fredag 17. oktober 2014

Vi veit hvor du bor!

Ja til åpenhet. Hver gang skattelistene kommer er det debatt om listene bør være åpne og tilgjengelige for folk flest eller om lønnsinntekter er et privat anliggende. I sportens verden gir åpne skattelister et godt mål på den økonomiske tilstanden i idretten. Sagt på en annen måte: åpne lister bringer idretten på rett vei.

Idrett per krone. På flere måter er det fint at mediene grafser og graver i skattelistene til kjente og mindre kjente idrettsutøvere i Norge. For det første får vi vite om lønn står i forhold til prestasjon. En rask titt på lønnsutbetalingene til spillere fra Brann og Vålerenga forteller oss at de to klubbene har fått lite igjen for pengene. Odd har fått mer for pengene. Eller sagt på en annen måte: Skattelistene kan fortelle oss om hvem som får mest ut av hver krone.

Beste idrett. For det andre kan vi finne ut hvilken idretter som er overpriset. I debatten om norsk fotball og norske idrettsprestasjoner har det vært lite debatt om hvem som fortjener mest i lønn. Skattelistene viser at middelmådige fotballspillere i Brann tjener mer enn svømmere, roere, håndballspillere og orienteringsløpere som tar både VM- og OL-medaljer. Fotballen forsvarer seg ofte med at markedet rår og at det er derfor det er mer penger i fotball enn i for eksempel orientering. Samtidig viser trusler om at fotballklubber må kutte kostnader eller at de trues av konkurs at ”tæring etter næring” er et fremmedord i fotballen. Ofte er det selvbildet som rår, ikke magemålet. Eller sagt på en annen måte: Skattelistene forteller oss hvilken idrett som gjør det best.


Pølsepapir. For det tredje bidrar åpne skattelister til at den svarte økonomien som tidligere var et problem for idretten får stadig trangere kår og til at vi får vite hva idrettsutøverne faktisk tjener. Det gjør at vi faktisk får oversikt over pengene som sirkulerer i idrettssirkuset. Sagt på en annen måte: vi veit hvor du bor.

fredag 10. oktober 2014

Kampen på Malta

Fotbollens mörka värld. Samme dag som fotballandslaget reiste til Malta for å spille en av de uendelige skjebnekampene sendte SVTs Uppdrag Granskning del 1 av Fotbollen mörka värld, en dokumentar om kampfiksing i Sverige. Uppdrag granskning har et frynsete rykte i Norge etter to doping-reportasjer som fikk skielitene i Norge til å riste på hodet og i kropp. Fotbollen mörka värld er et sterkt program om en av idrettens største trusler og det som vises der bør få konsekvenser for den norske debatten om kampfiksing. En debatt som nesten har vært fraværende.

Godt innblikk i en mørk verden. Jeg har arbeidet med kampfiksingsproblematikken i mange år og dette programmet gir den beste fremstillingen av de farer vi står overfor enn det jeg har sett på lenge. Både fordi den er godt laget og stiller de riktige spørsmålene, men også fordi den direkte berører Norge. Programmet bør oppmuntre norske journalister til å ta en grundigere kikk på denne kreftsvulsten i idretten – ikke bare i fotball! – og det bør få norske myndigheter til å sette utredninger om spillpolitikk (og proffboksing) i sammenheng med kampfiksing. Rådet mitt er enkelt: Gjør programmet obligatorisk for alle som er tilknyttet norsk idrett!

To historier. Programmet forteller to historier samtidig – en om internasjonale bookmakere og deres stadig økende interesse for fotballkamper langt ned i den svenske divisjonssystemet og en om personer som er mistenkt for å fikse mange kamper i Sverige, Norge og Kosovo. Journalistene er både konfronterende for åpent kamera og bruker skjulte triks for å få mistenkelige personer i tale. Påstanden i programmet er at økt interesse for kamper som har liten allmenn interesse i Sverige, men omsetter for store summer i andre deler av verden, gjør spillere uten millionlønninger og kamper med liten oppmerksomhet, sårbare for kampfiksing.

Koblingen spill og fiksing. Det trenger ikke være en sammenheng mellom mange bookmakeres interesse for det vanlige dødelige oppfatter som ubetydelige kamper og kampfiksing. Rapportering fra svensk tredjedivisjon viser først og fremst at spillmarkedet er umettelig på spillobjekter. Og det er Asia som er det største markedet. Omsetningen på kamper i Angäred (Sverige) eller i Ski (Norge) er større i Kuala Lumpur, Shanghai, Singapore og Pristina enn i Gøteborg og Follo. Den største svindelen i slike kamper er det spillerne i Asia som er offer for uten at spillerne på fotballbanen er berørt. Forsinket oppdatering – såkalte delayed reporting – gjør at oddssetterne greier å lure dem som setter penger på disse kampene. Men de samme oddssetterne kan bli fristet til å manipulere resultatet. Det kan de tjene store penger på. Da blir også svensk og norsk fotball direkte berørt. Det er det denne dokumentaren forteller oss på en veldig god måte.

Kampen mot monopolet. Samtidig som fotballandslaget bryner seg på Malta, et lag som har sluppet inn mål med vilje mot Norge tidligere og har hatt spillere som er utestengt fra fotball på livsstid på grunn av kampfiksing, spilles det store penger på denne kampen hos bookmakere på Malta fra Norge. En av bookmakerne arrangerer også et stort seminar om norsk spillpolitikk denne helgen og har akkurat gitt ut en rapport om norsk spillpolitikk. Her har PR-byråene jobbet hardt og kanskje med gaffel? Målet er å endre norsk spillpolitikk for å komme lovlig inn på det norske markedet. Dette er den norske regjeringen positiv til og har varslet en utredning om norsk spillpolitikk for å legge grunnlaget for en nye ikke-monopolistisk ordning. Er det som i oljesektoren betyr utredning det samme som at man åpner opp for nye konsesjoner. Da står Norsk Tipping for fall. Og kanskje overføringer til norsk fotball? Det kan mange leve med. Men om det fører til mer kampfiksing i Norge er vi på villspor.

Farene. Med en liberalisering av norsk spillpolitikk vil vi på lovlig vis få flere bookmakere som åpent og uten hver gang å gå i krangel med kommunikasjonsavdelingen i Norsk Tipping på Hamar rapporterer fra flere norske kamper. Konkurransen vil også kunne bidra til at flere kamper lenger ned i divisjonene blir spillobjekter. Det trenger ikke bety kampfiksing, men det kan øke farene for at det skjer. Også uten at illegale asiatiske bookmakere blir regnet med. Jo flere ”ubetydelige” norske kamper det kan satses på, jo større er farene for at fotballspillere lar seg friste til å tjene noen ekstra slanter. Her er det viktig å være føre var. Slik situasjonen er i dag kan, de utenlandske bookmakerne vises bort fra tribunen. Det blir vanskeligere med et liberalisert spillmarked. Det viser den svenske dokumentaren oss. Blir dette et problem går det utover troverdigheten til idretten og da kan du etablere så mange bookmakere du vil og inntektene fra oddsspill vil samtidig gå ned.

Fiksing i proffboksing. Jeg er sikker på at mange av dem som sitter på Malta og heier på Norge og flere norske bookmakere også gleder seg til at proffboksing blir innført i Norge. Mer moro, mer underholdning og et yndet spillobjekt. Dette er også en hjertesak for regjeringen. De har hengt seg på Brækhus mange tittelbelter. Dette er en bransje som lager tapere for å skape vinnere. Denne uken har for eksempel BBC på brutalt vis beskrevet hvordan boksesporten engasjerer profesjonelle tapere for å bygge andres karriere. Det er kampfiksing i sin mest åpne form. Ønsker vi å åpne for et slikt system?

Se dokumentaren! Den norske regjeringen har sagt at den tar kampfiksing på alvor og har signalisert at den kanskje vil opprette et eget organ for bekjempelse av denne kreftsvulsten i idretten. Før de lover noe som helst og setter i gang høringer med allerede skrevne konklusjoner (og lager nye proffboksingslover som ser seg blind på doping og polstring av hansker) anbefaler jeg regjeringen å sette seg ned sammen med idretten og ser Fotbollen mörka värld (og kanskje tar seg en snakk med de profesjonelle taperne i boksing). Da kan vi snakke om skjebnekamper.

Vanskelig å snakke bort. Om fotballandslaget gjør det dårlig mot Malta kan Per Mathias Høgmo snakke bort resultatet (nok en gang!). Kampfiksing går det ikke an å snakke bort. 

IOC og Nobels fredspris

Tette koblinger IOC og Nobels fredspris. Flere ganger har IOC vært foreslått til Nobels fredspris. Etter alt bråket som har vært rundt IOC den siste tiden vil vel mange mene at IOC fortsatt bare kan drømme om fredsprisen. Men det er tettere bånd mellom IOC og Nobelsfredspris enn mange aner.

Olympisk fredsprisvinner. Den eneste fredsprisvinneren som har deltatt som utøver i OL er Philip John Noel-Baker som fikk Nobels fredspris i 1959 for sitt arbeid for nedrustning. Han deltok i OL tre ganger (1912, 1920 og 1924) og fikk sølv på 1500 meter i OL i Antwerpen i 1920. Han fikk ikke prisen for sine olympiske prestasjoner. Spørsmålet noen stiller seg er IOCs prestasjoner bør krones med Nobels fredspris.

Nobel og Coubertin. Den moderne olympiske idé og bevegelse ble skapt i omgivelsene til internasjonale fredsaktivister på 1800-tallet. Både Alfred Nobel og Pierre de Coubertin var sterkt påvirket av Bertha von Suttners bok Ned med våpnene. Nobels testamente ble skrevet i 1895 og Alfred Nobel døde året etter, samme år som de første moderne olympiske leker fant sted i Athen.

Fredsprisvinnere støtter IOC. På den olympiske kongress i 1894, på Sorbonne i Paris – da IOC ble opprettet – ble det presentert en liste over støttespillere til kongressen. På denne listen finner du Henri Dunant og Frederic Passy (de førets fredsprisvinnerne i 1901), Elie Ducommon (vinner i 1902), Bertha von Suttner (vinner i 1905), Fredrik Bajer (vinner i 1908) og Henri La Fontaine (vinner i 1913), i tillegg til Det internasjonale fredsbyrået (vinner i 1910) som var etablert i miljøet rundt alle disse fredsaktivistene. Ikke bare var de olympiske idealer tuftet på fredstanken og voldgift, men de hadde også støtte av flertallet av fredsprisvinnerne før den første verdenskrig. I tillegg var det mange andre Nobel-vinnere i Coubertins vennekrets, blant annet Wilhelm Ostwald, nobelprisvinner i kjemi i 1909.

Våpenhvile. Pierre de Coubertin var som sagt påvirket av de politiske aspektene ved antikkens OL og av den internasjonale fredsbevegelsen i sin samtid. I antikkens OL var det særlig den olympiske våpenhvilen - Ekecheiria - som Coubertin festet seg ved. I tilknytning til antikkens olympiske leker (fra år 776 f. Kr. til år 393 e. Kr.) ble det erklært våpenhvile, som varte en måned før, under og etter lekene. Hovedformålet med våpenhvilen var å sikre deltagere og tilskuere trygg reise til og fra lekene. Før OL på Lillehammer i 1994 innledet FN og den olympiske bevegelse et samarbeid for å blåse liv i våpenhvileideen fra antikkens OL. I 1993 henvendte 184 nasjonale olympiske komiteer seg til FN med en oppfordring om å være med på en verdensomspennende våpenhvile. Våpenhviletanken fikk formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Etter det har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med OL, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. I forkant av OL i London skrev alle FN-land under på resolusjonen, mens våpenhvilen foran Sotsji-OL fikk liten støtte.

Samaranch skuffet. Da Juan Antonio Samaranch fikk tale i FNs generalsforsamling under FNs 50-årsjubileum i 1995 var IOC-presidenten hellig overbevist om at han var en het fredspriskandidat, blant annet på grunn av OL-våpenhvilen og fordi han mente OL forente nasjoner som ellers var i krig og konflikt. Denne æren ble han aldri tildelt og det skal etter sigende være en av hans eksellenses største nederlag. En av grunnene til at han ikke fikk prisen kan være fordi han var sportsminister under Franco, en annen kan være at den olympiske bevegelse har et stykke igjen før den kvalifiserer til Nobels fredspris.

Nominert av Hitler. Pierre de Coubertin ble nominert til Nobels fredspris av det tyske utenriksdepartementet etter de ”vellykkete” lekene i Berlin i 1936 og han fikk 10.000 riksmark av Adolf Hitler for den gode reklamen lekene ga Tyskland. I ettertid har dette heftet ved den olympiske bevegelse. Men det er sannsynlig å tro at IOC har bitt nominert flere ganger etter dette. Med sitt tette samarbeid mellom IOC og FN – blant annet for å oppnå FNs tusenårsmål og med observatørstatus i FN – og den allmenne forestillingen om at sport nesten kan løse alle verdens problemer gjør at IOC stadig blir nevnt. Sist temaet ble nevnt var under OL i Vancouver da et IOC-medlem fra Uruguay foreslo at IOC aktivt burde kjempe for å få Nobels fredspris. Forslaget fikk støtte fra FNs spesialrådgiver for sport, Wilfried Lemke som mente IOC var en meget sterk kandidat til fredsprisen. På dette svarte IOC-president Jacques Rogge at det ikke ligger i IOC ånd å foreslå seg selv til slike priser. Få har snakket om IOC og Nobelkandidaturet den siste tiden.

IOCs tur? Siden 1901 har 25 organisasjoner fått Nobels fredspris, men ingen av disse har brukt idrett som aktivt virkemiddel for å fremme freden. Jeg er sikker på at alle ved IOC-kontoret i Lausanne kan tenke seg at det blir 26 og at den nyvalgte IOC-presidenten Thomas Bach villig tar imot prisen på Coubertin, Noel-Baker og IOCs vegne. Alt i IOCs ånd. Men uten folkets applaus og fakkeltog på Karl Johan?

søndag 5. oktober 2014

Ungdoms-OL på Lillehammer - nødhjelp for IOC?

Ikke kvitt IOC. Selv om Høyres stortingsgruppe forseglet Oslo-OLs skjebne i forrige uke blir ikke Norge kvitt de olympiske ringer eller IOC på en stund. I 2016 skal Norge arrangere ungdoms-OL på Lillehammer. Slik situasjonen er nå kan lekene på Lillehammer faktisk avgjøre om vinter-OL har noen framtid i det hele tatt. Stiller ikke IOC helhjertet opp om dette arrangementet – som Lillehammer og norsk idrett tok ansvar for fordi ingen andre ønsket arrangementet – og greier ikke Lillehammer 2016 å levere resultater utover skiløp og ishockeykamper er min påstand at det kan være slutten på vinter-OL slik vi ønsker det.

Ungdoms-OL sykdomstegn. Bare det at ungdoms-OL ble opprettet er et sykdomstegn for den olympiske bevegelse. Den olympiske idé dreide seg om ungdommelig og fredelig forbrødring. Nå er OL et kommersielt megaprosjekt som setter idretten i andre rekke. Sponsorer bestemmer hva som er rett og galt og investeringene til veier som skal føre utøverne til stadionene koster mange ganger det det koster å arrangere et judostevne eller en skiskytterstafett. OL er blitt for stort og er i ferd med å kvele seg selv. I hvert fall i de deler av verden som trenger folkelig støtte til å prioritere et slikt arrangement.

Mini-OL. Til nå har ungdoms-OL vært en fiasko. Ingen av målsettingene som daværende IOC-president Jacques Rogge hadde for ungdoms-OL er oppnådd. Ungdoms-OL skulle være et billig alternativ til de originale lekene, det skulle gi mindre byer som ikke har kapasitet til å arrangere OL smaken på olympisk kamp, det skulle samle alle de største talentene i de olympiske idrettene og det skulle bidra til bedre folkehelse og mer aktivitet blant ungdom. Ingenting av dette er oppnådd. De to siste ungdomssommerlekene – i Singapore i 2010 og Nanjing i 2014 – var så storslåtte at det bare var gjennomsnittsalderen på deltagerne som skilte dem fra de ordinære sommerlekene. Etter Nanjing-lekene i år uttalte den franske OL-presidenten at ungdoms-OL har blitt for svært og at det er i ferd med å kvele seg selv. Og i forrige vinterungdoms-OL i Innsbruck i 2012 var det bare foreldrene til deltagerne som satt på tribunen og så på. Få tv-sendinger og liten kommersiell interesse gjør at ungdoms-OL kan kveles i fødselen. Om ikke Lillehammer i 2016 viser et annet ansikt og får til resultater som ingen andre har oppnådd.

Bok om ungdoms-OL. Nylig kom det ut en bok om ungdoms-OL fra forskere fra flere land og med base på Norges idrettshøgskole (The Youth Olympic Games, Routledge 2104). Det er en utakknemlig jobb å skrive en vitenskapelig bok om et arrangement som har så liten fartstid og som er lite kjent for folk flest. Jeg syns de kommer ganske godt ut av det og den gir mye interessant innsikt, blant annet om hvordan frivilligheten fungerer og utvikles under ungdoms-OL. Det er frivilligheten som har blitt fremhevet som den viktigste arven som ungdoms-OL på Lillehammer kan bidra med. Dette er ikke et av målene IOC satt da lekene ble etablert.

Gjemte fakta. Boka og noe av forskningen har fått pengestøtte av Norges idrettsforbund. Dette syns jeg blir gjemt litt bort i debatten om OL og ungdoms-OL og det er ikke uproblematisk. I debatten om Oslo2022 har det blitt etterlyst fakta og vitenskapelig grunnlag for mange påstander om hva OL kan bidra til, for eksempel om lekene kan bidra til hele folket i aktivitet, om det gir store helsegevinster og at ungdoms-OL bidrar til en bedre verden. Boka forteller at det er vanskelig å finne slike effekter – både i forbindelse med OL og ungdoms-OL. Hvorfor hørte ikke Idrettsforbundet og mange andre støttespillere til Oslo-OL på dette og la dette til grunn i sin argumentasjon? De har jo tross alt betalt for å få slik informasjon.

Redde vinter-OL. Med et godt besøkt ungdoms-OL på Lillehammer i 2016 kan norsk idrett vise at det går an å arrangere leker som ligger nærmere originalen enn dagens OL og på et sted der nesten alt gjenbrukes fra et tidligere OL (jeg regner med at de fleste husker OL på Lillehammer i 29014). Det bør i så fall IOC være glade for – i hvert fall hvis de mener noe med pratet om nøkternhet og lavere kostnader. Ærestribunen bør også være full av IOC-representanter som ønsker vinter-OL alt godt.

Svarteper? På den annen side vil lav interesse, liten medieomtale og få unge vinteridrettsstjerner vise at et slikt arrangement ikke er liv laga. Det kan enten bety slutten på vinter-OL eller at vinter-OL for evig og alltid vil foregå i land som gir deltagerne mange bonuspoeng for lange flyreiser. Ungdoms-OL var gullkortet til Oslo2022, nå må arrangørene på Lillehammer vise at de ikke sitter igjen med svarteper. Det er det ungdoms-OL på Lillehammer i 2016 egentlig handler om.

søndag 28. september 2014

Taushet er gull?

Foto: Geir Owe Fredheim
Tausheten. Hvorfor er det så lite debatt om toppidretten når OL i Oslo diskuteres? Skyldes det frykt for å bli oppfattet som illojal eller at alle er enig? Den siste tiden har særforbundene kvesset kniven. De ønsker en helt annen toppidrett enn det Idrettsforbundet har forslått. Det kan det bli bråk av.

OL gjør god. Et av kjerneargumentene til idretten for at Norge bør arrangere vinter-OL er at det vil styrke toppidretten. Referansen er ofte de elendige resultatene i OL i Calgary i 1988 og toppidrettsløftet som ble kronet med suksess på OL i Lillehammer i 1994. Mye tyder på at Lillehammer-OL har blitt en hvilepute og at spydspissen i norsk idrett sårt trenger fornyelse i tanke og gjerning. Nostalgi skal byttes ut med nyorganisering.

Tvedt-rapporten. Tvedt-rapporten som ble presentert i april 2013 (med god hjelp av PR-byrået First House) er den mest tydelige og mest systematiske bekymringsmeldingen som er sendt ut om norsk toppidrett. Den forsøker å forklare hvorfor norsk toppidrett ikke har hatt den ønskede utviklingen og gir noen anbefalinger om hvordan norsk toppidrett skal komme seg videre. Mange særforbund kritiserte mandatet og sammensetningen av utvalget og noen mente til og med at dette var et bestillingsverk av Idrettsforbundet for å bli kvitt daværende toppidrettssjef Jarle Aambø. Aambø var også svært kritisk til rapporten da den kom ut.

Nedtonet konflikt. Den evige konflikten mellom NIF og særforbundene har vært tonet ned i den pågående OL-debatten. Nå kan den blusse opp igjen fordi Idrettsforbundet har samarbeidet med idrettskretsene om en ny toppidrettsmodell som særforbundene er sterk motstander av.

Slakt av Idrettsforbundet. I mai i 2014 sendte Idrettsforbundet ut en delrapport om norsk toppidrett som het ”Kortreistkvalitet”. Rapporten er en del av Idrettsforbundets oppfølging av Tvedt-rapporten og har vært ute på høring hos særforbundene. Denne delrapporten blir slaktet av Særforbundenes fellesorganisasjon (SFF), med fotballpresident Yngve Hallén i spissen. I en høringsuttalelse datert 15. september ber SFF rett og slett Idrettsforbundet legge delrapporten til side og starte en mer direkte og konkret dialog med særforbundene om hvordan toppidretten skal utformes de neste årene.

Ødeleggende for toppidretten. Kritikken er direkte og nådeløs. Idrettsforbundet blir anklaget for ikke å ha tatt særforbundene med på råd og hovedkritikken dreier seg om at kvalitet blir ofret for kvantitet. ”Kortreist kvalitet” foreslår blant annet 27 toppidrettsmiljøer i Norge og SFF mener dette både ødelegger for etablerte og sterke klubbmiljøer og at det blir for puslete. OL-prosjektet har manglet en distriktspolitisk profil og fordeling av toppidrettsmiljøer over hele Norge kan ha vært gulroten som hindrer intern strid hos idrettskretsene. Spørsmålet er om dette forslaget er fremmet for å samle idrettskretsene i OL-spørsmålet eller om det er et ekteønsket forslag.

Bemerkelsesverdig taushet. I debatten rundt Oslo 2022 har det vært bemerkelsesverdig lite offentlig debatt blant forskjellige særforbund om hvordan toppidretten skal tjene på et OL på hjemmebane. Det har vært lite debatt om hvordan norsk toppidrett skal få mest mulig ut av et OL og enda mindre debatt om OL i det hele tatt vil gi et positivt bidrag til toppidretten i hele norsk idrett, for liten og stor, for sommer og vinter.

Årsaker. Det kan være tre grunner til det. For det første at alle i norsk idrett mener at OL vil være bra for norsk toppidrett. For det andre at man er dønn lojal mot de vedtakene som er gjort og håper på at man finner ut av hvordan toppidretten skal tjene på et OL etter hvert. Eller, for det tredje at man frykter at kritiske røster vil kastes i hundehuset til dem som ønsker lekene til Oslo og eventuelt blir syndebukker hvis OL-prosjektet går i grøfta. Idretten er kjent for fryktkultur.

Olympisk distriktsprofil? Hvis det viser seg at mangelfull dialog med særforbundene og forslag om toppidrett til hele Norge har vært en del av en strategi for å samle idrettskretser i nord og sør og for å gi OL og toppidrettssatsingen en distriktsprofil kan det bli bråk. Når 18 av 19idrettskretser i dag sier de støtter OL, kan den foreslåtte toppidrettsmodellen vær en viktig årsak til at kretsene er så samlet.


Kneblede særforbund? Men hva mener 54 særforbund egentlig om dette? Og hvordan vil de reagere? Høringsuttalelsen har kommet, hvor blir det av debatten? Med en oppslutning på ca. 30% er det enkel matte å skjønne at også mange ledere i norske særforbund er skeptiske til OL. Er det toppidrettssatsingen som skal få dem til å ytre seg? I idretten har taushet aldri gitt gull!

fredag 19. september 2014

Hvor reformvillig er IOC?

Legg skylda på IOC!? Har IOC skylda for kostnadssprekk i OL eller ikke? Tidligere har ja-siden sagt at det er vertsbyen som har gått over skaftet og sørget for sprekk, kjempesprekk. Nå når IOC i brevs form sier de vil bidra til OL-budsjettet og bli flinkere til å skille mellom driftskostnader og investeringer er det IOC som plutselig sørger for reduserte kostnader. Statsgarantien dreier seg likevel om budsjettoverskridelser og ikke om hvilke retningslinjer IOC kommer med. Det er det siste argumentet nei-siden klamrer seg til. Og når kostnadene ser ut til å bli redusert – i hvert fall på papiret – er det pampeveldet og et korrupt IOC som blir halmstråargumentet mot å ta lekene til Norge. Hva er det egentlig IOC ønsker? Og hvordan skal vi tolke IOC?

Skinndebatt. På mange måter er dette en skinndebatt fordi man hele tiden velger argumenter som passer sin egen sak og ikke er villig til å diskutere seg fram til hvordan OL skal bli billigere OG hvordan idrettspolitikken skal bli mer gjennomsiktig. Ja-siden hopper hver gang det kommer kritikk, mens nei-siden hele tiden leter etter svakheter og inkonsekvens hos ja-folka (og de er ofte lett å finne). I denne debatten har jeg flere ganger påpekt at diskusjonen mangler kontekst (og uttalelser fra dem vi snakker om). Det er mye snakk om vilje til reform, men svært få har gravd i de ytre faktorene som kan påvirke reformarbeidet og som kan bidra til å avsløre om IOC mener alvor eller ikke, og om reformiveren faktisk lar seg gjennomføre i praksis.

Ettårsdag. IOC-president Thomas Bach feirer i disse dager ett år som IOC-president. Bach er maktpolitikeren som mange håper skal bidra til å reformere IOC og på den måten gjøre IOC mer spiselig for alle skeptikerne – blant annet dem som er i mot OL til Oslo. Det er to innfallsvinkler til reformdebatten om IOC. På den ene siden settes det lit til Bachs Agenda 2020. På den andre siden tror mange at Oslo 2022 kan bidra til forandringer. Ja-siden mener at norsk nøkternhet vil gi IOC en nødvendig kilevink. Nei-siden mener avholdenhet er den beste prevensjonen mot IOC-galskap.

Utenfor rekkevidde. Jeg vil hevde at den viktigste IOC-reformen ligger utenfor rekkevidde i Lausanne og Oslo. Den finner sted i Bern og det sveitsiske parlamentet denne høsten. Hovedårsaken er FIFAs korrupsjonsmistenkte oppførsel i forbindelse med valget av Russland og Qatar som vertskap for fotball-VM i henholdsvis 2018 og 2022.

Ytre press. Denne uken leverte FIFAs etikkomité sin lange rapport om hva som blant annet skjedde i forbindelse med tildelingen av de to neste fotballmesterskapene. Jeg mistenker at dette er like mye et omdømmetiltak som et ektement tiltak for endringer. Viser rapporten at det har foregått omfattende korrupsjon og Sepp Blatter likevel blir gjenvalgt som president neste år tyder rapportarbeidet på at dette bare har vært en skinnmanøver. Det er det ytre presset som har fått FIFA til å sette i gang dette etikkarbeidet. På samme måte som IOCs Agenda 2020 er et resultat av misnøye utenfra. På samme måte har alt bråket i idretten fått sveitsiske myndigheter til å se på sin egen korrupsjonslovgivning, som til nå har skånet idretten fra full åpenhet om tvilsomme økonomiske transaksjoner.

Ny korrupsjonslov. Ved siden av en gradvis, men sakte tilpasning til internasjonale standarder for korrupsjonslovgivning på grunn av internasjonalt press, førte alle anklagene mot FIFA og andre idrettsorganisasjoner plassert i Sveits (alle de 35 olympiske forbund og ca. 30 andre forbund) til to initiativer i 2010 om endring av korrupsjonslovgivningen (forslag fra Thanei & Leutenegger og Sommaruga). Bråket med FIFA førte i tillegg til en egen rapport om korrupsjon i sport i 2012. Rapporten foreslår blant annet minimumsstandarder for korrupsjon og kampfiksing for idrettsorganisasjoner slik at myndighetene kan kontrollere sportsorganisasjonenes arbeid med disse temaene. Følger for eksempel IOC ikke disse standardene kan de bli fratatt sine privilegier som organisasjoner registrert i Sveits har. Og dem er det mange av. Skattefritak er ett privilegium. Unntak for individuell straffeforfølgelse av korrupsjon er et annet. Disse lovforslagene ble vedtatt arbeidet videre med av det sveitsiske parlamentet i 2012 og 2013 og har vært ute på høring til i år. Ny lov blir sannsynligvis vedtatt denne høsten.

Gammelt grums. Den siste tiden har det kommet fram flere saker som kunne blitt etterforsket med en slik lov og med fellende dommer ville det satt IOCs privilegier på spill. En skyhøy restaurantregning for et titalls IOC-representanter under OL i London i 2012 (blant annet med en cognac-flaske til nesten 200.000 kroner) og mottagelse av dyre klokker under fotball-VM i Brasil er bare to eksempler på saker som kunne blitt etterforsket ved ny lovgivning.

Hva gjør IOC? Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er hva IOC gjør om en slik lov blir vedtatt. Da sveitsiske myndigheter innførte ny momslov i 1995 protesterte IOC og truet med å flytte ut av Sveits og til land som ikke påla dem ufordelaktige skatter. Og her er vi ved sakens kjerne. Med innføringen av en slik lov vil IOC måtte åpne opp for innsyn i saker som i dag ikke ser dagens lys og som kanskje ikke tåler dagens lys. Det kan gi mer negativ omtale og det kan i ytterste konsekvens føre til lavere inntekter. Det er en stadig økende misnøye blant store sponsorer på grunn av utenomsportslig støy. Samtidig vet vi at mange av fordelsprogrammene til sponsorene kan oppfattes tvilsomt når lovgivere og domstoler skal gå det etter i sømmene. Velger IOC å ”godta” en ny lov kan det dukke opp mange uhyggelige enkeltsaker. Velger IOC å flytte til et annet land viser de at alt pratet om reformer ikke stikker så dypt. Dette er et dilemma som må tas i betraktning når Agenda 2020 diskuteres.


Konflikt med Agenda 2020? Et av forslagene til IOC-reformer i Agenda 2020 er at IOC-representanter igjen skal kunne reise rundt til søkerbyer for å få mest mulig informasjon. Dette ble forbudt etter korrupsjonsskandalen i Salt Lake City-OL. Det blir interessant å se hvordan et slikt forslag matcher ny sveitsisk korrupsjonslovgivning?