Lektyre for fotball-EM

Spesielt EM. På flere måter er det spesielt at Polen og Ukraina skal arrangere fotball-EM sammen. På samme måte som forrige gang arrangerer et EU-land (Østerrike) og et ikke-EU-land (Sveits) mesterskapet sammen. Som i 2008 setter det Schengen-samarbeidet på prøve. Polen er innenfor og Ukraina er utenfor. Men det er også mange andre prøvelser. Ukrainas utenforskap til EU (og NATO) og interne politiske problemer har for første gang gjort fotball-EM til en arena for internasjonal politikk. Bekymringen fra forskjellige statsledere over den politiske utviklingen i Ukraina har ført til politiske protester. Dette har skapt økt konflikt mellom EU og Ukraina og ført til gnisninger mellom de to EM-arrangørene. For UEFA – som valgte de to vertsnasjonene – har det vært et mareritt. At fotball-EM om fire år skal gå i UEFA-presidentens hjemland, Frankrike, er kanskje et rop om ro i den europeiske fotballfamilien? Til tross for alle problemene knyttet til årets fotball-EM er det én viktig ting vi skal legge merke til. Det er første gang fotball-EM arrangeres i en tidligere sovjetrepublikk. Det er et tydelig tegn på at Ukraina er en del av det europeiske fellesskapet – uansett hva politikere i EU skulle mene om årets mesterskap.

Mer enn fotball. Både Polen og Ukraina er upløyd fotballmark for mange. Her er et knippe bøker og en nettside som gir et innblikk i vertsnasjonenes fotballhistorie og utfordringer som omgir mesterskapet. For de som skulle tro noe annet: et fotball-EM er noe langt mer enn en fotballturnering!

Behind the Curtain. Travels in Eastern Europe Football (Jonathan Wilson, 2006) – Jonathan Wilson er en av de fremste ekspertene på fotball i Øst-Europa. Han har vært fotballkorrespondent for Financial Times og er jevnlig bidragsyter i tidsskrifter som Four Four Two, Blizzard og Champions, og er spaltist i Independent on Sunday. Boka er en reise gjennom 12 land som tidligere lå bak jernteppet. Nå er teppet gått opp og Wilson beskriver fotballens historie og dagens kår i disse landene. Her finner du blant annet kapitler om Ukraina, Polen, Kroatia og Russland, alle med i årets EM. Dette er kanskje den beste introduksjonsboka til fotball i denne delen av Europa.

Dynamo. Defending the Honour of Kiev (Andy Dougan, 2001). Dette er ikke bare en fantastisk og tragisk fotballhistorie, men også en historie om hverdagen og motstandskampen i Kiev under andre verdenskrig. Dynamo Kiev var et av Europas beste fotballag før andre verdenskrig. Etter den tyske okkupasjonen ble mange av spillerne tatt til fange og laget ble borte. Med basis i spillerne fra Dynamo etablerte noen ildsjeler fotballklubben FC Start. Laget spilte mange kamper og vant de fleste. Den viktigste kampen de spilte var mot tyske Luftwaffe. Dette er en klassisk David mot Goliat-historie, men med fatale konsekvenser for de som yppet seg mot den tyske overmakten. Skal du kun lese én bok om fotball og historie, ville jeg valgt denne!

Inverting the Pyramid. The History of Football Tactics (Jonathan Wilson, 2008). Dette er den samme Wilson som har skrevet Behind the Curtain. Kan en bok om fotballtaktikk bli spennende? Ja! Det viser Wilson i denne boka. Dette er i realiteten en bok som forteller om veien fra alle mann i angrep til alle mann i forsvar. Den har med mange gode og gjemte historier om fotballtaktikk og den avliver en del myter. Den viser både hvordan fotballtaktikken globaliseres, samtidig som den får fram forskjeller i spillestil. Her får også Drillo kjørt seg. Kapitlene om Ajax-modellen (Total Football) og bruk av treningsvitenskap og systematisering av spilleanalyser (Science and Sincerity) er spesielt gode og viser blant annet hvorfor Nederland og Ukraina ligner (eller lignet?) på hverandre spillermessig og hva som skiller disse lagene fra andre lag (historisk og i dag). De fleste forbinder Total Football med Ajax og Nederland og den legendariske treneren Rinus Michels. Denne typen fotball kjennetegnes blant annet av stor bevegelse, spillere som naturlig tar hverandres posisjoner, mye ballbesittelse og en kontant offside-taktikk. Samtidig som Michels utviklet Total Football i Ajax og Nederland, og seinere i Barcelona satt Valerij Lobanovskij i Kiev og gjorde det samme. To sjeler i en tanke. Lobanovskij gjorde stor suksess med den ukrainske versjonen av Total Football i Dynamo Kiev og på det sovjetiske landslaget. Arven fra disse to gutta får vi se i årets EM når Nederland og Ukraina entrer gresset. Denne boka er et fint eksempel på at det går an å skrive godt og underholdende om ting som tidligere befant seg på fotballtrenernes flanellografer!

England Away (John King, 1998). Denne boka har ingenting med fotball-EM eller Polen og Ukraina å gjøre. Dette er tredje bok i en romantrilogi om fotballhooligans fra Chelsea. For meg gir disse tre bøkene noen av de beste beskrivelsene av hvordan fotballsupportere (spesielt fra England og Chelsea) tenker om fotball, og hva som ligger til grunn for deres handlinger før, under og etter kamp. Den første boka – Football Factory (som også er filmet) handler om fotballvold og rivalisering mellom supporterkulturer i England. Bok to – Headhunters – handler om praten blant fotballsupporterne og livet utenfor fotballen. England Away handler om hvordan engelske supportere – som hver lørdag hater hverandre intenst – samler seg for å dra til Berlin for å hamle opp med Tyskland. Her får du også noen gode analyser av hvordan andre verdenskrig spiller inn og blir (mis)brukt når England og Tyskland møtes til fotballkamp. Skulle det oppstår bråk i Polen eller Ukraina mellom supportere fra forskjellige land kan denne boka bidra til å forklare hva som faktisk skjer og gi et innblikk i hvilke typer som er med på dette.

In Bed With Maradona. Denne nettsiden er god (og blir bedre etter hvert!). Klikk på de forskjellige guidene på høyresiden og du får vite det du trenger å vite om arrangørbyene og tips om hva du bør gjøre når du drar dit. Etter hvert kommer presentasjon av de forskjellige lagene som deltar og analyser av det som skjer under mesterskapet.


God lesning og godt fotball-EM!

Boikott av fotball-EM?

Vet de hva de gjør? EU-president José Manuel Baroso og Tyskland forbundskansler Angela Merkel har truet med boikott av fotball-EM i protest mot behandlingen av Julia Timosjenko. Vet de egentlig hva det betyr å boikotte et idrettsarrangement?

Boikotthistorien. Nesten ved hvert OL, VM og EM kommer det en eller annen trussel om boikott. Boikott og trusler om boikott har endret innhold etter den kalde krigen. Under den kalde krigen dreide boikott seg om at nasjoner ikke stilte med utøvere, i dag er det (nesten) ingen nasjoner som holder deltagere tilbake, men isteden truer politikere med å ikke kaste glans over arrangementene. Det vitner om god selvtillit, men kanskje også dårlig politisk skjønn.

Tusk-vær. Den polske statsministeren Donald Tusk befinner seg i så måte i en meget delikat situasjon. Polen er som alle vet medarrangør av fotball-EM og trusler om boikott av Ukraina vil også skade Polen. Tusk var en av få vestlige lederne (sammen med Nicolas Sarkozy og Angela Merkel) som sa de boikottet Beijing-OL i protest mot Kinas (mangel på) menneskerettigheter. Han ville ikke trekke utøverne, men anså dette som en politisk markering. Nå gjør han alt han kan for å koble fotball-EM fra spørsmålet om menneskerettigheter i Ukraina. Det er en krevende øvelse.

Politisk Merkelering. Uansett hva politikere gjør i forbindelse med fotball-EM er det ikke boikott. En boikott finner kun sted når lag ikke stiller opp. Jeg tviler på at Arena Lviv står tom når Portugal og Tyskland skal spille sin første EM-kamp 9. juni, i Ukraina. At Merkel, Baroso og andre bruker fotball-EM for å protestere mot behandlingen av ukrainske opposisjonelle kan virke som en billig avledningsmanøver for egen mislykket politikk. Og det går an å spare seg til fant. At en av de mektigste portugisiske og tyske politikerne sier de skal holde seg borte fra kampene deres eget lag skal spille kan slå tilbake på dem selv.

Arena for protester. Internasjonale idrettsarrangementer blir i stadig økende grad en arena for politiske protester. Tibetanerne brukte Beijing-OL for å promotere sin egen kamp for frihet, indere vil presse britiske myndigheter om Dow Chemicals under OL i London og menneskerettighetsorganisasjoner mobiliserer sterkt for å få flyttet ishockey-VM bort fra Hviterussland i 2014. De sterke protestene mot Melodi Grand Prix i Baku kan også være forløperen til boikottrusler mot Bakus OL-kandidatur i 2020. Spørsmålet er om dette er hensiktsmessig? Er, fotball i dette tilfelle, så viktig at det kan brukes som ramme om politiske protester eller er det så uviktig at man ikke kan la være? Blir mennesrettighetssituasjonen bedre ved slike politiske protester?

Mot sin hensikt? Tilfellet Beijing taler kanskje mot dette. Ofte har det vist seg at politikere hevder boikott når de egentlig ikke hadde tenkt å dra dit i utgangspunktet. Det skjedde i stor stil i Beijing i 2008. På den måten var det et lettvint engasjement. Det som ofte skjer når man bruker protester mot store idrettsarrangementer er at man undervurderer motreaksjonene til den jevne borger i landet man protesterer mot. det kan hende de er mot politikken til lederne i landet, men de er sjelden for at noen ødelegger et idrettsarrangement so de selv legger mye prestisje i. I dette tilfellet kan Merkels og Barrosos protest symbolisere at de har liten innflytelse i den daglige politikken overfor Ukraina, de kan bidra til økt konflikt mellom Polen og Ukraina og mellom Tyskland/EU og Ukraina og de kan skape ekstra misnøye i egne land.

Interessert i fotball? Det kan hende at Portugal eller Tyskland kommer til EM-finalen. Da får vi vite hvor dypt bekymringene sitter hos de mektige politikerne. Skulle Barroso og Merkel utebli fra finalen som går i Kiev viser de ikke bare at de er bekymret for menneskerettighetssituasjonen i Ukraina. De viser også at de ikke er interessert i fotball.

Når barnehelten dør

Søvnløs. På hver sin side av meg ligger ungene mine og gråter stille. De får ikke sove. De er veldig lei seg. De syns det er vanskelig å si hva de tenker på. Mange tanker svirrer rundt i hodet. Det eneste de veit er at de er lei seg, veldig lei seg. Så lei seg at de må gråte og ikke får sove. Datteren min lurer på om hun kan ta i alt hun har på neste svømmetrening. Hun er redd for å dø. Døde Alexander fordi han svømte for fort? Sønnen min sier han ikke får sove fordi han aldri får sett sitt største forbilde igjen. Det var ikke bare Alexander som gledet seg til OL. Alexander er det eneste ekte forbilde han har, den han har et lidenskaplig forhold til og som gjorde at svømming ble akseptert blant skolekameratene. Og nå er han borte.

Bildet på veggen. Sønnen min har bilde av én idrettshelt over senga. Sin egen helt. Alexander. På bildet flekser Alexander overarmen etter EM-gullet i Eindhoven i 2008. Rett over bildet har han premiehylla si. Han ser opp på bildet hver gang han legger seg og noen ganger spør han oss, før han faller i søvn, om vi tror han noen gang kan bli like god. Selvfølgelig, sier vi, selv om vi vet at det nesten er umulig. Alexander greide det umulige.

Tanker svirrer. Jeg sliter også med tårene. Alexander Dale Oen er den første idrettshelten jeg har hatt sammen med min kone og mine barn. Og den største. Datteren min lurer på hvorfor han som var så god kunne dø. Det lurer jeg også på. Hun tror familien hans må være veldig lei seg. Det er de. Hun er redd for at det samme skal skje med broren sin, mamma, pappa og alle som hun er glad i. Det er jeg også. Hadde ikke dette skjedd kunne han ha vunnet OL-gull? Det er ikke så farlig. Tanker svirrer og det er vanskelig å gi gode svar. Praten gir litt trøst.

Stå på!  ”Stå på, så blir det tipp topp, tommel opp. Uansett!” Dette sa Alexander i en videohilsen til ungene etter idrettsgallaen på Hamar i år. I dag har det verken vært tipp topp eller tommel opp. Det har bare vært uendelig trist. Men en ting er ungene mine sikre på. De skal stå på! Uansett! Takket være en spesiell mann i badebukse og svømmebriller.