Hvor god er FIFA-rangeringen (endret 8. juni)?

God rangering? Mange som liker det norske landslaget i fotball jubler over at Norge beholder 11. plassen på FIFA-rangeringen denne måneden. Norge var en gang på andreplass på denne listen. Men hvor god er egentlig denne rangeringen?

Soccer Power Index. På Natan Silvers Soccer Power Index (SPI) har Norge falt fire plasser fra 26. til 30. plass. I følge SPI er Norge Europas 17. beste lag, mens vi er blant de 9 beste i følge Drillo. Hvem har rett? Natan Silvers SPI-rangering er et kjærkomment tilskudd til drøfting av rangering av fotballag. Silver er en av USAs fremste valganalytikere og har jevnlig omfattende og solide analyser av amerikanske valg og nominasjoner og han har sin egen spalte på New York Times’ hjemmesider. Det spesielle med Silvers analyser er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers. Metodene han bruker har vist seg svært gode på amerikanske valg og han er en av dem som med størst presisjon greier å forutsi (predikere) valgutfall. Denne metoden har han også – på oppfordring fra den amerikanske tv-kanalen ESPN – brukt til å rangere landslag i fotball.

Forskjellen ligger i detaljene. Hvorfor er rangeringen så forskjellig? Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være at starttidspunktet for utregningen av de forskjellige tabellene (koeffisientene) er forskjellige. Det gir også forskjellig utgangspunkt for beregninger. En annen grunn er at det er en amerikaner som har foretatt beregningene og derfor ikke skjønner hva han holder på med (ironi). Men den viktigste grunnen er at Silver har lagt inn det han kaller politiske variabler. Slik jeg tolker det er dette subjektive elementer som FIFA ikke tar med i sine beregninger. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultater og har med en ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. For Norge kan det bety at skulle for eksempel Moa skåre mange mål for Hannover, men bli spart eller må stå over landskamp for Norge så kan Norge hoppe oppover på rankingen selv med et dårlig resultat. Det er potensialet til Norge som teller, ikke nødvendigvis resultatet.

Fjellapelogikk. Det betyr at hvis Norge stiller med b-laget i kampen mot både Island og Danmark (og kanskje i en slapp 4-4-2) og samtidig går på tap mot begge land, kan vi faktisk rykke oppover på SPI-rankingen. Potenisalet til Norge er større! Man må bare bli glad i slike rangeringer!

Mer kritikk av IOC

Slapp for billig unna? Siden Play the Game er en dansk organisasjon og København i år er arena for den første OL-kongressen på 14 år er det naturlig at IOC blir satt søkelys på. Selv om IOC møtte protester i forbindelse med Beijing-OL var det kinesiske myndigheter som fikk mest oppmerksomhet. Kinesiske myndigheter ble overrasket over all negativ oppmerksomhet. Dette kom tydelig fram under fakkelstafetten, et arrangement kinesiske myndigheter feilbedømte utfallet av. Oppmerksomheten rundt framtidige OL kan imidlertid ta en dreining. Det er inntrykket jeg får fra flere hold.

Amnesty med selvkritikk. Jeg har flere ganger etterlyst en kampanjeanalyse fra Amnesty International. Her i Coventry fikk vi en smak på en slik analyse da Amnestys britiske prosjektleder for idrett og menneskerettigheter, Brian Dooley, evaluerte egen Beijing-innsats. Delvis innrømmet Dooley at Amnesty fokuserte for mye på kinesiske myndigheter og for lite på IOCs rolle som lekenes eiere og på IOCs kriterier for tildeling av lekene. Framover mente han at menneskerettighetsorganisasjoner måtte rette inn skytset mot IOC og presse IOC til å innføre en fjerde pillar i tildelingskriteriene – menneskerettigheter (i tillegg til idrett, kultur og miljø). Lærdommen for Dooley er at for sterkt press mot vertslandet skaper motreaksjoner og kan virke kontraproduktivt når det gjelder menneskerettigheter, og at man heller bør rette det tunge skytset mot dem som har ansvaret for tildeling av lekene - IOC.

Lukket organisasjon. Robert Lloyd fra tenkesmia One World Trust fyller inn inntrykket av at IOC kan vente seg mer kritikk. Han rangerte IOC (og FIFA) på en liste over åpenhet i organisasjonen. Listen er ikke lystig lesing for IOC og dem som bryr seg om den olympiske bevegelse. Av 58 organisasjoner ble IOC plassert på 57. plass når det gjelder åpenhet (FIFA på 46.). IOC kommer bak selskaper/organisasjoner som Coca Cola, Haliburton og NATO. På toppen finner vi blant annet FNs utviklingsprogram og miljøprogram (UNDP og UNEP) og Kirkens Nødhjelp.

Kriterier og prosedyrer. Åpenhet og tildelingskriterier henger sammen. Valg av vertsby dreier seg ikke bare om kriterier for tildeling av lekene, men også om prosedyrene for valg. Når man ikke vet hvem som stemmer for hvilket alternativ er det vanskelig å kontrollerer om stemmegivningen er rettferdig og etterrettelig.

Obama kludrer det til? IOC-medlem og tidligere WADA-sjef Dick Pound hevder at dette er temaer som bør adresseres i København i oktober. Det er flere som mener det samme som ham, men mange frykter at Barack Obamas annonserte besøk i København, for å sikre Chicago OL i 2016, vil skape så mye støy at denne debatten ikke får den oppmerksomheten den fortjener. Undres på om hvem som inviterte den amerikanske presidenten til København?

Hvor har det blitt av alle gutta?

Play the Game. Jeg er naa paa plass i Coventry for aa delta paa Play the Game - en av verdens stoerste konferanser som samler idrettsforskere og idrettsjournalister. Hvor er de norske journalistene?

Glimrer med sitt fravaer. Da konferansen gikk paa Island i 2007 var det et pressekobbel fra Norge som rapporterte hjem daglig om temaer som ble tatt opp. Deltagerlista i aar viser at det kun er Dagens Naeringsliv (DN) og NRK som er til stede. De to journalistene fra DN er her for aa presentere boka si Den forsvunne diamant. Det betyr at det kun er en norsk journalist som er her for aa oppdatere seg paa det som foregaar av idrettsforskning og idrettspolitikk rundt om i verden (bra Hanne Marie Brevik!). Noen av temaene som tas opp er forholdet mellom eliteidrett og masseidrett, etiske problemstillinger knyttet til dopingproever, laerdommen fra Beijing, ungdommers syn paa idrett og London-OL 2012.

Danskene tungt til stede. Danske medier er tungt til stede i Coventry. Det er ikke bare fordi Play the Game har sitt hovedsete i Aarhus. Det er ogsaa fordi Danmark skal arrangere OL-kongressen i Koebenhavn i oktober - der Barack Obama er ventet for aa tale Chicagos sak. Mange av temaene som blir tatt opp her vil ogsaa vaere tema i Koebenhavn.

Rev, rev. Da konferansen paa Island i 2007 var ferdig var det flere norske journalister som mente Norge burde arrangere Play the Game - det var for viktig aa la muligheten gaa fra seg. De samme journalistene og talspersonene glimrer naa med sitt fravaer. Hvorfor?

Mirakler. Kanskje ligger forklaringen i at Norge venter et mirakel i Rotterdam paa onsdag og at det er viktig aa faa med seg dette. I Coventry skjer det faa mirakler - selv om det meste av aktiviteten foregaar i Katedralen. Men en seier til Drillos II kan ikke forsvare det store fravaeret av norske journalister i British Midlands denne uka!

Badminton mot voldelige kurdere

Konflikt Tyrkia-Danmark. Forholdet mellom Tyrkia og Danmark er ikke det aller hjerteligste. En av grunnene til det kjølige forholdet mellom de to landene er Danmarks håndtering av Muhammed-krisen. En annen er at den kurdiske radiostasjonen ROJ, som Tyrkia mener støtter PKK, får sende fra København. Enkelte hevder at denne konflikten vil føre til at Tyrkia blokkerer for at statsminister Anders Fogh Rasmussen blir NATOs neste generalsekretær. Spørsmålet er om badminton kan bidra til å rette opp det anstrengte forholdet.

Fjerbolde i stedet for sten. I april setter det danske badmintonforbundet, den danske ambassaden i Tyrkia og det tyrkiske badmintonforbundet i gang et prosjekt danskene kaller ”Fjerbolde i stedet for sten”. Tanken er å få kurdisk ungdom som kaster stein på det tyrkiske politiet i det sydøstlige Tyrkia til å slutte med steinkasting og begynne med å slå fjærballer over et nett. Danske badmintontrenere skal lære opp tyrkiske politifolk til å bli gode og pedagogiske badmintontrenere for å få dem i dialog med kurdisk ungdom. Prosjektet varer i en – 1 – uke og i løpet av den perioden skal det deles ut ca. 30000 badmintonracketer, nett og et ukjent antall badmintonballer. Tanken er å overføre energi fra steinkasting til badminton. Det er også ønskelig at Danmark – som en stormakt i badminton – skal kunne heve nivået i Tyrkia – som ikke har mye å vise til på badmintonbanen.

Opnionsdiplomati. Det er vanskelig å tro at dette prosjektet fører til mindre steinkasting. Det er mer nærliggende å tro at dette er mer ”opinionsdiplomati” (public diplomacy) der Danmark prøver å skape et bedre inntrykk av Danmark i Tyrkia enn et reelt forsøk på forsoning mellom kurdere og det tyrkiske maktapparatet. I stillingsutlysningen til det danske badmintonforbundet står det også at prosjektet ”også [kan] være godt for Danmarks image”. Det er begrenset hva man får til på bakken i Diyarbakir og Van i det sørlige Tyrkia på én uke. Effekten på det politiske forholdet mellom Danmark og Tyrkia kan faktisk bli bedre. Det er verdt å merke seg at prosjektet har støtte hos parlamentsmedlemmer fra regjeringspartiet AKP.

USA i tet. Tanken om at sport er et godt virkemiddel i opinionsdiplomatiet er ikke nytt. USA har siden 2006 i utstrakt grad brukt idrett i slikt diplomati. Brytediplomati overfor Iran har vært av de mer avanserte og mest vellykkete tiltakene. Men USA har også forsøkt seg på badminton. Det har ikke vært vellykket. I februar i år ble kvinnelige amerikanske badmintonspillere nektet visum til Iran. Det amerikanske laget var invitert av det iranske badmintonforbundet for å delta på en turnering som skulle markere 30-årsjubileet for den iranske revolusjonen(!). Dette må regnes som et nederlag for Obama og Clintons nye utenrikspolitiske linje.

Game, set and match. Game, set og match var metaforer som ble brukt av NATO under bombingen av Jugoslavia i 1999. Blir Anders Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO får disse racketbegrepene en helt ny mening i den militære organisasjonen…