Oslo 2022 - en koalisjon av frivillige?

Dystre tall. Ukentlig får vi nå meningsmålinger som sier at den folkelige støtten til Oslo 2022 er lav og/eller er fallende. Like ofte får vi høre av tilhengerne av OL at meningsmålinger spriker, er et øyeblikksbilde eller at avgjørelsen om statsgaranti ikke avgjøres av meningsmålinger, men i regjeringen og Stortinget. Kanskje mest spesielt er det at folket (det vil si dem som er i mot) blir beskyldt for ikke å ha skjønt hva OL til Norge egentlig dreier seg om eller at det norske folk er inkonsekvente fordi de ønsker både pose og sekk: delta i OL, men ikke betale for å arrangere. Dette er en dårlig strategi på to måter.

Med og mot. For det først får beskyldningen om at folket ikke skjønner sitt eget beste i OL-saken meg til å tenke på George W. Bushs ”Koalisjon av villige” og påstanden om at ”dem som ikke er med oss, er mot oss”, fraser som for alvor gjorde seg gjeldende i Norge i forbindelse med opptrappingen av Irak-krigen i 2003. Jeg skal ikke gjøre noen billige poenger ut av at Børre Rognlien ligner på George W. Bush, det gjør han overhode ikke. Og det er langt mellom Irak i 2003 og Oslo i 2022. Men måten å fremstille en sak på har samme effekt: den skaper unødvendig motstand og uforsonlige skillelinjer.

Forbehold. Irak-krigen ble til uten støtte fra NATO, men med NATO-land. Norge var ikke mot USA, men mot krig i Irak uten FN-mandat. I dette tilfelle er det FN som gir Norge legitimitet. Og etterpå har Norge og USA og NATO vært i krig sammen – med store kostnader – fordi Norge mener at aksjoner har vært legitime. I OL-saken er det IOC som skal gi arrangementet legitimitet. Det er det norske folk sterkt tvilende til. Det er fullt mulig å mene at man kan delta i OL, men ikke arrangere lekene, fordi premissene for å arrangere ikke er tilfredsstilt. Det er tross alt billigere å delta enn å arrangere og hvorfor skal vi bry oss om hva andre land ønsker å bruke av ressurser på OL? Hadde IOC utestengt Norge fordi Norge ikke ville påta seg OL hadde saken vært annerledes. Men slik er det ikke. Og jeg tror ikke det hadde hjulpet på den norske opinionen, heller.

Koalisjon av frivillige? For det andre setter beskyldningen om at det norske folk ikke skjønner sitt eget beste et av de andre målene med OL på spill. Et av kronargumentene til dem som ønsker OL er at lekene vil styrke frivilligheten i Norge – en olympisk koalisjon av frivillige. Problemet er at disse frivillige kommer fra folket. Selv om jeg tror at mange frivillige kommer til å få morsomme oppgaver under et OL i Norge, tror jeg også at frivilligheten i Norge kan blomstre i Norge uavhengig av et OL. Noen ganger skulle jeg ønske at retorikken om den norske frivilligheten ble snudd på hodet: den blomstrende frivilligheten i Norge skal bidra til et godt OL, ikke omvendt. Her tror jeg at ”med-oss-og-mot-oss”-retorikken fører til at mange som i utgangspunktet er positive til OL blir skeptiske.

Koalisjon av uvillige. I debatten om det å delta i OL og å arrangere OL kan vi (for enkelthetens skyld) identifisere tre kategorier meninger:

1. De som er for OL og støtter IOC (dem er det i Norge i dag svært få av og flest finner du blant dem som driver kampanje for OL);
2. De som er mot OL, men ikke støtter IOC (de kommer du aldri til å overbevise); og
3. De som er for OL, men ikke støtter IOC (disse er de du skal overbevise i OL-saken og som i dag utgjør den største delen av den norske befolkning, skal vi tolke tallene fra ulike meningsmålinger).

Ved å sette likhetstegn mellom det å arrangere og det å delta, frastøter du deg de aller fleste i den siste kategorien, er jeg redd for. Du skaper en koalisjon av uvillige.

Idrettsdemokratiet. For fem år siden kom boka Idrettsdemokratiet ut (skrevet av ISF-forskerne Bernard Enjolras og Raghild Holmen Waldahl). Boka beskriver demokratiet i norsk idrett og blant annet beslutningene rundt OL i Tromsø som fjernt fra det grasrota bryr seg om og får være med på å beslutte. Diskusjon om dugnad i det lokale idrettslaget er svært forskjellig fra diskusjonen om hvilken distanse du skal stå løypevakt for i OL om 8 år, for å bruke en karikatur. Den forteller også om nettverksdemokratiet og om hvordan sosiale medier bidrar og kan bidra til å forme den idrettspolitiske debatten, og til å korrigere det demokratiske underskuddet i idretten. De ukentlige meningsmålingene vi har sett det siste året og mitt inntrykk av OL-debatten på sosiale medier i disse dager er at konklusjonene i boka har styrket seg, og at motmakten utenfor idrettens beslutningsorganer har forsterket seg. Det er de alternative kanalene for ytringer som har bidratt til den store skepsisen – i tillegg til at ja-siden har hatt en svak kampanje på de samme flatene.

Ultimatum. OL-saken har vist at det gjelder å snakke med en stemme som motmakten respekterer. Da er ultimatum lite velegnet. Også når man ønsker en koalisjon av frivillige.

Idretten som samlingspunkt

Bostons 9/11. Boston maraton er verdens eldste maratonløp som fortsatt arrangeres og ble etablert i 1897 – inspirert av maratonløpet i de første moderne olympiske leker året før. Løpet har vært et viktig symbol for USA som idrettsnasjon, men også viktig fordi det alltid foregår på Patriot´s Day. Derfor blir bombene mot Boston maraton, ikke bare ufattelig trist, men også svært symboltungt. Bostonboere kaller derfor dette for sitt 9/11.

Fredelig plett. Idretten har vært en fredelig plett i det amerikanske samfunnet, forskånet for terror og alvorlige angrep, og vært en viktig arena for amerikaneres hverdagsflukt, men også et sted for å vise samhold og for å bearbeide sorg.

Den første kampen. Selv om det er idretten som denne gang er rammet av terror bruker amerikanerne sportsarenaene for å komme seg videre. Bare 48 timer etter bombeangrepene spilte Boston Bruins ishockeykamp mot Buffalo Sabres i TD Garden i Boston. Arenaen var fullstappet, U2s Beautiful Day ble spilt over høytaleranlegget, The Star-Spangled Banner ble sunget av et følelsesladet publikum og brannvesenet i Boston sto i flaggborg. Sterkt, ekte og for de som var der helt riktig.

Markeringer i hele USA. Boston-bombene ble også markert i andre deler av USA. New York Yankees – Boston Red Sox´ erkefiende – skrev United We Stand på sin lystavle til ære for Boston Red Sox og Chicago Tribune omdøpte alle Chicago-lagene til Boston-lag på sin forside. Slike markeringer foregikk i hele USA.

Idretten lammet. Slike reaksjoner så vi også etter terrorangrepene 11. september 2001, selv om det tok litt lenger tid før idretten kom i gang igjen. National Football League (NFL) utsatte de påfølgende lørdags- og søndagskampene. Det samme gjorde Major League Baseball (MBL). Baseballagene som hadde reist for å spille bortekamp måtte ta buss hjem fordi flyene var satt på bakken, og idrettsbaner ble brukt som arenaer for redningsarbeid. Stadion til New York Giants ble åpnet for frivillige til hjelpearbeidet og den ble brukt som lager for forsyninger til de som var med i redningsarbeidet ved Ground Zero.

Baseball sentralt. Da baseballen startet igjen 17. september bar ikke lagene bare sine egne drakter, men de bar også capsene til politiet (NYPD) og brannvesenet (NYFD), og de hadde sydd det amerikanske flagget på draktene. Den mest symbolladete baseballkampen foregikk én måned etter 9/11. Da møttes New York Yankees og Arizona Diamondbacks til tredje kamp i World Series, på Yankee Stadium. Stadion var prydet med flagg fra Ground Zero og president George W. Bush kastet den første ballen. Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for å hjelpe amerikanerne til å gjøre det man vanligvis gjør på den tiden av året – spille baseball!

Sjeldent kast. Da Bush kastet ballen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det samme. I dokumentaren Nine Innings From Ground Zero sier tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani at det kun var to ting som fikk tankene bort fra det fæle som skjedde 9/11 – baseball og sønnens fotballkamper. Det viser at idrett både kan være en lynavleder og en måte å komme videre på i tunge stunder. Det gjorde den også for Norge og nordmenn i tiden etter 22. juli.

Presidenten med joggesko? Maratonløp det kommende året vil preges av det som skjedde i Boston. Og alle som løper maraton vil ha Boston i tankene. Kanskje får vi se Barack Obama ta på seg joggeskoene for å vise sin sympati med ofrene i Boston og for å vise for hele verden at ingen skal få ødelegge idretten med bomber og terror. Det er nemlig løping de fleste mosjonister begynner med på denne tiden av året...

Obama i en brytningstid

Uten amerikanere. I deler av verden der USA-hatet er stort ser vi ofte brente amerikanske flagg. Svært sjelden ser du noen brenne amerikanske dollar de samme stedene!? Det er derfor ikke overraskende at helgens tradisjonsrike bryteturnering i Iran, Takhti Cup, har dollarpremier ($6000 til beste lag, $4000 til nest beste lag, og $3000 til tredje beste lag). Det som er overraskende er at amerikanske brytere IKKE deltar! Bryting har faktisk vært en av få vellykkete diplomatiske kanaler mellom Iran og USA siden 1998. Hvorfor ikke i år?

Toppen i 2007. Siden 1979 har Iran betraktet USA som den store Satan og USA behandlet Iran som en internasjonal pariastat. I pinsen 2007 møttes USA og Iran til bilaterale politiske samtaler for første gang siden den iranske revolusjonen i 1979. Forut for disse samtalene hadde den største delegasjonen av amerikanske brytere noen gang deltatt på den årvisse bryteturneringen i Iran. 2007 var høydepunktet i brytediplomatiet mellom de to fiendene – og dette skjedde under president George W. Bush! I den forbindelse uttalte en talskvinne for amerikansk UD at de amerikanske utøverne var gode ambassadører for USA i Iran og at myndighetenes støtte til denne reisen var et ledd i president Bushs nye diplomati overfor Iran. Brytetroppen ble briefet og debriefet i Pentagon før og etter Iran-turen.

God deltagelse. Amerikanske brytere har deltatt i Takhti Cup i 1998, 2000, 2001, 2003 og 2004, 2007, 2009 og 2011. I fjor deltok USA med to brytere. Da ble Brent Metcalf beste amerikaner med sølvmedalje i 66-kg-klassen. Amerikanerne brøyt mot deltagere fra Iran, Nord-Korea, Russland, Mongolia og Tyrkia. To land fra Bushs axis-of-evil-akse var altså med. Årene uten amerikansk deltagelse var ikke begrunnet politiske (kanskje med unntak av 2002). Årsaken til at amerikanere har holdt seg unna har vært at det har kollidert med VM- eller OL-deltagelse/forberedelser. Er dette også årsaken til at vi i år ikke får se amerikanske brytere i Iran i år?

Brytediplomatiet. Brytediplomatiet mellom USA og Iran strekker seg tilbake til 1998 da den nyvalgte presidenten Mohammad Khatami uttrykte ønske om dialog med USA. Sjarmoffensiven førte til at Iran og USAs bryteforbund ble enige om at amerikanske brytere skulle delta på Takhti Cup i 1998, en bryteturnering som arrangeres for å minnes revolusjonen i 1979 og Irans legendariske bryter Gholam Reza Takhti(!). Amerikanerne ble godt mottatt, det amerikanske flagget ble heist uten å bli brent og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt uten å bli avbrutt. Da bryterne kom tilbake fra Iran ble de hyllet i Det hvite hus for sin strålende innsats både som idrettsmenn og brobyggere. Brytediplomatiet hadde umiddelbar effekt. Det skapte en fin ramme rundt VM-kampen i fotball mellom Iran og USA i Frankrike i 1998: aldri har vel verden sett mer harmonisk samkvem mellom iranere og amerikanere i beste sendetid på tv! At Iran vant 2-1 og sørget for at USA ble slått ut av turneringen ga grunnlaget for revansjekamp i Pasadena, USA i 1999. Da ble det 1-1. Både Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright uttalte i den forbindelse at fotballkampene var et godt utgangspunkt for å diskutere USAs diplomatiske forbindelser til Iran på. Fotballkampene ble fulgt opp med at iranske fektere deltok i turneringer i USA og at iranske fjellklatrere deltok i klatreekspedisjoner i amerikanske fjell.

Bush bedre enn Obama? I år er det utøvere fra Tyrkia, Georgia, Kazakhstan, Mongolia og Dagestan som deltar i turneringen og nivået på turneringen er svært høyt. Amerikanske brytere elsker å delta i denne turneringen fordi de får testet seg mot de beste i sin klasse. Men så ikke denne gangen. Jeg vil fremme en påstand som mer USA-kyndige kan bryne seg på: Obama og Bushs utenrikspolitikk skiller seg særlig fra hverandre når det gjelder kombinasjonen av hardt og mykt diplomati. Bush var mye tøffere i tonen overfor stater han betraktet som sine verste fiender, samtidig brukte han i stor grad kulturdiplomati ved blant annet å sende idrettsutøvere til deler av verden der motstanden mot USA var stor. For eksempel brytere til Iran og baseballspillere til Venezuela. Obama har en mindre aggressiv tone overfor sine fiender, men har samtidig fortrengt/glemt mykt folk-til-folk-diplomati. Først i år utnevnte Obama sin første kulturambassadør til utlandet – den legendariske basketballspilleren Kareem Abdul-Jabbar. Og selv om NBA i 2008 inviterte det iranske basketballandslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing må kulturdiplomatiet til Obama sies å være puslete. Hvilken strategi er best? Og er det et resultat av Obamas mangel på kulturdiplomati vi ser eksempel på denne helgen?

9/11 og betydningen av baseball

Falling Man. Mellom 22/7 og 10-årsmarkeringen av 9/11 har jeg lest om igjen Don DeLillos Falling Man. Dette er DeLillos 9/11-bok og min skjønnlitterære favoritt som tar opp traumene og hverdagsdilemmaene etter terrorangrepet på World Trade Center. Får håpe norske forfattere griper an 22/7 på samme måte. En av tingene som slår meg med boken er at DeLillo kun så vidt er innom baseball (kun sporadisk et par steder, men han har en del om poker). Don DeLillo har en legendarisk åpning av boken Underworld, der kampen mellom New York Giants og Brooklyn Dodgers er sentral. Det er litt pussig at DeLillo ikke gir baseball litt mer plass. Ved siden av den militære kampen mot terrorisme (krigføring i Afghanistan og Irak) er kanskje baseball det som har samlet det amerikanske folket mest, og samtidig markerte at livet går sin gang til tross for all smerte.

Opphold. Ikke unaturlig stoppet amerikansk idrett opp en stund etter 9/11. Etter en del debatt utsatte National Football League (NFL) de påfølgende lørdags- og søndagskampene. Major League Baseball (MBL) utsatte også helgens kamper. Baseballagene som hadde reist for å spille bortekamp måtte ta buss hjem fordi flyene var satt på bakken, og idrettsbaner ble brukt som arenaer for redningsarbeid. Stadion til New York Giants ble åpnet for frivillige til hjelpearbeidet og ble brukt som lager for forsyninger til de som var med i redningsarbeidet ved Ground Zero.

Pyntet draktene. Oppholdet i amerikansk baseball etter 9/11 er det lengste siden første verdenskrig (da det var et opphold på én måned) – hvis man ser bort fra alle streikene som har vært i baseball. Da kampene startet igjen 17. september bar ikke lagene bare sine egne drakter, men de hadde også på seg capsene til politiet (NYPD) og brannvesenet (NYFD) og hadde smykket draktene med det amerikanske flagget. Den første baseballkampen i New York etter terrorangrepet gikk på New York Mets’ bane, Shea Stadium.

Mets slo Atlanta Braves med en home-run i det 8. inning. Akkurat da tror jeg Atlanta-spillerne syns det var like greit. New York Yankees spilte sin første kamp dagen etter mot Chicago White Sox i Chicago.

George W. Bush. Den kanskje mest symbolladete baseballkampen foregikk én måned etter 9/11. Da møttes New York Yankees og Arizona Diamondbacks til tredje kamp i World Series, på Yankee Stadium. Stadion var prydet med flagg fra Ground Zero og president George W. Bush kastet den første ballen. Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for å hjelpe amerikanerne til å gjøre det man vanligvis gjør på den tiden av året – spille baseball! Selv lunkne New Yorkere fikk troen på sin nye president fra Texas da. Da Bush kastet den første ballen i denne World Series-kampen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det samme.

God Bless America. Seks dager etter 9/11 byttet MBL ut Take Me Out to the Ball Game som vanligvis ble spilt før det 7. inning med God Bless America. God Bless America ble spilt på amerikanske baseballbaner i flere år etter terrorangrepene, men i dag er det bare to lag som fortsatt gjør det i hver kamp: New York Yankees og Los Angeles Dodgers. Og det er her Don DeLillo kanskje kunne gjort en baseballvri. I 1958 flyttet det New York-baserte Dodgers-laget – som sagt har en sentral plass i boka Underworld – til Los Angeles og ble døpt om til Los Angeles Dodgers. Det viser at røttene til New York ikke er røsket opp med roten.

Upopulær. Avsyngingen av God Bless America er ikke lenger like populært hos alle amerikanere. Noen hevder Yankees bruker sangen for å trøtte ut motstanderlagene. Yankees innførte også forbud mot å forlate tribunesetene under sangen, men sluttet med det i 2008 da de ble saksøkt av en tilskuer.

Veien videre. Baseballaget New York Mets synger ikke lenger God Bless America under kampene, men i stedet hedrer de én amerikansk soldat i hver kamp, gjennom organisasjonen Welcome Back Veterans. Det viser at baseball fortsatt er en viktig arena for å minnes terrorofrene og de som ofrer seg i kampen mot terror. I dokumentaren Nine Innings From Ground Zero sier tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani at det kun var to ting som fikk tankene bort fra alt det fæle som skjedde 9/11 – baseball og sønnens fotballkamper. Det viser at idrett både kan være en avledningsmanøver og en måte å komme videre på i tunge stunder. Det tror jeg den også gjør for Norge og nordmenn i tiden etter 22/7.

Romney for president?

Salt Lake City. Det er spekulert i om Henry Kissinger blir FIFAs ryddegutt. Grunnen til spekulasjonen er hans rolle i oppryddingsaksjonen i forbindelse med OL i Salt Lake City. En annen republikaner med enda sterkere bånd til vinter-OL i 2002 er Mitt Romney – republikanernes sterkeste kort i kampen mot Barack Obama om presidentvervet i 2012.

Olympiske presidenter. Amerikanske presidenter har tradisjonelt engasjert seg lite i OL-spørsmål. De to siste presidentene er unntakene. George W. Bush var den første amerikanske presidenten som besøkte et OL utenfor USA (Beijing 2008) og Barack Obama er den første amerikanske presidenten som aktivt har forsøkt å få OL til USA (Chicago 2016). Skulle Mitt Romney greie å slå Barack Obama neste år kan han takke rotet i forbindelse med Salt Lake City-OL i 2002. Han hadde rett og slett ikke vært noe i amerikansk politikk uten OL i Salt Lake City.

Fra minus til pluss. I kampen for å få OL brukte Salt Lake City mer enn 1 million dollar i bestikkelser for å få IOC-delegater til å stemme på seg. Dette førte til at 10 IOC-delegater ble kastet ut av IOC og til at IOC ble stemplet som en korrupt bandittbevegelse. Baine Capital og Mitt Romney ble hyret inn for å få OL-skuta på rett kjøl. Romney ble president og daglig leder av organisasjonskomiteen til lekene. Det ble en suksess. Sportslig var lekene en suksess, sponsorene var fornøyde og Utah fikk god turistreklame. Og sist men ikke minst – OL gikk over 100 millioner dollar i overskudd.

Politisk gevinst. Da han tok jobben som president og daglig leder av Salt Lake Citys organisasjonskomité sa Romney at han gjorde det av veldedige grunner og for å gi noe av seg selv til Utah (Romney er mormoner og Utah er mormonernes stat). Ifølge kilder nært knyttet til Romney tok han på seg jobben for å komme seg inn i amerikansk politikk. I 1994 hadde Romney tapt mot Senator Edward (Ted) M. Kennedy i senatsvalget i Massachusetts. Sammenlignet med tidligere motkandidater gjorde Romney en sterk innsats – han tapte bare med 17%(!). Allikevel mente Romney og mange med ham at den politiske karrieren var over med dette forsøket. OL-oppdraget ga ham en ny og unik sjanse.

Fra taper til guvernør. Da OL var over godtok han en ventelønnspakke på 476000 dollar – selv om han i forkant hadde sagt at han ikke trengte en slik pakke – og fremforhandlet sluttpakker for ytterligere 25 OL-ansatte. Mange av disse var mormoner og det førte til at mange kalte lekene i Salt Lake City for ”mormon-OL”. 17 av disse jobbet senere for Romney da han stilte til valg som guvernør i Massachusetts i 2002, et valg han vant. I tillegg til at han overtok deler av OL-staben fikk han også pengebidrag fra 14 av 53 medlemmer i styret som forvaltet pengene fra OL, og han fikk penger fra innflytelsesrike personer i selskaper som hadde sponset OL – som for eksempel Skin, Questar og NBC. Totalt fikk han 1.5 millioner dollar fra personer og familier som hadde vært knyttet til OL. Guvernørjobben var grunnlaget for hans presidentkandidatur ved forrige presidentvalg – som ikke gikk særlig bra. Spørsmålet er om han greier det denne gang.

Boka mi. De fleste kommentatorene som vurderer Romney’s kandidatur fokuserer på hans bakgrunn som mormoner og hans rolle i innføringen av et helsesystem i Massachusetts, et helsesystem som ligner systemet Obama har innført og blitt kritisert for. Skal du finne ut mer om hans politiske manifest bør du lese boka Turnaround: Crisis, Leadership and the Olympic Games fra 2004. Dette er i utgangspunktet en oppsummering av hans rolle før, under og etter OL i Salt Lake City. For de med interesse for organiseringen av OL er dette en god bok. Men den forteller også mye om Romneys personlighet, metoder, verdier og ambisjoner – viktig informasjon for de som vil vurdere hans presidentkandidatur.

Romney IOC-president? De to siste amerikanske presidentene har vist en stadig sterkere interesse for OL. Skulle Mitt Romney tape kampen mot Obama neste år kan han gå for et annet presidentverv – IOC-president. Kanskje med hjelp fra Henry Kissinger?

George W. Bushs viktigste beslutning

14-6. George W. Bush bruker ikke mye plass på idrettspolitikk i sin selvbiografi. Det kunne han ha gjort. Boken fokuserer på 14 viktige beslutninger i Bushs liv (decision points) og den skal innholde 6 avsløringer. Blant de viktige beslutningene (”the most consequencial decisions”) er beslutningen om å droppe alkoholen i 1986, beslutningen om å gå til krig i Irak i 2003 og tiltak for å demme opp for finanskrisen i 2008. Det blir spennende å se om hvor mye plass han bruker på baseball?

Sportsidiot. Kanskje nevner han at han er den første presidenten som har spilt Little League? Mange – særlig i Europa – har idiotforklart USAs 43. president. Uten å ta ideologisk standpunkt til hans presidentgjerning er det fullt mulig å kalle George W. Bush for en sportsidiot – eller snarere baseballidiot. Hadde han holdt seg til baseballen og ikke til ondskapens akse eller waterboarding kunne verden sett annerledes ut for mange – i USA, i Irak og i Liverpool.

Bush ødelegger Liverpool. Baseballen har fulgt George W. Bush fra han drømte om å bli guvernør i Texas, i hans presidentgjerning og i tiden som praktiserende ekspresident. Bush ble medeier i Texas Rangers i 1989 og solgte seg ut i 1998. Fra 1989 til 1994 var han administrerende direktør i klubben, men forlot roret som direktør da han ble guvernør i Texas i 1994. Bush tjente store penger på salget av sine aksjer i klubben i 1998. I 1989 hadde han investert $606.000 og ved salget satt han igjen med $14.9 millioner. Dette var penger som kom godt med i presidentvalgkampen to år etter. Aksjene solgte han for øvrig til Tom Hicks, en av de to amerikanerne som i 2007 kjøpte Liverpool FC, og som nesten greide noe Everton aldri har greid – å slå den røde klubben konkurs. Hicks var også en viktig bidragsyter til George W. Bushs to presidentvalgkamper i 2000 og 2004, en såkalt Bush-pionér (som alle som ga over $100.000 i valgkampbidrag ble kalt). Med tvilsom bruk av nettverksanalyse kan vi si at det var George W. Bush som gjorde Liverpool til en bakgårdsklubb.

Bush som Yankee. Da George W. Bush flyttet inn i Det Hvite Hus tok han med seg ca. 250 signerte baseballer inn i det ovale rom. Dette var flere baller enn det Bill Clinton tok med seg inn i det samme kontoret, og ballene til Bush skal også ha utkonkurrert antall bøker i det ovale rom på dette tidspunktet. Da flyene dundret inn i World Trade Center 11. september i 2001 var det ikke bøker den ferske presidenten hadde bruk for, men politisk teft. Det viste han til gangs da han noen uker etter entret Yankees Stadium for å kaste den første ballen i den tredje World Series-kampen mellom New York Yankees og Arizona Diamondbacks (for øvrig favorittlaget til John McCain som tapte primærvalget mot George W. Bush i 2000). Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for "helping to do what all Americans are doing now, which is keeping the country doing what it typically does at this time of year,". Selv lunkne New Yorkere fikk troen på sin nye president etter dette.

En av få. Da Bush kastet den første ballen i denne World Series-kampen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det. Barack Obama har ennå til gode å kaste første ballen i en World Series-kamp. I år kastet George W. Bush den første ballen i den fjerde World Series-kampen mellom San Fransisco Giants og Texas Rangers. Bilder fra denne kampen er sendt verden rundt uten referanser til hvor mye Bush betyr for baseballen og hvor mye baseballen betyr for Bush. I Norge ble kampen omtalt som en helt vanlig baseballkamp, hvis baseball i det hele tatt ble nevnt…

Bush i IOC? George W. Bush er den eneste amerikanske presidenten som har nevnt dopingproblematikken i en State of the Union-tale. Det gjorde han i 2004. Han var bekymret for dopingens ødeleggende effekt på idretten. Selv om Bush ikke alltid støttet fair play i politikken var han svært opptatt av dette i idretten. Dette viste han også da han var baseballdirektør – da var han blant annet intens motstander av wild cards i baseball (dvs. å gi lag som ikke kvalifiserer seg til World Series en ny mulighet). Dette var mot Bush konkurranseetiske prinsipper. Det er heldigvis ikke russiske tilstander i USA, så Bush kan ikke håpe på en ny presidentperiode. Men kanskje han har en framtid som leder for det internasjonale dopingbyrået WADA eller kanskje IOC?

Bushs viktigste beslutning. George W. Bush skal visstnok ha hatt store kvaler med å velge mellom guvernørposten i Texas i 1994 og jobben som kommisjonær i Major League Baseball (dvs. leder for baseballigaen). Da George W. Bush i primærvalget i 2000 ble spurt om hva som var hans største tabbe, svarte han at det var da han som direktør for Texas Rangers skrev under på bytteavtalen med Sammy Sosa og Harold Baines i 1989. Sammy Sosa ble senere en av baseballens største stjerner, men ikke for Bushs Texas Rangers. Spørsmålet er om det ikke var dummere at Bush ga seg med baseball

Fra olympisk redningsmann til amerikansk president?

Mitt Romney vant det republikanske primærvalget i Michigan 15. januar og har så langt flest valgmannsstemmer av de republikanske kandidatene. Men mye kan skje. Bruker vi en idrettsmetafor for å beskrive kampen på republikansk side er det i år et meget jevnt løp.

Sport har ikke hatt en sentral plass i denne valgkampen verken på demokratisk eller republikansk side. Riktignok har de håpefulle fortalt velgerne hvilken sport de liker best og demokratene har vært innom Beijing-OL. På en av demokratenes valgdebatter foreslo New Mexico-guvernøren Bill Richardson at USA burde boikotte Beijing-OL hvis ikke Kina ordnet opp i Sudan og Darfur. Han fikk liten støtte. Kun John Edwards ville vurdere boikott, mens Barack Obama og Hillary Clinton ikke ønsket å kommentere dette. Etter det har Richardson trukket seg fra valgkampen og fredsstyrker er på vei inn i Darfur. Men for Mitt Romney har sport lenge hatt en sentral plass. Han hadde rett og slett ikke vært noe i amerikansk politikk uten OL og krisen OL-arrangørene i Salt Lake City sto overfor i 1999.

I kampen om å få OL hadde Salt Lake City brukt mer enn 1 million dollar i bestikkelser for å få IOC-delegater til å stemme på Salt Lake City. Denne praksisen førte til at 10 IOC-delegater ble kastet ut av IOC og til at mørke skyer hang over lekene i Salt Lake City. Ikke bare var det stor misnøye i andre deler av verden og i den olympiske bevegelse med at Salt Lake City hadde fått lekene på en tvilsom måte, men sponsorene fryktet også for sitt omdømme.

Mitt Romney kom fra firmaet Baine Capital og ble hyret inn for å få OL-skuta på rett kjøl. Det greide han. Sportslig var lekene en suksess, sponsorene var fornøyd og Utah glad for god turistreklame. Og sist men ikke minst, OL hadde over 100 millioner dollar i overskudd.

Da han tok jobben som president og daglig leder av Salt Lake Citys organisasjonskomité sa Romney at han gjorde det av veldedige grunner og for å gi noe av seg selv til Utah, en stat som for ham som mormoner hadde stor betydning. I sin ”tiltredelseserklæring” som OL-organisasjonens øverste leder sa han også at han ville avstå fra ventelønn når arbeidsforholdet opphørte. Dette viste seg ikke å stemme.

Ifølge kilder nært knyttet til Romney tok han på seg jobben fordi han så på den som et springbrett for å komme seg inn i politikken på. I 1994 hadde Romney tapt senatsvalget i Massachusetts mot Senator Edward (Ted) M. Kennedy. Sammenlignet med tidligere motkandidater gjorde Romney en sterk innsats – han tapte bare med 17%(!). Allikevel mente Romney og mange med ham at den politiske karrieren var over med dette forsøket. Men OL-oppdraget ga ham en unik sjanse til å komme inn i politikken.

Da OL var over godtok han en ventelønnspakke på 476000 dollar og fremforhandlet sluttpakker for ytterligere 25 OL-ansatte. 17 av disse jobbet senere for Romney da han stilte til valg som guvernør i Massachusetts i 2002, et valg han vant. I tillegg til at han overtok deler av OL-staben fikk han også pengebidrag fra 14 av 53 medlemmer i styret som forvaltet pengene til OL. Han fikk også penger fra innflytelsesrike personer i selskaper som hadde sponset OL – som for eksempel Skin, Questar og NBC. Totalt fikk han 1.5 million dollar fra personer og familier som hadde vært knyttet til hans OL-engasjement. Som guvernør etablerte Romney plattformen som republikansk presidentkandidat og det er naturlig å tro at flere av Romneys støttespillere fra OL-tiden også i dag bidrar med pengestøtte: Romney er den republikanske kandidaten med mest penger.

Både Hillary Clinton og Rudy Giuliani har kjempet for å få OL til USA og New York. De mislykkes og London fikk OL i 2012. Også Mitt Romney drømmer om OL i USA. Og han har lovet at han som president vil jobbe for statsstøtte til Chicago, byen som er USAs kandidat til sommer-OL i 2016. I 2009 avgjøres det om Chicago, Madrid, Tokyo, Praha eller Rio de Janeiro får OL i 2016.

8. februar 2002 sto Mitt Romney side om side med president George W. Bush under åpningsseremonien på Rice-Eccles Olympic Stadium i Salt Lake City. Der mottok de sammen OL flagget som kom fra Ground Zero og World Trade Center i New York. Det gjenstår å se om Bush og Romney står ved siden av hverandre 20. januar 2009 når Bush takker av som president og overlater roret til en annen?