House of Olympic Cards

Krypere. Nå starter rotteracet mot OL 2022. I Bekel i Tyrkia arrangeres denne uken Sport Accord International Conference. Her møtes det som kan krype og gå av internasjonale idrettspolitikere. Og alle som kryper for dem.

Klisjeer. På konferansen får du høre alle klisjeene idretten har å by på, nesten uten motforestillinger. Det meste som er der av journalister er gamle travere og gamle kjente av dem som er delegater og mange av dem er spesielt fløyet inn for å dekke denne begivenheten. I Belek blir det vanskelig å skille mellom PR-rådgivere og pressefolk. I dette miljøet er det lett å bli blind på sin egen fortreffelighet. Også for dem som søker OL. Men bak kulissene lurer en rå maktkamp.

Realpolitik. Aldri før har det vært viktigere med et kritisk lys på internasjonal idrettspolitikk. Makten sentraliseres stadig mer og alle fyndord om demokratisering, mer åpenhet og moderasjon drukner i PR-kampanjer styrt av politikere med sin egen agenda. Med dette bakteppet blir den norske debatten om IOCs vilje til endring litt pussig. Flere norske røster har prøvd å skape balanse i regnskapet ved å beskrive IOC som en reformert bevegelse, men med forbedringspotensial. Det er en dristig øvelse. Det er ikke vanskelig å hevde at IOC har gått framover de siste 20 årene. Problemet er at resten av verden har gjort større framskritt. Det er lett å hekte seg på den nyvalgte IOC-presidenten når han han sier han vil endre IOC. Jacques Rogge hadde også store planer om reformer, uten å lykkes. Thomas Bach er også en maktpolitiker og er i allianse med personer som har en helt egen agenda en idealistiske reformer.

Nye kommisjoner. På konferansen i Bekel er det første gang idrettsverdenen får møte de nye kommisjonsmedlemmene og delegatene som IOC nylig har utnevnt. Det er blant disse at man må manøvrere seg for å få OL i 2022, og det er disse man må overbevise om økt demokratisering, mer fokus på menneskerettigheter og et mer nøkternt OL. Det ser vanskelig ut.

Utpekt. Valget av ledere og delegater og plassering i kommisjoner har ikke vært en demokratisk prosess. Lederne for de 30 kommisjonene og de spesielt utvalgte delegatene ble sannsynligvis plukket ut og plassert på møter mellom IOC-president Thomas Bach, generalsekretær i Sport Accord Marius Vizer og president i ANOC sjeik al-Sabah i Kuwait i forrige uke, hjemme hos al-Sabah. Her la de sitt eget House of Cards. Det er mange utnevnelser som er interessante, og det er særlig tre utnevnelser som er påfallende og som gir signaler om at det kan være forskjell på ord og handling i IOC.

Idrettens autonomi. For det første utnevnelsen av Patrick Hickey som delegat for å ta vare på IOCs autonomi (uavhengighet). Idrettens autonomi blir av mange idrettsledere omtalt som en gudegitt gave til idretten. Autonomi betyr at idretten har sitt eget regelverk og styresett utenfor resten av det sivile samfunn. I visse tilfeller er det bra. Mange hadde sittet i fengsel for voldsbruk hadde fotballkamper vært underlagt strafferetten. Men autonomi kan også skjule korrupsjon eller være en bekvem unnskyldning for å skille sport og politikk. I Tyrkia er idrettens autonomi grunnlovsfestet, noe som har ført til at politikere trekkes til idretten fordi de der kan de drive med korrupsjon uten å bli straffet. Lurer på om det er noen journalister som tar opp dette i Bekel denne uken? Patrick Hickey har sikkert svar?

Ære være Lukasjenko. Svaret til Hickey er jeg usikker på, men han har et frynsete rulleblad. Som leder for den Europeiske Olympiske Komité (EOC) ga Hickey Hviterusslands diktator Aleksander Lukasjenko – som for øvrig er lederen for den olympiske komite i Hviterussland – hedersutmerkelse for fantastisk innsats for den olympiske bevegelse i 2008. Seneste i 2011 ga han uttrykk for at Lukasjenko gjør en viktig jobb for den olympiske bevegelse. Idrettens autonomi?

Politisk protest. For det andre utnevnelsen av Mario Pescante som leder for IOCs FN-delegasjonen. Han gikk sterkt ut mot den amerikanske presidenten i forkant av OL i Sotsji fordi han sendte homofile representanter i sin delegasjon (og selv uteble) og har sagt at hans oppgave er å få inn en paragraf i den olympiske våpenhvilen som forbyr politiske protester under lekene.

Putins mann. For det tredje utnevnelsen Alexsander Zhukov som leder for evalueringskommisjonen av lekene i 2022. Zhukov var økonom i det sovjetiske finansdepartementet i mange år, har vært visestatsminister i Russland og er i dag viseformann i det russiske parlamentet. Han var også leder av den russiske OL-komiteen. Det hadde vært spennende å høre hva Patrick Hickey mener om autonomien i russisk idrett?

Russiske interesser. Zhukov er Vladimir Putins mann i IOC. Det gjør hans posisjon ekstra pikant: To av kandidatene til OL i 2022 – Lviv i Ukraina og Almaty i Kasakhstan – er i russernes interessefelt. Kommer Zhukov til å bruke konflikten i Ukraina mot Lviv? Og kommer han til å jobbe for Almaty for å skape tettere bånd mellom Russland og Kasakhstan. Dette er ikke bare konspirasjoner, men olympisk realpolitik.

PR-guru. Og bak alle disse lurer PR-guruen Jon Tibbs (Jon Tibbs Association). Han er PR-edderkoppen som har hatt en finger med i spillet i de fleste vellykkete søkerprosesser de siste årene. Han har sterke bånd til alle med makt i den internasjonale idrettsfamilien. Han stod bak kampanjene til Beijing, Athen og Sotsji-OL. Og han er i dag PR-mannen til ANOC, EOC og var personen som ledet kampanjen til Thomas Bach da han ble IOC-president, med sterk støtte fra sjeik al-Sabah i ANOC. Den siste tiden har han tatt oppdrag fra land med frynsete menneskerettighetsrykte og brukt idrett som middel for å gi dem et glanset ytre. Siste skudd på stammen er Turkmenistan. Jon Tibbs er en sterk bidragsyter for å flytte det olympiske maktsentrum fra Europa og Amerika til Asia.

Idealer eller realpolitik? Det er i dette makttriangelet Oslo 2022 skal bryte igjennom – enten gjennom idealistisk arbeid for en sunnere olympisk familie eller gjennom forhandlinger og kjøpslåing som ikke står i stil med de idealene man ofte fremmer i festtaler. Hvem snakker med hvem i Belek?