Ha det gøy, føl deg trygg?

Dokumentar-bråk. Mottoet til årets fotball-EM er Have Fun, Feel Safe (Ha det gøy, føl deg trygg). BBCs Panorama-dokumentar Stadiums of Hate har satt mottoet på prøve. Dokumentaren tar for seg rasistisk vold og antisemittisme på fotballbaner i vertslandene Polen og Ukraina. Mange har tatt til orde for at mørkhudede ikke bør dra til Polen og Ukraina på bakgrunn av det dokumentaren avdekker. Er det farlig å dra til fotball-EM? Svaret må deles opp i flere nivåer.

EM er spesielt. Det er stor forskjell på vanlige seriekamper i Polen og Ukraina og EM-kamper med landslag som kommer fra hele Europa. Stadiums of Hate gjør et poeng ut av at politi eller sikkerhetsvakter ikke bryter inn når tribunevold oppstår. Det er neppe de samme fotballsupporterne (hvis man kan kalle dem det?) som går på hjemmekampene til Legia Warszawa eller Metalist Kharkiv som vil være til stede når Hellas møter Polen i Warszawa eller når Nederland møter Danmark i Kharkiv. Til EM utkommanderer Polen over 10.000 og Ukraina over 20.000 politifolk til å passe på gater og arenaer i vertsbyene i tillegg til 5.5000 vakter i og rundt fotballstadionene, på flyplasser og hoteller. Sjansen for stadionvold er mindre under EM enn i vanlige seriekamper i de åtte vertsbyene. (Selv om dette er en stor mobilisering av politistyrker er den lavere enn ved forrige fotball-EM. Da disponerte Østerrike 27.000 politistyrker, mens Sveits hadde 15.000. I tillegg stilte Østerrike med 2000 spesialtrente soldater, mens den sveitsiske hæren hadde mobilisert 10 000 soldater og ytterligere 5000 til disposisjon.)

Flest uten billett. De fleste som ser fotball i Polen og Ukraina under EM gjør det ikke inne på EM-arenaene. Bare til Polen er det ventet over en million tilreisende på grunn av EM, litt mindre til Ukraina. De fleste av disse har ikke EM-billetter, men vil se kampene sammen med lokalbefolkningen i såkalte ”supportersoner” både i EM-byene og i andre byer. Det er disse supporterne som byr på det største sikkerhetsproblemet for den allmenne sikkerheten og trivselen. Det er lavere sikkerhetsnivå rundt slike forsamlinger enn ved EM-stadionene og vil derfor også være et lettere mål for eventuelle bråkmakere som ønsker å bruke EM som en arena for å lage bråk og.

3-D-strategi. I samarbeid med tidligere arrangører og politimyndigheter fra andre land har vertslandene fått anbefalt en såkalt 3D-strategi. Strategien ble tatt i bruk under fotball-VM i Tyskland i 2006 og blitt videreutviklet i hvert mesterskap etter det. De tre d-ene står for dialog, de-eskalering og drastiske tiltak. Dialogen skal foregå mellom politi og mulige bråkmakere, mens drastiske tiltak betyr innsats av politi og militært personell hvis politiet ikke har fått bukt med bråk som allerede er i gang.

Firefiltersystem. I tillegg er det vanlig at man legger mye ressurser i preventive tiltak utenfor kampbyene og bruk av et såkalt ”firefilterssystem” som skal identifisere og fjerne urokråker. Denne tilnærmingen krever internasjonalt samarbeid. Filtersystemet fungerer ved at man først forsøker å hindre at potensielle bråkmakere får tak i kampbilletter. Deretter innfører man reiseforbud for kjente slåsskjemper eller moduskandidater. For det tredje styrker man grensekontrollen. Og for det fjerde benytter man seg av politimenn og ”spottere” fra deltakerlandene for å gjenkjenne og plukke ut bråkmakere i og rundt kamparenaene.

Schengen og NATO mot terrorisme. Til tross for mye støy rundt vertslandene (særlig Ukraina) har det vært lite oppmerksomhet rundt selve sikkerhetsopplegget rundt mesterskapet. En grunn kan være at de fleste anser de to vertsnasjonene som lavrisikoland for terrorisme. En annen grunn kan være at London-OL med sine massive øvelser og sikkerhetsoppbud tar all oppmerksomheten fra sikkerhetsforberedelsene til fotball-EM. Det er i kampen mot terrorisme at de største og mest spektakulære forberedelsene er gjort. Som ved forrige EM er én vertsnasjon med i Schengen-samarbeidet og én er utenfor. Det har i utgangspunktet gjort samarbeidet mellom Ukraina og Polen utfordrende. Samtidig har Polen opphevet Schengen-ordningen og innført grensekontroll til alle sine naboland for å ha bedre kontroll på hvem som ankommer EM-landet. Polen er et NATO-land, mens Ukraina er utenfor. Polen kan derfor naturlig trekke på NATO-ekspertise i kampen mot terrorisme, mens Ukraina står i skvis mellom NATO og Russland. Tilsynelatende uten sterk protester har Russland godtatt at Ukraina har inngått et formelt samarbeid med NATO for å hindre terrorisme under EM (kanskje Russland ser for seg et tilsvarende samarbeid i forbindelse med fotball-VM i 2018?). Bare i fjor trente NATO og ukrainske sikkerhetsstyrker sammen 33 ganger på å sikre vanlig infrastruktur, stadionanlegg, flyplasser og hoteller. Også i år har det vært øvelser i samarbeid mellom NATO og Ukraina og fokuset har vært å forhindre bakteriologiske, radiologiske og kjemiske terrorangrep. Dette innebefatter også flystøtte. I tillegg til langvarig kritikk for dårlig sikkerhetsplanlegging ble Ukraina rammet av terrorbomber i byen Dnepropetrovsk i april i år. Nesten 30 ble skadet. Selv om man har arrestert personer anklaget for bombeangrepene har denne hendelsen satt sikkerhetsberedskapen ennå mer i høysete. Også hos Interpol.

Multiscenarioer. Som ved andre mesterskap utarbeider sikkerhetsmyndighetene verst tenkelige scenarioer for hva som kan skje. De siste årene har man øvd på multiscenarioer, det vil si at man forbereder seg på at flere ting kan skje samtidig – både ulykker og villete handlinger. Det mest kjente eksemplet på et terrorplott der man planla å slå til flere steder samtidig finner vi i forbindelse med fotball-VM i Frankrike i 1998. Da fant fransk sikkerhetspoliti planene til den algeriske terrorgruppen GIA. De fortalte at GIA skulle slå til mot den amerikanske ambassaden i Paris, en kjernekraftstasjon, hotellet til det amerikanske landslaget og det engelske laget under en av deres kamper – samtidig! (Denne historien er godt dokumentert Adam Robinsons bok Terror on the Pitch (2002).)

Russland mot Polen. For Polens del kommer den første testen på om sikkerhetsoppbudet er godt nok i forbindelse med oppbyggingen til Polens kamp mot Russland 12. juni. Det russiske laget bor på Le Meredien Bristol som ligger rett ved den polske presidentresidensen. Den 10. juni er det planlagt en minnedemonstrasjon foran residensen til ære for president Lech Kaczynski som døde i en flystyrt nær den russiske byen Smolensk i fjor. Polske myndigheter har bedt det russiske laget finne seg et annet hotell fordi de frykter at demonstrasjonen vil få en anti-russisk karakter. Russerne har nektet å flytte på seg.

Have fun, Feel safe? Det er et langt spenn fra rasistiske ytringer til kjernefysisk terrorisme. Men polske og ukrainske myndigheter må forberede seg på alle mulige sikkerhetstrusler. Og midt i alt dette må de leve opp til mottoet ”Have Fun, Feel Safe”…

Boikott av fotball-EM?

Vet de hva de gjør? EU-president José Manuel Baroso og Tyskland forbundskansler Angela Merkel har truet med boikott av fotball-EM i protest mot behandlingen av Julia Timosjenko. Vet de egentlig hva det betyr å boikotte et idrettsarrangement?

Boikotthistorien. Nesten ved hvert OL, VM og EM kommer det en eller annen trussel om boikott. Boikott og trusler om boikott har endret innhold etter den kalde krigen. Under den kalde krigen dreide boikott seg om at nasjoner ikke stilte med utøvere, i dag er det (nesten) ingen nasjoner som holder deltagere tilbake, men isteden truer politikere med å ikke kaste glans over arrangementene. Det vitner om god selvtillit, men kanskje også dårlig politisk skjønn.

Tusk-vær. Den polske statsministeren Donald Tusk befinner seg i så måte i en meget delikat situasjon. Polen er som alle vet medarrangør av fotball-EM og trusler om boikott av Ukraina vil også skade Polen. Tusk var en av få vestlige lederne (sammen med Nicolas Sarkozy og Angela Merkel) som sa de boikottet Beijing-OL i protest mot Kinas (mangel på) menneskerettigheter. Han ville ikke trekke utøverne, men anså dette som en politisk markering. Nå gjør han alt han kan for å koble fotball-EM fra spørsmålet om menneskerettigheter i Ukraina. Det er en krevende øvelse.

Politisk Merkelering. Uansett hva politikere gjør i forbindelse med fotball-EM er det ikke boikott. En boikott finner kun sted når lag ikke stiller opp. Jeg tviler på at Arena Lviv står tom når Portugal og Tyskland skal spille sin første EM-kamp 9. juni, i Ukraina. At Merkel, Baroso og andre bruker fotball-EM for å protestere mot behandlingen av ukrainske opposisjonelle kan virke som en billig avledningsmanøver for egen mislykket politikk. Og det går an å spare seg til fant. At en av de mektigste portugisiske og tyske politikerne sier de skal holde seg borte fra kampene deres eget lag skal spille kan slå tilbake på dem selv.

Arena for protester. Internasjonale idrettsarrangementer blir i stadig økende grad en arena for politiske protester. Tibetanerne brukte Beijing-OL for å promotere sin egen kamp for frihet, indere vil presse britiske myndigheter om Dow Chemicals under OL i London og menneskerettighetsorganisasjoner mobiliserer sterkt for å få flyttet ishockey-VM bort fra Hviterussland i 2014. De sterke protestene mot Melodi Grand Prix i Baku kan også være forløperen til boikottrusler mot Bakus OL-kandidatur i 2020. Spørsmålet er om dette er hensiktsmessig? Er, fotball i dette tilfelle, så viktig at det kan brukes som ramme om politiske protester eller er det så uviktig at man ikke kan la være? Blir mennesrettighetssituasjonen bedre ved slike politiske protester?

Mot sin hensikt? Tilfellet Beijing taler kanskje mot dette. Ofte har det vist seg at politikere hevder boikott når de egentlig ikke hadde tenkt å dra dit i utgangspunktet. Det skjedde i stor stil i Beijing i 2008. På den måten var det et lettvint engasjement. Det som ofte skjer når man bruker protester mot store idrettsarrangementer er at man undervurderer motreaksjonene til den jevne borger i landet man protesterer mot. det kan hende de er mot politikken til lederne i landet, men de er sjelden for at noen ødelegger et idrettsarrangement so de selv legger mye prestisje i. I dette tilfellet kan Merkels og Barrosos protest symbolisere at de har liten innflytelse i den daglige politikken overfor Ukraina, de kan bidra til økt konflikt mellom Polen og Ukraina og mellom Tyskland/EU og Ukraina og de kan skape ekstra misnøye i egne land.

Interessert i fotball? Det kan hende at Portugal eller Tyskland kommer til EM-finalen. Da får vi vite hvor dypt bekymringene sitter hos de mektige politikerne. Skulle Barroso og Merkel utebli fra finalen som går i Kiev viser de ikke bare at de er bekymret for menneskerettighetssituasjonen i Ukraina. De viser også at de ikke er interessert i fotball.

Ukrainsk fotball - fra innovativ fotball til politisk tullball?

Norge-Ukraina. Når Norge entrer et sommerslapt Ullevål Stadion 2. juni er oppgaven å slå neste EMs ene vertsnasjon – hvis ukrainske politikere og fotballautoriteter oppfyller kravene til UEFA-president Michel Platini. Platini har truet med å frata kampene i Ukraina i 2012 hvis de ikke skjerper seg. Få land i Europa har så tette koblinger mellom fotball og politikk som Ukraina.

Platinis mare. Michel Platini og UEFA har lenge vært bekymret for utviklingen i Ukraina, og i april i år dro sjefen sjøl til både Polen og Ukraina for å sjekke framdriften hos de to vertsnasjonene. Det har vært mye bråk om EM-økonomien i Polen, men det blir bare barnemat sammenlignet med forholdene i Ukraina. Det er så alvorlig at Michel Platini krevde et eget møte med den nyvalgte ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj i for å få ting på skinner. Møtet dem imellom er et tydelig tegn på at mye politisk prestisje står på spill for begge parter.

Oligarkene ruler. Ukrainsk fotball er styrt av noen får oligarker. Fotballpresidenten Grigori Surkis har vært ved sin lest i tre perioder og for noen år siden ble han nektet visum til USA på grunn av korrupsjonsmistanke. Han er med andre ord en kontroversiell politisk figur i Ukraina. Hans bror Igor er Dymano Kievs formann – tidenes beste ukrainske klubb. Den andre store klubben i Ukraina – Shaktar Donetsk – som vant UEFA-cupen i 2009 – blir styrt av Ukrainas rikeste mann Rinat Akhmetov, en av arkitektene bak comebacket til president Viktor Janukovitsj. Slik støtte forplikter…

Total football. Det er en myte at det var Nederland som var hovedarkitekten bak det vi på 1970-tallet kalte "Total Football". "Total football" var kjent for høyt press (høy offside-linje), press på ballfører og raske bevegelser. Dynamo Kiev og Sovjetunionen med den ukrainske legenden Valerij Lobanovskij foran taktikktavla var fullt på høyde med Ajax og Nederland på denne tiden, og var like viktig for utviklingen av denne spillestilen. Da var spillestil politikk i den ukrainske republikken og i hele samveldet. Nå er det mer enn spillestil som står på spill.

Svir på pungen. Presset fra UEFA, kravet fra de ukrainske oligarkene og ønsket om å bevare den nasjonale æren har da også fått ukrainske styresmakter til å bla opp penger for å få anlegg og infrastruktur på plass. Ukraina har fått en egen statsråd som kun skal ta seg av Euro-2012. Regjeringen har bevilget 3,3 milliarder amerikanske dollar i 2010 til forbedring av veier, flyplasser og til ferdigstilling av fotballarenaene. Dette svir godt på pungen til en regjering som hadde en nedgang i BNP på nesten 7% i siste kvartal i 2009 og som har pålagt seg selv å skjære ned budsjettunderskuddet til under 6% av BNP.

Skottland redningsmann? EURO-2012 er den første virkelige politiske testen til den nyvalgte ukrainske presidenten. Om lovnader og budsjettsprekk ikke holder for Michel Platini og hans medarbeidere i Nyon kan de bli fratatt sin del av mesterskapet. Skjer dét må noen andre ta over Ukrainas kamper. Skottland har signalisert sin interesse – akkurat som England ikke har nok av problemer med å få fotball-VM i 2018.

Sannsynligheter. Skulle Ukraina miste mesterskapet på grunn av dårlig organisering må det ukrainske laget belage seg på kvalifiseringsspill til høsten, akkurat som Norge. Og skulle begge land kvalifisere seg til EM-sluttspillet må begge spille en eventuell finale på bortebane – finalen skal i utgangspunktet gå i Kiev, Ukraina. Hva er mest sannsynlig: at Norge kommer til EM-finalen eller at finalen går i Kiev?

Dobbeltmoral i debatten om OL-boikott

Undertrykkelse av tibetanere og maktbruk i Tibet har vært kjent lenge og det er derfor påfallende at den store skaren av politikere - som f.eks. Polens statsminister Donald Tusk, Frankrikes president Nicolas Sarkozy, Tysklands forbundskansler Angela Merkel, og Krfs Dagfinn Høybråten - roper om boikott akkurat nå. Jeg tror det er fem grunner – både enkeltstående og tilknyttet hverandre - til dette engasjementet.

For det første vil støynivået omkring kinesiske politikk øke etter hvert som vi nærmer oss OL. Den olympiske fakkelstafetten som startet 24. mars var starskuddet på det politiske OL. Skal politikernes standpunkter til Kina høres må de knyttes til OL.

For det andre kommer engasjementet av at politikerne er presset av sine egne velgergrupper eller av nasjonale og internasjonale menneskerettighetsaktivister til å ta et klart standpunkt til det som skjer i Tibet. Rop om boikott er derfor en måte å imøtekomme dette kravet.

For det tredje – og i forlengelsen av det forrige – kan rop om boikott tilsløre egne bånd til Kina. Kineserne er vel kjent med at land som Tyskland, Frankrike og Norge er kritiske til menneskerettighetssituasjonen i Kina. Dette er spørsmål som blir tatt opp hver gang statsledere fra disse landene møter kinesiske myndigheter. Tyskland er Kinas 5. største handelspartner og i 2007 godkjente Sarkozy et salg av 160 Airbus-fly til Kina og fransk hjelp til å bygge 2 atomkraftverk i Kina. Å utebli fra åpningsseremonien for å påvirke Kinas Tibetpolitikk virker derfor litt puslete. Siden Norge er en liten aktør for Kina er det naturlig at Jonas Gahr Støre ikke ønsker boikott av lekene. Gjør norske myndigheter det kan det sette kjepper i hjulene for norsk-kinesisk handel. I begge tilfellene snakker vi realpolitikk. At tidligere østblokkland roper om boikott er vel kun et tegn på at de ikke har store økonomiske utsikter i Kina og har lite med det som skjedde i 1980. De sender faktisk utøvere til Kina blant annet fordi sport er en måte å samle de nye demokratiene på.

For det fjerde eksisterer det en begrepsforvirring. En OL-boikott betyr at man ikke deltar i OL med idrettsutøvere. Beslutningen om man skal være med i OL eller ikke er det – i hvert fall i demokratiske stater – de nasjonale olympiske komiteene som bestemmer. At noen uteblir fra åpningsseremonien må derfor regnes som en personlig markering og ikke en boikott. Derfor virker ropet om boikott i enkelte tilfeller ennå mer spekulativt.

For det femte kan det være at åpningsseremonien ikke passer inn i timeplanen til travle politikere. Da er det lett å gjøre et politisk poeng ut av sitt fravær.

EU-parlamentet er det eneste politiske organet som – så vidt jeg vet – har vedtatt en resolusjon mot at Kina skulle få OL. Det gjorde de i 2001. Men EU-parlamentet har ikke makt nok til å få til boikott av Beijing-OL. Det er først når politikere ytrer ønske om å trekke sine utøvere at boikott kan bli en trussel. Det tipper jeg ikke vil skje. Til det står for mye på spill.