Kampen på Malta

Fotbollens mörka värld. Samme dag som fotballandslaget reiste til Malta for å spille en av de uendelige skjebnekampene sendte SVTs Uppdrag Granskning del 1 av Fotbollen mörka värld, en dokumentar om kampfiksing i Sverige. Uppdrag granskning har et frynsete rykte i Norge etter to doping-reportasjer som fikk skielitene i Norge til å riste på hodet og i kropp. Fotbollen mörka värld er et sterkt program om en av idrettens største trusler og det som vises der bør få konsekvenser for den norske debatten om kampfiksing. En debatt som nesten har vært fraværende.

Godt innblikk i en mørk verden. Jeg har arbeidet med kampfiksingsproblematikken i mange år og dette programmet gir den beste fremstillingen av de farer vi står overfor enn det jeg har sett på lenge. Både fordi den er godt laget og stiller de riktige spørsmålene, men også fordi den direkte berører Norge. Programmet bør oppmuntre norske journalister til å ta en grundigere kikk på denne kreftsvulsten i idretten – ikke bare i fotball! – og det bør få norske myndigheter til å sette utredninger om spillpolitikk (og proffboksing) i sammenheng med kampfiksing. Rådet mitt er enkelt: Gjør programmet obligatorisk for alle som er tilknyttet norsk idrett!

To historier. Programmet forteller to historier samtidig – en om internasjonale bookmakere og deres stadig økende interesse for fotballkamper langt ned i den svenske divisjonssystemet og en om personer som er mistenkt for å fikse mange kamper i Sverige, Norge og Kosovo. Journalistene er både konfronterende for åpent kamera og bruker skjulte triks for å få mistenkelige personer i tale. Påstanden i programmet er at økt interesse for kamper som har liten allmenn interesse i Sverige, men omsetter for store summer i andre deler av verden, gjør spillere uten millionlønninger og kamper med liten oppmerksomhet, sårbare for kampfiksing.

Koblingen spill og fiksing. Det trenger ikke være en sammenheng mellom mange bookmakeres interesse for det vanlige dødelige oppfatter som ubetydelige kamper og kampfiksing. Rapportering fra svensk tredjedivisjon viser først og fremst at spillmarkedet er umettelig på spillobjekter. Og det er Asia som er det største markedet. Omsetningen på kamper i Angäred (Sverige) eller i Ski (Norge) er større i Kuala Lumpur, Shanghai, Singapore og Pristina enn i Gøteborg og Follo. Den største svindelen i slike kamper er det spillerne i Asia som er offer for uten at spillerne på fotballbanen er berørt. Forsinket oppdatering – såkalte delayed reporting – gjør at oddssetterne greier å lure dem som setter penger på disse kampene. Men de samme oddssetterne kan bli fristet til å manipulere resultatet. Det kan de tjene store penger på. Da blir også svensk og norsk fotball direkte berørt. Det er det denne dokumentaren forteller oss på en veldig god måte.

Kampen mot monopolet. Samtidig som fotballandslaget bryner seg på Malta, et lag som har sluppet inn mål med vilje mot Norge tidligere og har hatt spillere som er utestengt fra fotball på livsstid på grunn av kampfiksing, spilles det store penger på denne kampen hos bookmakere på Malta fra Norge. En av bookmakerne arrangerer også et stort seminar om norsk spillpolitikk denne helgen og har akkurat gitt ut en rapport om norsk spillpolitikk. Her har PR-byråene jobbet hardt og kanskje med gaffel? Målet er å endre norsk spillpolitikk for å komme lovlig inn på det norske markedet. Dette er den norske regjeringen positiv til og har varslet en utredning om norsk spillpolitikk for å legge grunnlaget for en nye ikke-monopolistisk ordning. Er det som i oljesektoren betyr utredning det samme som at man åpner opp for nye konsesjoner. Da står Norsk Tipping for fall. Og kanskje overføringer til norsk fotball? Det kan mange leve med. Men om det fører til mer kampfiksing i Norge er vi på villspor.

Farene. Med en liberalisering av norsk spillpolitikk vil vi på lovlig vis få flere bookmakere som åpent og uten hver gang å gå i krangel med kommunikasjonsavdelingen i Norsk Tipping på Hamar rapporterer fra flere norske kamper. Konkurransen vil også kunne bidra til at flere kamper lenger ned i divisjonene blir spillobjekter. Det trenger ikke bety kampfiksing, men det kan øke farene for at det skjer. Også uten at illegale asiatiske bookmakere blir regnet med. Jo flere ”ubetydelige” norske kamper det kan satses på, jo større er farene for at fotballspillere lar seg friste til å tjene noen ekstra slanter. Her er det viktig å være føre var. Slik situasjonen er i dag kan, de utenlandske bookmakerne vises bort fra tribunen. Det blir vanskeligere med et liberalisert spillmarked. Det viser den svenske dokumentaren oss. Blir dette et problem går det utover troverdigheten til idretten og da kan du etablere så mange bookmakere du vil og inntektene fra oddsspill vil samtidig gå ned.

Fiksing i proffboksing. Jeg er sikker på at mange av dem som sitter på Malta og heier på Norge og flere norske bookmakere også gleder seg til at proffboksing blir innført i Norge. Mer moro, mer underholdning og et yndet spillobjekt. Dette er også en hjertesak for regjeringen. De har hengt seg på Brækhus mange tittelbelter. Dette er en bransje som lager tapere for å skape vinnere. Denne uken har for eksempel BBC på brutalt vis beskrevet hvordan boksesporten engasjerer profesjonelle tapere for å bygge andres karriere. Det er kampfiksing i sin mest åpne form. Ønsker vi å åpne for et slikt system?

Se dokumentaren! Den norske regjeringen har sagt at den tar kampfiksing på alvor og har signalisert at den kanskje vil opprette et eget organ for bekjempelse av denne kreftsvulsten i idretten. Før de lover noe som helst og setter i gang høringer med allerede skrevne konklusjoner (og lager nye proffboksingslover som ser seg blind på doping og polstring av hansker) anbefaler jeg regjeringen å sette seg ned sammen med idretten og ser Fotbollen mörka värld (og kanskje tar seg en snakk med de profesjonelle taperne i boksing). Da kan vi snakke om skjebnekamper.

Vanskelig å snakke bort. Om fotballandslaget gjør det dårlig mot Malta kan Per Mathias Høgmo snakke bort resultatet (nok en gang!). Kampfiksing går det ikke an å snakke bort. 

Idrettens Realpolitik

Alle skal med! Ja- og nei-siden i OL-debatten teller følgere. På Facebook leder nei-siden dramatisk, mens ja-siden har flere samfunnstopper på sin side. Folket mot elitene, slik nei-siden fremstilte EU-kampen på begynnelsen av 1990-tallet? Da hevdes det at folket slo makta med fakta. I polariserte debatter om OL (og EU) samler man det man kan av støttespillere i akkurat den saken, men legger mindre vekt på hva den samme personen mener resten av året. Sak og ideologi er ikke alltid sammenfallende, heller ikke i OL-saken. Hvilke konsekvenser har det for norsk idrett?

My enemy’s enemy is my friend. OL-saken foregår på to nivåer (og her er det fristende å trekke inn Robert D. Putnams tonivå-modell, men jeg skal spare dere!). Først må du vinne på nasjonalt nivå, deretter på internasjonalt nivå, samtidig som det som foregår på internasjonalt nivå preger debatten på nasjonalt nivå (mer enn omvendt). IOCs væremåte (eller rettere sagt IOC-representanters væremåte) har betydning for holdningene i norsk opinion, samtidig som du er avhengig av IOC-representanters gunst skulle Norge opprettholde sitt kandidatur med statsgaranti. I den sammenheng blir lett maksimen My enemy’s enemy is my friend. Dette er OL-sakens Realpolitik.

Mye på spill. Jeg vil hevde at dette spillet er farligere for ja-siden i OL-saken, og særlig idrettsbevegelsen, enn motsatt. Enkelt og greit fordi det ikke bare er troverdigheten til OL og den olympiske bevegelse som står på spill, men også holdningene til idretten etter at OL-saken er avgjort. Både på nasjonalt og internasjonalt nivå skal man være varsom med hvem man omfavner og trekker til sitt bryst i OL-kampens hete. Bjørnetjenester kan være farlig. Det så vi særlig i forbindelse med Sotsji-OL.

Samtaler. Da jeg jobbet i Idrettsforbundet hadde vi møter med alle de politiske partiene der idretten fremmet sine krav og diskuterte idrettspolitikk. Det var – etter min oppfatning – svært effektivt. Flere partier tok til seg idrettens argumenter og viet større deler av partiprogrammene til idrettspolitikk enn det de hadde tenkt før disse møtene. Etter det ble idretten også en viktigere del av valgkampen og en sak der alle partier på de viktigste områdene var enige med idretten. Men det var da, og er fortsatt, én klar skillelinje i norsk idrettspolitikk: mellom dem som ønsker å endre idrettens finansiering enten ved å avslutte Norsk Tippings monopolstilling eller å kaste idretten over på statsbudsjettet. Begge deler er idretten i mot – og begge standpunkter finner du hos regjeringspartiene (og Venstre) i dag.

Idrett som partipolitikk. Går du gjennom partiprogrammene og samtidig tar en titt på den siste idrettsmeldingen, og setter det opp mot krav idretten har stilt til politikerne de siste tre valgene, kommer, tro det eller ei, Fremskrittspartiet godt ut. De møter idretten på mange områder, mer enn flere andre partier. Nå skal man selvfølgelig ta partiprogrammer og noter i en idrettsmelding med en klype salt (og jeg er vanligvis ingen varm forsvarer av Fremskrittspartiet), men det blir litt spesielt at Idrettspresidenten – etter Fremskrittspartiets nei til OL-statsgaranti – hevder at Fremskrittspartiet er mot idretten. Hva om Fremskrittspartiet går med på OL mot at idretten går med på liberalisering av norsk spillpolitikk og får idretten over på statsbudsjettet? Og hva med omfavnelsen av Venstre-leder Trine Skei Grandes OL-ja. Hun vil kvitte seg med Norsk Tipping. Mange av Høyre-ordførerne som har støttet OL-saken og som har fått hederlig omtale av ja-folket er også for en liberalisering av norsk spillpolitikk. Det er ikke alltid sikkert at for eller mot OL er for eller mot idrett. Når idrett blir politikk, må man forhandle. Da må man også finne ut hva som er viktigst og hvem du ønsker å inngå ekteskap med. Fornuftsekteskap eller proforma?

Internasjonale allianser. Beveger vi oss til Lausanne blir bildet enda mer komplisert. Beslutningen om hvem som skal få OL i 2022 blir ikke bare bestemt i IOC. Det er mange konstellasjoner som har innflytelse på beslutningen og som har bestemte meninger om hva som bør skje, og det er i triangelet IOC, SportAccord (paraplyorganisasjonen for alle internasjonale særforbund)og ANOC (organisasjonen for alle nasjonale olympiske komiteer) beslutningene formes. IOC-president Thomas Bach ble valgt mye takket være støtten fra ANOC-president Sjeik al-Sabah – etter min oppfatning verdens mektigste idrettsleder. Sjeik al-Sabah var også sentral da SportAccord-president Marius Vizer ble valgt i fjor. Sjeik al-Sabah har de siste årene fått viljen sin i (nesten) alle saker han har engasjert seg i.

Støtter Almaty. Jeg har meget gode kilder på at Sjeik al-Sabah og Marius Vizer støtter vinter-OL til Almaty. Spørsmålet er om dette er så viktig for dem at de kjemper Almatys kamp eller om de er villige til å forhandle det vekk. Men da må de få noe igjen. På den andre siden virker det som om IOC-president Thomas Bach er for en europeisk kandidat og at han ønsker reformer i IOC. Dette har sjarmert den norske kulturministeren og den norske idrettsbevegelsen. Spørsmålet er om Bach skylder al-Sabah tjenester etter å ha blitt valgt som IOC-president, med sjeikens velsignelse, eller om han skylder å oppfylle norske våte OL-drømmer.

Oslovenn. En av dem som har kommet med klarest støtte til Oslos OL-kandidatur i internasjonal idrett er FIS-president Gian-Franco Kasper. Det siste året har han blitt mer mektig enn noen gang. I april ble han valgt som president for de syv vinterolympiske idrettene og har blitt visepresident i SportAccord. Kan han påvirke Marius Vizer eller blir det omvendt?

Omvendelse. I det internasjonale spillet om å få OL må Oslo (og de andre kandidatene) blidgjøre og få på lag IOC-representanter med tvilsomt rykte og med idealer som ligger langt unna de nøkterne og humane lekene som Oslo ønsker å fremme. Sepp Blatter er kanskje en av de mest korrupte idrettslederne vi har, Sjeik al-Sabah er en arabisk maktpolitiker som har andre standarder en Amnesty International, Kun-Hee Lee har mange korrupsjonssaker bak seg og den alltid smilende fyrsten av Monaco har tunge beskyldninger om vennetjenester til Vladmir Putin hengende over seg. For å nevne noen. My enemy’s enemy, my friend?

Noen er likere enn andre? Mange må med for at Oslo skal få OL. Det krever en idrettspolitisk Realpolitik. Tonivå-modellen (beklager!) sier at man kan gå med på kompromisser i internasjonale forhandlinger hvis det har nasjonale fordeler. For idretten betyr det om alle støttespillere i OL-saken er like mye verdt?

Syv feil uten tilleggstall

Tallet er syv. Mats Zuccarellos avtale med Unibet har skapt bråk mellom dem som støtter Norges beste hockeyspiller og de som forsvarer den norske enerettsmodellen (på folkemunne spillemonopolet). Og usaklighetene florerer på begge sider. Bråket oppstår ikke fordi Norsk Tipping kommer med sleivspark mot dem som ypper seg mot pengemaskinen på Hamar eller fordi Ishockeyforbundet utestenger Rangers-spilleren fra VM. Det er et resultat av en spillpolitikk som er kladdet på i mange år og som slites mellom kommersialisme og samfunnsansvar. Mang må gå i seg selv og ta ansvar for at slike situasjoner ikke skal oppstå i fremtiden. Her er syv områder som må adresseres for å unngå slike konflikter i framtiden:

1. Smutthullene. Unibet (eller andre spillselskaper) hadde aldri inngått avtale med Zuccarello (eller avdanka idrettsutøvere som Ronny Johnsen eller Thomas Myhre) hadde det ikke vært mulig å sende reklame på tv-kanaler som kan ses i Norge. Reklameforbud og kredittkortsperrer for utenlandske spillselskaper har ingen verdi så lenge utenlandske tv-selskaper fritt fram kan sende spillreklame på norske tv-skjermer og alle de internasjonale spillselskapene har eget opplæringsprogram for å unngå kredittkortsperrer. Greier norske myndigheter å hindre utenlandske selskaper å reklamere i Norge slipper man situasjoner som vi har fått under hockey-VM. Har de evner, lyst og ork til å gjøre noe med dette?

2. Inkonsekvens. Ishockeyforbundet har vært en sterk forsvarer av Norsk Tipping i Zuccarello-saken. Men hvor konsekvente er de (og andre forbund) i denne og tilsvarende saker? Samtidig som Zuccarello blir utestengt fra VM fordi han fronter Unibet sitter Norges to fremste ishockeytrenere som ekspertkommentatorer i studioet til Max. Hos Max er Unibet teknisk leverandør og sponser sendingene fra start til slutt. Bidrar ikke dette også til å legitimere Unibet? Og burde ikke Ishockeyforbundet hatt en mening om dette også? Den samme situasjonen ser du for eksempel i fotball der forbundet på den ene siden forsvarer Norsk Tipping og på den andre siden tillater at forbundsansatte sitter i Viasats studio og kommenterer Champions League samtidig som de pepres av aggressive spillreklamer. Hvorfor gjelder lojaliteten bare utøverne?

3. Forskjellsbehandling. Men det virker også som det er forskjell på folk. Samtidig som Zuccarello blir utestengt fra hockeylandslaget kjører Petter Northug jr. vannscooter sammen med Marcus Hellner og forbereder seg til pokerlandskamp mellom Norge og Sverige, et arrangement satt i stand av Pokerstars. Pokerstars er ikke bare et internasjonalt spillselskap som konkurrerer med Norsk Tipping, de tilbyr også et spill som er ulovlig i Norge. Hvorfor har Ishockeyforbundet og Skiforbundet forskjellig oppfatning av det å promotere utenlandske spillselskaper? For at idretten skal ha troverdighet i dette spørsmålet må de snakke på samme tungemål. Nå er tunga kløyvd.

4. Eget rede. Å hindre utenlandske selskaper å reklamere i Norge kan virke som en håpløs oppgave og det vil i så fall ta lang tid å få lovgivning og tekniske løsninger på plass for å gjøre dette mulig. Det mest effektive virkemidlet på kort sikt er å bygge lojalitet til ordningen. Å si at Zuccarello ikke hadde vært der han er i dag uten Norsk Tipping er ikke måten å gjøre det på. Det skaper bare avstand. For å skape lojalitet til Norsk Tipping og enerettsmodellen er det viktig at norske myndigheter og Norsk Tipping går foran som gode eksempler. Oljefondet har investert penger i utenlandske spillselskaper og på odds-programmet til Norsk Tipping blir du ledet inn på tv-kanaler med tungt innslag av reklame med internasjonale spillselskaper. Lojalitet bygges opp når det er samsvar mellom ord og handling og når man ser resultatene av en konsekvent spillpolitikk. Dette samsvaret er ikke alltid lett å få tak på.

5. Tilpasset lojalitet. Lojalitet til Norsk Tipping får man hvis man ser større fordeler i å støtte enerettsmodellen enn andre modeller. Norske myndigheter, Norsk Tipping og særlig idretten sier at Norsk Tipping bidrar mer til samfunnsnyttige formål enn tilfellet ville vært med et alternativt system. Det er ingen tvil om at Norsk Tipping vil bidra til flere anlegg enn det for eksempel Unibet ville gjort. På den andre siden ropes det kraftig om at bevilgningene idretten får, ikke dekker behovet for nye anlegg. Jeg tror idretten hele tiden er lojal til den ordningen som gir dem mest penger. Nå er det Norsk Tipping. Neste gang er det stasbudsjettet? Eller et lisenssystem? Hovedpoenget er at forsvarerne må se samsvar mellom samfunnsnytten de forsvarer og det de sitter igjen med av anlegg. Debatten om Unibet og Zuccarello viser at stadig færre ser dette samsvaret. Har idretten en smertegrense for å støtte Norsk Tipping?

6.  Markedstenkning. Ansvarlighet har vært et kjerneargument for å opprettholde enerettsmodellen. Et av argumentene for å bevare dagens norske ordning er at den vil forhindre eller dempe spillavhengighet. Med aggressiv markedsføring med milliongevinster, for eksempel i Eurojackpot, og liveodds som åpner for kontinuerlige spill, mister argumentet kraft. Høye gevinster og stort tilbud er spilldrivende og selv om Norsk Tipping ikke er like aggressive som sine internasjonale konkurrenter er det ikke alltid like lett å se forskjell på dem. Det er prisen for å være konkurransedyktig – i et marked som egentlig ikke skal ha konkurranse. Hvor markedsrettet skal Norsk Tipping være?

7.  Markedslekkasje. Det som gjenstår av ansvarlighet når man ikke ser forskjell på produktene er begrensninger på innsats og antall spillobjekter. Men også på dette området er Norsk tipping i ferd med å utspille sin rolle. Siden norske myndigheter ikke greier å forhindre markedslekkasjer kan Norsk Tipping bidra til å trigge spillelyst hos mange nordmenn, spillere som fristes over til utenlandske spillselskaper etter å ha sett reklame på Max og Viasat. Da blir det for lettvint å snakke om ansvarlighet.

Prinsipper og inkonsekvens. Idrettsutøverne må ikke skyves foran og bli syndebukkene i debatten om norsk spillpolitikk. Det vi har sett under ishockey-VM er et symptom på at norsk spillpolitikk er i ulage. I dette spørsmålet er det viktig å være prinsipiell, men ikke inkonsekvent, og det er ikke bare iskrigere som skal bidra i denne kampen.

Ensrettet debatt om enerettsmodellen

Velkjente argumenter. Kulturminister Hadia Tajik forsvarer iVG 19. mars Norsk Tipping og den norske enerettsmodellen. Hun kommer med velkjente argumenter mot Høyres og Venstres forslag om liberalisering av norsk spillpolitikk. Myndighetenes sterkeste kort er omfordeling av overskudd til idrett, kultur og humanitære formål. Men resten av virkelighetsbeskrivelsen bør oppdateres for at man skal kunne forsvare den norske enerettsmodellen.

Aggressiv markedsføring. Et argument for at Norge bør fortsette med enerettsmodellen er at et frislipp vil føre til mer aggressiv markedsføring og dermed bidra til spillavhengighet. En av grunnene til at Norge får beholde enerettsmodellen (på folkemunne spillmonopolet) av EU er nettopp argumentet om at den norske ordningen hindrer spillavhengighet (sosiale argumenter). Sosiale argumenter trumfer i denne saken EUs markedsprinsipper. Foreløpig. Innføring av Eurojackpot med premier på hundrevis av millioner og med stadig mer Norsk Tipping og Oddsen-reklame på stadig flere flater kan bidra til å underminere EUs aksept for et nasjonalt spillmonopol. Hvis Norsk Tipping bruker stadig mer ressurser på å fremme sine spill kan de grave sin egen enerettsgrav, uten kamp fra andre spillaktører. Hvor aggressiv mener norske myndigheter at Norsk Tipping kan være i sin markedsføring? Og hva mener EU?

Avhengighetslekkasje. Nesten en fjerdedel avspillomsetningen i Norge skjer hos utenlandske spillselskaper (ca 5 mrd). Det i seg selv gjør det meningsløst å kalle den norske modellen for et monopol. På den ene siden fører denne lekkasjen til at idrett, kultur og humanitære organisasjoner går glipp av penger. På den andre siden gir denne lekkasjen mulighet for å hoppe over til utenlandske spillselskaper når du har tippet for maksbeløpet Norsk Tipping har definert for deg. Stoppes ikke tilgangen til utenlandske spillselskaper blir målsettingen om å hindre spillavhengighet vanskeligere å oppnå, kanskje umulig? Hva gjør norske myndigheter for å tette smutthullet til utenlandske spillselskaper? Det er nesten en forutsetning at dette hullet tettes for at kampen mot spillavhengighet skal ha effekt.

Lojalitet. Stadig vekk fremheves alle gode formål som får en del av tippeoverskuddet. Men sjelden snakkes det om hva mottagerne gjør for å beskytte og kjempe for at denne finansieringsordningen består. Forplikter det utøvere, trenere og ledere å forsvare ordningen? Et par eksempler kan illustrere denne problemstillingen. I år får du se Tippeligaen på Cmore, en kanal som på mange andre flater og i mange andre programmer sender reklamepauser med reklame for internasjonale spillselskaper. I Viasat sitt fotballstudio sitter programledere som jobber deltid i fotballforbundet og blir pepret med reklame for mange spillselskaper i hvert reklameavbrudd. Er dette greit? Hvor ofte har du hørt en kulturpersonlighet jamre seg over aggressiv spillreklame på kanaler som sender fra utlandet?

Trusselen innenfra. Jeg mener at den største trusselen mot Norsk Tipping og enerettsmodellen ikke kommer utenfra, men fra aktører som lovlig bygger opp sin egen spillportefølje i Norge, bla. norske mediehus (med sterke eierinteresser i utlandet). TV2 har feks. sportogspill.no og Dagbladet har 123spill.no for å nevne to tilbud. På vg.no finner du også en fin miks med spill. Disse aktørene har inngått samarbeid med Norsk Tipping og Rikstoto og lenker til disse sidene på sine sider. Samtidig tilbyr de egenutviklete spill, mange av dem gratis, men også med betalingsløsninger. Managerspill og kunnskapsspill vokser stadig og slike spill finner du i stadig større grad på sidene jeg referer til.

Deilig i Danmark? Det refereres ofte til Danmark i debatten om norsk spillpolitikk. Den største endringen i Danmark er ikke at det har blitt mer aggressiv markedsføring, men at det er de største mediehusene som får lisenser på tradisjonelle spill og samtidig de som har utviklet flest nye spill. Fortsetter satsingen på spill hos de norske mediehusene i Norge er det ikke Unibet, Bettson og Ladbrokes som blir den største trusselen mot den norske enerettsmodellen og mot finansieringen av norsk idrett og kultur gjennom spill, men VG, Dagbladet og TV2. Kan man regulere seg bort fra dette?

Spill på individuelle lagidretter

Individuelle lagidretter. Individuelle idretter blir i stadig større grad også lagidretter. Det betyr i realiteten mer taktikkeri i individuelle idretter og at individuelle utøvere stadig oftere ofrer seg for at én bestemt utøver skal vinne til slutt. I en tid da det er stort fokus på fair play og kampfiksing kan det være problematisk at det ikke er klar skiller mellom individuell tvekamp og lagidretter. Hovedårsaken er at Norsk Tipping og andre spillselskaper tilbyr spill med dueller i disse konkurransene.

Raseri og hyllest. Johan Kaggestad og Dag Otto Lauritzen ble forbanna fordi Edvald Boasson Hagen ikke ble nominert til kategorien årets lagspiller til årets Idrettsgalla, blant annet fordi han hjalp Bradley Wiggins til Tour de France-seier. Og Dagbladets Esten O. Sæter hyller svenskenes samkjørte taktikk mot Petter Northug jr., og Ingvild Flugstad Østberg for å slippe Kristin Størmer Steira foran seg på oppløpet på sprintdistansene i Tour de Ski. At individuelle lagidretter er i ferd med å bli lagidretter er på mange måter fint. Man ofrer seg for laget. Men at man ikke gjør alt for å vinne fordi man vil fremheve en lagkamerat kan være problematisk. Ikke fordi man ofrer seg, men fordi det utfordrer oppfatningen av fair play og fordi det kan oppfattes som manipulering av sluttresultater på spill som spillselskapene tilbyr. Det er lettere å jukse i individuelle idretter enn i lag idretter og det er enda lettere å manipulere resultatet når individuelle idretter utøves som lagidretter.

Fair play. Under sommer-OL hadde vi flere hendelser som utfordret vår oppfatning av Fair Play. Utkastelsen av 8 badmintonspillere fordi de forsøkte å tape med vilje er det fremste eksemplet. I regjeringens handlingsplan mot kampfiksing har man ikke definert taktikkeri som kampfiksing. Men så enkelt er det ikke. For selv om taktikkeri er en del av idrettens vesen vil spillere som tipper på dueller i for eksempel langrenn og hopp (og sykkel for den slags skyld) ofres i et slikt spill. Da blir det ufint spill og troverdigheten til spilltilbyderen kan synke. Det er flere måter å løse dette problemet på.

Farene ved duellspill. En løsning er å slutte med dueller i konkurranser der individuelle idretter utøves som lagidretter, for eksempel Tour de Ski og Hoppuka, og behandle konkurransene som landskamper. En annen kan være å slutte med ”duellspill” mellom utøvere fra samme nasjon. Og en tredje løsning kan være å passe på at alle utøvere gjør alt de kan for å vinne, slik mange tok til orde for under årets sommer-OL.

Norsk Tipping og Skiforbundet. Før jul i fjor inngikk Norsk Tipping en sponsoravtale med Skiforbundet. Det vil være uheldig om Anders Bardal trekker seg i en duell med Anders Jacobsen for å sikre Jacobsen finaleplass og kanskje seieren i Hoppuka eller at Kristin Størmer Steira girer ned på langdistansen i Tour de Ski for å sikre Therese Johaug bonussekunder, særlig hvis spillere på Norsk Tipping har tippet at Bardal og Steira skal vinne. Og hva om de selv hadde tippet på at de selv skulle tape? Og Fair Play? Det vil Norsk Tipping tape på, det vil spillerne tape på og det kan Skiforbundet tape på. Mottoet bør uansett være: Måtte den beste vinne!

United against betting?

Sint. I kjølvannet av kampfiksingsskandalen som rulles opp i Norge har Fotballforbundets generalsekretær Kjetil Siem (nok en gang) kritisert fotballegenden Ronny Johnsens promotering av spillselskapet Unibet. Fotballforbundets sterke bånd til Norsk Tipping gjør Siem forpliktet til å forsvare Norsk Tippings interesser – de sørger tross alt for store inntekter til norsk fotball (og norsk idrett). Spørsmålet er hvor dypt lojaliteten til Fotballforbundet sitter og hva forbundet skal hisse seg opp over når det gjelder fotballegenders forbindelse til utenlandske spillselskaper. 

Canal 9. Tidligere har jeg stilt spørsmål ved Egil Olsens og Nils Johan Sembs opptreden på Canal 9 under årets fotball-EM. Canal 9 er Canal+s reklamefinansierte gratiskanal – en kanal som blir sentral når Canal+ tar over eliteseriekampene i 2013. Norsk Tipping kritiserte salget av fotballrettighetene til Canal+, blant annet fordi Canal+ reklamerer for internasjonale spillselskaper – slik som Ronny Johnsens Unibet. Spørsmålet jeg stilte under fotball-EM var om landslagets øverste menn var illojale mot Norsk Tipping da de satt i et tv-studio som ble pepret med spillreklame fra konkurrenter til enerettshaveren på Hamar. 

Gamle helter - nye jobber. Men NFFs kobling til spillselskaper er mer komplisert enn dette. I mars i år ansatte Fotballforbundet de gamle fotballstorhetene Jan Åge Fjørtoft og Rune Bratseth i forskjellige prosjektstillinger. De skal blant annet ha ansvar for internasjonalt arbeid, for det nye prosjektet ”Handshake for Peace” – som FIFA også har hengt seg på – og for Fotballforbundets etikkarbeid. Samtidig skal de to prosjektarbeiderne fortsette i jobben som kommentatorer og programledere på Viasats Champions League-sendinger.

Viasat som spillaktør. Viasat er ingen hvem som helst i den harde konkurransen om norske spillkunder. I syv år har MTG - som eier Viasat - bygget opp en solid spillportefølje gjennom NordicBetting Ltd og spillselskapet Bet24. I 2011 hadde Nordic Betting Ltd et overskudd på over 60 millioner kroner. I 2012 solgte MTG Nordic Betting Ltd til nettopp Unibet. Det betyr at Unibet og Bet24 i dag er samme selskap og at Fotballforbundets medarbeidsgiver har tjent store penger på å konkurrere med Norsk Tipping. I tillegg har Viasat vært den fremste formidleren av internasjonal spillreklame i Norge de siste årene. Selv om MTG ikke lenger er medeier i Bet24 kommer det garantert til å flomme over av spillreklame på Viasats Champions League-sendinger utover høsten – med Rune Bratseth og Jan Åge Fjørtoft i studio. Har denne problemstillingen vært en del av etikkarbeidet til Rune Bratseth? Bryr Norsk Tipping seg om denne koblingen?

Tunga rett i munnen? For noen år siden etablerte MTG et Corporate Social Responsibility (CSR)-prosjekt, kalt ”MTG United for Peace”. Jan Åge Fjørtoft er i følge MTGs hjemmesider styreformann for dette prosjektet. Prosjektet har inngått samarbeid med Nobels Fredssenter for at de sammen skal skape blest om fredsarbeid gjennom fotballturneringer i mange land. Det er lett å bli konspiratorisk i disse tider og å trekke en kobling mellom håndhilseprosjektet og CSR-prosjektet til MTG. At Nobels fredssenter er med på begge disse prosjektene knytter dem i hvert fall sammen og de har ett kontaktpunkt – Jan ÅgeFjørtoft. Greier Fjørtoft å holde disse prosjektene fra hverandre?

Deltidslegender? Det er en opplagt interessekonflikt mellom Unibet og Norsk Tipping. Derfor er det lett for Siem å hisse seg opp over Ronny Johnsens arbeid for Unibet. Spørsmålet er om opphisselsen er lettvint eller om det er starten på en ny linje overfor fotballegender som kan knyttes til internasjonale spillselskaper.

Polsk spilldotteri noe for Norge?

Glasskulen. Det er mange som oppsummerer det siste tiåret og lager lister over viktige hendelser, merkedager og personligheter som har preget oss siden 2000. For dem som skriver om politikk er det al-Qaida, ytringsfrihet og integrering som går igjen. Når idrettstiåret skal oppsummeres er det doping (og Tour de France), Tiger Woods og Usain Bolt som kommer høyest på listene. Noen forsøker å se framover. Det er den øvelsen jeg kaster meg på her.

Spillpolitikk viktig idrettspolitisk sak. Tidligere har jeg hevdet at utviklingen av nasjonal og internasjonal spillpolitikk kommer til å bli et av de viktigste idrettspolitiske temaene i det nye året og tiåret. Spilleavhengighet vil ikke bli det viktigste temaet, men hvordan man skal tilnærme seg forskjellige spillvarianter på nett, hvordan man skal finansiere idrett gjennom spill og hvordan man skal hindre at gambling går ut over idrettens integritet blir viktig.

Kampen om enerettsmodellen. I forkant av stortingsvalget i 2009 fikk vi tydelig fram stortingspartienes syn på den norske enerettsmodellen. Prinsipielt ønsker Frp, Venstre og Høyre konkurranse på spill, mens de andre partiene står fast ved enerettsmodellen vi har i dag. Konkurranse på spill betyr at Norsk Tipping blir utfordret av andre spillselskaper og må konkurrere på lik linje med disse. Totalt omsetter utenlandske selskaper for mer enn det Norsk Tipping gjør i dag. Det betyr at Norsk Tipping, hvis de lager spill som matsjer de utenlandske selskapene, potensielt kan ta markedsandeler fra dem, men da faller tidligere argumenter om ansvarlig spill og kampen mot spillavhangighet bort. Spørsmålet er da til hvilken pris man ønsker å betale for å øke omsetningen til Norsk Tipping og om dette gavner idretten på lang sikt. Fortsetter man med enerettsmodellen slik den er i dag må man kanskje, hvis omsetningen går ned, forsøke å begrense tilgangen til internasjonale spill for å hindre at nordmenn benytter seg av disse og håpe på at de går over til Norsk Tipping eller endre tippenøkkelen slik at idretten får mer av potten på bekostning av andre (kultur eller humanitære organisasjoner). Dette krever enten lovendringer og/eller en kamp mellom idretten og andre ikke-statlige organisasjoner. Dette er problemstillinger norske politikere må ta hensyn til når man skal utforme (ny) spillpolitikk.

Hvem er mest kommunist? Hver gang norske myndigheter ønsker reguleringer kommer kritikere med karakteristikker som ”sosialiststat”, ”kommuniststat” og ”gammeldags”. Når det gjelder spill og gambling kan det derfor være nyttig å skjele litt til Polen. Polen – som er en postkommunistisk og svært antikommunistisk stat – foretok før jul lovendringer myntet på nasjonal spillpolitikk. Polen har vært et svært liberalt land for spill – både casino og internettspill. Internasjonale spillselskaper har også vært tungt inne i polsk idrett. Unibet har sponset den polske andredivisjonen i fotball, Ekspekt har sponset det polske fotballandslaget, og BetAtHome, Betclick og Bwin sponser tre lag i den øverste fotballdivisjonen, for å nevne noe.

Polsk riksdag over. Den nye loven regulerer spill på en, ja, en postkommunistisk måte. Den skal blant annet forby utenlandsk drevne casinoer og spillselskaper skal skattlegges. Men det som er mest interessant for Norge er særlig to ting. For det første er det kun lov for spillselskaper som sponser idrettslag/klubber å operere i det polske markedet. Det betyr at skal nye spillselskaper på markedet må de også finne seg et lag/en klubb å sponse. Paradoksalt nok kan det bety et større antall spillselskaper til Polen fordi det fortsatt er mange klubber som ikke er knyttet til et spillselskap(!). Med nasjonalisering av spillmarkedet og økt skattlegging av spillselskaper kan det bety økte statsinntekter og mer penger direkte til enkeltklubber. For det andre er det forbudt å reklamere med nettadressen til spillselskapet. Dottcom er med andre ord ikke tillatt.

Originalt. Begge disse grepene er originale i europeisk spillpolitikk. I Norge er det ikke lov å reklamere for internasjonale spillselskaper i det hele tatt og i Danmark har man gitt helt opp og vurderer å nasjonalisere spillmarkedet slik at man også kan få skatteinntekter av spillselskaper som ikke er underordnet den danske stat. Så vidt jeg vet er Polen det eneste landet som krever direkte sponsing av klubber og lag og forbyr dottcom.

Kontroversielt. Dottcom-forbudet er kanskje det mest kontroversielle fordi det bryter sterkt mot dagens sponsortrend. Stadig flere klubber og organisasjoner ønsker å fremheve sin nettadresse for å tilby informasjon og salg av sine produkter. I Norge har Sandefjord en stund hatt Komplett.no Arena og i England har det vært http://www.guardian.co.uk/football/2009/nov/04/newcastle-united-naming-stadium-rights. Kanskje det nyeste og mest innovative dottnavnet er sochi2014.com, som er Sotsji-OLs offisielle logo (egentlig Sochi2014.ru).

Polsk løsning? Er den polske løsningen veien å gå? Den polske løsningen ble fremprovosert av en regjeringskrise. Tre i regjeringskollegiet måtte gå av på grunn av for tette forbindelser til den internasjonale spillindustrien. Slikt skaper politisk kreativitet. Det går neppe så langt i Norge – særlig etter at Venstres Lars Sponheim har blitt styreleder i Norsk Tipping? Og fordi utgangspunktet i Norge er annerledes. Men utfallet kan paradoksalt bli at dem som hele tiden raljerer over reguleringskåte politikere også ønsker nye reguleringer av norsk spillpolitikk og at dem som hele tiden har fått denne kritikken mot seg åpner opp for en mer liberal spillpolitikk, med eller uten dotter. Dette kan vi kalle norsk spilldotteri!

Money, money eller Mamma Mia!?

Ambivalens. Som engasjert pappa i fotballgruppa til Bøler IF – i Oslo – og som spesialrådgiver i Norges Idrettsforbund og med i gruppa som skal sørge for at hele Idrettsnorge skal nyte godt av Norsk Tippings nye grasrotsandel er jeg i disse dager i en lei klemme.

Grasrotandelen. Norsk Tippings nye grasrotsandel er en ny måte å finansiere lokale idrettslag og kulturelle organisasjoner på. Grasrotsandelen betyr at Norsk Tipping betaler ca. 5% av tippernes innsats til et lag eller organisasjon som tipperen selv velger. Grasrotsandelen er en ekstrapott som Norsk Tipping legger på tipperens innsats og den går ikke utover spillerens innsats eller eventuell gevinst. Men det er en begrensing – lokallaget må være registrert i det nye Frivillighetsregisteret i Brønnøysund for at spilleren skal kunne gi sin grasrotandel til sin utvalgte forening eller klubb.

1. marstog? Ordningen starter 1. mars, men den har tilbakevirkende kraft fra 1. januar. Det betyr at spilleren allerede i dag i prinsippet kan velge klubb eller forening han/hun vil støtte. Men skal klubben i ditt hjerte få sin grasrotandel fra det du har spilt i hele år bør spilleren allerede 1. mars krysse av for sin utvalgte klubb eller forening!

Konkurranse. For Norges Idrettsforbund er det viktig at alle medlemmene blir gjort kjent med ordningen og at alle juridiske enheter – som det heter på fagspråket – registrerer seg så raskt som mulig. I en viss grad konkurrerer Idrettsnorge med andre deler av Frivillighetsnorge, som musikkorps, jazzklubber og kor. Så langt er det få som er registrert i Frivillighetsregisteret. Det kan skyldes to ting – at lokallag ikke har registrert seg og/eller at Brønnøysundregisteret ikke har behandlet registreringen. I Oslo-områder er det i dag (9. januar 2009) kun 12 idrettsklubber som er registrert mot 3 kulturforeninger. I Oslo er altså idretten i tet – for å bruke en idrettsmetafor.

Bølerpatriot. For meg som Bølerpatriot er det viktig at vi får mer penger enn våre konkurrenter i vårt nærområde. Det vil gi Bøler et økonomisk forsprang og større selvtillitt. I dag er det kun Oppsal av Bølers konkurrenter som ligger i Brønnøysunds frivillighetsregister. Når det gjelder Bølers lokale maktposisjon får jeg håpe at idrettsklubbene på Lambertseter, Rustad, Abildsø, Manglerud og Tveita ikke skjønner hvordan de skal registrere seg i Frivillighetsregisteret. Da unner jeg heller Bøler og Nøklevann musikkorps noen grasrotskroner!