onsdag 16. juli 2014

Jon Tibbs: - IOC må bli bedre til å hjelpe søkerbyene!

Mer fakta. I debatten om OL i 2022 har det vært etterlyst fakta og saklig argumentasjon. Debatten har til nå stort sett dreid seg om budsjetter og meningsmålinger. Det som har vært helt fraværende er hvordan OL-byer velges og hvordan Oslo står seg i forhold til de to andre konkurrentene - sett fra utsiden og fra dem som har peiling på hvordan tyngdeloven fungerer i internasjonal idrettspolitikk.

Verdens mektigste. For å få kunnskap om disse forholdene har jeg intervjuet Jon Tibbs, en av verdens mektigste PR-rådgivere i internasjonal idrett. Han og hans team har hatt Manchester United og Sotsji-OL som kunder og jobber i dag for Friidretts-VM i London 2017 og ANOC (Sammenslutningen for nasjonale olympiske komiteer), for å nevne noe.

Temaer. Jeg har snakket med ham om IOC og søkerprosessen til vinter-OL i 2022. han er meget kritisk til IOCs rolle i søknadsprosessen og har mange sterke meninger om hva som skal til for å vinne fram som søkerby. Han er uenig i dem som sier at at det er Europas tur til å få OL, han mener at OL bidrar til å sette søkelys på menneskerettighetssituasjonen i autoritære stater og han mener at PR-bransjen kan bidra til å styrke den olympiske bevegelse. Han mener også at de som er mot OL i 2022 har vært bedre organisert og vært flinkere til å argumentere enn de som ønsker OL og at de som er for OL gjør en stor feil ved å fokusere på makro-tall og makro-argumenter. OL handler om mer enn budsjetter.

På engelsk! For første gang legger jeg ut intervju på engelsk. Intervjuet er spekket med argumenter og synspunkter som fortjener et litt større publikum enn i et land med flere hoppbakker enn ishockey-haller. Intervjuet finner du her.

Jon Tibbs: - IOC needs to help bid cities to prepare their arguments better

I`ve interviewed Jon Tibbs - one of the most influential PR advisers in the World of Sports - on the 2022 Winter Olympic bidding process. Jon Tibbs and his team have worked with Sochi Olympics, Manchester United and 2017 IAAF World Championships in Athletic, to mention a few, and in December his team secured a prestigious contract with ANOC (Association of National Olympic Committees).

Q: Just after IOC announced the three official candidates for the 2022 race you wrote in a twitter message that lack of candidates was due to potential bidders not using professional communication advisers. Can you explain?

A
: My tweet was in response to an article in which a senior director of the IOC criticised the role of communications consultants. He suggested that consultants had provided misinformation to markets with cities bidding in the 2022 race, and linked this poor advice with cities withdrawing from the race.

My point was that no recognised Olympic communications experts were involved with the cities that withdrew: Munich, Stockholm, St. Moritz/Davos or Kraków.

I believe that had some of these cities engaged with communications experts much earlier, they could have communicated stronger and more compelling messages and developed communications strategies for winning over their local populations. It is important to point out that my company, JTA, would not have been involved in the 2022 race anyway as we secured the prestigious communications business with ANOC in December last year.  

Q: What role does Jon Tibbs and other communication companies play in international sports today?
A: Companies like JTA try and take the highest-quality brand-building and communications strategies and techniques from the commercial sector and apply them in the sports sector.

We manage reputations on a global scale, largely with a B2B focus, but we also help our clients communicate effectively with their stakeholders, including fans. If we have a guiding principle in our communications it is to keep sports events about the sport.

Q: The Oslo bid was initiated by the Norwegian sports federation because they believe Olympics 2022 will be held i Europe. Is 2022 a walk over for the only (Western) European bidder?

A: Not at all, the Olympic Movement has recently shown a strong appetite to move to new markets and there is no doubt that China and Kazakhstan represent significant opportunities for winter sports federations and commercial partners. However, it is true that there is a need for the Olympic Winter Games to return to its roots in the near future. I am a big believer that if you regularly water the roots, it allows new branches to grow.

Q: The proponents of Winter Games to Oslo claim that Oslo Games will help change IOC, bring back the Games to their roots by reducing costs, put sports in focus and take away Games from totalitarian states. What do you think of this approach?

A: One of the great strengths of the IOC is its willingness to elect the Games to go to new and emerging markets around the world. Time and again the Games show the ability to help accelerate democratic change, particularly in the areas of human rights and media freedoms.

Sport in general can be a great agent of positive change and to deny an emerging nation the right to host international sports events is to close a window on to it for the rest of the world. However, as I mentioned earlier, there is a balance that needs to be struck between new markets and established ones.

It will be interesting to see how Thomas Bach’s willingness for the Games to adapt to match its host city plays out in the way the contenders for the 2022 race present themselves to the IOC over the next year. I think it will be important for all three cities to highlight the flexibility of their hosting concept and point out what makes their city – and their Games – unique.

Q: What do you think Beijing and Almaty's reactions are to such an approach?

A:  Any host of the Olympic Games has to expect fiercely intense international media scrutiny. This can only be good for the Olympic Movement and the rest of the world. All nations enter an Olympic bid fully aware of this outcome so their applications are a signal that trying to host the Games is part of a wider outreach to the rest of the world.

Q: You work in countries and for organizations - that many Norwegians would say - is authoritarian (Azerbajdjan, Russia and Turkmenistan). What do you say to Norwegians (and Human rights organisations and others) who only wants Olympics to be staged in democratic countries?
A: As I said earlier, sport and the Olympic Games in particular can be major agents of positive change. Many of the countries that you refer to are fledgling democracies and the Olympic Games can accelerate positive developments and enable those countries to catch up with the longer-established democracies in Western Europe.

Q: Public opinion in Norway is very negative toward Games in Oslo - only 1/3 of the population are positive. Any idea on how to change the numbers?

A:
 As in any selling campaign, the audiences need to understand what the benefits are. Talking about macro-economic figures is not the answer. People need to realise how the Games will positively impact on their personal day-to-day lives, their neighbourhood and their city or the wider country.

Achieving this often requires the use of third-party advocates from previous Olympic cities where the legacy is currently being, or has recently been, realised. This strategy should include extensive use of social media groups who are armed with the correct messaging and proof points to counteract the often misinformed opinions around hosting the Games.

There are clearly some very powerful arguments for the tangible and intangible benefits of the Games to the local population. These need to be put across in a coherent argument. What we have seen is that the opponents to hosting the Games have often run more sophisticated communications campaigns than the proponents. This is an area where the IOC needs to help bid cities, and prospective bid cities, prepare their arguments better. This is an essential part of protecting the reputation of the Olympic Games.

The KantarSport survey commissioned by the IOC after Sochi 2014 was an important step as it confirmed how popular the Olympic Winter Games and the Olympic brand are for athletes, broadcasters and fans. It is important that this groundswell of public support does not just mean a temporary boost to the IOC. It needs to translate into a long-term uplift of appreciation around the world for the benefits of the Olympic Games for a city and its local population.

Den vanskelige andrerunden

Norsk OL-debatt. I den norske OL-debatten bruker OL-forkjemperne ofte Sotsji-OL som forklaring på at store deler av den norske befolkningen er negative til OL i Oslo. Det er en lettvint og delvis (og kanskje nedlatende?) forklaring på OL-skepsisen. Det er påstanden i en ny og veldig leservennlig rapport skrevet av de olympiske komiteene i Sverige, Østerrike, Sveits og Tyskland. Konklusjonen er at søknadsprosessen, kostnadsbildet og størrelsen på lekene må endres dramatisk for at europeiske og demokratiske land skal kunne hive seg på OL-karusellen, spesielt når det gjelder vinter-OL.
Mislykkete søkere. Hensikten med rapporten er å redde (vinter-) OL som idé og er kanskje et forsøk på å gjøre sine egne OL-prosjekter gangbare i framtiden. Alle komiteene har sett sine forsøk på å stable på beina en OL-søknad bli felt av folkeavstemninger, dårlige meningsmålinger og/eller høye kostnader. Det skal i den sammenheng legges til at østerrikske Salzburg tapte for Sotsji, selv om Salzburg kom langt bedre ut en Sotsji i IOCs tekniske rapport, og at Wien går med planer om å søke OL i 2028.
Gode anbefalinger. Rapporten kommer med mange gode og interessante anbefalinger på hva IOC må gjøre for å redde vinter-OL fra katastrofen (uten å si at katastrofen blir fremstilt som OL kun til totalitære stater). Den er delt inn tre temaer (søknadsprosessen, kostnader og størrelsen på lekene) og åtte utfordringer. Her er noen av de viktigste utfordringene og anbefalingene i rapporten:
1.       (Søknadsprosessen) En av de fremste symptomene på at vinter-OL er i faresonen er ikke at det er så få kandidater denne gangen, men at det ikke er noen søkere igjen fra forrige runde. En årsak er at man hele tiden har fokus på kostnadsbildet og ikke på mulighetsrommet i en OL-søknad. Et viktig tiltak for å snu dette er tidligere involvering fra IOC hos dem som ØNSKER å søke om OL, både med kunnskap og økonomiske midler. Kandidater som tidligere har feilet bør oppmuntres til å søke igjen, men da må muligheten for å vinne også være til stede. Og man må kunne se at man har fått noe igjen, selv om man ikke vinner fram.
 2.       (Søknadsprosessen) Søknadsprosessene har blitt dyrere og dyrere for hvert OL. Det har ført til at kostnader til søknadsprosessen har blitt et eget tema i OL-debatten, noe som burde være unødvendig. Penger bør brukes på OL ikke på å søke om OL. Tiltak for å endre på dette er å kutte ned den første søknadsperioden og å gjøre den mindre detaljert. I tillegg må IOC aktivt bidra i søknadsprosessen og ikke bare lene seg på lange manualer som knapt de selv skjønner.
3.       (Søknadsprosessen) Til nå har kriteriene for å få OL vært for rigide og det har vært lite rom for lokale tilpasninger. I tillegg er det sådd tvil om hvor stor vekt man legger på den tekniske evalueringen (Sotsji og Rio er eksempler på at den tekniske rapporten ikke er fulgt når det stemmes over vertsby). Rapporten anbefaler her at IOC yter mer assistanse for å få søkerbyer til å skjønne de tekniske spesifikasjonene, samtidig som de åpner for lokale tilpasninger. De kommer også med et meget kontroversielt forslag: endre stemmereglene i IOC ved å vekte inn den tekniske evalueringen i avstemningen (50-50).
4.       (Kostnader) Det er nesten er umulig å skjønne den olympiske kostnadsstrukturen. Det skyldes at man opererer med to forskjellige budsjetter i planleggingen av OL: arrangementsbudsjett og investeringsbudsjett. Rapporten foreslår mer åpenhet i budsjettprosessen, skille mellom offentlige og private investeringer og å utelate investeringene fra OL-budsjettet. Det skaper et sterkere skille mellom hva som er ansvaret til IOC og hvilke oppgaver arrangøren tar på seg.
5.       (Kostnader) Arrangementskostnadene har løpt løpsk og det er stor fare for at budsjettene sprekker. I hovedsak skyldes det at programmet og kravene endres fra OL-by er valgt til OL arrangeres. Forslaget er å låse programmet med en gang OL-kontrakten inngås og at man lager en forsikringsordning som skal dekke eventuelle kostnadsoverskridelser.
6.       (Størrelsen på lekene) I vinter-OL bygges det for mange anlegg som ikke er drivverdige etter OL. Dette gjelder særlig ishaller og problemet skyldes i hovedsak at IOC ønsker at lekene skal være mest mulig kompakte. Forslaget er å la arrangøren tilpasse kapasiteten til det som er mest hensiktsmessig etter OL og for eksempel innføre prinsippet man bruker for fotball under sommer-OL også for ishockey: spre anleggene i hele landet.
7.       (Størrelsen på lekene) Innkvartering tar for mye av budsjettet og organiseringen. Her er kravene IOC stiller til vertsby alt for strenge. Løsningen er å omdefinere den olympiske familie (gjøre den mindre), finne ut hvor mange rom som er ubrukte ved tidligere OL og å øke radiusen for hvor nært innkvarteringen må være.
8.       (Størrelsen på lekene) Bærekraften og miljøaspektet til lekene har vært alt for dårlig. Her er det klisjeene som rår og ikke handlingene. Sotsji-OL var et skrekkeksempel i så måte. For å bli troverdige på dette området må det utarbeides mer detaljerte planer og etableres overvåkningsmekanismer som fører til at lekene faktisk blir miljøvennlige og bærekraftige og ikke bare tomme ord.
Den vanskelige andrerunden? Skulle noen av disse anbefalingene bli godtatt av IOC i desember i år, når Olympic Agenda 2020 skal drøftes, kan det hende vinter-OL får større oppslutning i vår del av Europa. Og skulle Beijing eller Almaty få lekene i 2022 er det ennå større sjanse for at Europa får de neste lekene. Da er kanskje Oslo en ennå sterkere kandidat enn det den er nå (og med større folkelig oppslutning), selvsagt hvis Sverige, Sveits, Tyskland og/eller Østerrike ikke slenger inn en kort søknad, også.

lørdag 5. juli 2014

Brasilblogg VI: Mascara stadion

Desperat etter billetter til kvartfinalekamp på Maracana stadion i Rio får deg til å gjøre nesten hva som helst for å komme inn. Du ringer folk du ikke kjenner, du øker kreditten på bankkortet og du skyver ungene foran deg i håp om sympati hos noen som heller vil gi en barnefamilie fra Norge tilbudet om billetter enn en sultefora tysker som har kommet til Brasil uten billetter. Far tyr til og med til mascara i en slik situasjon. I den nådeløse (og unødvendige) kampen for billetter sniker det seg samtidig inn tanker om FIFA og fotball-VM som gjør en litt trist, ja kanskje forbanna. Og det er ikke fordi vi fikk problemer, men fordi FIFA er problemet.

Gjennom en god venn fikk jeg for noen dager siden kjøpe to billetter til kvartfinalen mellom Frankrike og Tyskland til ordinær pris. Men den så langt perfekte ferien i Brasil ville blitt totalt ødelagt hadde bare to av fire dratt på kamp (der jeg selvsagt er en av de to). Skilsmisse og fraskriving av farskap kunne også vært et utfall. Etter at en kollega i Norge hadde brukt halve arbeidsdagen for å hjelpe meg fra Norge uten hell og jeg etter 25 oppringninger til NFFs generalsekretær Kjetil Siem fikk beskjed om at han gjerne skulle hjelpe meg, men at jeg var litt for sent ute måtte vi gå over til å være gategløgge (takk for forsøket begge to!).

Hele familien bestemte seg for å dra til Maracana stadion med to billetter i håp om å få tak i to ekstra billetter. Skulle forsøket mislykkes ville vi selge billettene til pålydende - her var det en for alle for en. Det eneste vi var uenige om var om billettene skulle gå til tyskere eller franskmenn.

Ungene hentet en papirpose fra McDonald's, vrengte den og lånte mammas mascara for å skrive 'We need two tickets'. Ungene viftet med den brune posen over alt og mot alle (men skjulte den med en gang vi så politi) og etter tre stopp på t-banen kom to colombianere bort til oss og sa de hadde to billetter som vi kunne kjøpe (priseforhandlingene er hemmelige). Men vi hadde ett problem - vi hadde ikke kontanter. Minibankene i Rio er humørsyke og når du først finner en tar den ikke Visa-kort. Det kan godt hende Visa har monopolisert FIFA og VM, men Brasil har de ennå ikke fått taket på. 

De to unge herrene (brødre vistevdet seg) med colombiadrakter ville heller dra på Copacabana for å se Brasil-Colombia på storskjerm enn å se et kjedelig europeisk oppgjør. Derfor salget. Vi ble enige om å gå av tbanen og finne en minibank sammen slik at pengeoppgjøret kunne gjøres og vi kunne gå til hver vår kamp. Men vi fant ingen (jævla) bank og vi var i ferd med å brette ut posen fra McDonald's igjen. Men etter forslag fra meg ble vi enige om å møtes på Copacabana etter kampene for å gi pengene de krevde. Det eneste de trengte var telefonnummeret mitt. Det fikk de og kl 2043 brasiliansk tid var handelen et faktum. Noen med tjukkere lommebok enn andre. Jeg har aldri opplevd maken til tillit i et ekte svartebørsoppjør noen gang. Og det i Rio med folk fra Colombia. Det var mange fordommer som røyk der!

Men fordommene mot FIFA og fordømmelsen av FIFA i dette VM blir bare verre og verre. Billettsystemet er en ting. Det er tre billettkontorer i Rio og billettsystemet her er det samme som Hvermansen er knyttet til på internett. Det har ført til absurde situasjoner. Når billettkontoret får beskjed om at det er frigjort utsolgte eller tilbakeleverte billetter slipper de inn et visst antall personer fra den lange køen, men når de kommer fram til skranken er billettene solgt og personene blir ført tilbake til køen. Det gjorde at flere kjøpte billetter på nettet og gikk til køen utenfor billettkontoret (eller på tbanen) og solgte billetter til dem som ventet i FIFA-kø.

Tilsynelatende ønsker FIFA og brasilianske myndigheter å slå hardt ned på svartebørshandel. I Salvador hørte vi at en mann fikk to år i fengsel for å selge billetter på svartebørs, og i Rio fikk ingen gå ut av tbane-stasjonen uten å vise billetter og pass. På vei til stadion ble vi stoppet seks(!) ganger av bevæpnede paramilitære manngarder for å sjekke om vi hadde billetter. De fant heldigvis ikke lappen med 'We need two tickets'.... Og likevel greier de ikke å forhindre svartebørshandel. Og litt av grunnen er at synderne også er å finne i FIFA.

Dagen før kvartfinalen ble en FIFA-representant mistenkt for å ha videresolgt billetter, blant annet fra VM-spillere og funksjonærer som har fått en kvote med gratisbilletter. Og da jeg henvendte meg til FIFA for å finne ut hvordan gjenkjøpssystemet på billetter fungerer fikk jeg et par dager etter en epost fra en uautorisert epostadresse som kunne tilby meg kvartfinalebilletter til 1000 pund og finalebilletter til 2000 pund! Hvor fikk vedkommende vite at jeg trengte billetter? Journalister som ønsker å spore opp hvem som står bak tilbudet er hjertelig velkommen.

Men det også mye annet muffens. FIFA har lagt beslag på nesten alle hotellene og gjort det umulig å bestille annet en dobbeltrom. Firedoblet pris og nødvendig med to rom for en familie på fire har gjort det umulig å bestille hotellrom i Rio. Vi bor nå på et hyggelig Bed&Breakfast til stive hotellpriser. Vi møtte på en gjeng fra Norge som ikke hadde fått tak i hotell, men hadde fått tak i en leilighet som de betalte 140.000 norske kroner for i tre uker (sterkt prutet ned!). Noe av kostnadene betalte de med billetter de hadde kjøpt på nett.

VM-kamper er svært strømlinjeformet og i ferd med å bli dominert av middelklassen. Alt politi og strenge sikkerhetstiltak er sminke for å hindre at det oppstår bråk, foregår protester og at tilreisende skal se fattigdom og dagliglivets Rio. Men det er ikke bare utenfor stadion at FIFA og brasilianske myndigheter slår ned på uønsket adferd. Som jeg var vitne til under Tyskland-Portugal er det ikke populært å stå og heie på laget sitt. Det samme fikk en gjeng franskmenn erfare under kvartfinalen. Hundrevis av vakter og politifolk prøvde å få en gjeng stående supportere til å sette seg ned. Det resulterte i regelrett slossing. I den kampen holdt jeg med Frankrike. 

Samtidig rett foran oss begynte to brasilianere å sloss - de kranglet om etter eller annet. De ble offer for gruppejustis. Mellom 2-3000 tilskuere reiste seg opp og pekte på slåsskjempene og ropte 'jævla homo'. Det var helt vanlig i Brasil fortalte brasilianeren bak meg. Da holder de fred. Lurer på om det hadde hjulpet på franskmennene? Samtidig lurer jeg hva de blir kalt, de som nå rapporteres fengslet for protester mot alt som er galt med FIFA og VM?

Vi slapp unna med mascara. Uten å bli tatt.


tirsdag 1. juli 2014

Brasilblogg V: På grensen

Jeg har vært forkjølet noen dager (air condition og våte badebukser?) og var i dag på grensen til å synes synd på meg selv. Men som den mannen jeg er, lar jeg meg ikke knekke så lett, selv om jeg har vårt i to forskjellige jungler på to uker (det kan være Dengue-feber!).

Årsaken til at jeg holder meg oppe er av edelt merke: For det første er det umulig for en nordmann å synes synd på seg selv i et land der fotballstadioner blir bygd på bekostning av sykehus som kan redde folk fra feber og annen faenskap. Det er ikke mangel på nesespray som er problemet i Brasil. Det er nese for fattigfolk. Leger uten grenser (og sosiale skiller) burde ikke bare vært en organisasjon. Det burde vært en visjon som ble virkelighet, også i Brasil.

For det andre er det mer synd på sutrekoppene som klager over hvor elendig dette VM er, særlig på twitter (og jeg følger stort sett folk fra Norge). Det er så mange som hater Suarez og Robben for tenner og filming at jeg blir nesten kurert for hodepine, og de fleste ønsker dem dit peppern gror. Jeg ble lettet da jeg skjønte at min største helt Maradona (uansett sjanger og legning) var ironisk da han sa at Suarez burde vært sendt til Guantanamo. Jeg lurer på hvor min store helt hadde vært hadde twitter fått bestemme? Går det en grense for hvor viktig man kan gjøre en hendelse i en fotballkamp uansett om de har konsekvenser for kampen eller ikke?

Om biting er verre enn filming, er et viktigere spørsmål for dommeren enn noen andre. Twitteratet er også her selvhøytideligheten selv. Så langt jeg kan se fra brasiliansk tv og brasilianske aviser er ikke dommeren et like viktig tema som hos nordmenn og europeere - både i aviser og på nett (kanskje fordi Brasil fortsatt er med i turneringen?). Jeg mener det sentrale spørsmålet ikke er om biting, filming eller trøyeholding ødelegger fotballen eller ikke.

Viktigere er det at spillerne slutter å gjøre det de kan for å skjule sine ugjerninger eller prøver å påvirke dommeren til å ta feil avgjørelser - hele tiden. De siste kampene har jeg prøvd å telle hvor mange ganger spillerne har prøvd å få dommeren til å omgjøre beslutninger de veit er feil og hvor mange ganger de har prøvd å lure dommeren. Det går en grense for hvor mye jeg gidder å telle. Du kan si mye dumt om håndball, men her har fotball noe å lære.

I dag har jeg vært sammen med familien på en svipptur fra Fos do Iguacu i Brasil til Puerto Iguacu i Argentina. Med en gang vi gikk av bussen sa en av ungene mine at det så ut som brasilianere var sunnere enn argentinerne. Flere gikk på gaten og røykte og det var flere alkoholreklamer på argentinsk tv før fotball-kampen mellom Tyskland og Algerie enn det vi har sett i Brasil (selv om ungene har sett meg drikke øl på VM-kamp takket være FIFAs innsats for å endre alkohollovgivningen i Brasil).

Sosiologene får finne ut om vi har feriert i et helsevakuum eller om det er hold i det som kommer fra barnemunn. Skulle barnemunn likevel ha rett kan Brasil trøste seg med at Argentina trenger pengene som de ikke har brukt på VM bedre enn dem. De pengene kan gå til et bedre helsevesen. Rett over grensen.

torsdag 26. juni 2014

Brasilblogg IV: Den som venter på bitt

For mange i Europa og Vesten var Luis Suarez' bitt en ønskedrøm - beviset på at Suarez er et dyr og at alt er tillatt for å fjerne Europa fra VM. For fiskeren som står med bambusstanga på korallrevene i Bahia er det andre bitt som teller. Fisken som biter på agnet hans redder familien. Suarez' bitt redder tabloidene i Europa

Avisene jeg har tilgang på her i Brasil bruker liten plass på Suarez munnfull. Selv med min begrensede kunnskap i den brasilianske varianten av portugisisk skjønner jeg at det er Americas dominans som preger sidene. Her er det sluttresultatet som teller. Ikke tenna til en fotballspiller. Her ser de forskjell på å bite fra seg og å bite.

Dekningen av denne hendelsen - en hendelse jeg på ingen måte forsvarer, slik jeg også er i mot grisetaklinger, filming, drøying av tid og helikopter med drakta - illustrerer på mange måter den store kløften mellom Europa og resten av verden i internasjonal idrett. Det prektige Vesten mot den underutviklede resten. 

Da engelske aviser avslørte korrupsjon av afrikanske fotballedere i forbindelse tildelingen av VM til Qatar reagerte feks Sepp Blatter (FIFA-president og IOC-medlem) og den kuwaitiske sjeiken al-Sabah (lederen for ANOC og IOC-medlem) sterkt og kalte avsløringene og anklagene for rasisme. Anklager sommfalle i god jord i Afrika og som gir stemmer ved valg i FiFA og IOC. I internasjonal fotball er Europa og UEFA puslinger og deres anklager samler de de fire andre regionale forbundene mot europeisk imperialisme. Makt og motmakt har en annen fordeling iinternasjonal fotball enn i internasjonal politikk.

Jeg kan tenke meg den samme sjeiken og hans støttespillere (og dem er det mange av) også reagerer på de harde utfallene mot Beijing og Almaty i debatten om OL i 2022. Der kommer også de kraftigste skytsene fra bedrevitere i Vesten. Det sommer rett for oss er ikke rett for alle andre og og ofte er det de andre som har den avgjørende stemmen. Selv små bitt kan framprovosere allergi. Og alle allergikere ønsker permanent vaksine.

Suarez er nå sendt hjem til familien sin for trøst og alle i Vesten diskuterer om seks kamper er tilstrekkelig straff og om han vil bli solgt fra Liverpool eller ikke. I Brasil, Uruguay og resten av Latin-Amerika tygger de på hvem som vinner skulle Brasil og Uruguay møtes. Den debatten deltar gjerne fiskeren i Bahia i også. Fotball foran bitt.

mandag 23. juni 2014

Brasilblogg III: Den lille mannen

Fotball-VM i Brasil er overveldende på alle måter. Alt blir stort selv for amerikanere. Og for den fattige brasilianer og en nordmann på dannelsesreise blir alt stort og du liten. Følelsene kan lett ta overhånd.

En av de sterkeste øyeblikkene jeg hadde på Arena de Amazonia (Kamerun-Kroatia) var ikke alle målene, men da en gammel mann med en uvasket Brasil-genser holdt hånda til en yngre og mer tykkfallen mann (kanskje far og sønn?) ned mot gressmatta for å bli tatt bilde av. I blikket og bevegelsene hans så jeg både usikkerhet og spenning. I det den yngre mannen sa at han måtte smile løftet han opp popcornposen han hadde i den andre hånda og løftet den opp som om det var VM-trofeet. Det er lett å bli fordomsfull i en slik situasjon, men jeg er sikker på at dette var første og siste gang denne mannen var på denne stadion. Og at den lille mannen aldri vil spise like dyrt popcorn. Dette var hans møte med Brasils hvite elefant. Brasilianere kan ikke mye om elefanter.

Et døgn seinere var jeg den lille mannen - midt i Brasils mektige regnskog. Der er det ingen hvite elefanter, men jaguar, anaconda, piraya og giftige slangerfarlige og du er helt prisgitt guidene som loser deg trygt gjennom alle farene og all spenningen som regnskogen har å by på. Men også disoppfarende og denne spenningen har en egen tidsplan i disse dager. 

Pirayafiske må vente til kampene er spilt - det sørger særlig amerikanere for. Brasil oversvømmes av fotball (soccer)-gale amerikanere som er mer opptatt av offside og høyt press enn å få med seg kaimanjakt eller klatring i lianer. Det er lenge siden alle amerikanere så opp til Jonny Weismullers Tarzan.

Det verst er at jeg er fascinert av amerikanernes sterke fascinasjon for soccer og dere egen måte å pakke inn virkeligheten på. Det er flere grunner til det. For det første at alle jeg har møtt - jeg understreker alle - har stor kunnskap om fotball - både om spillere og formasjoner. Litt mindre kunnskap om taktikk. I amerikansk media sliter fortsatt fotball mot baseball, basketball og amerikansk fotball, men jeg tror at (herre)fotball for alvor er i ferd med å gå fra å være kun folkesport til også å bli en amerikansk mediabegivenhet. Det bidrar fotball-VM til. Den lille mannen i amerikansk idrett er i ferd med å bli stor.

For det andre at det er svært mange kvinnelige supportere som ofte dominerer på tribunen. Jeg våger påstanden om at amerikansk soccer er mer folkelig enn den europeisk. En hovedgrunn er at kvinnefotballen har vært bedre enn herrefotballen i mange år og at det har bidratt til større rekruttering blant kvinner på tribunen i en ny fotballnasjon, men også at mange amerikanske menn ser mer kvinnefotball enn sine europeiske brødre. Flere jeg har snakket med her nede følger like gjerne kvinnelandslaget rundt på tur som herrelaget. Midt inntrykk er at herrefotballen i USA for mange fortsatt er lillebror til kvinnefotballen. En lillebror i puberteten.

Men det mest fascinerende er kanskje at mange amerikanere i dette (og andre) mesterskap følger to lag - mange amerikanere er av europeisk (og and lands) herkomst og de drar til VM for å møte supportere fra land der deres fedre og mødre kommer fra for å være med på en nasjonalisme de sjelden har tilgang til. Da resten av familien min sto i do- og bruskø kom det feks. to amerikanere med kroatiske drakter og ansikstmaling og tok plassene til deres fordi vi satt rett ved den kroatiske supportergjengen. De snek seg gradvis inntil og sang etter beste evne med på kroatenes sanger. Sjelden har jeg sett amerikanere mindre, men allikevel veldig stolte. Store amerikanere som små kroater. Dette er amerikansk romantikk jeg tror jeg som nordmann aldri kommer til å skjønne.

Også på en annen måte ble oppholdet i regnskogen preget av fotball.  Den lille guiden Robinson (opprinnelig fra Manaus) som ledet oss gjennom den store regnskogen og viser oss hvor hjelpeløs man er hvis man ikke tilpasser seg naturens lover, inviterte også høflig til fotballkamp på en leirete åpning mellom palmer og lianer. Der beviste han for meg og alle innsektene som var tilskuere til kampen at ikke alle brasilianere er gode fotballspillere. Akkurat da var det ikke bare jeg som var liten i den store skogen.

Blonde og blåøyde barn får stor oppmerksomhet når de beveger seg rundt i Brasil. Stor oppmeksomhet fra pene små jenter får en liten gutt til å føle seg som en liten mann. Og gjør fotball-VM til noe større.

Og midt i Amazonas sitter jeg og tenker på mormor som døde i fjor, hun som lærte meg hvordan man skulle sette pris på naturen og at det lille mennesket har stor glede av naturen og mennesker av all slag, så lenge det er naturen som får bestemme og alle mennesker blir behandlet med respekt. Større er ikke jeg. Uten popcorn og med erfaring fra en hvit elefant.