Basketball ikke viktigst. Jeg regner med at de fleste idrettsinteresserte følger godt med i basketball-VM som i disse dager foregår i Tyrkia (ironi)? Selv om Angola overraskende slo Tyskland i gruppespillet og dermed sørget for at Tyskland er ute av VM er det faktisk det politiske og religiøse spillet som har vært mest interessant så langt. Særlig det som skjer i pausen.
God tone. Onsdag møttes USA og Iran for første gang i VM-sammenheng (de har heller ikke møtt hverandre i OL). USA vant komfortabelt over Asia-mesterne. På pressekonferansen var det knyttet mest spenning til trenernes syn på de politiske aspektene rundt kampen. Begge trenerne mente at politikken ikke spilte noen rolle i kampen og de uttrykte respekt for hverandre. At deres analyse av kampen var samstemte mente begge trenerne var et første skritt på veien mot et bedre forhold mellom de to nasjonene (dette også sagt med et snev av ironi).
Idrettens autonomi. Til tross for den tøffe politiske tonen mellom de to landene har idrettsarenaen vært en arena der de to landene har konkurrert på likefot. I bryteturneringen Takhti Cup i Teheran har amerikanske og iranske brytere møttes jevnlig helt siden Bill Clintons dager. Også på basketballbanen har de møttes til tross for anstrengte forhold på regjeringsnivå. I 2008 inviterte NBA det iranske landslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing. På den måten spiller idretten en positiv rolle mellom de to fiendene.
Tyrkerne skjermes. Når storpolitikken ikke selger er det pauseunderholdningen som får det politiske og/eller religiøse blodet til å flyte. Under mesterskapet er det de ukrainske danserne som underholder i pausene som har skapt mest hodebry. Troppen er både spektakulær og lettkledd, men det er ikke alle som får ta del i – eller har lyst til – å bli underholdt av de dansende leiesoldatene. Det er i hvert fall påfallende at dansetroppen har hatt dansefri hver gang Tyrkia har spilt kamper. Det betyr blant annet at Tyrkias statsminister Tayyip Recep Erdogan gikk glipp av underholdningen da han overvar en av Tyrkias kamper.
Iranerne skjermes. Det er tydelig at arrangørene har tatt seg friheter som ikke alle deltagerlandene har vært glad for. I forkant av kampen mellom Iran og USA ser det også ut som iranerne - ved siden av å legge taktikken for det som skulle skje i kampen - også hadde et ord med i laget om pauseunderholdningen. Da den ukrainske troppen entret banen var de mer påkledd enn vanlig, de sprikte litt mindre med beina og flere representanter fra arrangørene reiste seg opp for å skygge for utsikten til de iranske delegatene på VIP-tribunen. Neppe tilfeldig!
Dans i finalen? Så langt har pressekonferanser og pauseunderholdningen vært mer interessant enn basketballen. Ukraina er ikke med i VM. Vi får håpe at Ukraina likevel får opptre i finalen med et velregissert pauseshow. Hvor mye klær de får ha på seg avhenger av hvor langt Tyrkia og Iran kommer i turneringen!
God tone. Onsdag møttes USA og Iran for første gang i VM-sammenheng (de har heller ikke møtt hverandre i OL). USA vant komfortabelt over Asia-mesterne. På pressekonferansen var det knyttet mest spenning til trenernes syn på de politiske aspektene rundt kampen. Begge trenerne mente at politikken ikke spilte noen rolle i kampen og de uttrykte respekt for hverandre. At deres analyse av kampen var samstemte mente begge trenerne var et første skritt på veien mot et bedre forhold mellom de to nasjonene (dette også sagt med et snev av ironi).
Idrettens autonomi. Til tross for den tøffe politiske tonen mellom de to landene har idrettsarenaen vært en arena der de to landene har konkurrert på likefot. I bryteturneringen Takhti Cup i Teheran har amerikanske og iranske brytere møttes jevnlig helt siden Bill Clintons dager. Også på basketballbanen har de møttes til tross for anstrengte forhold på regjeringsnivå. I 2008 inviterte NBA det iranske landslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing. På den måten spiller idretten en positiv rolle mellom de to fiendene.
Tyrkerne skjermes. Når storpolitikken ikke selger er det pauseunderholdningen som får det politiske og/eller religiøse blodet til å flyte. Under mesterskapet er det de ukrainske danserne som underholder i pausene som har skapt mest hodebry. Troppen er både spektakulær og lettkledd, men det er ikke alle som får ta del i – eller har lyst til – å bli underholdt av de dansende leiesoldatene. Det er i hvert fall påfallende at dansetroppen har hatt dansefri hver gang Tyrkia har spilt kamper. Det betyr blant annet at Tyrkias statsminister Tayyip Recep Erdogan gikk glipp av underholdningen da han overvar en av Tyrkias kamper.
Iranerne skjermes. Det er tydelig at arrangørene har tatt seg friheter som ikke alle deltagerlandene har vært glad for. I forkant av kampen mellom Iran og USA ser det også ut som iranerne - ved siden av å legge taktikken for det som skulle skje i kampen - også hadde et ord med i laget om pauseunderholdningen. Da den ukrainske troppen entret banen var de mer påkledd enn vanlig, de sprikte litt mindre med beina og flere representanter fra arrangørene reiste seg opp for å skygge for utsikten til de iranske delegatene på VIP-tribunen. Neppe tilfeldig!
Dans i finalen? Så langt har pressekonferanser og pauseunderholdningen vært mer interessant enn basketballen. Ukraina er ikke med i VM. Vi får håpe at Ukraina likevel får opptre i finalen med et velregissert pauseshow. Hvor mye klær de får ha på seg avhenger av hvor langt Tyrkia og Iran kommer i turneringen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar