mandag 17. november 2014

FIFA-skandalen: varslerne lever farlig

Desperat brev. Jeg har fått tilgang til Phaedra Almajids brev til FIFA-gransker Michael Garcia. Hun er en av de to varslerne som ble hengt ut i Hans-Joachim Eckert sammendrag av granskningsrapporten i forrige uke. Dette er sterk lesning, men det er også et viktig dokument som jeg håper fører til hele Garcia-rapporten blir offentliggjort.








Eksklusivt intervju. I helgens Sunday Times ga Phaedra Almajids og Bonita Mersiades (tidligere ansatt i Australias søkerkomité) eksklusive intervjuer til om hva de har vært igjennom siden de sa opp jobbene sine i søkerkomiteene og etter at de utleverte seg til Garcia og hans granskningsgruppe. I brevet jeg har fått tilgang til skriver Almajids at hun føler seg forrådt av FIFA og at avsløringen av henne som varsler har satt livet hennes i fare. Så mye for åpenhet i FIFA. 

Truet til taushet. Almajid var internasjonal pressesjef i Qatar 2022s søkerkomité og gikk av i 2010 fordi hun mente søkerkomiteen drev med ufine metoder og brukte for mye penger på søknaden. Dette likte Qatar 2022 dårlig. Etter press fra søkerkomiteen skrev hun i 2011 under på en taushetserklæring om hva hun hadde vært med på hos Qatar 2022. Den enslige moren og hennes barn ville bli utsatt for fare hvis hun ikke skrev under på en slik erklæring, hevder hun.

Taushet er gull. FIFA-skandalen blir bare større og større og det beste som kan skje nå er at hele granskningsrapporten blir offentliggjort. Dette brevet er et desperat forsøk fra en ensom svale på å redde sitt eget rykte og kanskje liv. Denne saken viser også at taushet er mer verdsatt i FIFA enn åpenhet og fair play. Jeg er sikker på at det er større fisker som kan tas i dette farvannet enn en enslig mor med to barn. Nå er det på tide å få dem på kroken.

fredag 14. november 2014

FIFA-rapporten: The Usual Suspects

Absurdteater. Gårsdagens presentasjon av FIFAs sammendrag av Garcia-rapporten – resultatet av et fireårig arbeid for å avdekke om det foregikk uregelmessigheter da Russland og Qatar fikk fotball-VM i henholdsvis 2018 og 2022 – bar etter hvert preg av absurdteater. Og dette er bare første akt.

Intern konflikt. Den amerikanske advokaten Michael Garcia – som har ledet og gitt navn til rapporten – leder påtaledelen i FIFAs etikkomité. Det var Hans-Joachim Eckhart – leder for den dømmende delen av etikkomiteen – som presenterte sammendraget av Garcia-rapporten (NFF-president Yngve Hallén har plass i den dømmende delen i dette systemet, men han har ikke arbeidet med denne rapporten ). Da Echart frikjente Qatar for korrupsjon og blant annet latterliggjorde de to eneste varslerne som er avhørt i rapporten (etter det jeg har hørt er begge kvinner), sprakk det for Garcia. Han vil juridisk etterprøve fremstillingen Eckhart ga. Beckett kunne ikke gjort det bedre.

Ønsket om intern ro. PR-faglig var Eckharts fremstilling en katastrofe. Den ga inntrykk av at bukken fortsatt passer havresekken i FIFA og at kødder du med FIFA får du kødd igjen. På den andre siden tror jeg gårsdagens seanse betrygger mange som fryktet store avsløringer fra Garcia-rapporten i full offentlighet. Gjennom støyen fra alle hylekorene gir sammendraget til Eckhart inntrykk av at det fantes uregelmessigheter hos alle søkerland, men at det ikke lot seg bevise eller at uregelmessighetene var for små til at det blir utpekt syndebukker i denne omgang (4 FIFA-medlemmer har allerede fått smake pisken). Denne fremstillingen kan paradoksalt nok skape ro i rekkene en liten stund til, rekkene til Sepp Blatter. Det er presidentvalg neste år.

Allerede kjent. Jeg tror det mest kompromitterende i Garcia-rapporten er fremstillingen av enkeltpersoner og deres vurderinger i forkant av valgene av VM-vert i 2018 og 2022. Det jeg mistenker har skjedd og som kan være en av grunnene til at Garcia går til kraftig angrep på Eckhart er at tyskeren kun har presentert fakta som allerede er kjent og ikke avslører annet enn det de mest sentrale personene tåler blir avslørt.

Usual suspects. At korrupsjonen til Mohammed bin Hammam kun skulle dreie seg om hans ønske om å bli president i FIFA og ikke for å få VM til Qatar og at Russland har skrotet all viktig informasjon om valgene til VM er mer enn bekvemt for dem som ar anklaget for å ha bidratt til et utfall med ulovlige milder. Her er det noen som har noe å skjule. Det mest påfallende er allikevel at dem som får gjennomgå mest kan knyttes til kritikken av FIFA eller har vært Sepp Blatters verste fiender:

-       to varslere (knyttet til VM-søknadene til Australia og Qatar)
-       Lord Triesman (tidligere leder av engelsk FA og kritisk til FIFA i parlamentshøring i England)
-       Jack Warner (tidligere leder for det amerikanske fotballforbundet og kastet ut av FIFA på grunn av korrupsjon)
-       Bin-Hammam (prøvde å bli presidentkandidat mot Blatter og har vært kjernen i alle korrupsjonsanklagene mot Qatar)


Lært av doperne? Presentasjonen av Garcia-rapporten minner om alle pressekonferansene vi har hatt på doping de siste årene. De som sitter med mest informasjon forteller bare det som de fleste allerede vet og ikke mer enn de tror andre kommer til å finne ut. Fortsatt er mye usagt. Men som vi har sett i dopingsaker er det farlig for dem som prøver å skjule noe at sinte amerikanere jakter sannheten. De har en tendens til å finne det de leter etter. Det lover ikke bra for Sepp Blatter, FIFAs svar på Lance Armstrong?

fredag 7. november 2014

Modellenes tyranni

Gale spørsmål? Forslaget til Hypercube Business Innovation og Norsk Toppfotball om endringer i norsk fotball er et forslag om hvordan man skal redusere antall lag i Tippeligaen, ikke en analyse av hva som er galt med norsk fotball og hva som bør gjøres. Over 200 personer er spurt i denne prosessen. Spørsmålet er om de riktige er spurt og om de riktige spørsmålene er stilt.

Modellenes tyranni. Som gammel statsviter er jeg vant til kritikk av modellenes tyranni. Historikerne mente vi var mer opptatt av å putte virkeligheten inn i skjemaer og modeller enn av virkeligheten. Med Hypercube og Norsk toppfotballs rapport om forslag til endringer i norsk fotball bør historikerne på banen igjen. I Hypercube-rapporten League Structure Optimization virker det som om at konklusjonen er skrevet først (færre lag i norsk toppfotball) og at man kun har konsentrert seg om hvordan en redusert liga skal se ut. Det blir det diskusjon av, men kommer man fram til en god løsning?

Størst er best. For meg ser denne rapporten ut som et forsøk på å styrke de beste klubbene i Norge slik at de har mulighet til å kvalifisere seg til Europacup-spill. De små klubbene i Norge har blitt et problem for toppfotballen. Med færre lag og mer konsentrering av spillere, talenter og penger i færre klubber vil Norge klatre på den internasjonale rankingen. På sikt vil det skape og sementere en toppfotball med få store lag. Det mener jeg i så fall går på bekostning av breddefotballen og fotballidentiteten i hele Norge.

Tilpasset medieavtalen. Rapporten syr også puter under armene på dem som har kjøpt tv-rettigheten til norsk fotball og dem som ønsker å by på dette produktet i framtiden. Jeg våger påstanden om at flere kamper på samme tidspunkt gjør mer for interessen for norsk fotball enn å sende mellomstore lag ned i en ny andredivisjonsstruktur. Men det blir det selvsagt mindre tv-penger av. Dette er mer en rapport om hvordan norsk toppfotball skal tilpasse seg neste medieavtale enn et helhjertet forsøk på å forbedre norsk fotball.

Omfordeling. Når man peker på antall lag og vurderer om sluttspill er bra eller dårlig greier man ikke  svare på hvorfor det er store forskjeller mellom topp og bunn i norsk fotball, noe rapporten peker på, men som trenere i norsk fotball mener er feil. Hadde man lansert modeller om omfordeling av penger, hvilken dag som passer best for fotball og analysert det norske folks holdninger til hva som skal til for å komme på kamp – i tillegg til å få fotballspillere til å trene mer – er jeg sikker på at man hadde kommet nærmere en løsning.


Eggens historie. Når Nils Arne Eggen raser over at han ikke er spurt i denne prosessen, skal vi lytte. Ikke nødvendigvis fordi han har de rette svarene, men fordi det kanskje viser at Norsk toppfotball var ute etter svar som de selv var enig i. Og kanskje fordi den gamle Rosenborgkjempen er historiker?

fredag 17. oktober 2014

Vi veit hvor du bor!

Ja til åpenhet. Hver gang skattelistene kommer er det debatt om listene bør være åpne og tilgjengelige for folk flest eller om lønnsinntekter er et privat anliggende. I sportens verden gir åpne skattelister et godt mål på den økonomiske tilstanden i idretten. Sagt på en annen måte: åpne lister bringer idretten på rett vei.

Idrett per krone. På flere måter er det fint at mediene grafser og graver i skattelistene til kjente og mindre kjente idrettsutøvere i Norge. For det første får vi vite om lønn står i forhold til prestasjon. En rask titt på lønnsutbetalingene til spillere fra Brann og Vålerenga forteller oss at de to klubbene har fått lite igjen for pengene. Odd har fått mer for pengene. Eller sagt på en annen måte: Skattelistene kan fortelle oss om hvem som får mest ut av hver krone.

Beste idrett. For det andre kan vi finne ut hvilken idretter som er overpriset. I debatten om norsk fotball og norske idrettsprestasjoner har det vært lite debatt om hvem som fortjener mest i lønn. Skattelistene viser at middelmådige fotballspillere i Brann tjener mer enn svømmere, roere, håndballspillere og orienteringsløpere som tar både VM- og OL-medaljer. Fotballen forsvarer seg ofte med at markedet rår og at det er derfor det er mer penger i fotball enn i for eksempel orientering. Samtidig viser trusler om at fotballklubber må kutte kostnader eller at de trues av konkurs at ”tæring etter næring” er et fremmedord i fotballen. Ofte er det selvbildet som rår, ikke magemålet. Eller sagt på en annen måte: Skattelistene forteller oss hvilken idrett som gjør det best.


Pølsepapir. For det tredje bidrar åpne skattelister til at den svarte økonomien som tidligere var et problem for idretten får stadig trangere kår og til at vi får vite hva idrettsutøverne faktisk tjener. Det gjør at vi faktisk får oversikt over pengene som sirkulerer i idrettssirkuset. Sagt på en annen måte: vi veit hvor du bor.

fredag 10. oktober 2014

Kampen på Malta

Fotbollens mörka värld. Samme dag som fotballandslaget reiste til Malta for å spille en av de uendelige skjebnekampene sendte SVTs Uppdrag Granskning del 1 av Fotbollen mörka värld, en dokumentar om kampfiksing i Sverige. Uppdrag granskning har et frynsete rykte i Norge etter to doping-reportasjer som fikk skielitene i Norge til å riste på hodet og i kropp. Fotbollen mörka värld er et sterkt program om en av idrettens største trusler og det som vises der bør få konsekvenser for den norske debatten om kampfiksing. En debatt som nesten har vært fraværende.

Godt innblikk i en mørk verden. Jeg har arbeidet med kampfiksingsproblematikken i mange år og dette programmet gir den beste fremstillingen av de farer vi står overfor enn det jeg har sett på lenge. Både fordi den er godt laget og stiller de riktige spørsmålene, men også fordi den direkte berører Norge. Programmet bør oppmuntre norske journalister til å ta en grundigere kikk på denne kreftsvulsten i idretten – ikke bare i fotball! – og det bør få norske myndigheter til å sette utredninger om spillpolitikk (og proffboksing) i sammenheng med kampfiksing. Rådet mitt er enkelt: Gjør programmet obligatorisk for alle som er tilknyttet norsk idrett!

To historier. Programmet forteller to historier samtidig – en om internasjonale bookmakere og deres stadig økende interesse for fotballkamper langt ned i den svenske divisjonssystemet og en om personer som er mistenkt for å fikse mange kamper i Sverige, Norge og Kosovo. Journalistene er både konfronterende for åpent kamera og bruker skjulte triks for å få mistenkelige personer i tale. Påstanden i programmet er at økt interesse for kamper som har liten allmenn interesse i Sverige, men omsetter for store summer i andre deler av verden, gjør spillere uten millionlønninger og kamper med liten oppmerksomhet, sårbare for kampfiksing.

Koblingen spill og fiksing. Det trenger ikke være en sammenheng mellom mange bookmakeres interesse for det vanlige dødelige oppfatter som ubetydelige kamper og kampfiksing. Rapportering fra svensk tredjedivisjon viser først og fremst at spillmarkedet er umettelig på spillobjekter. Og det er Asia som er det største markedet. Omsetningen på kamper i Angäred (Sverige) eller i Ski (Norge) er større i Kuala Lumpur, Shanghai, Singapore og Pristina enn i Gøteborg og Follo. Den største svindelen i slike kamper er det spillerne i Asia som er offer for uten at spillerne på fotballbanen er berørt. Forsinket oppdatering – såkalte delayed reporting – gjør at oddssetterne greier å lure dem som setter penger på disse kampene. Men de samme oddssetterne kan bli fristet til å manipulere resultatet. Det kan de tjene store penger på. Da blir også svensk og norsk fotball direkte berørt. Det er det denne dokumentaren forteller oss på en veldig god måte.

Kampen mot monopolet. Samtidig som fotballandslaget bryner seg på Malta, et lag som har sluppet inn mål med vilje mot Norge tidligere og har hatt spillere som er utestengt fra fotball på livsstid på grunn av kampfiksing, spilles det store penger på denne kampen hos bookmakere på Malta fra Norge. En av bookmakerne arrangerer også et stort seminar om norsk spillpolitikk denne helgen og har akkurat gitt ut en rapport om norsk spillpolitikk. Her har PR-byråene jobbet hardt og kanskje med gaffel? Målet er å endre norsk spillpolitikk for å komme lovlig inn på det norske markedet. Dette er den norske regjeringen positiv til og har varslet en utredning om norsk spillpolitikk for å legge grunnlaget for en nye ikke-monopolistisk ordning. Er det som i oljesektoren betyr utredning det samme som at man åpner opp for nye konsesjoner. Da står Norsk Tipping for fall. Og kanskje overføringer til norsk fotball? Det kan mange leve med. Men om det fører til mer kampfiksing i Norge er vi på villspor.

Farene. Med en liberalisering av norsk spillpolitikk vil vi på lovlig vis få flere bookmakere som åpent og uten hver gang å gå i krangel med kommunikasjonsavdelingen i Norsk Tipping på Hamar rapporterer fra flere norske kamper. Konkurransen vil også kunne bidra til at flere kamper lenger ned i divisjonene blir spillobjekter. Det trenger ikke bety kampfiksing, men det kan øke farene for at det skjer. Også uten at illegale asiatiske bookmakere blir regnet med. Jo flere ”ubetydelige” norske kamper det kan satses på, jo større er farene for at fotballspillere lar seg friste til å tjene noen ekstra slanter. Her er det viktig å være føre var. Slik situasjonen er i dag kan, de utenlandske bookmakerne vises bort fra tribunen. Det blir vanskeligere med et liberalisert spillmarked. Det viser den svenske dokumentaren oss. Blir dette et problem går det utover troverdigheten til idretten og da kan du etablere så mange bookmakere du vil og inntektene fra oddsspill vil samtidig gå ned.

Fiksing i proffboksing. Jeg er sikker på at mange av dem som sitter på Malta og heier på Norge og flere norske bookmakere også gleder seg til at proffboksing blir innført i Norge. Mer moro, mer underholdning og et yndet spillobjekt. Dette er også en hjertesak for regjeringen. De har hengt seg på Brækhus mange tittelbelter. Dette er en bransje som lager tapere for å skape vinnere. Denne uken har for eksempel BBC på brutalt vis beskrevet hvordan boksesporten engasjerer profesjonelle tapere for å bygge andres karriere. Det er kampfiksing i sin mest åpne form. Ønsker vi å åpne for et slikt system?

Se dokumentaren! Den norske regjeringen har sagt at den tar kampfiksing på alvor og har signalisert at den kanskje vil opprette et eget organ for bekjempelse av denne kreftsvulsten i idretten. Før de lover noe som helst og setter i gang høringer med allerede skrevne konklusjoner (og lager nye proffboksingslover som ser seg blind på doping og polstring av hansker) anbefaler jeg regjeringen å sette seg ned sammen med idretten og ser Fotbollen mörka värld (og kanskje tar seg en snakk med de profesjonelle taperne i boksing). Da kan vi snakke om skjebnekamper.

Vanskelig å snakke bort. Om fotballandslaget gjør det dårlig mot Malta kan Per Mathias Høgmo snakke bort resultatet (nok en gang!). Kampfiksing går det ikke an å snakke bort. 

IOC og Nobels fredspris

Tette koblinger IOC og Nobels fredspris. Flere ganger har IOC vært foreslått til Nobels fredspris. Etter alt bråket som har vært rundt IOC den siste tiden vil vel mange mene at IOC fortsatt bare kan drømme om fredsprisen. Men det er tettere bånd mellom IOC og Nobelsfredspris enn mange aner.

Olympisk fredsprisvinner. Den eneste fredsprisvinneren som har deltatt som utøver i OL er Philip John Noel-Baker som fikk Nobels fredspris i 1959 for sitt arbeid for nedrustning. Han deltok i OL tre ganger (1912, 1920 og 1924) og fikk sølv på 1500 meter i OL i Antwerpen i 1920. Han fikk ikke prisen for sine olympiske prestasjoner. Spørsmålet noen stiller seg er IOCs prestasjoner bør krones med Nobels fredspris.

Nobel og Coubertin. Den moderne olympiske idé og bevegelse ble skapt i omgivelsene til internasjonale fredsaktivister på 1800-tallet. Både Alfred Nobel og Pierre de Coubertin var sterkt påvirket av Bertha von Suttners bok Ned med våpnene. Nobels testamente ble skrevet i 1895 og Alfred Nobel døde året etter, samme år som de første moderne olympiske leker fant sted i Athen.

Fredsprisvinnere støtter IOC. På den olympiske kongress i 1894, på Sorbonne i Paris – da IOC ble opprettet – ble det presentert en liste over støttespillere til kongressen. På denne listen finner du Henri Dunant og Frederic Passy (de førets fredsprisvinnerne i 1901), Elie Ducommon (vinner i 1902), Bertha von Suttner (vinner i 1905), Fredrik Bajer (vinner i 1908) og Henri La Fontaine (vinner i 1913), i tillegg til Det internasjonale fredsbyrået (vinner i 1910) som var etablert i miljøet rundt alle disse fredsaktivistene. Ikke bare var de olympiske idealer tuftet på fredstanken og voldgift, men de hadde også støtte av flertallet av fredsprisvinnerne før den første verdenskrig. I tillegg var det mange andre Nobel-vinnere i Coubertins vennekrets, blant annet Wilhelm Ostwald, nobelprisvinner i kjemi i 1909.

Våpenhvile. Pierre de Coubertin var som sagt påvirket av de politiske aspektene ved antikkens OL og av den internasjonale fredsbevegelsen i sin samtid. I antikkens OL var det særlig den olympiske våpenhvilen - Ekecheiria - som Coubertin festet seg ved. I tilknytning til antikkens olympiske leker (fra år 776 f. Kr. til år 393 e. Kr.) ble det erklært våpenhvile, som varte en måned før, under og etter lekene. Hovedformålet med våpenhvilen var å sikre deltagere og tilskuere trygg reise til og fra lekene. Før OL på Lillehammer i 1994 innledet FN og den olympiske bevegelse et samarbeid for å blåse liv i våpenhvileideen fra antikkens OL. I 1993 henvendte 184 nasjonale olympiske komiteer seg til FN med en oppfordring om å være med på en verdensomspennende våpenhvile. Våpenhviletanken fikk formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Etter det har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med OL, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. I forkant av OL i London skrev alle FN-land under på resolusjonen, mens våpenhvilen foran Sotsji-OL fikk liten støtte.

Samaranch skuffet. Da Juan Antonio Samaranch fikk tale i FNs generalsforsamling under FNs 50-årsjubileum i 1995 var IOC-presidenten hellig overbevist om at han var en het fredspriskandidat, blant annet på grunn av OL-våpenhvilen og fordi han mente OL forente nasjoner som ellers var i krig og konflikt. Denne æren ble han aldri tildelt og det skal etter sigende være en av hans eksellenses største nederlag. En av grunnene til at han ikke fikk prisen kan være fordi han var sportsminister under Franco, en annen kan være at den olympiske bevegelse har et stykke igjen før den kvalifiserer til Nobels fredspris.

Nominert av Hitler. Pierre de Coubertin ble nominert til Nobels fredspris av det tyske utenriksdepartementet etter de ”vellykkete” lekene i Berlin i 1936 og han fikk 10.000 riksmark av Adolf Hitler for den gode reklamen lekene ga Tyskland. I ettertid har dette heftet ved den olympiske bevegelse. Men det er sannsynlig å tro at IOC har bitt nominert flere ganger etter dette. Med sitt tette samarbeid mellom IOC og FN – blant annet for å oppnå FNs tusenårsmål og med observatørstatus i FN – og den allmenne forestillingen om at sport nesten kan løse alle verdens problemer gjør at IOC stadig blir nevnt. Sist temaet ble nevnt var under OL i Vancouver da et IOC-medlem fra Uruguay foreslo at IOC aktivt burde kjempe for å få Nobels fredspris. Forslaget fikk støtte fra FNs spesialrådgiver for sport, Wilfried Lemke som mente IOC var en meget sterk kandidat til fredsprisen. På dette svarte IOC-president Jacques Rogge at det ikke ligger i IOC ånd å foreslå seg selv til slike priser. Få har snakket om IOC og Nobelkandidaturet den siste tiden.

IOCs tur? Siden 1901 har 25 organisasjoner fått Nobels fredspris, men ingen av disse har brukt idrett som aktivt virkemiddel for å fremme freden. Jeg er sikker på at alle ved IOC-kontoret i Lausanne kan tenke seg at det blir 26 og at den nyvalgte IOC-presidenten Thomas Bach villig tar imot prisen på Coubertin, Noel-Baker og IOCs vegne. Alt i IOCs ånd. Men uten folkets applaus og fakkeltog på Karl Johan?