Obamas kjernefysiske basketball?

Fra basketball til kjernefysisk fotball. Barack Obama er sammen med nesten 60 andre statsledere i Seoul på toppmøte om atomvåpensikkerhet. Der er han etter to hyggelige statsbesøk av Kinas visepresident Xi Jinping og Storbritannias statsminister David Cameron. Under begge besøkene ble det lagt inn tid til basketballkamper. I Seoul har Barack Obama den ene hånda på en fotball – ”den kjernefysiske fotballen”. Kanskje tiden er inne til å gi denne kofferten et nytt navn?

Den lille svarte. Selv om Nord-Korea ikke er et offisielt tema på konferansen er det Nord-Koreas annonserte oppskyting av en langdistanserakett i begynnelsen av april og Nord-Koreas atomprogram det snakkes mest om på toppmøtet. Det er nesten litt paradoksalt at Obama under dette møtet sitter med en finger på en svart liten atomkoffert som inneholder manualen til USAs kjernevåpenarsenal og som gir presidenten retningslinjer for hvordan han kan sette i gang et kjernefysisk angrep.

Dropkick. Koffertens kjælenavn er ”den kjernefysiske fotballen” (”nuclear football”). Den kjernefysiske fotballen ble utviklet av Kennedy-administrasjonen i kjølvannet av Cuba-krisen i 1962. Kjælenavnet fikk den fordi en tidligere versjon av USAs kjernefysiske plan (Single Integrated Operational Plan, SIOP), som ble utviklet under president Eisenhower, hadde kodenavnet ”dropkick”. ”Dropkick” er et begrep fra amerikansk fotball og betyr at man skyter ballen etter at den spretter i bakken en gang.

Slam dunk. I amerikansk utenrikspolitikk har basketballmetaforer blitt belastet etter at tidligere CIA-sjef George Tenet sa til navnebror Bush at opplysningene om Saddam Husseins kjernefysiske våpen var en ”slam dunk”. Men så viste det seg at Saddam ikke hadde kjernefysiske våpen. Kanskje tiden er inne til å trekke inn basketball i kjernevåpenpolitikken igjen?

Den kjernefysiske basketaballen. Nord Koreas nye leder Kim Jong-un har sterk interesse for basketball. Da han var student i Sveits viste han blant annet stadig fram bilde av seg selv sammen med Toni Kukoc fra Chicago Bulls og Kobe Bryant fra Los Angeles Lakers. Kanskje tiden er inne til å utvide reportoaret i Obamas basketballdiplomati? Basketball er kanskje det eneste språket den nye lederen i Nord-Korea skjønner? Hva med å døpe om Obamas atomkoffert til ”den kjernefysiske basketballen”? Da bør i hvert fall nordkoreanerne skjønne hva som er konsekvensen av sin egen atompolitikk og be om time out?

Den økonomiske betydningen av fysisk aktivitet

Sportvision2012. Hvilken betydning av har fysisk aktivitet for økonomien? Dette er et av temaene som har blitt diskutert på Sportvision 2012 i København denne uken. Sportvision er det danske EU-formannskapets konferanse om idrett. Det er vanlig at formannskapsland arrangerer Sport Forum. Sport Forum er en høyprofilkonferanse der ministere og presidenter i og utenfor idretten deltar. Danskene hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ha noen idrettskonferanse i det hele tatt (av økonomiske grunner...), men etter press fra flere deler av dansk idrettsbevegelse valgte de å arrangere en mer lavmælt konferanse. Konsekvensen av dette er at profilen er lavere, men kvaliteten høyere på det som presenteres her.

Fra festtaler til analyser. I mange år har betydningen av idrett blitt fremhevet i festtaler og blant dem som elsker idrett. Det er sikkert mye sannhet i dette, men ofte har vi hatt vanskelig for konkretisere hvilken betydning idrett har. Hvilke resultater har vi å vise til? Ofte får vi inntrykk av at idrett kan løse alle verdens problemer, men ikke alltid greier vi å vise på hvilken måte idretten konkret kan bedre for eksempel folkehelsen, integrering og likestilling. På den annen side er det en tendens til at man gjemmer bort evalueringer og analyser som viser at idretten har mindre eller ingen betydning på det man trodde eller ønsket. Det er uheldig både for dem som ønsker idrett for idrettens skyld (egenverdi) og for dem som ønsker å bruke idretten til å oppnå noe annet (nytteverdi). OG ikke minst: det er gourmetmat for dem som ønsker idretten alt vondt. Poenget for alle parter bør være at man er realistisk med hensyn til hva idretten kan bidra med, på alle fronter i samfunnet.

Szymanskis metode. Fortsatt er konferanser som dette preget av mye fintale og presentasjon av retningslinjer, men allikevel ser jeg en tendens til at vi får stadig flere kunnskapsbaserte analyser. Et eksempel på det er professor Stefan Szymanskis presentasjon "The Economic Importance of Sport for All". For nordmenn er Szymanski kanskje mest kjent for boka "Soccernomics"/"Why England Lose", som han skrev sammen med journalisten Simon Kuper (og der jeg er intervjuet...). Men han er også en anerkjent økonom med arbeidssted på blant annet London Business School og University of Michigan. Hans spesialfelt er idrettsøkonomi i mange varianter.

Overvekt er ikke verst. Hans utgangspunkt er at all idretts-policy må være basert på virkelighetsbaserte analyser og mindre på ønsketenkning. Det må kunne bevises at policyen har effekt før man setter inn (store) ressurser på tiltak. Szymanski viste oss fysisk aktivitets betydning for økonomien på tre måter. Ved hjelp av:

1) Epidemologiske data (sammenhengen mellom fysisk aktivitet og faren for kreft, diabetes, hjertesykdommer ol.). På dette området utfordret han dem som til stadighet kobler sammen fysisk aktivitet og overvekt. Hans statistikk viser nemlig at det ikke nødvendigvis er overvekt som fører til feks hjerte- og karsykdommer, men at inaktivitet har større betydning. Med andre ord - en overvektig som er fysisk aktiv har mindre sjanse for å få livsstilssykdommer enn en som er slank og er inaktiv!

2) Mikrooekonomiske data. Szymanski viste også at fysisk aktivitet direkte hadde betydning for helsebudsjetter og at en mer aktiv befolkning kunne redusere helsekostnader med 1-3%. Samtidig har fysisk aktivitet indirekte effekt ved at aktiviteten øker produktiviteten og beholder arbeidsstokken i arbeid over lenger tid.

3) Makrooekonomiske data. Han hevdet også at en fysisk aktiv nasjon bidrar til mer økonomisk vekst sammenlignet med nasjoner som ikke er fysisk aktive. Samtidig viste han at en befolkning med lav inntekt ofte får dårlig helse, og at dårlig helse fører til at du får lavinntektsjobber. Samtidig påpekte han at nasjoner i økonomisk vekst har større tilbøyelighet til å røyke og drikke enn nasjoner som opplever økonomisk nedgang. Det gjenstaar å se om nordmenn tar igjen grekerne på røyking og drikking i nærmeste fremtid. Noen ganger kan det hende at økonomiske analyser ikke helt går helt i ette med terrenget.

Betydningen av store idrettsarrangementer. På to områder utfordret Szymanski idrettsbevegelsen. For det første var han kritisk til dem som hevder at store sportsarrangementer, som feks OL, får folk i fysisk aktivitet. Hovedårsaken er at anleggene som tradisjonelt sett blir bygget er alt for store til å drive grasrotaktivitet i etter at det store arrangementet er ferdig. En annen årsak er at befolkningen blir passive tilskuere til arrangementet både før og etter arrangementet. Dette er en erkjennelse som feks London-OL har gjort. For ikke lenge siden måtte organisatorene av OL i London inrømme at de ikke hadde nådd målet om å bruke OL for å få flere briter i aktivitet. Spørsmaalet er om det skyldes for høye ambisjoner eller om de ikke har satt i gang de riktige tiltakene.

For mye fokus på profesjonell idrett. For det andre mente han at politiske myndigheter og toneangivende idrettsorganisasjoner var for opptatt av krangel og konflikter i profesjonell idrett og alt for lite opptatt av å få folk i fysisk aktivitet. På den måten utfordret han indirekte all oppmerksomheten rundt antidopingarbeid og kampen mot kampfiksing.

Smerte. Hans utfordring til idrettsbevegslen og myndigheter med ansvar for helsepolitikk og idrettspolitikk var klart: Alle vet at man blir glad ETTER at man har trent, nå er det viktig at man overbeviser en større andel av befolkningen i alle land at det må gjøre litt vondt underveis. Om ikke annet er det bra for økonomien!

Arven etter Arkan

Lobbyblod. Akkurat nå sitter jeg i lobbyen på hotell Continental i Beograd. Dette er hotellet der vestlige medier samlet seg under krisen i Jugoslavia i 1999.  Da het hotellet Intercontinental. For serbere er hotellet kanskje like kjent for drapet på  krigsherren Arkan. Han ble skutt her i 2000. For meg er det litt surrealistisk å sitte her. Grunnen til at jeg er her er for å delta på  Europarådskonferanse for sportsministre (den tolvte i rekken)emo kampfiksing. Arkan er kanskje tidenes kampfikser i Europa.

Fotnotelandet. Hovedtemaet på konferansen er om man skal vedta en ny konvensjon om kampfiksing (en juridisk bindende avtale). Dette er interessant på flere måter. For det første viser diskusjonen at forskjellige land tenker forskjellig om (over)statlig styring av sport. Samtidig illustrerer debatten at idretten balanserer på tynn line om kontroll av egen virksomhet. Hellas mener for eksempel at kampfiksing er for viktig til å overlate til idretten. Sverige mener at dette er et problem idretten må ordne opp i selv, og Frankrike ønsker en konvensjon velkommen, men mener at Europarådet er en for snever ramme (de vil engasjere alle FN-land og sy sammen en konvensjon etter fransk mønster). Norge er (som vanlig?) i en mellomposisjon. For seks måneder siden vedtok Europarådet en anbefaling med retningslinjer om hvordan bekjempe kampfiksing. Norge mener at denne må få virke en stund før man bestemmer seg for hva slags konvensjon man skal etablere. Norge er - ved siden av Frankrike - det eneste landet som har pekt på kostnader ved å etablere en ny konvensjon. Det er av de rike du skal høre måtehold...

På den ene og den andre siden. Idretten med UEFA i spissen ønsker på den ene siden at nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner skal fikse kampfiksing, men samtidig få beholde styringen av egen virksomhet. Her er det mange interesser som er i konflikt med hverandre, men mest av alt vitner diskusjonen om at man snakker forbi hverandre. Enten på grunn av misforståelser eller fordi man ikke har definert hva kampfiksing egentlig dreier seg om. Det gir alle forskjellig utgangspunkt for diskusjonen. Det er dumt.

Utenfor idrettens rekkevidde. En av feiloppfatningene er at kampfiksing kun er idrettens anliggende. Det ga Erster Kriminalhauptkomissar Friedhelm Althans fra Bochum et klart eksempel på. Han har hatt ansvar for kampfiksingskandalen som ble rullet opp i Bochum i 2008. Hans gjennomgang av saken viser at kampfiksing har vanvittige proporsjoner. I Bochum-saken hadde man 351 mistenkte personer, 323 saker, personer fra 25 land involvert og politikammere fra 30 land var engasjert. 10 personer har til nå fått fengselsstraff (en med fengselsstraff på 5 1/2 år) og det er avdekket omsetning på 1.756.400 euro. Omsetningen er sikkert mye større! I følge Althans foregikk kampfiksingen på fem nivåer: 1) idrettsutøverne; 2) kampfikserne; 3) planleggerne; 4) nasjonale administratorer; og 5) gamblerne i Asia. I en kamp er i gjennomsnitt 50 personer involvert. Med andre ord er dette like mye et spørsmål om organisert kriminalitet som det er et problem for idrettens legitimitet. Det krever samarbeid og ansvarfordeling mellom myndigheter og sportsorganisasjoner.

Mislykket rapport. Det er gjort flere forsøk på å avgrense og definere problemet med kampfiksing. Ikke alle er like vellykket. I 2011 kom rapporten 'The Prevalence of Corruption in International Sport' skrevet av Coventry University's Centre of Corruption in Intenational Sport (CIBS). Den sammenlignet problemene med doping og kampfiksing (det dras ofte sammenligninger mellom de to problemområdene). Rapporten var finansiert av spillindustrien og ikke uventet kom rapporten fram til at doping var et større problem for idretten enn gambling. Begrunnelsen var at man fant flere dopingsaker enn kampfiksingsaker. Dette er naivt. Selv om man ikke har rapportert inn kampfiksing betyr ikke det at problemet ikke er der. Tvert i mot er det et problem at man vet at det skjer, men ikke hvordan.

God rapport. Da er rapporten "Sports betting and corruption. How to protect the Integrity of Sport" langt mer informativ og fruktbar. Rapporten er blant annet skrevet av forskere ved University of Salford i Manchester og Institut de Relations Internationales et Strategique (IRIS). Den har mange eksempler på hvordan kampfiksing har foregått. Men det viktigste bidraget er kategorisering av kampfiksing. Grovt sett deler de opp kampfiksing i tre kategorier: idrettsutøverne,  klubbene og de nasjonale idrettsforbundeene og kriminelle grupperinger utenfor idretten. Informasjonskampanjer for idrettsutøvere  og utdanning og sanksjonsreglement for idrettsutøvere og klubbansatte er tiltak som klubbene og idretten kan gjøre. Politi og nasjonale myndigheter kan etablere samarbeid mellom nasjonale etater og nasjoner. Hadde alle representantene tatt utganspunkt i en slik kategorisering av problemet kunne det vær mer fritid mellom offisielle plikter og offisielle kveldsarrangementer her i Beograd.

Arven etter Arkan. I går var jeg på Marakana stadion i Beograd for å se Røde Sjerne spille. Dette var hjemmebanen til Arkan fra slutten av 1980-tallet til 1996. På slutten av 1980-tallet var han lederen for en gruppe voldelige Røde Stjerne-supportere. Etter hvert ble den harde kjernen rundt Arkan omgjort til en paramilitær gruppering - de såkalte Tigrene. I kjølvannet av Dayton-avtalen i 1996 ble Arkans militia tilsynelatende oppløst. To måneder etter kjøpte Arkan fotballklubben FK Obilic, som på kort tid ble omgjort til en toppklubb i Jugoslavia. Arkan stilte personlig opp i garderoben til motstandere med pistol og penger og i enkelte tilfeller ble spillere på motstanderlag låst inn i garderoben for å forhindre at de entret banen. Bare på en sesong ble de jugoslaviske mestere. Arken brukte Oblic til hvitvasking av penger gjennom falske billettsalg, falske sponsorer og spillertransaksjoner. Som jugoslavisk mester fikk Oblic delta i europeisk cupspill. I forbindelse med disse kampene drev Arkan omfattende narkotika- og våpenhandel. Fotballag ble sjelden sjekket i tollen... I 1998 overførte han klubben til sin kone fordi UEFA truet med å utestenge klubben fra europeisk fotball hvis han fortsatt satt som leder. I 2000 ble han skutt på hotellet jeg nå skriver disse linjer.

Vet de hva de prater om? Uenigheter på slike konferanser skyldes ikke kun at man snakker forbi hverandre, men også at mange av dem som er til stede sitter langt unna problemet de snakker om. Det er kanskje illustrerende at jeg var den eneste av alle delegatene på konferansen som tok meg bryet verdt å dra på Røde Stjerne-kamp. Inngangsbilletten var gratis fordi en av sponsorene betalte inngangen til de drøyt 40.000 som så hjemmelaget vinne 4-0 (to mål på straffe). Jeg tviler på at kampen var fikset, men det var utvilsomt veldig morsomt! Og de er nettopp det kampen mot kampfiksing skal dreie seg om: idrett skal være morsomt!

Obama i en brytningstid

Uten amerikanere. I deler av verden der USA-hatet er stort ser vi ofte brente amerikanske flagg. Svært sjelden ser du noen brenne amerikanske dollar de samme stedene!? Det er derfor ikke overraskende at helgens tradisjonsrike bryteturnering i Iran, Takhti Cup, har dollarpremier ($6000 til beste lag, $4000 til nest beste lag, og $3000 til tredje beste lag). Det som er overraskende er at amerikanske brytere IKKE deltar! Bryting har faktisk vært en av få vellykkete diplomatiske kanaler mellom Iran og USA siden 1998. Hvorfor ikke i år?

Toppen i 2007. Siden 1979 har Iran betraktet USA som den store Satan og USA behandlet Iran som en internasjonal pariastat. I pinsen 2007 møttes USA og Iran til bilaterale politiske samtaler for første gang siden den iranske revolusjonen i 1979. Forut for disse samtalene hadde den største delegasjonen av amerikanske brytere noen gang deltatt på den årvisse bryteturneringen i Iran. 2007 var høydepunktet i brytediplomatiet mellom de to fiendene – og dette skjedde under president George W. Bush! I den forbindelse uttalte en talskvinne for amerikansk UD at de amerikanske utøverne var gode ambassadører for USA i Iran og at myndighetenes støtte til denne reisen var et ledd i president Bushs nye diplomati overfor Iran. Brytetroppen ble briefet og debriefet i Pentagon før og etter Iran-turen.

God deltagelse. Amerikanske brytere har deltatt i Takhti Cup i 1998, 2000, 2001, 2003 og 2004, 2007, 2009 og 2011. I fjor deltok USA med to brytere. Da ble Brent Metcalf beste amerikaner med sølvmedalje i 66-kg-klassen. Amerikanerne brøyt mot deltagere fra Iran, Nord-Korea, Russland, Mongolia og Tyrkia. To land fra Bushs axis-of-evil-akse var altså med. Årene uten amerikansk deltagelse var ikke begrunnet politiske (kanskje med unntak av 2002). Årsaken til at amerikanere har holdt seg unna har vært at det har kollidert med VM- eller OL-deltagelse/forberedelser. Er dette også årsaken til at vi i år ikke får se amerikanske brytere i Iran i år?

Brytediplomatiet. Brytediplomatiet mellom USA og Iran strekker seg tilbake til 1998 da den nyvalgte presidenten Mohammad Khatami uttrykte ønske om dialog med USA. Sjarmoffensiven førte til at Iran og USAs bryteforbund ble enige om at amerikanske brytere skulle delta på Takhti Cup i 1998, en bryteturnering som arrangeres for å minnes revolusjonen i 1979 og Irans legendariske bryter Gholam Reza Takhti(!). Amerikanerne ble godt mottatt, det amerikanske flagget ble heist uten å bli brent og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt uten å bli avbrutt. Da bryterne kom tilbake fra Iran ble de hyllet i Det hvite hus for sin strålende innsats både som idrettsmenn og brobyggere. Brytediplomatiet hadde umiddelbar effekt. Det skapte en fin ramme rundt VM-kampen i fotball mellom Iran og USA i Frankrike i 1998: aldri har vel verden sett mer harmonisk samkvem mellom iranere og amerikanere i beste sendetid på tv! At Iran vant 2-1 og sørget for at USA ble slått ut av turneringen ga grunnlaget for revansjekamp i Pasadena, USA i 1999. Da ble det 1-1. Både Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright uttalte i den forbindelse at fotballkampene var et godt utgangspunkt for å diskutere USAs diplomatiske forbindelser til Iran på. Fotballkampene ble fulgt opp med at iranske fektere deltok i turneringer i USA og at iranske fjellklatrere deltok i klatreekspedisjoner i amerikanske fjell.

Bush bedre enn Obama? I år er det utøvere fra Tyrkia, Georgia, Kazakhstan, Mongolia og Dagestan som deltar i turneringen og nivået på turneringen er svært høyt. Amerikanske brytere elsker å delta i denne turneringen fordi de får testet seg mot de beste i sin klasse. Men så ikke denne gangen. Jeg vil fremme en påstand som mer USA-kyndige kan bryne seg på: Obama og Bushs utenrikspolitikk skiller seg særlig fra hverandre når det gjelder kombinasjonen av hardt og mykt diplomati. Bush var mye tøffere i tonen overfor stater han betraktet som sine verste fiender, samtidig brukte han i stor grad kulturdiplomati ved blant annet å sende idrettsutøvere til deler av verden der motstanden mot USA var stor. For eksempel brytere til Iran og baseballspillere til Venezuela. Obama har en mindre aggressiv tone overfor sine fiender, men har samtidig fortrengt/glemt mykt folk-til-folk-diplomati. Først i år utnevnte Obama sin første kulturambassadør til utlandet – den legendariske basketballspilleren Kareem Abdul-Jabbar. Og selv om NBA i 2008 inviterte det iranske basketballandslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing må kulturdiplomatiet til Obama sies å være puslete. Hvilken strategi er best? Og er det et resultat av Obamas mangel på kulturdiplomati vi ser eksempel på denne helgen?