Ungdoms-OL på Lillehammer - nødhjelp for IOC?

Ikke kvitt IOC. Selv om Høyres stortingsgruppe forseglet Oslo-OLs skjebne i forrige uke blir ikke Norge kvitt de olympiske ringer eller IOC på en stund. I 2016 skal Norge arrangere ungdoms-OL på Lillehammer. Slik situasjonen er nå kan lekene på Lillehammer faktisk avgjøre om vinter-OL har noen framtid i det hele tatt. Stiller ikke IOC helhjertet opp om dette arrangementet – som Lillehammer og norsk idrett tok ansvar for fordi ingen andre ønsket arrangementet – og greier ikke Lillehammer 2016 å levere resultater utover skiløp og ishockeykamper er min påstand at det kan være slutten på vinter-OL slik vi ønsker det.

Ungdoms-OL sykdomstegn. Bare det at ungdoms-OL ble opprettet er et sykdomstegn for den olympiske bevegelse. Den olympiske idé dreide seg om ungdommelig og fredelig forbrødring. Nå er OL et kommersielt megaprosjekt som setter idretten i andre rekke. Sponsorer bestemmer hva som er rett og galt og investeringene til veier som skal føre utøverne til stadionene koster mange ganger det det koster å arrangere et judostevne eller en skiskytterstafett. OL er blitt for stort og er i ferd med å kvele seg selv. I hvert fall i de deler av verden som trenger folkelig støtte til å prioritere et slikt arrangement.

Mini-OL. Til nå har ungdoms-OL vært en fiasko. Ingen av målsettingene som daværende IOC-president Jacques Rogge hadde for ungdoms-OL er oppnådd. Ungdoms-OL skulle være et billig alternativ til de originale lekene, det skulle gi mindre byer som ikke har kapasitet til å arrangere OL smaken på olympisk kamp, det skulle samle alle de største talentene i de olympiske idrettene og det skulle bidra til bedre folkehelse og mer aktivitet blant ungdom. Ingenting av dette er oppnådd. De to siste ungdomssommerlekene – i Singapore i 2010 og Nanjing i 2014 – var så storslåtte at det bare var gjennomsnittsalderen på deltagerne som skilte dem fra de ordinære sommerlekene. Etter Nanjing-lekene i år uttalte den franske OL-presidenten at ungdoms-OL har blitt for svært og at det er i ferd med å kvele seg selv. Og i forrige vinterungdoms-OL i Innsbruck i 2012 var det bare foreldrene til deltagerne som satt på tribunen og så på. Få tv-sendinger og liten kommersiell interesse gjør at ungdoms-OL kan kveles i fødselen. Om ikke Lillehammer i 2016 viser et annet ansikt og får til resultater som ingen andre har oppnådd.

Bok om ungdoms-OL. Nylig kom det ut en bok om ungdoms-OL fra forskere fra flere land og med base på Norges idrettshøgskole (The Youth Olympic Games, Routledge 2104). Det er en utakknemlig jobb å skrive en vitenskapelig bok om et arrangement som har så liten fartstid og som er lite kjent for folk flest. Jeg syns de kommer ganske godt ut av det og den gir mye interessant innsikt, blant annet om hvordan frivilligheten fungerer og utvikles under ungdoms-OL. Det er frivilligheten som har blitt fremhevet som den viktigste arven som ungdoms-OL på Lillehammer kan bidra med. Dette er ikke et av målene IOC satt da lekene ble etablert.

Gjemte fakta. Boka og noe av forskningen har fått pengestøtte av Norges idrettsforbund. Dette syns jeg blir gjemt litt bort i debatten om OL og ungdoms-OL og det er ikke uproblematisk. I debatten om Oslo2022 har det blitt etterlyst fakta og vitenskapelig grunnlag for mange påstander om hva OL kan bidra til, for eksempel om lekene kan bidra til hele folket i aktivitet, om det gir store helsegevinster og at ungdoms-OL bidrar til en bedre verden. Boka forteller at det er vanskelig å finne slike effekter – både i forbindelse med OL og ungdoms-OL. Hvorfor hørte ikke Idrettsforbundet og mange andre støttespillere til Oslo-OL på dette og la dette til grunn i sin argumentasjon? De har jo tross alt betalt for å få slik informasjon.

Redde vinter-OL. Med et godt besøkt ungdoms-OL på Lillehammer i 2016 kan norsk idrett vise at det går an å arrangere leker som ligger nærmere originalen enn dagens OL og på et sted der nesten alt gjenbrukes fra et tidligere OL (jeg regner med at de fleste husker OL på Lillehammer i 29014). Det bør i så fall IOC være glade for – i hvert fall hvis de mener noe med pratet om nøkternhet og lavere kostnader. Ærestribunen bør også være full av IOC-representanter som ønsker vinter-OL alt godt.

Svarteper? På den annen side vil lav interesse, liten medieomtale og få unge vinteridrettsstjerner vise at et slikt arrangement ikke er liv laga. Det kan enten bety slutten på vinter-OL eller at vinter-OL for evig og alltid vil foregå i land som gir deltagerne mange bonuspoeng for lange flyreiser. Ungdoms-OL var gullkortet til Oslo2022, nå må arrangørene på Lillehammer vise at de ikke sitter igjen med svarteper. Det er det ungdoms-OL på Lillehammer i 2016 egentlig handler om.

Idrettens Realpolitik

Alle skal med! Ja- og nei-siden i OL-debatten teller følgere. På Facebook leder nei-siden dramatisk, mens ja-siden har flere samfunnstopper på sin side. Folket mot elitene, slik nei-siden fremstilte EU-kampen på begynnelsen av 1990-tallet? Da hevdes det at folket slo makta med fakta. I polariserte debatter om OL (og EU) samler man det man kan av støttespillere i akkurat den saken, men legger mindre vekt på hva den samme personen mener resten av året. Sak og ideologi er ikke alltid sammenfallende, heller ikke i OL-saken. Hvilke konsekvenser har det for norsk idrett?

My enemy’s enemy is my friend. OL-saken foregår på to nivåer (og her er det fristende å trekke inn Robert D. Putnams tonivå-modell, men jeg skal spare dere!). Først må du vinne på nasjonalt nivå, deretter på internasjonalt nivå, samtidig som det som foregår på internasjonalt nivå preger debatten på nasjonalt nivå (mer enn omvendt). IOCs væremåte (eller rettere sagt IOC-representanters væremåte) har betydning for holdningene i norsk opinion, samtidig som du er avhengig av IOC-representanters gunst skulle Norge opprettholde sitt kandidatur med statsgaranti. I den sammenheng blir lett maksimen My enemy’s enemy is my friend. Dette er OL-sakens Realpolitik.

Mye på spill. Jeg vil hevde at dette spillet er farligere for ja-siden i OL-saken, og særlig idrettsbevegelsen, enn motsatt. Enkelt og greit fordi det ikke bare er troverdigheten til OL og den olympiske bevegelse som står på spill, men også holdningene til idretten etter at OL-saken er avgjort. Både på nasjonalt og internasjonalt nivå skal man være varsom med hvem man omfavner og trekker til sitt bryst i OL-kampens hete. Bjørnetjenester kan være farlig. Det så vi særlig i forbindelse med Sotsji-OL.

Samtaler. Da jeg jobbet i Idrettsforbundet hadde vi møter med alle de politiske partiene der idretten fremmet sine krav og diskuterte idrettspolitikk. Det var – etter min oppfatning – svært effektivt. Flere partier tok til seg idrettens argumenter og viet større deler av partiprogrammene til idrettspolitikk enn det de hadde tenkt før disse møtene. Etter det ble idretten også en viktigere del av valgkampen og en sak der alle partier på de viktigste områdene var enige med idretten. Men det var da, og er fortsatt, én klar skillelinje i norsk idrettspolitikk: mellom dem som ønsker å endre idrettens finansiering enten ved å avslutte Norsk Tippings monopolstilling eller å kaste idretten over på statsbudsjettet. Begge deler er idretten i mot – og begge standpunkter finner du hos regjeringspartiene (og Venstre) i dag.

Idrett som partipolitikk. Går du gjennom partiprogrammene og samtidig tar en titt på den siste idrettsmeldingen, og setter det opp mot krav idretten har stilt til politikerne de siste tre valgene, kommer, tro det eller ei, Fremskrittspartiet godt ut. De møter idretten på mange områder, mer enn flere andre partier. Nå skal man selvfølgelig ta partiprogrammer og noter i en idrettsmelding med en klype salt (og jeg er vanligvis ingen varm forsvarer av Fremskrittspartiet), men det blir litt spesielt at Idrettspresidenten – etter Fremskrittspartiets nei til OL-statsgaranti – hevder at Fremskrittspartiet er mot idretten. Hva om Fremskrittspartiet går med på OL mot at idretten går med på liberalisering av norsk spillpolitikk og får idretten over på statsbudsjettet? Og hva med omfavnelsen av Venstre-leder Trine Skei Grandes OL-ja. Hun vil kvitte seg med Norsk Tipping. Mange av Høyre-ordførerne som har støttet OL-saken og som har fått hederlig omtale av ja-folket er også for en liberalisering av norsk spillpolitikk. Det er ikke alltid sikkert at for eller mot OL er for eller mot idrett. Når idrett blir politikk, må man forhandle. Da må man også finne ut hva som er viktigst og hvem du ønsker å inngå ekteskap med. Fornuftsekteskap eller proforma?

Internasjonale allianser. Beveger vi oss til Lausanne blir bildet enda mer komplisert. Beslutningen om hvem som skal få OL i 2022 blir ikke bare bestemt i IOC. Det er mange konstellasjoner som har innflytelse på beslutningen og som har bestemte meninger om hva som bør skje, og det er i triangelet IOC, SportAccord (paraplyorganisasjonen for alle internasjonale særforbund)og ANOC (organisasjonen for alle nasjonale olympiske komiteer) beslutningene formes. IOC-president Thomas Bach ble valgt mye takket være støtten fra ANOC-president Sjeik al-Sabah – etter min oppfatning verdens mektigste idrettsleder. Sjeik al-Sabah var også sentral da SportAccord-president Marius Vizer ble valgt i fjor. Sjeik al-Sabah har de siste årene fått viljen sin i (nesten) alle saker han har engasjert seg i.

Støtter Almaty. Jeg har meget gode kilder på at Sjeik al-Sabah og Marius Vizer støtter vinter-OL til Almaty. Spørsmålet er om dette er så viktig for dem at de kjemper Almatys kamp eller om de er villige til å forhandle det vekk. Men da må de få noe igjen. På den andre siden virker det som om IOC-president Thomas Bach er for en europeisk kandidat og at han ønsker reformer i IOC. Dette har sjarmert den norske kulturministeren og den norske idrettsbevegelsen. Spørsmålet er om Bach skylder al-Sabah tjenester etter å ha blitt valgt som IOC-president, med sjeikens velsignelse, eller om han skylder å oppfylle norske våte OL-drømmer.

Oslovenn. En av dem som har kommet med klarest støtte til Oslos OL-kandidatur i internasjonal idrett er FIS-president Gian-Franco Kasper. Det siste året har han blitt mer mektig enn noen gang. I april ble han valgt som president for de syv vinterolympiske idrettene og har blitt visepresident i SportAccord. Kan han påvirke Marius Vizer eller blir det omvendt?

Omvendelse. I det internasjonale spillet om å få OL må Oslo (og de andre kandidatene) blidgjøre og få på lag IOC-representanter med tvilsomt rykte og med idealer som ligger langt unna de nøkterne og humane lekene som Oslo ønsker å fremme. Sepp Blatter er kanskje en av de mest korrupte idrettslederne vi har, Sjeik al-Sabah er en arabisk maktpolitiker som har andre standarder en Amnesty International, Kun-Hee Lee har mange korrupsjonssaker bak seg og den alltid smilende fyrsten av Monaco har tunge beskyldninger om vennetjenester til Vladmir Putin hengende over seg. For å nevne noen. My enemy’s enemy, my friend?

Noen er likere enn andre? Mange må med for at Oslo skal få OL. Det krever en idrettspolitisk Realpolitik. Tonivå-modellen (beklager!) sier at man kan gå med på kompromisser i internasjonale forhandlinger hvis det har nasjonale fordeler. For idretten betyr det om alle støttespillere i OL-saken er like mye verdt?