OL i Oslo eller München i 2022?

Utdyping. Jeg har blitt spurt av flere – blant annet av TV2 og VG – om mulighetene for et OL til Oslo i 2022, etter at den sveitsiske kandidaten Graubünden (Davos og St. Moritz) sa nei til å søke i en folkeavstemming i forrige uke. Her utdyper jeg noen av synspunktene mine. 

Sveitserteori. Den sveitsiske kandidaten ville vært favoritt hadde den stilt opp. Davos og St. Moritz er kjente vinteridrettssteder og mange av idrettsanleggene ligger klare. Det betyr at man ikke trenger å bygge opp kjennskap til disse stedene og det har kostnadsmessige fordeler. I tillegg er mange av lederne i de internasjonale særforbundene og mange medlemmer i IOC sveitsere. Det kunne gitt dem lobbyfordeler (dog en ulempe under avstemningen – fordi det ikke er lov å stemme når egne nasjonale kandidater er med i konkurransen). Den største ulempen til den sveitsiske kandidaten var avstanden mellom arrangørbyene. Dette er nå kun teori. Nå må vi konsentrere oss om andre kandidater.

München i sivet. Med utgangspunkt i de byene som har signalisert at de kan søke om vinter-OL i 2022 (Krakow/Zakopane, Barcelona, Lvov) har Oslo gode muligheter. Med sveitserne ute avgjøres lobbybudsjettet av om München blir kandidat eller ikke. München tapte for Pyeongchang om lekene i 2018 og har verken bekreftet eller avkreftet at de stiller opp denne gangen. Direktøren i det tyske OL-forbundet (DOSB), MichaelVesper, har allikevel antydet at sjansen er stor for at de hiver seg på ettersom sveitserne har meldt pass. München vil i så fall bli en tøff utfordrer for Oslo. Det er flere grunner til det.

Erfaring. Etter tapet mot Pyeongchang har München kunnet gå igjennom de svake punktene som bidro til at de tapte OL i 2018 – både når det gjelder OL-konsept og påvirkningsarbeid. Historien viser at man trenger en eller to forsøk før man får OL.


Presidentens privilegium. Den tyske visepresidenten i IOC, Thomas Bach, har lenge siklet på jobben som IOC-president og han er stor favoritt til å ta over jobben til Jacques Rogge i september i år. Bach var leder av Münchens søkerkomité forrige gang. Det har vært en kjent sak at han lett hadde ofret et OL til Tyskland for selv å bli IOC-president. Bach har fryktet motreaksjoner hvis Tyskland både får lederposisjonen i IOC og OL samtidig. Nå virker det ikke som Bach har reelle utfordrere til presidentvervet og det gjør det mindre sannsynlig at München blir et tema i kabalen om å velge president. Som øverste leder har han også en unik posisjon til å overtale mange i IOC til å stemme for München, skulle München velge å stille.

Oppmerksomhet og kamp. Det er også en annen grunn til at Thomas Bach antagelig vil fremme München som kandidat. På papiret er det et relativt svakt kobbel med kandidater som har sagt at de vurderer OL i 2022. Som IOC-president er det en fordel å få frem flere sterke kandidater. Det vil skjerpe kandidatene til å utforme attraktive leker og det vil gi søkeprosessen mer oppmerksomhet. Det er en kommersiell fordel for varemerket OL. Det vil derfor være av interesse for IOC at München kommer på banen.

Pro et kontra. Oslos fordel i kampen mot München er nærheten mellom alle arenaene (slik det er foreslått i Games in the City). Münchens fordel er at de har vært med en runde før og har mer erfaring med spillet om å få OL.

Folkemeningen. München skal ha folkeavstemning om OL (også en indikasjon på at de vurderer leker i 2022). Den finner sted 10. november 2013 – bare fire dager før fristen for å melde inn sitt kandidatur til IOC. Da har Oslo allerede bestemt seg. Jeg er sikker på at resultatet for Oslo påvirker utfallet av avstemningen i München. I mellomtiden er det sikkert noen som drar til Barcelona og lurer på hvordan de skal greie å arrangere vinter-OL som man gjorde med Sotsji...