mandag 28. juli 2014

Fakta og følelser

Sommerdvale. Jevnlig denne sommeren har jeg blitt oppringt av journalister som lurer på hva jeg mener om sjansene til Oslo2022. Hva betyr det for Oslo2022 at Lviv trakk seg og hva mener du om de to motkandidatene til Oslo, er spørsmål jeg har fått. Under fotball-VM var det lite fristende å engasjere seg i vinter-OL mange år fram i tid, nå når varmen truer væskebalansen til en middeladrende skrott har det blitt mer innetid til refleksjoner. Jeg tror Oslo har gode sjanser til å få OL. Ikke fordi Norge er et demokratisk land, men fordi det er få kandidater. Spørsmålet er hvilke sjanser vi tar.

Fakta, fakta OG fakta. Mange har sammenlignet OL-debatten med EU-debatten på 1990-tallet. Litt av grunnen skyldes at OL faktisk har vært offer for en folkeavstemning, men også fordi skyttergravskrigen har ført til den samme ædda-bædda-retorikken, der alle parter skal bidra med fakta, fakta OG fakta. Fakta bidrar nemlig til opplysninger som vil føre folk i riktig retning. Særlig. På samme måte som IOC velger OL ut i fra magefølelsen (slik Gerhard Heiberg har uttalt det) tror jeg folket vil lene seg mot enkeltmennesker de stoler på og har sansen for i OL-debatten. For at ja-bevegelsen skal få vind i seilene tror jeg deres støttespillere bør mene noe sterkt, velbegrunnet og med mer troverdighet, uten at man kritiserer motpartens motiver.

Følelser. Nedlatenhet bør erstattes med engasjement og entusiasme. Så langt ligner personkampen på en talentkonkurranse – uten talent til å fremføre noe annet enn at jeg ønsker OL fordi vi fortjener det eller at dette koster for mye penger. Akkurat som i 1994 ser det nå ut som ja-siden prøver å redde sitt eget prosjekt med det vi kan kalle en faktabasert tilnærming. Motstandere er kunnskapsløse eller tendensiøse, men hvis folket får mest mulig og best mulig informasjon vil vi marsjere sammen mot OL. Vi vet hvordan det gikk i 1994. Det samme kan skje igjen. Følelser trumfer fakta.

Ett faktum. Det er egentlig bare ett fakta som gjelder i OL-debatten. Kostnadene. OL blir dyrt. Og det finnes to tilnærminger til disse kostnadene: vi kan bruke pengene på noe annet eller dette er vel anvendte penger som skaper noe som vi ikke kan verdsette i penger. Det er ikke fakta at OL til Norge vil redde de olympiske leker og det er ikke fakta at et nei til OL vil få IOC til å endre seg. Det er spekulasjoner og ønsketenkning. Det siste året har jeg intervjuet mange eksperter på OL (både tilhengere og kritikere) og de sier ofte det samme. For å skape OL-entusiasme må man ikke fokusere på makrotall (dvs. fakta og budsjetter), men på muligheter, engasjement og et troverdig prosjekt. Like fullt benyttes en hver anledning til å peke på faktafeil og halvsannheter – i begge retninger. I den øvelsen vinner nei-folket. Lett. Spør du meg bidrar det bare til at motstanden blir større. Folk liker ikke å bli pekt nese til og de kan telle penger.

Taktikk og argumenter. Når OL skal debatteres i Stortinget til høsten og det skal stemmes over statsgaranti tror jeg at alt det som blir presentert som fakta er underordnet - bortsett fra at OL koster mye penger. Om ungdom er for eller at Paralympics også er en del av denne pakka er – hvis ikke det kommer opp noen ekstremt gode visjoner eller planer – spiller mindre rolle. Jeg tror vi nå har gått over fra en fase der argumenter har hatt relevans til en fase der taktikkeri spiller en langt større rolle. Her er det viktigere å ikke sitte igjen med svarteper enn å tape en kamp man trodde på.

Politiske konstellasjoner. Teoretisk kan Arbeiderpartiet og Høyre gå sammen om en statsgaranti og dermed redde OL-prosjektet fram til avstemningen i Kuala Lumpur i 2015. Det kan bidra til regjeringskrise, siden Fremskrittspartiet allerede har bestemt seg for å stemme nei. Høyre kommer til å gjøre mye for å unngå regjeringskrise. Ofre OL? Og Arbeiderpartiet går aldri sammen med Høyre i dette spørsmålet uten at de vet de får noe igjen – enten på meningsmålinger eller i politisk hestehandel. Så enkel er jeg.

Ett ja – to nei. Jeg tror vi reelt står overfor ett ja-scenario og to nei-scenarier der Høyre er midtpunktet

Utligning. Ja-scenariet dreier seg om at Fremskrittspartiet finner en sak som Høyre er i mot som de kan gå til andre partier med og få støtte for, slik at de utligner hverandre politisk. Vanskelig å si hva slags sak dette kan være, men det kan dreie seg om EU eller andre saker der Høyre gått kan ta et nederlag. Dette tror jeg allikevel er en vanskelig øvelse.

Andre prosjekter. Det ene nei-scenariet dreier seg om at Høyre finner kostbare prosjekter som de mener er viktigere enn OL-prosjekt. Opprustning av regjeringskvartalet kan være et slikt prosjekt – det er dyrt og det ligger i Oslo. Folk flest vil ha sympati for en slik prioritering, også Arbeiderpartiet.

Tippemidler. Disse to scenariene må idretten bare forholde seg til – dette er politikk, men ikke idrettspolitikk. Men skulle Høyre komme til idretten og forlange at en skyhøy andel av tippemidlene skal brukes på OL-prosjektet for å gi statsgaranti – må idretten protestere. Slik den gjorde i forkant av OL på Lillehammer og som la Tromsø-søknaden død. Denne taktikken fra Høyres side (de vet de får nei med forslag om høy andel av tippemidlene) blir et mareritt for idretten, hvis den ikke har et godt motsvar. Da gjelder ikke utsagnet om at dette må vi ta oss råd til lenger. Stor prosentandel av tippemidlene blir et ubehagelig fakta for idretten. Kompromisser idretten med seg selv når det gjelder tippemidler er det stor fare for at den interne enigheten om OL forvitrer. Andelen av tippemidlene til OL burde, etter min mening, allerede vært kjent. Det hadde gitt den idrettspolitiske debatten et reelt innhold.

Norsk idrett. Uansett hvor stor andel av tippemidlene som brukes på OL er det flere viktige spørsmål som lokalidretten kommer til å være opptatt av skulle en statsgaranti bli en realitet og skulle en OL-søknad gå hjem i IOC. Og det blir viktigere, jo høyere andel av tippemidlene som skal brukes på OL.

Alt handler om OL. For det første vil alle prioriteringer i idretten rammes inn av OL-prosjektet, selv om det ikke har noen som helst relevans for OL. Søker mitt lokale idrettslag anleggsmidler (gjennom idretten eller hos kommunen) vil søknaden garantert settes inn i en OL-sammenheng. Ikke bare kan alt snakket om OL, jevnlig i syv år være utmattende, men det kan også skape et hylekor av misfornøyde søkere som skylder på OL hver gang de får avslag på en søknad, uavhengig av om det har med OL å gjøre eller ikke. Spørsmålet blir da: hvordan skal idretten sørge for at idretten går som normalt og prioritere virksomhet som ikke bør knyttes opp til OL i denne perioden?

Prioriteringer. For det andre vil et OL-prosjekt binde opp store ressurser – med og uten tippemidler – i lang tid. Norges idrettsforbund er internasjonalt anerkjent for sitt verdiarbeid, for eksempel i kampen mot homohets, for en gjennomtenkt barneidrett og politiattester for å sikre seg mot overgrep mot barn. Hva skjer med dette verdiarbeidet i en OL-periode? Selv om Norge er en stormakt i vinteridrett, er administrasjonen av norsk idrett relativt liten. Det sørger blant annet all frivillig innsats for. I den sammenheng er det mulig å trekke inn en EU-analogi. Hver gang små land har hatt formannskapet i EU har det tappet og lammet statsadministrasjonen i den daglige virksomheten. Blir Idrettsforbundet lammet i sitt daglige virke i en OL-periode? Hvordan vil ressursbruken være på disse områdene i OL-perioden? Det holder ikke å slå seg på brystkassen å si at dette er temaer vi skal sette på den olympiske dagsorden, når dem som jobber med dette daglig i kriker og kroker i Norge tar seg til hodet i frustrasjon fordi ingen tar telefonen i Idrettens Hus.

Barnas drøm og voksnes taktikk. Jeg tror OL blir dyrt og jeg tror Norge kan arrangere fantastiske vinterleker. Men jeg er bekymret for at unger i nabolaget mitt og i andre nabolag skal snakke om OL hver gang de skal ta på seg skøyteski, fotballsko eller svømmebriller. Og at snakket ikke dreier seg om at de har Ol som mål, men har OL som blink, fordi de er forbanna på klubbledelsen eller Idrettsforbundet fordi de ikke får pusset opp treningsfeltet sitt fordi det ikke passer inn i OL-prosjektet. Og at fotballklubben bytter ut fotballtaktikk med taktikkeri for å få alle prosjekter til å passe inn i OL-planleggingen.

Faktaenes relevans. Bare følelsen av at dette kan skje, gjør fakta mer relevant.

onsdag 16. juli 2014

Jon Tibbs: - IOC må bli bedre til å hjelpe søkerbyene!

Mer fakta. I debatten om OL i 2022 har det vært etterlyst fakta og saklig argumentasjon. Debatten har til nå stort sett dreid seg om budsjetter og meningsmålinger. Det som har vært helt fraværende er hvordan OL-byer velges og hvordan Oslo står seg i forhold til de to andre konkurrentene - sett fra utsiden og fra dem som har peiling på hvordan tyngdeloven fungerer i internasjonal idrettspolitikk.

Verdens mektigste. For å få kunnskap om disse forholdene har jeg intervjuet Jon Tibbs, en av verdens mektigste PR-rådgivere i internasjonal idrett. Han og hans team har hatt Manchester United og Sotsji-OL som kunder og jobber i dag for Friidretts-VM i London 2017 og ANOC (Sammenslutningen for nasjonale olympiske komiteer), for å nevne noe.

Temaer. Jeg har snakket med ham om IOC og søkerprosessen til vinter-OL i 2022. han er meget kritisk til IOCs rolle i søknadsprosessen og har mange sterke meninger om hva som skal til for å vinne fram som søkerby. Han er uenig i dem som sier at at det er Europas tur til å få OL, han mener at OL bidrar til å sette søkelys på menneskerettighetssituasjonen i autoritære stater og han mener at PR-bransjen kan bidra til å styrke den olympiske bevegelse. Han mener også at de som er mot OL i 2022 har vært bedre organisert og vært flinkere til å argumentere enn de som ønsker OL og at de som er for OL gjør en stor feil ved å fokusere på makro-tall og makro-argumenter. OL handler om mer enn budsjetter.

På engelsk! For første gang legger jeg ut intervju på engelsk. Intervjuet er spekket med argumenter og synspunkter som fortjener et litt større publikum enn i et land med flere hoppbakker enn ishockey-haller. Intervjuet finner du her.

Jon Tibbs: - IOC needs to help bid cities to prepare their arguments better

I`ve interviewed Jon Tibbs - one of the most influential PR advisers in the World of Sports - on the 2022 Winter Olympic bidding process. Jon Tibbs and his team have worked with Sochi Olympics, Manchester United and 2017 IAAF World Championships in Athletic, to mention a few, and in December his team secured a prestigious contract with ANOC (Association of National Olympic Committees).

Q: Just after IOC announced the three official candidates for the 2022 race you wrote in a twitter message that lack of candidates was due to potential bidders not using professional communication advisers. Can you explain?

A
: My tweet was in response to an article in which a senior director of the IOC criticised the role of communications consultants. He suggested that consultants had provided misinformation to markets with cities bidding in the 2022 race, and linked this poor advice with cities withdrawing from the race.

My point was that no recognised Olympic communications experts were involved with the cities that withdrew: Munich, Stockholm, St. Moritz/Davos or Kraków.

I believe that had some of these cities engaged with communications experts much earlier, they could have communicated stronger and more compelling messages and developed communications strategies for winning over their local populations. It is important to point out that my company, JTA, would not have been involved in the 2022 race anyway as we secured the prestigious communications business with ANOC in December last year.  

Q: What role does Jon Tibbs and other communication companies play in international sports today?
A: Companies like JTA try and take the highest-quality brand-building and communications strategies and techniques from the commercial sector and apply them in the sports sector.

We manage reputations on a global scale, largely with a B2B focus, but we also help our clients communicate effectively with their stakeholders, including fans. If we have a guiding principle in our communications it is to keep sports events about the sport.

Q: The Oslo bid was initiated by the Norwegian sports federation because they believe Olympics 2022 will be held i Europe. Is 2022 a walk over for the only (Western) European bidder?

A: Not at all, the Olympic Movement has recently shown a strong appetite to move to new markets and there is no doubt that China and Kazakhstan represent significant opportunities for winter sports federations and commercial partners. However, it is true that there is a need for the Olympic Winter Games to return to its roots in the near future. I am a big believer that if you regularly water the roots, it allows new branches to grow.

Q: The proponents of Winter Games to Oslo claim that Oslo Games will help change IOC, bring back the Games to their roots by reducing costs, put sports in focus and take away Games from totalitarian states. What do you think of this approach?

A: One of the great strengths of the IOC is its willingness to elect the Games to go to new and emerging markets around the world. Time and again the Games show the ability to help accelerate democratic change, particularly in the areas of human rights and media freedoms.

Sport in general can be a great agent of positive change and to deny an emerging nation the right to host international sports events is to close a window on to it for the rest of the world. However, as I mentioned earlier, there is a balance that needs to be struck between new markets and established ones.

It will be interesting to see how Thomas Bach’s willingness for the Games to adapt to match its host city plays out in the way the contenders for the 2022 race present themselves to the IOC over the next year. I think it will be important for all three cities to highlight the flexibility of their hosting concept and point out what makes their city – and their Games – unique.

Q: What do you think Beijing and Almaty's reactions are to such an approach?

A:  Any host of the Olympic Games has to expect fiercely intense international media scrutiny. This can only be good for the Olympic Movement and the rest of the world. All nations enter an Olympic bid fully aware of this outcome so their applications are a signal that trying to host the Games is part of a wider outreach to the rest of the world.

Q: You work in countries and for organizations - that many Norwegians would say - is authoritarian (Azerbajdjan, Russia and Turkmenistan). What do you say to Norwegians (and Human rights organisations and others) who only wants Olympics to be staged in democratic countries?
A: As I said earlier, sport and the Olympic Games in particular can be major agents of positive change. Many of the countries that you refer to are fledgling democracies and the Olympic Games can accelerate positive developments and enable those countries to catch up with the longer-established democracies in Western Europe.

Q: Public opinion in Norway is very negative toward Games in Oslo - only 1/3 of the population are positive. Any idea on how to change the numbers?

A:
 As in any selling campaign, the audiences need to understand what the benefits are. Talking about macro-economic figures is not the answer. People need to realise how the Games will positively impact on their personal day-to-day lives, their neighbourhood and their city or the wider country.

Achieving this often requires the use of third-party advocates from previous Olympic cities where the legacy is currently being, or has recently been, realised. This strategy should include extensive use of social media groups who are armed with the correct messaging and proof points to counteract the often misinformed opinions around hosting the Games.

There are clearly some very powerful arguments for the tangible and intangible benefits of the Games to the local population. These need to be put across in a coherent argument. What we have seen is that the opponents to hosting the Games have often run more sophisticated communications campaigns than the proponents. This is an area where the IOC needs to help bid cities, and prospective bid cities, prepare their arguments better. This is an essential part of protecting the reputation of the Olympic Games.

The KantarSport survey commissioned by the IOC after Sochi 2014 was an important step as it confirmed how popular the Olympic Winter Games and the Olympic brand are for athletes, broadcasters and fans. It is important that this groundswell of public support does not just mean a temporary boost to the IOC. It needs to translate into a long-term uplift of appreciation around the world for the benefits of the Olympic Games for a city and its local population.

Den vanskelige andrerunden

Norsk OL-debatt. I den norske OL-debatten bruker OL-forkjemperne ofte Sotsji-OL som forklaring på at store deler av den norske befolkningen er negative til OL i Oslo. Det er en lettvint og delvis (og kanskje nedlatende?) forklaring på OL-skepsisen. Det er påstanden i en ny og veldig leservennlig rapport skrevet av de olympiske komiteene i Sverige, Østerrike, Sveits og Tyskland. Konklusjonen er at søknadsprosessen, kostnadsbildet og størrelsen på lekene må endres dramatisk for at europeiske og demokratiske land skal kunne hive seg på OL-karusellen, spesielt når det gjelder vinter-OL.
Mislykkete søkere. Hensikten med rapporten er å redde (vinter-) OL som idé og er kanskje et forsøk på å gjøre sine egne OL-prosjekter gangbare i framtiden. Alle komiteene har sett sine forsøk på å stable på beina en OL-søknad bli felt av folkeavstemninger, dårlige meningsmålinger og/eller høye kostnader. Det skal i den sammenheng legges til at østerrikske Salzburg tapte for Sotsji, selv om Salzburg kom langt bedre ut en Sotsji i IOCs tekniske rapport, og at Wien går med planer om å søke OL i 2028.
Gode anbefalinger. Rapporten kommer med mange gode og interessante anbefalinger på hva IOC må gjøre for å redde vinter-OL fra katastrofen (uten å si at katastrofen blir fremstilt som OL kun til totalitære stater). Den er delt inn tre temaer (søknadsprosessen, kostnader og størrelsen på lekene) og åtte utfordringer. Her er noen av de viktigste utfordringene og anbefalingene i rapporten:
1.       (Søknadsprosessen) En av de fremste symptomene på at vinter-OL er i faresonen er ikke at det er så få kandidater denne gangen, men at det ikke er noen søkere igjen fra forrige runde. En årsak er at man hele tiden har fokus på kostnadsbildet og ikke på mulighetsrommet i en OL-søknad. Et viktig tiltak for å snu dette er tidligere involvering fra IOC hos dem som ØNSKER å søke om OL, både med kunnskap og økonomiske midler. Kandidater som tidligere har feilet bør oppmuntres til å søke igjen, men da må muligheten for å vinne også være til stede. Og man må kunne se at man har fått noe igjen, selv om man ikke vinner fram.
 2.       (Søknadsprosessen) Søknadsprosessene har blitt dyrere og dyrere for hvert OL. Det har ført til at kostnader til søknadsprosessen har blitt et eget tema i OL-debatten, noe som burde være unødvendig. Penger bør brukes på OL ikke på å søke om OL. Tiltak for å endre på dette er å kutte ned den første søknadsperioden og å gjøre den mindre detaljert. I tillegg må IOC aktivt bidra i søknadsprosessen og ikke bare lene seg på lange manualer som knapt de selv skjønner.
3.       (Søknadsprosessen) Til nå har kriteriene for å få OL vært for rigide og det har vært lite rom for lokale tilpasninger. I tillegg er det sådd tvil om hvor stor vekt man legger på den tekniske evalueringen (Sotsji og Rio er eksempler på at den tekniske rapporten ikke er fulgt når det stemmes over vertsby). Rapporten anbefaler her at IOC yter mer assistanse for å få søkerbyer til å skjønne de tekniske spesifikasjonene, samtidig som de åpner for lokale tilpasninger. De kommer også med et meget kontroversielt forslag: endre stemmereglene i IOC ved å vekte inn den tekniske evalueringen i avstemningen (50-50).
4.       (Kostnader) Det er nesten er umulig å skjønne den olympiske kostnadsstrukturen. Det skyldes at man opererer med to forskjellige budsjetter i planleggingen av OL: arrangementsbudsjett og investeringsbudsjett. Rapporten foreslår mer åpenhet i budsjettprosessen, skille mellom offentlige og private investeringer og å utelate investeringene fra OL-budsjettet. Det skaper et sterkere skille mellom hva som er ansvaret til IOC og hvilke oppgaver arrangøren tar på seg.
5.       (Kostnader) Arrangementskostnadene har løpt løpsk og det er stor fare for at budsjettene sprekker. I hovedsak skyldes det at programmet og kravene endres fra OL-by er valgt til OL arrangeres. Forslaget er å låse programmet med en gang OL-kontrakten inngås og at man lager en forsikringsordning som skal dekke eventuelle kostnadsoverskridelser.
6.       (Størrelsen på lekene) I vinter-OL bygges det for mange anlegg som ikke er drivverdige etter OL. Dette gjelder særlig ishaller og problemet skyldes i hovedsak at IOC ønsker at lekene skal være mest mulig kompakte. Forslaget er å la arrangøren tilpasse kapasiteten til det som er mest hensiktsmessig etter OL og for eksempel innføre prinsippet man bruker for fotball under sommer-OL også for ishockey: spre anleggene i hele landet.
7.       (Størrelsen på lekene) Innkvartering tar for mye av budsjettet og organiseringen. Her er kravene IOC stiller til vertsby alt for strenge. Løsningen er å omdefinere den olympiske familie (gjøre den mindre), finne ut hvor mange rom som er ubrukte ved tidligere OL og å øke radiusen for hvor nært innkvarteringen må være.
8.       (Størrelsen på lekene) Bærekraften og miljøaspektet til lekene har vært alt for dårlig. Her er det klisjeene som rår og ikke handlingene. Sotsji-OL var et skrekkeksempel i så måte. For å bli troverdige på dette området må det utarbeides mer detaljerte planer og etableres overvåkningsmekanismer som fører til at lekene faktisk blir miljøvennlige og bærekraftige og ikke bare tomme ord.
Den vanskelige andrerunden? Skulle noen av disse anbefalingene bli godtatt av IOC i desember i år, når Olympic Agenda 2020 skal drøftes, kan det hende vinter-OL får større oppslutning i vår del av Europa. Og skulle Beijing eller Almaty få lekene i 2022 er det ennå større sjanse for at Europa får de neste lekene. Da er kanskje Oslo en ennå sterkere kandidat enn det den er nå (og med større folkelig oppslutning), selvsagt hvis Sverige, Sveits, Tyskland og/eller Østerrike ikke slenger inn en kort søknad, også.

lørdag 5. juli 2014

Brasilblogg VI: Mascara stadion

Desperat etter billetter til kvartfinalekamp på Maracana stadion i Rio får deg til å gjøre nesten hva som helst for å komme inn. Du ringer folk du ikke kjenner, du øker kreditten på bankkortet og du skyver ungene foran deg i håp om sympati hos noen som heller vil gi en barnefamilie fra Norge tilbudet om billetter enn en sultefora tysker som har kommet til Brasil uten billetter. Far tyr til og med til mascara i en slik situasjon. I den nådeløse (og unødvendige) kampen for billetter sniker det seg samtidig inn tanker om FIFA og fotball-VM som gjør en litt trist, ja kanskje forbanna. Og det er ikke fordi vi fikk problemer, men fordi FIFA er problemet.

Gjennom en god venn fikk jeg for noen dager siden kjøpe to billetter til kvartfinalen mellom Frankrike og Tyskland til ordinær pris. Men den så langt perfekte ferien i Brasil ville blitt totalt ødelagt hadde bare to av fire dratt på kamp (der jeg selvsagt er en av de to). Skilsmisse og fraskriving av farskap kunne også vært et utfall. Etter at en kollega i Norge hadde brukt halve arbeidsdagen for å hjelpe meg fra Norge uten hell og jeg etter 25 oppringninger til NFFs generalsekretær Kjetil Siem fikk beskjed om at han gjerne skulle hjelpe meg, men at jeg var litt for sent ute måtte vi gå over til å være gategløgge (takk for forsøket begge to!).

Hele familien bestemte seg for å dra til Maracana stadion med to billetter i håp om å få tak i to ekstra billetter. Skulle forsøket mislykkes ville vi selge billettene til pålydende - her var det en for alle for en. Det eneste vi var uenige om var om billettene skulle gå til tyskere eller franskmenn.

Ungene hentet en papirpose fra McDonald's, vrengte den og lånte mammas mascara for å skrive 'We need two tickets'. Ungene viftet med den brune posen over alt og mot alle (men skjulte den med en gang vi så politi) og etter tre stopp på t-banen kom to colombianere bort til oss og sa de hadde to billetter som vi kunne kjøpe (priseforhandlingene er hemmelige). Men vi hadde ett problem - vi hadde ikke kontanter. Minibankene i Rio er humørsyke og når du først finner en tar den ikke Visa-kort. Det kan godt hende Visa har monopolisert FIFA og VM, men Brasil har de ennå ikke fått taket på. 

De to unge herrene (brødre vistevdet seg) med colombiadrakter ville heller dra på Copacabana for å se Brasil-Colombia på storskjerm enn å se et kjedelig europeisk oppgjør. Derfor salget. Vi ble enige om å gå av tbanen og finne en minibank sammen slik at pengeoppgjøret kunne gjøres og vi kunne gå til hver vår kamp. Men vi fant ingen (jævla) bank og vi var i ferd med å brette ut posen fra McDonald's igjen. Men etter forslag fra meg ble vi enige om å møtes på Copacabana etter kampene for å gi pengene de krevde. Det eneste de trengte var telefonnummeret mitt. Det fikk de og kl 2043 brasiliansk tid var handelen et faktum. Noen med tjukkere lommebok enn andre. Jeg har aldri opplevd maken til tillit i et ekte svartebørsoppjør noen gang. Og det i Rio med folk fra Colombia. Det var mange fordommer som røyk der!

Men fordommene mot FIFA og fordømmelsen av FIFA i dette VM blir bare verre og verre. Billettsystemet er en ting. Det er tre billettkontorer i Rio og billettsystemet her er det samme som Hvermansen er knyttet til på internett. Det har ført til absurde situasjoner. Når billettkontoret får beskjed om at det er frigjort utsolgte eller tilbakeleverte billetter slipper de inn et visst antall personer fra den lange køen, men når de kommer fram til skranken er billettene solgt og personene blir ført tilbake til køen. Det gjorde at flere kjøpte billetter på nettet og gikk til køen utenfor billettkontoret (eller på tbanen) og solgte billetter til dem som ventet i FIFA-kø.

Tilsynelatende ønsker FIFA og brasilianske myndigheter å slå hardt ned på svartebørshandel. I Salvador hørte vi at en mann fikk to år i fengsel for å selge billetter på svartebørs, og i Rio fikk ingen gå ut av tbane-stasjonen uten å vise billetter og pass. På vei til stadion ble vi stoppet seks(!) ganger av bevæpnede paramilitære manngarder for å sjekke om vi hadde billetter. De fant heldigvis ikke lappen med 'We need two tickets'.... Og likevel greier de ikke å forhindre svartebørshandel. Og litt av grunnen er at synderne også er å finne i FIFA.

Dagen før kvartfinalen ble en FIFA-representant mistenkt for å ha videresolgt billetter, blant annet fra VM-spillere og funksjonærer som har fått en kvote med gratisbilletter. Og da jeg henvendte meg til FIFA for å finne ut hvordan gjenkjøpssystemet på billetter fungerer fikk jeg et par dager etter en epost fra en uautorisert epostadresse som kunne tilby meg kvartfinalebilletter til 1000 pund og finalebilletter til 2000 pund! Hvor fikk vedkommende vite at jeg trengte billetter? Journalister som ønsker å spore opp hvem som står bak tilbudet er hjertelig velkommen.

Men det også mye annet muffens. FIFA har lagt beslag på nesten alle hotellene og gjort det umulig å bestille annet en dobbeltrom. Firedoblet pris og nødvendig med to rom for en familie på fire har gjort det umulig å bestille hotellrom i Rio. Vi bor nå på et hyggelig Bed&Breakfast til stive hotellpriser. Vi møtte på en gjeng fra Norge som ikke hadde fått tak i hotell, men hadde fått tak i en leilighet som de betalte 140.000 norske kroner for i tre uker (sterkt prutet ned!). Noe av kostnadene betalte de med billetter de hadde kjøpt på nett.

VM-kamper er svært strømlinjeformet og i ferd med å bli dominert av middelklassen. Alt politi og strenge sikkerhetstiltak er sminke for å hindre at det oppstår bråk, foregår protester og at tilreisende skal se fattigdom og dagliglivets Rio. Men det er ikke bare utenfor stadion at FIFA og brasilianske myndigheter slår ned på uønsket adferd. Som jeg var vitne til under Tyskland-Portugal er det ikke populært å stå og heie på laget sitt. Det samme fikk en gjeng franskmenn erfare under kvartfinalen. Hundrevis av vakter og politifolk prøvde å få en gjeng stående supportere til å sette seg ned. Det resulterte i regelrett slossing. I den kampen holdt jeg med Frankrike. 

Samtidig rett foran oss begynte to brasilianere å sloss - de kranglet om etter eller annet. De ble offer for gruppejustis. Mellom 2-3000 tilskuere reiste seg opp og pekte på slåsskjempene og ropte 'jævla homo'. Det var helt vanlig i Brasil fortalte brasilianeren bak meg. Da holder de fred. Lurer på om det hadde hjulpet på franskmennene? Samtidig lurer jeg hva de blir kalt, de som nå rapporteres fengslet for protester mot alt som er galt med FIFA og VM?

Vi slapp unna med mascara. Uten å bli tatt.


tirsdag 1. juli 2014

Brasilblogg V: På grensen

Jeg har vært forkjølet noen dager (air condition og våte badebukser?) og var i dag på grensen til å synes synd på meg selv. Men som den mannen jeg er, lar jeg meg ikke knekke så lett, selv om jeg har vårt i to forskjellige jungler på to uker (det kan være Dengue-feber!).

Årsaken til at jeg holder meg oppe er av edelt merke: For det første er det umulig for en nordmann å synes synd på seg selv i et land der fotballstadioner blir bygd på bekostning av sykehus som kan redde folk fra feber og annen faenskap. Det er ikke mangel på nesespray som er problemet i Brasil. Det er nese for fattigfolk. Leger uten grenser (og sosiale skiller) burde ikke bare vært en organisasjon. Det burde vært en visjon som ble virkelighet, også i Brasil.

For det andre er det mer synd på sutrekoppene som klager over hvor elendig dette VM er, særlig på twitter (og jeg følger stort sett folk fra Norge). Det er så mange som hater Suarez og Robben for tenner og filming at jeg blir nesten kurert for hodepine, og de fleste ønsker dem dit peppern gror. Jeg ble lettet da jeg skjønte at min største helt Maradona (uansett sjanger og legning) var ironisk da han sa at Suarez burde vært sendt til Guantanamo. Jeg lurer på hvor min store helt hadde vært hadde twitter fått bestemme? Går det en grense for hvor viktig man kan gjøre en hendelse i en fotballkamp uansett om de har konsekvenser for kampen eller ikke?

Om biting er verre enn filming, er et viktigere spørsmål for dommeren enn noen andre. Twitteratet er også her selvhøytideligheten selv. Så langt jeg kan se fra brasiliansk tv og brasilianske aviser er ikke dommeren et like viktig tema som hos nordmenn og europeere - både i aviser og på nett (kanskje fordi Brasil fortsatt er med i turneringen?). Jeg mener det sentrale spørsmålet ikke er om biting, filming eller trøyeholding ødelegger fotballen eller ikke.

Viktigere er det at spillerne slutter å gjøre det de kan for å skjule sine ugjerninger eller prøver å påvirke dommeren til å ta feil avgjørelser - hele tiden. De siste kampene har jeg prøvd å telle hvor mange ganger spillerne har prøvd å få dommeren til å omgjøre beslutninger de veit er feil og hvor mange ganger de har prøvd å lure dommeren. Det går en grense for hvor mye jeg gidder å telle. Du kan si mye dumt om håndball, men her har fotball noe å lære.

I dag har jeg vært sammen med familien på en svipptur fra Fos do Iguacu i Brasil til Puerto Iguacu i Argentina. Med en gang vi gikk av bussen sa en av ungene mine at det så ut som brasilianere var sunnere enn argentinerne. Flere gikk på gaten og røykte og det var flere alkoholreklamer på argentinsk tv før fotball-kampen mellom Tyskland og Algerie enn det vi har sett i Brasil (selv om ungene har sett meg drikke øl på VM-kamp takket være FIFAs innsats for å endre alkohollovgivningen i Brasil).

Sosiologene får finne ut om vi har feriert i et helsevakuum eller om det er hold i det som kommer fra barnemunn. Skulle barnemunn likevel ha rett kan Brasil trøste seg med at Argentina trenger pengene som de ikke har brukt på VM bedre enn dem. De pengene kan gå til et bedre helsevesen. Rett over grensen.

torsdag 26. juni 2014

Brasilblogg IV: Den som venter på bitt

For mange i Europa og Vesten var Luis Suarez' bitt en ønskedrøm - beviset på at Suarez er et dyr og at alt er tillatt for å fjerne Europa fra VM. For fiskeren som står med bambusstanga på korallrevene i Bahia er det andre bitt som teller. Fisken som biter på agnet hans redder familien. Suarez' bitt redder tabloidene i Europa

Avisene jeg har tilgang på her i Brasil bruker liten plass på Suarez munnfull. Selv med min begrensede kunnskap i den brasilianske varianten av portugisisk skjønner jeg at det er Americas dominans som preger sidene. Her er det sluttresultatet som teller. Ikke tenna til en fotballspiller. Her ser de forskjell på å bite fra seg og å bite.

Dekningen av denne hendelsen - en hendelse jeg på ingen måte forsvarer, slik jeg også er i mot grisetaklinger, filming, drøying av tid og helikopter med drakta - illustrerer på mange måter den store kløften mellom Europa og resten av verden i internasjonal idrett. Det prektige Vesten mot den underutviklede resten. 

Da engelske aviser avslørte korrupsjon av afrikanske fotballedere i forbindelse tildelingen av VM til Qatar reagerte feks Sepp Blatter (FIFA-president og IOC-medlem) og den kuwaitiske sjeiken al-Sabah (lederen for ANOC og IOC-medlem) sterkt og kalte avsløringene og anklagene for rasisme. Anklager sommfalle i god jord i Afrika og som gir stemmer ved valg i FiFA og IOC. I internasjonal fotball er Europa og UEFA puslinger og deres anklager samler de de fire andre regionale forbundene mot europeisk imperialisme. Makt og motmakt har en annen fordeling iinternasjonal fotball enn i internasjonal politikk.

Jeg kan tenke meg den samme sjeiken og hans støttespillere (og dem er det mange av) også reagerer på de harde utfallene mot Beijing og Almaty i debatten om OL i 2022. Der kommer også de kraftigste skytsene fra bedrevitere i Vesten. Det sommer rett for oss er ikke rett for alle andre og og ofte er det de andre som har den avgjørende stemmen. Selv små bitt kan framprovosere allergi. Og alle allergikere ønsker permanent vaksine.

Suarez er nå sendt hjem til familien sin for trøst og alle i Vesten diskuterer om seks kamper er tilstrekkelig straff og om han vil bli solgt fra Liverpool eller ikke. I Brasil, Uruguay og resten av Latin-Amerika tygger de på hvem som vinner skulle Brasil og Uruguay møtes. Den debatten deltar gjerne fiskeren i Bahia i også. Fotball foran bitt.