistenkelige personer. Men helt sikker kan de ikke være.

Fryktspiral? Og hva med Super Bowl? Skulle det skje en terroraksjon i forbindelse med Super Bowl vil USA tilby ennå mer assistanse til Russland de neste ukene. Det vil starte en fryktspiral og sterkt prege lekene. Skulle det ikke skje noe kan det hende Russland ber om mer hjelp. Det er sikkert amerikanerne villig til å gi.

Bilde: Reuter/Kevin Lamarque

Olympisk tallmagi

Ny rapport. Regjeringen har fått kvalitetsikringsrapporten for OL og Paralympics i Oslo i 2022. Den er like omfattende som de fleste andre dokumenter vi har fått servert i denne Oslo-prosessen. Den er lang, teknisk og imponerende, men gir den oss OL?

God saksgang. Saksgangen i OL-prosessen har fulgt boka. Den har bred forankring i idretten og den har skapt en grobunn for entusiasme. De mange utredningene vi har fått før og etter folkeavstemningen om OL underbygger alvoret i saken. Samtidig er det verdt å påpeke at lange rapporter, servert av topptunge utredere, ikke nødvendigvis gir oss de rette svarene. Stiller rapportene de riktige spørsmålene? Kanskje legger lange rapporter bånd på en god debatt om berettigelsen til et vinter-OL til Oslo? Og bidrar – den klassiske – fredagstimingen på kontroversielle rapporter til en tåkelegging av realitetene i saken? Så langt har kommentarene av rapporten dreid seg om konklusjonen i rapporten. Ikke begrunnelsen.

Fotnoter. Rapporten virker grundig og mye av det som står i rapporten har jeg ikke forutsetninger for å vurdere. Men selv om jeg ikke lenger like godt husker differensiallikninger våger jeg meg på noen kritiske fotnoter, uten at jeg vil bli beskyldt for å være motstander av OL eller at dette er en skinnkritikk for å legitimere et ellers godt utvalgsarbeid.

Habilitet. For det første, (og kanskje det minst viktige) er jeg i stuss over utvalget av utredere. Tre institusjoner har bidratt, og det med toppa lag, for å bruke en idrettsmetafor. En av institusjonene er Idrettsforbundets sponsorer, ÅF Advansia. Dette burde det vært opplyst om eller blitt vurdert på en eller annen måte. I tider der det er mote å habilitetsvurdere, hadde dette vært på sin plass.

Minus og minus er pluss? For det andre, er jeg i tvil om at konklusjonen om at summene som samsvarer mellom Idrettsforbundets søknad og kvalitetssikringsrapportens konklusjoner (det er BARE 1,5 mrd forskjell) er det riktige utgangspunktet for å si at dette er drivverdig eller ikke. Hvis utgangspunktet er at det skal være samsvar mellom søknad og kvalitetssikring, så bør Oslo få OL med en gang! Men hva om Tromsø-søknaden for 2018 hadde hatt 10 mrd mer i kostnader? Tromsø-OL? Neppe. Kvalitetssikringen av søknaden kan ikke være utgangspunkt for om vi vil ha OL eller ikke. Det er totalsummen som bør avgjøre det. Da er det viktig å bemerke at forholdstallet for Oslo-OL er beregnet brutto statsgaranti på ca. 35 mrd kroner og et netto offentlig tilskudd på ca. 24,5 mrd kroner (i det dyreste tilfellet). Da Tromsø søkte var tallene ca 28,6 mrd og ca. 19,1 mrd. Hvis du mener at det er bedre samfunnsøkonomi og bruke mer penger på OL i Oslo enn i Tromsø er det greit. Men det er ikke mindre penger. Brutto.

Usikker usikkerhet. For det tredje, er det en svakhet at kvalitetssikringsrapporten vurderer usikkerhet opp mot usikkerhet. Det blir ikke mer sikkert. Sikkerhetsbudsjettet er mer edruelig enn Tromsø-budsjettet var og har bedre vurderinger enn Martinsen-utvalget hadde av de tre kandidatene for OL i 2018 (Tromsø, Oslo og Trondheim). Ca. 800 mill på arrangementssikkerhet og ca 2,7 mrd på politi- og forsvarsikkerhet er et steg i riktig retning. Men, jeg tror det er alt for lavt. Og, det er i hvert fall usikkert. Det står det også i rapporten. Vancouver-OL brukte mer enn 5 mrd på sikkerhet. Hvorfor er norsk sikkerhet – i en hovedstad – billigere enn i Canada? Rapporten sier også at det er stor usikkerhet med sikkerhetsbudsjettet og at det trengs mer utredning. Hvis mer utredning viser økte kostnader – noe jeg tror det vil gjøre – så er det av akademisk interesse å flytte på kommaer i en analyse av usikre estimater i en OL- søknad. Slik usikkerhet gjelder ikke bare på sikkerhetsspørsmålet, men også på andre områder. Da blir det enda mer usikkert.

Budsjettsjonglering. For det fjerde, viser rapporten at det går an å sjonglere med kostnader for å holde budsjettet nede. Paragrafene om samferdsel er et godt eksempel på det. Sjelden er minimumsstandardene på vei godt nok. Det viser Gerhard Heibergs anbefalinger til Vancouver før de fikk lekene. Der var en større motorvei enn planlagt løsningen. Når kvalitetssikringsrapporten tar forbehold om at det ikke er inkludert kostnader for oppgradering av signalanlegget i t-banetunnelen eller ekstra sett med t-banevogner, så viser rapporten at man holder seg på en minimumsstandard og kalkulerer med kostnader som andre kan/skal ta seg av. For å holde budsjettet nede?

Viljen. OL avgjøres ikke av kvalitetssikringsrapporter. Det avgjøres av ønsket om å arrangere OL. Og om man er villig til å bruke 30-40 mrd kroner for å arrangere magiske idrettsøyeblikk. Til det trengs det olympisk tallmagi.

Terrorens maratonøvelse

Sårbare idrettsarrangementer. Det er sjelden at de som deltar i idrettsstevner blir rammet av terror under konkurranse. Det skyldes både at idrettsstevner – særlig med høy profil – har blitt stadig sikrere og at sportsarrangementer ikke har vært like attraktivt for terrorister som andre mål. Bombene i Boston maraton viser at sportslige massemønstringer også er sårbare.

26-26. Ennå er det usikkert om Boston maraton var mål i seg selv (f.eks. hevn) eller arena for å fremme et politisk budskap (vold som en politisk ytring). Det har florert mange spekulasjoner på sosiale medier om hvem som står bak og hva motivet er for å bombe målområdet til et av verdens mest kjente og tradisjonsrike idrettsarrangementer. Noen spekulerer i om gjerningsmennene ønsket å ramme etterlatte etter Sandy Hook-massakren som var invitert til VIP-området til Boston maraton, rett i nærheten av der bombene smalt. Et av tiltakene under løpet var “26 Miles for 26 Victims”, en minnemarkering for skolemassakren som fan sted i desember i fjor. Andre har spekulert i om dette var en markering av Waco-massakren i 1993 og Oklahoma-bomben i 1995 som også skjedde i april (19. april). Vi får la politiet finne gjerningsmennene før vi diskuterer motiver.

Sjeldent. Mange har trukket fram terroraksjonen i München-OL i 1972 og bomben i Atlanta-OL i 1996 etter det som skjedde i Boston i går. Dette var også terror som rammet et idrettsarrangement. Men det skjedde utenfor konkurranse. Jeg kjenner kun til to angrep av denne typen tidligere. I 1987 døde 20 filipinske soldater som deltok i et lokalt løp av forgiftet vann gitt til dem av terrorister under løpet.Og i 2008 drepte en tamilsk selvmordsbomber flere løpere under starten på et maratonløp i Sri Lanka. I tillegg har du overfallet på den brasilianske maratonløperen Vanderlei de Limai i Athen-OLi 2004.

Sikkerhetens maratonøvelse. I følge medierapportene var sikkerhetsnivået vært høyt i forkant av Boston maraton, og det er derfor overraskende at bombene gikk av i målområdet, den delen av løypa som er best sikret. Av idrettsarrangement er kanskje maraton en av de vanskeligste øvelsene å sikre. Både fordi løypa er lang, men også fordi det er så mange deltagere med og så mange som er involvert i organiseringen av arrangementet. Det gjør det vanskelig å sikre løypa fysisk og å sjekke alle personene som er i området når løpet finner sted – både tilskuere og frivillige.

Joggesko mot terror? Arrangørene avLondon maraton har allerede kalt inn til sikkerhetsmøter for å diskutere tiltak til helgen, basert på det som skjedde i Boston. De som har ansvaret for sikkerheten til Bieber-konsertene i Oslo denne uken har sikkert også tatt et ekstra møte. Som alle andre som har ansvar for massemønstringer den nærmeste tida. Dette er terroristens fremste mål – skape frykt. Blir dette starten på en sikkerhetsspiral for maratonløp (og andre fredelige massemønstringer) verden rundt? Eller desto større grunn til å ta på seg joggeskoene for å protestere mot meningsløse terroraksjoner som dette? Joggesko mot terror?

Sotsji-OL - OL i sikkerhet

Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Sikkerhet er det viktigste temaet for russiske myndigheter før og under vinter-OL i Sotsji i februar 2014. Når kostnadene på drøye 300 milliarder kroner nevnes er de fleste kostnader til sikkerhet utelatt. Sikkerhetskostnadene er sikkert mye mer en selve arrangementet fordi OL faktisk bidrar til å reformere det russiske forsvaret og dimensjonere sikkerhetstiltak for framtiden. På den måten er OL like mye en sikkerhetsreform. Den norske debatten om den samfunnsøkonomiske nytten av et vinter-OL blekner litt i den sammenheng.

Trusselnivåer. Truslene mot russiske sikkerhet (uavhengig av OL) kan deles opp i tre nivåer. 1) Interne konflikter som de russiske delene av Kaukasus (inkludert området der Sotsji ligger); 2) regionale konflikter med naboland (med f.eks. Georgia); og 3) og internasjonale konflikter der Russland spiller en sentral rolle (som f.eks. i Syria og Iran). Det er ikke tette skott mellom disse nivåene, de henger i aller høyeste grad sammen. Og det er nettopp det som gjør sikkerhetssituasjonen utfordrende. Her er to eksempler på det.

Georgisk knute. Forholdet mellom Russland er svært betent og den spente situasjonen mellom de to nabolandene kan knyttes direkte til OL: Russland og Georgia gikk til krig mot hverandre under åpningsseremonien i Beijing-OL i 2008. Senest 2. april 2013 anklaget den georgiske forsvarsministeren, Irakly Alasania, Russland for å planlegge attentater i Russland, for deretter å legge skylden på Georgia eller grupperinger som Russland vil bekjempe. Dette for å legitimere harde maktmidler i kampen mot det Russland kaller uroelementer. Slike anklager så vi også komme fra kinesiske opposisjonelle og etniske grupper i forkant av lekene i Kina: hver gang det oppsto uro eller væpnede angrep ble sikkerheten strammet til uten at man fikk beviser for hvem som faktisk sto bak. Disse anklagene kommer til å tilta (ikke bare fra Georgia) og det blir vanskelig for utenforstående å vite hvem som står bak.

OL hos tsjerkesserne. Russland har (sammen med Kina) fått mye kritikk for at de har lagt ned veto i FNs sikkerhetsråd mot Syria-sanksjoner. Russlands veto må ses i sammenheng med egen frykt for at FN og andre skal vedta sanksjoner mot russisk politikk på eget territorium, for eksempel i den russiske delen av Kaukasus. For Sotsji-OL betyr dette særlig hva som skjer i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria. I alle de tre republikkene er tjerkesserne titulærnasjonen. Likevel er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca. en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca. tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca. 100.000 i Syria. Disse tjerkesserne har gitt russerne hodebry – både i utenrikspolitikken og i oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji?

Syriapolitikk på prøve. Under et demonstrasjonstog i Adygeja 11. februar i 2012 krevde ca. 1000 demonstranter at russiske myndigheter skulle komme tjerkesserne i Syria til unnsetting, og om mulig hjelpe dem tilbake til sitt ”hjemland” Adygeja. Slike rop om repatriering har glatt blitt ignorert tidligere. Men ikke denne gang. 17. februar møtte lederen for det russiske føderasjonsrådet, Valentina Matvienko de lokale parlamentene i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabardino-Balkaria og deres representanter i Føderasjonsrådet. Matvienko er en av Vladimir Putins nærmeste støttespillere i Kreml og hun lovet i møtet at hun ville se på mulighetene for å redde de syriske tjerkesserne fra syrisk undertrykking. Møtet til Matvienko viser at russisk Syria-politikk ikke bare blir utfordret av politikere i Vesten, men også fra minoriteter i Russland. Så langt har det ikke vært mye bevegelse i politikken overfor tsjerkesserne i Syria, men det vil garantert bli mer høylytt diskusjon om tsjerkessere i og utenfor Russland, spesielt hvis Russland knytter tsjerkessere til terrorvirksomhet...

Militærreform. For å være rustet mot trusler på alle nivåer har Russland brukt lekene til kraftige sikkerhetstiltak. Her er to eksempler. I Russland har de i realiteten to forsvarsdepartementer: Forsvarsdepartementet som tar seg av truslene som kommer utenfra (andre land) og Innenriksdepartementet som tar seg av trusler innenfra (f.eks. i Tsjetsjenia og Nord-Kaukasus, der Sotsji ligger). I begge departementer har man startet en reform for rekruttering av soldater, fra vernepliktsforsvar til profesjonelt forsvar. I innenriksdepartementet er dette satt i gang på grunn av OL. OL har mao. vært en katalysator i reformarbeidet for innenriksstyrkene. Reformarbeidet i de to departementene baserer seg på to forskjellige filosofier. Forsvarsdepartementet rekrutterer kun det de definerer som lojale russere (mao. få tsjetsjenere), mens Innenriksdepartementet ønsker å rekruttere soldater som har en lokal tilknytning til det området de skal tjenestegjøre (f.eks. tsjetsjenere i Tsjetsjenia eller tsjerkessere i Krasnodar). Det store spørsmålet i den sammenheng er om det plutselig økende antall kaukasiere som rekrutteres inn i innenriksstyrkene på grunn av OL blir lojale soldater som beskytter lekene eller om dette er femtekolonnister som ønsker å ødelegge lekene. I så fall kan man få en konflikt mellom soldater i de to departementene...

Jernbanesikkerhet. Men det rustes også opp i det sivile samfunnet. Vanligvis er vi vant til strenge sikkerhetssjekker på flyplasser, men ikke like omfattende kontroller på togstasjoner. Nå har Russland innført svært strenge sikkerhetskontroller på 32 jernbanestasjoner i hele Russland (f.eks. i Nisjni Novgorod, Moskva, St. Petersburg, Viborg, Sotsji,Adler, Krasnodar, Makasjkala, på stasjoner i det fjerne østen og langs elven Volga). Dette er en del av sikkerhetspakken som omfatter OL, ved siden av egne sikkerhetssjekker og olympiske sikkerhetspass for alle som skal reise til Sotsji før og under OL – både tilskuere og deltagere. Disse sikkerhetstiltakene er blant annet et resultat av terrorangrepet på Demodedevo-flyplassen i januar 2011, der en selvmordsbomber drepte 37 mennesker. Til nå har man bare sjekket tilfeldige passasjerer, men når prøve-lekene til OL er over vil rutinene skjerpes inn og alle som skal til og fra Sotsji må vise olympiske pass og får bagasjen gjennomlyst. Nå er det jernbanens sikkerhetsfolk som tar seg av kontrollene, men dette kan endre seg fram mot lekene.

Norske bråkmakere? Det blir spennende å se om sikkerhetstiltakene preger den norske debatten fram mot vinter-OL i 2014. Kanskje blir det bråk når ”brysomme nordmenn” som ønsker å bivåne moroa ikke får olympiske pass?

Observatørstatens olympiske kamp

Stat uten stemmerett. 29. november fikk de palestinske selvstyreområdene status som ”stat uten medlemskap og stemmerett i FN” (også kalt observatørstat), en status de nå deler med Vatikanstaten. Dette er et viktig skritt på veien mot fullverdig FN-medlemsskap for en palestinsk stat. Ferden mot observatørstat har vært lang, kronglete og voldelig. Det kanskje viktigste øyeblikket var OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 kalte moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter.

Forhandlingskort. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer).

Tvunget til samtaler. For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne.

Internasjonal mediestrategi. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet om det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder, George Habash, sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

Terror i München. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi.

Mislykket aksjon? Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet i følge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess. Den fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72. Avstemningen om palestinerne skulle bli observatørstat vitner om at de fortsatt har mange støttespillere i FN.

Den politiske betydningen av OL. Palestina har deltatt i OL siden 1996 og er en av troppene som får mest applaus under innmarsjen på åpningsseremonien. Det viser at de har stor oppslutning også i den olympiske bevegelse – til tross for at de gjorde sin entré på den olympiske arena gjennom terrorisme. Det viser at OL er en viktig arena for politisk kamp – både for å få fram politiske argumenter (på voldelig vis) og for å få støtte til sin selvstendighetskamp. Palestinernes OL-historie viser også at det er mulig å tilgi selv voldelige angrep så lenge man har troen på at det vil føre til noe godt. Det viser historien til palestinerne. Spørsmålet er nå om når vi får se Palestina som en anerkjent FN-stat i OL. Rio 2016?

Ha det gøy, føl deg trygg?

Dokumentar-bråk. Mottoet til årets fotball-EM er Have Fun, Feel Safe (Ha det gøy, føl deg trygg). BBCs Panorama-dokumentar Stadiums of Hate har satt mottoet på prøve. Dokumentaren tar for seg rasistisk vold og antisemittisme på fotballbaner i vertslandene Polen og Ukraina. Mange har tatt til orde for at mørkhudede ikke bør dra til Polen og Ukraina på bakgrunn av det dokumentaren avdekker. Er det farlig å dra til fotball-EM? Svaret må deles opp i flere nivåer.

EM er spesielt. Det er stor forskjell på vanlige seriekamper i Polen og Ukraina og EM-kamper med landslag som kommer fra hele Europa. Stadiums of Hate gjør et poeng ut av at politi eller sikkerhetsvakter ikke bryter inn når tribunevold oppstår. Det er neppe de samme fotballsupporterne (hvis man kan kalle dem det?) som går på hjemmekampene til Legia Warszawa eller Metalist Kharkiv som vil være til stede når Hellas møter Polen i Warszawa eller når Nederland møter Danmark i Kharkiv. Til EM utkommanderer Polen over 10.000 og Ukraina over 20.000 politifolk til å passe på gater og arenaer i vertsbyene i tillegg til 5.5000 vakter i og rundt fotballstadionene, på flyplasser og hoteller. Sjansen for stadionvold er mindre under EM enn i vanlige seriekamper i de åtte vertsbyene. (Selv om dette er en stor mobilisering av politistyrker er den lavere enn ved forrige fotball-EM. Da disponerte Østerrike 27.000 politistyrker, mens Sveits hadde 15.000. I tillegg stilte Østerrike med 2000 spesialtrente soldater, mens den sveitsiske hæren hadde mobilisert 10 000 soldater og ytterligere 5000 til disposisjon.)

Flest uten billett. De fleste som ser fotball i Polen og Ukraina under EM gjør det ikke inne på EM-arenaene. Bare til Polen er det ventet over en million tilreisende på grunn av EM, litt mindre til Ukraina. De fleste av disse har ikke EM-billetter, men vil se kampene sammen med lokalbefolkningen i såkalte ”supportersoner” både i EM-byene og i andre byer. Det er disse supporterne som byr på det største sikkerhetsproblemet for den allmenne sikkerheten og trivselen. Det er lavere sikkerhetsnivå rundt slike forsamlinger enn ved EM-stadionene og vil derfor også være et lettere mål for eventuelle bråkmakere som ønsker å bruke EM som en arena for å lage bråk og.

3-D-strategi. I samarbeid med tidligere arrangører og politimyndigheter fra andre land har vertslandene fått anbefalt en såkalt 3D-strategi. Strategien ble tatt i bruk under fotball-VM i Tyskland i 2006 og blitt videreutviklet i hvert mesterskap etter det. De tre d-ene står for dialog, de-eskalering og drastiske tiltak. Dialogen skal foregå mellom politi og mulige bråkmakere, mens drastiske tiltak betyr innsats av politi og militært personell hvis politiet ikke har fått bukt med bråk som allerede er i gang.

Firefiltersystem. I tillegg er det vanlig at man legger mye ressurser i preventive tiltak utenfor kampbyene og bruk av et såkalt ”firefilterssystem” som skal identifisere og fjerne urokråker. Denne tilnærmingen krever internasjonalt samarbeid. Filtersystemet fungerer ved at man først forsøker å hindre at potensielle bråkmakere får tak i kampbilletter. Deretter innfører man reiseforbud for kjente slåsskjemper eller moduskandidater. For det tredje styrker man grensekontrollen. Og for det fjerde benytter man seg av politimenn og ”spottere” fra deltakerlandene for å gjenkjenne og plukke ut bråkmakere i og rundt kamparenaene.

Schengen og NATO mot terrorisme. Til tross for mye støy rundt vertslandene (særlig Ukraina) har det vært lite oppmerksomhet rundt selve sikkerhetsopplegget rundt mesterskapet. En grunn kan være at de fleste anser de to vertsnasjonene som lavrisikoland for terrorisme. En annen grunn kan være at London-OL med sine massive øvelser og sikkerhetsoppbud tar all oppmerksomheten fra sikkerhetsforberedelsene til fotball-EM. Det er i kampen mot terrorisme at de største og mest spektakulære forberedelsene er gjort. Som ved forrige EM er én vertsnasjon med i Schengen-samarbeidet og én er utenfor. Det har i utgangspunktet gjort samarbeidet mellom Ukraina og Polen utfordrende. Samtidig har Polen opphevet Schengen-ordningen og innført grensekontroll til alle sine naboland for å ha bedre kontroll på hvem som ankommer EM-landet. Polen er et NATO-land, mens Ukraina er utenfor. Polen kan derfor naturlig trekke på NATO-ekspertise i kampen mot terrorisme, mens Ukraina står i skvis mellom NATO og Russland. Tilsynelatende uten sterk protester har Russland godtatt at Ukraina har inngått et formelt samarbeid med NATO for å hindre terrorisme under EM (kanskje Russland ser for seg et tilsvarende samarbeid i forbindelse med fotball-VM i 2018?). Bare i fjor trente NATO og ukrainske sikkerhetsstyrker sammen 33 ganger på å sikre vanlig infrastruktur, stadionanlegg, flyplasser og hoteller. Også i år har det vært øvelser i samarbeid mellom NATO og Ukraina og fokuset har vært å forhindre bakteriologiske, radiologiske og kjemiske terrorangrep. Dette innebefatter også flystøtte. I tillegg til langvarig kritikk for dårlig sikkerhetsplanlegging ble Ukraina rammet av terrorbomber i byen Dnepropetrovsk i april i år. Nesten 30 ble skadet. Selv om man har arrestert personer anklaget for bombeangrepene har denne hendelsen satt sikkerhetsberedskapen ennå mer i høysete. Også hos Interpol.

Multiscenarioer. Som ved andre mesterskap utarbeider sikkerhetsmyndighetene verst tenkelige scenarioer for hva som kan skje. De siste årene har man øvd på multiscenarioer, det vil si at man forbereder seg på at flere ting kan skje samtidig – både ulykker og villete handlinger. Det mest kjente eksemplet på et terrorplott der man planla å slå til flere steder samtidig finner vi i forbindelse med fotball-VM i Frankrike i 1998. Da fant fransk sikkerhetspoliti planene til den algeriske terrorgruppen GIA. De fortalte at GIA skulle slå til mot den amerikanske ambassaden i Paris, en kjernekraftstasjon, hotellet til det amerikanske landslaget og det engelske laget under en av deres kamper – samtidig! (Denne historien er godt dokumentert Adam Robinsons bok Terror on the Pitch (2002).)

Russland mot Polen. For Polens del kommer den første testen på om sikkerhetsoppbudet er godt nok i forbindelse med oppbyggingen til Polens kamp mot Russland 12. juni. Det russiske laget bor på Le Meredien Bristol som ligger rett ved den polske presidentresidensen. Den 10. juni er det planlagt en minnedemonstrasjon foran residensen til ære for president Lech Kaczynski som døde i en flystyrt nær den russiske byen Smolensk i fjor. Polske myndigheter har bedt det russiske laget finne seg et annet hotell fordi de frykter at demonstrasjonen vil få en anti-russisk karakter. Russerne har nektet å flytte på seg.

Have fun, Feel safe? Det er et langt spenn fra rasistiske ytringer til kjernefysisk terrorisme. Men polske og ukrainske myndigheter må forberede seg på alle mulige sikkerhetstrusler. Og midt i alt dette må de leve opp til mottoet ”Have Fun, Feel Safe”…

Russlands syriske OL-floke

Russisk veto. Russland har (sammen med Kina) fått mye kritikk for at de la ned veto i FNs sikkerhetsråd mot Syria-sanksjoner. Russlands veto må ses i sammenheng med egen frykt for at FN og andre skal vedta sanksjoner mot russisk politikk på eget territorium, for eksempel i den russiske delen av Kaukasus. Russisk veto må også ses i sammenheng med det nært forestående russiske presidentvalget. Det gjelder å vise styrke på alle arenaer. Allikevel er det grunn til å tvile på Russlands Syria-politikk. Det viser de siste ukers samtaler i de russiske republikkene Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria. Og grunnen er trolig OL i Sotsji om to år!

Tjerkessere i Syria. I alle de tre republikkene er tjerkesserne titulærnasjonen. Likevel er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca 100.000 i Syria. Det er disse tjerkesserne som gir russerne hodebry – både i utenrikspolitikken og for oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Forsoning? Under et demonstrasjonstog i Adygeja 11. februar krevde ca 1000 demonstranter at russiske myndigheter skulle komme tjerkesserne i Syria til unnsetting, og om mulig hjelpe dem tilbake til sitt ”hjemland” Adygeja. Slike rop om repatriering har glatt blitt ignorert tidligere. Men ikke denne gang. 17. februar møtte lederen for det russiske føderasjonsrådet, Valentina Matvienko de lokale parlamentene i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabardino-Balkaria og deres representanter i Føderasjonsrådet. Matvienko er en av Vladimir Putins nærmeste støttespillere i Kreml og hun lovet i møtet at hun ville se på mulighetene for å redde de syriske tjerkesserne fra syrisk undertrykking.

Syriapolitikk på prøve. Møtet til Matvienko viser at russisk Syria-politikk ikke bare blir utfordret av politikere i Vesten, men også fra minoriteter i Russland. Og det er den siste gruppen som kan få Russland til å justere Syria-politikken. På den ene siden vil en aksept av at tjerkesserne lider i Syria være et signal om at Russland aksepterer at det foregår undertrykking i Syria. Det setter vetoet i FNs sikkerhetsråd i et dårlig lys. På den andre siden kan det å ikke ta kravet til tjerkesserne i Russland på alvor bidra til sterke protester fra akkurat denne folkegruppen, først i presidentvalgkampen og deretter i oppkjøringen til Sotsji-OL.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji?

Nye avsløringer? Den siste uken har vi trolig vært vitne til en planlagt mediekampanje fra Putins valgstrateger for å få sympati og støtte før presidentvalget til helgen – tjetsjenske terrorister er arrestert i Odessa (Ukraina), anklaget for å ha planlagt attentat mot Vladimir Putin, Russlands fremtidige president. Måten russiske myndigheter løser situasjonen med de syriske tjerkesserne på vil uansett prege oppkjøringen til Sotsji-OL. Blir tjerkesserne for plagsomme under oppkjøringen til Sotsji-OL, med krav om selvstendighet og erstatning for historisk urett, slik vi ser tilløp til i dag, skal du ikke se bort fra at tjerkesserne blir ”avslørt” i tilvarende plot i fremtiden. Hvis da ikke Matvienko kommer opp med en genial løsning for Syria og de syriske tjerkesserne, da…

Oslo-terror og sikkerhet under London-OL

Viktige spørsmål. Etter 22. juli er det to problemstillinger som har fått spesiell oppmerksomhet – trusselbildet vi står overfor og hvordan få til best mulig samarbeid mellom politi og forsvar i kampen mot terrorisme. Dette er ikke nye problemstillinger, men de har fått ny aktualitet. Terroren i Norge – ved siden av opptøyene i London denne sommeren – har også ført til økt terrorfrykt i London-OL.

Gamle problemstillinger om igjen. Da jeg jobbet på NUPI som terrorismeforsker (med terrortrusler mot internasjonale idrettsarrangementer som spesialfelt (sic!)) diskuterte vi trusselbilder og sammensettingen politi-forsvar (nesten) daglig. Diskusjonen om trusselbildet var preget av 11. september 2001 og dreide seg stort sett om Al-Qaida og Al-Qaida-inspirerte grupperinger. Etter 11. september 2001, angrepet på Afghanistan 2001 og Irak 2003 fikk selvmordsbombere og kidnappinger størst oppmerksomhet – i tillegg til radikalisert ungdom (se muslimer). Frustrasjonen til mange forskere var at det var fint lite man kunne gjøre med selvmordsbomberne og kidnapperne. I hvert fall militært. Det var den militære underlegenheten som gjorde selvmordsbombing og kidnapping overlegent!

Politi og forsvar. Når det gjaldt integreringen av politi- og forsvarsressurser dreide debatten seg om vi sto overfor kriminalitet av verste skuffe eller krigshandlinger/trulser mot oss som nasjon. Her var folkerettsjurister og statsvitere ofte uenig. Det var også politifolk og militære eksperter. Det er definisjonen av trusselen som avgjør hvilke virkemidler du bruker. At både justisminister og forsvarsminister redegjør for terroraksjonene i Oslo og skytingen på Utøya vitner om at norske myndigheter allerede er i ferd med å sidestille politiet og forsvaret i kampen mot terrorisme. Betyr det at vi er i ferd med å endre definisjonen av terrorisme? At det er justisministeren som får mest kritikk og flest kritiske spørsmål i etterdønningene etter 22. juli viser at det var forventet at politiet skulle forhindre terror, og å rydde opp i etterkant. Hvis forsvarsministeren får mest juling ved en tilsvarende situasjon i framtiden (bank i bordet for at det ikke skjer!) betyr det sannsynligvis at definisjonsmakten er flyttet fra dem som hevder at dette er kriminalitet og derfor et anliggende for politiet, til de som hevder at dette er et territorielt (eksistensielt?) angrep på nasjonen og at forsvaret derfor bør ha mer å si. Dette kan kalles en amerikanisering av kampen mot terrorisme. Eller realisme? Faren er ofte at man blander sammen debatten om hvilke kommandolinjer man skal ha og hvilket utstyr man skal bruke.

Norge uforbredt. Som sagt er ikke denne diskusjonen ny og den er ikke unik for Norge. Det viser blant annet debatten i Storbritannia de siste månedene om sikkerheten under OL i London neste år. I september-utgaven av tidsskriftet SportsPro sier den britiske OL-ministeren Hugh Robertson at den største trusselen mot OL er ensomme ulver (”lone wolf”) som ABB. Allikevel mener han at London er godt forberedt mot angrep a la 22. juli. Han mener også at Norge ikke var forberedt det som skjedde 22. juli og at Norge ikke hadde virkemidlene som skulle til for å forhindre at det som skjedde skjedde. På en måte har han rett, på den annen side lager han en farlig stor fallhøyde for seg selv.

Forsvaret tar over OL? Samtidig virker det som om OL-organisasjonen har fått mer å tenke på etter terroren i Norge og opptøyene i London sommeren 2011. Denne måneden ba lederne for London-OL om 6.000 ekstra soldater fra forsvaret for å gjøre OL sikrere. Dette kommer i tillegg til 10.000 vakter som sikkerhetsbyrået G4S stiller med, og i tillegg til 4-5.000 personell som hæren allerede stiller med, og som blant annet skal passe på seilearenaen i Weymouth og luftterritoriet over alle arenaene. Dette koster penger. I OL-søknaden hadde London budsjettert med 213 millioner pund i sikkerhet. Regjeringen har allerede brukt 600 millioner pund. I tillegg vil de bruke ca 282 millioner pund på vakthold ved arenaene. Med ytterligere bidrag fra forsvaret vil denne summen øke dramatisk.

Pæeng. Men det er ikke bare pengesekken som blir utfordret. Også definisjonen av sikkerhet. Økt styrkebidrag fra forsvaret vil utfordre utformingen av kommandolinjer og ansvarsforhold. Det pårvirker londonernes bevegelsesfrihet og oppfatning av trygghet, og den kan få OL-turister til å stille seg spørsmålet om hva slags idrettsarrangement de er med på: militært mesterskap eller folkefest?

100% sikkert? Økt innslag av militære kan bidra til å sikre OL mot visse trusler. Spørsmålet er om det vil hindre ensomme ulver fra å ramme lekene og/eller om det fører til at forsvaret får stadig mer makt over sikkerhetstenkningen i OL. Hendelsene i Norge denne sommeren har påvirket sikkerhetstenkningen i London-OL. Kan debatten i Storbritannia bidra til vår diskusjon om trusselbilde og tiltak mot terrorisme?

Olympisk terrorisme og anerkjennelsen av Palestina

Nytt FN-medlem? Denne uken venter en hel verden i spenning på om FNs sikkerhetsråd og/eller FNs generalforsamling vil anerkjenne Palestina som suveren stat og som medlem av FN. De fleste spådommer går ut på at USA vil nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot en anerkjennelse av Palestina, men at generalforsamlingen vil gjøre det motsatte, hvis i det hele tatt det palestinske spørsmålet blir tatt opp til votering. Ferden mot (eventuelt) fullverdig FN-status har vært lang, kronglete og voldelig. Palestinas innpass i FN-systemet startet i stor grad med OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 karakteriserte som moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer). For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet rundt det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder George Habash sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

München-OL 1972. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi. Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet i følge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess som fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72.

Seier for terrorisme? For ikke lenge siden skrev Bjørn Hansen i Dagsavisen at terroristene har mislykkes. I dette tilfellet tar han feil. PLO og andre palestinske terrororganisasjoner kan delvis takke olympisk terrorisme for at det i disse dager diskuteres fullverdig palestinsk medlemskap i FN. Under OL i London neste år er det (nesten) førti år siden München-massakren. Det kan også være Palestinas første OL som fullverdig stat.

Britisk prinsebryllup en testarena for olympisk sikkerhet

Olympisk bryllup. Bryllupet til prins William og Kate Middleton blir ikke bare en test for det britiske monarkiet, det blir også en test på sikkerheten til London-OL. Sikkerhetsoppbudet er stort og kanskje større enn det ellers ville vært hadde det ikke vært for at London skal arrangere OL neste år. OL-sikkerhet har de siste tiårene blitt så viktig at monarkbryllup og geistlige begravelser blir brukt som testarena for sikkerheten til OL.

17-dagers prinsebryllup. Neste års OL blir som et 17-dagers prinsebryllup. Det skaper store sikkerhetsutfordringer. Prinsebryllupet blir en éndagsøvelse for det som skal skje i London neste sommer. Under bryllupet vil det være ca 5000 politifolk i gatene, helikopter vil overvåke sentrale deler av London og terrorberedskapen er høy. Sjefen for operasjonen, Commander Bob Broadhurst, er også sjefen for OL-sikkerheten og han hadde ansvaret for sikkerheten under bryllupet til prins Charles og Camilla Bowles. Trusselbildet under bryllupet og OL er mangefassetert. Man frykter al-Qaida, irske terrorister, voldelige demonstrasjoner og lunefulle enkeltmennesker. Det betyr at både politiressurser og militære komponenter vil være involvert. Det er ikke noe nytt at enkeltbegivenheter tjener som forberedelser til OL. I 2005 brukte man begravelsen til Pave Johannes Paul II som sikkerhetsøvelse før vinter-OL i Torino 2006. Da var 10000 politifolk engasjert, skarpskyttere bevoktet området rundt seremoniområdet og NATO overvåket luftrommet.

Svart September. Historien viser at OL – fra å være en katastrofeplass i München i 1972 – har blitt et viktig område å sikre og en sentral plass i internasjonalt arbeid for bekjempelse av terrorisme. I München ble 11 israelske utøvere drept av den palestinske organisasjonen Svart September. Terroraksjonen viste oss at OL kan være et utstillingsvindu for terrorister. Et tilslag mot OL kan være attraktivt for terrorister fordi det vekker oppsikt, det skaper frykt og det kan ramme mange mennesker på en gang.

Økt sikkerhet. Men OL i München førte ikke bare til hevnaksjoner. Det førte også til økt bevissthet om sikkerheten ved OL-arrangementer. OL har etter München-tragedien i økende grad fokusert på sikkerhetstiltak noe som har bidratt til forbedrede antiterrortiltak i andre sammenhenger. En gjennomgang av antiterrortiltakene før under og etter OL i München 1972 Atlanta 1996 og Athen i 2004 forteller oss det. I forkant av OL i 1972 uttalte OL-arrangørene at det ville bli tidenes sikreste OL. Det viste seg ikke å være riktig. Sikkerheten skulle ivaretas av bayerske myndigheter men det viste seg at de verken greide å forhindre terroraksjoner eller å løse gisselaksjonen på en tilfredsstillende måte. Verken føderale styrker eller utenlandske enheter ble brukt i aksjonen mot terroristene og enhetene som ble brukt var ikke trent for oppgaven.

Fra krise til suksess. Lærdommen av det som skjedde førte imidlertid til at flere europeiske land etablerte nye antiterrorenheter som skulle kunne håndtere den nye formen for internasjonal terrorisme. Storbritannia etablerte for eksempel spesialenheten Counter Revolutionary Warfare Squadron (CRW) Frankrike etablerte Group d’Intervention de la Gendarmerie Nationale (GIGN) og Vest-Tyskland etablerte Grenzschutzgruppe Neun (GSG-9). I Norge ble Beredskapstroppen etablert i 1975. Flere av disse enhetene kunne senere vise til gode resultater. I 1977 greide for eksempel GSG-9 å frigi 86 gisler fra tyske og palestinske terrorister i Mogadishu Somalia. Og i 1980 greide CRW å redde 19 av 21 gisler fra den iranske ambassaden i London. USA etablerte derimot ingen nye antiterrorenheter delvis fordi de mente at München-lignende terroraksjoner var et europeisk fenomen.

Atlanta rules. Før OL i Atlanta i 1996 fryktet amerikanske myndigheter blant annet iranske terrorister og angrep med biologiske og kjemiske våpen. Det ble derfor satt i gang føderale sikringstiltak. Denne prosessen førte til at etater som tidligere ikke hadde samarbeidet om sikkerhet og antiterrorisme begynte å samarbeide under overskriften Atlanta Rules. Tollmyndigheter forsvarsdepartementet energidepartementet Secret Service FBI immigrasjonsmyndigheter CIA og kystvakten var noen av de etater som samarbeidet i tråd med de nye «reglene». Etter OL ble Atlanta Rules dimensjonerende for sikkerhetstiltak i forbindelse med det amerikanerne kaller National Security Special Events. Slike spesielle tilstelninger har vært amerikanske presidentinnsettelser Super Bowl demokratenes og republikanernes partikongresser FNs generalforsamling mm.

Gresk salat. OL i Athen i 2004 var det første sommer-OL etter terrorangrepene på New York og Washington 11. september 2001. Frykten for at noe tilsvarende skulle ramme Athen førte til et helt unikt internasjonalt sikkerhetssamarbeid. Det ble inngått en sikkerhetsavtale mellom 22 land og det ble etablert en internasjonal sikkerhetskomité ledet av Hellas og med sterk støtte fra USA Storbritannia Australia Israel Spania Frankrike og Tyskland. Agenter fra USA Storbritannia Israel og Tyskland bidro med opplæring og trening av mannskaper for å beskytte mot kjemiske og bakteriologiske våpen EU gikk med på å oppheve Schengen-reguleringene for at Hellas lettere skulle kontrollere befolkningsstrømmene over grensene og det ble opprettet en egen NATO øvelse kalt Distinguished Games. For å nevne noen tiltak.

Olympisk stressyndrom. Bejing-OL i 2008 førte til en ytterligere videreutvikling av internasjonalt sikkerhetssamarbeid. Interpol åpnet sin database for kinesiske myndigheter, USA sendte eksperter på kjernefysisk terrorisme, og kinesiske myndigheter inngikk et sikkerhetssamarbeid med ambassader fra 73 land for å koordinere sikkerhetsarbeidet. For å nevne noen tiltak. Kinesiske myndigheter tenkte vel så mye på intern ro og stabilitet som internasjonal terrorisme. Og spørsmålet er om internasjonal støtte til kinesisk sikkerhet førte til en ytterligere tilstramming overfor kinesiske borgere. Det er dette jeg tidligere har kalt det olympiske stressyndrom.
Terrorberedskapen i forbindelse med prinsebryllupet kan føres tilbake til det som skjedde i München i 1972.

Mer enn ekteskap. Skulle terror ramme prinsebryllupet eller kongefamilien i bryllupshelgen vil det sterkt påvirke sikkerhetsarbeidet fram mot London-OL. På den måten er det mer enn ekteskap som står på spill i disse dager!