Syv feil uten tilleggstall

Tallet er syv. Mats Zuccarellos avtale med Unibet har skapt bråk mellom dem som støtter Norges beste hockeyspiller og de som forsvarer den norske enerettsmodellen (på folkemunne spillemonopolet). Og usaklighetene florerer på begge sider. Bråket oppstår ikke fordi Norsk Tipping kommer med sleivspark mot dem som ypper seg mot pengemaskinen på Hamar eller fordi Ishockeyforbundet utestenger Rangers-spilleren fra VM. Det er et resultat av en spillpolitikk som er kladdet på i mange år og som slites mellom kommersialisme og samfunnsansvar. Mang må gå i seg selv og ta ansvar for at slike situasjoner ikke skal oppstå i fremtiden. Her er syv områder som må adresseres for å unngå slike konflikter i framtiden:

1. Smutthullene. Unibet (eller andre spillselskaper) hadde aldri inngått avtale med Zuccarello (eller avdanka idrettsutøvere som Ronny Johnsen eller Thomas Myhre) hadde det ikke vært mulig å sende reklame på tv-kanaler som kan ses i Norge. Reklameforbud og kredittkortsperrer for utenlandske spillselskaper har ingen verdi så lenge utenlandske tv-selskaper fritt fram kan sende spillreklame på norske tv-skjermer og alle de internasjonale spillselskapene har eget opplæringsprogram for å unngå kredittkortsperrer. Greier norske myndigheter å hindre utenlandske selskaper å reklamere i Norge slipper man situasjoner som vi har fått under hockey-VM. Har de evner, lyst og ork til å gjøre noe med dette?

2. Inkonsekvens. Ishockeyforbundet har vært en sterk forsvarer av Norsk Tipping i Zuccarello-saken. Men hvor konsekvente er de (og andre forbund) i denne og tilsvarende saker? Samtidig som Zuccarello blir utestengt fra VM fordi han fronter Unibet sitter Norges to fremste ishockeytrenere som ekspertkommentatorer i studioet til Max. Hos Max er Unibet teknisk leverandør og sponser sendingene fra start til slutt. Bidrar ikke dette også til å legitimere Unibet? Og burde ikke Ishockeyforbundet hatt en mening om dette også? Den samme situasjonen ser du for eksempel i fotball der forbundet på den ene siden forsvarer Norsk Tipping og på den andre siden tillater at forbundsansatte sitter i Viasats studio og kommenterer Champions League samtidig som de pepres av aggressive spillreklamer. Hvorfor gjelder lojaliteten bare utøverne?

3. Forskjellsbehandling. Men det virker også som det er forskjell på folk. Samtidig som Zuccarello blir utestengt fra hockeylandslaget kjører Petter Northug jr. vannscooter sammen med Marcus Hellner og forbereder seg til pokerlandskamp mellom Norge og Sverige, et arrangement satt i stand av Pokerstars. Pokerstars er ikke bare et internasjonalt spillselskap som konkurrerer med Norsk Tipping, de tilbyr også et spill som er ulovlig i Norge. Hvorfor har Ishockeyforbundet og Skiforbundet forskjellig oppfatning av det å promotere utenlandske spillselskaper? For at idretten skal ha troverdighet i dette spørsmålet må de snakke på samme tungemål. Nå er tunga kløyvd.

4. Eget rede. Å hindre utenlandske selskaper å reklamere i Norge kan virke som en håpløs oppgave og det vil i så fall ta lang tid å få lovgivning og tekniske løsninger på plass for å gjøre dette mulig. Det mest effektive virkemidlet på kort sikt er å bygge lojalitet til ordningen. Å si at Zuccarello ikke hadde vært der han er i dag uten Norsk Tipping er ikke måten å gjøre det på. Det skaper bare avstand. For å skape lojalitet til Norsk Tipping og enerettsmodellen er det viktig at norske myndigheter og Norsk Tipping går foran som gode eksempler. Oljefondet har investert penger i utenlandske spillselskaper og på odds-programmet til Norsk Tipping blir du ledet inn på tv-kanaler med tungt innslag av reklame med internasjonale spillselskaper. Lojalitet bygges opp når det er samsvar mellom ord og handling og når man ser resultatene av en konsekvent spillpolitikk. Dette samsvaret er ikke alltid lett å få tak på.

5. Tilpasset lojalitet. Lojalitet til Norsk Tipping får man hvis man ser større fordeler i å støtte enerettsmodellen enn andre modeller. Norske myndigheter, Norsk Tipping og særlig idretten sier at Norsk Tipping bidrar mer til samfunnsnyttige formål enn tilfellet ville vært med et alternativt system. Det er ingen tvil om at Norsk Tipping vil bidra til flere anlegg enn det for eksempel Unibet ville gjort. På den andre siden ropes det kraftig om at bevilgningene idretten får, ikke dekker behovet for nye anlegg. Jeg tror idretten hele tiden er lojal til den ordningen som gir dem mest penger. Nå er det Norsk Tipping. Neste gang er det stasbudsjettet? Eller et lisenssystem? Hovedpoenget er at forsvarerne må se samsvar mellom samfunnsnytten de forsvarer og det de sitter igjen med av anlegg. Debatten om Unibet og Zuccarello viser at stadig færre ser dette samsvaret. Har idretten en smertegrense for å støtte Norsk Tipping?

6.  Markedstenkning. Ansvarlighet har vært et kjerneargument for å opprettholde enerettsmodellen. Et av argumentene for å bevare dagens norske ordning er at den vil forhindre eller dempe spillavhengighet. Med aggressiv markedsføring med milliongevinster, for eksempel i Eurojackpot, og liveodds som åpner for kontinuerlige spill, mister argumentet kraft. Høye gevinster og stort tilbud er spilldrivende og selv om Norsk Tipping ikke er like aggressive som sine internasjonale konkurrenter er det ikke alltid like lett å se forskjell på dem. Det er prisen for å være konkurransedyktig – i et marked som egentlig ikke skal ha konkurranse. Hvor markedsrettet skal Norsk Tipping være?

7.  Markedslekkasje. Det som gjenstår av ansvarlighet når man ikke ser forskjell på produktene er begrensninger på innsats og antall spillobjekter. Men også på dette området er Norsk tipping i ferd med å utspille sin rolle. Siden norske myndigheter ikke greier å forhindre markedslekkasjer kan Norsk Tipping bidra til å trigge spillelyst hos mange nordmenn, spillere som fristes over til utenlandske spillselskaper etter å ha sett reklame på Max og Viasat. Da blir det for lettvint å snakke om ansvarlighet.

Prinsipper og inkonsekvens. Idrettsutøverne må ikke skyves foran og bli syndebukkene i debatten om norsk spillpolitikk. Det vi har sett under ishockey-VM er et symptom på at norsk spillpolitikk er i ulage. I dette spørsmålet er det viktig å være prinsipiell, men ikke inkonsekvent, og det er ikke bare iskrigere som skal bidra i denne kampen.

Første seriekamp

Storebror  (7) - Drakta uten flekker. Null mål. Fineste dagen i hele livet!

Trener (29) - Fornøyd med at laget greide tre pasninger etter hverandre. Målene kommer seinere.

Pappa (38) - Mener sønnen er blottet for talent.

Farfar (67) - Kjøper is til hele laget!

Mamma (37) - Syns det andre laget var skikkelig gode.

Lillesøster (5) - Gleder seg til å begynne å spille fotball, for da få hun is.

To år etter

Lillesøster (7) - Drakta uten flekker. Null mål. Fineste dagen i hele året!

Trener (28) - Vil trene mer på innkast og få alle til å løpe i samme retning.

Pappa (40) - Mener nivået er så lavt at det ikke skal mye til før datteren hevder seg.

Farfar (69) - Kjøper is til hele laget!

Mamma (39) - Skal ta med hårstrikk på neste kamp.

Storebror (9) - Er på Klubben.

Fredsbluss

Bråk på Grorud. Denne uka fikk vi se casuals-bråk på Grorud. Samtidig foregår en bitter kamp utenfor fotballbanen mellom Ultras-supportere og Fotballforbundet om bruk av bluss. Uten en fornuftig tilnærming fra Fotballforbundet og klubbene til Ultras-supporterne og en ny lovhjemmel som gir politiet rett til å utestenge bråkmakere fra fotballkamper er jeg redd vi får se mer vold på norske fotballbaner i framtida.

Nostalgi. Jeg har aldri vært noen fan av bluss eller overdreven TIFO på kamper. Da jeg sto i Klanen på 1990- og tidlig 2000-tallet var bluss, trommer og konfetti for bønder. Og norske supportere sang på norsk. Jeg begynner å bli en gammel fotballsupporter, er ikke like ofte på kamper og bryr meg derfor ikke så mye om hva supporterne lager av liv på tribunen – så lenge det er trygt for meg og ungene å gå på kamp. Blir det farlig å gå på kamp er jeg redd fotball blir en tv-idrett for meg og mange andre framover, hvis vi finner fram til riktig tv-kanal.

Unntakene. Politi og klubber har i flere år jobbet godt med casuals-problematikken. Det vi så på Grorud denne uka med Vålerenga-casuals (og i november i fjor med den samme gjengen) er unntak. Casuals-problemet er ikke stort i Norge i dag (sammenlignet med for eksempel Sverige) og et fåtall av Ultrasene kan karakteriseres som risikosupportere. Mine kilder sier at casuals-miljøene er i ferd med å bli mindre – takket være godt samarbeid mellom politi, klubber og supporterklubber. Ultras-miljøene skyter derimot fart, men de er ikke voldelige. Det som nå er viktig er at vi stimulerer Ultras-miljøenes engasjement på fotballkamper, snarere enn å slå dem i hartkorn med casuals. Hvis ikke kan det bli mer bråk.

Fare for rekruttering. De mest fremtredende casualsmiljøene finner vi hovedsakelig i VIF, LSK og Brann, men også grupperinger i Rosenborg, Start, Fredrikstad og Viking kan kalles casuals. Miljøene er små og det foregår svært få trefninger. Av politiet og klubbene behandles casuals som risiko-supportere og det er kanskje derfor problemet ikke er større. Problemet blir tatt på alvor og politiet har etter hvert greid å opparbeide seg god kompetanse på dette feltet. Problemet er at klubbene og Fotballforbundet har en tendens til å behandle Ultras-supporterne som risiko-supportere, også, uten særlig grunn. Med en slik holdning er det stor fare for at Ultras-supportere rekrutteres over til casuals-miljøene, siden det ikke blir gjort forskjell på slåssing og røykfylt TIFO.

Snuten har rett! Her tror jeg politiet (ja, snuten!) har en sunnere tilnærming til problemet enn både Fotballforbundet og mange klubber. Politiet – slik jeg oppfatter det – har en individbasert tilnærming til risikosupportere og ønsker nærmere dialog mellom politi, klubber og supportere – både når det gjelder casuals og Ultras. Fotballforbundet og mange klubber ser ikke forskjell på casuals og Ultras og frastøter seg disse gruppene ved snakke til dem og ikke med dem. Det er ikke ofte jeg sier det, men: her kan det lønne seg å høre på politiet (snuten).

Lov å lage lov. Hva kan politikerne gjøre? I fjor gikk et lovforslag rundt på høring om dette problemet og mange har signalisert en klar lovgivning på området. Slik situasjonen er nå ser det ut som lovforslaget og høringsuttalelsene ligger i en skuff i Politidirektoratet. Lovforslaget burde tas fram og en ny lov bør inneholde muligheten for at politiet – og ikke klubbene/forbundet – skal kunne utestenge supportere som bryter med lov og orden på fotballkamper. Det fritar klubbene og Fotballforbundet fra politioppgaver og vil hindre en lemfeldig og tilfeldig håndtering av dem som bare kommer på kamp for å lage bråk.

God stemning. Med en sunnere tilnærming til dem som går på kamp og en lov som gjør at fotballfamilien kan konsentrere seg om fotball kan Fotballforbundet og klubbene konsentrere seg om å lage god fotballstemning på tribunen – med eller uten bluss.

Det er ikke størrelsen det kommer an på, det er rekkefølgen...

Ikke samfunnsøkonomi. Idretten bør aldri vurdere eller bli vurdert etter sin samfunnsøkonomiske betydning. Det regnestykket blir alltid feil. Idretten bør vurderes ut i fra ett kriterium: at det er gøy! Det burde holde.

Ikke folkehelse. Idretten bør aldri måles etter folkehelseeffekten. Tallene blir ikke riktig og det er ikke riktig å vurdere idretten på den måten. Slike regnestykker fører ikke bare til en latterliggjøring av de som bruker kalkulatoren, det er også en latterliggjøring av idretten. Det burde man holde seg for god til.

Målet. Jeg ble aldri fotballtrener eller engasjert svømmeforelder for å bedre folkehelsen til ungene mine, eller fordi de skulle bli bedre integrert med andre unger i borettslaget. Det er et resultat av mitt engasjement – ikke målet. Ungene vet ikke hva folkehelse er en gang! Det holder jeg ikke mot dem.

Helse-paradoks. Her er et paradoks: hadde vi tenkt folkehelse når vi vurderte idrett, hadde det samfunnsøkonomiske regnskapet gått i rødt. Det er ingen som hadde giddet å holde på. Hadde jeg satt meg ned med regneark og kalorikart for å finne ut hva som ga mest folkehelse for hver brukte time, er jeg redd det hadde blitt mye hoppetau, parsellhage og kålrotbiff på fredagskvelden – i tankene. Jeg hadde ikke holdt ut.

Ungene først. Jeg har ennå ikke tatt stilling til om jeg er for eller mot OL i Oslo i 2022. Jeg syns det er for få svømmebasseng i Oslo og at de vi har, har sparsommelige åpningstider. Kunstgresset vårt har mer granulat enn gress og jeg unner hockeyungene mer is under skøytene hele året. Et OL skal ikke gå på bekostning av vann, gress og is til ungene. Det holder ikke mål.

Når stort blir smått. Samtidig mener jeg at mange av dem som mener OL blir for stort, tenker for smått. Og i feil rekkefølge. Det gjør forresten mange av dem som ønsker OL, også. Hvis du sier at byutvikling og bedre kollektivtrafikk kommer på grunn av OL, har du sporet av. Men du er på riktig spor hvis OL kan benytte seg av de fasilitetene som allerede er og som er planlagt. Regningen blir ikke mindre, men det blir lettere å forstå. Det holder for mange.

Gøy. Når jeg spør ungene om hvorfor Norge bør arrangere OL sier de: fordi det er gøy! Hvordan måler du verdien av gøy? Aner ikke, sier de. Holder det for dem i 2022?

Idretten som samlingspunkt

Bostons 9/11. Boston maraton er verdens eldste maratonløp som fortsatt arrangeres og ble etablert i 1897 – inspirert av maratonløpet i de første moderne olympiske leker året før. Løpet har vært et viktig symbol for USA som idrettsnasjon, men også viktig fordi det alltid foregår på Patriot´s Day. Derfor blir bombene mot Boston maraton, ikke bare ufattelig trist, men også svært symboltungt. Bostonboere kaller derfor dette for sitt 9/11.

Fredelig plett. Idretten har vært en fredelig plett i det amerikanske samfunnet, forskånet for terror og alvorlige angrep, og vært en viktig arena for amerikaneres hverdagsflukt, men også et sted for å vise samhold og for å bearbeide sorg.

Den første kampen. Selv om det er idretten som denne gang er rammet av terror bruker amerikanerne sportsarenaene for å komme seg videre. Bare 48 timer etter bombeangrepene spilte Boston Bruins ishockeykamp mot Buffalo Sabres i TD Garden i Boston. Arenaen var fullstappet, U2s Beautiful Day ble spilt over høytaleranlegget, The Star-Spangled Banner ble sunget av et følelsesladet publikum og brannvesenet i Boston sto i flaggborg. Sterkt, ekte og for de som var der helt riktig.

Markeringer i hele USA. Boston-bombene ble også markert i andre deler av USA. New York Yankees – Boston Red Sox´ erkefiende – skrev United We Stand på sin lystavle til ære for Boston Red Sox og Chicago Tribune omdøpte alle Chicago-lagene til Boston-lag på sin forside. Slike markeringer foregikk i hele USA.

Idretten lammet. Slike reaksjoner så vi også etter terrorangrepene 11. september 2001, selv om det tok litt lenger tid før idretten kom i gang igjen. National Football League (NFL) utsatte de påfølgende lørdags- og søndagskampene. Det samme gjorde Major League Baseball (MBL). Baseballagene som hadde reist for å spille bortekamp måtte ta buss hjem fordi flyene var satt på bakken, og idrettsbaner ble brukt som arenaer for redningsarbeid. Stadion til New York Giants ble åpnet for frivillige til hjelpearbeidet og den ble brukt som lager for forsyninger til de som var med i redningsarbeidet ved Ground Zero.

Baseball sentralt. Da baseballen startet igjen 17. september bar ikke lagene bare sine egne drakter, men de bar også capsene til politiet (NYPD) og brannvesenet (NYFD), og de hadde sydd det amerikanske flagget på draktene. Den mest symbolladete baseballkampen foregikk én måned etter 9/11. Da møttes New York Yankees og Arizona Diamondbacks til tredje kamp i World Series, på Yankee Stadium. Stadion var prydet med flagg fra Ground Zero og president George W. Bush kastet den første ballen. Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for å hjelpe amerikanerne til å gjøre det man vanligvis gjør på den tiden av året – spille baseball!

Sjeldent kast. Da Bush kastet ballen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det samme. I dokumentaren Nine Innings From Ground Zero sier tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani at det kun var to ting som fikk tankene bort fra det fæle som skjedde 9/11 – baseball og sønnens fotballkamper. Det viser at idrett både kan være en lynavleder og en måte å komme videre på i tunge stunder. Det gjorde den også for Norge og nordmenn i tiden etter 22. juli.

Presidenten med joggesko? Maratonløp det kommende året vil preges av det som skjedde i Boston. Og alle som løper maraton vil ha Boston i tankene. Kanskje får vi se Barack Obama ta på seg joggeskoene for å vise sin sympati med ofrene i Boston og for å vise for hele verden at ingen skal få ødelegge idretten med bomber og terror. Det er nemlig løping de fleste mosjonister begynner med på denne tiden av året...

Terrorens maratonøvelse

Sårbare idrettsarrangementer. Det er sjelden at de som deltar i idrettsstevner blir rammet av terror under konkurranse. Det skyldes både at idrettsstevner – særlig med høy profil – har blitt stadig sikrere og at sportsarrangementer ikke har vært like attraktivt for terrorister som andre mål. Bombene i Boston maraton viser at sportslige massemønstringer også er sårbare.

26-26. Ennå er det usikkert om Boston maraton var mål i seg selv (f.eks. hevn) eller arena for å fremme et politisk budskap (vold som en politisk ytring). Det har florert mange spekulasjoner på sosiale medier om hvem som står bak og hva motivet er for å bombe målområdet til et av verdens mest kjente og tradisjonsrike idrettsarrangementer. Noen spekulerer i om gjerningsmennene ønsket å ramme etterlatte etter Sandy Hook-massakren som var invitert til VIP-området til Boston maraton, rett i nærheten av der bombene smalt. Et av tiltakene under løpet var “26 Miles for 26 Victims”, en minnemarkering for skolemassakren som fan sted i desember i fjor. Andre har spekulert i om dette var en markering av Waco-massakren i 1993 og Oklahoma-bomben i 1995 som også skjedde i april (19. april). Vi får la politiet finne gjerningsmennene før vi diskuterer motiver.

Sjeldent. Mange har trukket fram terroraksjonen i München-OL i 1972 og bomben i Atlanta-OL i 1996 etter det som skjedde i Boston i går. Dette var også terror som rammet et idrettsarrangement. Men det skjedde utenfor konkurranse. Jeg kjenner kun til to angrep av denne typen tidligere. I 1987 døde 20 filipinske soldater som deltok i et lokalt løp av forgiftet vann gitt til dem av terrorister under løpet.Og i 2008 drepte en tamilsk selvmordsbomber flere løpere under starten på et maratonløp i Sri Lanka. I tillegg har du overfallet på den brasilianske maratonløperen Vanderlei de Limai i Athen-OLi 2004.

Sikkerhetens maratonøvelse. I følge medierapportene var sikkerhetsnivået vært høyt i forkant av Boston maraton, og det er derfor overraskende at bombene gikk av i målområdet, den delen av løypa som er best sikret. Av idrettsarrangement er kanskje maraton en av de vanskeligste øvelsene å sikre. Både fordi løypa er lang, men også fordi det er så mange deltagere med og så mange som er involvert i organiseringen av arrangementet. Det gjør det vanskelig å sikre løypa fysisk og å sjekke alle personene som er i området når løpet finner sted – både tilskuere og frivillige.

Joggesko mot terror? Arrangørene avLondon maraton har allerede kalt inn til sikkerhetsmøter for å diskutere tiltak til helgen, basert på det som skjedde i Boston. De som har ansvaret for sikkerheten til Bieber-konsertene i Oslo denne uken har sikkert også tatt et ekstra møte. Som alle andre som har ansvar for massemønstringer den nærmeste tida. Dette er terroristens fremste mål – skape frykt. Blir dette starten på en sikkerhetsspiral for maratonløp (og andre fredelige massemønstringer) verden rundt? Eller desto større grunn til å ta på seg joggeskoene for å protestere mot meningsløse terroraksjoner som dette? Joggesko mot terror?

Sotsji-OL - OL i sikkerhet

Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Sikkerhet er det viktigste temaet for russiske myndigheter før og under vinter-OL i Sotsji i februar 2014. Når kostnadene på drøye 300 milliarder kroner nevnes er de fleste kostnader til sikkerhet utelatt. Sikkerhetskostnadene er sikkert mye mer en selve arrangementet fordi OL faktisk bidrar til å reformere det russiske forsvaret og dimensjonere sikkerhetstiltak for framtiden. På den måten er OL like mye en sikkerhetsreform. Den norske debatten om den samfunnsøkonomiske nytten av et vinter-OL blekner litt i den sammenheng.

Trusselnivåer. Truslene mot russiske sikkerhet (uavhengig av OL) kan deles opp i tre nivåer. 1) Interne konflikter som de russiske delene av Kaukasus (inkludert området der Sotsji ligger); 2) regionale konflikter med naboland (med f.eks. Georgia); og 3) og internasjonale konflikter der Russland spiller en sentral rolle (som f.eks. i Syria og Iran). Det er ikke tette skott mellom disse nivåene, de henger i aller høyeste grad sammen. Og det er nettopp det som gjør sikkerhetssituasjonen utfordrende. Her er to eksempler på det.

Georgisk knute. Forholdet mellom Russland er svært betent og den spente situasjonen mellom de to nabolandene kan knyttes direkte til OL: Russland og Georgia gikk til krig mot hverandre under åpningsseremonien i Beijing-OL i 2008. Senest 2. april 2013 anklaget den georgiske forsvarsministeren, Irakly Alasania, Russland for å planlegge attentater i Russland, for deretter å legge skylden på Georgia eller grupperinger som Russland vil bekjempe. Dette for å legitimere harde maktmidler i kampen mot det Russland kaller uroelementer. Slike anklager så vi også komme fra kinesiske opposisjonelle og etniske grupper i forkant av lekene i Kina: hver gang det oppsto uro eller væpnede angrep ble sikkerheten strammet til uten at man fikk beviser for hvem som faktisk sto bak. Disse anklagene kommer til å tilta (ikke bare fra Georgia) og det blir vanskelig for utenforstående å vite hvem som står bak.

OL hos tsjerkesserne. Russland har (sammen med Kina) fått mye kritikk for at de har lagt ned veto i FNs sikkerhetsråd mot Syria-sanksjoner. Russlands veto må ses i sammenheng med egen frykt for at FN og andre skal vedta sanksjoner mot russisk politikk på eget territorium, for eksempel i den russiske delen av Kaukasus. For Sotsji-OL betyr dette særlig hva som skjer i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria. I alle de tre republikkene er tjerkesserne titulærnasjonen. Likevel er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca. en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca. tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca. 100.000 i Syria. Disse tjerkesserne har gitt russerne hodebry – både i utenrikspolitikken og i oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji?

Syriapolitikk på prøve. Under et demonstrasjonstog i Adygeja 11. februar i 2012 krevde ca. 1000 demonstranter at russiske myndigheter skulle komme tjerkesserne i Syria til unnsetting, og om mulig hjelpe dem tilbake til sitt ”hjemland” Adygeja. Slike rop om repatriering har glatt blitt ignorert tidligere. Men ikke denne gang. 17. februar møtte lederen for det russiske føderasjonsrådet, Valentina Matvienko de lokale parlamentene i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabardino-Balkaria og deres representanter i Føderasjonsrådet. Matvienko er en av Vladimir Putins nærmeste støttespillere i Kreml og hun lovet i møtet at hun ville se på mulighetene for å redde de syriske tjerkesserne fra syrisk undertrykking. Møtet til Matvienko viser at russisk Syria-politikk ikke bare blir utfordret av politikere i Vesten, men også fra minoriteter i Russland. Så langt har det ikke vært mye bevegelse i politikken overfor tsjerkesserne i Syria, men det vil garantert bli mer høylytt diskusjon om tsjerkessere i og utenfor Russland, spesielt hvis Russland knytter tsjerkessere til terrorvirksomhet...

Militærreform. For å være rustet mot trusler på alle nivåer har Russland brukt lekene til kraftige sikkerhetstiltak. Her er to eksempler. I Russland har de i realiteten to forsvarsdepartementer: Forsvarsdepartementet som tar seg av truslene som kommer utenfra (andre land) og Innenriksdepartementet som tar seg av trusler innenfra (f.eks. i Tsjetsjenia og Nord-Kaukasus, der Sotsji ligger). I begge departementer har man startet en reform for rekruttering av soldater, fra vernepliktsforsvar til profesjonelt forsvar. I innenriksdepartementet er dette satt i gang på grunn av OL. OL har mao. vært en katalysator i reformarbeidet for innenriksstyrkene. Reformarbeidet i de to departementene baserer seg på to forskjellige filosofier. Forsvarsdepartementet rekrutterer kun det de definerer som lojale russere (mao. få tsjetsjenere), mens Innenriksdepartementet ønsker å rekruttere soldater som har en lokal tilknytning til det området de skal tjenestegjøre (f.eks. tsjetsjenere i Tsjetsjenia eller tsjerkessere i Krasnodar). Det store spørsmålet i den sammenheng er om det plutselig økende antall kaukasiere som rekrutteres inn i innenriksstyrkene på grunn av OL blir lojale soldater som beskytter lekene eller om dette er femtekolonnister som ønsker å ødelegge lekene. I så fall kan man få en konflikt mellom soldater i de to departementene...

Jernbanesikkerhet. Men det rustes også opp i det sivile samfunnet. Vanligvis er vi vant til strenge sikkerhetssjekker på flyplasser, men ikke like omfattende kontroller på togstasjoner. Nå har Russland innført svært strenge sikkerhetskontroller på 32 jernbanestasjoner i hele Russland (f.eks. i Nisjni Novgorod, Moskva, St. Petersburg, Viborg, Sotsji,Adler, Krasnodar, Makasjkala, på stasjoner i det fjerne østen og langs elven Volga). Dette er en del av sikkerhetspakken som omfatter OL, ved siden av egne sikkerhetssjekker og olympiske sikkerhetspass for alle som skal reise til Sotsji før og under OL – både tilskuere og deltagere. Disse sikkerhetstiltakene er blant annet et resultat av terrorangrepet på Demodedevo-flyplassen i januar 2011, der en selvmordsbomber drepte 37 mennesker. Til nå har man bare sjekket tilfeldige passasjerer, men når prøve-lekene til OL er over vil rutinene skjerpes inn og alle som skal til og fra Sotsji må vise olympiske pass og får bagasjen gjennomlyst. Nå er det jernbanens sikkerhetsfolk som tar seg av kontrollene, men dette kan endre seg fram mot lekene.

Norske bråkmakere? Det blir spennende å se om sikkerhetstiltakene preger den norske debatten fram mot vinter-OL i 2014. Kanskje blir det bråk når ”brysomme nordmenn” som ønsker å bivåne moroa ikke får olympiske pass?