torsdag 24. april 2014

Olemics boikott

Mer enn Dalai Lama. Lama-saken handler også om OL i Beijing og OL i Sotsji. Og det handler om troverdighet.

Arroganse. Det er lenge siden februar og vi diskuterte arroganse under lekene i Sotsji. Da reiste statsminister Erna Solberg til Sotsji og lekset opp for både russiske myndigheter og IOC at de måtte ta menneskerettigheter på alvor. Hun satt seg ned sammen med aktivister som mente seg forfulgt av russiske myndigheter, og sa at IOC må ta hensyn til menneskerettigheter når leker skal deles ut, i god tro på at vi selv tilfredsstiller våre egne krav. Nå vil verken hun eller partikollegaene Børge Brende og Olemic Thommessen snakke med tibetanere som er i samme situasjon som dem Solberg hadde stor sympati for i Russland for et par måneder siden. Og bortsett fra at hun kanskje vil at OL snart bør til Oslo, hadde det vært interessant å få en kommentar om Beijing er en verdig motkandidat til Oslo i 2022?

Fakkelstafett og fredspris. OL i Beijing var en formidabel suksess for kinesiske myndigheter. Nå ønsker de å bli den første byen som arrangerer både sommer- og vinter-OL. Og de kan bygge videre på stor entusiasme og ferdigbygde anlegg. OL skapte til liv en kinesisk nasjonalisme man ikke har sett maken til. Men det var ikke bare OL-gull og flott gjennomført arrangement som sørget for det. Det massive vestlige forsvaret av Tibet under den olympiske fakkelstafetten og kritikken av menneskerettighetssituasjonen bidro like sterkt. Kineserne følte seg rett og slett urettferdig behandlet. I den sammenheng er det verdt å merke seg at Olemic Thommessen var med på en alternativ fakkelstafett i regi av Den norske Tibetkomiteen. Jeg tror (uten at jeg skal påberope meg noen ekspertstatus på Kina) at flere kinesere husker den mislykkede fakkelstafetten bedre enn de husker hvem som fikk Nobels fredspris i 2010. For IOC var fakkelstafetten også en katastrofe. Etter OL i Beijing ble det ikke lenger tillatt å arrangere fakkelstafett utenfor egne landegrenser. Det har ingenting med menneskerettigheter å gjøre. Det var for å forhindre bråk. Og det handlet om omdømme.

Omdømmetap. Omdømme er også stikkordet når hele perleraden av regjeringsmedlemmer og stortingspresidenter i Norge skal få oss til å synes synd på dem når de står overfor et utenrikspolitisk dilemma som de hevder Nobels fredspris har skapt. Nå står de overfor valget mellom å la seg diktere av Kina eller følge sine egne råd for bare noen par år siden. Troverdighet bidrar til bedre omdømme. Manglende troverdighet til omdømmetap. Jeg er redd for at det er det siste som er i ferd med å skje. Og de har seg selv å skylde.

OL-boikott. I forkant av OL i Beijing var jeg i et par radiodebatter med Olemic Thommessen om boikott av OL i Beijing. Da var han kulturpolitisk talsmann for Høyre, jeg var forsker på et felt ingen hadde hørt om: sport og forsoning. Jeg var mot boikott (av rent akademiske grunner), mens nåværende stortingspresident var klokkeklar: -Hvis ikke Kina kommer i dialog med Dalai Lama, får en slutt på voldelige overgrep mot de som ønsker å utrykke sin mening og gir fri ferdsel for journalister, vil boikott kunne bli nødvendig. Erna Solberg vurderte også boikott. Det tror jeg kinesiske myndigheter husker. Og det husker sikkert Erna Solberg og Olemic Thommessen, også.

Tibet-låsen. Det som gjorde menneskerettighetsdebatten i forbindelse med OL i Beijing så betent var nettopp at den ble knyttet til Tibet. Mangel på individuelle rettigheter dreier seg om hvem som kan utfordre styresettet. Å sette opp individuelle opp mot kollektive rettigheter er en legitim debatt også for mange kinesiske politikere. Forsvar av Tibet utfordrer den territorielle integriteten. Der får du ikke mange kinesiske politikere med på laget. Når Tibet blir synonymt med menneskerettigheter låser det seg helt. Jeg kan tenke meg at det som skjer mellom Russland og Ukraina i dag er nettopp det kinesiske myndigheter frykter og de skjønner ikke hvorfor vi ikke skjønner det. Det var denne stabiliteten Olemic Thommessen og mange av hans partifeller utfordret i 2008. Har de endret mening?

Fornektet to ganger. Når argumentet for ikke å møte Dalai Lama er at man ønsker å oppnå normale politiske forbindelser med Kina er det rart at man ikke først begynner med seg selv, hvis man virkelig mener det man sier. Hva med å si at man angrer på at man ønsket boikott av OL i Kina? Da hadde det vært en konsekvent linje som ble ført i disse dager og man hadde vært på bølgelengde med Dalai Lama. Han var mot boikott av OL i Beijing. På den måten har stortingspresidenten og flere av hans Tibet-venner fornektet Dalai Lama to ganger. Men i dette tilfelle blir ikke minus X minus pluss, heller ikke for skolepartiet Høyre. Boikott er sjelden en bra løsning verken av munker eller av olympiske leker.


PS. Som sønn av en gammel AKPer er det litt underlig å se det som skjer nå. Han fulgte partilinja, men ble aldri hørt. Han har gitt opp håpet. Nå kjemper Høyre kampen videre.

torsdag 17. april 2014

NATO-sjef med olympisk immunitet?

Idrett som ventil. Qatar bruker fotball-VM som sikkerhetspolitikk og Kina og Russland har brukt OL for å vise verden at de kan forsvare seg med både myk og hard makt. Internasjonal idrettspolitikk er internasjonal stormaktspolitikk, men opp i alt dette lever idrettspolitikken sitt eget liv og kan fungere som en mulig bakvei når hoveddøren er stengt. Det har Norge fått erfare med Kina i etterkant av fredsprisen til Liu Xiaobo. Hva skjer med disse bakveiene når Norge får sin første generalsekretær i NATO?

Utenpå politikken. Det er ett viktig premiss som må være oppfylt for at idrettsarenaen skal kunne brukes som diplomatisk bakkanal: sporten må oppfattes som noe som ligger utenpå politikken – enten langt viktigere eller helt uviktig. Samtidig er det viktig at de som arbeider i og for de internasjonale idrettsorganisasjonene representerer idretten og ikke nasjonene de kommer i fra. Viskes dette skillet ut blir sporten virkemiddel for å nå nasjonale målsettinger og ikke en arena der forsoning kan oppnås.

Politisk tungetale. Da den norske nobelkomite ga fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010, skapte det store problemer for norsk næringsliv og norske politikere. Kina stengte hoveddøren. Norske politikere hadde og har store problemer med å fortelle Kina og Kina-venner at det ikke var Norge som var avsender, men at prisen ble gitt av en uavhengig komite med utspring i Sverige (bestående av tidligere partipolitikere med fartstid fra storting og regjering). Politisk tungetale på høyt nivå.

Olympisk tungetale. På samme måte har IOC vanskeligheter med å forklare at utdelingen av olympiske leker til Kina og Beijing og Russland og Sotsji, eller FIFA tildelingen av fotball-VM til Qatar, ikke har noe med politikk å gjøre. IOC og FIFA ønsker ikke å blande sammen sport og politikk. Tungetale på olympisk nivå.

Døra på gløtt. Men ikke alle dører har vært stengt mellom Kina og Norge. Idretten har på flere måter bidratt til at noen dører har stått på gløtt. Siden Norge er en stormakt i bordtennis for funksjonshemmede, Gerhard Heiberg er norsk og Antidoping Norge har gode forbindelser til Kina har det vært god kontakt på idrettspolitisk nivå, med informasjonsutveksling som eller ikke hadde funnet sted. At Kina skal arrangere ungdoms-OL i år og Lillehammer om to år har også gitt en møteplass for offisielle representanter for begge land. I Kina er det kortere mellom politikken og idretten enn i Norge, samtidig som kineserne greier å se forskjell på idrett og politikk. Slikt holder dører på gløtt. Enn så lenge.

Lex Heiberg. Gerhard Heiberg har også spilt en sentral rolle i dette bakdørsdiplomatiet. Både gjennom arbeidet med OL i Beijing, men også fordi det sitter flere kinesere i IOC med sterk tilknytning til Politbyrået. Han har også hatt god kontakt med det voksende antall russiske IOC-delegater. Og forholdet til russiske kandidater kan bli sentralt i tiden framover – også med tanke på Oslos ønske om å få OL i 2022. Spørsmålet er om disse kan brukes som ressurspersoner for politisk dialog eller om disse kun opptrer uten politisk agenda skulle russiske myndigheter ha vanskeligheter med å skille mellom Jens og generalsekretæren i NATO.

Maktforskyving. Det blir stadig flere russere og kinesere i IOC og tyngdepunktet i den olympiske bevegelse (og i den den internasjonale fotballfamilien) skyves østover fra Europe og USA og mot Asia. De siste utdelingene av OL og fotball-VM har vist dette og det er ikke lenger en automatikk at mesterskap og leker fordeles på forskjellige kontinenter. Dette har ikke bare skjedd av seg selv, men er en del av en politisk vilje i øst og Østen om å bruke sport som virkemiddel for å sette seg selv på kartet og komme i godt lys og i godt selskap. Ved siden av Russland, Kina og Qatar er Aserbajdsjan og Kasakhstan de viktigste arrangørene av idrettsarrangementer sør og øst for Norge i dag. Land som også er i Russlands interesseområde.

Russisk dominans. Russiske politikere og venner av Vladimir Putin har de siste årene fått stadig mer makt i internasjonal idrett. Det siste russiske IOC-medlemmet Alexander Zhukov er en nær venn av Putin (hvis Putin har venner?) og er tidligere visestatsminister og viseformann i parlamentet. Han ble nylig utpekt som leder for evalueringskommisjonen for lekene i 2022. Det er fem søkere til disse lekene og alle søkerland er i dag av stor strategisk interesse for Russland. Polen (Krakow) er en gammel venn som gikk over til fienden og er også et svært viktig NATO-land. Ukraina (Lviv) er i sterk konflikt med Russland og er delt mellom Vesten og Russland. Kasakhstan (Almaty) er en viktig alliert i Asia og forholdet til Kina (Beijing) er bedre enn på lenge. Mine rapporter forteller at det var den kinesiske presidentene Xi Jinping som gjorde best inntrykk på Putin av statslederne som var på besøk i Sotsji. Og til sist har vi Norge (Oslo), den vennlige naboen som snart får lederen for militæralliansen som ikke gjør noe annet enn å irritere Russland.

Storpolitikk uansett. Der er vanskelig å se for seg at valget av OL-by ikke har en eller annen storpolitisk dimensjon der Russland sitter med gode kort på hånda. Det er nok å nevne at Polens statsminister Donald Tusk oppfordret til boikott av Beijing-OL og uteble fra åpningsseremonien i Sotsji-OL. Slikt faller ikke i god jord hos mange av IOC-delegatene. Heller ikke de russiske.

Lex Ukraina. Konflikten mellom NATO og Russland over Ukraina kommer til å vare i lang tid framover. Med Jens som kaptein i førsterekka til NATO. Det er en mulighet for at det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland kan bli dårligere på grunn av dette. I politikken er det ofte lettere å ta mannen enn ballen. Hvilken rolle kan sportens spille?


Olympisk fripass? Jens Stoltenberg bør selv være forsiktig med å engasjere seg i idrettsdiplomatiet, der har han liten troverdighet. Det holder ikke med mange mil på sykkel i Nordmarka for å overbevise en sovende bjørn om at man har hederlige hensikter med det man gjør. Hva med vinter-OL til Beijing? Da kan Jens dra til OL som pensjonert generalsekretær i NATO uten å ta hensyn til fredsprisen. Verre blir det hvis Torbjørn Jagland gir fredsprisen til en russisk aktivist neste år. Det kan frata Norge både OL og stenge alle sportslige bakdører. Hvis ikke idretten vil det annerledes?

tirsdag 15. april 2014

Rettferdighet for alle

Historien. Jeg sitter og følger med på twitterfeeden min og alle sympatimeldingene til ofrene i Hillsborough-ulykken. Tragedien for 25 år siden endret manges syn på det å være fotballsupporter. Jeg husker de hjerteskjærende grimasene og de forfjamsede kommentatorene da Liverpool-supportere ble klemt i hjel i Sheffield og den grønne gressmatta ble brukt som sykeseng og likhus for vanlige fotballsupportere fra Merseyside. Når sønnen min på 12 i dag sitter og ser på minneprogrammer fra det som skjedde for 25 år siden, tror han ikke det han ser. Han har bare hørt om arbeidere som dør under byggingen av VM-arenaer i Brasil og Qatar.

Skyld. Som ensom Everton-supporter i en borettslagsblokk på Langhus (og med en far som fulgte ekstra godt med på Nottingham Forest, fordi keeperhelten Peter Shilton spilt der) var det lett å bebreide Liverpool-fansen for å lage bråk igjen. Det var mange Everton-supportere som bebreidet Liverpool for at det ikke ble et europeisk eventyr på 80-tallet, blant annet fordi engelske lag ble utestengt fra europeisk cupspill etter Heysel-tragedien i 1986. Det var lett å skylde på andre, den gang.

Forsoning. Men Hillsborough var noe annet. Det har jeg selv opplevd som Everton-supporter på Anfield og Goodison Park og på pubene rundt Stanley Park. Litt knuffing har jeg opplevd, men atmosfæren mellom de to lagenes supportere, i verdens beste fotballby, er stort sett vennlig. Mye takket være det som skjedde 15. april for 25 år siden. Ikke bare mellom byrivalene i Liverpool, men sympatien med de 96 som døde og deres venner og familie finner du over alt i alle klubber i England, også utenfor Storbritannias grenser. Det er sånn det skal være.

Stolt fotballhistorie. Markeringene vi ser på alle engelske fotballbaner denne påsken viser hvor sterkt fotballfamilien står samlet og hvor mye fotball betyr i samfunnet vårt. Den viser også at tragedier er med på å forme historien til fotballklubber. Like mye som Hillsborough-ulykken er en viktig markør og en identitetsskaper for Liverpool-fansen, er Munchen-ulykken i 1958 og falne fotballspillere fra Clapton Orient (nå Leyton Orient) under første verdenskrig, en viktig del av fotballhistorien til henholdsvis Manchester United og Leyton Orient i dag. Paradoksalt nok blir disse tragediene en del av en stolt fotballhistorie.

Mer sikkerhet. Bradford-brannen i 1985, Heysel-ulykken i 1986 og Hillsborough-ulykken i 1989 har formet arenasikkerheten i resten av verden, i hvert fall i den vestlige delen. Og i disse dager er det andre sikkerhetsbrudd og tragedier som preger media. De siste par årene har vi fått mange meldinger om tragiske dødsfall under byggingen av fotballanlegg i Brasil og Qatar, og når Sotsji-sluddet har smeltet, kommer det sikkert meldinger om uregelmessigheter under bygging av VM-arenaene i Russland også. Prisen mange fotballsupportere må betale for sikre anlegg i dag, er mange steder døde underbetalte og illegale bygningsarbeidere. Disse arbeiderne og deres familier er ikke en del av en stolt fotballhistorie, men er en del av en skamplett i fotballfamilien. De trenger også twitteratets, supporternes og politikernes sympati og engasjement.


Overføre lærdom. Jeg håper lærdommen fra forbrødring og forsoningsarbeidet etter Hillsborough (og andre ulykker) kan videreføres til et ekte engasjement for andre som er ofre for fotballtragedier i andre land. Hillsborough har vist oss hva fotballfamilien kan få til. Nå er det på tide å adoptere fler inn i denne familien. JFT96. JFAll.

tirsdag 8. april 2014

House of Olympic Cards

Krypere. Nå starter rotteracet mot OL 2022. I Bekel i Tyrkia arrangeres denne uken Sport Accord International Conference. Her møtes det som kan krype og gå av internasjonale idrettspolitikere. Og alle som kryper for dem.

Klisjeer. På konferansen får du høre alle klisjeene idretten har å by på, nesten uten motforestillinger. Det meste som er der av journalister er gamle travere og gamle kjente av dem som er delegater og mange av dem er spesielt fløyet inn for å dekke denne begivenheten. I Belek blir det vanskelig å skille mellom PR-rådgivere og pressefolk. I dette miljøet er det lett å bli blind på sin egen fortreffelighet. Også for dem som søker OL. Men bak kulissene lurer en rå maktkamp.

Realpolitik. Aldri før har det vært viktigere med et kritisk lys på internasjonal idrettspolitikk. Makten sentraliseres stadig mer og alle fyndord om demokratisering, mer åpenhet og moderasjon drukner i PR-kampanjer styrt av politikere med sin egen agenda. Med dette bakteppet blir den norske debatten om IOCs vilje til endring litt pussig. Flere norske røster har prøvd å skape balanse i regnskapet ved å beskrive IOC som en reformert bevegelse, men med forbedringspotensial. Det er en dristig øvelse. Det er ikke vanskelig å hevde at IOC har gått framover de siste 20 årene. Problemet er at resten av verden har gjort større framskritt. Det er lett å hekte seg på den nyvalgte IOC-presidenten når han han sier han vil endre IOC. Jacques Rogge hadde også store planer om reformer, uten å lykkes. Thomas Bach er også en maktpolitiker og er i allianse med personer som har en helt egen agenda en idealistiske reformer.

Nye kommisjoner. På konferansen i Bekel er det første gang idrettsverdenen får møte de nye kommisjonsmedlemmene og delegatene som IOC nylig har utnevnt. Det er blant disse at man må manøvrere seg for å få OL i 2022, og det er disse man må overbevise om økt demokratisering, mer fokus på menneskerettigheter og et mer nøkternt OL. Det ser vanskelig ut.

Utpekt. Valget av ledere og delegater og plassering i kommisjoner har ikke vært en demokratisk prosess. Lederne for de 30 kommisjonene og de spesielt utvalgte delegatene ble sannsynligvis plukket ut og plassert på møter mellom IOC-president Thomas Bach, generalsekretær i Sport Accord Marius Vizer og president i ANOC sjeik al-Sabah i Kuwait i forrige uke, hjemme hos al-Sabah. Her la de sitt eget House of Cards. Det er mange utnevnelser som er interessante, og det er særlig tre utnevnelser som er påfallende og som gir signaler om at det kan være forskjell på ord og handling i IOC.

Idrettens autonomi. For det første utnevnelsen av Patrick Hickey som delegat for å ta vare på IOCs autonomi (uavhengighet). Idrettens autonomi blir av mange idrettsledere omtalt som en gudegitt gave til idretten. Autonomi betyr at idretten har sitt eget regelverk og styresett utenfor resten av det sivile samfunn. I visse tilfeller er det bra. Mange hadde sittet i fengsel for voldsbruk hadde fotballkamper vært underlagt strafferetten. Men autonomi kan også skjule korrupsjon eller være en bekvem unnskyldning for å skille sport og politikk. I Tyrkia er idrettens autonomi grunnlovsfestet, noe som har ført til at politikere trekkes til idretten fordi de der kan de drive med korrupsjon uten å bli straffet. Lurer på om det er noen journalister som tar opp dette i Bekel denne uken? Patrick Hickey har sikkert svar?

Ære være Lukasjenko. Svaret til Hickey er jeg usikker på, men han har et frynsete rulleblad. Som leder for den Europeiske Olympiske Komité (EOC) ga Hickey Hviterusslands diktator Aleksander Lukasjenko – som for øvrig er lederen for den olympiske komite i Hviterussland – hedersutmerkelse for fantastisk innsats for den olympiske bevegelse i 2008. Seneste i 2011 ga han uttrykk for at Lukasjenko gjør en viktig jobb for den olympiske bevegelse. Idrettens autonomi?

Politisk protest. For det andre utnevnelsen av Mario Pescante som leder for IOCs FN-delegasjonen. Han gikk sterkt ut mot den amerikanske presidenten i forkant av OL i Sotsji fordi han sendte homofile representanter i sin delegasjon (og selv uteble) og har sagt at hans oppgave er å få inn en paragraf i den olympiske våpenhvilen som forbyr politiske protester under lekene.

Putins mann. For det tredje utnevnelsen Alexsander Zhukov som leder for evalueringskommisjonen av lekene i 2022. Zhukov var økonom i det sovjetiske finansdepartementet i mange år, har vært visestatsminister i Russland og er i dag viseformann i det russiske parlamentet. Han var også leder av den russiske OL-komiteen. Det hadde vært spennende å høre hva Patrick Hickey mener om autonomien i russisk idrett?

Russiske interesser. Zhukov er Vladimir Putins mann i IOC. Det gjør hans posisjon ekstra pikant: To av kandidatene til OL i 2022 – Lviv i Ukraina og Almaty i Kasakhstan – er i russernes interessefelt. Kommer Zhukov til å bruke konflikten i Ukraina mot Lviv? Og kommer han til å jobbe for Almaty for å skape tettere bånd mellom Russland og Kasakhstan. Dette er ikke bare konspirasjoner, men olympisk realpolitik.

PR-guru. Og bak alle disse lurer PR-guruen Jon Tibbs (Jon Tibbs Association). Han er PR-edderkoppen som har hatt en finger med i spillet i de fleste vellykkete søkerprosesser de siste årene. Han har sterke bånd til alle med makt i den internasjonale idrettsfamilien. Han stod bak kampanjene til Beijing, Athen og Sotsji-OL. Og han er i dag PR-mannen til ANOC, EOC og var personen som ledet kampanjen til Thomas Bach da han ble IOC-president, med sterk støtte fra sjeik al-Sabah i ANOC. Den siste tiden har han tatt oppdrag fra land med frynsete menneskerettighetsrykte og brukt idrett som middel for å gi dem et glanset ytre. Siste skudd på stammen er Turkmenistan. Jon Tibbs er en sterk bidragsyter for å flytte det olympiske maktsentrum fra Europa og Amerika til Asia.


Idealer eller realpolitik? Det er i dette makttriangelet Oslo 2022 skal bryte igjennom – enten gjennom idealistisk arbeid for en sunnere olympisk familie eller gjennom forhandlinger og kjøpslåing som ikke står i stil med de idealene man ofte fremmer i festtaler. Hvem snakker med hvem i Belek?

tirsdag 25. mars 2014

Putins verdensherredømme

Verdensherredømme. Vladimir Putin fester ikke bare grepet i internasjonal stormaktspolitikk. OL i Sotsji var bare starten på Putins verdensherredømme også i internasjonal idrett. Dette må Oslo2022 ta hensyn til.

Stor begivenhet. 6. april arrangeres Sport Accord International Convention (SAIC) i Belek i Tyrkia. Til tross for at den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdogan har forsøkt å stenge Twitter i Tyrkia tror jeg denne konferansen får mer oppmerksomhet enn vanlig. SAIC er verdens største årlige sportskonferanse og samler det som kan krype og gå av toppidrettspolitikere. Pluss noen til.

Putins mann. I styret til SAIC sitter Arkady Rotenberg – russisk oligark – og en av Vladimir Putins nærmeste venner. Han er presidentens sparringspartner i judo og har tjent milliarder av kroner på tvilsomme bygningskontrakter i Sotsji-OL som sjef for Stroygazmontazh Corporation. Og ikke minst: han står på USAs 20-på-topp-liste over russiske personer som skal straffes for det som skjer på Krim. USA vil straffe ham for å straffe Vladimir Putin. Til tross for dette har Rotenberg sagt at han vil dra til Belek og leve livet som normalt – sammen med sine idrettsvenner. Det betyr at Putin har sin representant godt tilstede i Tyrkia. Dette gjør årets SAIC spesielt interessant og betent. Internasjonal stormaktspolitikk kolliderer med internasjonal idrettspolitikk.

Judo for fred? Judo er fellesnevneren for sentraliseringen av makten i internasjonal idrett og er også sentrum for maktsentraliseringen i internasjonal idrett. Marius Vizer ble valgt til president i Sport Accord i St. Petersburg i 2013. Vizer er østerriker, med rumensk bakgrunn, tidligere offiser og har tjent seg rik på gambling og tobakk. I 2007 ble han valgt til president i det internasjonale judoforbundet etter intens kamp mot det koreanske IOC-medlemmet og mangemillionæren fra Sør-Korea, Yong-Sung Park. Rett etterpå ble Vladimir Putin utnevnt til æresmedlem i både det internasjonale og europeiske judoforbundet. Tilfeldig? Neppe. Det kan også legges til at den ivorianske generalen Lassana Palenfo leder det internasjonale judoforbundets etikkomité. Han er æresmedlem i IOC (IOC-medlem fra 2000 til 2012) og er leder for de afrikanske olympiske komiteer. I tillegg er han visepresident i det internasjonale judoforbundet og leder av det afrikanske judoforbundet. Hva han har gjort på den militære slagmarken er en annen historie. Kanskje den tilfredsstiller Putin?

Krigen mot IOC. Samtidig som Vizer tok over presidentstolen i Sport Accord i mai 2013 tok han også over styringen av SAIC, sammen med blant andre Arkady Rotenberg. Og Vizer og Rotenberg har store planer for Sport Accord. Her er noen av planene:

  1. Innføring av United World Championships (UWC) for alle olympiske og ikke-olympiske idretter fra 2017. UWC skal foregå hvert fjerde år.
  2. Et eget forsikringsselskap for sport og et eget internasjonalt sportslotteri som skal finansiere UWC og utviklingen av internasjonal sport
  3.  En egen internasjonal sportsbank
  4. At alle idrettspresidentene i de 35 olympiske idrettene automatisk skal få IOC-medlemskap.

Realpolitik. I all diskusjonen om IOC-reformer er dette problemstillinger som må tas på største alvor. Enten må IOC se på at det vokser fram en stor utfordrer til de olympiske leker med fare for at det knuser deres eget gullegg eller de må realitetsbehandle noen av forslagene fra noen av verdens mektigste (idretts)politikere. Skulle russiske oligarker og Russlands president bidra til disse reformene og spytte inn penger (for å hvitvaske penger?) vil også idretten i verste fall kunne rammes av amerikanske eller internasjonale sanksjoner. Her er det liten plass til menneskerettigheter.


Oslo2022 og Nato. Dette er problemstillinger, maktmennesker og maktkamper Oslo2022 må forholde seg til. Byfornying og et renere vinter-OL forsvinner raskt i kruttrøyken fra storpolitikken i internasjonal idrett. Jeg regner med at Oslo2022 stiller med en stor delegasjon i Belek. Her får de god anledning til å møte IOCs styre uten å rammes av IOCs etiske retningslinjer. Hva mener Oslo2022 om disse spektakulære forslagene? Og hva mener de om at Jens Stoltenberg kan bli Natos generalsekretær?

søndag 16. mars 2014

Med hjelmen på

Munnkurv. Samtidig som Oslo2022 sendte inn sin foreløpige OL-søknad påla IOC-medlemmet Gerhard Heiberg seg selv munnkurv. Han sa nok under OL i Sotsji, i følge ham selv. Det er dumt – både fordi OL-tilhengerne har lovet mer åpenhet i IOC og fordi Heiberg er en av få nordmenn som vet noe om reformer i internasjonal idrett. Ikke bare i IOC.

Slakk line. OL-kampanjen balanserer på slakk line. På den ene siden skal den vise nordmenn at Norge vilog kan endre IOC. På den andre siden må den tilpasse seg tyngdelovene i internasjonal idrett. At åpenhet, menneskerettigheter og nøkternhet passer den kritiske masse i Norge, betyr ikke det at det er vinneroppskriften for å få lekene til Oslo. Slik situasjonen er nå må noen gi etter. Spørsmålene er om Oslo2022 henger i en tynn tråd fordi den krever for mye og om IOC har lagt ut et sikkerhetsnett som fanger opp nye ideer.

Knockout. I disse dager er det også andre idrettspolitiske tyngdelover som er i sving i Norge. Det internasjonale amatørbokseforbundet (AIBA) truer med å kaste Norge ut av forbundet og å nekte norsk deltagelse i OL i Rio. Grunnen er at Norge pålegger norske boksere og stevner i Norge å bokse med hjelm. Det sørger den norske «knockout-loven» for. Det tillater ikke AIBA. For at hjelmen skal av trengs det en lovendring i Norge. Det kan ta tid og om ikke AIBA gir dispensasjon til Norges bokseforbund til å bokse med hjelm kan boksing kun bli et hardtslående minne i Norge.

Norsk eksepsjonalisme. Med den norske OL-søknaden er det lagt ved krav og spørsmål om organisering av OL i Oslo. Norge ønsker unntak fra reglene eller tilpasning til norske forhold. Om dette er en skinnmanøver eller en ekte tro på at dette gir Norge vinter-OL er jeg usikker på. Særnorske OL-krav og egne lover om hjelmbruk i boksing viser uansett en sterk tro på norsk eksepsjonalisme i internasjonal idrett. Hvis man mener at man greier å overbevise IOC om å se bort fra det olympiske charter eller endre charteret dramatisk, hvorfor ikke kjempe en ekstra kamp for å beholde boksehjelmen på?


Heibergs kamp. Hadde det ikke vært for Gerhard Heiberg hadde boksing ikke lenger vært en olympisk idrett. I 2006 fikk han i oppdrag å rydde opp i korrupsjon og et råttent poengsystem. Det greide han godt og hans jobb gjorde Heiberg til en populær mann i den internasjonale boksefamilien. Hva om Heiberg hadde beholdt hjelmen på og brukt sine kontakter i AIBA til å kjempe for norske interesser der? Da hadde han vist seg som en ekte idrettspolitiker og vist OL-skeptikerne i Norge at det er mulig å endre selv den sterkeste motstander. Uten å si et ord om OL i Oslo.

tirsdag 11. mars 2014

Idrettens glasnost

Trøbbel i tårnet. Sotsji-OL har skapt trøbbel for det norske OL-prosjektet. De høye kostnadene, IOCs dårlige håndtering av forskjellige konflikter og diskusjonen om bruk av kostbare PR-byråer har gitt OL-prosjektet og idretten mye negativ omtale. Løsningen på alle problemene er nå mer åpenhet – i IOC og i Idrettsforbundet. OL i Russland har skapt stor etterspørsel etter idrettens glasnost (åpenhet).

Feilfritt. I Norge har åpenhetsdebatten stort sett dreid seg om Idrettsforbundet ønsker eller har vilje til å fortelle om sin bruk av PR-byråer. Dette er en åpenhetsdebatt som ikke bare gjelder ressursbruk og hemmelighold i idretten, men også en debatt som dreier seg om mer overordnete problemstillinger om PR-byråers plass i politiske prosesser. I den sammenheng slår det meg at jeg nesten aldri har hørt noen klage på PR-byrået de har brukt. Skyldes det hemmeligholdet?

Stor tillit. Idretten i Norge er spesiell på to måter. Det er Norges største demokratiske bevegelse og den nyter stor tillitt hos det offentlige Norge og får av den grunn mye penger i offentlig støtte. Til nå har idretten forvaltet denne støtten med frihet under ansvar. Det gjør hemmelighold av godt betalte hjelpere ekstra problematisk. Har de noe å skjule?

Lukkethet. Åpenhetsdebatten har vært veldig ensidig. Den har utelukkende dreid seg om idrettens hemmelighold overfor opinionen – de som står utenfor idretten. Mange rare argumenter er brukt for å holde PR-kortene tett til brystet. Hvem har de brukt og hva har det kostet? I den sammenheng er det inngått et nesten komisk hemmelighold der PR-byråene og idretten skjuler kortene, men samtidig sier at de ikke har noe å skjule. Sånn skal man få til åpenhet i IOC.

Ærlighet. Det er en annen åpenhetsdebatt som har vært nesten totalt fraværende. Åpenheten mellom PR-byråene og idretten. Når man ikke vet hvem som er kundene til PR-byråene, vet man også lite om de også jobber for motstridende interesser. En dag for idretten og OL i Oslo, en annen dag for et internasjonalt bettingselskap? Dette bør også bli en del av åpenhetsdebatten.

Maktforskyvning. Hans Geelmuyden har sagt at hans bransje flytter makt. Også mangel på åpenhet handler om maktforskyvning. Makten Geelmuyden henviser til er den makten han gir kunden med sin kompetanse. Den makten han ikke nevner er makten hans bransje har over kunden (i vårt tilfelle idretten) – enten fordi de (kanskje) vet hva konkurrenter står for og ønsker, fordi det er tidligere klienter, eller fordi de senere kan bruke sin innsikt fra arbeidet med idretten til å hjelpe de med motstridene interesser. Det hadde vært spennende om PR-byråer noen ganger måtte betale for å jobbe for en kunde fordi det var så mye læring i det til senere oppdrag.

Verre enn verst. Det eneste som kan være mer skadelig for idretten enn dette er om idretten er klar over at rådgiverne jobber for konkurrerende interesser, men ikke bryr seg om det. Da blir selvfølgelig lukkethet bekvemt både for kunde og klient.

Miste kontrollen. Og her er vi ved sakens kjerne. Siden idretten er en demokratisk organisasjon og nyter stor tillit hos liten og stor kan hemmelighold og eventuelt dobbeltspill få myndighetene eller den kompakte majoritet til å kreve innsyn og mer kontroll. I ytterste konsekvens kan det bety at idretten kommer på statsbudsjettet og/eller blir underlagt offentlighetsloven. Da mister idretten mye av sin selvstendighet og må begynne å konkurrere med sykehus og barnehage om ressurser. Da sitter makten på helt andre hender enn tilfellet er i dag. Hvem skal man da be om hjelp? PR-byråer som vet hvordan man flytter makt?


Glasnost. I det russiske OL-landet satte man på 1980-tallet i gang Glasnost (åpenhet) (og Perestrojka (omstrukturering)) i håp om å reformere et lukket og inngrodd system. Det gikk galt. Det førte til fullstendig kollaps og et helt nytt verdensbilde. Er dette prisen man må betale for glasnost i idretten, også?