Undertrykkelse av tibetanere og maktbruk i Tibet har vært kjent lenge og det er derfor påfallende at den store skaren av politikere - som f.eks. Polens statsminister Donald Tusk, Frankrikes president Nicolas Sarkozy, Tysklands forbundskansler Angela Merkel, og Krfs Dagfinn Høybråten - roper om boikott akkurat nå. Jeg tror det er fem grunner – både enkeltstående og tilknyttet hverandre - til dette engasjementet.
For det første vil støynivået omkring kinesiske politikk øke etter hvert som vi nærmer oss OL. Den olympiske fakkelstafetten som startet 24. mars var starskuddet på det politiske OL. Skal politikernes standpunkter til Kina høres må de knyttes til OL.
For det andre kommer engasjementet av at politikerne er presset av sine egne velgergrupper eller av nasjonale og internasjonale menneskerettighetsaktivister til å ta et klart standpunkt til det som skjer i Tibet. Rop om boikott er derfor en måte å imøtekomme dette kravet.
For det tredje – og i forlengelsen av det forrige – kan rop om boikott tilsløre egne bånd til Kina. Kineserne er vel kjent med at land som Tyskland, Frankrike og Norge er kritiske til menneskerettighetssituasjonen i Kina. Dette er spørsmål som blir tatt opp hver gang statsledere fra disse landene møter kinesiske myndigheter. Tyskland er Kinas 5. største handelspartner og i 2007 godkjente Sarkozy et salg av 160 Airbus-fly til Kina og fransk hjelp til å bygge 2 atomkraftverk i Kina. Å utebli fra åpningsseremonien for å påvirke Kinas Tibetpolitikk virker derfor litt puslete. Siden Norge er en liten aktør for Kina er det naturlig at Jonas Gahr Støre ikke ønsker boikott av lekene. Gjør norske myndigheter det kan det sette kjepper i hjulene for norsk-kinesisk handel. I begge tilfellene snakker vi realpolitikk. At tidligere østblokkland roper om boikott er vel kun et tegn på at de ikke har store økonomiske utsikter i Kina og har lite med det som skjedde i 1980. De sender faktisk utøvere til Kina blant annet fordi sport er en måte å samle de nye demokratiene på.
For det fjerde eksisterer det en begrepsforvirring. En OL-boikott betyr at man ikke deltar i OL med idrettsutøvere. Beslutningen om man skal være med i OL eller ikke er det – i hvert fall i demokratiske stater – de nasjonale olympiske komiteene som bestemmer. At noen uteblir fra åpningsseremonien må derfor regnes som en personlig markering og ikke en boikott. Derfor virker ropet om boikott i enkelte tilfeller ennå mer spekulativt.
For det femte kan det være at åpningsseremonien ikke passer inn i timeplanen til travle politikere. Da er det lett å gjøre et politisk poeng ut av sitt fravær.
EU-parlamentet er det eneste politiske organet som – så vidt jeg vet – har vedtatt en resolusjon mot at Kina skulle få OL. Det gjorde de i 2001. Men EU-parlamentet har ikke makt nok til å få til boikott av Beijing-OL. Det er først når politikere ytrer ønske om å trekke sine utøvere at boikott kan bli en trussel. Det tipper jeg ikke vil skje. Til det står for mye på spill.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar