Idrettens Realpolitik

Alle skal med! Ja- og nei-siden i OL-debatten teller følgere. På Facebook leder nei-siden dramatisk, mens ja-siden har flere samfunnstopper på sin side. Folket mot elitene, slik nei-siden fremstilte EU-kampen på begynnelsen av 1990-tallet? Da hevdes det at folket slo makta med fakta. I polariserte debatter om OL (og EU) samler man det man kan av støttespillere i akkurat den saken, men legger mindre vekt på hva den samme personen mener resten av året. Sak og ideologi er ikke alltid sammenfallende, heller ikke i OL-saken. Hvilke konsekvenser har det for norsk idrett?

My enemy’s enemy is my friend. OL-saken foregår på to nivåer (og her er det fristende å trekke inn Robert D. Putnams tonivå-modell, men jeg skal spare dere!). Først må du vinne på nasjonalt nivå, deretter på internasjonalt nivå, samtidig som det som foregår på internasjonalt nivå preger debatten på nasjonalt nivå (mer enn omvendt). IOCs væremåte (eller rettere sagt IOC-representanters væremåte) har betydning for holdningene i norsk opinion, samtidig som du er avhengig av IOC-representanters gunst skulle Norge opprettholde sitt kandidatur med statsgaranti. I den sammenheng blir lett maksimen My enemy’s enemy is my friend. Dette er OL-sakens Realpolitik.

Mye på spill. Jeg vil hevde at dette spillet er farligere for ja-siden i OL-saken, og særlig idrettsbevegelsen, enn motsatt. Enkelt og greit fordi det ikke bare er troverdigheten til OL og den olympiske bevegelse som står på spill, men også holdningene til idretten etter at OL-saken er avgjort. Både på nasjonalt og internasjonalt nivå skal man være varsom med hvem man omfavner og trekker til sitt bryst i OL-kampens hete. Bjørnetjenester kan være farlig. Det så vi særlig i forbindelse med Sotsji-OL.

Samtaler. Da jeg jobbet i Idrettsforbundet hadde vi møter med alle de politiske partiene der idretten fremmet sine krav og diskuterte idrettspolitikk. Det var – etter min oppfatning – svært effektivt. Flere partier tok til seg idrettens argumenter og viet større deler av partiprogrammene til idrettspolitikk enn det de hadde tenkt før disse møtene. Etter det ble idretten også en viktigere del av valgkampen og en sak der alle partier på de viktigste områdene var enige med idretten. Men det var da, og er fortsatt, én klar skillelinje i norsk idrettspolitikk: mellom dem som ønsker å endre idrettens finansiering enten ved å avslutte Norsk Tippings monopolstilling eller å kaste idretten over på statsbudsjettet. Begge deler er idretten i mot – og begge standpunkter finner du hos regjeringspartiene (og Venstre) i dag.

Idrett som partipolitikk. Går du gjennom partiprogrammene og samtidig tar en titt på den siste idrettsmeldingen, og setter det opp mot krav idretten har stilt til politikerne de siste tre valgene, kommer, tro det eller ei, Fremskrittspartiet godt ut. De møter idretten på mange områder, mer enn flere andre partier. Nå skal man selvfølgelig ta partiprogrammer og noter i en idrettsmelding med en klype salt (og jeg er vanligvis ingen varm forsvarer av Fremskrittspartiet), men det blir litt spesielt at Idrettspresidenten – etter Fremskrittspartiets nei til OL-statsgaranti – hevder at Fremskrittspartiet er mot idretten. Hva om Fremskrittspartiet går med på OL mot at idretten går med på liberalisering av norsk spillpolitikk og får idretten over på statsbudsjettet? Og hva med omfavnelsen av Venstre-leder Trine Skei Grandes OL-ja. Hun vil kvitte seg med Norsk Tipping. Mange av Høyre-ordførerne som har støttet OL-saken og som har fått hederlig omtale av ja-folket er også for en liberalisering av norsk spillpolitikk. Det er ikke alltid sikkert at for eller mot OL er for eller mot idrett. Når idrett blir politikk, må man forhandle. Da må man også finne ut hva som er viktigst og hvem du ønsker å inngå ekteskap med. Fornuftsekteskap eller proforma?

Internasjonale allianser. Beveger vi oss til Lausanne blir bildet enda mer komplisert. Beslutningen om hvem som skal få OL i 2022 blir ikke bare bestemt i IOC. Det er mange konstellasjoner som har innflytelse på beslutningen og som har bestemte meninger om hva som bør skje, og det er i triangelet IOC, SportAccord (paraplyorganisasjonen for alle internasjonale særforbund)og ANOC (organisasjonen for alle nasjonale olympiske komiteer) beslutningene formes. IOC-president Thomas Bach ble valgt mye takket være støtten fra ANOC-president Sjeik al-Sabah – etter min oppfatning verdens mektigste idrettsleder. Sjeik al-Sabah var også sentral da SportAccord-president Marius Vizer ble valgt i fjor. Sjeik al-Sabah har de siste årene fått viljen sin i (nesten) alle saker han har engasjert seg i.

Støtter Almaty. Jeg har meget gode kilder på at Sjeik al-Sabah og Marius Vizer støtter vinter-OL til Almaty. Spørsmålet er om dette er så viktig for dem at de kjemper Almatys kamp eller om de er villige til å forhandle det vekk. Men da må de få noe igjen. På den andre siden virker det som om IOC-president Thomas Bach er for en europeisk kandidat og at han ønsker reformer i IOC. Dette har sjarmert den norske kulturministeren og den norske idrettsbevegelsen. Spørsmålet er om Bach skylder al-Sabah tjenester etter å ha blitt valgt som IOC-president, med sjeikens velsignelse, eller om han skylder å oppfylle norske våte OL-drømmer.

Oslovenn. En av dem som har kommet med klarest støtte til Oslos OL-kandidatur i internasjonal idrett er FIS-president Gian-Franco Kasper. Det siste året har han blitt mer mektig enn noen gang. I april ble han valgt som president for de syv vinterolympiske idrettene og har blitt visepresident i SportAccord. Kan han påvirke Marius Vizer eller blir det omvendt?

Omvendelse. I det internasjonale spillet om å få OL må Oslo (og de andre kandidatene) blidgjøre og få på lag IOC-representanter med tvilsomt rykte og med idealer som ligger langt unna de nøkterne og humane lekene som Oslo ønsker å fremme. Sepp Blatter er kanskje en av de mest korrupte idrettslederne vi har, Sjeik al-Sabah er en arabisk maktpolitiker som har andre standarder en Amnesty International, Kun-Hee Lee har mange korrupsjonssaker bak seg og den alltid smilende fyrsten av Monaco har tunge beskyldninger om vennetjenester til Vladmir Putin hengende over seg. For å nevne noen. My enemy’s enemy, my friend?

Noen er likere enn andre? Mange må med for at Oslo skal få OL. Det krever en idrettspolitisk Realpolitik. Tonivå-modellen (beklager!) sier at man kan gå med på kompromisser i internasjonale forhandlinger hvis det har nasjonale fordeler. For idretten betyr det om alle støttespillere i OL-saken er like mye verdt?

House of Olympic Cards

Krypere. Nå starter rotteracet mot OL 2022. I Bekel i Tyrkia arrangeres denne uken Sport Accord International Conference. Her møtes det som kan krype og gå av internasjonale idrettspolitikere. Og alle som kryper for dem.

Klisjeer. På konferansen får du høre alle klisjeene idretten har å by på, nesten uten motforestillinger. Det meste som er der av journalister er gamle travere og gamle kjente av dem som er delegater og mange av dem er spesielt fløyet inn for å dekke denne begivenheten. I Belek blir det vanskelig å skille mellom PR-rådgivere og pressefolk. I dette miljøet er det lett å bli blind på sin egen fortreffelighet. Også for dem som søker OL. Men bak kulissene lurer en rå maktkamp.

Realpolitik. Aldri før har det vært viktigere med et kritisk lys på internasjonal idrettspolitikk. Makten sentraliseres stadig mer og alle fyndord om demokratisering, mer åpenhet og moderasjon drukner i PR-kampanjer styrt av politikere med sin egen agenda. Med dette bakteppet blir den norske debatten om IOCs vilje til endring litt pussig. Flere norske røster har prøvd å skape balanse i regnskapet ved å beskrive IOC som en reformert bevegelse, men med forbedringspotensial. Det er en dristig øvelse. Det er ikke vanskelig å hevde at IOC har gått framover de siste 20 årene. Problemet er at resten av verden har gjort større framskritt. Det er lett å hekte seg på den nyvalgte IOC-presidenten når han han sier han vil endre IOC. Jacques Rogge hadde også store planer om reformer, uten å lykkes. Thomas Bach er også en maktpolitiker og er i allianse med personer som har en helt egen agenda en idealistiske reformer.

Nye kommisjoner. På konferansen i Bekel er det første gang idrettsverdenen får møte de nye kommisjonsmedlemmene og delegatene som IOC nylig har utnevnt. Det er blant disse at man må manøvrere seg for å få OL i 2022, og det er disse man må overbevise om økt demokratisering, mer fokus på menneskerettigheter og et mer nøkternt OL. Det ser vanskelig ut.

Utpekt. Valget av ledere og delegater og plassering i kommisjoner har ikke vært en demokratisk prosess. Lederne for de 30 kommisjonene og de spesielt utvalgte delegatene ble sannsynligvis plukket ut og plassert på møter mellom IOC-president Thomas Bach, generalsekretær i Sport Accord Marius Vizer og president i ANOC sjeik al-Sabah i Kuwait i forrige uke, hjemme hos al-Sabah. Her la de sitt eget House of Cards. Det er mange utnevnelser som er interessante, og det er særlig tre utnevnelser som er påfallende og som gir signaler om at det kan være forskjell på ord og handling i IOC.

Idrettens autonomi. For det første utnevnelsen av Patrick Hickey som delegat for å ta vare på IOCs autonomi (uavhengighet). Idrettens autonomi blir av mange idrettsledere omtalt som en gudegitt gave til idretten. Autonomi betyr at idretten har sitt eget regelverk og styresett utenfor resten av det sivile samfunn. I visse tilfeller er det bra. Mange hadde sittet i fengsel for voldsbruk hadde fotballkamper vært underlagt strafferetten. Men autonomi kan også skjule korrupsjon eller være en bekvem unnskyldning for å skille sport og politikk. I Tyrkia er idrettens autonomi grunnlovsfestet, noe som har ført til at politikere trekkes til idretten fordi de der kan de drive med korrupsjon uten å bli straffet. Lurer på om det er noen journalister som tar opp dette i Bekel denne uken? Patrick Hickey har sikkert svar?

Ære være Lukasjenko. Svaret til Hickey er jeg usikker på, men han har et frynsete rulleblad. Som leder for den Europeiske Olympiske Komité (EOC) ga Hickey Hviterusslands diktator Aleksander Lukasjenko – som for øvrig er lederen for den olympiske komite i Hviterussland – hedersutmerkelse for fantastisk innsats for den olympiske bevegelse i 2008. Seneste i 2011 ga han uttrykk for at Lukasjenko gjør en viktig jobb for den olympiske bevegelse. Idrettens autonomi?

Politisk protest. For det andre utnevnelsen av Mario Pescante som leder for IOCs FN-delegasjonen. Han gikk sterkt ut mot den amerikanske presidenten i forkant av OL i Sotsji fordi han sendte homofile representanter i sin delegasjon (og selv uteble) og har sagt at hans oppgave er å få inn en paragraf i den olympiske våpenhvilen som forbyr politiske protester under lekene.

Putins mann. For det tredje utnevnelsen Alexsander Zhukov som leder for evalueringskommisjonen av lekene i 2022. Zhukov var økonom i det sovjetiske finansdepartementet i mange år, har vært visestatsminister i Russland og er i dag viseformann i det russiske parlamentet. Han var også leder av den russiske OL-komiteen. Det hadde vært spennende å høre hva Patrick Hickey mener om autonomien i russisk idrett?

Russiske interesser. Zhukov er Vladimir Putins mann i IOC. Det gjør hans posisjon ekstra pikant: To av kandidatene til OL i 2022 – Lviv i Ukraina og Almaty i Kasakhstan – er i russernes interessefelt. Kommer Zhukov til å bruke konflikten i Ukraina mot Lviv? Og kommer han til å jobbe for Almaty for å skape tettere bånd mellom Russland og Kasakhstan. Dette er ikke bare konspirasjoner, men olympisk realpolitik.

PR-guru. Og bak alle disse lurer PR-guruen Jon Tibbs (Jon Tibbs Association). Han er PR-edderkoppen som har hatt en finger med i spillet i de fleste vellykkete søkerprosesser de siste årene. Han har sterke bånd til alle med makt i den internasjonale idrettsfamilien. Han stod bak kampanjene til Beijing, Athen og Sotsji-OL. Og han er i dag PR-mannen til ANOC, EOC og var personen som ledet kampanjen til Thomas Bach da han ble IOC-president, med sterk støtte fra sjeik al-Sabah i ANOC. Den siste tiden har han tatt oppdrag fra land med frynsete menneskerettighetsrykte og brukt idrett som middel for å gi dem et glanset ytre. Siste skudd på stammen er Turkmenistan. Jon Tibbs er en sterk bidragsyter for å flytte det olympiske maktsentrum fra Europa og Amerika til Asia.

Idealer eller realpolitik? Det er i dette makttriangelet Oslo 2022 skal bryte igjennom – enten gjennom idealistisk arbeid for en sunnere olympisk familie eller gjennom forhandlinger og kjøpslåing som ikke står i stil med de idealene man ofte fremmer i festtaler. Hvem snakker med hvem i Belek?

Putins verdensherredømme

Verdensherredømme. Vladimir Putin fester ikke bare grepet i internasjonal stormaktspolitikk. OL i Sotsji var bare starten på Putins verdensherredømme også i internasjonal idrett. Dette må Oslo2022 ta hensyn til.

Stor begivenhet. 6. april arrangeres Sport Accord International Convention (SAIC) i Belek i Tyrkia. Til tross for at den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdogan har forsøkt å stenge Twitter i Tyrkia tror jeg denne konferansen får mer oppmerksomhet enn vanlig. SAIC er verdens største årlige sportskonferanse og samler det som kan krype og gå av toppidrettspolitikere. Pluss noen til.

Putins mann. I styret til SAIC sitter Arkady Rotenberg – russisk oligark – og en av Vladimir Putins nærmeste venner. Han er presidentens sparringspartner i judo og har tjent milliarder av kroner på tvilsomme bygningskontrakter i Sotsji-OL som sjef for Stroygazmontazh Corporation. Og ikke minst: han står på USAs 20-på-topp-liste over russiske personer som skal straffes for det som skjer på Krim. USA vil straffe ham for å straffe Vladimir Putin. Til tross for dette har Rotenberg sagt at han vil dra til Belek og leve livet som normalt – sammen med sine idrettsvenner. Det betyr at Putin har sin representant godt tilstede i Tyrkia. Dette gjør årets SAIC spesielt interessant og betent. Internasjonal stormaktspolitikk kolliderer med internasjonal idrettspolitikk.

Judo for fred? Judo er fellesnevneren for sentraliseringen av makten i internasjonal idrett og er også sentrum for maktsentraliseringen i internasjonal idrett. Marius Vizer ble valgt til president i Sport Accord i St. Petersburg i 2013. Vizer er østerriker, med rumensk bakgrunn, tidligere offiser og har tjent seg rik på gambling og tobakk. I 2007 ble han valgt til president i det internasjonale judoforbundet etter intens kamp mot det koreanske IOC-medlemmet og mangemillionæren fra Sør-Korea, Yong-Sung Park. Rett etterpå ble Vladimir Putin utnevnt til æresmedlem i både det internasjonale og europeiske judoforbundet. Tilfeldig? Neppe. Det kan også legges til at den ivorianske generalen Lassana Palenfo leder det internasjonale judoforbundets etikkomité. Han er æresmedlem i IOC (IOC-medlem fra 2000 til 2012) og er leder for de afrikanske olympiske komiteer. I tillegg er han visepresident i det internasjonale judoforbundet og leder av det afrikanske judoforbundet. Hva han har gjort på den militære slagmarken er en annen historie. Kanskje den tilfredsstiller Putin?

Krigen mot IOC. Samtidig som Vizer tok over presidentstolen i Sport Accord i mai 2013 tok han også over styringen av SAIC, sammen med blant andre Arkady Rotenberg. Og Vizer og Rotenberg har store planer for Sport Accord. Her er noen av planene:

1. Innføring av United World Championships (UWC) for alle olympiske og ikke-olympiske idretter fra 2017. UWC skal foregå hvert fjerde år.
2. Et eget forsikringsselskap for sport og et eget internasjonalt sportslotteri som skal finansiere UWC og utviklingen av internasjonal sport
3.  En egen internasjonal sportsbank
4. At alle idrettspresidentene i de 35 olympiske idrettene automatisk skal få IOC-medlemskap.

Realpolitik. I all diskusjonen om IOC-reformer er dette problemstillinger som må tas på største alvor. Enten må IOC se på at det vokser fram en stor utfordrer til de olympiske leker med fare for at det knuser deres eget gullegg eller de må realitetsbehandle noen av forslagene fra noen av verdens mektigste (idretts)politikere. Skulle russiske oligarker og Russlands president bidra til disse reformene og spytte inn penger (for å hvitvaske penger?) vil også idretten i verste fall kunne rammes av amerikanske eller internasjonale sanksjoner. Her er det liten plass til menneskerettigheter.

Oslo2022 og Nato. Dette er problemstillinger, maktmennesker og maktkamper Oslo2022 må forholde seg til. Byfornying og et renere vinter-OL forsvinner raskt i kruttrøyken fra storpolitikken i internasjonal idrett. Jeg regner med at Oslo2022 stiller med en stor delegasjon i Belek. Her får de god anledning til å møte IOCs styre uten å rammes av IOCs etiske retningslinjer. Hva mener Oslo2022 om disse spektakulære forslagene? Og hva mener de om at Jens Stoltenberg kan bli Natos generalsekretær?