Dennis Rodman i Nord-Korea!

Viktigste kjendisnyhet. Den viktigste kjendisnyheten i sportsverdenen denne månedene finner du ikke i ski-VM, men i Nord-Korea! Dennis Rodman har vært på besøk. Og det er mildt sagt en sensasjon.

Basketfilm. Grunnen til at Rodman er i Nord-Korea er at han sammen med tre medlemmer av Harlem Globetrotters basketballag og VICE Media skal filme for HBO. Produksjonen skal vises i april 2013. At det er basketballspillere som kommer til Nord-Korea, og blir godt motttat er ikke overraskende. Det er favorittidretten til Kim Jong-un! Og han har arvet det sterke sportsengasjementet til sin far.

Nytt poengsystem i basketball. De fleste kjenner til Kim Jong-ils store bragd på golfbanen: 11 hole-in-one og 38 under par på èn golfrunde. Hans bowlingserie på 300 poeng er også legendarisk. Kim Jong-il var en NBA-fanatiker og skal ha hatt en komplett videosamling av Michael Jordans kamper fra Chicago Bulls-tiden på 1990-tallet. Da utenriksminister Madeleine Albright besøkte Kim Jong-il i 2000 hadde hun med seg en basketball signert av Michael Jordan. I dag er det en egen facebook-side som har som formål å hente denne hjem igjen!. Kim Jong-il hadde et sterkt ønske om å gjøre basketball til Nord-Koreas nasjonalsport. Han hadde også ideer om å lage et eget nordkoreansk poengsystem: tre poeng for slam dunk, fire poeng for en trepoenger som ikke berører kurven, åtte poeng for baller som går i kurven i de tre siste sekundene av en kamp, og ett minuspoeng for bom på frikast. Dette fikk han aldri realisert…

Jyplingen. Kim Jong-un har også vist interesse for basketball. Da han var student i Sveits viste han stadig fram bilde av seg selv sammen med Toni Kukoc fra Chicago Bulls og Kobe Bryant fra Los Angeles Lakers. Hvor bildet var tatt eller om det var manipulert er usikkert. Som et ledd i hans utdannelse som statssjef fikk Kim Jong-un ansvaret for det nordkoreanske fotballaget under fotball-VM i Sør-Afrika i 2010. Håpet var at laget skulle gjøre det bra og at det skulle øke hans status på hjemmebane. Det gikk motsatt vei. Laget røk ut av gruppespillet med kalassifre. Da laget kom hjem til Nord-Korea måtte de stå skolerett foran et tribunal på 400 personer og ta avstand fra treneren, som etterpå ble sendt i arbeidsleir. Kanskje basketball er redningen for den unge statslederen?

Pyongyangologi. I et par år jobbet jeg med problemstillinger knyttet til Nord-Korea (stort settom idrett og forsoning mellom Nord- og Sør-Korea). Tendensen var at de som mente mest om Nord-Korea aldri hadde vært der, og de som hadde vært der sjelden sa det de mente, fordi de var redd for at deres adgang til Nord-Korea skulle hindres av sine ytringer. I sum betyr det at det meste som skrives om Nord-Korea og Kim-klanen i disse dager har begrenset sannhetsgehalt og kun er spekulasjoner. Under den kalde krigen var det en vitenskaplig retning som het kremlologi. Det vi ser i dag er pyongyangologi. Tidligere i år var Google-sjefen på besøk i Nord-Korea. Det er slike overraskende besøk som fører til at vi får litt mer informasjon ut fra verdens mest lukkede land. Like it or not!

Gryende basketballdiplomati? Betyr dette besøket en bedre tone mellom USA og Nord-Korea. Obama er jo også svært interessert i basketball? I så fall er dette starten på et gryende baskeballdiplomati med en av landene i ondskapens akse!

Obama i en brytningstid

Uten amerikanere. I deler av verden der USA-hatet er stort ser vi ofte brente amerikanske flagg. Svært sjelden ser du noen brenne amerikanske dollar de samme stedene!? Det er derfor ikke overraskende at helgens tradisjonsrike bryteturnering i Iran, Takhti Cup, har dollarpremier ($6000 til beste lag, $4000 til nest beste lag, og $3000 til tredje beste lag). Det som er overraskende er at amerikanske brytere IKKE deltar! Bryting har faktisk vært en av få vellykkete diplomatiske kanaler mellom Iran og USA siden 1998. Hvorfor ikke i år?

Toppen i 2007. Siden 1979 har Iran betraktet USA som den store Satan og USA behandlet Iran som en internasjonal pariastat. I pinsen 2007 møttes USA og Iran til bilaterale politiske samtaler for første gang siden den iranske revolusjonen i 1979. Forut for disse samtalene hadde den største delegasjonen av amerikanske brytere noen gang deltatt på den årvisse bryteturneringen i Iran. 2007 var høydepunktet i brytediplomatiet mellom de to fiendene – og dette skjedde under president George W. Bush! I den forbindelse uttalte en talskvinne for amerikansk UD at de amerikanske utøverne var gode ambassadører for USA i Iran og at myndighetenes støtte til denne reisen var et ledd i president Bushs nye diplomati overfor Iran. Brytetroppen ble briefet og debriefet i Pentagon før og etter Iran-turen.

God deltagelse. Amerikanske brytere har deltatt i Takhti Cup i 1998, 2000, 2001, 2003 og 2004, 2007, 2009 og 2011. I fjor deltok USA med to brytere. Da ble Brent Metcalf beste amerikaner med sølvmedalje i 66-kg-klassen. Amerikanerne brøyt mot deltagere fra Iran, Nord-Korea, Russland, Mongolia og Tyrkia. To land fra Bushs axis-of-evil-akse var altså med. Årene uten amerikansk deltagelse var ikke begrunnet politiske (kanskje med unntak av 2002). Årsaken til at amerikanere har holdt seg unna har vært at det har kollidert med VM- eller OL-deltagelse/forberedelser. Er dette også årsaken til at vi i år ikke får se amerikanske brytere i Iran i år?

Brytediplomatiet. Brytediplomatiet mellom USA og Iran strekker seg tilbake til 1998 da den nyvalgte presidenten Mohammad Khatami uttrykte ønske om dialog med USA. Sjarmoffensiven førte til at Iran og USAs bryteforbund ble enige om at amerikanske brytere skulle delta på Takhti Cup i 1998, en bryteturnering som arrangeres for å minnes revolusjonen i 1979 og Irans legendariske bryter Gholam Reza Takhti(!). Amerikanerne ble godt mottatt, det amerikanske flagget ble heist uten å bli brent og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt uten å bli avbrutt. Da bryterne kom tilbake fra Iran ble de hyllet i Det hvite hus for sin strålende innsats både som idrettsmenn og brobyggere. Brytediplomatiet hadde umiddelbar effekt. Det skapte en fin ramme rundt VM-kampen i fotball mellom Iran og USA i Frankrike i 1998: aldri har vel verden sett mer harmonisk samkvem mellom iranere og amerikanere i beste sendetid på tv! At Iran vant 2-1 og sørget for at USA ble slått ut av turneringen ga grunnlaget for revansjekamp i Pasadena, USA i 1999. Da ble det 1-1. Både Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright uttalte i den forbindelse at fotballkampene var et godt utgangspunkt for å diskutere USAs diplomatiske forbindelser til Iran på. Fotballkampene ble fulgt opp med at iranske fektere deltok i turneringer i USA og at iranske fjellklatrere deltok i klatreekspedisjoner i amerikanske fjell.

Bush bedre enn Obama? I år er det utøvere fra Tyrkia, Georgia, Kazakhstan, Mongolia og Dagestan som deltar i turneringen og nivået på turneringen er svært høyt. Amerikanske brytere elsker å delta i denne turneringen fordi de får testet seg mot de beste i sin klasse. Men så ikke denne gangen. Jeg vil fremme en påstand som mer USA-kyndige kan bryne seg på: Obama og Bushs utenrikspolitikk skiller seg særlig fra hverandre når det gjelder kombinasjonen av hardt og mykt diplomati. Bush var mye tøffere i tonen overfor stater han betraktet som sine verste fiender, samtidig brukte han i stor grad kulturdiplomati ved blant annet å sende idrettsutøvere til deler av verden der motstanden mot USA var stor. For eksempel brytere til Iran og baseballspillere til Venezuela. Obama har en mindre aggressiv tone overfor sine fiender, men har samtidig fortrengt/glemt mykt folk-til-folk-diplomati. Først i år utnevnte Obama sin første kulturambassadør til utlandet – den legendariske basketballspilleren Kareem Abdul-Jabbar. Og selv om NBA i 2008 inviterte det iranske basketballandslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing må kulturdiplomatiet til Obama sies å være puslete. Hvilken strategi er best? Og er det et resultat av Obamas mangel på kulturdiplomati vi ser eksempel på denne helgen?

Hitchens og Kim - sportshateren og sportsfantasten

Nekrologtid. Den siste uken har tre kjente personligheter dødd: Christopher Hitchens, Vaclav Havel og Kim Jong-il. Jeg avlegger her den første og tredje en visitt. Innfallsvinkelen er deres forhold til idrett.

Hitchens åpne linje. Det er store kontraster mellom kommentarene/nekrologene om Hitchens og Kim. Hitchens møtte mange, var både elsket og hatet og mange har et sterkt behov for å markere sin avsky mot ham/elsk til ham etter hans død. Når Dave Zirin, en av USAs mest anerkjente sportsskribenter, får spalteplass i The Nation for å skrive om at han møtte Hitchens på en bar i 2005 får vi både et innblikk i Hitchens åpenhet og bargang, men også om groupie-tendensene rundt ham i dag. Mange hadde også grunn til å mene noe om Hitchens fordi han mente så mye.

Pyongyangologi. Det er helt motsatt med Kim. I et par år jobbet jeg med problemstillinger knyttet til Nord-Korea (stort sett om idrett og forsoning mellom Nord- og Sør-Korea). Tendensen var at de som mente mest om Nord-Korea aldri hadde vært der, og de som hadde vært der sjelden sa det de mente, fordi de var redd for at deres adgang til Nord-Korea skulle hindres av sine frie ytringer. I sum betyr det at det meste som skrives om Nord-Korea og Kim-klanen i disse dager har begrenset sannhetsgehalt og kun er spekulasjoner. Under den kalde krigen var det en vitenskaplig retning som het kremlologi. Det vi ser i dag er pyongyangologi.

Sportshateren og sportsfantasten. Med dette bakteppet våger jeg meg på to mininekrologer om Hitchens og Kim, med en innfallsvinkel som de færreste har tatt så langt: deres forhold til idrett. Christopher Hitchens og Kim Jong-il hadde begge et pasjonert forhold til idrett: Hitchens var sportshater (i hvertfall sterkt i mot internasjonale konkurranser), mens Kim var en lidenskaplig sportsfantast med forkjærlighet for basketball.

Idrett er rævva. Christopher Hitchens tok utgangspunkt i George Orwells maxime om at idrett er krig minus skyting. Her er noen av hans (sterke) synspunkter:

• Han var sterkt i mot at Angola skulle arrangere Afrika-mesterskapet i fotball og at Sør-Afrika skulle arrangere fotball-VM i 2010. Det førte bare til drap, terror og korrupsjon og til sløsing med ressurser som ellers kunne bli brukt til nyttige formål.

• Han mente cricket ødela forholdet mellom India og Pakistan

• Han mente at rugby-VM-seieren til Sør-Afrika på hjemmebane i 1995 – i motsetning til mange andre – kun var en pause i det stadig økende hatet mellom de etniske gruppene i Sør-Afrika.

• Han syns det var meningsløst med egne sportsseksjoner i avisene. Samtidig mente han at det var bra sportsidiotene fikk boltre seg på steder i avisene som voksne folk kunne holde seg unna.

• Han var sterkt kritisk til sportsmetaforer i dagligtalen (selv om han selv tydde til det mange ganger) og til at diskusjoner om collegenes framtid som oftest endte i samtaler om collegelaget i fotball.

• Han mente at canadisk hemmelighold av akebaner og alpinanlegg i forkant av OL i Vancouver, for selv å få størst mulig fordel av det, viste hvor destruktivt OL var.

• Han syns det var meningsløst at man brukte helikopter for å frakte snø til OL-løypene i Vancouver samtidig som jordskjelvofre på Haiti manglet flystøtte og forsyninger.

• Han mente at den eneste måten å unngå omtale av vinter-OL på var at den globale oppvarmingen gikk så langt at det ikke fantes snø mer. ”Let it NOT snow”, som han sa.

Nytt poengsystem i basketball. Kim Jong-il og arvtageren Kim Jong-un hadde/har et helt annet syn på idrett. De fleste medier har kommentert Kim Jong-ils store bragd på golfbanen: 11 hole-in-one og 38 under par på en golfrunde. Hans bowlingserie på 300 poeng er også legendarisk. Kim Jong-il var en NBA-fanatiker og skal ha hatt en komplett videosamling av Michael Jordans kamper fra Chicago Bulls-tiden på 1990-tallet. Da utenriksminister Madeleine Albright besøkte Kim Jong-il i 2000 hadde hun med seg en basketball signert av Michael Jordan. (I dag er det en egen facebook-side som har som formål å hente denne hjem igjen!). Kim Jong-il hadde et sterkt ønske om å gjøre basketball til Nord-Koreas nasjonalsport. Han hadde også ideer om å lage et eget nordkoreansk poengsystem: tre poeng for slam dunk, fire poeng for en trepoenger som ikke berører kurven, åtte poeng for baller som går i kurven i de tre siste sekundene av en kamp, og ett minuspoeng for bom på frikast. Dette fikk han aldri realisert…

Jyplingen. Kim Jong-un har også vist interesse for basketball. Da han var student i Sveits viste han stadig fram bilde av seg selv sammen med Toni Kukoc fra Chicago Bulls og Kobe Bryant fra Los Angeles Lakers. Hvor bildet var tatt eller om det var manipulert er usikkert. Som et ledd i hans utdannelse som statssjef fikk Kim Jong-un ansvaret for det nordkoreanske fotballaget under fotball-VM i Sør-Afrika i 2010. Håpet var at laget skulle gjøre det bra og at det skulle øke hans status på hjemmebane. Det gikk motsatt vei. Laget røk ut av gruppespillet med kalassifre. Da laget kom hjem til Nord-Korea måtte de stå skolerett foran et tribunal på 400 personer og ta avstand fra treneren, som etterpå ble sendt i arbeidsleir. Kanskje basketball er redningen for den unge statslederen?

Kim, Obama og Hitchens. Selv om Christopher Hitchens støttet Obama mot McCain var han svært kritisk til Obamas politikk på mange områder. Han var også sterk motstander av tildelingen av Nobel-prisen til Obama. Samtidig var Hitchens en av få som besøkte Nord-Korea og sa hva han mente om det nordkoreanske regimet i etterkant: han kalte nordkoreanere for rasistiske dverger. Hva om den nye lederen for Nord-Korea kontakter Obama for å snakke om deres felles favorittlag i basketball: Chicago Bulls? Og om basketball ble brukt i et forsøk på forsoning mellom USA og Nord-Korea? Hva ville Hitchens ha sagt?

A Tribute to the Art of Ping Pong Diplomacy

Ny ballett. Jo Strømgren setter igjen opp en ballet om idrett, denne gangen bordtennis. A Dance Tribute to Ping Pong er en oppfølger til A Dance Tribute to the Art of Football som har gått sin seiersgang i nesten 15 år. Selv så jeg den i Bergen i premieresesongen 1997, på en dansefestival i Vilnius i 2000 og på Dansens Hus i år. Fantastisk alle gangene. Nå kommer den vanskelige andreballetten. Timingen på A Dance Tribute to Ping Pong er jeg usikker på, men det er en kjennsgjerning at det i år er 40 år siden Mao og Nixons bordtennisdiplomati. Da den ni mann store troppen ble invitert til Kina av Mao, under bordtennis-VM i Japan i begynnelsen av april 1971, startet en tøværsperiode mellom USA og Kina. Jo Strømgren har derfor ikke bare premiere på en ny ballett, han bidrar også indirekte til å markere et sportsdiplomatisk jubileum.

Bordtennis-diplomatiet. Bordtennis-diplomatiet blir av mange regnet som sportsdiplomatiets prima ballerina, selv om det alltid er en overdrivelse å si at idrett skaper fred eller krig. Allikevel skapte bordtennisdiplomatiet en god tone mellom de to supermaktene, denne gangen orkestrert av Kina. På amerikansk side var sikkerhetsrådgiver (og senere utenriksminister) Henry Kissinger svært sentral i USAs tilnærming til Kina. Hans motpart i Kina var statsminister Zhou Enlai. Forsoningen mellom Kina og USA endret internasjonal politikk (og førte til at FN og Den olympiske bevegelse skilte lag i sin Kina-politikk). Taiwan representerte Republikken Kina i FN fram til oktober 1971. Da ble Taiwan kastet ut og plassen overtatt av Folkerepublikken Kina. (Folkerepublikken Kina var med i OL for første gang i Helsingfors i 1952, men trakk seg i protest fra den olympiske bevegelse i 1958, blant annet fordi Taiwan – under navnet Formosa – fikk lov til å delta i OL i Melbourne i 1956. Folkerepublikken Kina ble først tatt opp i IOC igjen i 1979. Taiwan og Folkerepublikken har deltatt side om side i OL siden Moskva-OL i 1980. Etter bordtennis-diplomatiet og plassen i FN har ikke Kina vært interessert i å ekskludere Taiwan fra den olympiske bevegelse, og har holdt fast ved prinsippet om én stat - to nasjoner – slik USA og IOC også gjør det.)

Hva mente egentlig Kissinger? Kinas statsminister Zhou Enlai brukte store ord da han tok i mot den amerikanske troppen i Folkets store hall i Beijing i april 1971. Det amerikanske bordtennisbesøket åpnet et nytt kapittel i forholdet mellom Kina og USA, sa han med stolthet. Dette var første gang en amerikansk delegasjon var på offisielt besøk i Kina siden revolusjonen i 1949! På den måten hadde han rett. Selv om Kissinger beskrev besøket som en internasjonal sensasjon er jeg usikker på hva han egentlig mente om bordtenniskuppet til Kina. Grunnen til spørsmålstegnet er at han sjelden nevner bordtennis-diplomatiet i sin store produksjon av bøker om diplomati og internasjonal politikk. Derfor viser årets Kissinger-bok, On China, Kissinger fra en ny side. Der kommer han med ny informasjon og nye analyser av bordtennisdiplomatiet i 1971.

Fortrengt bordtennisdiplomati? I On China vier han drøyt fire sider til dette kapittelet i idrettshistorien/internasjonal politikk. Dette er første gang han ”utfyllende” beskriver bordtennisdiplomatiet siden boka The White House Years fra 1979. I senere bøker vier han (nesten) ikke bordtennis plass i det hele tatt. I Years of Renewal fra 1999 nevnes bordtennis kun en gang – at Mao hadde et bordtennisbord på kontoret sitt, der han tok i mot Kissinger første gang, et bord som var borte andre gang han kom på besøk (kontoret var for øvrig lite, rotete og fullt av bøker, i følge Kissinger). I boka Diplomacy fra 1994, en bok mange studenter av internasjonal politikk kjenner til, nevner han ikke bordtennis med ett eneste ord. Hvis dette er en lærebok i diplomatiets mange fasetter, får han trekk for å utelate idretten som mykt diplomatisk virkemiddel.

Mer om bordtennisdiplomati. Det mest spesielle bidraget til litteraturen om bordtennisdiplomatiet finner vi i History of US Table Tennis Vol. V: 1971-1972 som ble gitt ut i 2005(!). Årboka er forfattet av Tim Boggan som var med den amerikanske troppen til Kina i 1971. Dette er et sammensurium av en bok, men den har med mange personlige reiseskildringer og har et unikt bildemateriale som ikke mange har hatt tilgang til før. Den har også med kapitler om returkampene som ble spilt i USA i 1972 og kampene i 2002, til minne om kampene i 1972... Hoveddelene av denne (år)boka var ferdig allerede i 1972-73, men Boggan kranglet så mye med den amerikanske forleggeren at boka aldri ble realisert. Nå finnes den kun i årbokform – og i en svært forvirret versjon. En god redaktør og et forlag med interesse for idretter som er store utenfor Norge kan kanskje gjøre noe med denne boka?! En av de bedre innføringene i bordtennisdiplomatiet finner vi i Margaret Macmillans Seize the Hour. When Nixon Met Mao, fra 2006 (5 ½ side). Men boka har en stor svakhet: den forholder seg kun til amerikanske kilder og engelskspråklig litteratur. Kildetilfanget om bordtennisdiplomatiet utvides med Kissingers On China. På den ene siden inneholder boka flere gjentagelser fra The White House Years, men årets bok er mer analytisk og har med et par nye beskrivelser av Mao, som baseres på kinesiske kilder.

Tatt på senga. Det kinesiske utenriksdepartementet var lenge skeptisk til at det kinesiske laget i det hele tatt skulle delta i VM i Japan i 1971. De gikk etter hvert med på kinesisk deltagelse, men de kinesiske spillerne skulle holde seg unna amerikanerne når de var i Japan. Det kom derfor ikke bare overraskende på amerikanerne at de ble invitert til Kina, det var også mange i det kinesiske maktapparatet som ble tatt på senga. Bordtennis-stuntet var statsminister Zhou Enlais idé og han presenterte dette for Mao på tomannshånd. Etter to dager tok Mao den historiske beslutningen. Sterkt påvirket av sovepiller, liggende over et bord (bordtennisbord?) ba han en av sine sykepleiere om å ringe til utenriksdepartementet – han ønsket å invitere amerikanerne til bordtenniskamper i Kina! Sykepleieren tvilte på hans beslutningsevne og spurte ham om de kunne ta ham alvorlig, pillefull som han var. Hvert ord teller og gjør det før det er for seint, skal Mao ha sagt. I On China hevder Kissinger (som han også antyder i boka fra 1979) at bordtennisdiplomatiet var et svar på det amerikanske ønsket om forsoning. Det var et åpent svar på skjult diplomati. Men det var også en advarsel – hvis ikke USA fulgte opp Kinas linje ville Kina bruke ”folk-til-folk-diplomati” mot USA – hvis USA motsatte seg fredelig samkvem mellom ”vanlige” folk i de to landene ville USA komme i et dårlig lys. Det kunne blant annet skape større misnøye i den amerikanske fredsbevegelsen, som ønsket slutt på Vietnam-krigen.

Kina prøver seg fram. I Norge er bordtennis en liten idrett. I Kina er presidenten i det kinesiske bordtennisforbundet en av landets mektigste personer. Allikevel spiller norsk bordtennis en liten, og i mine øyne, en spesiell rolle i bordtennisdiplomatiet mellom USA og Kina. Som sagt var det kinesiske utenriksdepartementet svært skeptisk til at kinesiske utøvere skulle dra til bordtennis-VM i Japan i 1971. Japan var som USA også fiende av kulturrevolusjonen. Som et ledd i oppladningen til en eventuell VM-deltagelse sendte kinesiske myndigheter det kinesiske laget til mindre turneringer i utlandet, både for å teste nivået på sine egne spillere, men også for å se om de kinesiske spillerne oppførte seg slik de skulle. Sverige var et av de mest vennligsinnede landene og det var kanskje derfor Kina sendte en tropp til en bordtennisturnering i Halmstad i november 1970.

Nordmann sørger for VM-deltagelse? Torsdag 26. november 1970 spilte den første kineseren en internasjonal bordtenniskamp utenfor Kina på 4 ½ år. Kampen gikk mot den 20-årige nordmannen Svenn-Erik Nordby. Zhou Lansun brukte 8 minutter på å beseire den unge Nordby, med sett-sifrene 21-4, 21-4. Svenn-Erik Nordby går derfor inn i historiebøkene som den første utlending som spilte mot en kinesisk bordtennisspiller etter kulturrevolusjonen! Svenn-Erik Nordby er i dag generalsekretær i Norges Bordtennisforbund. Halmstad-turneringen gjorde kineserne sikre på at de hadde noe å bidra med i VM i Japan. Resten er som sagt historie…

Ny vår for bordtennisdiplomati? Strømgrens ballett om bordtennis trenger ikke bare åpne øynene for bordtennis hos ballettentusiaster eller ballett for bordtennisfolk. Kan den bidra til et bedre klima mellom Norge og Kina på kulturfronten? Og til slutt: hvem er best av Svenn-Erik Nordby og Zhou Lansun i dag?

Kan cricket skape fred mellom India og Pakistan?

Semifinale. Onsdag 30. mars finner en av årets mest politiserte idrettsbegivenheter sted i Mohali i India. Da spiller India og Pakistan semifinale i cricket-VM (ICC World Cup). Forholdet mellom India og Pakistan har vært svært dårlig siden terrorangrepet i Mumbai i november 2008. Cricket-kampen blir brukt som ramme for politiske samtaler om grensesamarbeid i kampen mot terrorisme, narkotikatrafikk og handel med falske penger. Spørsmålet er om cricket – som er en besettelse i begge land – er den riktige rammen for å skape et bedre forhold mellom de to fiendene.

Invitasjon. Dagen etter at India kvalifiserte seg til semifinalen mot Pakistan (24. mars) inviterte Indias statsminister Manmohan Singh Pakistans president Asif Ali Zardari og statsministeren Yusuf Raza Gilani til å se kampen sammen med ham. Etter en dags betenkning takket statsministeren ja og samtidig ble det arrangert et todagers møte mellom utenriksministrene til de to landene for å finne løsninger på politiske problemer som har oppstått både før og etter bombingen i Mumbai. Når cricket-kampen starter onsdag sitter den indiske og pakistanske statsministeren side ved side på tribunen. Det er en sjelden begivenhet. Ennå er det usikkert om de to statsministrene vil ha egne møter i etterkant av kampen. Skulle så skje er det ikke umulig at det blant annet blir offentliggjort en avtale om fangeutveksling – fanger som er fengslet for terrorhandlinger på begge sider av grensen.

Cricket-diplomati. Cricket har vært brukt som ramme for forsoning mellom de to landene siden 1977. Da turnerte India Pakistan for å signalisere nye tider etter krigen mellom de to i 1971. Krigen førte blant annet til opprettelsen av Bangladesh. Men det var først i 1987 at cricket-diplomatiet startet som et viktig politisk virkemiddel. Da dro Pakistans president Zia ul-Haq overraskende til Jaipur i India for å se en cricket-kamp. Han håpet at sjokkbesøket skulle bidra til å dempe konflikten mellom India og Pakistan over Kashmir, en konflikt som blusset opp etter at ul-Haq kom til makten. Neste store begivenhet var i 2003/4 da India turnerte i Pakistan – en begivenhet som ble svært populær i begge land. Dette var fire år etter at India og Pakistan gikk til krig mot hverandre – den verste militære konfrontasjonen siden krigen i 1971. Suksessen skyldtes kanskje at ingen toppolitikere var involvert i cricket-kampene? I 2005 dro Pakistans president Pervez Musharraf til New Dehli for å se cricket og for å markere tøvær mellom India og Pakistan. Tre år etter var forholdet like ille – på grunn av terrorhandlinger i India, med pakistanere involvert.

Terrorfrykt. En kombinasjon av voldsom interesse for kampen og stor frykt for terrorisme gjør at det er et enormt sikkerhetsopplegg rundt kampen. 3000 politifolk vil patruljere rundt i gatene i Mohali og over 1000 politifolk vil passe på spillerhotellet til de to lagene. Anti-luftskyts vil bli satt opp, kommandosoldater vil hjelpe tusenvis av sikkerhetsfolk som er stasjonert i og utenfor stadion og en egen sikkerhetsstyrke (Special Protection Group) vil stå til disposisjon.

Fred? Kan cricket skape fred mellom India og Pakistan? Neppe. For det første skapes ikke fred og forsoning mellom to fiender gjennom idrett. Det er harde politiske handlinger som både skaper fred og krig. Men idretten – og i dette tilfellet cricket – kan bidra til forsoning etter at den verste politiske støvføyka har lagt seg. For det andre er cricket like viktig for begge land. Begge hater å tape – særlig en VM-kamp. Det kan føre til at cricket-kampen skygger for den politiske tilnærmingen mellom de to landene. Cricket-diplomatiet minner om pingpong-diplomatiet mellom Kina og USA i 1971, da det amerikanske bordtennislaget overraskende ble invitert til Kina av Mao. Den store forskjellen er at amerikanerne visste de kom til å tape bordtennisturneringen. Et tap kan virke forsonende. For det tredje viser erfaringene med cricket-diplomati at det virker best når nasjonale myndigheter holder seg unna og ikke legger for mye prestisje i cricketkampene (1977 og 2003/4). Denne gangen prøver politikerne å slå politisk mynt på kampen.

Nye utfordringer. India har aldri tapt mot Pakistan i VM-sammenheng, mens Pakistan vant det forrige store oppgjøret i 2009. Skulle Pakistan endelig slå India i en VM kamp står nye politiske utfordringer for tur - på cricket-banen. Da kan de nemlig møte Sri Lanka i finalen. Det blir et nytt kapittel i cricket-diplomatiet. I 2009 ble det lankesiske laget angrepet da de var på vei inn på stadion i Lahore i Pakistan – fem mennesker ble drept og seks spillere skadet. Det såret er ennå ikke leget…

For å lese mer om cricketdiplomatiet anbefaler jeg to bøker:

1. Arne Næss-Holm (2008) Batting For Peace
2. Rahul Bhattacharya (2005) Pundits from Pakistan: On Tour With India, 2003-04.

Koreansk toalettdiplomati

Toalettbesøk. På toalettet under åpningsseremonien i fotball-VM i Sør-Afrika i sommer tok den nordkoreanske ambassadøren til Pretoria et kraftig tak i armen til sin sørkoreanske kollega og truet Sør-Korea med ikke-spesifiserte tiltak hvis ikke Seoul stoppet å anklage Nord-Korea for å ha senket det sørkoreansk marinefartøyet Cheonan. Cheonan ble senket mars i år og 46 sørkoreanere døde. Denne hendelsen er et viktig bakteppe til det som når skjer mellom Nord- og Sør-Korea. Kanskje det var bombing av øya Yeonpyeong den nordkoreanske ambassadøren siktet til? Tildragelsen i Pretoria er en god illustrasjon på hvor få kanaler og anledninger de to koreane – som teknisk sett fortsatt er i krig – har til diplomatiske samtaler. Spørsmålet er om idrett kan brukes som diplomatisk kanal for å bedre forholdet mellom de to fiendene. Utover toalettbesøk på idrettsarenaer vel og merke.

Smarte idrettsutøvere. Vanligvis kritiseres idrettsutøvere for å bry seg lite om politikk. De er mest opptatt av seg selv og sitt. Men i noen tilfeller – særlig i tilfellet Korea – kan idrettsutøveres manglende politiske engasjement være en styrke. Vi så noen lyspunkter under årets Asia-mesterskap i Kina. På grunn av den nordkoreanske nedskytingen av det sørkoreanske skipet i mars har nord- og sørkoreanske utøvere offisielt ikke hatt lov til å snakke med hverandre under årets Asia-leker. Og det har forekommet protestaksjoner i basketball og fotball – men det har foregått på tribunen. Vanlig protestaksjon har vært å snu seg når nasjonalsangen til motparten blir spilt. Men man har også sett spontan forbrødring mellom utøvere fra de to landene: den sørkoreanske gullmedaljevinneren i pistolskyting, Hong Seong Hwan hjalp den nordkoreanske bronsevinneren Kim Jong Su opp på seierspallen til begges glede; det var en gemyttlig tone mellom de nord- og sørkoreanske spillerne basketballkampen mellom de to; og den kvinnelige sørkoreanske fekteren Yun ok-hee uttalte at fekterne fra de to landene er svært gode venner også utenfor banen. Selv om dette er spredte eksempler gir det i hvert fall noen glimt av håp.

Sportsdiplomati. Forholdet mellom de to landene har de siste tiårene vært bedre på idrettsbanen enn på det politiske plan. Fotball (ved siden av bordtennis, basketball, turn og taekwondo) har spilt en viktig rolle i forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. I 1990 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Året etter deltok de to statene med felles lag i junior-VM i Portugal. Da Sør-Korea tok fjerdeplassen i fotball-VM i 2002, sendte Kim Jong-Il overraskende et gratulasjonstelegram til Sør-Koreas president Kim Dae Jung. Og i 2002 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul. De to landene marsjerte inn sammen på åpningsseremoniene i Sydney-OL i 2000 og i Athen-OL i 2004. I 2002 betalte Sør-Korea for den nordkoreanske heiagjengen til Asialekene i Busa, og utøvere fra de to landene marsjerte sammen under åpningsseremonien i Asialekene i Doha i 2006. Det var ventet at de skulle delta under samme flagg under OL i Beijing, men til manges skuffelse skjedde ikke det. Den offisielle begrunnelsen var at de ikke ble enige om uttaksreglene – Nord-Korea ville ha uttak basert på befolkningstall, mens Sør-Korea ville ta ut etter prestasjoner. Dette tilbakeslaget viste at Kina har – til tross for sin styrke – begrensete muligheter til å påvirke koreansk forsoning. Det er ikke bra for Kina.

2008. Bruker vi idrettsbanen som målestokk startet en ny frysningstid mellom de to landene i 2008. Et tydelig signal på det fikk vi på fotballbanen. Nord- og Sør-Korea spilte 26. mars 2008 for første gang på 15 år en tellende fotballkamp mot hverandre. Da spilte de kvalifiseringskamp for å komme til fotball-VM i Sør-Afrika 2010. Det var ikke problemfritt I utgangspunktet var det Nord-Korea som hadde hjemmebane. Men da Nord-Korea nektet Sør-Korea å bruke eget flagg og synge den sørkoreanske nasjonalsangen før kampen og heller foreslo at de skulle heise et fellesflagg og spille en felles koreansk hymne, flyttet FIFA kampen fra Pyongyang til Shanghai i Kina.

Mer enn toalettdiplomati. Flere har spekulert i om Sør-Koreas søknad om å få vinter-OL i PyeongChang 2018 og fotball-VM i 2022 vil bli spolert av nordkoreanske bomber og sørkoreansk uforsonlighet. Forutsatt at det ikke bryter ut full krig mellom de to koreane igjen er konflikten mellom de to landene et dårlig argument for ikke å gi Sør-Korea slike idrettsbegivenheter. Når vi vet at idrettsbanen er en av de få arenaene der nord- og sørkoreanere møtes kan slike mesterskap og leker faktisk være med på å bygge bro. Det vi i hvert fall må unngå er at forholdet mellom de to landene kun får utfolde seg på toalettet.

Oops! Iransk nyttårshilsen til Israel

Dårlig samvittighet? I disse dager er det mange som sitter og ser over julekortene sine og sender nyttårshilsener i retur - enten fordi de pleier å sende nyttårskort (og ikke julekort) eller fordi de sier at de pleier å sende nyttårskort, men egentlig har glemt å sende julekort. Andre sitter og angrer på at de sendte for mange kort. Det gjør lederen for utenlandsavdelingen i det iranske fotballforbundet.

Fingerbøll. Mohammed Ardebili sendte nyttårshilsen på e-post til mange nasjonale fotballforbund rundt om i verden, blant annet det israelske forbundet. Talsmannen for det israelske forbundet sier at de ble overrasket over den hyggelige e-posten, og etter en intern runde bestemte israelerne seg for å sende en nyttårshilsen tilbake. Der sto det: "We thank you for you Happy New Year greeting and wish all of the good people in Iran a happy new year". Da Ardebili ble konfrontert med dette på den iranske militærradioen innså han tabben. Ardebili er i dag arbeidsløs.

Iranske nyttårsraketter? Konsekvensene i i Israel vet jeg ikke, men vi får håpe at det ikke er like enkelt å sende opp iranske nyttårsraketter som det er å sende nyttårshilsener...

Iran-amerikaner løser krisen?

Konflikt USA-Iran. Selv om Barack Obama har varslet en ny utenrikspolitisk linje overfor Iran ønsket ikke USA å delta på FNs rasismekonferanse forleden. Begrunnelsen for ikke å delta på konferansen ble understreket da Irans president langet ut mot Israel og kalte landet for rasistisk. Når slike ting skjer kan man få inntrykk av at de to landene er uforsonlige. Det er ikke tilfelle og særlig på idrettsbanen får vi signaler om at pragmatismen råder i forholdet mellom de to landene. Det gir håp om en bedre fremtid.

Ny landslagstrener i fotball. Denne uken ble Afshan Ghotbi ansatt som ny iransk landslagstrener i fotball. Ghotbi er født i Iran, men flyttet til USA da han var 13 år. Han var sjefspeider for det amerikanske landslaget i fotball under fotball-VM i 1998 da USA tapte for Iran(!), han var assistenten til Guus Hiddink da han ledet Sør-Korea under fotball-VM i 2002, og assistenttrener til David Beckhams Los Angeles Galaxy. Siste oppdrag var å lede det iranske laget Persepolis til seriemesterskap i mai i fjor.

Usikker arbeidsplass. Iran ligger dårlig an til å kvalifisere seg til fotball-VM i Sør-Afrika neste år. Nå ligger de på en fjerdeplass i sin pulje med 6 poeng og bare tre kamper igjen av kvalifiseringen. Oppgaven virker vanskelig og jobben hans virker usikker. Ghotbi er den tredje iranske treneren denne måneden! Enkelte vil også kanskje stille spørsmål ved om hvor lojaliteten hans ligger. Ikke bare har han et nært forhold til Iran og USA. Ved siden av å ha trent Sør-Korea er han også gift koreansk, og en av lagene Iran har igjen i kvalifiseringen er....nettopp Sør-Korea.

Mirakelmann? Drillo og Otto Ulseth har erfart at det ikke er lett å samle en nasjon som setter stor lit til sitt fotballag og som samtidig sliter med interne problemer. Oppskriften på suksess er enkel – seire. Skulle Ghotbi opptre som mirakelmann for det iranske landslaget i fotball og få Iran til Sør-Afrika kan det også gi åpning til en bedre tone mellom USA og Iran på det politiske nivå. Det er i hvert fall lov å håpe. Hva sier du Drillo?

IOC kun en idrettsorganisasjon?

Det er mye fokus på IOC for tiden. Her hjemme får Gerhard Heiberg stadig kritikk fordi han og IOC ikke presser hardere på overfor kinesiske myndigheter for å få dem til å forbedre menneskerettighetene. Heiberg har etter beste evne forsvart seg med å si at IOC allerede har fått til en del, men at man ikke kan stille for å høye krav til IOC fordi den først og fremst er en idrettsorganisasjon, sist i Aftenposten 30. januar.

Det er begrenset hva IOC kan få til av endringer i menneskerettighetene i Kina, selv om kinesiske myndigheter lovet IOC at OL i Kina ville føre til forbedringer. Mange aktører har de siste årene forsøkt å bedre forholdene i Kina uten at det har ført til store forandringer. Allikevel blir det for drøyt å parere angrepene fra menneskerettighetsorganisasjoner, politikere og andre kritikere med at IOC kun er en idrettsorganisasjon. Fire eksempler viser at IOC spiller en langt større rolle enn kun som en tilrettelegger av store idrettsbegivenheter.

Søknadskriterier for å arrangere OL. Når Tromsø 2018 finner på å sende inn sin OL-søknad er det mange kriterier som må tilfredstilles for at Tromsø skal godkjennes som kandidat og etter hvert bli valgt som OL-by. Det stilles blant annet miljøkrav, krav til sikkerhet, etterbruk av anlegg og til generell infrastruktur (veier, kommunikasjonsmidler, innlosjering mm.). For å kunne tilfredsstille kravene som settes er arrangørene av OL avhengig av lokal og nasjonal støtte. Selv om det teknisk sett ikke er IOC som arrangerer OL, og kun tar en del av æren og et eventuelt økonomisk overskudd, viser dette at OL må innlemmes i et utvidet kulturbegrep. OL ligner mer en regional satsningsplan enn et idrettsarrangement.

IOC og FN. FN og IOC samarbeider på stadig flere områder. Sist uke (22. januar) hadde f.eks. IOC-president Jacques Rogge og FNs generalsekretær Ban Ki-moon møte om hvordan de kan samarbeide tettere for å løse globale problemer. Tidligere har generalsekretærene Kofi Annan og Boutros Boutro-Ghali omfavnet IOC, og IOC har arbeidet for at FNs tusenårsmål skal oppfylles i f.eks. Sudan, Liberia og Den demokratiske republikken Kongo. På initiativ fra nasjonale olympiske komiteer og IOC har FN også vedtatt våpenhvileresolusjoner i forkant av hvert OL siden OL på Lillehammer i 1994. Når det olympiske charter er tuftet på ideen om at OL kan bidra til fred og fordragelighet mellom folk og nasjoner blir det ukledelig beskjedent å kalle IOC for kun en idrettsorganisasjon.

IOC og EU. I Europa har IOC lenge følt seg truet av EU og EUs arbeid med det såkalte ”White Paper on Sport”. Dokumentet tar tak i sportens rolle for å bedre helsen til europeerne, hvordan idretten skal innrette seg etter EUs regelverk, og foreslår tiltak for å bekjempe doping. Selv om dokumentet starter med et sitat av IOCs grunnlegger Pierre de Coubertin har IOC kjempet med nebb og klør for å unngå at de skal bli underlagt EUs lover og regler og miste det de kaller IOCs autonomi. IOC frykter blant annet at de skal miste inntektsgrunnlag og at de ikke lenger skal få bestemme utøvelsen av idretten eller sanksjoner av det som anses som lovbrudd innen idretten (som f.eks. doping). IOCs steile holdning har gjort at EU har tatt svært få hensyn til IOC i utformingen av ”White Paper”. Dette kan virke barnslig av EU og lite taktisk av IOC, men det sier også noe om at EU ikke anser IOC for kun å være en idrettsorganisasjon, men også som en aktør som bør underlegges EUs regelverk. I denne saken har IOC måttet innse at EU er mektigere enn seg selv og startet det som på diplomatspråket kalles konstruktive samtaler med EU. Sist møte foregikk 29. januar i år.

Nord- og Sør-Korea. En av sakene som IOC har engasjert seg i i mange år er å få Nord- og Sør Korea til å stille med samlet lag i OL. Her har IOC drevet forhandlinger på høyt nivå både for at konflikten mellom de to koreane ikke skal føre til boikottaksjoner i OL, men også fordi de nettopp vil vise at IOC er noe mer enn medaljer og seremonier. Det blir derfor for lettvint å avfeie politiske problemstillinger knyttet til OL ved å kalle IOC kun for en idrettsorganisasjon.

Fra olympisk redningsmann til amerikansk president?

Mitt Romney vant det republikanske primærvalget i Michigan 15. januar og har så langt flest valgmannsstemmer av de republikanske kandidatene. Men mye kan skje. Bruker vi en idrettsmetafor for å beskrive kampen på republikansk side er det i år et meget jevnt løp.

Sport har ikke hatt en sentral plass i denne valgkampen verken på demokratisk eller republikansk side. Riktignok har de håpefulle fortalt velgerne hvilken sport de liker best og demokratene har vært innom Beijing-OL. På en av demokratenes valgdebatter foreslo New Mexico-guvernøren Bill Richardson at USA burde boikotte Beijing-OL hvis ikke Kina ordnet opp i Sudan og Darfur. Han fikk liten støtte. Kun John Edwards ville vurdere boikott, mens Barack Obama og Hillary Clinton ikke ønsket å kommentere dette. Etter det har Richardson trukket seg fra valgkampen og fredsstyrker er på vei inn i Darfur. Men for Mitt Romney har sport lenge hatt en sentral plass. Han hadde rett og slett ikke vært noe i amerikansk politikk uten OL og krisen OL-arrangørene i Salt Lake City sto overfor i 1999.

I kampen om å få OL hadde Salt Lake City brukt mer enn 1 million dollar i bestikkelser for å få IOC-delegater til å stemme på Salt Lake City. Denne praksisen førte til at 10 IOC-delegater ble kastet ut av IOC og til at mørke skyer hang over lekene i Salt Lake City. Ikke bare var det stor misnøye i andre deler av verden og i den olympiske bevegelse med at Salt Lake City hadde fått lekene på en tvilsom måte, men sponsorene fryktet også for sitt omdømme.

Mitt Romney kom fra firmaet Baine Capital og ble hyret inn for å få OL-skuta på rett kjøl. Det greide han. Sportslig var lekene en suksess, sponsorene var fornøyd og Utah glad for god turistreklame. Og sist men ikke minst, OL hadde over 100 millioner dollar i overskudd.

Da han tok jobben som president og daglig leder av Salt Lake Citys organisasjonskomité sa Romney at han gjorde det av veldedige grunner og for å gi noe av seg selv til Utah, en stat som for ham som mormoner hadde stor betydning. I sin ”tiltredelseserklæring” som OL-organisasjonens øverste leder sa han også at han ville avstå fra ventelønn når arbeidsforholdet opphørte. Dette viste seg ikke å stemme.

Ifølge kilder nært knyttet til Romney tok han på seg jobben fordi han så på den som et springbrett for å komme seg inn i politikken på. I 1994 hadde Romney tapt senatsvalget i Massachusetts mot Senator Edward (Ted) M. Kennedy. Sammenlignet med tidligere motkandidater gjorde Romney en sterk innsats – han tapte bare med 17%(!). Allikevel mente Romney og mange med ham at den politiske karrieren var over med dette forsøket. Men OL-oppdraget ga ham en unik sjanse til å komme inn i politikken.

Da OL var over godtok han en ventelønnspakke på 476000 dollar og fremforhandlet sluttpakker for ytterligere 25 OL-ansatte. 17 av disse jobbet senere for Romney da han stilte til valg som guvernør i Massachusetts i 2002, et valg han vant. I tillegg til at han overtok deler av OL-staben fikk han også pengebidrag fra 14 av 53 medlemmer i styret som forvaltet pengene til OL. Han fikk også penger fra innflytelsesrike personer i selskaper som hadde sponset OL – som for eksempel Skin, Questar og NBC. Totalt fikk han 1.5 million dollar fra personer og familier som hadde vært knyttet til hans OL-engasjement. Som guvernør etablerte Romney plattformen som republikansk presidentkandidat og det er naturlig å tro at flere av Romneys støttespillere fra OL-tiden også i dag bidrar med pengestøtte: Romney er den republikanske kandidaten med mest penger.

Både Hillary Clinton og Rudy Giuliani har kjempet for å få OL til USA og New York. De mislykkes og London fikk OL i 2012. Også Mitt Romney drømmer om OL i USA. Og han har lovet at han som president vil jobbe for statsstøtte til Chicago, byen som er USAs kandidat til sommer-OL i 2016. I 2009 avgjøres det om Chicago, Madrid, Tokyo, Praha eller Rio de Janeiro får OL i 2016.

8. februar 2002 sto Mitt Romney side om side med president George W. Bush under åpningsseremonien på Rice-Eccles Olympic Stadium i Salt Lake City. Der mottok de sammen OL flagget som kom fra Ground Zero og World Trade Center i New York. Det gjenstår å se om Bush og Romney står ved siden av hverandre 20. januar 2009 når Bush takker av som president og overlater roret til en annen?

Tyrkisk fotballdiplomati (oppdatert 19. november)

Under den kalde krigen ble Norge og Tyrkia kalt flankelandene i NATO fordi de to landene var de eneste NATO-landene som grenset til Sovjetunionen. Lørdag kjempet Tyrkia ned Norge på flanken.

Tyrkia er et fotballfrelst land. Men noen ganger tipper det over for de fotballfrelste tyrkerne. Etter bråk mellom tyrkiske og sveitsiske fotballspillere og ledere i 2006 måtte Tyrkia spille seks av sine VM-kamper på nøytral bane uten tilskuere. Det veit Thomas Myhre alt om!

Nyheter om Tyrkia domineres i dag av spørsmål knyttet til kurdernes rettigheter i Tyrkia, Tyrkias plassering i forhold til USAs krigføring i Irak, massedrapene på armenere under den første verdenskrig, og økende islamisering av tyrkisk politikk. Et tema som har fått mindre plass er statsminister Recep Tayyip Erdoğans fotballinteresse. Ved flere anledninger har Tyrkias statsminister brukt fotball i sitt diplomati med politiske motstandere.

Erdogan kommer fra bydelene Kasimpasa i Istanbul der han også spilte fotball i yngre dager. Hjemmebanen til Kasımpaşa S.K. heter i dag Recep Tayyip Erdogan Stadion. I sin 16 år lange karriere som sweeper spilte han også for en av klubbene som senere ble en del av İstanbul Büyüksehir Belediyespor, og som i dag er eid av Istanbul kommune. I dag følger Erdogan den tyrkiske klubben Fenerbache. Hans sterke religiøse tro og fotballinteresse har gitt ham kallenavnet ”Imam Beckenbauer”.

Erdogans sterke tilknytning til fotball har brakt fotball høyere opp på den tyrkiske utenrikspolitiske dagsorden enn tidligere. Det har også fått andre statsledere til å ta hensyn til hans fotballinteresse. Da Erdogans gode venn, Silvio Berlusconi, så at Milan-spilleren Andrej Sjevtsjenko banket inn 3 mål mot Fenerbache i en Champions League kamp i 2005 forsøkte den italienske statsministeren å ringe Milan-treneren for å få ham til å ta Sjevtsjenko av banen for å begrense ydmykelsen av Fenerbache og Erdogan. Berlusconi nådde ikke fram og Sjevtsjenko kunne notere seg for fire mål i kampen. Også i andre sammenhenger har fotball spilt en sentral rolle i Tyrkias forhold til omverdenen. Her er noen eksempler:

• I 2005 gikk Erdogan sterkt ut mot FIFA fordi FIFA i sin 2006 håndbok hadde skrevet at kurdisk var et av Tyrkias offisielle språk. I Tyrkia er det bare ett offisielt språk og det er tyrkisk.

• Kurderproblematikken har blitt mer komplisert etter hvert som kurderne har fått en stadig større selvstendighet i Irak. Situasjonen i Irak har fått Erdogan til å true med intervensjon i Irak, selv uten tillatelse fra USA. Det er sterke økonomiske og kulturelle bånd mellom de kurdiske delene av Irak og grenseområdene i Tyrkia. Det har fått kurdiske styresmakter i Nord-Irak til å snakke høyt om fotballkamper mellom tyrkiske og kurdiske klubber. Så spørs det da om det er denne innfallsvinkelen som skal til for å få Erdogan til å tilnærme seg kurderspørsmålet på en ny måte?

• I en veldedighetskamp i mai 2006 spilte Erdogan fotballkamp i regi av EU-kommisjonen. Erdogan spilte på EU-kommisjonens lag mot en delegasjon fra Latin-Amerika. Laget ble ledet av formannskapspresident Wolfgang Schüssel fra Østerrike. Østerrike har vært en av EUs sterkeste motstandere av tyrkisk medlemskap i EU. Både Schüssel og Erdogan skåret for EU i denne kampen og de omfavnet hverandre (varmt?) etter disse ”magiske” øyeblikkene. Kampen viste at det går an å ha en vennlig tone selv om man er politiske motstandere, og den ga opinionen i begge land en positiv nyhet om forholdet mellom Tyrkia, EU og Østerrike.

• I april i år avsluttet Erdogan lange politiske samtaler med Syrias president Bashar Assad med en fotballkamp på den nye internasjonale fotballstadion i Aleppo. Kampen gikk mellom det tyrkiske laget Fenerbache og det syriske laget Al-Ittihad. Før kampen ble de to statsoverhodene enige om at Erdogan skulle heie på det syriske laget, mens Assad skulle heie på det tyrkiske laget. Kanskje greit for begge at kampen endte 2-2. Når man vet at Syria og Tyrkia nesten gikk til krig mot hverandre i 1998 fordi PKK-lederen Öcalan var beskyttet av Syria og fordi PKK hadde treningsleire i Syria var denne fotballkampen av stor symbolsk verdi for de to rivalene i Midtøsten.

Fotballen er ikke noe sesam-sesam for å bedre forholdene mellom fiender, men det er ofte viktig å spille på sine egne interesser når man skal tilnærme seg sine politiske fiender. Det ser det ut som Erdogan har skjønt. Siden Norge og Tyrkia er allierte i NATO og har lite politisk fiendskap å vise til har det ikke vært nødvendig å vise måtehold på fotballbanen. Det så vi tydelig på lørdag!

Våpenhvile med sprengkraft?

OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling 31. oktober 2007. Mye tyder på at årets våpenhvileresolusjon vil få større betydning enn tidligere vedtak.

Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Årets resolusjon ser ut til å kunne få større politiske konsekvenser enn tidligere våpenhviler. Det er tre grunner til at jeg kommer med en slik påstand:

For det første er tilslutningen til neste års våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

For det andre ble Kinas forslag om OL-våpenhvile raskt fulgt opp med sterke advarsler til dem som ønsker å utnytte lekene til egne politiske formål. Disse advarslene skyldes kinesernes frykt for at våpenhvileresolusjonen skal tolkes som et signal om at Kina åpner opp for kritikk og kritisk dialog. Dette kan indirekte kobles til Taiwan-spørsmålet. Enkelte dommedagsprofeter har spådd at taiwanske myndigheter vil stille Kina og våpenhviletanken på prøve ved å erklære uavhengighet under OL. Om Kina – slik Beijing har advart om – skulle gå til militært angrep på Taiwan i kjølvannet av en slik erklæring, ville landet bryte sin egeninitierte våpenhvile og stille seg i et negativt lys. Da er ikke OL mye verdt. I tillegg har kinesiske myndigheter understreket at dette er en våpenhvile for eksisterende konflikter mellom folk og stater – slik det var i antikken – og må ikke tolkes som en oppfordring til å utfordre Kinas politikk på andre felter. Dette er en klar advarsel til organisasjoner som for eksempel Falun Gong og dem som kjemper for et fritt Tibet som ønsker å markere seg i Beijing til neste år. De siste årene har kinesiske myndigheter tillatt massedemonstrasjoner to ganger: anti-amerikanske demonstrasjoner i 1999 og anti-japanske i 2005. Hvorfor skulle Kina endre denne restriktive praksisen nå?

Men det er ikke bare kinesiske myndigheter som legger begrensninger på eventuelle protester under OL. Etter 1968 – da Tommie Smith og John Carlos ble sparket ut av den amerikanske OL-troppen og sendt hjem fordi de brukte medaljeseremonien til å markere kampen for svartes rettigheter – har det ikke vært lov å ytre seg politisk på OL-arenaene. Den britiske olympiske komité har, i tråd med dette, truet med å kaste utøvere ut av troppen hvis de ytrer seg politisk under lekene i Beijing. Dette aspektet har ikke kommet fram i den norske debatten.

For det tredje ble våpenhvilen foreslått i det samme møtet som Generalforsamlingen diskuterte forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. Utgangspunktet var samtalene som fant sted 2. og 4. oktober i år, der 6-landsgruppen (Nord- og Sør-Korea, Japan, Kina, USA og Russland) ble enige om en 8-punktsplan for å fremme fred og sikkerhet mellom de to koreanske statene. Kina har denne gang lagt mye prestisje i at Nord- og Sør-Korea skal komme fram til enighet og undertegne en fredsavtale. Fører dette diplomatiet til at de to konkurrerer på samme lag under lekene i Beijing, vil det være en utenrikspolitisk seier for Kina. Man kan nesten mistenke Kina for å ha finger med når dagsordenen settes for møtene i FNs generalforsamling.

OL-våpenhvilen har tidligere hatt liten praktisk betydning. Få kriger har blitt avsluttet som følge av våpenhvilen. Denne gangen kan den få praktisk betydning på områder som Kina kanskje ikke har forutsett. Den kan bidra til at for eksempel Taiwan- og Tibet-spørsmålet forblir høyt oppe på agendaen. Og den kan også bidra til å ramme inn Korea-spørsmålet på en positiv måte. Alt i alt vil vi kunne få oppleve en våpenhvile med sprengkraft!

Kvinnefotball forsoner Nord-Korea og USA?

Denne høsten blir det hektisk aktivitet på den koreanske halvøy for å få Nord- og Sør-Korea til å nærme seg politisk. Det er også ting som tyder på at USA og Nord-Korea kan bli enige om å avvikle Nord-Koreas atomvåpenprogram i bytte mot motytelser. Det kan se ut som vi er i starten på - nok en - tøværsperiode på den koreanske halvøy. Optimisme har flere ganger tidligere blitt snudd til pessismisme. Hva om amerikanske politikere - og nordkoreanske politikere for den saks skyld – denne gang begynte å omtale hverandre slik landslagstrenerne til USA og Nord-Korea gjorde før og etter den spennende gruppespillskampen i årets fotball-VM for kvinner?

Kampen mellom USA og Nord-Korea endte overraskende 2-2. USA var klare favoritter, men ble overrasket av nordkoreanernes Drillo-taktikk (dvs. å slå lange baller bak det amerikanske forsvaret og satset på overganger) og deres fysiske og tekniske ferdigheter. Lenge så det ut til at nordkoreanerne skulle gå av med seieren, men amerikanerne utlignet til 2-2 i det 69. minutt. Etter kampen uttalte den amerikanske treneren Greg Ryan at Nord-Korea er et fantastisk lag, og at de spilte strålende angrepsfotball og forsvarte seg godt. Den nordkoreanske treneren Kim Kwang Ming kontret med å si at han anser USA som det beste laget i verden, og at Nord-Korea var heldig som ikke møtte et USA-lag som spilte opp mot sitt potensial. Hva om amerikanske og nordkoreanske politikere tilnærmet seg hverandre på samme måten. Kanskje de har noe å lære av sine lands kvinnelandslagstrenere?

Det internasjonale fotballforbundet FIFA har flere medlemsland enn FN. FIFA har 208 medlemmer, FN har 192. Det forteller oss at FIFA følger en annen logikk enn FNN når det gjelder medlemskap. En viktig forskjell mellom FIFA og FN er at FIFA ikke har et sikkerhetsråd som kan overprøve beslutninger tatt i andre fora i FN. Denne forskjellen gjør at f.eks. Taiwan er medlem i FIFA, men ikke i FN. En konesekvens av FIFAs regelverk gjør at stater som er i konflikt i politikken faktisk MÅ møte hverandre hvis gruppespillstrekninger og serieoppsett tilsier det. Nekter de blir de kastet ut av organisasjonen. Denne ordningen kan gi muligheter for politisk tilnærming mellom fiender fordi man kan isolere det som foregår på idrettsbanen fra den spente politiske situasjonen og med det vise opinionen i begge leire at ”fienden” driver med det samme som seg selv. det kan i seg selv bidra til å bryte ned fiendebilder som politikere har bygd opp. I tilegg kan konkrete kamper eller turneringer tjene som utgangspunkt for politiske samtaler eller annen politisk tilnærming. Siden fotballen, og annen idrett, stort sett lever sitt eget liv er det derfor rom for en annen tilnærming til motstanderen enn det det er i politikken.

USA har lang tradisjon med å prøve ut sportsdiplomati for å bedre situasjonen til fiender eller for å få begynnende tøværsperioder til å skape enda mer godvær. Et vellykket sportsdiplomati er avhengig av at det foreligger et minimum av politisk enighet mellom politikerne i de fiendtlige leirene. Videre er det viktig at man velger ut sporten i sportsdiplomatiet med omhu. Kvinnefotball kan være riktig sportsgren i sportsdiplomatiet mellom Nord-Korea og USA fordi det ikke ligger alt for mye nasjonal prestisje i kvinnefotball i de to landene. Likevel er interessen så stor og fylt med så mye velvilje mellom de to nasjonene – i hvert fall på fotballbanen – at kvinnefotball som diplomatisk murbrekker kan skape en win-win-situasjon for begge land. Fortsetter USA og Nord-Korea dialogen om Nord-Koreas kjernevåpenprogram og de kommer fram til en holdbar løsning er det all mulig grunn til å utnytte den positive tonen som er skapt mellom USA og Nord-Korea under fotball-VM for kvinner i år.

Sport i amerikansk utenrikspolitikk

Etter 11. september 2001 har amerikanske myndigheter tatt initiativ til eller engasjert seg i sportsaktiviteter i 59 land i hele verden. Denne formen for engasjement kan vi kalle sportsdiplomati. Nært knyttet til dette engasjementet er amerikanske næringsinteresser. Spørsmål vi må stille oss, er hvorfor sport blir brukt i slike fremstøt og hvilken effekt det har.

Av de 59 landene er 40 av dem muslimske land i Asia eller Afrika eller i land med stor muslimsk befolkning. På listen finner vi blant annet Irak, Algerie, Iran, Egypt, Saudi-Arabia, Afghanistan, Pakistan, Nigeria, Senegal og Indonesia. Et annet trekk er at befolkningen i flesteparten av landene på denne listen er svært kritisk til USAs supermaktsstatus og/eller krigføring i Irak. Det viser flere meningsmålinger. For det tredje er ingen av USAs nærmeste allierte i krigen mot terror, som f.eks. Israel, Australia, Japan og Storbritannia, med på listen. Utvalget av land er med andre ord ikke tilfeldig: Sportstiltakene retter seg i hovedsak mot land med sterke antipatier mot USA eller miljøer som faktisk eller potensielt mener at USA er en trussel. Og ikke minst mot land der USA har et stort økonomisk vekstpotensiale.

Amerikanske myndigheter har i hovedsak satset på idretter der USA har en sterk posisjon eller der de har høyt profilerte stjerner, gjerne med tilknytning til det landet man engasjerer seg i. Fotball er derfor ikke en prioritert idrett i dette arbeidet. I flere tilfeller er det med andre ord et misforhold mellom amerikanske interesser og vertslandets interesser med hensyn til idrett. I Algerie, Nigeria og Senegal har man for eksempel valgt basketball og tilbudt basketballkurs og delt ut basketballutstyr. Der er basketball svært populært, men ikke like populært som fotball. I Venezuela og Colombia har man satset på baseball. Her har også Bush personlig engasjert seg og stilt opp for å møte ungdom og ledere fra disse landene når de har vært på besøk i USA.

Valg av idretter er tett knyttet til valg av samarbeidspartnere. De tre store amerikanske idrettene – baseball, basketball og amerikansk fotball – er tungt representert i dette diplomatiet. Disse idrettene preges også av tunge kommersielle interesser og har et globalt markedsføringspotensial i de 59 landene som til nå er valgt ut. Når målgruppen er 7–17 år, kan man få inntrykk av at det ikke bare er politiske motiver bak framstøtene. Det er neppe tilfeldig at Reebok, en av NBAs hovedsponsorer, deler ut gratis sportsutstyr til 12 000 ungdommer i Algerie, Nigeria og Senegal når amerikanerne arrangerer sine basketballturneringer der.

Det er vanskelig å si om disse tiltakene påvirker de politiske preferansene i de utvalgte landene eller om det kun gavner amerikanske kommersielle interesser. Det gjenstår å se om en algirsk 11-åring med LA Lakers-caps og Reebok-sko i dag, vil være mer vennlig innstilt til USA når han blir politisk bevisst og må ta standpunkt til amerikansk utenrikspolitikk.

Brytediplomatiet mellom USA og Iran

I pinsehelgen møttes USA og Iran til bilaterale politiske samtaler for første gang siden den iranske revolusjonen i 1979. Siden 1979 har Iran betraktet USA som den store Satan og USA behandlet Iran som en internasjonal pariastat.

Møtet kom overraskende på mange. Men hendelser på brytematta den siste tiden har signalisert at noe har vært på gang mellom Iran og USA.

I januar i 2007 reiste en tropp med amerikanske brytere til Iran for å delta i bryteturneringen Takhti Cup (slik de også gjorde i 1998, 2000, 2001, 2003 og 2004). I den forbindelse uttalte en talskvinne for amerikansk UD at de amerikanske utøverne var gode ambassadører for USA i Iran og at myndighetenes støtte til denne reisen var et ledd i president Bushs nye diplomati overfor landet. Brytetroppen ble også briefet i Pentagon før de dro til Iran.

Brytediplomatiet mellom USA og Iran strekker seg tilbake til 1998 da den nyvalgte presidenten Mohammad Khatami uttrykte ønske om dialog med USA. Denne sjarmoffensiven førte til at Irans og USAs bryteforbund ble enige om at amerikanske brytere skulle delta på bryteturneringen Takhti Cup i Iran i 1998, en bryteturnering som arrangeres for å minnes revolusjonen i 1979(!). Amerikanerne ble godt mottatt, det amerikanske flagget ble heist uten å bli brent og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt uten å bli avbrutt. Da bryterne kom tilbake fra Iran ble de hyllet i Det hvite hus for sin strålende innsats både som idrettsmenn og brobyggere. Brytediplomatiet hadde umiddelbar effekt. Det skapte en fin ramme rundt VM-kampen i fotball mellom Iran og USA i Frankrike i 1998: aldri har vel verden sett mer harmonisk samkvem mellom iranere og amerikanere i beste sendetid på tv! At Iran vant 2-1 og sørget for at USA ble slått ut av turneringen ga grunnlaget for revansjekamp i Pasadena, USA i 1999. Da ble det 1-1. Både Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright uttalte i den forbindelse at fotballkampene var et godt utgangspunkt for å diskutere USAs diplomatiske forbindelser til Iran på. Fotballkampene ble fulgt opp med at iranske fektere deltok i turneringer i USA og at iranske fjellklatrere deltok i klatreekspedisjoner i amerikanske fjell.

Brytediplomatiet har ikke alene skapt en bedre atmosfære mellom USA og Iran. Krigen i Irak er den største grunnen til dette begynnende tøværet. Brytediplomatiet har allikevel gitt signaler om at alt ikke er håpløst mellom de to fiendene og det har vært en kanal for uformelle samtaler.