Den olympiske signingsferden

Selfies. Det er fascinerende å se IOC-presidentens signingsferd i Norge. Thomas Bach ofret Münchens OL-kandidatur for å bli en av verdens mektigste idrettsledere. Han var leder forrige gang München ønsket OL, men tapte for Pyeongchang. München2022 turte han ikke promotere i frykt for å skremme bort presidentstemmer. Thomas Bach har aldri vært en stjerne i IOC, men han har spilt kortene sine riktig og det har ført til at du i disse dager får se ham på selfier hos folk på hele østlandsområdet. Om det er makten eller sjarmen som blender vet jeg ikke. Det er vanskelig å se på facebook.

Uklart oppdrag. Thomas Bach reiser rundt i østlandsområdet for å sikre en europeisk kandidat til lekene i 2022, under påskudd av å inspisere ungdoms-OL. Det fins egne komiteer for slike inspeksjoner. At München ennå ikke har arrangert eller skal arrangere vinter-OL viser Bachs begrensinger som IOC-medlem. Spørsmålet er om han får mer å si som president eller om nordmenn bare sitter igjen med mange fine bilder. Og når han avbildes med den norske kulturministeren med fotball blir jeg usikker på hva slags budskap han (og kulturministeren) egentlig kommer med? Fotball inn på programmet til ungdoms-OL? Bach er fra fotballbyen München – byen som kunne vært den første som både har arrangert sommer- og vinter-OL. Nå er det Beijing som aspirerer til den bragden. Hvis ikke Oslo2022 redder den olympiske ånd fra å slukke. For det er det inntrykket vi står igjen med etter vinterens debatt, og også under dette besøket – uten norsk søknad faller OL-konseptet og entusiasmen sammen.

Folket i annen rekke. Bachs sjarmoffensiv dreier seg fint lite om ungdoms-OL, tror jeg. Her er det statsgaranti til Oslo2022 som gjelder. Turen dreier seg om å få maktpolitikere i Norge til å sikre statsgaranti. Selv om selfier gjør seg godt på profilene til dem som møter den mektige idrettslederen, er det bildene han skaper i hodene til dem han møter i de lukkede rom – uten pressen til stede – og i såkalte arbeidsmiddager, som gjelder. Folket er egentlig ikke så viktig – slik Bach også sa det på en av sine pressekonferanser. Folkets røst teller ikke før om et år, når IOC skal velge vertsby. Når pressen (og de evinnelige omdømmeekspertene) bruker meningsmålinger som omdømmemålinger tror jeg de mister poenget. Det er omdømmet hos makthaverne som teller. Det burde omdømmeekspertene vite.

Kampanjen viktigst. Vi får stadig vekk høre at det er det dårlige omdømmet til IOC som har skapt den dårlige oppslutningen til Oslo2022. Det mener jeg er feil. Selvfølgelig skader det søknaden at IOC oppfører seg akkurat som vanlige folk forventer at de skal gjøre – arrogant – og at Sotsji var vulgært skue, men hovedgrunnen er at Oslo2022-kampanjen har vært svak. Den uønskede folkeavstemningen skapte en til tider nedlatende og aggressiv tone fra ja-siden (nei-folk var kunnskapsløse og visste ikke sitt eget beste). Det skaper motreaksjoner. De syv vinteridrettsforbundene – som burde ha mest å tjene på et slikt OL – har vært dårlige til å kjempe for sitt eget arrangement. Til sist har mye av det man har gjort kommet i feil rekkefølge. Kanskje burde man sette opp små Norway House-varianter rundt om i Norges land før man svidde av et lite breddeidrettsanlegg i Sotsji?

Internasjonale reaksjoner. Det blir ikke bare spennende å se på hvordan (det såkalte) omdømmet til IOC og Oslo2022 endrer seg i Norge etter dette besøket. Det blir også spennende å se på hvordan de andre kandidatlandene reagerer. Ungdoms-OL på Lillehammer 2016 er gullkortet til Oslo2022 og det samme gjelder for Beijing når Nanjing senere i år skal arrangere ungdoms-OL i år. Disse minilekene gjør at Norge og Kina kan ta i mot store IOC-delegasjoner uten å bryte det olympiske charteret. Det vil ikke overraske meg om Krakow, Lviv eller Almaty reagerer på at store delegasjoner fra IOC – som egentlig ikke har noe å gjøre med evalueringen av ungdoms-OL – kommer til Norge og Kina og snakker om det som skal skje i 2022?

En kandidat? Den beste måten å redusere kostnadene til lekene på er kun å ha en kandidat. Det er ungdoms-OL på Lillehammer et eksempel på. Det fikk Norge billig fordi det ikke var andre som ville ha det. Men det vil samtidig drepe den globale interessen for vinter-OL. Da blir det også tatt færre selfier. Det er ikke bra for en IOC-president som er blitt godt vant. Derfor er dette besøket så vanskelig.

Mer enn omdømme

No shit, Sherlock! Lance Armstrong har et omdømmeproblem, hører vi fra profilerte omdømmeeksperter. Han skal jobbe hardt for å gjenopprette sitt omdømme, får vi også høre. Med respekt å melde, dette dreier seg ikke om en omdømmekrise. Det vi ser er en desperat kamp for å slippe fengsel, for ikke å miste formuen sin og for å redde en organisasjon som hjelper kreftsyke (Livestrong). Armstrong har punktert på begge dekkene og hjelpebilen har kjørt fra ham. Nå er det jurister og spindoktorer som skal sørge for at Armstrong unngår brød og vann i mange år framover.

Kontroll. I intervjuet med Oprah Winfrey sier Lance Armstrong at han i sin aktive karriere var ekstremt opptatt av hva som ble skrevet og sagt om ham og at han ønsket å kontrollere fortellingen (narrativet) om seg selv. Hans opptreden på Oprah Winfrey viser at han fortsatt ønsker å ha regien. Og forestillingen hadde to akter: I første akt innrømmet han at han har vært en bølle. I andre akt spilte han sympatikortet.

Sympati og antipati. Mens det er lett å få sympati for Armstrongs mor og sønn, som har trodd på og forsvart løgnene hans, er det mindre sympati å hente for hovedpersonen selv. Han angrer ikke på at han dopet seg. Det han angrer på er at han gjorde comeback, et comeback som bidro til at løgnen ble avslørt.

Bagatellisering. Armstrong bagatelliserer sitt dopingbruk på to måter. For det første hevder han at han bare var en av mange dopere og at han aldri var noen hovedskurk. På den måten skyver han ansvaret for dopingen fra seg og over på andre, men uten å nevne navn. For det andre hevder han at det var kreftsykdommen som fikk han til å tenke at alt alle midler er tillatt, også i sykkelløp. Doping blir på den måten en del av personlighet hans og ikke at det er et valg han tar. Han kunne ikke gjøre noe annet, i følge ham selv.

Selektivt. Når nå Lance Armstrong endelig løfter litt på sløret balanserer han på en knivsegg. Innrømmer han for mye risikerer han søksmål fra alle kanter. Innrømmer han ingenting mister han all sympati og det han har igjen av troverdighet. Denne balansegangen er det ikke bare Armstrong som har gått. Dette så vi også da Steffen Kjærgaard fortalte det vi allerede visste fra før.

Vann og brød I. Skulle Armstrong åpne alle sluser risikerer han fengsel for å ha misbrukt skattepenger (i perioden han syklet for US Postal) og for mened (han har under ed nektet for at han har dopet seg). Kommer han i fengsel kan det bli brød og vann i mange år. Armstrong kan unngå denne skjebnen på to måter. For at sykkelsporten og Armstrong skal komme videre må han komme med flere og detaljerte opplysninger til WADA/USADA eller UCIs uavhengige komité. Tyster han på overordnede (for eksempel tidligere UCI-president Hein Verbruggen og andre ledende personer som har vært med på å dekke til dopingen) kan han slippe straff eller få redusert straff (og kanskje komme tilbake til idretten). Slik fungerer tysterordningen. Dette kan være Armstrongs trumfkort. Ved å unnlate å nevne navn hos Oprah har han lagt presset over på andre. Skulle disse gå til motangrep, kan Armstrong spille ut tysterkortet.

Mangel på bevis. Kommer det ikke fram nye opplysninger i saken og tausheten forblir, kan amerikanske myndigheter og dopingbyråer få problemer med å bevise hvor sentral Armstrong var i dopingen. Tilsvarende saker mot baseballspillerne Roger Clemens og Barry Bonds viser at amerikanske myndigheter kan tape slike saker. I tillegg taler tiden til Armstrongs fordel. Mange av sakene er foreldet og flere kan bli det hvis tiden drar ut.

Vann og brød II. De private søksmålene som står i kø kan tappe Armstrong for penger og sørge for at han må redusere matbudsjettet sitt i årene framover. Floyd Landis har allerede gått til søksmål. Det samme har forsikringsselskapet SCA som utbetalte bonusen for syv Tour de France-seire (og som fikk Armstrong til å snakke under ed). Sunday Times vurderer søksmål etter at de måtte betale penger til Armstrong for injurier. Mange sponsorer har varslet søksmål og Tour de France kommer sikkert også med et pengekrav. Og dette er bare en liten del av søksmålene som kan komme. Armstrong har en formue på over 500 millioner kroner. Skal han beholde noe av dette er det viktig at han holder tunga rett i munnen og ikke kommer på kant med flere. Noen er sikkert lei av å bli knyttet opp til doping og ønsker en minnelig ordning med doperen.

Ta mannen, ikke ballen! Hans personlige utfordringer knyttes til Livestrong. I debatten om hvor hardt vi skal straffe Armstrong er det mange som mener at til tross for de mangeårige livsløgnen og svindelen har han faktisk gjort noe godt. Livestrong hjelper kreftrammede. Dette må man ta hensyn til. I kampen for å redde sitt eget skinn er det derfor viktig for Armstrong at tidligere sponsorer som ønsker å straffe han ikke også drar med seg Livestrong i dragsuget. Her blir det viktig å ta mannen og ikke ballen…

Beklager å måtte si det… Omdømmeeksperter ser det ofte som viktig og nødvendig å beklage det man har gjort for å gjenoppbygge omdømmet. Det holder ikke med å innrømme feil. Men for Armstrong holder det ikke med å beklage. Da kommer han i fengsel og taper hele sin formue. Derfor må denne saken ses på som noe annet enn en omdømmekrise. Den er mer eksistensiell enn som så…

Også publisert på Nucleus´ hjemmside.