torsdag 21. august 2014

Unngå kvikkfiks av norsk fotball

Beinkrok. Om en reduksjon i antall klubber i Eliteserien vil heve kvaliteten på norsk fotball er jeg usikker på. Men jeg tror at et alt for sterkt fokus på toppen av norsk fotball og en for rask omstrukturering til færre lag i Eliteserien kan – om ikke omleggingen gjøres på en god måte – bidra til kampfiksing. I så fall slår Fotballforbundet beina under satsingen på høyere kvalitet i norsk fotball.

Mange små historier. Nesten hver gang jeg holder foredrag om kampfiksing (det har blitt noen ganger de siste årene) kommer jeg i snakk med spillere eller tidligere som sier at de vet om mange tilfeller der aktive spillere tipper på oddsen på eget lag. I følge disse foregår det også omfattende informasjonsutveksling om spillerstall og skadesituasjon i lavere divisjoner og noen av disse spillerne satser penger på at eget lag skal tape. Vi vet i tillegg at fotballklubber nedover i divisjonene blir nedringt av utenlandske bookmakere for å fortelle om hvilken form laget er i. Klubber nedover i ligasystemet i Norge er hete spillobjekter.

Innsideinformasjon. I Norge er ikke innsideinformasjon forbudt. Det er det i Danmark fordi man mener at denne formen for informasjonsutveksling kan bidra til kampfiksing. Det er heller ikke ved lov forbudt å spille på eget lag i Norge, men det strider mot Fotballforbundets regelverk, et regelverk som har blitt skjerpet de siste årene, på grunn av økt fokus på kampfiksing. Jeg vet ikke om de jeg snakker med i etterkant av disse foredragene er representative og at de kan si noe om omfanget av spill på egne kamper. Men det er fare for at flere kommer til å gjøre det hvis man (nok en gang) legger om seriesystemet.

Tiltak mot kampfiksing. Det er mange tiltak fotballen (og andre idretter) kan sette i gang for å forhindre kampfiksing. Faktainnhenting slik Fotballforbundet og Idrettsforbundet gjorde ien spørreundersøkelse i fjor er et godt tiltak. Med god kunnskap om kjennskapen til idrettens regelverk og hvilke idretter som er sårbare for hvilken type kampfiksing er det lettere å sette inn tiltak som virker. Man kan også innføre strengt regelverk med mulighet for strenge sanksjoner, beskytte varslere og overvåke gamblingmarkedet. Ved siden av å gi spillere en levelig lønn og å betale ut lønn i tide er kanskje det viktigste tiltaket å fjerne interessen (eller incentivet) for å fikse kampene, nemlig sørge for at alle kamper betyr noe for laget, at gevinsten av å vinne kampen er høyere enn å vinne penger på å tape. Kampoppsettet og måten man går over til et nytt seriesystem har stor betydning for om kampfiksing blir mer attraktivt i Norge.

Lite viktige kamper. I debatten om endringer i norsk toppfotball er det foreslått å redusere antall lag helt ned til 8 (fra dagens 16) og til å innføre sluttspill. Å redusere toppdivisjonen til 8 lag tror jeg er urealistisk, men 14 og kanskje 12 er forslag som jeg vet mange ønsker. Ønsker man rask endring betyr det at mange lag kan rykke ned samtidig. En mer moderat justering kan av mange oppfattes som for seint. Jo flere lag som rykker ned samtidig, jo større sjanse er det for at flere lag allerede tidlig i sesongen skjønner at de vil rykke ned. Det vil si at kamputfallet et lite stykke ut i sesongen ikke får stor betydning for å holde seg i toppdivisjonen. Det gjør det fristende å vinne noen slanter på egne tap. Stor reduksjon på toppen vil mest sannsynlig bety reduksjon lenger ned i ligasystemet også. Da blir det flere kamper av denne karakter. Det taper også Fotballforbundet på.

Sluttspill. Et tiltak for å hindre at dette ikke skal skje er at man også innfører et eget nedrykkssluttspill, slik at avslutningen på sesongen i begge ender av tabellen blir viktig for alle lagene. Problemet er da at man kan spare seg midt i sesongen for å gjøre det best mulig når sluttspillet skal avgjøres. Det kan også stimulere til kampfiksing. Poenget er at alle kamper må føles viktige. Hele sesongen for å redusere sjansen for at noen vil fikse kamper.

Færre muligheter. Det er ikke bare i en overgangsfase og i forbindelse med sluttspill at kampfiksingsproblemet kan oppstå. Kampfiksing kan også være et alternativ for mange spillere fordi alt for mye ressurser og oppmerksomhet rettes mot noen få lag helt i toppen. Færre lag i toppen gjør det vanskeligere for flere å nå toppen i norsk fotball. En slik spissing av toppfotballen kan i tillegg føre til at lønnsforskjellene i norsk fotball blir større og at toppen får mer av kaka enn tilfellet er i dag, blant annet en større andel av tv-pengene. Når nåløyet blir vanskeligere og lønnsforskjellene øker, øker også sjansene for at man nedvurderer sin egen innsats og tyr til lettkjøpte alternativer.


Unngå kvikkfiks. Uavhengig av hvor mange lag som er i Eliteserien vil det bli spilt på oddsen på norske kamper nedover i seriesystemet. Øker forskjellene mellom toppen og nest øverste nivå, øker også mulighetene for at kamper fikses. Hvis man ikke har dette som en sentral problemstilling helt fra man begynner å diskutere omlegging av seriesystemet. Omleggingen av norsk fotball må ikke under noen omstendigheter bli en kvikkfiks for norsk fotball.

torsdag 14. august 2014

Stemmene som mangler

Internasjonale påvirkning. Det er ingen tvil om at internasjonale forhold har vært negativ for det norske OL-prosjektet. Mange er negative til et OL i Oslo på grunn av IOCs væremåte og Sotsji-OLs megalomani. Samtidig mener jeg at den norske OL-debatten fullstendig mangler et internasjonalt innhold og internasjonale stemmer som kan opplyse oss i debatten og som kan gi oss kunnskap om internasjonal idrettspolitikk som frir oss fra antagelser og ønsketenkning. Nei-siden er stadig på jakt etter kompromitterende dokumenter og uheldige uttalelser og ja-siden tror at en gjentagelse av det de hele tiden har sagt styrker deres egen sak. Det holder ikke.

Tatt på senga. Med folkeavstemningen om OL i Oslo ble norsk idrett tatt på senga på to måter. For første gang ble norsk idrettspolitikk et sentralt tema i en valgkamp. Dette tror jeg var starten på et kritisk blikk på idretten som det ikke var forberedt på og som den delvis ikke ønsker. Skulle idretten komme på statsbudsjettet en eller annen gang i framtiden vil en slik ordkrig bli en del av hverdagen for idretten. Da blir idretten hele tiden målt opp mot andre prioriteringer i samfunnet, slik vi har sett ekstreme eksempler på i OL-debatten.

Forsømt politikk. For det andre viste norsk idrett at den har forsømt internasjonal idrettspolitikk i mange år (med unntak av på anti-dopingarbeidet). Selv om IOC har endret seg mye siden Salt Lake City-skandalen har IOC fortsatt mye å gå på og et hvert forsøk på å forsvare IOC har effektivt blitt latterliggjort av dem som ønsker å skade OL-søknaden. Det er alltid mulig å finne noe negativt om IOC og det faller ofte i god jord hos dem som allerede er skeptisk. I den sammenheng har dem som har forsvart IOC som oftest henvist til hva IOC selv sier og har ikke vært i stand til å vise til egne initiativ til endringer i den olympiske bevegelse – før man startet sin egen OL-prosess. Inntrykket vi som står på utsiden har fått er at man bare forslår endringer etter hvert som man blir presset til det, og at det ikke er et resultat av et genuint ønske om forandring. Det er denne mangelen på troverdighet som jeg tror er OL-prosjektets verste fiende. Ikke prislappen på 35 mrd.

Overfladisk kritikk. Samtidig er kritikken av IOC og av internasjonal idrettspolitikk svært overfladisk og basert på en stor forsømmelse. Kritikken er ekstremt dokumentfokusert og sannheten måles i om OL-forkjemperne sier det samme over tid eller ikke. Debatten om regjeringen vil ta forbehold om å følge det olympiske charter er veldig relevant og interessant, men også et eksempel på at konteksten ofte blir borte og at viktige stemmer ikke blir hørt, blant annet dem vi diskuterer, feks IOC-representanter (utenom Heiberg!).

Taktikkeri. Når kulturministeren sier hun har hatt møter med IOC om norske forbehold er det en enkel sak å kappe beina av henne når signaturen hennes finnes på en kontrakt som sier at norske myndigheter vil følge det olympiske charter til punkt og prikke. Juridisk er det sikkert ikke noe tvil om hva som er rett og galt i denne saken. Men Vancouver, London, Rio, PyeongChang og Tokyo gjorde og har gjort store endringer på sine originalkonsepter etter at de underskrev den olympiske kontrakten. Ofte for å spare penger. IOC er selvfølgelig ikke alltid like fornøyd, men hva skal de gjøre? Flytte lekene? Det er nesten umulig. Og det er i hvert fall umulig for dem som ønsker et OL å si at dette er en del av taktikken for å få lekene.

Andres vurderinger.  Det er to stemmer jeg savner i debatten om OL: dem vi snakker om. Hvilke kritiske journalister har ringt IOC (hvem nå det enn er?) eller Thomas Bach eller dem kulturministeren har snakket med i møtene og bedt om deres vurderinger av saken? Og når Oslo2022 sier at mange i IOC ønsker OL til Oslo fordi det vil redde vinter-OL, hvem ringer til Oslo2022s konkurrenter og spør dem om hva de mener om OLs framtid? Denne informasjonen finner du ikke i hemmelige brev eller på IOCs nettsider. Og jeg finner dem ikke i den norske debatten eller i norske aviser. Samtidig savner jeg et ekte og troverdig engasjement fra ja-leiren om endringer i den olympiske bevegelse. Slik det ser ut nå er taktikken å komme med forslag som allerede er akseptert i IOC-systemet – bort med klisjeene og fram med ideene! Det holder ikke at IOC-president Thomas Bach er sjarmerende i denne prosessen. Han har bare én dobbeltstemme i en uklar masse på 107 representanter. Hvem av disse 107 vil Norge overbevise?


Mitt ønske. Her et ønske til journalister som engasjerer seg i OL-debatten: i disse dager er det ungdoms-OL i Nanjing. Dette er kanskje Beijings viktigste arena for å vise seg fram som kandidat til OL i 2022. Her får de tilgang til viktige IOC-representanter på løpende bånd, sikkert med Yu Zaiqing i nærheten hele tiden. Yu er både visepresident i IOC og i Beijings-søkerkomité. Hva mener han om endringer i IOC, om å overholde det olympiske charter og om at Oslo vil redde vinter-OL fra totalitære tendenser? Jeg er sikker på at Norgesvennen Thomas Bach kan gi dere nummeret, så åpen som han har blitt.

søndag 10. august 2014

Identitetssvikten i norsk fotball

Krisen i norsk fotball. Norske lag gjør det dårlig i europeisk fotball (igjen) og alt som kan krype og gå av selvoppnevnte autoriteter på norsk fotball kommer med forklaringer og quick fix-løsninger på kryss og tvers. Vi hører at det er for mange lag i Tippeligaen (vi trenger sluttspill!), det kan skyldes kunstgressrevolusjonen (resten spiller på gress!), det skyldes barneidrettsbestemmelsene (starter konkurranse for seint!) og vi mangler gode fotballakademier (se på Barcelona!) er noen av forklaringene eller unnskyldningene som blir gitt. Her kommer en forklaring til, fra en uautorisert fotballekspert: fotball er kun blitt en aktivitet for de voksne!

For systematisk? Den siste tiden har det kommet flere kommentarer om at barn i stadig større grad lever i en voksenverden. Hverdagen er gjennomorganisert, barnehagen blir skole, voksnes matvaner tres ned i halsen på småunger og det blir for lite tid til frilek. Om dette er bekymringsmeldinger fra foreldre som er utslitt og ber om nåde eller om det er en god diagnose på rammene til dagens unger er jeg usikker på. Men jeg er nesten sikker på at krisen i norsk fotball skyldes mangel på en norsk og lokal fotballidentitet og mangel på barnslig aktivitet, og ikke mangel fagfolk og organisering. Kanskje det er for mange av dem og kanskje er de for systematiske. Aldri har norsk fotball vært så gjennomorganisert og aldri har den vært mer identitetsløs.

Nostalgi. Med identitet mener jeg ikke et bestemt spillemønster som gjennomsyrer alle alderstrinn eller at alle landslagsspillerne kan nasjonalsangen. Jeg mener den grenseløse lysten til å spille fotball og til å tilhøre et lag som betyr noe for deg – ikke som enkeltmenneske, men som noe du er en del av. Jeg skal ikke være nostalgisk og mene at alt var bedre før. Det var det ikke. Selv var jeg en elendig fotballspiller og langrennsløper på Langhus i Ski i Akershus. Innbytter i 11er-fotball som 9-åring eller jevnlig skylde på dårlige treski var ikke morsomt. Samtidig var det å kjempe for Langhus i kamp og på renn det viktigste. Vålerenga og Everton kom i andre rekke, selv om også de var veldig viktige. Mange av dem jeg konkurrerte sammen med ble gode. De trente mer enn meg utenom trening for å hevde seg blant sine kamerater.

Lokalidentitet. De fleste som hevder seg i norsk fotball i dag (slik jeg har oppfatter det) kommer fra små steder og er ikke et produkt av et dyrt mønsterbruk fra en stor by. Det kan skyldes at tilbudet i storbyene er større eller at byfolk er late, men det kan også skyldes at folk fra småsteder har en sterkere tilknytning til fotballaget (idrettslaget) sitt og at fotballklubben ligger nærmere disse spillerne – i bokstavlig forstand. Men det kan også skyldes at voksenverden er mer fremtredende i byen enn på landet? At tilbudet kommer fra et lag som slutter på dal og ikke på akademiet? At tilbudet kommer fra et sted der fotballaget ledes av en gubbe som har vært med en mannsalder og ikke fra en tidligere fotballproff med stadig nye ideer?

Identitetssvikt på to nivåer. Jeg tror det er en sammenheng mellom den store pengeflyten til norsk fotball, som startet med de store medieavtalene, og forfallet i norsk fotball. Penger er i seg selv ikke et problem, men holdningene og sløvheten det kan skape kan bli det. Det kan skyldes mangel på identitet på to nivåer.

Rotete terminliste. Selv om store pengesummer førte til en kjøpekultur som kanskje gikk utover talentutviklingen tror jeg også at TVs makt over terminlista til lagene i toppen har bidratt til at foreldre som ønsker å oppdra ungene sine som gode supportere gir opp – identiteten blir simpelthen borte for gammel og ung. Seine hjemmekamper og bortekamper som ikke tar hensyn til arbeidsuka til vanlige folk mister tilskuere, særlig barnefamilier. Jeg har vært trofast tilskuer på Enga-kamper i over 20 år, nå vet jeg nesten ikke hvilken serieomgang det er eller hvilken dag kampen går på. Jeg ser kampen på tv. For ungene konkurrerer denne tv-kampen med en runde med et fiktivt lag på FIFA14. Kall meg gjerne en dårlig far som ikke ofrer alt for laget, men jeg er blitt såpass voksen at jeg mener skole og jobb også bør få en sjanse. Der veit jeg i hvert fall når det starter og slutter. FIFA14 kan vi snakke om en annen gang. Poenget er: skal norsk fotball ha en framtid må ikke bare gamle nostalgikere identifisere seg med laget på øverste hylle, de må også bidra til at de yngste også blør for drakta. Det går ikke når timeplanen kun er lagt opp for voksne. Husk at små unger må ha noe å se opp til når de trener på løkka. Dem blir det færre av. Både av forbilder og løkkefotball. Det leder meg til barnenivået.

Realistiske ambisjoner? Den sterke kommersialiseringen og profesjonaliseringen av norsk fotball sildrer nedover i aldersklassene. Heller ikke i alderbestemte lag er ambisjoner en mangelvare – særlig ikke foreldre og treneres ambisjoner. Trenere koster penger. Og så trenger man gode baneforhold. Riktig matching. Jeg har vært fotballtrener for aldersbestemte fotballag noen år, for en liten klubb med moderate ambisjoner. Noen vil hevde vi har realistiske ambisjoner, andre at vi ikke sikter høyt nok. De får i hvert fall et tilbud, sier jeg. Holder det?

Forskjellig prestisje. De siste årene har jeg fulgt med på utviklingen i Gothia Cup, Dana Cup og Norway Cup. Det er to påfallende trekk med disse turneringene (så langt jeg kan se). Turneringene har et stadig større innslag av satsningslag (akademier) eller regionslag der alle ønsker å vinne turneringen og der lagene har betalte trenere. Organiseringen, ambisjonene og holdningene ligner mer og mer på eliteserielagenes. Barnefotball blir voksenfotball. Resultat viktigere enn individuell utvikling.

Barnslige turneringer. For det andre er Norway Cup blitt den minst prestisjefylte turneringen av disse turneringene for norske lag som sier de satser. Satsningslagene i Norge er så overlegne i seriespillet at de må ut av landet for å få matching. Får de egentlig den matchingen og den fotballopplevelsen de trenger? Spillere fra de gyldne årgangene i norsk fotball har alle en historie fra Norway Cup – ikke nødvendigvis at de vant – men at de var der sammen med kameratene fra nabolaget og så på jenter. Det var barnefotball i verdens største fotballturnering. Det var den norske fotballidentiteten. Nå er dette for barnslig for mange. Og det holder ikke lenger med å se på jentene.

Lag og individuelle ferdigheter. Alvoret som har trengt seg ned på de laveste alderstrinnene i norsk fotball – fordi voksenfotballen har blitt så dominerende og resultatfokuset så viktig – mener jeg går utover den lokale fotballidentiteten til unger i by og land. Jeg får litt vondt av å høre barnefotballtrenere som ønsker å innføre periodisering a la Barcelona og legger vekt på at ungene skal hvile mellom treningene til fotballakademiet som ligger en god biltur unna hjemstedet. Det er ikke den organiserte treningen for 10-åringer i seg selv som gjør deg til en god fotballspiller. Et lag kan gi deg identitet, men da må du være lagspiller. Samtidig er ikke den organiserte treningen nok, de individuelle ferdighetene får du på løkka med gode kamerater.


Ny type kostholdseksperter. Jeg tror ikke det er kunstgressbanen som ødelegger for at du kan bli god til å trikse, det er ikke mangel på tidlig spissing eller 16 lag i Tippeligaen som ødelegger for norsk fotball. Det er at foreldre, fotballtrenere og de som organiserer norsk fotball ikke greier å skape en fotballidentitet og en sult til å drive med fotball hele tiden som er årsaken. Norsk fotball trenger en ny type kostholdseksperter! Hilsen en middelmådighet på alle nivåer!

torsdag 7. august 2014

Idrettens Realpolitik

Alle skal med! Ja- og nei-siden i OL-debatten teller følgere. På Facebook leder nei-siden dramatisk, mens ja-siden har flere samfunnstopper på sin side. Folket mot elitene, slik nei-siden fremstilte EU-kampen på begynnelsen av 1990-tallet? Da hevdes det at folket slo makta med fakta. I polariserte debatter om OL (og EU) samler man det man kan av støttespillere i akkurat den saken, men legger mindre vekt på hva den samme personen mener resten av året. Sak og ideologi er ikke alltid sammenfallende, heller ikke i OL-saken. Hvilke konsekvenser har det for norsk idrett?

My enemy’s enemy is my friend. OL-saken foregår på to nivåer (og her er det fristende å trekke inn Robert D. Putnams tonivå-modell, men jeg skal spare dere!). Først må du vinne på nasjonalt nivå, deretter på internasjonalt nivå, samtidig som det som foregår på internasjonalt nivå preger debatten på nasjonalt nivå (mer enn omvendt). IOCs væremåte (eller rettere sagt IOC-representanters væremåte) har betydning for holdningene i norsk opinion, samtidig som du er avhengig av IOC-representanters gunst skulle Norge opprettholde sitt kandidatur med statsgaranti. I den sammenheng blir lett maksimen My enemy’s enemy is my friend. Dette er OL-sakens Realpolitik.

Mye på spill. Jeg vil hevde at dette spillet er farligere for ja-siden i OL-saken, og særlig idrettsbevegelsen, enn motsatt. Enkelt og greit fordi det ikke bare er troverdigheten til OL og den olympiske bevegelse som står på spill, men også holdningene til idretten etter at OL-saken er avgjort. Både på nasjonalt og internasjonalt nivå skal man være varsom med hvem man omfavner og trekker til sitt bryst i OL-kampens hete. Bjørnetjenester kan være farlig. Det så vi særlig i forbindelse med Sotsji-OL.

Samtaler. Da jeg jobbet i Idrettsforbundet hadde vi møter med alle de politiske partiene der idretten fremmet sine krav og diskuterte idrettspolitikk. Det var – etter min oppfatning – svært effektivt. Flere partier tok til seg idrettens argumenter og viet større deler av partiprogrammene til idrettspolitikk enn det de hadde tenkt før disse møtene. Etter det ble idretten også en viktigere del av valgkampen og en sak der alle partier på de viktigste områdene var enige med idretten. Men det var da, og er fortsatt, én klar skillelinje i norsk idrettspolitikk: mellom dem som ønsker å endre idrettens finansiering enten ved å avslutte Norsk Tippings monopolstilling eller å kaste idretten over på statsbudsjettet. Begge deler er idretten i mot – og begge standpunkter finner du hos regjeringspartiene (og Venstre) i dag.

Idrett som partipolitikk. Går du gjennom partiprogrammene og samtidig tar en titt på den siste idrettsmeldingen, og setter det opp mot krav idretten har stilt til politikerne de siste tre valgene, kommer, tro det eller ei, Fremskrittspartiet godt ut. De møter idretten på mange områder, mer enn flere andre partier. Nå skal man selvfølgelig ta partiprogrammer og noter i en idrettsmelding med en klype salt (og jeg er vanligvis ingen varm forsvarer av Fremskrittspartiet), men det blir litt spesielt at Idrettspresidenten – etter Fremskrittspartiets nei til OL-statsgaranti – hevder at Fremskrittspartiet er mot idretten. Hva om Fremskrittspartiet går med på OL mot at idretten går med på liberalisering av norsk spillpolitikk og får idretten over på statsbudsjettet? Og hva med omfavnelsen av Venstre-leder Trine Skei Grandes OL-ja. Hun vil kvitte seg med Norsk Tipping. Mange av Høyre-ordførerne som har støttet OL-saken og som har fått hederlig omtale av ja-folket er også for en liberalisering av norsk spillpolitikk. Det er ikke alltid sikkert at for eller mot OL er for eller mot idrett. Når idrett blir politikk, må man forhandle. Da må man også finne ut hva som er viktigst og hvem du ønsker å inngå ekteskap med. Fornuftsekteskap eller proforma?

Internasjonale allianser. Beveger vi oss til Lausanne blir bildet enda mer komplisert. Beslutningen om hvem som skal få OL i 2022 blir ikke bare bestemt i IOC. Det er mange konstellasjoner som har innflytelse på beslutningen og som har bestemte meninger om hva som bør skje, og det er i triangelet IOC, SportAccord (paraplyorganisasjonen for alle internasjonale særforbund)og ANOC (organisasjonen for alle nasjonale olympiske komiteer) beslutningene formes. IOC-president Thomas Bach ble valgt mye takket være støtten fra ANOC-president Sjeik al-Sabah – etter min oppfatning verdens mektigste idrettsleder. Sjeik al-Sabah var også sentral da SportAccord-president Marius Vizer ble valgt i fjor. Sjeik al-Sabah har de siste årene fått viljen sin i (nesten) alle saker han har engasjert seg i.

Støtter Almaty. Jeg har meget gode kilder på at Sjeik al-Sabah og Marius Vizer støtter vinter-OL til Almaty. Spørsmålet er om dette er så viktig for dem at de kjemper Almatys kamp eller om de er villige til å forhandle det vekk. Men da må de få noe igjen. På den andre siden virker det som om IOC-president Thomas Bach er for en europeisk kandidat og at han ønsker reformer i IOC. Dette har sjarmert den norske kulturministeren og den norske idrettsbevegelsen. Spørsmålet er om Bach skylder al-Sabah tjenester etter å ha blitt valgt som IOC-president, med sjeikens velsignelse, eller om han skylder å oppfylle norske våte OL-drømmer.

Oslovenn. En av dem som har kommet med klarest støtte til Oslos OL-kandidatur i internasjonal idrett er FIS-president Gian-Franco Kasper. Det siste året har han blitt mer mektig enn noen gang. I april ble han valgt som president for de syv vinterolympiske idrettene og har blitt visepresident i SportAccord. Kan han påvirke Marius Vizer eller blir det omvendt?

Omvendelse. I det internasjonale spillet om å få OL må Oslo (og de andre kandidatene) blidgjøre og få på lag IOC-representanter med tvilsomt rykte og med idealer som ligger langt unna de nøkterne og humane lekene som Oslo ønsker å fremme. Sepp Blatter er kanskje en av de mest korrupte idrettslederne vi har, Sjeik al-Sabah er en arabisk maktpolitiker som har andre standarder en Amnesty International, Kun-Hee Lee har mange korrupsjonssaker bak seg og den alltid smilende fyrsten av Monaco har tunge beskyldninger om vennetjenester til Vladmir Putin hengende over seg. For å nevne noen. My enemy’s enemy, my friend?


Noen er likere enn andre? Mange må med for at Oslo skal få OL. Det krever en idrettspolitisk Realpolitik. Tonivå-modellen (beklager!) sier at man kan gå med på kompromisser i internasjonale forhandlinger hvis det har nasjonale fordeler. For idretten betyr det om alle støttespillere i OL-saken er like mye verdt?

mandag 28. juli 2014

Fakta og følelser

Sommerdvale. Jevnlig denne sommeren har jeg blitt oppringt av journalister som lurer på hva jeg mener om sjansene til Oslo2022. Hva betyr det for Oslo2022 at Lviv trakk seg og hva mener du om de to motkandidatene til Oslo, er spørsmål jeg har fått. Under fotball-VM var det lite fristende å engasjere seg i vinter-OL mange år fram i tid, nå når varmen truer væskebalansen til en middeladrende skrott har det blitt mer innetid til refleksjoner. Jeg tror Oslo har gode sjanser til å få OL. Ikke fordi Norge er et demokratisk land, men fordi det er få kandidater. Spørsmålet er hvilke sjanser vi tar.

Fakta, fakta OG fakta. Mange har sammenlignet OL-debatten med EU-debatten på 1990-tallet. Litt av grunnen skyldes at OL faktisk har vært offer for en folkeavstemning, men også fordi skyttergravskrigen har ført til den samme ædda-bædda-retorikken, der alle parter skal bidra med fakta, fakta OG fakta. Fakta bidrar nemlig til opplysninger som vil føre folk i riktig retning. Særlig. På samme måte som IOC velger OL ut i fra magefølelsen (slik Gerhard Heiberg har uttalt det) tror jeg folket vil lene seg mot enkeltmennesker de stoler på og har sansen for i OL-debatten. For at ja-bevegelsen skal få vind i seilene tror jeg deres støttespillere bør mene noe sterkt, velbegrunnet og med mer troverdighet, uten at man kritiserer motpartens motiver.

Følelser. Nedlatenhet bør erstattes med engasjement og entusiasme. Så langt ligner personkampen på en talentkonkurranse – uten talent til å fremføre noe annet enn at jeg ønsker OL fordi vi fortjener det eller at dette koster for mye penger. Akkurat som i 1994 ser det nå ut som ja-siden prøver å redde sitt eget prosjekt med det vi kan kalle en faktabasert tilnærming. Motstandere er kunnskapsløse eller tendensiøse, men hvis folket får mest mulig og best mulig informasjon vil vi marsjere sammen mot OL. Vi vet hvordan det gikk i 1994. Det samme kan skje igjen. Følelser trumfer fakta.

Ett faktum. Det er egentlig bare ett fakta som gjelder i OL-debatten. Kostnadene. OL blir dyrt. Og det finnes to tilnærminger til disse kostnadene: vi kan bruke pengene på noe annet eller dette er vel anvendte penger som skaper noe som vi ikke kan verdsette i penger. Det er ikke fakta at OL til Norge vil redde de olympiske leker og det er ikke fakta at et nei til OL vil få IOC til å endre seg. Det er spekulasjoner og ønsketenkning. Det siste året har jeg intervjuet mange eksperter på OL (både tilhengere og kritikere) og de sier ofte det samme. For å skape OL-entusiasme må man ikke fokusere på makrotall (dvs. fakta og budsjetter), men på muligheter, engasjement og et troverdig prosjekt. Like fullt benyttes en hver anledning til å peke på faktafeil og halvsannheter – i begge retninger. I den øvelsen vinner nei-folket. Lett. Spør du meg bidrar det bare til at motstanden blir større. Folk liker ikke å bli pekt nese til og de kan telle penger.

Taktikk og argumenter. Når OL skal debatteres i Stortinget til høsten og det skal stemmes over statsgaranti tror jeg at alt det som blir presentert som fakta er underordnet - bortsett fra at OL koster mye penger. Om ungdom er for eller at Paralympics også er en del av denne pakka er – hvis ikke det kommer opp noen ekstremt gode visjoner eller planer – spiller mindre rolle. Jeg tror vi nå har gått over fra en fase der argumenter har hatt relevans til en fase der taktikkeri spiller en langt større rolle. Her er det viktigere å ikke sitte igjen med svarteper enn å tape en kamp man trodde på.

Politiske konstellasjoner. Teoretisk kan Arbeiderpartiet og Høyre gå sammen om en statsgaranti og dermed redde OL-prosjektet fram til avstemningen i Kuala Lumpur i 2015. Det kan bidra til regjeringskrise, siden Fremskrittspartiet allerede har bestemt seg for å stemme nei. Høyre kommer til å gjøre mye for å unngå regjeringskrise. Ofre OL? Og Arbeiderpartiet går aldri sammen med Høyre i dette spørsmålet uten at de vet de får noe igjen – enten på meningsmålinger eller i politisk hestehandel. Så enkel er jeg.

Ett ja – to nei. Jeg tror vi reelt står overfor ett ja-scenario og to nei-scenarier der Høyre er midtpunktet

Utligning. Ja-scenariet dreier seg om at Fremskrittspartiet finner en sak som Høyre er i mot som de kan gå til andre partier med og få støtte for, slik at de utligner hverandre politisk. Vanskelig å si hva slags sak dette kan være, men det kan dreie seg om EU eller andre saker der Høyre gått kan ta et nederlag. Dette tror jeg allikevel er en vanskelig øvelse.

Andre prosjekter. Det ene nei-scenariet dreier seg om at Høyre finner kostbare prosjekter som de mener er viktigere enn OL-prosjekt. Opprustning av regjeringskvartalet kan være et slikt prosjekt – det er dyrt og det ligger i Oslo. Folk flest vil ha sympati for en slik prioritering, også Arbeiderpartiet.

Tippemidler. Disse to scenariene må idretten bare forholde seg til – dette er politikk, men ikke idrettspolitikk. Men skulle Høyre komme til idretten og forlange at en skyhøy andel av tippemidlene skal brukes på OL-prosjektet for å gi statsgaranti – må idretten protestere. Slik den gjorde i forkant av OL på Lillehammer og som la Tromsø-søknaden død. Denne taktikken fra Høyres side (de vet de får nei med forslag om høy andel av tippemidlene) blir et mareritt for idretten, hvis den ikke har et godt motsvar. Da gjelder ikke utsagnet om at dette må vi ta oss råd til lenger. Stor prosentandel av tippemidlene blir et ubehagelig fakta for idretten. Kompromisser idretten med seg selv når det gjelder tippemidler er det stor fare for at den interne enigheten om OL forvitrer. Andelen av tippemidlene til OL burde, etter min mening, allerede vært kjent. Det hadde gitt den idrettspolitiske debatten et reelt innhold.

Norsk idrett. Uansett hvor stor andel av tippemidlene som brukes på OL er det flere viktige spørsmål som lokalidretten kommer til å være opptatt av skulle en statsgaranti bli en realitet og skulle en OL-søknad gå hjem i IOC. Og det blir viktigere, jo høyere andel av tippemidlene som skal brukes på OL.

Alt handler om OL. For det første vil alle prioriteringer i idretten rammes inn av OL-prosjektet, selv om det ikke har noen som helst relevans for OL. Søker mitt lokale idrettslag anleggsmidler (gjennom idretten eller hos kommunen) vil søknaden garantert settes inn i en OL-sammenheng. Ikke bare kan alt snakket om OL, jevnlig i syv år være utmattende, men det kan også skape et hylekor av misfornøyde søkere som skylder på OL hver gang de får avslag på en søknad, uavhengig av om det har med OL å gjøre eller ikke. Spørsmålet blir da: hvordan skal idretten sørge for at idretten går som normalt og prioritere virksomhet som ikke bør knyttes opp til OL i denne perioden?

Prioriteringer. For det andre vil et OL-prosjekt binde opp store ressurser – med og uten tippemidler – i lang tid. Norges idrettsforbund er internasjonalt anerkjent for sitt verdiarbeid, for eksempel i kampen mot homohets, for en gjennomtenkt barneidrett og politiattester for å sikre seg mot overgrep mot barn. Hva skjer med dette verdiarbeidet i en OL-periode? Selv om Norge er en stormakt i vinteridrett, er administrasjonen av norsk idrett relativt liten. Det sørger blant annet all frivillig innsats for. I den sammenheng er det mulig å trekke inn en EU-analogi. Hver gang små land har hatt formannskapet i EU har det tappet og lammet statsadministrasjonen i den daglige virksomheten. Blir Idrettsforbundet lammet i sitt daglige virke i en OL-periode? Hvordan vil ressursbruken være på disse områdene i OL-perioden? Det holder ikke å slå seg på brystkassen å si at dette er temaer vi skal sette på den olympiske dagsorden, når dem som jobber med dette daglig i kriker og kroker i Norge tar seg til hodet i frustrasjon fordi ingen tar telefonen i Idrettens Hus.

Barnas drøm og voksnes taktikk. Jeg tror OL blir dyrt og jeg tror Norge kan arrangere fantastiske vinterleker. Men jeg er bekymret for at unger i nabolaget mitt og i andre nabolag skal snakke om OL hver gang de skal ta på seg skøyteski, fotballsko eller svømmebriller. Og at snakket ikke dreier seg om at de har Ol som mål, men har OL som blink, fordi de er forbanna på klubbledelsen eller Idrettsforbundet fordi de ikke får pusset opp treningsfeltet sitt fordi det ikke passer inn i OL-prosjektet. Og at fotballklubben bytter ut fotballtaktikk med taktikkeri for å få alle prosjekter til å passe inn i OL-planleggingen.

Faktaenes relevans. Bare følelsen av at dette kan skje, gjør fakta mer relevant.

onsdag 16. juli 2014

Jon Tibbs: - IOC må bli bedre til å hjelpe søkerbyene!

Mer fakta. I debatten om OL i 2022 har det vært etterlyst fakta og saklig argumentasjon. Debatten har til nå stort sett dreid seg om budsjetter og meningsmålinger. Det som har vært helt fraværende er hvordan OL-byer velges og hvordan Oslo står seg i forhold til de to andre konkurrentene - sett fra utsiden og fra dem som har peiling på hvordan tyngdeloven fungerer i internasjonal idrettspolitikk.

Verdens mektigste. For å få kunnskap om disse forholdene har jeg intervjuet Jon Tibbs, en av verdens mektigste PR-rådgivere i internasjonal idrett. Han og hans team har hatt Manchester United og Sotsji-OL som kunder og jobber i dag for Friidretts-VM i London 2017 og ANOC (Sammenslutningen for nasjonale olympiske komiteer), for å nevne noe.

Temaer. Jeg har snakket med ham om IOC og søkerprosessen til vinter-OL i 2022. han er meget kritisk til IOCs rolle i søknadsprosessen og har mange sterke meninger om hva som skal til for å vinne fram som søkerby. Han er uenig i dem som sier at at det er Europas tur til å få OL, han mener at OL bidrar til å sette søkelys på menneskerettighetssituasjonen i autoritære stater og han mener at PR-bransjen kan bidra til å styrke den olympiske bevegelse. Han mener også at de som er mot OL i 2022 har vært bedre organisert og vært flinkere til å argumentere enn de som ønsker OL og at de som er for OL gjør en stor feil ved å fokusere på makro-tall og makro-argumenter. OL handler om mer enn budsjetter.

På engelsk! For første gang legger jeg ut intervju på engelsk. Intervjuet er spekket med argumenter og synspunkter som fortjener et litt større publikum enn i et land med flere hoppbakker enn ishockey-haller. Intervjuet finner du her.

Jon Tibbs: - IOC needs to help bid cities to prepare their arguments better

I`ve interviewed Jon Tibbs - one of the most influential PR advisers in the World of Sports - on the 2022 Winter Olympic bidding process. Jon Tibbs and his team have worked with Sochi Olympics, Manchester United and 2017 IAAF World Championships in Athletic, to mention a few, and in December his team secured a prestigious contract with ANOC (Association of National Olympic Committees).

Q: Just after IOC announced the three official candidates for the 2022 race you wrote in a twitter message that lack of candidates was due to potential bidders not using professional communication advisers. Can you explain?

A
: My tweet was in response to an article in which a senior director of the IOC criticised the role of communications consultants. He suggested that consultants had provided misinformation to markets with cities bidding in the 2022 race, and linked this poor advice with cities withdrawing from the race.

My point was that no recognised Olympic communications experts were involved with the cities that withdrew: Munich, Stockholm, St. Moritz/Davos or Kraków.

I believe that had some of these cities engaged with communications experts much earlier, they could have communicated stronger and more compelling messages and developed communications strategies for winning over their local populations. It is important to point out that my company, JTA, would not have been involved in the 2022 race anyway as we secured the prestigious communications business with ANOC in December last year.  

Q: What role does Jon Tibbs and other communication companies play in international sports today?
A: Companies like JTA try and take the highest-quality brand-building and communications strategies and techniques from the commercial sector and apply them in the sports sector.

We manage reputations on a global scale, largely with a B2B focus, but we also help our clients communicate effectively with their stakeholders, including fans. If we have a guiding principle in our communications it is to keep sports events about the sport.

Q: The Oslo bid was initiated by the Norwegian sports federation because they believe Olympics 2022 will be held i Europe. Is 2022 a walk over for the only (Western) European bidder?

A: Not at all, the Olympic Movement has recently shown a strong appetite to move to new markets and there is no doubt that China and Kazakhstan represent significant opportunities for winter sports federations and commercial partners. However, it is true that there is a need for the Olympic Winter Games to return to its roots in the near future. I am a big believer that if you regularly water the roots, it allows new branches to grow.

Q: The proponents of Winter Games to Oslo claim that Oslo Games will help change IOC, bring back the Games to their roots by reducing costs, put sports in focus and take away Games from totalitarian states. What do you think of this approach?

A: One of the great strengths of the IOC is its willingness to elect the Games to go to new and emerging markets around the world. Time and again the Games show the ability to help accelerate democratic change, particularly in the areas of human rights and media freedoms.

Sport in general can be a great agent of positive change and to deny an emerging nation the right to host international sports events is to close a window on to it for the rest of the world. However, as I mentioned earlier, there is a balance that needs to be struck between new markets and established ones.

It will be interesting to see how Thomas Bach’s willingness for the Games to adapt to match its host city plays out in the way the contenders for the 2022 race present themselves to the IOC over the next year. I think it will be important for all three cities to highlight the flexibility of their hosting concept and point out what makes their city – and their Games – unique.

Q: What do you think Beijing and Almaty's reactions are to such an approach?

A:  Any host of the Olympic Games has to expect fiercely intense international media scrutiny. This can only be good for the Olympic Movement and the rest of the world. All nations enter an Olympic bid fully aware of this outcome so their applications are a signal that trying to host the Games is part of a wider outreach to the rest of the world.

Q: You work in countries and for organizations - that many Norwegians would say - is authoritarian (Azerbajdjan, Russia and Turkmenistan). What do you say to Norwegians (and Human rights organisations and others) who only wants Olympics to be staged in democratic countries?
A: As I said earlier, sport and the Olympic Games in particular can be major agents of positive change. Many of the countries that you refer to are fledgling democracies and the Olympic Games can accelerate positive developments and enable those countries to catch up with the longer-established democracies in Western Europe.

Q: Public opinion in Norway is very negative toward Games in Oslo - only 1/3 of the population are positive. Any idea on how to change the numbers?

A:
 As in any selling campaign, the audiences need to understand what the benefits are. Talking about macro-economic figures is not the answer. People need to realise how the Games will positively impact on their personal day-to-day lives, their neighbourhood and their city or the wider country.

Achieving this often requires the use of third-party advocates from previous Olympic cities where the legacy is currently being, or has recently been, realised. This strategy should include extensive use of social media groups who are armed with the correct messaging and proof points to counteract the often misinformed opinions around hosting the Games.

There are clearly some very powerful arguments for the tangible and intangible benefits of the Games to the local population. These need to be put across in a coherent argument. What we have seen is that the opponents to hosting the Games have often run more sophisticated communications campaigns than the proponents. This is an area where the IOC needs to help bid cities, and prospective bid cities, prepare their arguments better. This is an essential part of protecting the reputation of the Olympic Games.

The KantarSport survey commissioned by the IOC after Sochi 2014 was an important step as it confirmed how popular the Olympic Winter Games and the Olympic brand are for athletes, broadcasters and fans. It is important that this groundswell of public support does not just mean a temporary boost to the IOC. It needs to translate into a long-term uplift of appreciation around the world for the benefits of the Olympic Games for a city and its local population.