Arven. Arven (legacy) etter OL kan deles inn i tre kategorier - etterbruk av idrettsanleggene som er bygget til lekene, det nasjonale fellesskapet som er skapt i forbindelse med lekene og minnet verden sitter igjen med. Og ofte er det forventningene til lekene som legger premissene for hvordan man bedømmer lekene i etterkant.
Beijing Blues. Da Beijing fikk lekene argumenterte mange - særlig IOC - for at lekene ville bidra til en bedre menneskerettighetssituasjon i Kina. Menneskerettighetsorganisasjoner mente at lekene ville bidra til økt fokus og dermed positivt press på kinesiske myndigheter. De tok feil. Både i forkant og i etterkant av lekene har kinesiske myndigheter strammet til for å unngå at åpenheten de var pålagt av IOC under OL skulle utnyttes av kinesiske dissidenter. De skarpe protestene mot Kina i forbindelse med fakkelstafetten i forkant av Beijing-OL bidro til økt nasjonalisme i Kina og til (ytterligere?) skepsis til den vestlige verden. Det er derfor et paradoks at den olympiske sikkerhetsspiralen førte til at vestlige myndigheter og sikkerhetsfirmaer bidro til å oppgradere overvåkingssystemene til kinesiske myndigheter. Kina vant medaljestatistikken (og viktigst av alt slo de USA!). Medaljene tok de på de mest moderne arenaene verden noen gang har sett. Nå brukes mange av arenaene til andre ting en idrett eller de forfaller, samtidig viser Kina stor selvtillitt i internasjonal politikk - selvtillitt de fikk i sitt eget OL. Lekene var eksepsjonelle, men kanskje på en annen måte enndet Rogge ga uttrykk for?
Dårlig ettermæle. Det er enkelt å finne eksempler på leker med frynsete arv. München-OL skulle bidra til å bringe Tyskland tilbake til Europa og gi verden et annet OL enn det de fikk se i Berlin i 1936. Terroraksjonen som drepte 11 israelere ødela dette, og den palestinske terroraksjonen har bidratt til et stadig økende fokus på sikkerhet. Det fikk Montreal-OL i 1976 kjenne på pungen. Sikkerhetsutgiftene førte til et dundrende underskudd. Dette ble dekket inn av en særegen tobakksavgift og regningen var ikke betalt før i 2006 (!). I Athen gror OL-anleggene fra 2004 igjen og Hellas har så vidt råd til å sende utøvere til London-OL. Mange økonomer hevder også at lekene i Athen bidro til den økonomiske krisen i Hellas - en krise som preger resten av Europa i disse dager.
The winner is... Lekene med den sunneste arven er Barcelona-OL i 1992. Det var en sportslig suksess, det bidro til en fin atmosfære i et gjenforent Europa, idrettsanleggene er fortsatt i bruk og bygningene satt opp til OL ble en del av et vellykket byfornyingsprosjekt. Jeg våger påstanden om at turistbyen Barcelona ikke hadde ligget på kartet hadde det ikke vært for OL. Da jeg snakket med turistministeren i Barcelona for noen år siden sa han at de vurderte å søke vinter-OL. Men det viktigste var ikke å få OL, men å bruke søkeprosessen til å bygge ut Barcelona som turistmål. Skulle de få lekene vil det bli den første byen som avholder både vinter-OL og sommer-OL (forutsatt at München ikke kommer dem i forkjøpet).
Søknad er best. Slike tanker er av relativt ny dato, og nye studier viser at 'mislykkete' søkerbyer har tjent på kun å være med i søkerprosessen. Manchester tapte for Sydney i 1993, men fikk i stedet Samveldelekene 2002. Byen fikk topp moderne idrettsanlegg som fortsatt er i bruk, det førte til etterlengtet byfornying og mesterskapet gikk med overskudd. Chicago og Barack Obama tapte for Rio i 2009, men kampanjen førte til et sysselsettingsprogram for arbeidsløse som fortsatt er i drift. Madrid søker nå for tredje gang og deres søknader har ført til et mer samlet idretts-Spania og til en gryende nasjonsbygging vi ikke har setttidligere.
Urealistiske mål? Som alle andre arrangører satt London høye mål for sine leker utover et prikkfritt idrettsarrangement: økt grasrotdeltagelse i idretten, økonomisk vekst i Storbritannia, økt frivillighet i lokalsamfunnet, og at OL-landsbyene i Stratford og Leyton skal bidra til et sosialt løft for Londons østkant. Allerede i forkant av OL har britiske myndigheter og kritikere av OL varslet at de ikke greier å oppfylle noen av disse målene. Det er i så fall ikke noe eksepsjonelt.
OL som protestarena. Sikkerhetsutfordringene er store for London-OL. Det har ført til at det er flere britiske soldater i London i disse sommerdager enn det er i Afghanistan. Terrortrusselen er alltid stor under sommer-OL. Men arrangørene står også overfor mange andre utfordringer. En stor forskjell fra Beijing-OL er at lekene i år foregår i et åpent demokrati. Det tiltrekker seg alle mulige slags organisasjoner som ønsker oppmerksomhet om sin sak. Det var umulig i Beijing. Under Athen-OL preget Falun Gong gatebildet. De forberedte resten av verden på OL fire år senere. I år kommer vi til å få se protester mot OL-sponsorer som BP og Dow Chemica lCompany, mot Russland for deres Syria-politikk, mot at OL foregår under Ramadan og vi vil få se 40-årsmarkering av München-tragedien med mer. Håndteringen av disse begivenhetene vil også bli en del av arven etter London-OL.
For stor forventninger? Da statsminister Tony Blair sto sammen med lord Sebastian Coe i Singapore i 2005og triumferte over Paris i kampen om å få OL i 2012 var mange sikre på enopptur for en skakkjørt statsminister og et land med dårlig omdømme iinternasjonal politikk. Denne sommeren får vi se om de hadde for storeforventninger til OL.
Denne teksten sto på trykk som kronikk i Aftenposten 27. juli 2012. Link til kronikken her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar