mandag 31. januar 2011

United Bakeries og NRK

Alsgaard imponerer! De fleste som så Thomas Alsgaard gå åpningsdistansen i NM på ski i Steinkjer ble imponert over hans tredjeplass. Men hvorfor gikk Alsgaard? Til lokalavisa sier han at han går på ski fordi det er gøy og fordi han bruker dette som trening til årets store mål, Vasaloppet. Det som er sikkert er at Team United Bakeries fikk mer omtale enn vanlig fordi han er en (ny)gammel idrettshelt som jobber som tv-kommentator, samtidig som han er en del av United Bakeries kommersielle langrennsteam. Det er for eksempel Team United Bakeries han representerer når han skal gå Vasaloppet seinere i år, og ikke Eidsvold Værk som han representerte i NM. Dette kan være problematisk for NRK både fordi det gir United Bakeries mye mer oppmerksomheten enn det som er naturlig - på en såkalt reklamefri tv-kanal - og fordi det er en av kommentatorene som sørger for denne oppmerksomheten.

Paralleller til USA. I Norge har ikke dette skapt mye diskusjon, men en tilsvarende sak har gjort det i USA. Under Rose Bowl første nyttårsdag kritiserte den meget kjente ESPN-reporteren Erin Edwards NIKE-skoene til spillerne til Texas Christians fordi de var glatte. To uker etterpå signerte Edwards en stor sponsoravtale med Reebook, NIKEs største konkurrent på skomarkedet. Eksperter på etisk journalistikk har stilt spørsmål ved om det er riktig at journalister i det hele tatt bør sponses. Samtidig viser det seg at sportsreportere er en egen rase i denne sammenheng. Direktøren til Pew Research Center, Tom Rosenstiel, hevder for eksempel at sportskommentatorer i USA er unntatt fra vanlige etiske standarder når det gjelder sponsing. I USA finner man flere eksempler på at de som er knyttet til sportssendinger har sponsorer, mens det finnes svært få nyhetsreportere som har det. Nyhetsreportere setter – som vi alle vet – sin egen integritet høyt. Er det slik også i Norge?

Mesternes Mester. Erin Edwards har stort medietekke og er et godt sponsorobjekt. Hun ble i 2008 og 2009 av Playboy kåret til den mest sexy sportskommentatoren og var i fjor i finalen i den amerikanske versjonen av Skal vi danse? Og så er hun en av de mest kjente tv-fjesene til sportskanalen ESPN. Markedsverdien til Thomas Alsgaard er også stor – og den blir ikke mindre når han blir en del av NRKs sendinger på NRKs nest beste sendetid. Hvor stor han er for NRK får vi se når NRK setter opp en ny sesong av Mesternes Mester...

Bakholdsmarkedsføring på NRK. Selv om Thomas Alsgaards motiver bare var å gå NM fordi det er gøy er dette et eksempel på bakholdsmarkedsføring (Ambush Marketing). At han representerte Eidsvold Værk, men ikke gikk med Eidsvold-drakta er et signal om det. Det er mange måter å drive bakholdsmarkedsføring på. Team United Bakeries og andre Team-strukturer er ikke bare en alternativ måte å organisere idrettslag på, men også en direkte måte å konkurrere med etablerte sponsorer på. Det er også en direkte måte å ta opp kampen med sponsorer som har knyttet seg til arrangementer som ski-NM på. Jeg vet ikke om noen bakerfirmaer var sponsorer av ski-NM, men var det det er dette en form for direkte angrep på dem. Men vi har også tilfeldige angrep ved at for eksempel tv-kommentatorer nevner sponsorer på tv. I tilfellet Alsgaard blir det litt spesielt fordi det er kommentatorkolleagene hans som profilerer produktet til Alsgaard. Spørsmålet er om dette er uproblematisk for NRK. Under et ski-NM er kanskje ikke dette noe stort problem, men hvis NRK har mange ekspertkommentatorer som er tilknyttet forskjellige Team under ski-VM, kan det føre til problemer med sponsorene til dette mesterskapet.

Tiltagende fenomen. Bakholdsmarkedsføring er et tiltagende fenomen. En grunn er at det blir stadig dyrere å knytte seg til store arrangementer som sponsor. Det gjør mange mindre aktører kreative. Naturlig produktplassering som en gul lue på kjente utøvere eller en flaske Red Bull i hånda på en utøver etter målgang, er eksempler på denne typen markedsføring. En annen grunn er at det blir vanskeligere å komme i tv-ruta som tradisjonell sponsor. Litt av grunnen er digitalisering av tv-sendinger (som blant annet gjør det mulig å ta opp sendingene og spole over reklamen) og som gjør at du må plassere produktene dine i tv-ruta under tv-sendingen for i det hele tatt å få oppmerskomhet. En tredje grunn er muligheten nye medier som Facebook og Twitter gir. Når det gjelder sosiale medier ser det ikke ut som United Bakeries har tenkt stort. Den ene videoen fra Steinkjer som er lagt ut er allerede fjernet. Mon tro om det var opptak fra NRKs sendinger? Andre er betydelig bedre. Red Bull gratulerte stadig vekk sine utøvere med sine prestasjoner under OL i Vancouver selv om det ikke var tillatt.

Over til Vasaloppet. Det blir spennende å høre om hvor mange ganger Thomas Alsgaards kolleger nevner Team United Bakeries under årets Vasalopp. Og om det i det hele tatt betyr noe…?

fredag 21. januar 2011

Israel og Palestina sammen mot OL!

Kulturboikott av Israel? Fortsatt er det mange som diskuterer kulturboikott av Israel på grunn av Israels politikk overfor palestinerne, og særlig på grunn av den israelske blokaden av Gaza. Regner man idrett som en del av kulturbegrepet – det såkalte utvidete kulturbegrep – har diskusjonen om kulturboikott kanskje fått et nytt og viktig element. I midten av januar inngikk Israel og Palestina formelt idrettssamarbeid frem mot OL i London 2012.

Solidaritetstanken. De siste årene har det vært vanskelig for både palestinere og israelere å reise på internasjonale idrettsarrangementer. Dette har IOC mislikt sterkt og de har over en lengre periode prøvd å megle i konflikten. Både for å følge den olympiske solidaritetstanken og for å vise verdenssamfunnet at idrett kan spille en viktig rolle i fredsarbeidet.

Håp. Som en protest mot blokaden av Gaza arrangerte blant annet det palestinske fotballforbundet i fjor et alternativt fotball-VM i Gaza i forkant av VM i Sør-Afrika for å sette søkelys på den trange situasjonen der, men også for å vise håp. Håpet har blitt styrket med avtalen denne uken. Avtalen mellom den israelske olympiske komité, den palestinske olympiske komité og det palestinske fotballforbundet skal gjøre det lettere for utøvere, trenere og ledere å reise på treningssamlinger og til konkurranser og det skal bli enklere å få med seg utstyr. Begge de nasjonale olympiske komiteene skal samarbeide med nasjonale myndigheter for å etablere best mulig rammebetingelser for de to nasjonene i forkant av OL i London 2012.

Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. Det er med andre ord ikke vanskelig å finne negative idrettseksempler i denne regionen. Derfor er denne ukens avtale et positivt signal.

Kampen om Nobelpris. Det er usikkert om denne avtalen vil dreie diskusjonen om kulturboikott av Israel. Det jeg er sikker på er at dette blir en hendelse som ville telle i konkurransen mellom IOC-president Jacques Rogge og FIFA-president Sepp Blatter om å få Nobels fredspris. Etter at Sepp Blatter ga Qatar fotball-VM i 2022 har mange – merkelig nok – lansert Sepp Blatter som fredspriskandidat. Det blir for ingenting å regne skulle Rogge greie å forene Israel og Palestina på idrettsbanen – og det uten amerikanernes hjelp. Vi får håpe at samarbeidet i alle fall holder til sommeren 2012.

tirsdag 18. januar 2011

Idrett på spill i EU

Europeisk motbakkeløp. Da EU innlemmet sport i Lisboa-traktaten 1. desember 2009 var mange optimistiske på idrettens vegne – mange trodde at mer penger ville tilflyte idretten. Det har ikke skjedd. Utviklingen har gått mot regulering av idretten på bekostning av idrettens selvstendighet. Dette kan gå utover idrettsaktivitet og idrettspolitikk, ikke bare i EU, men også i Norge. Det er ikke bare finanskrisen som har skylden for dette. Verken idretten, EU-parlamentarikerne, EU-byråkratene med idrett som spesialfelt eller kommisjonen har greid å formulere en tydelig idrettspolitikk.

Olympisk hjelp? Det var ventet mye av det belgiske formannskapet (som ga fra seg stafettpinnen ved nyttår), blant annet fordi IOC-president Jacques Rogge er belgier. IOC har vært en pådriver for å sikre idrettens selvstendighet og for å sikre opphavsretten til idrettsarrangementer og tv-avtaler. Men lite har skjedd. Når det ungarske formannskapet nå har tatt over er man atter optimistisk fordi den ungarske presidenten Pál Schmitt også er IOC-medlem. Men ting blir sjelden som man tror.

Grønn spillpolitikk. Frykten for regulering gjelder også på spillpolitikken. Bekymringen kommer både fra land som ønsker å beholde spillmonopolet, de som ønsker nasjonal regulering av spill og de som nyter godt av pengene disse spillene gir. På dette området kan ting skje raskt. Det belgiske formannskapet har lagt grunnlaget for et Green Paper (rapport eller forslag til politikk uten forpliktelser) som man forventer skal komme ut i begynnelsen av 2011. Forslaget vil omfatte fire temaer: Internettipping og sosialpolitikk (spillegalskap), illegale aspekter ved internettipping (hvitvasking av penger og kampfiksing), tilbakeføring av penger til offentlige formål (finansiering av idrett) og håndhevelse av spillreglementet (tilsyn med med spill).

Internettet. Forslaget vil i hovedsak dreie seg om internettspill. Enn så lenge er spillmonopoler (a la Norge) trygge så lenge man begrunner dette med sosiale hensyn. Men, det er et stort men. I en rettsavgjørelse i EU-domstolen i september 2010 uttrykkes det tydelig at et spillmonopol ikke kan forsvares hvis man driver aggressiv markedsføring for spill. For mye reklame og høye gevinster kan med andre ord true det norske spillmonopolet.

Fransk åpning. Mye av debatten om internettspill dreier seg om ”den franske modellen”. I mai 2010 innførte Frankrike en ny spillovgivning. Den nye ordningen har tilsynelatende vært en suksess. På seks måneder har Frankrike omsatt for ca. 500 millioner Euro (260 millioner på idrett). 35 selskaper har fått lisens på spill i Frankrike. Det mange fremhever som den største suksessen i Frankrike er den nye grasrotordningen. I 2010 går 1,3% av omsetningen til grasrotformål. I 2012 skal den være 1,8%. Grasrotordningen er annerledes enn den norske som fordeler tilsvarende 5% av tippernes innsats til idrettslag eller foreninger som tipperen selv bestemmer. I Frankrike går pengene til idretter som det blir tippet på.

Grasrotkrøll. Den franske ordningen har skapt problemer på to områder: valg av spillobjekter og grasrotmottagere. Rugby har for eksempel hatt problemer med å bli et spillobjekt fordi franske lotterimyndigheter ikke skjønte kampsystemet til rugby. Dermed fikk de ikke grasrotinntekter. Samtidig har UEFA forsøkt å få grasrotpenger for alle Champions League-kamper fordi de mener de har opphavsretten til turneringen. Dette har de ikke fått medhold i, men de kan få penger for Champions League-kamper som spilles i Frankrike. Hvis flere europeiske land innfører den franske ordningen skal du ikke se bort i fra at UEFA til slutt blir Europas største grasrotmottager!

TV-rettighetenes Bosman-dom. Det som kan påvirke norske forhold mest på kort sikt er utfallet av en dom om tv-rettigheter i Europadomstolen. I disse dager foregår en rettssak mellom Premier League og den kvinnelige pubeieren Karen Murphy fra Portsmouth. Murphy har importert greske dekoderkort for å spare penger på Premier League-sendinger. Dette sparer hun over 50.000 kroner på. Mange pubeiere har fulgt Murphys eksempel og det har fått Premier League til å reagere. Det er to prinsipper som her står mot hverandre: fri flyt av varer og tjenester mellom EU-land og innholdsprodusenters rett til differensiert salg av egne produkter. Premier League mener pubeierne bryter loven om opphavsrett, mens Murphys advokater mener at BSkyB (som har tv-rettighetene) og Premier League (støttet av La Liga, Serie A og Bundesliga) hindrer konkurranse og opptrer som en monopolist.

Murphys lov. Skulle pub-eieren vinne er det mye som kan skje: 1) Europa kan bli ett marked og vi får én markedspris for hele Europa. Det vil føre til inntektstap for fotballen og for klubbene; 2) tv-selskapene fortsetter å selge eksklusive rettigheter til forskjellige land, og aksepterer at det grå markedet vokser. Resultatet kan være at Asia blir viktigere enn Europa; 3) de internasjonale og nasjonal forbundene og de sterkeste seriene etablerer sine egne tv-selskaper og splitter markedet opp i flere plattformer - mobiltelefon, internett, tv oa. I EU karakteriseres et utfall som lar pubeiere fortsette som de vil som TV-rettighetenes Bosman-dom.

Konsekvenser for Norge? Utviklingen på alle de tre områdene vil få betydning for Norge. Skulle reguleringsiveren ta overhånd i EU kan dette gå ut over idrettens eget regelverk og få konsekvenser for idrettsarrangementer. Det kan påvirke idretten som sponsorobjekt. Skulle utviklingen i Norge og andre land gå mot en fransk løsning vil spørsmålet om opphavsretten til hver enkelt idrett bli et hett tema. Enkelte har spøkt om at spillselskapene etter hvert må kjøpe rettighetene til spillobjektene. Og skulle pubeiere begynne å diktere framtidens medieavtaler i idretten vil utviklingen av nasjonal idrett stå på spill.


Dette er en redigert versjon av min artikkel i januarutgaven av Norsk Tippings magasin Spill.

torsdag 6. januar 2011

Hjemmefordel i Asiamesterskapet i fotball

Qatar og fotball. Asiamesterskapet i fotball starter nå i Qatar. Det er andre gang Qatar arrangerer mesterskapet (sist gang i 1988), men denne gangen er det heftet ekstra stor oppmerksomhet rundt mesterskapet, siden Qatar kontroversielt fikk fotball-VM i 2022. Det store diskusjonstemaet etter at Qatar fikk VM – ved siden av anklagene om korrupsjon – har vært varmen i Qatar. Asiamesterskapet vil helt sikkert påvirke debatten om VM i 2022 bør legges til vinteren eller ikke. På den måten blir mesterskapet kanskje det viktigste Asiamesterskapet noen gang. Men det er også interessant på andre måter.

Hjemmefordel. Det var en stor overraskelse at Irak vant i 2007. Det var overraskende at et krigsherjet Irak kunne gå til topps i denne turneringen, og mange – inkludert meg selv – mente at Iraks triumf var godt for nasjonsbyggingen til et skjørt land. I ettertid har det vist seg at fotball som nasjonsbygger har hatt begrenset kraft – også i Irak. Men det var også overraskende at ingen av de fire vertsnasjonene (Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam) ble blant de fire beste. Det er sjelden vare i denne turneringen. Som i Afrikamesterskapet i fotball er hjemmefordelen stor i Asiamesterskapet. Av fjorten mesterskap har vertsnasjonen vært i finalen åtte ganger og har seks ganger gått av med seieren. I Afrikamesterskapet har vertsnasjonen vunnet elleve av 26 mesterskap og det har bare hendt tre ganger at vertsnasjonen ikke har vært blant de fire beste nasjonene (1984, 1992 and 1994). På den måte skiller Asiamesteskapet (og Afrikamesterskapet) seg fra for eksempel EM i fotball. Av tretten EM har vertsnasjonen bare vunnet tre ganger (1964, 1968, 1984) og vært tapende finalist én gang (2004).

Cup er cup. Et annet interessant trekk er at suksess i Asiamesterskapet ikke betyr suksess i fotball-VM. Her skiller Asia seg også fra Europa. Saudi-Arabia, Iran og Japan har gjort mest suksess i Asiamesterskapet. Alle har vunnet tre ganger hver. Sør-Korea er på andre plass med to turneringseire. Ingen av de tre mestvinnende lagene i Asiamesterskapet har gjort det stort i VM. Saudi-Arabia har en 12. plass i VM i 1994, Iran har en 14. plass i 1978 og Japan har en 9. plass i 2002, som sine beste resultater. Sør-Korea er det laget som har gjort det best i VM med en 4. plass i 2002.

Korrelasjoner. Selv om det er et visst sammenfall mellom storhetstid i Asiamesterskapet og besteplasseringer i fotball-VM er det liten korrelasjon mellom suksess i Asiamesterskapet og suksess i fotball-VM. I de fleste tilfellene har ikke lag som har gjort det bra i Asiamesterskapet i fotball engang greid å kvalifisere seg til fotball-VM. På dette området skiller Europa seg ut. Bortsett fra VM i 2002 har alltid ett eller flere lag som har vært blant de fire beste i EM vært blant de fire beste i VM to år etter. Også her ligner Asia på Afrika, men med Afrika et lite løvehode foran. Afrika har tre syvendeplasser (Kamerun i 1990, Senegal i 2002 og Ghana i 2010). Og Egypt – som har vunnet Afrikamesterskapet syv ganger – har bare kvalifisert seg til VM to ganger (1934 og 1990), der de endte opp på trettende og tyvende plass.

Qatar om vinteren. Qatar har aldri kvalifisert seg til fotball-VM og selv om landet skulle ha suksess på hjemmebane i Asiamesterskapet er det lite trolig at de stiller opp i Brasil i 2014. Mest sannsynlig kommer Qatar til å entre VM-gresset først på hjemmebane i 2022. Det er også en hjemmefordel i fotball-VM. Mange vil hevde at Qatars hjemmefordel er sommervarmen. For å motbevise det må de gjøre det bra på eget gress i år, i januar. Og skulle Qatar mot de fleste odds gjøre det bra i år får vi nok et argument for å flytte fotball-VM 2022 til vinteren