Den olympiske signingsferden

Selfies. Det er fascinerende å se IOC-presidentens signingsferd i Norge. Thomas Bach ofret Münchens OL-kandidatur for å bli en av verdens mektigste idrettsledere. Han var leder forrige gang München ønsket OL, men tapte for Pyeongchang. München2022 turte han ikke promotere i frykt for å skremme bort presidentstemmer. Thomas Bach har aldri vært en stjerne i IOC, men han har spilt kortene sine riktig og det har ført til at du i disse dager får se ham på selfier hos folk på hele østlandsområdet. Om det er makten eller sjarmen som blender vet jeg ikke. Det er vanskelig å se på facebook.

Uklart oppdrag. Thomas Bach reiser rundt i østlandsområdet for å sikre en europeisk kandidat til lekene i 2022, under påskudd av å inspisere ungdoms-OL. Det fins egne komiteer for slike inspeksjoner. At München ennå ikke har arrangert eller skal arrangere vinter-OL viser Bachs begrensinger som IOC-medlem. Spørsmålet er om han får mer å si som president eller om nordmenn bare sitter igjen med mange fine bilder. Og når han avbildes med den norske kulturministeren med fotball blir jeg usikker på hva slags budskap han (og kulturministeren) egentlig kommer med? Fotball inn på programmet til ungdoms-OL? Bach er fra fotballbyen München – byen som kunne vært den første som både har arrangert sommer- og vinter-OL. Nå er det Beijing som aspirerer til den bragden. Hvis ikke Oslo2022 redder den olympiske ånd fra å slukke. For det er det inntrykket vi står igjen med etter vinterens debatt, og også under dette besøket – uten norsk søknad faller OL-konseptet og entusiasmen sammen.

Folket i annen rekke. Bachs sjarmoffensiv dreier seg fint lite om ungdoms-OL, tror jeg. Her er det statsgaranti til Oslo2022 som gjelder. Turen dreier seg om å få maktpolitikere i Norge til å sikre statsgaranti. Selv om selfier gjør seg godt på profilene til dem som møter den mektige idrettslederen, er det bildene han skaper i hodene til dem han møter i de lukkede rom – uten pressen til stede – og i såkalte arbeidsmiddager, som gjelder. Folket er egentlig ikke så viktig – slik Bach også sa det på en av sine pressekonferanser. Folkets røst teller ikke før om et år, når IOC skal velge vertsby. Når pressen (og de evinnelige omdømmeekspertene) bruker meningsmålinger som omdømmemålinger tror jeg de mister poenget. Det er omdømmet hos makthaverne som teller. Det burde omdømmeekspertene vite.

Kampanjen viktigst. Vi får stadig vekk høre at det er det dårlige omdømmet til IOC som har skapt den dårlige oppslutningen til Oslo2022. Det mener jeg er feil. Selvfølgelig skader det søknaden at IOC oppfører seg akkurat som vanlige folk forventer at de skal gjøre – arrogant – og at Sotsji var vulgært skue, men hovedgrunnen er at Oslo2022-kampanjen har vært svak. Den uønskede folkeavstemningen skapte en til tider nedlatende og aggressiv tone fra ja-siden (nei-folk var kunnskapsløse og visste ikke sitt eget beste). Det skaper motreaksjoner. De syv vinteridrettsforbundene – som burde ha mest å tjene på et slikt OL – har vært dårlige til å kjempe for sitt eget arrangement. Til sist har mye av det man har gjort kommet i feil rekkefølge. Kanskje burde man sette opp små Norway House-varianter rundt om i Norges land før man svidde av et lite breddeidrettsanlegg i Sotsji?

Internasjonale reaksjoner. Det blir ikke bare spennende å se på hvordan (det såkalte) omdømmet til IOC og Oslo2022 endrer seg i Norge etter dette besøket. Det blir også spennende å se på hvordan de andre kandidatlandene reagerer. Ungdoms-OL på Lillehammer 2016 er gullkortet til Oslo2022 og det samme gjelder for Beijing når Nanjing senere i år skal arrangere ungdoms-OL i år. Disse minilekene gjør at Norge og Kina kan ta i mot store IOC-delegasjoner uten å bryte det olympiske charteret. Det vil ikke overraske meg om Krakow, Lviv eller Almaty reagerer på at store delegasjoner fra IOC – som egentlig ikke har noe å gjøre med evalueringen av ungdoms-OL – kommer til Norge og Kina og snakker om det som skal skje i 2022?

En kandidat? Den beste måten å redusere kostnadene til lekene på er kun å ha en kandidat. Det er ungdoms-OL på Lillehammer et eksempel på. Det fikk Norge billig fordi det ikke var andre som ville ha det. Men det vil samtidig drepe den globale interessen for vinter-OL. Da blir det også tatt færre selfier. Det er ikke bra for en IOC-president som er blitt godt vant. Derfor er dette besøket så vanskelig.

Oslo 2022: - Ikke hør på de internasjonale PR-byråene!

Overraskelse i München

Mange ble overrasket over at det ble nei til OL i München i en folkeavstemning forrige helg. Med statsgaranti mener mange at Oslo vil være favoritt til å få lekene i 2022. Hva skjedde med München? Hvordan påvirker det IOC at en OL-stormakt trekker seg på denne måten? Hvordan skal Oslo få lekene i 2022? Dette er spørsmål jeg har snakket med den kjente og kontroversielle tyske journalisten Jens Weinreich om.

Ny bok om maktkampen i IOC

Jens Weinreich kommer om et par uker ut med boken Macht – Moneten – Marionetten der han analyserer og drøfter maktkampen i og rundt IOC. Weinreich er en av få journalister som har studert IOC på nært hold over lang og den siste tiden har han hatt et spesielt blikk på Münchens OL-søknad og valget av den tyske IOC-presidenten Thomas Bach.

-Hvorfor stemte de tyskerne nei i folkeavstemningen?

-Dette dreier seg i hvert fall ikke om at vanlige folk har blitt fiendtlig innstilt til sport slik mange idrettsledere har sagt de siste dagene. Bildet er mer sammensatt enn som så. Det er flere grunner til at det ble nei-flertall.

-For det første forsømte tyske sportsledere og lokalpolitikere i Bayern OL-saken og tenkte kun på seg selv og sine egne valgkamper denne høsten. Den avtroppende tyske OL-presidenten og påtroppende IOC-presidenten (og medlem i partiet FDP) Thomas Bach konsentrerte seg kun om å bli valgt som IOC-president. Münchens borgermester Christian Ude (SPD) tenkte kun på å komme inn som parlamentsmedlem i Bayern (et valg han tapte så det sang!). De brukte fint lite energi på å kjempe for den historiske muligheten det hadde vært å få et vinter-OL til München i 2022.

-Hvordan mobiliserte tysk idrett seg?

-Bachs ambisjoner som IOC-president lammet tysk idrett i valgkampperioden. Selv presidenten i det tyske skiforbundet, styremedlem i det internasjonale skiforbundet og en lokal størrelse, Alfons Hörmann, gjorde svært lite for München 2022 i perioden Bach kjempet om å bli IOC-president. Det er rett og slett en skam! Hörmann tok over vervet som president i den tyske olympiske komité etter Bach.

-Idrettspolitikere og sportsledere i Tyskland har tradisjon for å gjøre opp om tyske søkerbyer seg i mellom uten noen form for demokratiske prosesser eller åpenhet. Derfor har vi hatt kandidater som Berchtesgaden i 1992, Berlin i 2000 og Leipzig i 2012 som rett og slett var skandaløse kandidater som misbrukte offentlioge midler, hadde dårlig økonomistyring og som havnet opp i endeløse rettsaker. Denne lukkede kulturen har ført til de aldri har greid å utvikle bærekraftige planer eller overbevisende argumenter for hvorfor disse kandidatbyene bør få OL. De har ennå ikke skjønt eller akseptert at motstanderne av OL til München var bedre organisert eller hadde bedre argumenter.

-Men det skal sies at borgermester Christian Udes innsats var enda verre! Han dro på ferie til den greske Mykonos i to uker midt i den mest hektiske perioden, gjorde seg utilgjengelig på telefon og kom tilbake bare noen dager før folkeavstemningen. Det finnes utallige eksempler på hvor dårlig han prioriterte OL-kampen.

Godt organisert nei-bevegelse

-Det leder meg over til et annen årsak. Motstanderne av München-OL, som for eksempel Axel Doering fra Garmisch-Partenkirchen, viste ekte og entusiastisk engasjement for sin sak, der miljøargumentene var et av de mest sentrale. Grasrotmotstanden var i tillegg veldig godt organisert og de hadde hyppig kontakt med OL-motstandere i Østerrike og Sveits, særlig med motstanderne i det sveitsiske kantonet Graubünden (Davos) som vant kampen mot OL i en folkeavstemning i mars i år. Disse menneskene gjorde en fantastisk jobb for sin sak.

-Men det var også andre ting. Det dårlige omdømmet til IOC (og andre internasjonale særforbund som FIFA) fikk tyskere til tvile på den olympiske bevegelse. Men jeg tror ikke dette er den viktigste årsaken.

-Lokalpolitiske saker spilte også en viktig rolle. I Inzell, for eksempel – en av Tysklands mest kjente skøytebyer – var befolkningen skeptisk til at byen skulle ha en av OL-landsbyene og at OL ville føre til skøytehallen ble stengt i en lang periode i 2021/2022. Det finnes mange slike eksempler om lokal motstand som i sum bidro til at folket stemte nei. Jeg kommer inn på mange av disse eksemplene i boken som jeg holder på med.

IOC ønsker endring

-Hvordan skal IOC tolke Münchens nei?

Noen av IOC-medlemmene vil sikkert stille spørsmål om hvorfor man er så negative til OL i demokratiske stater, som for eksempel Tyskland og Sveits (som stemte nei til OL i Graübunden i mars 2013). På den annen side er det flere søkere til OL i 2022 enn det var i 2018. Det betyr at det fortsatt er stor interesse. Men er det de rette kandidatene? Jeg tror IOC vil sette pris på Oslo fordi det vil bety en nedskalering av lekene til et mer håndterlig og akseptabelt nivå, tilbake til røttene, for å si det sånn. Det liker de.

-Er demokrati en trussel mot de olympiske leker?

-På en måte, ja. Men legg ikke for mye vekt på folkeavstemningene. Det er mange grunner til at München gravla sitt prosjekt forrige helg, slik jeg var inne på tidligere.

Ikke hør på PR-byråene!

-Hva bør framtidige søkerbyer tenke på for å få OL?

-Dette dreier seg ikke om søkerbyene. De kan ikke endre spillereglene. Jeg har aldri sett en søkerby som har prøvd å tenke helt nytt, smart, billig og troverdig. De tror alltid at de må følge de dumme reglene som IOC har laget, ellers tror de at de taper. Og selv om det alltid finnes nøkterne og nytenkende personer i søkerkomiteene i starten av søknadsperioden så vil disse bli raskt satt på plass av internasjonale rådgivere og PR-selskaper som har spesialisert seg på OL-søknader og som har monopolisert OL-kampanjene. De vil fortelle kandidater som Oslo at de ikke må komme med noe revolusjonerende nytt og at de bør opptre politisk korrekt.

-Mitt råd er å vende det døve øret til de såkalte PR-guruene, taleskriverne og kampanjelederne. De ønsker kun å tjene mest mulig penger på søkerne og sikre sine posisjoner som søknadsmonopolister. Mitt råd et klart: ikke tenk på å ansette dem en gang! Gå deres egne veier! Presenter en troverdig og annerledes søknad, med full åpenhet og med sine egne særtrekk.

Vinter-OL med egen logikk

-Hvilken mulighet tror du Oslo har til å få lekene i 2022?

-Med gravleggingen av München tror jeg Oslo er en klar favoritt. Med pengeslukene Sotsji og Pyeongchang som skrekkeksempler tror jeg Oslo kan bidra til å få lekene tilbake til tilbake til røttene. Det teller. Det er en gryende vilje i IOC til sikre gode og fornuftige leker, leker uten økonomiske skandaler, forsinkelser og korrupsjon. Greier Oslo dette? Vi så tegn til slik vilje hos IOC da Tokyo ble valgt som OL-by i 2020 i Buenos Aires tidligere i år. Jeg tror også dette vil vedvare i Kuala Lumpur i 2015 når lekene i 2022 skal deles ut. 

-Men, dere skal være obs på en ting. Søknad om vinter-OL er annerledes enn sommer-OL. Mange bryr seg ikke om vinter-sport i IOC. Det er bare for en liten del av klodens befolkning. Det gjør at ikke alle ser på Oslo som en like naturlig vinter-OL-by som for eksempel europeere gjør. Det er et usikkerhetsmoment.

Vær ærlig!

-Hva vil du si til den norske søkerkomiteen?

-Jeg dekket Lillehammer-lekene og har gode minner fra mine gåturer fra OL-stadion over Jemnefjorden (husker ikke at det var bro der?) til campingplassen jeg bodde på nær Hunderfossen ake- og bobbane, og jeg har et personlig ønske til den norske søkerkomiteen: ikke bare fortell oss eventyrhistorien om Lillehammer-OL. Vær så snill å fortell oss om hvor vanskelig det har vært å drive mange av OL-anleggene i etterkant. Vær ærlig, selv når de overbetalte rådgiverne fra utlandet sier at dere ikke skal gjøre det.

Foto: Play the Game / Thomas Søndergaard 

OL i Oslo eller München i 2022?

Utdyping. Jeg har blitt spurt av flere – blant annet av TV2 og VG – om mulighetene for et OL til Oslo i 2022, etter at den sveitsiske kandidaten Graubünden (Davos og St. Moritz) sa nei til å søke i en folkeavstemming i forrige uke. Her utdyper jeg noen av synspunktene mine. 

Sveitserteori. Den sveitsiske kandidaten ville vært favoritt hadde den stilt opp. Davos og St. Moritz er kjente vinteridrettssteder og mange av idrettsanleggene ligger klare. Det betyr at man ikke trenger å bygge opp kjennskap til disse stedene og det har kostnadsmessige fordeler. I tillegg er mange av lederne i de internasjonale særforbundene og mange medlemmer i IOC sveitsere. Det kunne gitt dem lobbyfordeler (dog en ulempe under avstemningen – fordi det ikke er lov å stemme når egne nasjonale kandidater er med i konkurransen). Den største ulempen til den sveitsiske kandidaten var avstanden mellom arrangørbyene. Dette er nå kun teori. Nå må vi konsentrere oss om andre kandidater.

München i sivet. Med utgangspunkt i de byene som har signalisert at de kan søke om vinter-OL i 2022 (Krakow/Zakopane, Barcelona, Lvov) har Oslo gode muligheter. Med sveitserne ute avgjøres lobbybudsjettet av om München blir kandidat eller ikke. München tapte for Pyeongchang om lekene i 2018 og har verken bekreftet eller avkreftet at de stiller opp denne gangen. Direktøren i det tyske OL-forbundet (DOSB), MichaelVesper, har allikevel antydet at sjansen er stor for at de hiver seg på ettersom sveitserne har meldt pass. München vil i så fall bli en tøff utfordrer for Oslo. Det er flere grunner til det.

Erfaring. Etter tapet mot Pyeongchang har München kunnet gå igjennom de svake punktene som bidro til at de tapte OL i 2018 – både når det gjelder OL-konsept og påvirkningsarbeid. Historien viser at man trenger en eller to forsøk før man får OL.


Presidentens privilegium. Den tyske visepresidenten i IOC, Thomas Bach, har lenge siklet på jobben som IOC-president og han er stor favoritt til å ta over jobben til Jacques Rogge i september i år. Bach var leder av Münchens søkerkomité forrige gang. Det har vært en kjent sak at han lett hadde ofret et OL til Tyskland for selv å bli IOC-president. Bach har fryktet motreaksjoner hvis Tyskland både får lederposisjonen i IOC og OL samtidig. Nå virker det ikke som Bach har reelle utfordrere til presidentvervet og det gjør det mindre sannsynlig at München blir et tema i kabalen om å velge president. Som øverste leder har han også en unik posisjon til å overtale mange i IOC til å stemme for München, skulle München velge å stille.

Oppmerksomhet og kamp. Det er også en annen grunn til at Thomas Bach antagelig vil fremme München som kandidat. På papiret er det et relativt svakt kobbel med kandidater som har sagt at de vurderer OL i 2022. Som IOC-president er det en fordel å få frem flere sterke kandidater. Det vil skjerpe kandidatene til å utforme attraktive leker og det vil gi søkeprosessen mer oppmerksomhet. Det er en kommersiell fordel for varemerket OL. Det vil derfor være av interesse for IOC at München kommer på banen.

Pro et kontra. Oslos fordel i kampen mot München er nærheten mellom alle arenaene (slik det er foreslått i Games in the City). Münchens fordel er at de har vært med en runde før og har mer erfaring med spillet om å få OL.

Folkemeningen. München skal ha folkeavstemning om OL (også en indikasjon på at de vurderer leker i 2022). Den finner sted 10. november 2013 – bare fire dager før fristen for å melde inn sitt kandidatur til IOC. Da har Oslo allerede bestemt seg. Jeg er sikker på at resultatet for Oslo påvirker utfallet av avstemningen i München. I mellomtiden er det sikkert noen som drar til Barcelona og lurer på hvordan de skal greie å arrangere vinter-OL som man gjorde med Sotsji...

Olympisk terrorisme og anerkjennelsen av Palestina

Nytt FN-medlem? Denne uken venter en hel verden i spenning på om FNs sikkerhetsråd og/eller FNs generalforsamling vil anerkjenne Palestina som suveren stat og som medlem av FN. De fleste spådommer går ut på at USA vil nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot en anerkjennelse av Palestina, men at generalforsamlingen vil gjøre det motsatte, hvis i det hele tatt det palestinske spørsmålet blir tatt opp til votering. Ferden mot (eventuelt) fullverdig FN-status har vært lang, kronglete og voldelig. Palestinas innpass i FN-systemet startet i stor grad med OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 karakteriserte som moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer). For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet rundt det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder George Habash sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

München-OL 1972. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi. Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet i følge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess som fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72.

Seier for terrorisme? For ikke lenge siden skrev Bjørn Hansen i Dagsavisen at terroristene har mislykkes. I dette tilfellet tar han feil. PLO og andre palestinske terrororganisasjoner kan delvis takke olympisk terrorisme for at det i disse dager diskuteres fullverdig palestinsk medlemskap i FN. Under OL i London neste år er det (nesten) førti år siden München-massakren. Det kan også være Palestinas første OL som fullverdig stat.

Idrett og livsstil

Krangel om livsstil. Det går hett for seg i debatten om ny norsk landslagstrener. Mini kritiserer blant annet Trond Sollied for dårlig livsstil og at han derfor ikke passer til å bli landslagstrener. Denne debatten blir bare barnemat i forhold til debatten islam og idrett som i tiden framover kommer til å skyte fart.

Mourinho sparker etter Drillo. José Mourinho er i hardt vær etter at han byttet ut en av sine Inter-spillere i kampen mot Bari for en uke siden – etter sigende – fordi han mente den muslimske spilleren var tappet for energi på grunn av Ramadan. Under Ramadan har muslimer ikke lov til å ta til seg føde så lenge solen er oppe. Mourinho sparker her etter Drillo.

Ramadan. Da Drillo trente Irak mente han at spillerne ikke kunne trene i 40 graders varme uten å drikke. ”Nå er ikke jeg noen fysiologiekspert, men vi kan’ke trene uten vann”, skal Drillo han ha sagt under en av de første treningene med de ferske Asia-mesterne i fotball. Drillo kunne kanskje ha forberedt seg litt bedre…?

Krasj. Fram mot OL i London i 2012 kommer det garantert flere slike historier. Lekene i London foregår nemlig midt under Ramadan! I 2012 varer Ramadan fra 21. juli til 20. august. OL varer fra 27. juli til 12. august. Det forventes at ca. 3000 av deltagerne i OL i London vil være muslimer, og mange av de 70.000 frivillige under lekene vil også være det.

Protester. Det er ventet flere protester før og under lekene i London på grunn av sammenfallet mellom Ramadan og OL. Samtidig er det ventet at Israel vil arrangere en 40-årsmarkering for massakren på 11 israelske utøvere under München-OL i 1972. Det lukter bråk.

Never ending story. Da IOC bestemte at London skulle få OL tror jeg ikke de tenkte på Ramadan. Jeg er sikker på at de kommer til å bli minnet på det i tiden som kommer. Og hva mener Trond Sollied om spillere som ikke kan ta til seg føde på grunn av Ramadan?

Ikke første terrorangrep på idrettsutøvere siden München 1972!

Aftenposten tar feil! Etter terrorangrepet på det srilankesiske cricketlaget i Lahore trekker nesten alle nyhetsmedier paraleller til tragedien i München i 1972. Aftenposten hevder til og med at dette er det første angrepet på idrettsutøvere siden Svart September drepte 11 israelske utøvere og trenere under lekene i 1972. Dette er feil!

Flere terrorangrep mot idrettsutøvere. Det er mange måter å definere hva som er en idrettsutøver, og det er enda flere måter å definere hva som er et terrorangrep. Men til tross for definisjonsmangfoldet har det vært flere terrorangrep på idrettsutøvere siden 1972. Terroreksperten Louis Mizell talte mellom 1972 og 2004 168 terrorangrep på idrettsarrangementer. Ikke alle var myntet på utøverne, men noen var det. I 1987 døde for eksempel 20 filipinske soldater som deltok i et lokalt løp av forgiftet vann gitt til dem av terrorister under løpet. I 2002 drepte selvmordsbombere 11 franske soldater, to pakistanere og New Zealands fysioterapeut da de angrep spillerhotellet til det newzealandske laget i Karachi. Ingen spiller ble drept, men dette var helt tydelig et angrep også på det gjestende laget. I 2008 drepte en tamilsk selvmordsbomber flere løpere under starten på et maratonløp i Sri Lanka.

Perspektiv. Dette er bare noen eksempler på at det har vært terrorangrep rettet mot idrettsutøvere etter 1972. Det er viktig at man ikke ser seg blind på store idrettsbegivenheter og idrettsarrangementer når man skal sette terrorhandlinger i perspektiv. At angrepet i Lahore har større symbolsk betydning enn andre angrep på idrettsmenn og at angrepet i Lahore på den måten kan sammenlignes med det som skjedde i 1972 er en annen sak.