onsdag 2. september 2015

Claus Lundekvams mange kamper

Vi har hørt historien før: Suksessfull fotballspiller i England blir fanget av det gode liv og roter bort karrieren, helsa og familien i et evig jag etter alkohol, narkotika, gambling og damer. Men det har foregått i utlandet med utledninger vi er kjent med gjennom tippekampen. Ikke norske fotballspillere. Til nå.

Fra himmel til helvete. Historien om Claus Lundekvam fra han som liten gutt herjet på løkka i Bekkjarvik via kometkarriere i Brann til heltetilværelse og kapteinsbånd i Southampton og etablert spiller på det norske landslaget til fantasier om å starte som kokainsmugler, selvmordsforsøk og familiesammenbrudd er bare vond, vond og vond.

Kampen mot seg selv. Historier om kokain på nattbordet ved ektesenga, en paranoid mann som sovner i et tre med kjøkkenkniven i hånda og en mann som kjøper stoff på postordre og som beordrer familien til å kjøre ham til postkontoret for å hente stoffet fordi du selv har mistet lappen i fyllekjøring, kunne vært tatt ut av biografien til sjakkgeniet og galningen Bobby Fischer eller biografien til heavy metalbandet Mötley Crüe. Det er det ikke.

Det er historien til en nordmann som vokste opp ved havet i Norge, i en kjernefamilie med sunne verdier og som hadde alle forutsetninger for å leve livets glade dager etter endt fotballkarriere – en av de mest suksessfulle fotballspillerne i norsk historie. Men slik gikk det ikke for Claus Lundekvam. Da han la fotballskoene på hylla startet en ny kamp. Kampen mot seg selv.

Nye spørsmål. En kamp til, ført i pennen av Thomas Karlsen, er velskrevet, men til å bli uvel av. Den er lettlest, men ikke lett å fordøye. For selv om Claus Lundekvam åpner seg opp og gir oss et innblikk i et helvete vi ikke trodde gamle norske fotballhelter og landslagskjemper kunne havne i, og som vi egentlig har få forutsetninger for å forstå og mene noe om, sitter jeg igjen med flere spørsmål etter å ha lest boken. Hovedspørsmålet blir selvsagt Hvordan kunne dette skje? Men også: hva er galt med engelsk fotball? Og når damehistorier om gamle lagkamerater og små anekdoter om andres dårlige moral popper opp bør vi også stille oss spørsmålet om en som har levd på en løgn i 20 år også forteller sannheten når han også prøver å fortelle andres historie?

Som en kriminalroman. En kamp til er bygd opp som en kriminalroman der vi vet fasiten, men der vi hopper fram og tilbake mellom nåtid og fortid (slik vi kjenner fra tv-serien Colombo og Dostojevskijs Forbrytelse og Straff, uten sammenligning forøvrig). Det gir boka en nerve som jeg tror også fanger lesere som ellers ikke er så veldig interessert i fotball. Det er et godt grep. Hadde boka vært bygd opp kronologisk hadde mange falt av lasset før vi kommer fram til delene av boka som tross alt er det viktigste: Fallet.

For menigheten. Samtidig må det sies at mange av fotballhistoriene synes skrevet for menigheten og de som er godt innvidd i engelsk fotball. Boka hadde flere steder tjent på litt flere forklaringer og mer kontekst. Kanskje ikke i de delene som omhandler barndom og om det norske landslaget og tiden i Brann, men for dem som ikke følger engelsk fotball, særlig Southampton og det norske landslaget 24-7, tar noen ganger fotballsjargongen og fotballkodene overhånd. I enkelte passasjer blir fortellingene nesten stikkordspreget.

Fotballmenigheten leser denne boka uansett. Og de støtter Claus uansett. Jeg mener at denne historien bør røre og engasjere også dem utenfor fotballfamilien og at boka bør bidra til en større debatt om holdninger til rusmidler i idretten, legers ansvar når de skriver ut legemidler til idrettsfolk, rusomsorg og familiens plass i toppidretten, for å nevne noe.

Bok som terapi. Boka faller inn i en sjanger som er vel etablert i England, men som vi har mindre erfaring med her i Norge. Tidligere har vi fått bøker som Being Gazza: Tackling my Demons (2007) (om Paul Gascoigne), Stan: Tackling My Demons (2005) (om Stan Collymore), Kenny Sansom: To Cap It All (2008), Tony Adams: Addicted (1999) og Hero and Villain: A Year in the Life of Paul Merson (2000).

Felles for disse bøkene er at de har hatt et terapeutisk formål eller i hvert fall er et resultat av terapi. De kjente fotballspillerne forteller sin historie, legger tilsynelatende alle kortene på bordet, angrer og ønsker å gå videre. Dette kan både være god terapi og et godt stykke PR-arbeid.

Anger. En kamp til faller inn under denne sjangeren. I boka får vi bøttevis med innrømmelser og anger, men jeg savner allikevel noen refleksjoner rundt forskjellige situasjoner som til sammen har brakt Claus Lundekvam i den situasjonen han er i dag. En ting er å få diagnosen sexavhengig, narkoman og alkoholiker, noe annet er å fortelle hva som trigger denne avhengigheten (bortsett fra at man kanskje er genetisk disponert). Er det noe galt med fotballmiljøet i England eller er det den norske naiviteten som gjør at en oppegående mann havner i en så håpløs situasjon som det han har havnet i? Dreier det seg om et tabubelagt område som gjør at det foregår i det skjulte og er apparatet rundt toppidrettsutøvere godt nok til å fange opp dem som er i faresonen?

Selv om fortellergrepet som er valgt gir historien en spennende framdrift hadde kanskje en bok i intervjuform fått fram andre aspekter ved historien. Kanskje får vi disse intervjuene ved en senere anledning?

Fra sidelinjen. Det er selvfølgelig lett for meg å stå på sidelinjen å ønske dette og jeg har egentlig ingen rett til å kreve et slikt engasjement og jeg aner heller ikke om det hjelper Claus Lundekvam i hans ferd mot et bedre liv, men for oss utenforstående kan slike refleksjoner gi oss økt forståelse for hva som har skjedd og det kan gi et viktig bidrag til at andre ikke skal havne i samme smørja. Morten Heierdal i Antidoping Norge har gjort dette på en forbilledlig måte når det gjelder doping og det samme har fotballspilleren Ørjan Hopen gjort når det gjelder spillavhengighet. Jeg håper at Claus Lundekvam gjør det samme på rusområdet.

Kjærlighetserklæring. I bunn og grunn er boka en (forsinket) kjærlighetserklæring til familie og venner som har sett ham da alt var som mørkest. Kone og barn har hatt det helt forferdlig. Det samme har foreldre og søsken. Han har fått hjelp av gamle lagkamerater og av rusavhengige på de institusjonene han har vært på. Denne boka er også til dem. De har også hatt kamper å kjempe med Claus Lundekvam.


PS: En bagatell, men likevel et irritasjonsmoment gjennom hele boken er at jeg som Everton-supporter stadig vekk blir minnet på hvor mange ganger Claus Lundekvam har vært med å slå det blå laget fra Liverpool.

fredag 28. august 2015

Oslo-politikere på bærtur

Bare begrepet ”aktivitetssone” i en debatt om bruken av Oslo-marka viser at politikerne som har foreslått det er på bærtur.

Én sone. Marka er én stor aktivitetssone som ikke trenger nye (store) inngrep for å gjøres mer tilgjengelig. Bruk heller penger på informasjonskampanjer om hvordan du skal komme deg ut i marka og hvordan du skal bruke den, enn på billige pr-triks for å lage en lov som ingen veit konsekvensene av.

Skeptisk. Begrunnelsen for å etablere aktivitetssoner er den store fortetningen som man forventer vil skje fram til 2030. Den skal, i følge forslagsholderne, sikre markagrensa og tilrettelegge for aktivitet til flere hundretusen nye Oslo-borgere. For meg virker det som nytale, nesten på linje med argumentene vi fikk høre i OL-debatten om at OL skal føre til enorm økning i folks aktivitetsnivå og til bedret folkehelse. Og selv om intensjonene er gode, stoler jeg ikke på om resultatet blir som fortalt.

Feil ende. Aktivitetssoner i marka er å begynne i feil ende. Sterkere fortetning i og rundt bykjernen i Oslo bør være et argument for nettopp å hegne om naturmangfoldet og bevare idretts- og friluftsaktiviteten som i dag foregår i marka. Flere og flere trenger villmarka, jo mer folk som blir bosatt i Oslo. I denne saken tror jeg vi må følge slagordet til noodlekongen Mr. Lee: ”kan ikke fjellet komme til deg, må du gå til fjellet.”

Det går en grense. Men det er forskjell på å sette opp gjerde på Prekestolen og et gelender på Besseggen for å gjøre den mer tilgjengelig for folk flest og å merke stien med røde Ter og legge jernbanesviller og rydde stein for å gjøre naturperlene mer tilgjengelig. Det går en grense for alt. Også i marka.

De svakeste foran seg. Det er lett å skyve de svakeste foran seg i en debatt om mer og bedre bruk av marka, ved blant annet å hevde at en åpning for aktivitetssoner også vil gjøre marka mer tilgjengelig for dem som er dårlig til beins eller har andre bevegelseshemninger. Flere hjelpere til dem som har problemer med å komme seg til marka og et totalt sett bedre offentlige tilbud for å gi dem som faktisk ønsker å komme seg ut er et bedre alternativ enn å finne på nye byråkratiske ord for friluftsliv. Ved å bedre det offentlige tilbudet slår man to fluer i en smekk og ikke et hensyn i hjel med det andre.

Skating i skauen. Det er også noe skjønt naivt over dem som i debattens hete fremmer skateparker og BMX-baner innenfor markagrensa som et godt argument for aktivitetssoner. På den ene siden overvurderer de ungdommens trang til å ta med seg skateboardet ut i marka og på den andre siden undervurderer de ungdommens ønske om å bruke gelendere og store flater foran tinghuset og Oslo rådhus til å filme nye triks. Hva med å tillate railing på C.J. Hambros plass? Det hadde blitt skaternes drøyeste aktivitetssone. Men, det skaper vel for mye støy for byrådet?

In my neighbourhood. Dette dreier seg ikke om å ikke tillate folk å komme til vårt nabolag (jeg bor på Bøler ved Østmarka). Tvert i mot. Da Aftenposten i sommer tipset Oslo-borgerne om fine joggeturer i og rundt Oslo var ikke én eneste rute lagt til Østmarka. Dumt fordi vi har Oslos beste terreng for løpe-, gå- og rullestolturer og noe vi som bor her ønsker å vise frem. Vi veit også at god bruk av skogen er den beste måten å verne den på. Flere får øynene opp for hvor bra det er i marka og god og fornuftig bruk sørger for at marka ikke gror igjen.

Aktivitetssoner i byrommet. Når byen fortettes er det ikke behovet for aktivitetssoner i marka som melder seg først, men behovet for lommer i og mellom boligområder. Hva med å regulere inn skateparker, BMX-baner, klatrevegger og fotballøkker i hvert nye boligprosjekt som planlegges og med et minimumsareale for denne aktiviteten?


Forslaget om aktivitetssoner i marka er et godt eksempel på at vi trenger politikerfrie soner i marka.

onsdag 26. august 2015

Sebastian Coes dobbeltmoral settes på nok en prøve


Fremtiden til friidrettsanlegget i Crystal Palace kommer til å avgjøre Sebastian Coes ettermæle som leder av lekene i London i 2012.

Great Expectations. Da Lord Sebastian Coe var formann for London-OL 2012 begeistret han britene med store lovnader om arven etter OL. Lekene skulle få folk i form og idrettsanleggene i Storbritannia skulle pusses opp og videreutvikles. Dette var en del av den olympiske nytalen for å forsvare investeringene på over ni milliarder britiske pund.

Etter at Coe ble valgt til president i det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) har han nå blitt utfordret på meget pikant vis.

Striden som kan stille Sebastian Coe i den britiske skammekroken er spørsmålet om deler av Crystal Palace National Sports Centre skal rives eller ikke, et anlegg som blant annet huser britisk friidretts svar på Wembley.

Ærverdig anlegg. Friidrettsanlegget i Crystal Palace er ett av de mest ærverdige friidrettsanleggene i Storbritannia og var før OL i London, ikke bare landemerket for store friidrettsprestasjoner i Storbritannia, men også svært viktig i planene for å bringe friidretten videre etter at den olympiske flammen slukket i 2012. Dette er også arenaen som huset den engelske FA-cupfinalen mellom 1895 og 1914.

Planlagt maktsenter. Friidrettsanlegget skulle styrkes, i følge planenen for å bevare arven etter OL, og være et maktsenter for friidretten sør i London, Surrey, Kent og Sussex. Den skulle simpelthen bidra til en bedre verden på alle matter skal vi tro førolympisk retorikk.

Foreslår riving. Like etter at lekene i London var over ble Sebastian Coe formann for konsulentselskapet CSM Sport and Entertainment. Dette firmaet laget en konsulentrapport for Coes gode venn, London-ordfører Boris Johnson, om framtiden for anlegget. I rapporten lanseres det fire løsninger og ALLE innebærer riving av et eller flere av anleggene i dette komplekset.

Det betyr at Coe som formann for OL lovet britene en god forvaltning av dette anlegget etter at lekene var over og like etter tjente penger på en rapport som sier at anlegget må rives.

Blir utfordret av sine egne. Nå har friidrettsmiljøet i Storbritannia og flere kjente friidrettsstjerner utfordret presidenten i det internasjonale friidrettsforbundet til å se på saken. Men det er ikke bare friidrettsanlegget som er truet, men myndighetene i London truer også med å rive svømmebasseng og et innendørs treningsanlegg. Det har fått andre idretter til å reagere, også, melder nettstedet Insidecroydon.com.

Coes mange ansikter. Tidligere har jeg skrevet flere saker om Sebastians Coes dobbeltmoral som rådgiver for CSM Sport and Entertainment og svært kontroversielle rolle som internasjonal rådgiver for Nike. Dette er saken virkelig kommer til å bestemme arven etter Sebastian Coe. Hvem får vi se i denne saken? Tidligere formann i London-OL, forretningsmannen Coe eller presidenten i det internasjonale friidrettsforbundet?


Blir fallet like stort som for Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair?

tirsdag 25. august 2015

Når man kun snakker til sine egne

Justisminister Anders Anundsen (frp) er nok en gang i hardt vær. Denne gangen har han laget – det han kaller – en informasjonsvideo kalt "Trygghet i hverdagen", om ting han mener han har fått til som justisminister. Kritikerne raser og kaller det propaganda. Dette er en samtale med sine egne. Akkurat slik vi har sett i idretten den siste tiden.

Propaganda. I følge Store norske leksikon er “propaganda, bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre.”

Latterlig. Det er å overdrive å tillegg Anundsen manipulerende evner, med unntak av å manipulere lattermusklene. Slik jeg ser det (som også mener at denne videoen er helt latterlig og er problematisk på mange andre områder) er dette en metode som brukes for å samle sine egne. De er de som allerede støtter Fremskrittspartiet og hater den “negative pressen” som lar seg røre av denne videoen. Resten mener det er et rør. Den er tilpasset youtubens ekkokammer. Kjernevelgerne kan vi også kalle det.

Også i idretten. Dette er ikke noe unikt i politikken (selv om kanskje den norske justisministeren har valgt en linje som vi ikke har sett før). Det er heller ikke unikt i idretten. Det har vi sett klare eksempler på de siste årene.

Coes metode. Da Sebastian Coe kalte alle dopinganklagene som har haglet rundt det internasjonale friidrettsforbundet de siste ukene en krigserklæring mot friidretten og hånet alle dem som sto bak avsløringene var ikke det en tale til oss som satt hoderystende og hørte på, men til alle dem som var under press og ble beskyldt for å ha ført friidretten opp i uføret: de som skulle velge ham til president.

Lex Blatter. Da Sepp Blatter forsikret at han var rett man til å reformere FIFA i sin femte presidentperiode, snakket han til dem som skulle utsette pensjonstilværelse hans og ikke til alle dem som har avslørt korrupsjon eller som anklager ham for å ha kjørt FIFA i grøfta. De hadde ingen makt til å bestemme over hans videre skjebne.

Arrogant. Det er selvgodhet og en smule arroganse som preger det Anundsen, Blatter og Coe gjør for å tekkes sine egne. Det er et dålig forsøk på å maskere politikk som objektiv informasjon, indrepolitisk sminke som skal sikre at man får fortsette i jobben.

Må avsløre metoden. Først når vi ser hva som er den egentlige hensikten bak forskjellige jippoer og mediestunt kan vi komme videre fra hån og latter – slik vi har sett i alle de tre tilfellene  og som nesten alltid skaper en motreaksjon og tjener den vi latterliggjør – til å gjøre noe med det som kan være det grunnleggende problemet: maktmisbruk og dobbeltkommunikasjon.


Vådeskudd? Timingen til Blatter og Coe var god. Begge fikk tillitt av dem de snakket til. Det gjenstår å se om Anundsen har ladet riktig våpen i denne sammenheng. Det er lokalvalg og ikke stortingsvalg og det er andre enn velgerne som bestemmer om Anundsen kan klamre seg til makten. En statsminister, blant annet.

fredag 21. august 2015

Er det virkelig Usain Bolt som skal redde friidretten?

To verdener. Verden er delt i to. En del håper to ganger dopingdømte Justin Gatlin vinner 100-meterfinalen i Beijing til helgen fordi det vil illustrere hvor galt det har gått med dopingarbeidet i det internasjonale friidrettsforbundet og at det vil føre til full opprenskning.

Den andre delen håper at Usain Bolt ertilbake i godt gammelt slag og passerer målsnøret før den dopingtatte amerikaneren. Da vinner det gode mot det vonde.

LES OGSÅ: Sebastian Coes skitne vei til toppen i internasjonal friidrett.

Begge deler blir feil.

Femti dopere. Hvis målet er at de raskeste i verden skal løpe finalen på søndag vil fem av åtte løpere ha dopingdommer bak seg under finalen på søndag. Men det er ikke bare på sprintdistansen gamle dopere gjør seg gjeldende i dette mesterskapet. Over femti andre utøvere har dopingdommer bak seg og det er garantert noen som er med som aldri er tatt. Den er en trist realitet og er et bevis i seg selv at noe er galt i internasjonal friidrett.

Det er vel ingen som med hånden på hjertet kan si at flest mulig dopere bør vinne for å få oss til å innse at dopingarbeidet har slått feil? Vi bør vel heller håpe at noen som ikke er dopet eller ikke blir tatt for doping vinner?

Det leder oss over til Usain Bolt.

Megastjerne. Usain Bolt har vært friidrettens megastjerne de siste årene og hans skadeavbrekk har paradoksalt nok gjort Justin Gatlin til vikaren i et friidretts-sirkus sulteforet på noe spektakulært. Denne situasjonen har gitt Gatlin fornyet sponsoravtale med Nike og en plass i friidrettens sentrum. Nå lurer alle på om han kan slå Bolts ”uslåelige” 9.58 på 100 meter. Skulle de to komme noe i nærheten av denne tiden bør det gå noen alarmklokker.

Lang liste med dopede sprintere. Av de 20 beste 100-metertidene gjennomtidene troner Bolt på toppen med de tre øverste. Under ham på listen over de 20 beste tidene finner vi Tyson Gay, Justin Gatlin, Asafa Powell og Yohan Blake (Bolts jamaicanske treningskamerat). Alle tatt for doping en eller flere ganger. I tillegg har jamaicanske utøvere som Veronica Campbell Brown og Sherone Simpson brutt dopingbestemmelsene og har vært i samme treningsmiljø som Bolt med mer eller mindre suspekte trener. Det betyr at den ene delen av verden setter sin lit til mannen som har slått alle doperne og trent med doperne, men selv aldri blitt tatt.

Ikke tatt, men dopet. Lance Armstrong ble heller aldri tatt i doping, men det gjorde alle rundt ham. Hovedgrunnen var at Armstrong var den største stjerna og gjorde sykkelsporten til noe den ikke burde vært. Ingen hadde noen interesse av å ta ham. Det ødela liksom noe av moroa. Den samme rollen har Bolt for friidretten i dag. Ingen har interesse av å ta ham. Han holder friidretten over vannet - skadet eller ikke.

LES OGSÅ: Bjørndalens IOC-medlemskap en fiasko.

Håpet. Jeg skal ikke beskylde Bolt for å dope seg. Men det er lov – basert på alt vi har fått vite i sykkelsporten det siste tiåret og det som i dag rulles opp i friidretten i dag – å bli litt mistenksom. Og for all del, jeg håper Bolt er rein.

Hva skal til? For meg blir det noe inkonsekvent med å håpe på at en utøver vinner over en annen som mest sannsynlig har hatt stort utbytte av tidligere års doping og som aldri har løpt så raskt som i dag. Hva skal til for å slå nettopp denne personen?


Nye utøvere er det beste. Derfor håper jeg begge taper og at de løper sakte. Først da kan vi gå videre og satse på yngre krefter som er underlagt et langt strengere regime enn det vi har sett til nå og slutte å dulle oss inn i en forestillingsverden som bare gjør vondt verre.