Rettferdighet for alle

Historien. Jeg sitter og følger med på twitterfeeden min og alle sympatimeldingene til ofrene i Hillsborough-ulykken. Tragedien for 25 år siden endret manges syn på det å være fotballsupporter. Jeg husker de hjerteskjærende grimasene og de forfjamsede kommentatorene da Liverpool-supportere ble klemt i hjel i Sheffield og den grønne gressmatta ble brukt som sykeseng og likhus for vanlige fotballsupportere fra Merseyside. Når sønnen min på 12 i dag sitter og ser på minneprogrammer fra det som skjedde for 25 år siden, tror han ikke det han ser. Han har bare hørt om arbeidere som dør under byggingen av VM-arenaer i Brasil og Qatar.

Skyld. Som ensom Everton-supporter i en borettslagsblokk på Langhus (og med en far som fulgte ekstra godt med på Nottingham Forest, fordi keeperhelten Peter Shilton spilt der) var det lett å bebreide Liverpool-fansen for å lage bråk igjen. Det var mange Everton-supportere som bebreidet Liverpool for at det ikke ble et europeisk eventyr på 80-tallet, blant annet fordi engelske lag ble utestengt fra europeisk cupspill etter Heysel-tragedien i 1986. Det var lett å skylde på andre, den gang.

Forsoning. Men Hillsborough var noe annet. Det har jeg selv opplevd som Everton-supporter på Anfield og Goodison Park og på pubene rundt Stanley Park. Litt knuffing har jeg opplevd, men atmosfæren mellom de to lagenes supportere, i verdens beste fotballby, er stort sett vennlig. Mye takket være det som skjedde 15. april for 25 år siden. Ikke bare mellom byrivalene i Liverpool, men sympatien med de 96 som døde og deres venner og familie finner du over alt i alle klubber i England, også utenfor Storbritannias grenser. Det er sånn det skal være.

Stolt fotballhistorie. Markeringene vi ser på alle engelske fotballbaner denne påsken viser hvor sterkt fotballfamilien står samlet og hvor mye fotball betyr i samfunnet vårt. Den viser også at tragedier er med på å forme historien til fotballklubber. Like mye som Hillsborough-ulykken er en viktig markør og en identitetsskaper for Liverpool-fansen, er Munchen-ulykken i 1958 og falne fotballspillere fra Clapton Orient (nå Leyton Orient) under første verdenskrig, en viktig del av fotballhistorien til henholdsvis Manchester United og Leyton Orient i dag. Paradoksalt nok blir disse tragediene en del av en stolt fotballhistorie.

Mer sikkerhet. Bradford-brannen i 1985, Heysel-ulykken i 1986 og Hillsborough-ulykken i 1989 har formet arenasikkerheten i resten av verden, i hvert fall i den vestlige delen. Og i disse dager er det andre sikkerhetsbrudd og tragedier som preger media. De siste par årene har vi fått mange meldinger om tragiske dødsfall under byggingen av fotballanlegg i Brasil og Qatar, og når Sotsji-sluddet har smeltet, kommer det sikkert meldinger om uregelmessigheter under bygging av VM-arenaene i Russland også. Prisen mange fotballsupportere må betale for sikre anlegg i dag, er mange steder døde underbetalte og illegale bygningsarbeidere. Disse arbeiderne og deres familier er ikke en del av en stolt fotballhistorie, men er en del av en skamplett i fotballfamilien. De trenger også twitteratets, supporternes og politikernes sympati og engasjement.

Overføre lærdom. Jeg håper lærdommen fra forbrødring og forsoningsarbeidet etter Hillsborough (og andre ulykker) kan videreføres til et ekte engasjement for andre som er ofre for fotballtragedier i andre land. Hillsborough har vist oss hva fotballfamilien kan få til. Nå er det på tide å adoptere fler inn i denne familien. JFT96. JFAll.

Fredsbluss

Bråk på Grorud. Denne uka fikk vi se casuals-bråk på Grorud. Samtidig foregår en bitter kamp utenfor fotballbanen mellom Ultras-supportere og Fotballforbundet om bruk av bluss. Uten en fornuftig tilnærming fra Fotballforbundet og klubbene til Ultras-supporterne og en ny lovhjemmel som gir politiet rett til å utestenge bråkmakere fra fotballkamper er jeg redd vi får se mer vold på norske fotballbaner i framtida.

Nostalgi. Jeg har aldri vært noen fan av bluss eller overdreven TIFO på kamper. Da jeg sto i Klanen på 1990- og tidlig 2000-tallet var bluss, trommer og konfetti for bønder. Og norske supportere sang på norsk. Jeg begynner å bli en gammel fotballsupporter, er ikke like ofte på kamper og bryr meg derfor ikke så mye om hva supporterne lager av liv på tribunen – så lenge det er trygt for meg og ungene å gå på kamp. Blir det farlig å gå på kamp er jeg redd fotball blir en tv-idrett for meg og mange andre framover, hvis vi finner fram til riktig tv-kanal.

Unntakene. Politi og klubber har i flere år jobbet godt med casuals-problematikken. Det vi så på Grorud denne uka med Vålerenga-casuals (og i november i fjor med den samme gjengen) er unntak. Casuals-problemet er ikke stort i Norge i dag (sammenlignet med for eksempel Sverige) og et fåtall av Ultrasene kan karakteriseres som risikosupportere. Mine kilder sier at casuals-miljøene er i ferd med å bli mindre – takket være godt samarbeid mellom politi, klubber og supporterklubber. Ultras-miljøene skyter derimot fart, men de er ikke voldelige. Det som nå er viktig er at vi stimulerer Ultras-miljøenes engasjement på fotballkamper, snarere enn å slå dem i hartkorn med casuals. Hvis ikke kan det bli mer bråk.

Fare for rekruttering. De mest fremtredende casualsmiljøene finner vi hovedsakelig i VIF, LSK og Brann, men også grupperinger i Rosenborg, Start, Fredrikstad og Viking kan kalles casuals. Miljøene er små og det foregår svært få trefninger. Av politiet og klubbene behandles casuals som risiko-supportere og det er kanskje derfor problemet ikke er større. Problemet blir tatt på alvor og politiet har etter hvert greid å opparbeide seg god kompetanse på dette feltet. Problemet er at klubbene og Fotballforbundet har en tendens til å behandle Ultras-supporterne som risiko-supportere, også, uten særlig grunn. Med en slik holdning er det stor fare for at Ultras-supportere rekrutteres over til casuals-miljøene, siden det ikke blir gjort forskjell på slåssing og røykfylt TIFO.

Snuten har rett! Her tror jeg politiet (ja, snuten!) har en sunnere tilnærming til problemet enn både Fotballforbundet og mange klubber. Politiet – slik jeg oppfatter det – har en individbasert tilnærming til risikosupportere og ønsker nærmere dialog mellom politi, klubber og supportere – både når det gjelder casuals og Ultras. Fotballforbundet og mange klubber ser ikke forskjell på casuals og Ultras og frastøter seg disse gruppene ved snakke til dem og ikke med dem. Det er ikke ofte jeg sier det, men: her kan det lønne seg å høre på politiet (snuten).

Lov å lage lov. Hva kan politikerne gjøre? I fjor gikk et lovforslag rundt på høring om dette problemet og mange har signalisert en klar lovgivning på området. Slik situasjonen er nå ser det ut som lovforslaget og høringsuttalelsene ligger i en skuff i Politidirektoratet. Lovforslaget burde tas fram og en ny lov bør inneholde muligheten for at politiet – og ikke klubbene/forbundet – skal kunne utestenge supportere som bryter med lov og orden på fotballkamper. Det fritar klubbene og Fotballforbundet fra politioppgaver og vil hindre en lemfeldig og tilfeldig håndtering av dem som bare kommer på kamp for å lage bråk.

God stemning. Med en sunnere tilnærming til dem som går på kamp og en lov som gjør at fotballfamilien kan konsentrere seg om fotball kan Fotballforbundet og klubbene konsentrere seg om å lage god fotballstemning på tribunen – med eller uten bluss.

Fotballtragedier

Refleksjon. Når blodtåka har lagt seg etter fotballtragedien i Egypt er det viktig å reflektere litt rundt det som skjedde, sette fotballtragedien inn i et brredere perspektiv og å vurdere konsekvensene av det som skjedde. Det har vært lansert mange konspirasjonsteorier om årsaken til fotballdøden i Port Said. Jeg skal ikke spekulere mer i det (jeg prøvde meg litt i den forrige bloggen). Her kommer jeg med lesetips for dem som ønsker å fordype seg litt i fotballvoldens historie i Egypt, og dens nærområde, og om ettervirkningene av fotballtragedier som vi har sett i Egypt denne uken.

Fotballvold og krig i Midtøsten. I boka When Friday Comes. Football in the War Zone fra 2008 skriver forfatteren James Montague om fotballvold og koblingen mellom fotball og krig i Midtøsten. Her er det korte små kapitler om Egypt, Qatar, Iran, Saudi-Arabia, Israel, Irak, Yemen, Palestina, Libanon, Syria og Jordan. I kapitlet om Egypt beskriver han hatet mellom al-Ahly og Zamalek – lagene som kjempet sammen på Tahrir-plassen i hele fjor. Hvor kraftig forsoningsprosessen mellom de to fotballrivalene har vært – og potensielt farlig den kan være for makthaverne i Egypt – skjønner vi når vi leser Montagues møte med fotballrivaliseringen i Egypt. På Aljazeeras nettsted 2. februar i år utdyper Montague sine betraktninger fra boka si. Han forteller blant annet at når kamper mellom al-Ahly og Zamalek ikke har blitt avlyst har de som oftest blitt spilt på Kairo internasjonale stadion, en bane som ikke er hjemmebane til noen av lagene. Ofte har det vært utenlandske dommere på disse kampene, som regel fra Skottland – de har erfaring med oppgjørene mellom Celtic og Glasgow Rangers.

VM-bråk. Internasjonalt ble kanskje de egyptiske fotballbråkmakerne mest kjent i 2009 i forbindelse med en VM-kvalifiseringskamp mellom Egypt og Algerie. I november 2009 måtte de to lagene spille en tredje kamp for å avgjøre hvem av dem som skulle ta den femte og siste afrikanske plassen i fotball-VM i Sør-Afrika. Kampen ble spilt i Sudan – på nøytral grunn – og Sudans myndigheter – av alle – opptrådte som fredsmeglere mellom de to stridende partene. Da Algerie spilte sin kvalifiseringskamp i Egypt noen dager tidligere ble spillerbussen deres steinet av pøbler, og tre spillere ble skadet. Egypt vant kampen, men tapte den siste play off-kampen i Sudan. Voldelige sammenstøt fortsatte i Algerie og Egypt lenge etter på grunn av disse kampene og det tok lang tid å lege diplomatiske konflikten mellom de to landene. Al-Ahlys tilhengere var da også sentrale. I kjølvannet av denne kampen brøt det ut voldelige opptøyer i Khartoum, Algiers, i det sørlige Frankrike og i London. Muhammar Khadafi tilbød seg til og med å være fredsmegler(!). Seieren over Egypt var Algeries hevn for det overraskende og ydmykende tapet for Egypt i en VM-kvalifiseringskamp i 1990. Da ble det også fotballopptøyer på banen og mange spillere ble skadet. Dette viser at nasjonalismen, fotballhatet og fotballrelatert vold har en lang tradsjon i Midt-Østen. Og det er ikke bare i Egypt at fotball har politiske undertoner. Det får man et godt bilde på i Montagues bok.

Fotballulykker. Fotballtragedier skaper myter, konspirasjoner og nye historiefortellinger. Noen fotballtragedier blir mer kjent enn andre. Det gir boka Soccer and Disaster. International Prespectives 2005 et godt innblikk i. Boka er redigert av Paul Darby, Martin Johnes og Gavin Mellor. En oppdatert versjon av denne boken vil helt sikkert ta med seg fotballtragedien i Port Said.

Tragedienes mangfold. Storbritannia har vært rammet av flest fotballrelaterte ulykker. Den første store fotballulykken fant sted på Ibrox i Glasgow i 1902. Da ble 25 drept og mer enn 500 skadet. Senere har det vært fire store fotballulykker på de britiske øyer: Bolton (1946), Glasgow (1971), Bradford (1985), og Sheffield (1989). Totalt 251 mennesker mistet livet i disse ulykkene. I tillegg var britiske supportere involvert i tragedien på Heysel stadion i Belgia i 1985 da 39 fotballsupportere ble drept i forbindelse med Europacup-finalen mellom Liverpool og Juventus. Men det er ikke bare på de britiske øyer eller med britiske lag at det har forekommet store ulykker og tragedier. De største har faktisk skjedd utenfor øyriket. På Lima Stadium i Peru ble 320 mennesker drept i 1964 og i Moskva døde minst 340 mennesker på fotballkamp i 1982. I Argentina (1968), Libanon (1968), Tyrkia (1968 og 1974), Egypt (1979), Nigeria (1979), Hellas (1981), Colombia (1982), Nepal (1988), Guatemala (1996), Sør Afrika (2001), og i Ghana (2001) var det ulykker som drepte mer enn 20 menneskeliv.

Flyulykker. De fleste ulykkene som har ført til mange fotballspillere har blitt drept har vært flyulykker. I 1949 krasjet flyet til de italienske mestrene Torino etter en vennskapskamp i Lisboa. 18 spillere ble drept; i 1961 forsvant trenere og spillere fra Green Cross i Chile da de krasjet i et fjell; 1969 ble det bolivianske laget The Strongest utradert da det krasjet i Andesfjellene; i 1979 døde 14 spillere og tre lagledere på Pakhtakor Tashkent da flyet deres krasjet i luften; i 1987 forsvant det peruvanske laget Alianza Lima i Stillehavet; i 1989 ble 14 spillere fra Surinam drept under landing i Paramaribo; og i 1993 døde 18 spillere fra Zambia da flyet deres styrtet i sjøen utenfor Gabon.

Mytene om Busby Babes. Den mest kjente ulykken er München-ulykken 6. februar 1958 da 23 passasjerer mistet livet. Åtte av de døde var fotballspillere på Manchester United og var spillere på det såkalte Busby Babes. Laget hadde spilt semifinale i Europacupen mot Røde Stjerne Beograd og flyet fotballaget satt i krasjet etter å ha etterfylt drivstoff. Flyulykken vakte enorme reaksjoner verden over og skapte stor sympati for Manchester United. President Tito sendte kondolansetelegram til den britiske statsministeren Harold MacMillan, og dronning Elisabeth og Paven tok seg tid til å sende kondolanser til borgermesteren av Manchester. I tillegg kom det sympatierklæringer fra fotballforbund i hele verden (Indonesia, Argentina, Frankrike, Tsjekkoslovakia mm.). Og det er skapt mange myter om denne ulykken. Og mange av dem er både usaklige og på kanten av det forsvarlige. Da Manchester United spilte treningskamp i New York i 2003 sto det på et av bannerne til United-supporterne: ”Munich 6th February 1958 – New York 11th September 2001 – United in Grief – Lest we Forget”. United-supporterne sammenlignet München-ulykken med terrorangrepet på World Trade Center i 2001.

Mytene om Port Said? Det vil garantert oppstå mange myter og usmaklige bidrag fra fotballsupportere i Egypt (og andre steder) etter det som skjedde i Port Said 1. februar i år. Og forhåpentligvis vil sannheten om det som skjedde komme fram. I søken etter sannheten og den riktige fremstillingen av det som skjedde kan det være greit å sette det som skjedde i Egypt inn i en historisk sammenheng. Det kan disse to bøkene bidra til.

Fotballrevolusjonen spiser sine barn

Tragedie. Fotballtragedien i Port Said vil få konsekvenser langt utover fotballbanen. Det kan være hendelsen som gir økt makt og styrket kontroll til politi og sikkerhetstyrker. Og det kan bidra til å kneble en viktig opposisjonell gruppe i Egypt.

Vidtrekkende konsekvenser. I fotballopptøyene i forbindelse med fotballkampen mellom Al Ahly og Al Masry i Port Said er mer enn 70 drept og over tusen skadet. James Dorsey, mannen bak nettsiden ”The Turbulent World of Middle East Soccer”, og en av de som vet mest om fotball i Egypt, hevder i en artikkel i Foreign Policys nettutgave i går at dette er noe langt mer enn en fotballvold som har gått av skaftet. Utfallet av denne tragedien kan få vidtrekkende politiske konsekvenser, det kan bidra til rop om mer politi og sikkert til at det blir ropt på strengere tiltak for å oppnå lov og orden. Den egyptiske revolusjonen har også vært en fotballrevolusjon. Tragedien i Port Said kan også bidra til å isolere de voldelige supporterne til Al Ahly, supportere som til nå har hatt stor innflytelse i opprøret mot Hosni Mubarak og mot det egyptiske maktapparatet.

Egyptiske ultras. Fotballtragedien i Port Said er den verste fotballrelaterte voldshandlingen i Egypts historie. Det sier ikke lite. Militante fotballsupportere – organisert etter Ultras-modellene i Italia og Serbia - har i mange år herjet fotballstadioner i Egypt – også etter Mubaraks fall. En av grupperingene som har vært mest aktive er fotballtilhengerne til Al-Ahly. De er kjent for sitt voldsomme engasjement – i bokstavlig forstand. I over 100 år har Al Ahly vært en kanal for politisk protest i Egypt. Klubben ble etablert i 1907 som et ledd i kampen mot det britiske kolonistyret. Oversatt betyr Al Ahly ”det nasjonale” og det nasjonale var i opposisjon til koloniveldet. Al Ahly har helt siden starten vært klubben i Egypt med flest politisk engasjerte supportere. Klubben har også tillatt sine spillere å markere politiske saker på banen. I 2008 tillot for eksempel Al Ahly at stjernspilleren Mohamed Aboutrika (”den smilende snikmorderen”) fikk spille med t-skjorten der det sto ”sympatisér med Gaza”.

Fotballrevolusjon. Tilhengerne til klubben har kjempet mange bataljer mot egyptiske sikkerhetsstyrker på fotballkamper de siste årene, de spilte en nøkkelrolle under det 18 dager lange opprøret mot Mubarak og var sentrale da kontoret til de statlige sikkerhetstyrkene ble stormet i februar i fjor. De var sentrale i beleiringen av den israelske ambassaden i september og var med på gatekampene i og rundt Tahrir-plassen i november og desember i fjor, der over 50 ble drept og over tusen skadet. Spørsmålet er om denne fotballtragedien er orkestrert for å skade en av de tøffeste motstanderne til det egyptiske militærregimet og et subtilt forsøk på å oppnå ro og orden i Egypt.

Hva skjedde? Det er mange teorier om hva som egentlig skjedde i Port Said den første februardagen i år. Det var svært få politifolk til stede på denne kampen og noen observatører hevder at dette var gjort med hensikt og med samtykke fra de egyptiske spesialstyrkene, for å vise at det trengs mer ressurser til politiet for å oppnå lov og orden. Andre hevder at militærrådet i Egypt forhindret politi fra å komme på kampen for at det skulle bli mest mulig voldelig. Dette for å diskreditere Al Ahlys status og rolle i egyptisk politikk.

Sivilserte fotballbråkmakere? Uansett hva som er årsaken til fotballtragedien er det som har skjedd et signal om at en av de viktigste organiserte (og voldelige) opposisjonsbevegelsen har begynt å slå sprekker. En del av Ultras-ideologien er å ha full kontroll på det som skjer inne på stadion. Og selv om Al Ahly har kjempet mange kamper mot sikkerhetsstyrker de siste årene har dét mange ganger kun vært et middel for å nå det virkelige målet – banke opp motstandersupporterne. Det har til gangs skjedd denne gangen: bank med døden til følge.

Paradoks. Det er et lite paradoks at dette skjer akkurat i disse dager. Under anti-Mubarak-demonstrasjonene for et år siden la de verste fiendene i egyptisk fotball – Al Ahly og Zamalek - ned stridsøksene. Da sto de skulder ved skulder på Tahrir-plassen i kampen mot Mubarak og hans voldelige regime. Fram til i går så det ut som om dette ”samarbeidet” skulle videreføres. Før kampen mellom de to lagene 7. februar neste uke så det ut som lederne for de to supportergruppene hadde inngått en form for våpenhvile. Dorsey hevder at Zamaleks White Knights skrev følgende på sin facebook-side for ikke lenge siden: "We are asking for an end to the bloodshed and to reconcile and unite for the sake of Egypt". Al-Ahly svarte med et smiletegn. Kampen er nå utsatt på grunn av det som skjedde i Port Said.

Folkelig protest. Det kan se ut som at lederne for de to supporterklubbene har skjønt at den egyptiske befolkningen er lei av bråk og vold i forbindelse med fotballkamper. Den jevne egypter ønsker heller at alle bruker sin energi på å løfte landet økonomisk og kjemper for et mer demokratisk Egypt. Kanskje ønsket lederne for supporterklubbene på å tjene noen politiske poenger ved å roe gemyttene? Etter tumultene og drapene i Port Said ser det ut som fotfolket i disse supporterkulturene er av enn annen oppfatning og at det er en splittelse i fotballmiljøet. Har lederne for de før velorganiserte bråkmakerne nå mistet kontrollen?

Spiser sine barn. Uansett om tragedien er orkestrert fra egyptiske sikkerhetstyrker eller ikke så kan fotballtragedien i Port Said være nådestøtet for den folkelige støtten til fotballsupporternes opprørstrang. Også fotballrevolusjoner spiser sine barn…

Burma-dager på fotballbanen

Wolves-supporter. Nobeldirektør Geir Lundestad tilkjennegjorde for noen år siden at nobelprisvinner Aung San Suu Kyi var Wolverhampton-supporter (likt ham selv). Om det kvalifiserer til karakteristikken fotballsupporter er jeg usikker på. Uansett hadde det vært interessant å vite hva den burmesiske nobelprisvinneren mener om det som skjer på fotballbanen i Burma (Myanmar) i disse dager?

Tøvær? Om løslatelsen av Aung San Suu Kyi i november 2010 er et tegn på at det undertrykkende regimet i Burma er i ferd med å løsne grepet er vanskelig å si. Fortsatt styrer regimet med hard hånd og det er lite rom for spontane følelsesutbrudd på noe som helst område. Bortsett fra på fotballbanen. I Burma har fotballen blitt en arena/ventil for ytringer av forskjellig karakter.

Ventil. Fotballbanen har blitt en lukket og liten arena for utblåsninger – med regimets velsignelse. Det fulltallige politikorpset holder seg stort sett ved inngangspartiene og utenfor stadion når kampene foregår. Og innenfor stadionveggene er det dommeren og spillerne som får gjennomgå. Dommeren har blitt et symbol for makt og ofte går det verst utover mannen i svart. Også lagene får gjennomgå. I juli måtte den japanske dommeren blåse av en VM-kvalifiseringskamp mellom Burma og Oman fordi tilskuerne kastet steiner, flasker og sko på banen. En i det omanske trenerteamet fikk hodeskade før kampen ble avbrutt.

Populær fotball. Den burmesiske fotballigaen ble etablert i 2008 av det burmesiske regimet. I sin tredje sesong har fotballen blitt en suksess – mer fordi det er et friområde for hardt pressede borgere enn for god fotball. Sportssidene i burmesiske aviser er det nærmeste man kommer ytringsfrihet i Burma, og på fotballbanen viser ellers høflige og stillfarne burmesere et kraftig og ofte voldelig engasjement.

Feilkalkulering? Mange totalitære regimer har feilkalkulert store menneskemasser i forbindelse med fotballkamper. Romanias diktator Nikolai Ceasescu er en av dem. Så langt ser det ut til at ytringsfriheten på Burmas fotballbaner blir brukt på dommer og spillere. Spørsmålet er når dette engasjementet og aggresjonen blir vendt mot regimet.

Forskjellige hooligans. I 1988 så jeg kampen Fulham-Wolverhampton på Craven Cottage. Lagene var da på tredje nivå i det engelske ligasystemet. Dette var på en tid da man kun slapp inn klubbmedlemmer på kamp – jeg kom inn ved hjelp av en eksepsjonell løgn! Restriksjonene på fotballkamper var blant annet et resultat av Heysel-tragedien i 1986 og på grunn av mye tribunevold i England på den tiden. De to hundre Wolves-supporterne som sto bak mål ble alle kastet ut før kampen var slutt – for å ha tøyd ytringsfriheten sin litt for langt. Jeg mistenker at den burmesiske nobelprisvinneren har mer sans for den utagerende virksomheten på Burmas fotballbaner i dag enn for oppførselen til sine supportervenner i Wolverhampton på 1980-tallet…?

Hvordan stoppe fotballpøbler?

Angrep i Bergen. Etter at pøbel angrep en buss med Stabæk-supportere i Bergen i helgen har diskusjonen om hvordan man skal få bukt med risikosupportere blitt en medie- og politikersak. Det ropes på lovendringer og strenge staffer for utskuddene i norsk fotball. Men det må mer til for at man skal greie å stoppe et problem som er i urovekkende vekst og som i for eksempel Sverige har blitt et stort problem i flere idretter. Vi får håpe at dette blir noe mer enn en agurksak.

Etterpåklokskap. Da jeg for noen år siden veiledet en student på Politihøgskolen om temaet risikosupportere ble den framsynte studenten møtt med skuldertrekk og kvikke kommentarer – risikosupportere var ikke et problem i Norge og det var derfor ikke behov for særskilte tiltak for denne gruppen. Mange av problemstillingene som ble framsatt i hans studie er sørgelig aktuelle i dag og det er dumt at mange av forslagene til tiltak ikke ble tatt på mer alvor. Masteroppgaven kan du lese her. Basert på samtaler med politiet og forskjellige fotballklubber, og arbeidet til politistudenten er det min oppfatning at det ikke kun er populistiske ytringer om lovendringer som må til for å stoppe voldstendensene i norsk fotball. Det viktigste er at klubber og politimyndigheter kontinuerlig jobber sammen og at arbeidet er systematisk.

Risikosupportere. Risikosupporter er en samlebetegnelse på flere forskjellige bråkmarkerkulturer. De klassiske Hooligans kler seg i supporterutstyr og tar gjerne en slåsskamp med sine motstandere både på og utenfor banen. Motsatsen var de danske Rooligans som spredte glede og humor på 1980-tallet. Ultras har tradisjonelt prøvd å dominere det som skjer inne på stadion, men har i enkete miljøer også hatt en politisk brodd. Casuals ikler seg dyre merkeklær og satser på organiserte og uorganiserte kamper. Organiseret kamper mellom casualsgrupper kan noen ganger ta form av napoleansk krigføring ved at man avtaler antall kamphaner og kampplass. Den urorganisert slossingen kan ta form av happy-slapping, dvs. umotivert vold mot tilfeldige. Casuals-kulturen ble skapt i England på 1970-80-tallet av hooligans som ønsket å skjule sin klubblojalitet for politiet og av moteimpulser for engelske fans som var på Europa-turne med fotballaget sitt. Kategoriene er flyttende og etter hvert har man fått baby-casuals og hangarounds som ikke er interessert i fotball, men som bruker fotball som en arena for kun å slåss og lage kvalm.

Rekruttering. Miljøene med flest risikosupportere i Norge i dag finner vi i Vålerenga, Brann, Lillestrøm og Fredrikstad. I tillegg finner vi gryende miljøer i Start, Viking og Rosenborg. De farligste tendensene finner vi i casualsmiljøene. Det som gjør disse miljøene særlig utfordrende er at det nå foregår er generasjonsskifte, spesielt i VIF og Brann. Tendensen er at nyrekrutterte unggutter i større grad enn tidligere har en kriminell bakgrunn før de entrer fotballarenaen og kommer inn i causalsmiljøet. Et annet trekk er at andre kriminelle miljøer er i ferd med å infiltrere casualsene for å rekruttere og dra nytte av dem i sin kriminelle virksomhet. Eksempler eksterne grupper er Norwegian Defence League og forskjellige MC-miljøer.

Bedre politi. Politiets tilnærming til problemet varierer fra sted til sted, men det foregår en viss grad av koordinering. Det arrangeres årlige møter for forskjellige politikontor med ansvar for fotballklubber høyt opp i seriesystemet for å skape en felles forståelse for problematikken; Politidistriktene melder hvert år inn sine erfaringer til Kripos som skriver en nasjonal situasjonsbeskrivelse av problemet. Her pekes det på svakheter, styrker og konkrete tiltak som bør iverksettes. Men politiet kan gjøre mer for å bedre samarbeidet på tvers av politidistrikter og å øke forståelsen av supporterkulturen – blant annet ved å gjøre flere studier av hva slags fenomen det er vi egentlig snakker om.

Bedre klubber. For få bukt med problemet kan klubbene gjøre en sterkere innsats. Her er tre mulige tiltak:

For det første kan klubbene revidere sitt eget sanksjonsreglement slik at alle norske toppklubber har en så lik praksis som mulig. Slik situasjonen er i dag behandler klubbene risikosupportere svært forskjellig. Det kan i seg selv være en kime til trøbbel. I klubber som tar problemet på alvor blir klubbdirektører og sikkerhetssjefer utsatt for trusler, hets og sjikane. Grunnen til det er at reglementene er svært utydelige og dårlig kommunisert til supportermassen. Tiltak mot risikosupportere blir derfor knyttet til enkeltpersoner i de forskjellige klubbene og ikke til et system som gjelder alle klubber. Samtidig bør et felles reglement forankres i de forskjellige supporterklubbene slik at supporterne selv føler et ansvar for at det ikke blir bråk. Dette kan føre til en sunn internjustis og som kan føre til at det i mange tilfeller ikke er nødvendig å involvere politiet.

For det andre kan det etableres et samarbeidsforum i klubber i de øverste divisjonene der klubb, supporterklubb og politiet er representert. God kommunikasjon og involvering mellom disse vil føre til et langt bedre samarbeid enn det vi ser i dag. Det kan føre til en gjensidig forståelse for problemer i forskjellige klubber og kan forebygge problemer på og utenfor banen.

For det tredje kan berørte klubber innføre en mentor-ordning for utestengte risikosupportere. Dette kan være et program som styres av klubben og som er myntet på utestengte risikosupportere som ønsker å komme tilbake. Ved å delta i et slikt program kan risikosupporterne få reduksjon i tiden som utestengt supporter. Et vilkår for en slik tilbakeføring til fotballtribunen kan for eksempel være at man går på kamp med en "mentor" og at supporteren som er på rehabilitering sitter/står på en annen del av tribunen enn øvrige risikosupportere.

Jeg veit at alle disse ordningene blir prøvd ut i Vålerenga og signalene jeg får er at dette virker positivt. Håpet er at flere klubber gjør det samme.

Bedre lovgivning. Bråket i Bergen har startet en debatt om nye lover for å få bukt med supporterproblemet. Politiet kan i dag gripe inn ved bråk og i spesielle situasjoner, men kan ikke utestenge risikosupportere fra arenaene. Dette er noe klubbene må gjøre selv. Det som bør diskuteres er en lovgivning som er strategisk, forebyggende og som påvirker risikosupporterne direkte. Det typiske i dag er at man gir et forelegg på 10-15.000 kroner og så er saken ute av verden. En spesiell lovgivning på dette området må ikke levne noen tvil om hva som møter dem skulle de falle for fristelsen til pøbelstreker. For de fleste risikosupporterne betyr fotballen mye. Lovgivningen bør tydelig signalisere at man ikke har noe på en fotballbane å gjøre hvis man lager bråk. Ved å innføre en slik lovgivning (likt det man for eksempel har i Danmark og England) vil vi kanskje i Norge få redusert aktiviteten i de miljøene vi snakker om og vi kan hindre generasjonsskifter i de mest voldelige miljøene. Det vil også overføre sanksjonsregimet fra klubbene og til politiet og på den måten gjøre det lettere for klubbene å håndtere disse miljøene.

Tre i en. Tiltakene som er skissert over har elementer av dialog, straff og forsoning. Alle elementene må være en del av kampen mot voldelige risikosupportere. Hvis ikke greier vi ikke å vinne kampen mot fotballvold!

Egyptiske fotballpøbler og politiske omveltninger

Analogi. Det som skjer i Egypt i disse dager får meg til å tenke på det som skjedde i Romania i november og desember 1989. Det blir spennende å se om Hosni Mubarak lider samme skjebne som Nicolai Ceausescu – at han blir kastet som statsleder og drept? Likhetene er der, men det er én viktig forskjell.

Danmark starter revolusjonen! Det er vanskelig å datostemple politiske omveltninger. Smaltenkt som jeg er mener jeg at den rumenske revolusjonen startet 15. november 1989 da Romania slo Danmark 3-1 i VM-kvalifiseringen til Italia-VM, og dermed kvalifiserte seg til VM på bekostning av Danmark. I Romania var politiske opptog ikke tillatt, men dét var feiring av viktige sportsbegivenheter. Feiringen av Romanias overraskende og etterlengtede kvalifisering (20 år siden sist) førte mange ut på gatene og der ble de helt til 22. desember da Ceausescu holdt sin fatale tale etter hjemkomsten fra Iran. Han ble styrtet og drept 25. desember 1989. Selvfølgelig var fotballkampen bare en utløsende faktor, men likevel en viktig begivenhet.

Ultras-modellen. Flere av rapportene fra Egypt sier at egyptiske fotballsupportere eller fotballpøbler står sentralt i opprøret mot Mubarak og hans regime. Det er særlig tilhengerne til Al Ahly som blir fremhevet i denne sammenheng. De er kjent for sitt voldsomme engasjement – i bokstavlig forstand – og har organisert seg etter modell fra de italienske Ultras-gruppene. Selv sier de at de ikke er politisk motivert. Det er en sannhet med modifikasjoner. Historien viser at hele klubbens opprinnelse er politisk motivert og ikke bare supporterne, men også klubben har et politisk engasjement.

Kamp mot kolonivelde. I over 100 år har Al Ahly vært en kanal for politisk protest i Egypt. Klubben ble etablert i 1907 som et ledd i kampen mot det britiske kolonistyret. Oversatt betyr Al Ahly ”det nasjonale” og det nasjonale var i opposisjon til koloniveldet. Al Ahly har helt siden starten vært klubben i Egypt med flest politisk engasjerte supportere. Klubben har også tillatt sine spillere å markere politiske saker på banen. I 2008 tillot for eksempel Al Ahly at stjernspilleren Mohamed Aboutrika (”den smilende snikmorderen”) fikk spille med t-skjorten der det sto ”sympatisér med Gaza”.

Mer Øst-Europa. Det er ikke bare analogien til Ceasescus fall som gjør at man kan sammenligne det som skjedde i Øst-Europa på 1980-tallet med det som skjer i Egypt (og i resten av Midt-Østen) i dag. Fotball spilte og spiller fortsatt en viktig rolle i det politiske Øst-Europa. Her er noen eksempler:

Jugoslavia. I februar 2008 sto serbiske fotballpøbler sentralt da den amerikanske ambassaden i Beograd ble satt i brann. De voldelige opptøyene oppsto etter at Kosovo erklærte sin uavhengighet 17. februar og flere vestlige land anerkjente uavhengigheten. Fotballpøbler har hatt en sentral plass i det politiske landskapet i Serbia både før og etter at det kommunistiske Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991. Før Jugoslavia ble offer for borgerkrig og gikk i oppløsning var det sterk rivalisering mellom Partizan Beograd og Røde Stjerne Beograd. Partizan var hærens lag og Røde Stjerne var politiets lag. De nasjonalistiske kreftene i Serbia støttet Røde Stjerne siden hæren og Partizan ble sett på som representanter for det kommunistiske regimet, og det kommunistiske regimet sto i veien for serbisk storhet og herredømme.

Arkan. På slutten av 1980-tallet allierte Slobodan Milosevic seg med nasjonalistene i og rundt Røde Stjerne både for å sikre seg at de ikke skulle motarbeide ham, men også fordi han ville bruke dem i kampen for et fritt Serbia. Slagordet deres var ”Serbia, ikke Jugoslavia”. En av de mest markante skikkelsene i fotballmiljøet var Arkan (Zeljko Raznatovic). Serberen med det tyrkiske kallenavnet(!) greide å forene forskjellige Røde Stjerne-fraksjoner og fikk dem til å kjempe sammen mot Serbias fiender. Han strømlinjeformet supporterorganisasjonen, disiplinerte medlemmene og ga dem en politisk misjon. Røde Stjerne-supporterne skulle etter hvert gå under navnet Heltene (Delije – også et tyrkisk navn), mens den paramilitære hæren som Arkan bygde opp av de mest innbitte krigerne i dette miljøet gikk under navnet Tigrene. Mellom 1991 og 1995 sto Tigrene for de mest brutale overgrepene i krigen som herjet Jugoslavia. Tigrene har mer enn 2000 liv på samvittigheten.

Obilic. For sin innsats i krigen ble Arkan en folkehelt i Serbia. Men han ble også rik. Og pengene ønsket han å bruke på sin egen fotballklubb. Etter å ha fått avslag på å kjøpe Røde Stjerne tok han i 1994 over Kosovo-klubben FC Pristina og rensket den for albanere. Men han hadde større ambisjoner og i 1996 kjøpte han Beograd-klubben Obilic som da lå i Jugoslavias lavere divisjoner. En av grunnene til kjøpet av Obilic var åpenbart navnet på klubben. Prins Obilic kjempet i Kosovo i 1389 da Serbia tapte for tyrkerne. I dette slaget greide Obilic å drepe sultan Murad – en liten seier i det tapte slaget om Kosovo. Arkan identifiserte seg med Obilic og knyttet sine Tigre til klubben. Han byttet til gule drakter og gjorde tigeren til symbol for klubben. Etter Arkans maktovertagelse gjorde klubben det raskt veldig bra. To strategier førte til denne suksessen. Han kjøpte inn de beste tilgjengelige spillerne og truet motstandere og dommere med bråk hvis de gjorde motstand mot laget hans. Den siste strategien virket ikke mot dommere og motstandere da Obilic i 1998/99 forsøkte å kvalifisere seg til gruppespillet i Champions League. Mye taler for at det er Røde Stjerne- og Obilic-pøbler som sto bak angrepet på den amerikanske ambassaden.

Ungarn. Vi ser også kobling mellom fotball og politiske bevegelser i andre deler av Europa. Da Ungarn i 2006 markerte 50-årsdagen for opprøret i 1956 ble opptøyer organisert av fotballpøbler knyttet til ultranasjonalistiske partier. Da den ungarske statsministeren Ferenc Gyurcsany i et hemmelig opptak innrømmet å ha løyet i valgkampen ble det straks uroligheter i flere byer i Ungarn. Fotballbråkmakere fra den ungarske klubben Ferencvaros sto i spissen for opptøyene og fikk støtte fra høyreekstreme og anti-semitiske Det ungarske liv- og rettferdighetspartiet og Bevegelsen for et bedre Ungarn.

Russland. I Russland har ungdomsorganisasjonen Nashi blitt knyttet til forskjellige fotballpøbler i forskjellige fotballklubber, blant annet Spartak Moskvas Gladiator fanklubb. Nashi som har sitt hovedsete i St. Petersburg og som er en sterk støttespiller til Vladimir Putin har blant annet brukt fotballsupportere som livvakter og som oppviglere i forbindelse med fredelige gatedemonstrasjoner. Et av formålene har vært å sørge for at det IKKE blir en Oransje-revolusjon i Russland slik vi så i Ukraina i 2004/2005. Ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij har også benyttet fotballpøbler fra Dynamo Moskva. Mange av disse elementene var sterkt involvert i opptøyene som herjet Russland i fjor høst etter at en fotballtilhenger fra Kaukasus ble drept. Dette har også skat stor bekymring for Russlands fotball-VM i 2018.

Fotball som trussel i araberstater. I arabiske land er islam og fotball to kanaler som fattige kan bruke for å vise sine følelser og det kan derfor være farlig når sinne mot et autoritært regimer kanaliseres gjennom disse kanalene. Dette har myndighetene i forskjellige arabiske land fått med seg. Både i Algerie og i Libya har myndighetene avlyst alle fotballkamper for at fotballen ikke skal bidra til opptøyer. Og februarkampen mellom Egypt og USA er avlyst på grunn av urolighetene i Egypt.

Missing link? I januar i fjor vant Egypt Afrikamesterskapet for 7. gang. Det kan være til Mubaraks fordel at opptøyene ikke startet i gledesrusen over å ha vunnet en fotballkamp. Da kunne det blitt langt mer voldelig og sjansen for at Mubarak ville feilberegnet situasjonen hadde vært større. Mubarak kan også håpe på at den italienske Ultras-modellen ikke er farlig som Arkans Serbia-modell? Det er på disse viktige punktene at Ceasescus skjebne kanskje skiller seg fra Mubaraks?