Bør idretten bli mer demokratisk?

Mer demokrati. Årets Play the Game-konferanse har tittelen «Stepping up for democracy in sport». Etter å ha hørt flere innlegg om IOC og FIFA og etter å ha diskutert med mange her på konferansen hva idrettsdemokrati egentlig betyr og hva det kan føre til er jeg litt i tvil om demokrati i idretten alltid må være et ideal. Eller rettere sagt: hva slags demokrati skal idretten ha?

FIFA med for første gang. For første gang har FIFA sendt en representant til delta på Play the Game – Sepp Blatters kommunikasjonsdirektør Walter De Grigorio. De Grigorio deltok i panelet om FIFA-reformer (FIFA reforms – fact or phantom?) og han fikk kjørt seg godt og måtte svare på alle slags anklager mot FIFA. Ikke alle svarene var like gode (ikka alle anklagene mot ham heller), men han skal ha for å stille opp og for at han ikke er skråsikker på alt. En av innrømmelsene han kom med var at valget av Russland 2018 og Qatar 2022 som VM-verter var feil. Ikke at feil land var valgt, men at FIFA ikke burde ha delt ut to verdensmesterskap samtidig. Det skapte for mye politiske forhandlinger internt i FIFAs eksekutivkomite. Med alt bråket i etterkant så kan man skjønne kommunikasjonsdirektørens frustrasjon. Det paradoksale er at denne beslutningen – om å velge to VM-verter samtidig – kom fordi beslutningsstrukturen i FIFA skal endres og at alle 209 medlemsnasjoner neste gang skal være med på å ta beslutningen, ikke bare FIFAs eksekutivkomite. De er i realiteten «stepping up for democracy in sport». Spørsmålet er om mer demokrati i FIFA gjør valgene mer riktig og mer forutsigbare?

IOC og FIFA. Analogien til IOC blir stadig dratt fram. Hvem er best av de mektigste idrettsorganisasjonene i verden? I de rapportene vi har fått presentert her får vi vite at IOC har kommet mye lenger enn FIFA i sitt reformarbeid, blant annet når det gjelder åpenhet. Det betyr ikke at IOC kan lene seg tilbake, bare at FIFA har mer å gå på. Og i denne diskusjonen er det viktig å gjøre et skille mellom valg av personer og valg av vertskap. Mer åpenhet og mer demokrati rundt valg av personer til styre og stell i de to organisasjonene burde være målet. Men hva med valg av vertskap til arrangementer? Der er jeg i tvil.

Mindre korrupt IOC. I Norge har vi det siste halve året hatt en stor debatt om vi skal søke vinter-OL 2022. Skulle Oslo velge å søke vil den bli gjenstand for omfattende tekniske vurderinger fra IOCs side. Disse vurderingene er grundige og viser hvilken kandidat som arrangementsteknisk er best egnet til å arrangere olympiske leker. Det spesielle er at de byene som er best egnet som arrangør i følge disse rapportene sjelden får OL – det er magefølelsen og den demokratiske prosessen i IOC som avgjør hvem som blir vertsby, og i den prosessen er det mange politiske vurderinger. Eller som De Grigorio sa for FIFAs del: de tekniske rapportene sier ingenting om hvilke deler av verden FIFA har der største markedspotensialet.

IOC-reform. Etter korrupsjonsskandalene i IOC på midten av 1990-tallet ble det innført strenge regler i søkeprosessen for å få OL. Et av tiltakene var at offisielle kandidater ikke hadde lov til å invitere IOC-medlemmer til kandidatens hjemland, fordi dette kunne føre til korrupsjon. Den nye IOC-presidenten Thomas Bach har sagt at han vurderer om denne regelen bør endres, fordi - etter hans mening - IOC ikke er like korrupt lenger. Han om det.

 

FIFA-reform. Det FIFA er i ferd med å gjøre er å innføre et system som ligner på det IOC hadde før. De som ønsker fotball-VM i framtiden skal ikke lenger bare forholde seg til FIFAs eksekutivkomite på litt over 20 personer, men til 209 medlemsnasjoner. Det gjør prosessen enda mer uoversiktlig og vil – etter min mening – gjøre de tekniske vurderingene av søkerlandene langt mindre verdt.

Mer demokratisk og mer korrupt? Vil det føre til mer korrupsjon? Det er en mulighet, sier De Grigorio. Men det er mer demokratisk.

Hva ville Harry Hole gjort?

Jeg sitter værfast på Kastrup etter to stormfulle og mislykkede landingsforsøk på Århus lufthavn. I kveld skulle jeg ledet kveldens sesjon om kampfiksing på verdens viktigste konferanse om idrettspolitikk – Play the Game. Jeg håper jeg rekker morgendagens sesjon om kampfiksing, da skal jeg også lede et panel om kampfiksing. Der skal canadieren Declan Hill delta. Jeg har spart et lurt spørsmål til ham: hva ville Harry Hole gjort?

Kampfiksing er det mest sentrale temaet på årets konferanse, med innslag på åpningssesjonen og med fire hele sesjoner dedikert temaet, et tema som få har et håndgripelig forhold til, men som mange snakker om. I bagasjen (ikke i kofferten min som jeg ikke aner hvor er akkurat nå) har jeg ferske inntrykk fra Declan Hills besøk i Oslo denne helgen. Han er verdens fremste ekspert på kampfiksing og en god venn. I forrige uke holdt han foredrag for norsk idrett og jeg tilbrakte helgen sammen med ham for å vise han rundt i Oslo. Vi gikk blant annet opp de kriminelle veiene til Harry Hole – hans skjønnlitterære romanhelt for tiden. Men kampfiksing er ikke fiksjon og det går ikke an å løse problemene på Restaurant Schrøder.

Det er mange i Norge som ikke har skjønt rekkevidden av kampfiksing. Den som tror det holder å overvåke unormalt spill på Norsk Tipping er i beste fall naiv. Og den som tror tippepremiene på travsport avgjør om det foregår fiksing blant de firbeinte har ikke skjønt noe som helst. Fiksingen har som regel sitt utspring i Asia og det er bare de dummeste av de dumme som fikser kamper og spiller på lovlige nettsteder, som for eksempel Norsk Tipping, i følge Declan Hill.

I SAS-loungen på Kastrup følger jeg med på streamingen av åpningssesjonen på Play the Game. Der kroaten Mario Čižmek, som har spilt profesjonell fotball i Kroatia, Israel og på Island, forteller om hvordan han var med på å fikse kamper i Kroatia på oppfordring fra en i det kroatiske fotballforbundet. Spillerne på Čižmeks lag ble bedt om å fikse kamper som ikke hadde særlig betydning og de gikk med på det fordi de ikke hadde fått lønn på lang tid. Lav lønn og usikre utbetalinger er ofte en kilde til fiksing. Jeg syns det er modig å stå fram på denne måten, det er få som gjør det, og de som gjør det risikerer mye. På de annen side er det noe kjent med historien. Det er spillerne som står fram, ikke de høyt oppe i systemet. Dette er vanlig og det er også en vanlig oppfatning av at når det først avdekkes kampfiksing så er det spillerne som er de store syndebukkene. Det er feil. Spillerne er bare en liten brikke når kampfiksing foregår og de som er lettest å ta – både for fikserne og de som skal dømme dem. Det har Declan Hill mange eksempler på.

I fjor fikk Norge øynene opp for kampfiksing, da to kamper ble mistenkt for å være fikset. Ennå er det ikke konkludert i sakene – og de få tilfellene og den lange saksgangen illustrerer to sentrale aspekter ved kampfiksing. Det er vanskelig å oppdage og det er vanskelig å finne bevis.

Declan Hill har antydet at to andre kamper der norske lag har deltatt har vært fikset. Da han var på besøk hos en bookmaker-broker i London i 2010 kom det inn en telefon fra Norge der det ble plassert 250000 dollar på en norsk U17-kamp. Og hos kampfiksere som ble arrestert i forkant av fotball-VM for damer i 2007 ble det antydet at Norge skulle slå Ghana 7-2. Gjett hva resultatet ble? (VM-kampen står omtalt i Declan Hills bok The Fix). Om dette var fiksede kamper er usikkert, men det viser allikevel at norske kamper, som for de fleste nordmenn er uinteressante, har interesse utenfor landegrensene våre. Det gjør at vi bør være på vakt.

Store konferanser om kampfiksing og andre alvorlige problemer inneholder ofte store ord fra representanter til store idrettsforbund og fra politikere som bare er kastet inn i problematikken. De har sjelden noe konkret å vise til. I følge Declan Hill er det vanlige politifolk i Rovaniemi og i Bochum som er de store heltene – de har avdekket de største sakene i Europa. De har lest seg opp på tematikken av egen fri vilje, avlyttet telefoner og arrestert banditter som har vært ettersøkt i hele verden, men som Interpol og myndigheter i Asia ikke har turt å ta i.

Hva ville Harry Hole gjort med kampfiksing?

Tynt om kampfiksing

Ny rapport. I september ga lotteritilsynene i Norge, Sverige og Finland ut rapporten Match-fixing in the Nordic countries. Med denne rapporten bidrar det norske lotteritilsynet med å oppfylle sine forpliktelser i den nasjonale handlingsplanen mot kampfiksing som ble lansert på slutten av 2012. Hvor godt bidrar rapporten til å belyse kampfiksingsproblemet i Norge (og de andre nordiske land)?

Bratt læringskurve. Læringskurven om kampfiksing har vært bratt i Norge. Det skyldes uvitenhet om hva kampfiksing dreier seg om og en klassisk naiv holdning om at Norge ikke er som andre land. Derfor er det bra at det norske lotteritilsynet tar tak i problemet og vurderer sin rolle i dette arbeidet. Rapporten gir en god oversikt over mulige grunner til kampfiksing og over lovverk og tiltak som er satt i gang i de tre nordiske landene (og Danmark). Analysen av omfang av kampfiksing og trusselbildet den tegner opp er imidlertid tynn suppe.

Store svakheter. Som sagt: ønsker du en oversikt over tiltak som er satt i gang og hvilke deler av lovverket som benyttes på dette området i de tre landene (og Danmark) får du det i denne rapporten. Den har også en grei oversikt over hvilke faktorer som kan føre til kampfiksing og hva som er utfordringer for forskjellige aktører involvert i gambling (idretten, tippeselskaper og regulerende myndigheter). Men analysen er grunn og særlig på fire punkter.

1.      Lite fakta. Rapporten tar utgangspunkt i kjente saker i de tre nordiske landene (og Danmark). Dem er det svært få av og det er det to hovedgrunner til. For det første har man ikke kommet i gang med et skikkelig arbeid med å avdekke kampfiksing. For det andre er det svært vanskelig å avdekke kampfiksing (og mer vanskelig å bevise det i en rettssal). På dette grunnlaget konkluderer rapporten med at lagsporter (særlig fotball), kamper i lavere divisjoner, små idretter og spillere med lav lønn er mest sårbare for kampfiksing. Dette er ubegrunnet synsing. Man kan ikke definere kampfiksingsproblemet kun ut i fra saker som er kjent. Dette minner om rapporten The Prevalence of Corruption in International Sport (2011) som hevdet at doping var et større problem enn kampfiksing fordi vi kjente til flere dopingsaker enn kampfiksingssaker. Datagrunnlaget er for smått og referanselisten for liten og det gir ingen mening å angi årsaksforholdene i Norden basert på de få sakene vi KJENNER til.

2.      Snevert fokus. For det andre fokuserer rapporten nesten utelukkende på spill som foregår hos de nordiske aktørene. Det betyr at idretter som for eksempel Norsk Tipping ikke tilbyr spill på ikke blir vurdert eller overvåket. Det betyr også at mange idretter som kan fikses (spotfiksing, point-shaving og resultatfiksing) ikke blir vurdert. Da blir også datagrunnlaget mindre og naiviteten beholder sin grobunn.

 

3.      Navlebeskuende. Rapporten er flink til å påpeke at kampfiksing er et internasjonalt fenomen og at kampfiksing i Norge kan ha forgreninger til andre deler av verden. Denne påstanden følges på ingen måte opp. Rapporten rammer ikke inn Norden i en global kontekst – for eksempel at syndikater i Singapore og Malaysia kan drive kampfiksing hos oss. Denne koblingen burde vært tydeligere i rapporten fordi det vil tvinge overvåkere av kampfiksing til å se andre steder enn de gjør i dag. Og grunnen er enkel – i andre land tippes det på kamper som ikke er viktig i Norge (og Norden). Norske volleyballkamper og tenniskamper står på oddskupongen hos legale og illegale sider i andre deler av verden. Det betyr at kamper i disse idrettene kan fikses uten at vi oppdager det – fordi vi kun fokuserer på nasjonale spillobjekter høyt oppe i ligasystemet og i kjente idretter.

 

4.      Fri dressur. Vurderingene av fiksing av hestespill illustrerer på en god måte naiviteten og umodenheten i denne rapporten. For det første hevder rapporten at det ikke forekommer fiksing av hestespill. På det området sitter ikke jeg med mye informasjon, men jeg tviler på at de har boret særlig dypt i denne materien. Det som er mer urovekkende er at rapporten hevder at fiksing av hesteløp er lite sannsynlig fordi premiene i disse løpene er så lave! Hva vet de nordiske lotteritilsynene om gevinstene på svenske travløp i Kuala Lumpur?

Grundigere analyser! Jeg syns det er bra at det norske lotteritilsynet har satt i gang arbeid mot kampfiksing og at det er et nordisk samarbeid på dette området. Nå må vi få fakta på bordet for å få vite hvor naive vi har vært og for å få satt i gang virkningsfulle tiltak mot et fenomen som kan ødelegge idretten.