NATO-sjef med olympisk immunitet?

Idrett som ventil. Qatar bruker fotball-VM som sikkerhetspolitikk og Kina og Russland har brukt OL for å vise verden at de kan forsvare seg med både myk og hard makt. Internasjonal idrettspolitikk er internasjonal stormaktspolitikk, men opp i alt dette lever idrettspolitikken sitt eget liv og kan fungere som en mulig bakvei når hoveddøren er stengt. Det har Norge fått erfare med Kina i etterkant av fredsprisen til Liu Xiaobo. Hva skjer med disse bakveiene når Norge får sin første generalsekretær i NATO?

Utenpå politikken. Det er ett viktig premiss som må være oppfylt for at idrettsarenaen skal kunne brukes som diplomatisk bakkanal: sporten må oppfattes som noe som ligger utenpå politikken – enten langt viktigere eller helt uviktig. Samtidig er det viktig at de som arbeider i og for de internasjonale idrettsorganisasjonene representerer idretten og ikke nasjonene de kommer i fra. Viskes dette skillet ut blir sporten virkemiddel for å nå nasjonale målsettinger og ikke en arena der forsoning kan oppnås.

Politisk tungetale. Da den norske nobelkomite ga fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010, skapte det store problemer for norsk næringsliv og norske politikere. Kina stengte hoveddøren. Norske politikere hadde og har store problemer med å fortelle Kina og Kina-venner at det ikke var Norge som var avsender, men at prisen ble gitt av en uavhengig komite med utspring i Sverige (bestående av tidligere partipolitikere med fartstid fra storting og regjering). Politisk tungetale på høyt nivå.

Olympisk tungetale. På samme måte har IOC vanskeligheter med å forklare at utdelingen av olympiske leker til Kina og Beijing og Russland og Sotsji, eller FIFA tildelingen av fotball-VM til Qatar, ikke har noe med politikk å gjøre. IOC og FIFA ønsker ikke å blande sammen sport og politikk. Tungetale på olympisk nivå.

Døra på gløtt. Men ikke alle dører har vært stengt mellom Kina og Norge. Idretten har på flere måter bidratt til at noen dører har stått på gløtt. Siden Norge er en stormakt i bordtennis for funksjonshemmede, Gerhard Heiberg er norsk og Antidoping Norge har gode forbindelser til Kina har det vært god kontakt på idrettspolitisk nivå, med informasjonsutveksling som eller ikke hadde funnet sted. At Kina i år har arrangert ungdoms-OL og Lillehammer skal arrangere de samme lekene om to år har også gitt en møteplass for offisielle representanter for begge land. I Kina er det kortere mellom politikken og idretten enn i Norge, samtidig som kineserne greier å se forskjell på idrett og politikk. Slikt holder dører på gløtt. Enn så lenge.

Lex Heiberg. Gerhard Heiberg har spilt en sentral rolle i dette bakdørsdiplomatiet. Både gjennom arbeidet med OL i Beijing, men også fordi det sitter flere kinesere i IOC med sterk tilknytning til Politbyrået. Han har også hatt god kontakt med det voksende antall russiske IOC-delegater. Og forholdet til russiske kandidater kan bli sentralt i tiden framover – også med tanke på Oslos ønske om å få OL i 2022. Spørsmålet er om disse kan brukes som ressurspersoner for politisk dialog eller om disse kun opptrer uten politisk agenda skulle russiske myndigheter ha vanskeligheter med å skille mellom Jens og generalsekretæren i NATO.

Maktforskyving. Det blir stadig flere russere og kinesere i IOC og tyngdepunktet i den olympiske bevegelse (og i den den internasjonale fotballfamilien) skyves østover fra Europe og USA og mot Asia. De siste utdelingene av OL og fotball-VM har vist dette og det er ikke lenger en automatikk at mesterskap og leker fordeles på forskjellige kontinenter. Dette har ikke bare skjedd av seg selv, men er en del av en politisk vilje i øst og Østen om å bruke sport som virkemiddel for å sette seg selv på kartet og komme i godt lys og i godt selskap. Ved siden av Russland, Kina og Qatar er Aserbajdsjan og Kasakhstan de viktigste arrangørene av idrettsarrangementer sør og øst for Norge i dag. Land som også er i Russlands interesseområde.

Russisk dominans. Russiske politikere og venner av Vladimir Putin har de siste årene fått stadig mer makt i internasjonal idrett. Det siste russiske IOC-medlemmet Alexander Zhukov er en nær venn av Putin (hvis Putin har venner?) og er tidligere visestatsminister og viseformann i parlamentet. Han ble nylig utpekt som leder for evalueringskommisjonen for lekene i 2022. Det er nå var fem og er tre søkere til disse lekene og alle søkerland er i dag av stor strategisk interesse for Russland. Polen (Krakow) er en gammel venn som gikk over til fienden og er i dag et svært viktig NATO-land. Ukraina (Lviv) er i sterk konflikt med Russland og er delt mellom Vesten og Russland. Kasakhstan (Almaty) er en viktig alliert i Asia og forholdet til Kina (Beijing) er bedre enn på lenge. Mine rapporter forteller at det var den kinesiske presidentene Xi Jinping som gjorde best inntrykk på Putin av statslederne som var på besøk i Sotsji. Og til sist har vi Norge (Oslo), den vennlige naboen som har fått lederen for militæralliansen som ikke gjør noe annet enn å irritere Russland.

Storpolitikk uansett. Der er vanskelig å se for seg at valget av OL-by ikke har en eller annen storpolitisk dimensjon der Russland sitter med gode kort på hånda. Jens Stoltenberg bør selv være forsiktig med å engasjere seg i idrettsdiplomatiet, der har han liten troverdighet. Det holder ikke med mange mil på sykkel i Nordmarka for å overbevise en sovende bjørn om at man har hederlige hensikter med det man gjør. Hva med vinter-OL til Beijing? Da kan Jens dra til OL som pensjonert generalsekretær i NATO uten å ta hensyn til fredsprisen. Verre blir det hvis Torbjørn Jagland gir fredsprisen til en russisk aktivist i år. Det kan frata Norge både OL og stenge alle sportslige bakdører. Hvis ikke idretten vil det annerledes?