Rettferdighet for alle

Historien. Jeg sitter og følger med på twitterfeeden min og alle sympatimeldingene til ofrene i Hillsborough-ulykken. Tragedien for 25 år siden endret manges syn på det å være fotballsupporter. Jeg husker de hjerteskjærende grimasene og de forfjamsede kommentatorene da Liverpool-supportere ble klemt i hjel i Sheffield og den grønne gressmatta ble brukt som sykeseng og likhus for vanlige fotballsupportere fra Merseyside. Når sønnen min på 12 i dag sitter og ser på minneprogrammer fra det som skjedde for 25 år siden, tror han ikke det han ser. Han har bare hørt om arbeidere som dør under byggingen av VM-arenaer i Brasil og Qatar.

Skyld. Som ensom Everton-supporter i en borettslagsblokk på Langhus (og med en far som fulgte ekstra godt med på Nottingham Forest, fordi keeperhelten Peter Shilton spilt der) var det lett å bebreide Liverpool-fansen for å lage bråk igjen. Det var mange Everton-supportere som bebreidet Liverpool for at det ikke ble et europeisk eventyr på 80-tallet, blant annet fordi engelske lag ble utestengt fra europeisk cupspill etter Heysel-tragedien i 1986. Det var lett å skylde på andre, den gang.

Forsoning. Men Hillsborough var noe annet. Det har jeg selv opplevd som Everton-supporter på Anfield og Goodison Park og på pubene rundt Stanley Park. Litt knuffing har jeg opplevd, men atmosfæren mellom de to lagenes supportere, i verdens beste fotballby, er stort sett vennlig. Mye takket være det som skjedde 15. april for 25 år siden. Ikke bare mellom byrivalene i Liverpool, men sympatien med de 96 som døde og deres venner og familie finner du over alt i alle klubber i England, også utenfor Storbritannias grenser. Det er sånn det skal være.

Stolt fotballhistorie. Markeringene vi ser på alle engelske fotballbaner denne påsken viser hvor sterkt fotballfamilien står samlet og hvor mye fotball betyr i samfunnet vårt. Den viser også at tragedier er med på å forme historien til fotballklubber. Like mye som Hillsborough-ulykken er en viktig markør og en identitetsskaper for Liverpool-fansen, er Munchen-ulykken i 1958 og falne fotballspillere fra Clapton Orient (nå Leyton Orient) under første verdenskrig, en viktig del av fotballhistorien til henholdsvis Manchester United og Leyton Orient i dag. Paradoksalt nok blir disse tragediene en del av en stolt fotballhistorie.

Mer sikkerhet. Bradford-brannen i 1985, Heysel-ulykken i 1986 og Hillsborough-ulykken i 1989 har formet arenasikkerheten i resten av verden, i hvert fall i den vestlige delen. Og i disse dager er det andre sikkerhetsbrudd og tragedier som preger media. De siste par årene har vi fått mange meldinger om tragiske dødsfall under byggingen av fotballanlegg i Brasil og Qatar, og når Sotsji-sluddet har smeltet, kommer det sikkert meldinger om uregelmessigheter under bygging av VM-arenaene i Russland også. Prisen mange fotballsupportere må betale for sikre anlegg i dag, er mange steder døde underbetalte og illegale bygningsarbeidere. Disse arbeiderne og deres familier er ikke en del av en stolt fotballhistorie, men er en del av en skamplett i fotballfamilien. De trenger også twitteratets, supporternes og politikernes sympati og engasjement.

Overføre lærdom. Jeg håper lærdommen fra forbrødring og forsoningsarbeidet etter Hillsborough (og andre ulykker) kan videreføres til et ekte engasjement for andre som er ofre for fotballtragedier i andre land. Hillsborough har vist oss hva fotballfamilien kan få til. Nå er det på tide å adoptere fler inn i denne familien. JFT96. JFAll.