Sjakk fotballmatte

Enere og tapere. Verdenseneren Magnus Carlsen imponerer i Chennai, India. Det middelmådige norske fotballandslaget imponerer ingen. Carlsen spiller for verdensmestertittelen, Høgmos menn spiller for å rette opp tapt ære (om det i det hele tatt er mulig?). Vi snakker om to forskjellige verdener. I NRKs sjakksendinger brukes mye fotballterminologi for å forklare det som skjer på sjakkbrettet i India («bonden går høyt på banen»). På Twitter klager fotballfansen over at sjakken fortrenger fotballpraten. Hva med å rangere fotballag på sjakkmåten?

FIFA-rangering. Det finne flere måter å rangere fotballag på. Norge forholder seg til FIFA-rangeringen. Den avgjør seeding når VM- og EM-grupper trekkes. Denne måneden ligger Norge på 47. plass og har gått ned 8 plasser siden sist. Den beste plasseringen Norge har hatt på denne listen er 2. plass (etter Brasil) og bare for to år siden var Norge helt oppe på en 11. plass. FIFA beregner rangeringen ut i fra viktigheten av kamper (privatkamper mindre verdt enn kvalifiseringskamper mot høyt rangerte land fra samme kontinent, for eksempel). Norge får med andre ord færre ratingpoeng for å vinne over Danmark og Skottland i privatkamper, enn om det hadde vunnet kvalifiseringskamper til EM eller VM.

Soccer Power Index. Den amerikanske statistikeren Nate Silver har utviklet en alternativ måte å rangere fotballag på: Soccer Power Index (SPI). På denne indeksen har Norge falt dramatisk det siste året, fra 28. plass for et år siden til en 72. plass i dag. Nate Silver er en av USAs fremste valganalytikere og er kjent for sine presise prediksjoner av valgutfall (se for eksempel hans siste bok The Signal and the Noise. The Art and Science of Prediction, der han forklarer sin metode). Det spesielle med Silvers analyser er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers.

Forskjeller. Hvorfor viser FIFA-rangeringen noe annet enn SPI? Det er flere grunner til det. En grunn er at starttidspunktet for utregningen av de forskjellige rangeringene (koeffisientene) er forskjellig. Det gir forskjellig utgangspunkt for beregninger. Men den viktigste grunnen er at Silver har lagt inn det han kaller politiske (subjektive) variabler, variabler FIFA-rankingen ikke tar med. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultatene til spillerne som er med på landslaget og at den har med en egen ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. Det betyr for eksempel at skulle Norge vinne mot Danmark og Skottland med sine beste spillere får de bedre betalt bedre hvis motstanderen stiller med sitt beste mannskap, enn hvis de stiller med b-laget. Tilsvarende vil Norge klatre høyere på rankingen hvis de vinner med b-laget sitt. Det er potensialet til Norge som teller, ikke nødvendigvis resultatet.

Historiske data. Sjakkrangeringen ELO er bygget opp på en annen måte og den tar mål av seg til ikke bare å måle hvem som er best i dag, men også hvem som er tidenes beste sjakkspiller. I World Football ELO Ratings blir kampene delt opp i fem kategorier (fra VM-finale til treningskamper). Dette er ikke så spesielt. Det spesielle er at – ved siden av at den tar utgangspunkt i sjakk – er at den har lagt inn alle kjente landskamper siden 1872! Det gjør at du kan foreta historiske sammenligninger. I sjakk kan man for eksempel sammenligne den historiske utviklingen til Magnus Carlsen og Garry Kasparov. Hvem var best som 18-åring og hvem har historisk hatt det høyeste ratingtallet? I fotball kan vi gjøre det samme. På den måten kan man - i følge ELO-systemet - objektivt vurdere tidenes beste fotballag.

Elo - le- loa. Bruker vi World Football ELO Ratings får Norge en helt annen plassering enn hos FIFA og SPI og en helt annen utviklingskurve. På den siste rangeringen befinner Norge seg på en 53. plass, ned 25 plasser fra i fjor. Men kanskje mer interessant er totalskåren til Norge: I dag har Norge 1614 poeng og hare en bestenotering på 1913 poeng. Brasil leder ELO-rankingen i dag med 2102 poeng (to poeng foran Spania) og har også tidenes høyeste ELO-sum på 2153. Det betyr at ELO-rangeringen hevder at Brasil er tidenes beste landslag.

Sjakk matt? Norske patrioter vil sikkert velge den metoden som plasserer Norge høyest til en hver tid. Det som er fint med ELO-ratingen er imidlertid at den kan gi dem som stadig vekk kategoriserer det norske landslaget som historisk dårlig et svar på om de har rett i sin påstand. Det vi kan trøste oss med skulle Norge nå et historisk bunnivå er at vi ikke kan sette laget sjakk matt.

Reklame til besvær?

Unibet og Canal 9. Samme uke som Kulturministeren la fram en ny idrettsmelding der hun lovte idretten mer penger gjennom en endring av tippenøkkelen (en økning stipulert til ca 600 millioner kroner) sitter landslagssjef Egil Drillo Olsen og toppfotballsjef Nils Johan Semb i Canal 9s EM-studio og analyserer EM-kamper. Sendingene blir pepret med reklame for det utenlandske spillselskapet Unibet – frontet av tidligere landslagspiller Ronny Johnsen. Er Fotballforbundets representasjon i disse sendingene med på å undergrave den økte tilliten idretten har fått av norske myndigheter gjennom den nye tippenøkkelen? Og er dette starten på slutten for Fotballforbundets samarbeid med Norsk Tipping?

Omstridt medieavtale. Det vakte stort oppstuss for nøyaktig ett år siden da det ble kjent at Canal+ hadde kjøpt rettighetene til 6 av 8 tippeligakamper, fra 2013. De var to ting ved denne avtalen som skapte debatt: den ble solgt til Canal+ uten budrunde og rettighetene ble solgt til en kanal som reklamerte for konkurrenter til Norsk Tipping. Det siste fikk Norsk Tipping til å reagere og de vurderer nå om de fortsatt vil betale for Tippeligaen. Canal+ i Norge forsikret for ett år siden at det ikke skulle vises sponsorplakater eller reklame for andre enn partnerne til Fotballforbundet. Canal 9 er Canal+s reklamefinansierte gratiskanal og er blant annet opprettet med tanke på norsk fotball i 2013. Og her viser de reklame som strider med norsk spillpolitikk (enerettsmodellen) – en politikk som tar sikte på å styrke norsk idrett. Også norsk fotball.

Mest mulig penger. Medieavtalene Fotballforbundet inngår er langt mer innbringende for norsk toppfotball enn inntektene de får gjennom en endret tippenøkkel. På den måten blir ikke internasjonale spillselskaper noen trussel for denne delen av norsk idrett. Snarere tvert i mot – økte reklamerettigheter på kanalene som sender norsk fotball vil sannsynligvis gi enda mer penger i kassa til Fotballforbundet. Spørsmålet er om fotballen er i ferd med å koble seg fra resten av norsk idrett og samtidig bidrar til å undergrave inntektsgrunnlaget for dem de forlater.

Brudd? Drillo leverte i sin tid eksperttips til spillselskapet Expekt. Det var ikke uproblematisk da han skulle re-ansettes som landslagstrener. Nå sitter han og Semb i tv-studio som finansieres av et internasjonalt spillselskap. Er Semb og Drillos opptreden på Canal 9 et signal om at Fotballforbundet vender Norsk Tipping ryggen eller er dette noe fotballen, Norsk Tipping og resten av norsk idrett kan leve med? Og hva mener Kulturministeren?

Vinnerlag uten sangstemme

Siems sangteorem. Kjetil Siem ønsker at norske landslagsspillere skal vise nasjonal stolthet ved å synge nasjonalsangen høyt før norske landskamper. Kanskje får han det til selv om landslagskapteinen har poengtert at de er fotballspillere og ikke sangere. I Spania hadde Siem hatt andre utfordringer. Spania har ikke noen nasjonalsang!

La la la. Medaljeoverrekkelse og avspilling av nasjonalsangen er kronen på verket for idrettsutøvere som vinner og for landsmenn som har støttet sine helter. Det er alltid spennende å se om idrettsheltene synger med når melodien starter. Ikke alle synger med.  Enten fordi følelsene tar overhånd eller fordi man ikke husker alle ordene. Eller fordi det ikke finnes noen tekst. Det siste er tilfelle med Spanias nasjonalsang, hvis man kan kalle den det. Hvor ofte har du sett en spanjol synge på en medaljeseremoni eller i forkant av en landskamp? I beste fall har du hørt la la la...

Ingen Domingo. Dette tenkte den spanske olympiske komité tenkt å gjøre noe med i 2007. Da lanserte de en tekstkonkurranse. Den seksmannssterke komiteen fikk inn 7000 forslag. Det var planlagt at vinnerteksten skulle synges av Placido Domingo på en galla 21. januar 2008, og at det skulle samles inn 500000 underskrifter for at teksten skulle kunne behandles og godkjennes i det spanske parlamentet. Men slik gikk det ikke.

Slakt. Da vinnerteksten lakk ut til pressen tidlig i januar 2008 fikk den unison slakt av politikere og kommentatorer. Den tidligere sosialistiske kulturministeren Carmen Calvo mente den var gammeldags, ventrepartiets leder Gaspar Llamazares mente den lignet for mye på Franco-versjonen (den starter med Viva Espana), og lederen for et av de katalanske partiene, Artur Mas, mente den var for spansk. Selv det konservative Folkepartiet, som hadde ny nasjonalsang som valgkampsak var lunken. Den unisone motsanden førte til at OL-komiteen trakk forslaget og avlyste alle arrangementer knyttet til den nye sangen.

Mislykket. Det var ikke er første gang at man i Spania prøvde å sette ny tekst til Marcha Real, en militærmarsj fra 1770 og kong Carlos IIIs regjeringstid. Teksten som ble laget og sunget under Franco ble fjernet i 1978, og siden det har ikke spanjolene hatt en offisielt godkjent tekst. Tidligere statsminister José Maria Aznar nedsatte en komité for å lage en ny tekst, men komiteen greide aldri å bli enig.

OL-kandidat. At den spanske olympiske komitéen tok dette initiativet var ikke overraskende. Dette var et ledd i kampen om å få sommer-OL til Madrid i 2016. Håpet var å vise et samlet Spania i kampen for å få OL og større engasjement blant de som bor i Spania. Etter manges oppfatning var Barcelona-OL i 1992 katalanernes OL.

Don Quiote. Håpet var at Madrid 2016 skulle samle hele Spania. Hvis arbeidet med å få skrevet en ny nasjonalsang er en målestokk på denne målsettingen har den spanske OL-komiteen fortsatt en lang vei å gå. Det er fristende å klistre tiltaket opp til Don Quijotes håpløse kamp for tilværelsen. Særlig når vinnerteksten ble skrevet av en arbeidsløs mann fra La Mancha, Quijotes hjemby... 

2020. Spania og Madrid håper fortsatt på å få OL. Nå håper de at 2020 er det magiske tallet. Forrige OL-søknad bidro faktisk til å samle idretts-Spania, kanskje greier de å samle flere gjennom en ny søknad og en ny sang? Et nytt EM-gull til Spania vil kanskje fremskynde sangskrivingen?

Nynning. Datteren min har tippet at Spania vinner EM. Hun synger i kor og er glad i å synge. Og hun nynner hele tiden, slik de spanske landslagspillerne gjør!

Platinis toppløse damer

Uten fotball. Marerittet til UEFA-president Michel Platini bare fortsetter. På pressekonferanser i forbindelse med fotball-EM i Polen og Ukraina får han ikke snakke om det han vil og det han kan noe om – fotball. Han må hele tiden svare på ubehagelige spørsmål om korrupsjon, finanskrise, byggeforsinkelser og nå sist rasisme. Nå mangler det bare at ukrainske toppløse damer blir et hett tema under mesterskapet.

Trafficking og prostituerte. I forkant av de siste store fotballmesterskapene som fotball-VM i Tyskland 2006, fotball-EM i Østerrike og Sveits i 2008 og fotball-VM i Sør-Afrika i 2010 har det kommet anklager om at mesterskapene bidrar til sex-trafficking og økt sex-turisme i arrangørlandene. Noen hevder at trafficking-problemet ikke er så stort som mange frykter og at kapasiteten til bordeller og antall tilbydere av sex ikke øker drastisk under mesterskapene. De henviser til at sex-turister i forbindelse med mesterskap fortrenger dem som vanligvis benytter seg av tilbudet, og i mange tilfeller betyr det at de ”ordinære” kundene ikke kommer tilbake etter mesterskapet, til stor frustrasjon for dem som lever av dette hele året. Her er det sikkert store mørketall og det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan sex-markedet fungerer før, under og etter slike mesterskap. Det som er spesielt er at trafficking-problematikken denne gang ikke blir nevnt som et problem. Den eneste høylytte gruppen som har satt prostitusjon på dagsorden i forbindelse med dette mesterskapet er kvinnegruppa FEMEN. De er kun bekymret for sex-industrien i Ukraina.

Verdens største horehus? FEMEN har eksistert i over to år og har som målsetting å få bukt med sexindustrien i Ukraina. Organisasjonen består av velutdannede ukrainske kvinner (og noen få menn). De viser seg toppløse for å få oppmerksomhet om sin sak (ikke mennene!), og de er bekymret for at mesterskapet skal bidra til at sexindustrien blir større i Ukraina. De har blant annet kalt Ukraina for et stort horehus. I følge anti-trafficking-organisasjonen La Strada er Ukraina nettoeksportør av prostituerte til resten av Europa – uavhengig av om det er mesterskap i andre europeiske land eller ikke. Årsaken er Ukrainas svake økonomi og dårlige arbeidsmuligheter for kvinner, hevder de. Med dette mesterskapet tror de derfor at deler av traffickingen stopper opp og blir et større problem for Ukraina enn det allerede er.

Ny aksjonsform. FEMEN har blitt kjent over hele verden for sin aksjonsmetode. Klassiske feminister og kvinneforkjempere har ikke alle like stor sans for aksjonsmetodene, og noen mener at de selv ser ut som prostituerte. Aksjonistene har gått til aksjon flere steder i Europa og har allerede startet aksjonene mot EURO 2012. I Kiev 12. mai og i Dnjepropetrovsk 21. mai fikk de tak i EM-trofeet da det sto på utstilling i disse EM-byene. Slagordet var Fuck Euro 2012! Og de har varslet flere aksjoner.

Streakers ut. Tidligere har fotballmesterskap hatt innslag av såkalte streakers – personer som tar av seg alle klærne og løper naken ut på fotballbanen. I de fleste tilfeller dreier dette seg om å få oppmerksomhet om seg og sine edlere deler. Denne formen for blotting blir nå slått hardt ned på av kamparrangører over hele verden og det er mindre av det nå enn det var for noen år siden. TV-produsentene har også ordre om ikke å vise slike hendelser på tv – for å gjøre nakensporten mindre attraktiv og for ikke å støte tv-seerne. Spørsmålet nå er om FEMEN-aksjonistene skriver et nytt kapittel i streaking-historien og gir nakenhet på fotballbanen et mer politisk innhold.

Politisk puppekamp. Skulle FEMEN-aksjonister velge fotballbanen som arena for sine toppløse protester vil den være organisert på en helt annen måte enn ved ordinære nakenstunt. Siden gruppen er kjent, særlig i Ukraina, vil det også skape mer støy enn ved vanlig streaking. Dette er også en gruppering som er vant til å bli tatt hardt hånd om av politiet (flere av aksjonistene blir daglig overvåket av russiske og ukrainske hemmelige tjenester) så de vet hva de går til. De er heller ikke særlig interessert i fotball, så å utstenge dem fra fotballen er neppe et godt sanksjonsmiddel. Michel Plaitini har varslet at rasismetilrop fra tribunen kan føre til at kamper blir avblåst og at spillerprotester kan straffes med gult kort. Kommer han selv til kort overfor disse?

Platinis toppløse damer. Hvis FEMEN går til aksjon under mesterskapet vil dette latterliggjøre UEFA og bidra til flere ikke-fotballspørsmål til UEFA-presidenten, det vil latterliggjøre ukrainske myndigheter og EM-arrangørene og det vil stille spørsmål ved sikkerheten til mesterskapet. Men blir det mindre prostitusjon i Ukraina med disse metodene? Blir dette sommeren da nok en profilert franskmann må svare for toppløse piker?

Ha det gøy, føl deg trygg?

Dokumentar-bråk. Mottoet til årets fotball-EM er Have Fun, Feel Safe (Ha det gøy, føl deg trygg). BBCs Panorama-dokumentar Stadiums of Hate har satt mottoet på prøve. Dokumentaren tar for seg rasistisk vold og antisemittisme på fotballbaner i vertslandene Polen og Ukraina. Mange har tatt til orde for at mørkhudede ikke bør dra til Polen og Ukraina på bakgrunn av det dokumentaren avdekker. Er det farlig å dra til fotball-EM? Svaret må deles opp i flere nivåer.

EM er spesielt. Det er stor forskjell på vanlige seriekamper i Polen og Ukraina og EM-kamper med landslag som kommer fra hele Europa. Stadiums of Hate gjør et poeng ut av at politi eller sikkerhetsvakter ikke bryter inn når tribunevold oppstår. Det er neppe de samme fotballsupporterne (hvis man kan kalle dem det?) som går på hjemmekampene til Legia Warszawa eller Metalist Kharkiv som vil være til stede når Hellas møter Polen i Warszawa eller når Nederland møter Danmark i Kharkiv. Til EM utkommanderer Polen over 10.000 og Ukraina over 20.000 politifolk til å passe på gater og arenaer i vertsbyene i tillegg til 5.5000 vakter i og rundt fotballstadionene, på flyplasser og hoteller. Sjansen for stadionvold er mindre under EM enn i vanlige seriekamper i de åtte vertsbyene. (Selv om dette er en stor mobilisering av politistyrker er den lavere enn ved forrige fotball-EM. Da disponerte Østerrike 27.000 politistyrker, mens Sveits hadde 15.000. I tillegg stilte Østerrike med 2000 spesialtrente soldater, mens den sveitsiske hæren hadde mobilisert 10 000 soldater og ytterligere 5000 til disposisjon.)

Flest uten billett. De fleste som ser fotball i Polen og Ukraina under EM gjør det ikke inne på EM-arenaene. Bare til Polen er det ventet over en million tilreisende på grunn av EM, litt mindre til Ukraina. De fleste av disse har ikke EM-billetter, men vil se kampene sammen med lokalbefolkningen i såkalte ”supportersoner” både i EM-byene og i andre byer. Det er disse supporterne som byr på det største sikkerhetsproblemet for den allmenne sikkerheten og trivselen. Det er lavere sikkerhetsnivå rundt slike forsamlinger enn ved EM-stadionene og vil derfor også være et lettere mål for eventuelle bråkmakere som ønsker å bruke EM som en arena for å lage bråk og.

3-D-strategi. I samarbeid med tidligere arrangører og politimyndigheter fra andre land har vertslandene fått anbefalt en såkalt 3D-strategi. Strategien ble tatt i bruk under fotball-VM i Tyskland i 2006 og blitt videreutviklet i hvert mesterskap etter det. De tre d-ene står for dialog, de-eskalering og drastiske tiltak. Dialogen skal foregå mellom politi og mulige bråkmakere, mens drastiske tiltak betyr innsats av politi og militært personell hvis politiet ikke har fått bukt med bråk som allerede er i gang.

Firefiltersystem. I tillegg er det vanlig at man legger mye ressurser i preventive tiltak utenfor kampbyene og bruk av et såkalt ”firefilterssystem” som skal identifisere og fjerne urokråker. Denne tilnærmingen krever internasjonalt samarbeid. Filtersystemet fungerer ved at man først forsøker å hindre at potensielle bråkmakere får tak i kampbilletter. Deretter innfører man reiseforbud for kjente slåsskjemper eller moduskandidater. For det tredje styrker man grensekontrollen. Og for det fjerde benytter man seg av politimenn og ”spottere” fra deltakerlandene for å gjenkjenne og plukke ut bråkmakere i og rundt kamparenaene.

Schengen og NATO mot terrorisme. Til tross for mye støy rundt vertslandene (særlig Ukraina) har det vært lite oppmerksomhet rundt selve sikkerhetsopplegget rundt mesterskapet. En grunn kan være at de fleste anser de to vertsnasjonene som lavrisikoland for terrorisme. En annen grunn kan være at London-OL med sine massive øvelser og sikkerhetsoppbud tar all oppmerksomheten fra sikkerhetsforberedelsene til fotball-EM. Det er i kampen mot terrorisme at de største og mest spektakulære forberedelsene er gjort. Som ved forrige EM er én vertsnasjon med i Schengen-samarbeidet og én er utenfor. Det har i utgangspunktet gjort samarbeidet mellom Ukraina og Polen utfordrende. Samtidig har Polen opphevet Schengen-ordningen og innført grensekontroll til alle sine naboland for å ha bedre kontroll på hvem som ankommer EM-landet. Polen er et NATO-land, mens Ukraina er utenfor. Polen kan derfor naturlig trekke på NATO-ekspertise i kampen mot terrorisme, mens Ukraina står i skvis mellom NATO og Russland. Tilsynelatende uten sterk protester har Russland godtatt at Ukraina har inngått et formelt samarbeid med NATO for å hindre terrorisme under EM (kanskje Russland ser for seg et tilsvarende samarbeid i forbindelse med fotball-VM i 2018?). Bare i fjor trente NATO og ukrainske sikkerhetsstyrker sammen 33 ganger på å sikre vanlig infrastruktur, stadionanlegg, flyplasser og hoteller. Også i år har det vært øvelser i samarbeid mellom NATO og Ukraina og fokuset har vært å forhindre bakteriologiske, radiologiske og kjemiske terrorangrep. Dette innebefatter også flystøtte. I tillegg til langvarig kritikk for dårlig sikkerhetsplanlegging ble Ukraina rammet av terrorbomber i byen Dnepropetrovsk i april i år. Nesten 30 ble skadet. Selv om man har arrestert personer anklaget for bombeangrepene har denne hendelsen satt sikkerhetsberedskapen ennå mer i høysete. Også hos Interpol.

Multiscenarioer. Som ved andre mesterskap utarbeider sikkerhetsmyndighetene verst tenkelige scenarioer for hva som kan skje. De siste årene har man øvd på multiscenarioer, det vil si at man forbereder seg på at flere ting kan skje samtidig – både ulykker og villete handlinger. Det mest kjente eksemplet på et terrorplott der man planla å slå til flere steder samtidig finner vi i forbindelse med fotball-VM i Frankrike i 1998. Da fant fransk sikkerhetspoliti planene til den algeriske terrorgruppen GIA. De fortalte at GIA skulle slå til mot den amerikanske ambassaden i Paris, en kjernekraftstasjon, hotellet til det amerikanske landslaget og det engelske laget under en av deres kamper – samtidig! (Denne historien er godt dokumentert Adam Robinsons bok Terror on the Pitch (2002).)

Russland mot Polen. For Polens del kommer den første testen på om sikkerhetsoppbudet er godt nok i forbindelse med oppbyggingen til Polens kamp mot Russland 12. juni. Det russiske laget bor på Le Meredien Bristol som ligger rett ved den polske presidentresidensen. Den 10. juni er det planlagt en minnedemonstrasjon foran residensen til ære for president Lech Kaczynski som døde i en flystyrt nær den russiske byen Smolensk i fjor. Polske myndigheter har bedt det russiske laget finne seg et annet hotell fordi de frykter at demonstrasjonen vil få en anti-russisk karakter. Russerne har nektet å flytte på seg.

Have fun, Feel safe? Det er et langt spenn fra rasistiske ytringer til kjernefysisk terrorisme. Men polske og ukrainske myndigheter må forberede seg på alle mulige sikkerhetstrusler. Og midt i alt dette må de leve opp til mottoet ”Have Fun, Feel Safe”…

Boikott av fotball-EM?

Vet de hva de gjør? EU-president José Manuel Baroso og Tyskland forbundskansler Angela Merkel har truet med boikott av fotball-EM i protest mot behandlingen av Julia Timosjenko. Vet de egentlig hva det betyr å boikotte et idrettsarrangement?

Boikotthistorien. Nesten ved hvert OL, VM og EM kommer det en eller annen trussel om boikott. Boikott og trusler om boikott har endret innhold etter den kalde krigen. Under den kalde krigen dreide boikott seg om at nasjoner ikke stilte med utøvere, i dag er det (nesten) ingen nasjoner som holder deltagere tilbake, men isteden truer politikere med å ikke kaste glans over arrangementene. Det vitner om god selvtillit, men kanskje også dårlig politisk skjønn.

Tusk-vær. Den polske statsministeren Donald Tusk befinner seg i så måte i en meget delikat situasjon. Polen er som alle vet medarrangør av fotball-EM og trusler om boikott av Ukraina vil også skade Polen. Tusk var en av få vestlige lederne (sammen med Nicolas Sarkozy og Angela Merkel) som sa de boikottet Beijing-OL i protest mot Kinas (mangel på) menneskerettigheter. Han ville ikke trekke utøverne, men anså dette som en politisk markering. Nå gjør han alt han kan for å koble fotball-EM fra spørsmålet om menneskerettigheter i Ukraina. Det er en krevende øvelse.

Politisk Merkelering. Uansett hva politikere gjør i forbindelse med fotball-EM er det ikke boikott. En boikott finner kun sted når lag ikke stiller opp. Jeg tviler på at Arena Lviv står tom når Portugal og Tyskland skal spille sin første EM-kamp 9. juni, i Ukraina. At Merkel, Baroso og andre bruker fotball-EM for å protestere mot behandlingen av ukrainske opposisjonelle kan virke som en billig avledningsmanøver for egen mislykket politikk. Og det går an å spare seg til fant. At en av de mektigste portugisiske og tyske politikerne sier de skal holde seg borte fra kampene deres eget lag skal spille kan slå tilbake på dem selv.

Arena for protester. Internasjonale idrettsarrangementer blir i stadig økende grad en arena for politiske protester. Tibetanerne brukte Beijing-OL for å promotere sin egen kamp for frihet, indere vil presse britiske myndigheter om Dow Chemicals under OL i London og menneskerettighetsorganisasjoner mobiliserer sterkt for å få flyttet ishockey-VM bort fra Hviterussland i 2014. De sterke protestene mot Melodi Grand Prix i Baku kan også være forløperen til boikottrusler mot Bakus OL-kandidatur i 2020. Spørsmålet er om dette er hensiktsmessig? Er, fotball i dette tilfelle, så viktig at det kan brukes som ramme om politiske protester eller er det så uviktig at man ikke kan la være? Blir mennesrettighetssituasjonen bedre ved slike politiske protester?

Mot sin hensikt? Tilfellet Beijing taler kanskje mot dette. Ofte har det vist seg at politikere hevder boikott når de egentlig ikke hadde tenkt å dra dit i utgangspunktet. Det skjedde i stor stil i Beijing i 2008. På den måten var det et lettvint engasjement. Det som ofte skjer når man bruker protester mot store idrettsarrangementer er at man undervurderer motreaksjonene til den jevne borger i landet man protesterer mot. det kan hende de er mot politikken til lederne i landet, men de er sjelden for at noen ødelegger et idrettsarrangement so de selv legger mye prestisje i. I dette tilfellet kan Merkels og Barrosos protest symbolisere at de har liten innflytelse i den daglige politikken overfor Ukraina, de kan bidra til økt konflikt mellom Polen og Ukraina og mellom Tyskland/EU og Ukraina og de kan skape ekstra misnøye i egne land.

Interessert i fotball? Det kan hende at Portugal eller Tyskland kommer til EM-finalen. Da får vi vite hvor dypt bekymringene sitter hos de mektige politikerne. Skulle Barroso og Merkel utebli fra finalen som går i Kiev viser de ikke bare at de er bekymret for menneskerettighetssituasjonen i Ukraina. De viser også at de ikke er interessert i fotball.

UEFAs politiske krumspring

Politisk seeding. Trekningen av gruppene til fotball-VM i Brasil i 2014 skjer 30. juli. Alle fotballinteresserte lurer spent på hvilke lag som havner i samme pulje. Seeding-systemet gjør at lag fra samme seeding-nivå ikke møter hverandre. Men denne gangen har FIFA også bestemt at visse lag ikke skal møte hverandre av politiske grunner. Etter henstilling fra UEFA vil FIFA legge opp trekningen slik at Russland og Georgia ikke møter hverandre og at Armenia og Aserbajdsjan unngår tvekamp på fotballbanen. Hvor smart er det?

Skille fotball og politikk. Da UEFA trakk kvalifiseringsgruppene til fotball-EM i 2012 sørget de for at Russland og Georgia og Armenia og Aserbajdsjan ikke kom i samme grupper. I tillegg sørget de for at Tyrkia og Armenia ikke møtte hverandre. Da UEFA-sjef Michel Platini ble kritisert for å blande sammen fotball og politikk i EM-trekningen kontret han med å si at UEFA gjorde dette nettopp fordi de IKKE ville blande fotball og politikk. Også i denne saken kommer det an på øynene som ser…

Armenia og Aserbajdsjan. Det er ingen tvil om at det er politiske betent mellom fotballnasjonene UEFA og FIFA ønsker å skille fra hverandre. Armenia og Aserbajdsjan har på grunn av krigen mellom de to statene i 1992-1994 og den pågående konflikten om Nagorno-Karabakh ikke diplomatiske forbindelser. Dette har også skapt problemer på fotballbanen. I kvalifiseringen til fotball-EM i 2008 var de to lagene i samme kvalifiseringsgruppe, men de spilte ikke mot hverandre angivelig fordi Aserbajdsjan ikke ville spille bortekampen i Jerevan og Armenia ikke ville flytte kampen til nøytral grunn. Det er slike konflikter UEFA ønsker å unngå ved å skille de to landene fra hverandre i VM-kvalifiseringen.

Russland og Georgia. Konflikten mellom Russland og Georgia er mer intrikat. Siden Sovjetunionens fall har de to landene vært i konflikt om Sør-Ossetia. Dagens tilspissede situasjon startet da de to landene gikk til krig mot hverandre på åpningsdagen av OL i Beijing i 2008. På den måten brøyt begge landene den olympiske våpenhvilen, som begge hadde skrevet under på, og de skapte samtidig noen flere politiske poenger under lekene. Krigen førte til at Georgia måtte spille den første hjemmekampen mot Irland i kvalifiseringen til fotball-VM i 2010 på nøytral grunn (i Tyskland). I 2010 forsøkte Georgia å kaste Russland ut av FIFA, men med tildelingen av fotball-VM til Russland i 2018 fikk så vi at slike forsøk er fåfengte. Vinter-OL i 2014 er en tilleggsfaktor i konflikten mellom Russland og Georgia. Sotsji-OL foregår i nabolaget til Georgia og det er ventet et vanvittig sikkerhetsoppbud blant annet på bakgrunn av konflikten mellom de to landene.

Presedens? Det er god grunn til å tro at det ville blitt politiske protester og markeringer skulle landene som FIFA nå vil skille fra hverandre ha spilt mot hverandre. Russland har de siste årene vært plaget med fotballvold særlig mot mennesker fra Kaukasus og det er stadig protester mot Russland i Georgia, og forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan kan vel aldri bli hjertelig. Allikevel kan man stille spørsmål om FIFA og UEFA gjør det riktige ved å skille de politiske fiendene fra hverandre. For det første kan det skape en presedens for en økning i antall unntak når kvalifiseringstrekninger skal foregå. Det er mange konflikter i verden og skal man begynne å ta hensyn til alle disse kan man etter hvert bli svært uoversiktlig. Det vil i så fall stride mot fair play og det kan åpne opp for manipulering av trekningene – utover den etablerte seedingen. For det andre kan det hende at FIFA og UEFA går glipp av en mulighet til å vise fotballens forsonende kraft. To eksempler med to av landene som er nevnt her kan illustrere et slikt poeng.

Fotball og visum. Etter Litvinenko-skandalen i 2007 ble forholdet mellom Storbritannia og Russland svært anspent. Året etter kom Zenit St. Petersburg til finalen i Europa-ligaen. Finalen gikk i Glasgow mot Glasgow Rangers og det store innrykket av russiske supportere til Storbritannia gjorde at britene måtte lempe på visumkriteriene for russere. Like etter spilte Chelsea og Manchester United Champions League-finale i Moskva. Det førte til at Russerne dempet reaksjonene etter Litvinenko-saken og forenklet visumreglene for supporterne fra disse landene. Fotball skapte med andre ord normale forhold mellom land i diplomatisk knipe.

Armenia og Tyrkia. I VM-kvalifiseringen til VM i Tyskland i 2010 var Armenia og Tyrkia i samme kvalifiseringsgruppe. I Europa er de to landene på den verste enden av konfliktskalaen. Hovedgrunnen er at Tyrkia nekter for folkemordet på armenerne i 1915, en fornektelse som gjør at Tyrkia for eksempel ikke kan bli medlem av EU. VM-kvalifiseringskampene mellom de to landene ble brukt av de to landene som ramme for forsoning. Da de to lagene møttes i Jerevan i september 2008 var den tyrkiske presidenten på tribunen og i returkampen i Bursa i Tyrkia i oktober 2009 stilte den armenske presidenten opp. Her blandet man fotball og politikk, men med positivt fortegn.

Mest konflikt i Europa? Vi er ikke vant til å høre store diskusjoner fra FIFA-møter og kongresser. Det blir spennende å høre om noen protesterer på den politiske seedingen FIFA har lagt seg på denne gang? Det er verdt å merke seg at det kun er UEFA som har ønsket politisk seeding i denne kvalifiseringen. Ingen av de fem andre regionale føderasjonene har ønsket unntak fra regelen. Betyr det at det er fredelig i resten av verden?

Uklar dommeravgjørelse om fotballsendinger i EU

Feilslutning. Forrige uke var det en del skriverier i norske aviser om en rettsavgjørelse i EU-domstolen, der det blir slått fast at Storbritannia kan sende EM- og VM-fotball på åpne, betalingsfrie kanaler. Saken ble brakt inn for EU-domstolen av FIFA og UEFA som protesterte på at britiske myndigheter har listet opp disse mesterskapene som så viktige for nasjonen at de bør vises gratis. Den samme domstolen avviste også klager på at Belgia viste VM-kampene gratis i fjor sommer. Reaksjonene i Norge var entydige: dette betyr at vi i framtiden kan se gratis VM- og EM- fotball i Norge. Men så enkelt er det ikke!

Ankemulighet. For det første kom denne avgjørelsen i det som på god norsk kalles European General Court (EGC), og ikke i European Court of Justice (ECJ). EGC er første rettsinnstans og avgjørelsen her kan ankes videre til EGC. FIFA og UEFA har to måneder på seg til å anke saken til EGC. Det vil de garantert gjøre.

Listefyll. For det andre er det bare 8 av 27 land i EU som har satt opp en oversikt over det som kalles ”listed events”, idrettsbegivenheter som bør sende gratis på tv på grunn av nasjonale hensyn. I mange land er man i dag uenig i denne måten å liste idrettsbegivenheter på og i flere tilfeller har man ikke blitt enige om hvordan man skal prioritere begivenheter. Hvis Norge skal få gratis fotball må man først bli enig om at fotball er viktigere enn andre begivenheter, som for eksempel ski-VM og så må man argumentere for hvorfor dette er viktig for nasjonen.

Konflikt. For det tredje er denne avgjørelsen i direkte konflikt med Murphy-saken som føres i EU-domstolen i disse dager. Senere i år kan det komme en avgjørelse som sier at det ikke er lov å ta nasjonale hensyn når man skal selge tv-rettigheter til idrettsarrangementer. Hvis dette skjer må EU-domstolen sette disse to sakene opp mot hverandre for å avgjøre om det er det frie markedet eller nasjonale interesser som skal bestemme hva du får se på tv. Flere eksperter på EU-lov sier at det frie markedet mest sannsynlig vil seire.

Uenig med seg selv. For det fjerde er FIFA og UEFA i konflikt med seg selv. På den ene siden vil de behandle hver enkelt nasjon som forskjellige markeder når de selger sine tv-rettigheter, samtidig er de mot at nasjonale myndigheter skal ha nasjonal selvråderett over spesielle idrettsbegivenheter. UEFA og FIFA må med andre ord bestemme seg for hvilket prinsipp de ønsker å følge i sin egen mediepolitikk.

Absurd. For det femte kan vi havne opp i absurde situasjoner. Hva om norske myndigheter setter opp Premier League som viktig for nasjonen Norge. Da bør TV2 finne andre nisjer…

Mens vi venter på noe godt. Mens vi venter på den endelige dommen i denne saken kan vi glede oss over at vi bare trenger å betale lisenspenger for å se ski-VM på tv!

Hjemmefordel i Asiamesterskapet i fotball

Qatar og fotball. Asiamesterskapet i fotball starter nå i Qatar. Det er andre gang Qatar arrangerer mesterskapet (sist gang i 1988), men denne gangen er det heftet ekstra stor oppmerksomhet rundt mesterskapet, siden Qatar kontroversielt fikk fotball-VM i 2022. Det store diskusjonstemaet etter at Qatar fikk VM – ved siden av anklagene om korrupsjon – har vært varmen i Qatar. Asiamesterskapet vil helt sikkert påvirke debatten om VM i 2022 bør legges til vinteren eller ikke. På den måten blir mesterskapet kanskje det viktigste Asiamesterskapet noen gang. Men det er også interessant på andre måter.

Hjemmefordel. Det var en stor overraskelse at Irak vant i 2007. Det var overraskende at et krigsherjet Irak kunne gå til topps i denne turneringen, og mange – inkludert meg selv – mente at Iraks triumf var godt for nasjonsbyggingen til et skjørt land. I ettertid har det vist seg at fotball som nasjonsbygger har hatt begrenset kraft – også i Irak. Men det var også overraskende at ingen av de fire vertsnasjonene (Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam) ble blant de fire beste. Det er sjelden vare i denne turneringen. Som i Afrikamesterskapet i fotball er hjemmefordelen stor i Asiamesterskapet. Av fjorten mesterskap har vertsnasjonen vært i finalen åtte ganger og har seks ganger gått av med seieren. I Afrikamesterskapet har vertsnasjonen vunnet elleve av 26 mesterskap og det har bare hendt tre ganger at vertsnasjonen ikke har vært blant de fire beste nasjonene (1984, 1992 and 1994). På den måte skiller Asiamesteskapet (og Afrikamesterskapet) seg fra for eksempel EM i fotball. Av tretten EM har vertsnasjonen bare vunnet tre ganger (1964, 1968, 1984) og vært tapende finalist én gang (2004).

Cup er cup. Et annet interessant trekk er at suksess i Asiamesterskapet ikke betyr suksess i fotball-VM. Her skiller Asia seg også fra Europa. Saudi-Arabia, Iran og Japan har gjort mest suksess i Asiamesterskapet. Alle har vunnet tre ganger hver. Sør-Korea er på andre plass med to turneringseire. Ingen av de tre mestvinnende lagene i Asiamesterskapet har gjort det stort i VM. Saudi-Arabia har en 12. plass i VM i 1994, Iran har en 14. plass i 1978 og Japan har en 9. plass i 2002, som sine beste resultater. Sør-Korea er det laget som har gjort det best i VM med en 4. plass i 2002.

Korrelasjoner. Selv om det er et visst sammenfall mellom storhetstid i Asiamesterskapet og besteplasseringer i fotball-VM er det liten korrelasjon mellom suksess i Asiamesterskapet og suksess i fotball-VM. I de fleste tilfellene har ikke lag som har gjort det bra i Asiamesterskapet i fotball engang greid å kvalifisere seg til fotball-VM. På dette området skiller Europa seg ut. Bortsett fra VM i 2002 har alltid ett eller flere lag som har vært blant de fire beste i EM vært blant de fire beste i VM to år etter. Også her ligner Asia på Afrika, men med Afrika et lite løvehode foran. Afrika har tre syvendeplasser (Kamerun i 1990, Senegal i 2002 og Ghana i 2010). Og Egypt – som har vunnet Afrikamesterskapet syv ganger – har bare kvalifisert seg til VM to ganger (1934 og 1990), der de endte opp på trettende og tyvende plass.

Qatar om vinteren. Qatar har aldri kvalifisert seg til fotball-VM og selv om landet skulle ha suksess på hjemmebane i Asiamesterskapet er det lite trolig at de stiller opp i Brasil i 2014. Mest sannsynlig kommer Qatar til å entre VM-gresset først på hjemmebane i 2022. Det er også en hjemmefordel i fotball-VM. Mange vil hevde at Qatars hjemmefordel er sommervarmen. For å motbevise det må de gjøre det bra på eget gress i år, i januar. Og skulle Qatar mot de fleste odds gjøre det bra i år får vi nok et argument for å flytte fotball-VM 2022 til vinteren…

Ukrainsk fotball - fra innovativ fotball til politisk tullball?

Norge-Ukraina. Når Norge entrer et sommerslapt Ullevål Stadion 2. juni er oppgaven å slå neste EMs ene vertsnasjon – hvis ukrainske politikere og fotballautoriteter oppfyller kravene til UEFA-president Michel Platini. Platini har truet med å frata kampene i Ukraina i 2012 hvis de ikke skjerper seg. Få land i Europa har så tette koblinger mellom fotball og politikk som Ukraina.

Platinis mare. Michel Platini og UEFA har lenge vært bekymret for utviklingen i Ukraina, og i april i år dro sjefen sjøl til både Polen og Ukraina for å sjekke framdriften hos de to vertsnasjonene. Det har vært mye bråk om EM-økonomien i Polen, men det blir bare barnemat sammenlignet med forholdene i Ukraina. Det er så alvorlig at Michel Platini krevde et eget møte med den nyvalgte ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj i for å få ting på skinner. Møtet dem imellom er et tydelig tegn på at mye politisk prestisje står på spill for begge parter.

Oligarkene ruler. Ukrainsk fotball er styrt av noen får oligarker. Fotballpresidenten Grigori Surkis har vært ved sin lest i tre perioder og for noen år siden ble han nektet visum til USA på grunn av korrupsjonsmistanke. Han er med andre ord en kontroversiell politisk figur i Ukraina. Hans bror Igor er Dymano Kievs formann – tidenes beste ukrainske klubb. Den andre store klubben i Ukraina – Shaktar Donetsk – som vant UEFA-cupen i 2009 – blir styrt av Ukrainas rikeste mann Rinat Akhmetov, en av arkitektene bak comebacket til president Viktor Janukovitsj. Slik støtte forplikter…

Total football. Det er en myte at det var Nederland som var hovedarkitekten bak det vi på 1970-tallet kalte "Total Football". "Total football" var kjent for høyt press (høy offside-linje), press på ballfører og raske bevegelser. Dynamo Kiev og Sovjetunionen med den ukrainske legenden Valerij Lobanovskij foran taktikktavla var fullt på høyde med Ajax og Nederland på denne tiden, og var like viktig for utviklingen av denne spillestilen. Da var spillestil politikk i den ukrainske republikken og i hele samveldet. Nå er det mer enn spillestil som står på spill.

Svir på pungen. Presset fra UEFA, kravet fra de ukrainske oligarkene og ønsket om å bevare den nasjonale æren har da også fått ukrainske styresmakter til å bla opp penger for å få anlegg og infrastruktur på plass. Ukraina har fått en egen statsråd som kun skal ta seg av Euro-2012. Regjeringen har bevilget 3,3 milliarder amerikanske dollar i 2010 til forbedring av veier, flyplasser og til ferdigstilling av fotballarenaene. Dette svir godt på pungen til en regjering som hadde en nedgang i BNP på nesten 7% i siste kvartal i 2009 og som har pålagt seg selv å skjære ned budsjettunderskuddet til under 6% av BNP.

Skottland redningsmann? EURO-2012 er den første virkelige politiske testen til den nyvalgte ukrainske presidenten. Om lovnader og budsjettsprekk ikke holder for Michel Platini og hans medarbeidere i Nyon kan de bli fratatt sin del av mesterskapet. Skjer dét må noen andre ta over Ukrainas kamper. Skottland har signalisert sin interesse – akkurat som England ikke har nok av problemer med å få fotball-VM i 2018.

Sannsynligheter. Skulle Ukraina miste mesterskapet på grunn av dårlig organisering må det ukrainske laget belage seg på kvalifiseringsspill til høsten, akkurat som Norge. Og skulle begge land kvalifisere seg til EM-sluttspillet må begge spille en eventuell finale på bortebane – finalen skal i utgangspunktet gå i Kiev, Ukraina. Hva er mest sannsynlig: at Norge kommer til EM-finalen eller at finalen går i Kiev?

Fattigdomsproblemet redder fotball-EM?

Fattigdom gir fotball-EM? Den norsk-svenske søknaden om å få fotball-EM fikk slakt av regjeringens innleide konsulentselskap, blant annet fordi søknaden ikke inneholdt gode nok løsninger for innkvartering. Telt og campinghytter var en dårlig løsning, ble det hevdet. Kan regjeringens problemer med å innfri fattigdomsløftet få EM-toget på skinner igjen?

OL for hjemløse! Dette er ikke så søkt som det høres ut. I Vancouver har organisasjonen Home for The Games lansert en kampanje for både å skaffe innkvartering til tilreisende til OL og for å bøte på problemene med de mange hjemløse i Vancouver. De oppfordrer alle som bor i OL-området, og som ikke skal se lekene, om å leie ut sine boliger gjennom organisasjonens hjemmesider. Halvparten av leieinntektene går til hjemløse og utleier får skattefradrag for leieinntektene.

Avansert filantropi. Hva om alle fotballhatere og filantroper leide ut sine hjem før og under fotball-EM i 2016? Da kunne man ha bøtet på noen aspekter ved fattigdomsproblemet i Norge (for eksempel hjemløshet), utleierne kunne bruke fotball-EM til noe positivt og Norge kunne sammen med Sverige slippe å tenke på å kvalifisere seg for EM dette året! Originalt og enkelt, og helt utenfor radaren til godt betalte konsulentselskaper! Huitfeldt, er du der?

Drømmen om fotball-EM

Drømmen om fotball-EM. Endelig kom kostnadsoverslaget til fotball-EM i Norge og Sverige. Fram til det norske og det svenske forbundet eventuelt leverer søknaden i februar neste år kommer diskusjonen til å gå høylytt i det ganske land om et fotball-EM er verdt 7 milliarder kroner. Går dette på bekostning av breddeidretten i Norge? Vil andre idrettsforbund måtte lide for fotballforbundets pengebruk i forbindelse med EM? Og hvorfor EM og ikke OL? Dette er noe av det vi kommer til å diskutere fram mot februar. Siden jeg veit at dette kommer tenkte jeg heller å gjøre noen betraktninger rundt fellessøknaden til Norge og Sverige. Hvorfor søker flere land mesterskap sammen?

Norge og Sverige søker sammen. Forrige EM ble delt mellom Østerrike og Sveits og i 2000 ble EM arrangert i Belgia og Nederland. Stadig flere stater/regioner søker sammen for å arrangere fotball-EM og andre store mesterskap, og det er ikke første gang nordiske land samler seg om å arrangere Europas største fotballturnering. Norge, Sverige, Danmark og Finland søkte om å arrangere fotball-EM i 2008. De tapte for Østerrike og Sveits. Etter det ”nordiske nederlaget” i 2002 startet Norge, Sverige og Danmark arbeidet med en ny søknad. Danmark har falt av og onde tunger skal ha det til at det var fordi Danmark støttet franskmannen Michel Platinis kamp mot Sveriges Lennart Johanssen om å bli UEFAs president i 2007. Derfor står kun broderfolkene Norge og Sverige sammen om neste søknad. Norge og Sverige vil ikke leke med Danmark lenger.

Økt samarbeid. Det er en økende tendens at land går sammen om å arrangere store mesterskap. Som sagt arrangerte Belgia og Nederland fotball-EM i 2000. Denne erfaringen ønsker de to landene, sammen med Luxembourg - som ikke skal arrangere kamper eller blir automatisk kvalifisert, men som skal arrangere en FIFA-kongress hvis de tre landene får mesterskapet - å bruke for å få fotball-VM. Da Portugal fikk fotball-EM i 2004 kjempet de blant annet mot Østerrike/Ungarn, og i søknadsprosessen for å få fotball-EM i 2008 ønsket Tyrkia/ Hellas (de kom ikke til siste avstemmingsrunde), Østerrike/Sveits, Irland/Skottland, og Norden å arrangere EM. I kampen om å få fotball-EM i 2012 gikk Polen og Ukraina av med seieren på bekostning av blant annet Ungarn/Kroatia.

Når kampen om hvem som skal være vertskap i 2016 skal avgjøres kan Norge/Sverige møte konkurranse fra blant annet Skottland/Wales. Romania/Bulgaria og Den tsjekkiske republikk/Slovakia har også signalisert at de vil søke om fot ball-EM i 2020.

Globalt fenomen. Det er ikke bare i Europa at vi ser økt samarbeid i tilknytning til fotballmesterskap. Japan og Korea var vertskap for fotball-VM i 2002 og Libya og Tunisia ønsket sammen å arrangere fotball-VM i 2010 (de trakk sitt kandidatur da de fikk vite at flernasjonskandidater ikke ble akseptert). Finalespillet i Asiamesterskap (Asian Cup) 2007 gikk i Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam. I 1993 og 2003 gikk finalespillet i det amerikanske mesterskapet (CONCACAF Gold Cup) i USA/Mexico, og i 2000 gikk Afrikamesterskapet (African Nations Cup) i Ghana/Nigeria.

Årsaker til samarbeid. I tillegg til at vertsnasjoner blir automatisk kvalifisert, er det flere grunner til at land søker sammen for å få store mesterskap i fotball: For det første er det økonomiske grunner til det. Små land som ikke alene greier å bære kostnader som er forbundet med slike mesterskap kan slå sine pjalter sammen og dermed ha mulighet til å få mesterskapet. Tenker man på etterbruk av arenaer er det også en fordel for små land å dele mesterskap seg i mellom slik at et lite land ikke bygger for mange og store arenaer som ikke kan brukes i etterkant av mesterskapet. På den annen side vil et mesterskap på hjemmebane gi incentiver til å oppgradere eksisterende anlegg.

Økt grad av fellessøknader vitner også om at fotball spiller en forsonende rolle mellom tidligere politiske fiender eller rivaler (Japan/ Korea, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Den tsjekkiske republikk/Slovakia, og USA/Mexico). Samarbeid kan både være et signal om lavt politisk konfliktnivå og at fotball fungerer som et symbol og videreføring av påbegynt forsoning.

Likner europeiske integrasjonsprosesser. Denne utviklingen likner europeiske integrasjonsprosesser. Det gjør den på to måter. På den ene siden vitner det om at nasjonalstatens grenser viskes ut (Skottland/Wales og Skottland/Irland) og at samarbeid foretrekkes framfor nasjonal selvråderett på dette området (Belgia/Nederland, Den tsjekkiske republikk/Slovakia). På den andre siden ønsker mange av EUs medlemsland samarbeid med naboer som ikke er medlem av EU (Norge/Sverige, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Polen/Ukraina, Østerrike/Ungarn). Begge disse utviklingstrekkene ligner utviklingen i EU – allianser skapes mellom regioner som ikke er medlemsstater eller mellom regioner og medlemsland, og naboskapspolitikk (videre)utvikles mellom medlemsstater og ikke medlemsstater. I tillegg ligner mange av alliansene på EUs forskjellige utenrikspolitiske dimensjoner: den nordlige dimensjon (Sverige/Norge), den østlige dimensjon (Østerrike/Ungarn, Ungarn/Kroatia og Polen Ukraina), og middelhavsdimensjonen (Hellas/Tyrkia). I EU konkurrerer disse utenrikspolitiske retningene om ressurser til sine formål.

Slikt samarbeid fungerer, særlig i Øst-Europa, som en måte å vise at man igjen er en del av Europa etter mange år på utsiden. Samtidig kompenserer de for manglende ressurser ved å stå sammen. Mesterskapene blir med andre ord en viktig del av nasjonsbyggingen og utenrikspolitikken til nye demokratier. Det samme ser vi for eksempel i forbindelse med Melodi Grand Prix.

Fotball og EU. Men det er ikke bare sånn at utviklingen på fotballbanen ligner utviklingen i EU. På flere områder henger den også sammen. Her er tre eksempler.

1) Europeisk integrasjon har ført til økt regionalisering i Europa. Det vil f.eks. si at skotter og katalanere i større grad enn tidligere kan fremme sine interesser enn det de kunne tidligere. I den sammenheng blir også fotball viktig. Det fikk vi se et tydelig eksempel på da skotten og statsministeren Gordon Brown sa at han ønsket et britisk landslag i fotball til OL i London i 2012. Det fikk lederen for den skotske supporterforeningen til å reagere. Han sa at han heller ville støtte Brasil enn et britisk landslag med 11 skotter.

2) UEFA har opprettet en EU-ambassade for å få innpass i EUs indre korridorer. Norges Per Ravn Omdal har hatt en sentral rolle her. Dette er et resultat av at UEFA ønsker medbestemmelse i saker som angår dem, også fotball-EM.

3) I Forbindelse med EUs arbeid med sitt ”White Paper on Sport” har UEFA vært sterkt involvert. Dokumentet er unikt fordi det er første gang EU skriver ned sin egen sportspolitikk. Dokumentet tar blant annet for seg handel med unge fotballspillere og useriøs agentvirksomhet.

Vinnerformel? Vertsnasjoner gjør det historisk sett godt i store fotballmesterskap. For Norge, med lite å vise til i internasjonal fotball, kan et fotball-EM på hjemmebane være en gyllen mulighet til å opprettholde denne statistikken. Hva med Norge og Sverige i finalen?

(Dette er en omarbeidet versjon av min VG-kronikk "Fotball og europeisk integrasjon", 22. desember 2007. Mange av argumentene finner du også i "Fotball og politikk", Hvor hender det?, 28. januar 2008)

Fotball-EM og spansk forbrødring

Spådommer. Journalister og andre har spurt meg om hva Spanias triumf i fotball-EM har å si for spansk nasjonalisme, og om det får baskere, katalanere, galiciere og spanjoler til å forsones? Jeg er dessverre ikke noe orakel og svaret på det spørsmålet må vi vente med. Men det er mulig å spekulere litt basert på erfaringene man har med fotball og politikk i Spania, og på bakgrunn av hvordan forskjellige spanske politikere og fotballspillere har uttalt seg om mesterskapet.

EM i 1964 og 2008. Sist gang Spania vant EM var i 1964. Da satt General Franco ved makten og finalen gikk i Madrid mot Sovjetunionen. Etter den spanske seieren i år har mange gjort et poeng av at det bare var to Real Madrid (Casillas og Ramos) og tre Barcelona-spillere (Iniesta, Xavi og Puyol) på laget og at resten av laget besto av spillere fra resten av Spania. Det er et tegn på fotballens forsonende karakter, hevdes det. Men så enkelt er det ikke. Selv om Francos navn for alltid knyttes til Real Madrid fordi han støtte laget på hederlige og uhederlige måter var det også i 1964 kun to spillere fra Real Madrid i den spanske startoppstillingen (Amaro og Zoco). Pussig nok var det også tre Barcelona-spillere (Pereda, Olivella og Fusté). De andre spilte for Athletico Bilbao (Iribar), Athletico Madrid (Rivilla og Calleja), Real Zaragoza (Martinez og Lapetra), og Inter Milan (Suarez).

Selv om det ikke alltid er sammenheng mellom lagets og spillerens regionale tilhørighet var det representanter fra Katalonia og Baskerland på det spanske laget i 1964. Men det førte ikke til at katalanere eller baskere ble mer spanske. Tvert i mot var det Francos undertrykking av katalanernes, baskernes og galiciernes identitet som gjorde at sterke uavhengighetsbevegelser vokste fram. For baskere var Atheltico Bilbao viktigere enn landslaget, det samme var Barcelona for katalanerne. For dem var den spanske triumfen ikke deres triumf, men Francos.

Koblingen til Franco. Årets spanske triumf har lite med Franco å gjøre. Den eneste forbindelsen er – så vidt jeg kan se – at Spanias trener Luis Aragones var Real Madrid-spiller (riktignok på utlån til andre klubber i dette tidsrommet) fra 1958 til 1961 og startet sin trenerkarriere i Athletico Madrid året før Franco døde. Allikevel sitter Franco-tiden i når politiske ledere og fotballspillere gjør opp status etter triumfen i Wien. Etter seieren sa den spanske statsministeren og sosialistlederen Jose Luis Rodriguez Zapatero at han var den første statsministeren i et demokratisk Spania som fikk oppleve at Spania vant fotball-EM. På flere måter er det spanske sosialistpartiet en frukt av opposisjonen mot Franco og Zapatero mente at dette var en seier hans generasjon hadde godt av. Hans politiske motstandere frykter imidlertid at seieren skal ta bort fokuset fra hans økonomiske politikk og sitt mislykkete forsoningsforsøk med blant annet ETA. Jose Montilla, lederen for den katalanske regjeringen skrev i Barcelona-avisen La Vanguardia at han ønsket at Spania skulle vinne finalen mest av alt fordi laget spilte god fotball. For han var det ikke et poeng at det var katalanere på laget. Men det var mange katalanske og baskiske politikere som tok avstand fra det spanske laget. Da Spania spilte mot Russland var det flere som gikk ut og støttet Russland. De så på Russland som et ”nytt” land som trengte støtte akkurat som Baskerland og Katalonia trenger støtte når de blir selvstendige. Dette ligner holdningen til skotske nasjonalister. Den skotske supporterforeningen har blant annet uttalt at de ikke liker tanken på et britisk lag under OL i 2012 og at de heller støtter Brasil enn et britisk lag med 11 skotter! Og Kong Juan Carlos I, som ble innsatt av Franco, sa at seieren var verdt all smerten siden sist landet vant EM. En kongelig uttalelse!

Flere spillere har også kommentert det politiske aspektet ved seieren. Matchvinneren Fernando Torres sa at dette vare hele Spanias seier, og midtbanespilleren Cesc Fabregas (fra Katalonia) sa at seieren overdøvet rivaliseringen mellom Barcelona og Real Madrid. Men det er vel lenge siden fotballspillere har blitt beskyldt for god politisk analyse eller teft...

Heller ikke denne gang ser det ut som fotballspillerne har rett. Og det er flere måter å vise at den spanske deltagelsen i fotball-EM og den spanske seieren ikke fenger dem som er mot styret i Madrid. I Barcelona var det ikke satt opp noen storskjermer som viste mesterskapet, og bare 20% av befolkningen i Katalonia og Baskerland så Spania på tv. I resten av Spania så nesten 80% Spanias kamper.

Speilbilde av nasjonen? Mange har tidligere prøvd å se på landslaget som et speilbilde på atmosfæren i nasjonen som helhet. Da Frankrike vant VM og EM i 1998 og 2000 så mange på det som et tegn på et godt integrert fransk samfunn. Da det franske landslaget slo denne analysen sprekker. At Spania ikke har en egen tekst til sin egen nasjonalsang er et tegn på at Spania har en lang vei å gå før folket i Spania samles.

Tap og nasjonalisme. Den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk – en fotballfanatiker og Fenerbache-tilhenger – støttet Tyrkia for alt det var verdt under årets fotball-EM til tross for at han ikke liker den tyrkiske treneren Fatih Terim på grunn av hans ultranasjonalistiske holdninger og fordi han mener at fotball skaper ufin nasjonalisme og xenofobi. Men for ham er det ikke seire som skaper denne negativiteten, men tapene. Over førti år uten spansk seier – det er ikke helt riktig Spania vant OL-gull i fotball i 1992 – har på mange måter gitt grobunn for spansk nasjonalisme og vært et eksempel for dem som elsker det spanske landslaget på at baskere, katalanere og galiciere har vært lite entusiastiske til det spanske prosjektet. Hvis vi følger Pamuks resonnement. Seieren i fotball-EM kan derfor bidra til at spanjoler og regionale regjeringer får mer respekt for hverandre og paradoksalt nok bidra til mer selvstyre for utbryterregioner.

Ingen spåmann. Som sagt er jeg ikke noe orakel, ei heller spåmann. Har jeg rett tar jeg i mot gratulasjoner. Tar jeg feil finner jeg sikkert en god unnskyldning. God sommer!

Klubbfotballmodellen for landslaget?

Landslag med utlendinger. Det har vært en del fokus på de polskfødte tyske landslagsspillerne Miroslav Klose og Lukas Podolski under fotball-EM. Brasilianernes inntog har også blitt lagt merke til - Mehmet Aurelio (Tyrkia), Deco og Pepe (Portugal), Roger Guerreiro (Polen) og Marcos Senna (Spania). I tillegg har vi Kevin Kuranyi (Tyskland) som er født i Rio de Janeiro, men har tysk-ungarsk far og mor fra Panama. Leter du mer finner du sikkert flere som er født i andre land en det de representerer. Også i Norge har vi diskutert naturalisering av utlendinger, som f.eks. at Stabæks Alanzinho skal ta norsk statsborgerskap og begynne å spille for det norske landslaget. Opphavet til flere av trenerne i EM er også forskjellig fra det landet de trener: Portugal – Luiz Felipe Scholari (Brasil), Russland – Guus Hiddink (Nederland), Polen – Leo Beenhakker (Nederland), Hellas – Otto Rehagel (Tyskland). Er landslagsfotballen på vei til å bli som klubbfotballen der nasjonalitet spiller mindre og mindre rolle, og der det blir lov å handle spillere mellom nasjoner? Frankrikes og Tysklands statsborgerskapslover og fotballandslag er et godt utgangspunkt for å diskutere en slik problemstilling.

Fransk åpning. Fransk statsborgerskap har med røtter i den franske revolusjonen vært territorielt definert. Det vil si at det er statsgrensene som definerer statsborgerskapet – de som er født i Frankrike eller har bodd i landet i et visst tidsrom får automatisk statsborgerskap - med visse unntak. Det har ført til at andregenerasjonsimmigranter og immigranter som tilfredsstiller statsborgerskapslovens bosettingskrav har hatt mulighet til å spille på Les Bleu. Det har ført til at det franske landslaget har vært godt representert av innvandrere og at laget til tider har speilet immigrasjonsmønsteret til Frankrike. Polsk og italiensk immigrasjon i mellomkrigstiden førte for eksempel til at det franske landslaget på 1950-tallet hadde spillere med polsk og italiensk bakgrunn. Immigrasjonen fra tidligere franske kolonier etter andre verdenskrig gjenspeiles i dagens franske landslag. På 1990 og 2000-tallet besto landslaget av spillere med tilknytning til blant annet Senegal, Algerie, Kamerun, Guadaloupe og Kongo. Nederland er et land som er i samme kategori som Frankrike. Dette har ført til ulikeartete reaksjoner i Frankrike. Den franske nasjonalisten Jean Marie Le Pen har rast over at statsborgerskappolitikken har ført til at landslaget ikke representerer Frankrike. Andre ser et håp om at algeriskfødte Zinedine Zidane (Zizou) etter å h lagt fotballen på hylla kan gjøre en ekstra innsats for å integrere mistilpassede immigrantungdommer.

Tyske blodsbånd. Den tyske statsborgerskapsmodellen ble på 1800-tallet etablert som et motsvar mot den franske modellen. Den tyske modellen bygger på kulturelle kriterier som språk og opphav. I hovedsak har dette betydd at er dine foreldre tyske statsborgere blir barna tyske statsborgere. Det har ført til at få med immigrantbakgrunn har hatt mulighet til å representere det tyske landslaget i fotball. Dette er imidlertid i endring. Etter at Tyskland lettet på statsborgerskapskravene i 1991, 1993 og 2000 har sammensetningen av landslaget også endret seg. På årets tyske lag finner vi derfor Klose og Podolski, Piotr Trochowski fra Polen (og Asamoah fra Ghana som spilte i fotball-VM i 2006) som sannsynligvis ikke ville fått statsborgerskap med reglene fra før 2000. En oversikt over det tyske U-21 landslaget viser også at større endringer er på gang. Der finnes spillere med angolansk, polsk, spansk, og gresk bakgrunn. Mye tyder på det tyske landslaget vil være mer mangfoldig i Sør-Afrika-VM om to år enn de er i dag. Spillere med tyrkisk bakgrunn glimrer imidlertid med sitt fravær. Skal det tyske landslaget i framtiden gjenspeile befolkningssammensetningen i Tyskland må tyrkerne på banen.

Fotball og integrasjon. Er multikulturelle lag som det franske et tegn på at integreringen går riktige veien? Ikke nødvendigvis. Opptøyene i Frankrike for et par år siden der immigrantungdom tydde til vold i frustrasjon mot myndighetenes politikk er et signal om det. Frankrikes seier i fotball-VM i 1998 og fotball-EM i 2000 ble av mange ansett som et tydelig tegn på at den franske modellen var vellykket. Frankrikes dårlige innsats i fotball-VM i 2002 og EM i 2004 ble tolket i motsatt retning. I denne sammenheng er det vanskelig å si om fotballandslaget illustrerer god integrering eller ikke. Holdningen i det tyske fotballforbundet er allikevel klar – der ønsker man flere immigrantungdommer til tysk fotball. At det ikke har vært opptøyer i Tyskland i samme skala som i Frankrike kan imidlertid være et signal om at den territorielle modellen for statsborgerskap har store svakheter og at en økende andel av immigrantungdommer på det tyske landslaget kan være et tegn på at integreringen i Tyskland går den riktige veien.

Klubbfotballmodellen. Men det er også en annen modell som lurer i bakgrunn. På samme måte som kubblag kjøper og selger spillere ser vi en tendens til at stadig flere spillere tilbyr sine tjenester til land de ikke kommer i fra eller at land henter inn spillere utenfra for å styrke landslaget. Dette kan vi kalle klubbfotballmodellen. Brer denne modellen seg vil landslaget kunne si lite om integreringen i det samfunnet vi studerer. I Tyskland ble landslagstrener Jürgen Klinsmann kritisert for at han bodde i USA og ikke i Tyskland - han brøyt med det tyske idealet ved å bosette seg i utlandet. Men ikke alle tenker slik. Det viiser blant annet at fire av årets EM-lag har utenlandsk trener. Klubbfotballen kjennetegnes også ved at den ikke tar nasjonale hensyn: engelske Arsenal har stilt lag uten engelskmenn, belgiske Beveren har stilt med spillere bare fra Elfenbenskysten, og Lyn satser på Nigerianere for å nå toppen.

Press på nasjonale fotballforbund. Er dette framtiden til landslagsfotballen også? Ser vi dette i sammenheng med at de store klubblagene i Europa truer UEFA/FIFA med å holde tilbake spillere fra landslaget fordi de frykter skader på sine høyt profilerte og betalte spillere kan presset for å gi nye spillere statsborgerskap øke. Det ligger mye penger i landslagsfotballen, både med hensyn til medieinntekter, salg av effekter og spiller-/agentlønninger. Det kan føre til økt press for å endre statsborgerskapsreglene og kan føre til at statsborgerskapsreglene i flere land blir gjort om. Skjer dette blir det ikke lett å skille klubblag fra landslag og det kan bli vanskelig å bestemme seg for hvilket land man skal heie på. Kanskje Portugal om noen år stiller med bare brasilianere, eller Tyskland kun med tyrkere? Vanvittig tanke, men likevel interessant!

Fotball-EM - like sikkert som sveitsiske banker?

Lite snakk om sikkerhet. Det har vært snakket lite om sikkerheten i fotball-EM i Sveits og Østerrike. Dette er ikke bare tilfelle i Norge, som ikke har kvalifisert seg til mesterskapet, men også i land som har kvalifisert seg. Er det noen grunn til å ta sikkerhetsspørsmål i dette mesterskapet på alvor?

Lav risiko. Det kan være flere grunner til at det har vært liten oppmerksomhet rundt sikkerheten ved dette mesterskapet. En grunn kan være at de fleste anser de to vertsnasjonene som lavrisikoland og at vi derfor anser at de ikke står overfor store trusler. En annen grunn er at OL i Beijing opptar det meste av vår tankekapasitet, også når det gjelder sikkerhet, og at vi derfor bevisst eller ubevisst skyver spørsmål om sikkerhet under fotballmesterskapet til siden. En tredje mulighet er faktisk at vi kan svært lite om Sveits og Østerrike og at vi derfor ikke har forutsetninger for å snakke om hvilke trusler de to landene eventuelt kan stå overfor.

To trusler. Det er to former for trusler som arrangørene av mesterskapet vil måtte forholde seg til. Det ene er voldelig bråk av fotballpøbler som kommer. Det andre er terrortrusselen. I dette mesterskapet anses den første trusselen som størst. Når det gjelder voldelig bråk, har de to vertsnasjonene forberedt seg godt.

Kampen mot fotballpøbler. Under mesterskapet har alle politimenn i Østerrike og Sveits fått ferieforbud, og de står i beredskap så lenge mesterskapet varer. I tillegg stiller spesialtrente soldater seg til rådighet. Østerrike disponerer politistyrker på 27 000, mens Sveits har 15 000. I tillegg stiller Østerrike med 2000 spesialtrente soldater, mens den sveitsiske hæren har mobilisert 10 000 soldater fra 2. til 28. juni for å bidra til sikkerheten. Ytterligere 5000 står til disposisjon. Dette er den største mobiliseringen av militært personell i Sveits i fredstid.

I begge land er de fleste soldater ubevæpnet og skal bistå politiet med kontroll av kjøretøy og trafikk, og å skjerpe grensekontrollene. Lokale fengsler er blitt tømt for fanger for å gi plass til fotballbråkmakere, og arenaene har blitt alkoholfrie soner for å begrense fyll.

Kostnadsrammen for sikkerhetsarbeidet er usikkert. Sveits regner med å bruke ca. 63 millioner amerikanske dollar på sikkerhet, mens Østerrike ikke har laget noe eget budsjett. Det er rimelig å anta at den totale kostnadsrammen totalt overstiger 150 millioner amerikanske dollar.

Internasjonalt samerbeid. Men sikkerheten ivaretas ikke bare av lokale myndigheter. Tyskland bidrar med 1700 politimenn, 850 i hvert land, og Sveits får hjelp av 750 politimenn fra Frankrike, 31 fra Kroatia, 25 fra Polen, 15 fra Hellas og 11 fra Russland og Spania. At tyskerne bidrar med mange politimenn er kanskje ikke så rart. De har gode erfaringer fra sitt eget fotball-VM i 2006, og av de 24 kampene i de innledende rundene er det to kamper som har blitt karakterisert som høyrisikokamper: Tyskland – Polen og Tyskland – Kroatia. Begge kampene går i Klagenfurt. Tysk politi har i den sammenheng fått fullmakt til å arrestere bråkmakere, mens annet utenlandsk politi kun skal bistå og underordne seg lokalt politi. Opptil 7000 politimenn og sikkerhetspersonell kan settes inn i forbindelse med én kamp!

Metoder for å unngå bråk. En metode er en såkalt 3D-strategi. De tre d-ene står for dialog, deeskalering og drastiske tiltak. Dialogen skal foregå mellom politi og mulige bråkmakere, mens drastiske tiltak betyr innsats av politi og militært personell hvis politiet ikke har fått bukt med bråk som allerede er i gang. I tillegg har de lagt mye ressurser i preventive tiltak utenfor kampbyene og bruker et ”firefilterssystem” som skal identifisere og fjerne urokråker. Denne tilnærmingen krever også internasjonalt samarbeid. Filtersystemet fungerer ved at man først forsøker å hindre at potensielle bråkmakere får tak i kampbilletter. Deretter innfører man reiseforbud for kjente slåsskjemper eller moduskandidater. For det tredje styrker man grensekontrollen. Og for det fjerde benytter man seg av politimenn og ”spottere” fra deltakerlandene for å gjenkjenne og plukke ut bråkmakere i og rundt kamparenaene.

Over hekken. Mange øvelser er gjennomført for å forberede mannskapene på bråk, men ikke alle tiltak har vært like populære. Da østerrikske myndigheter kuttet ned alle trærne rund Ernst Happel Stadion i Wien for at fotballpøbler ikke skulle ha noe å klatre i, fikk de miljøaktivister på nakken.

Schengen-krøll. At Sveits ikke er med i Schengen-reglene har også skapt problemer. Selv om landet har en avtale med EU om fri flyt av varer, har Schengen-reglene skapt utfordringer for EM-organiseringen. For å lette visumarbeidet har man innført en regel om at de som trenger visum til Schengen-området og Sveits, bare trenger ett visum for å reise mellom Østerrike og Sveits under mesterskapet. Denne avtalen måtte alle Schengen-landene skrive under på sammen med Sveits. I tillegg til dette er de interne Schengen-reglene suspendert. Det betyr at passkontrollen er gjeninnført mellom Schengen-land som grenser til arrangørlandene under mesterskapet. Dette er tiltak som også ble satt i verk under OL i Athen og Torino og under fotball-EM i Portugal i 2004 og fotball-VM i Tyskland i 2006. EM i fotball er med andre ord ikke bare et idrettsarrangement, men krever også krevende politiske beslutninger for å bli realisert. Det viser også at EU er villig til å lempe på eget regelverk når man anser saken for viktig nok.

Terrortrusselen. Eksperter som har uttalt seg om sikkerheten under mesterskapet, har sagt at det ikke foreligger noen konkret terrortrussel, selv om enkelte nettsteder for jihadister har truet med anslag. Store mesterskap vil alltid være attraktivt for terrorister – mange mennesker samles på ett sted, muligheten for å drepe mange og skape frykt og panikk er til stede. Men truslene som er framsatt på forskjellige nettsteder må anses som ryggmargsreflekser fra radikale miljøer.

Når det gjelder terrortrusselen mot mesterskapet må den deles inn i to kategorier: trusselen mot arrangørnasjonene og mot deltakerlandene. Selv om trusselnivået er lavt, har det for Sveits’ sin del vært framhevet to ting i forbindelse med EM. Det ene er høyreradikale protester mot bygging av moskeer og minareter, og det andre er sveitsisk-amerikansk samarbeid for å fryse sveitsiske bankkontoer som man tror brukes til finansiering av terrorisme. I Østerrike har man trukket fram landets restriktive innvandringspolitikk, generelt avmålte holdninger overfor utlendinger og sitt nærvær i Irak (med 5 offiserer).

Terrorister er flinke til å finne argumenter for å gå til angrep. Det betyr at disse sakene og andre kan brukes av terrorister til å legitimere angrep. Når det gjelder deltakernasjonene kan vi for eksempel nevne at Italia, Polen og Tyskland (motvillig) deltar i Irak, Tyrkia er i konflikt med kurdere, Russland driver krig i Tsjetsjenia, og at baskerne igjen har startet en offensiv mot den spanske regjeringen.

Skyt dem ned! For å hindre terrorisme har arrangørene, i tillegg til vanlige politioperasjoner, gjort alle deltakerbyene til flyfrie soner på kampdager, og jagerfly og helikoptre patruljerer luftrommet over byene. I tillegg har man truffet spesielle tiltak for å forhindre kjemiske, biologiske og kjernefysiske angrep. Østerrike har også åpnet for å skyte ned kaprede fly om en slik handling skulle true sikkerheten under arrangementet. Så langt var ikke tyskerne villige til å gå i 2006.

Hva skal man prioritere? Det er ventet nesten fire millioner tilreisende til EM. Bare en firedel av disse har billett. Det betyr at politioppgavene kan bli store, men de trenger ikke bli det. Fotball-VM i Tyskland viser det. Noe av nøkkelen til lite bråk den gangen var politiets lave profil og at arrangørene tilrettela for tilreisende uten billett. Det var flere som så kampene på storskjermer i parker og på åpne plasser enn som så dem inne på arenaene.

Sveits og Østerrike har lært mye av Tyskland i så måte. Men denne tilnærmingen byr på utfordringer med hensyn til terrorisme fordi den fører til store menneskemasser på mange andre områder enn i og rundt arenaene. Det krever at man må ha mer sikkerhetspersonell enn tilfellet er under vanlige landskamper. Det er dyrt. Det betyr også at potensielle terrorister har flere muligheter til å ramme arrangørene. Jo flere steder, desto flere muligheter.

Til hvilken pris? Det er en tankevekker at sikkerhetsoppbudet er så stort i to land som i utgangspunktet har lite å frykte. Dette mesterskapet og tidligere mesterskap viser at man hele tiden forbereder seg på det verst tenkelige. Det blir kostbart og kan også føre til at færre ønsker å besøke slike arrangementer. Øker sikkerhetsoppbudet i framtidige mesterskap, kan det faktisk føre til følt uttrygghet for dem som drar dit. Hvorfor så mye sikkerhet? Vet arrangørene mer enn de tør å fortelle oss? Da kan terroristene dra på ferie og se på at arrangørene selv bidra

Mens vi venter på fotball-EM

Østerrike og Sveits. Mange nordmenn har glemt eller fortrengt at fotball-EM starter 7. juni. Finalen går 29. juni. EM vil gå sin gang selv om Norge ikke er med. For andre gang i EMs historie deles EM mellom to stater – Østerrike og Sveits. Hvert land har fire verstbyer (Østerrike – Wien, Klagenfurt, Salzburg og Innsbruck; Sveits – Basel, Bern, Genevé og Zürich). Forrige gang to land arrangerte fotball-EM sammen var Belgia og Nederland i 2000. Stadig flere stater/regioner søker sammen for å arrangere fotball-EM og andre store mesterskap.

Norge og Sverige søker sammen. Norge og Sverige ønsker seg fotball-EM i 2016. Det er ikke første gang nordiske land samler seg om å arrangere Europas største fotballturnering. Norge, Sverige, Danmark og Finland søkte om å arrangere fotball-EM i 2008. De tapte for Østerrike og Sveits. Etter det ”nordiske nederlaget” i 2002 startet Norge, Sverige og Danmark arbeidet med en ny søknad. Danmark har falt av og onde tunger skal ha det til at det var fordi Danmark støttet franskmannen Michel Platinis kamp mot Sveriges Lennart Johanssen om å bli UEFAs president i 2007. Derfor står kun broderfolkene Norge og Sverige sammen om neste søknad. Norge og Sverige vil ikke leke med Danmark lenger.

Økt samarbeid. Det er en økende tendens at land går sammen om å arrangere store mesterskap. Som sagt arrangerte Belgia og Nederland fotball-EM i 2000. Denne erfaringen ønsker de to landene, sammen med Luxembourg - som ikke skal arrangere kamper eller blir automatisk kvalifisert, men som skal arrangere en FIFA-kongress hvis de tre landene får mesterskapet - å bruke for å få fotball-VM. Da Portugal fikk fotball-EM i 2004 kjempet de blant annet mot Østerrike/Ungarn, og i søknadsprosessen for å få fotball-EM i 2008 ønsket Tyrkia/ Hellas (de kom ikke til siste avstemmingsrunde), Østerrike/Sveits, Irland/Skottland, og Norden å arrangere EM. I kampen om å få fotball-EM i 2012 gikk Polen og Ukraina av med seieren på beksotning av blant annet Ungarn/Kroatia.

Når kampen om hvem som skal være vertskap i 2016 skal avgjøres kan Norge/Sverige møte konkurranse fra blant annet Skottland/Wales. Romania/Bulgaria og Den tsjekkiske republikk/Slovakia har også signalisert at de vil søke om fot ball-EM i 2020.

Globalt fenomen. Det er ikke bare i Europa at vi ser økt samarbeid i tilknytning til fotballmesterskap. Japan og Korea var vertskap for fotball-VM i 2002 og Libya og Tunisia ønsket sammen å arrangere fotball-VM i 2010 (de trakk sitt kandidatur da de fikk vite at flernasjonskandidater ikke ble akseptert). Finalespillet i Asiamesterskap (Asian Cup) 2007 gikk i Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam. I 1993 og 2003 gikk finalespillet i det amerikanske mesterskapet (CONCACAF Gold Cup) i USA/Mexico, og i 2000 gikk Afrikamesterskapet (African Nations Cup) i Ghana/Nigeria.

Årsaker til samarbeid. I tillegg til at vertsnasjoner blir automatisk kvalifisert, er det flere grunner til at land søker sammen for å få store mesterskap i fotball: For det første er det økonomiske grunner til det. Små land som ikke alene greier å bære kostnader som er forbundet med slike mesterskap kan slå sine pjalter sammen og dermed ha mulighet til å få mesterskapet. Tenker man på etterbruk av arenaer er det også en fordel for små land å dele mesterskap seg i mellom slik at et lite land ikke bygger for mange og store arenaer som ikke kan brukes i etterkant av mesterskapet. På den annen side vil et mesterskap på hjemmebane gi incentiver til å oppgradere eksisterende anlegg.

Økt grad av fellessøknader vitner også om at fotball spiller en forsonende rolle mellom tidligere politiske fiender eller rivaler (Japan/ Korea, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Den tsjekkiske republikk/Slovakia, og USA/Mexico). Samarbeid kan både være et signal om lavt politisk konfliktnivå og at fotball fungerer som et symbol og videreføring av påbegynt forsoning.

Likner europeiske integrasjonsprosesser. denne utviklingen likner europeiske integrasjonsprosesser. Det gjør den på to måter. På den ene siden vitner det om at nasjonalstatens grenser viskes ut (Skottland/Wales og Skottland/Irland) og at samarbeid foretrekkes framfor nasjonal selvråderett på dette området (Belgia/Nederland, Den tsjekkiske republikk/Slovakia). På den andre siden ønsker mange av EUs medlemsland samarbeid med naboer som ikke er medlem av EU (Norge/Sverige, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Polen/Ukraina, Østerrike/Ungarn). Begge disse utviklingstrekkene ligner utviklingen i EU – allianser skapes mellom regioner som ikke er medlemsstater eller mellom regioner og medlemsland, og naboskapspolitikk (videre)utvikles mellom medlemsstater og ikke medlemsstater. I tillegg ligner mange av alliansene på EUs forskjellige utenrikspolitiske dimensjoner: den nordlige dimensjon (Sverige/Norge), den østlige dimensjon (Østerrike/Ungarn, Ungarn/Kroatia og Polen Ukraina), og middelhavsdimensjonen (Hellas/Tyrkia). I EU konkurrerer disse utenrikspolitiske retningene om ressurser til sine formål.

Slikt samarbeid fungerer, særlig i Øst-Europa, som en måte å vise at man igjen er en del av Europa etter mange år på utsiden. Samtidig kompenserer de for manglende ressurser ved å stå sammen. Mesterskapene blir med andre ord en viktig del av nasjonsbyggingen og utenrikspolitikken til nye demokratier. Det samme ser vi for eksempel i forbindelse med Melodi Grand Prix.

Fotball og EU. Men det er ikke bare sånn at utviklingen på fotballbanen ligner utviklingen i EU. På flere områder henger den også sammen. Her er tre eksempler.

1) Europeisk integrasjon har ført til økt regionalisering i Europa. Det vil f.eks. si at skotter og katalanere i større grad enn tidligere kan fremme sine interesser enn det de kunne tidligere. I den sammenheng blir også fotball viktig. Det fikk vi se et tydelig eksempel på da skotten og statsministeren Gordon Brown sa at han ønsket et britisk landslag i fotball til OL i London i 2012. Det fikk lederen for den skotske supporterforeningen til å reagere. Han sa at han heller ville støtte Brasil enn et britisk landslag med 11 skotter.

2) UEFA har opprettet en EU-ambassade for å få innpass i EUs indre korridorer. Norges Per Ravn Omdal har hatt en sentral rolle her. Dette er et resultat av at UEFA ønsker medbestemmelse i saker som angår dem, også fotball-EM.

3) I Forbindelse med EUs arbeid med sitt ”White Paper on Sport” har UEFA vært sterkt involvert. Dokumentet er unikt fordi det er første gang EU skriver ned sin egen sportspolitikk. Dokumentet tar blant annet for seg handel med unge fotballspillere og useriøs agentvirksomhet.

Vinnerformel? Vertsnasjoner gjør det historisk sett godt i store fotballmesterskap. For Norge, med lite å vise til i internasjonal fotball, kan et fotball-EM på hjemmebane være en gyllen mulighet til å opprettholde denne statistikken. Hva med Norge og Sverige i finalen?

(Dette er en omarbeidet versjon av min VG-kronikk "Fotball og europeisk integrasjon", 22. desember 2007. Mange av argumentene finner du også i "Fotball og politikk", Hvor hender det?, 28. januar 2008)