onsdag 22. desember 2010

Klimaendringer i idretten

Været berører oss. Det er mye snakk om været i disse dager. Som vanlig er været mot normalt. Det er to måter å tilnærme seg ekstremvær på. Det ene er klimatiltak, og det andre er å tilpasse seg værforholdene. I nasjonal og internasjonal idrett er det stadig mer snakk om det siste. Det så vi senest da Qatar fikk fotball-VM i 2022. Nå har man begynt å snakke om å flytte fotball-VM til vinteren for å unngå den største heten. Krav om flytting av idrettsarrangementer på grunn av været vil øke i årene som kommer.

Vinterbrudd. Etter at England tapte kampen om fotball-VM i 2018 og Qatar fikk retten til å arrangere VM i 2022, har vinterpause i fotballen blitt heftig diskutert. Debatten foregår på to nivåer. For det første har engelskmennene erkjent at deres eneste sjanse i VM-sammenheng er å vinne fotballturneringen og ikke retten til å holde mesterskapet. Medisinske undersøkelser viser at det er flest skader på spillere som spiller i januar og februar. Det betyr at spillere i Spania, Tyskland og Italia pådrar seg mindre skader enn tilfellet er i England fordi de har vinterpause og ikke England. Man må ha friske spillere (og uthvilte spillere) for å vinne VM og andre mesterskap. Det har man etter hvert erkjent i England.

Qatar for varmt. For det andre har fotball-VM i Qatar ført til en diskusjon om flytting av VM til vinteren fordi det er så varmt i Qatar på sommeren. Dette er ikke like populært på den britiske balløya, blant annet fordi et mesterskap ikke bare varer i én måned for dem som kommer lengst i turneringen, men det krever også forberedelser og rekonvalesens i etterkant. Et VM varer i realiteten i to måneder. Et opphold på to måneder i Premier League er lenge og det kan være drepen for fotballinteressen i England (og andre steder).

Ramadan 2022. I VM-år justerer de fleste ligaer kalenderen etter tidsplanen til VM. I Norge har man for eksempel tilpasset seg ved å starte sesongen tidligere eller avsluttet senere for å få plass til en lengre pause midt i sesongen. Forskyvning av sesongen kan kanskje være løsningen for Qatar-VM også. Enten arrangerer man VM før sesongen i de største ligaene eller rett etter at de er avsluttet. Men dette er ikke uproblematisk. Religion kan være en utfordring. I følge den muslimske kalenderen starter Ramadan 2. april i 2022. Det betyr at VM er uaktuelt i april. Da er det ikke mange andre måneder å ta av hvis man skal ta hensyn til de største ligaene i verden. London-OL har møtt på store problemer fordi OL foregår under deler av Ramadan i 2012.

Tilskuerløst VM. Kanskje ender man opp med VM når det pleier å være – midt på sommeren – og på airconditionerte stadioner, og med de fleste fotballtilhengerne hjemme i tv-stua si fordi de ikke orker å dra til et land med nesten 50 varmegrader. Tv-kanalen Al-Jazeera – som har hovedkontor i Qatar – og som har tv-rettigheter til blant annet Premier League – kommer sikkert til å gni seg i hendene hvis så skulle skje. De får nok tv-rettighetene til fotball-VM også. For miljøet vil dette være den beste løsningen fordi færre vil fly til Qatar. Det vil også løse uendelig med sikkerhetsproblemer og gjøre det overflødig å spøke om homoflies aktiviteter før og etter kamper, slik Sepp Blatter tillot seg for en liten stund siden.

Tipping på været. Det er én aktør som ennå ikke har vært på banen når det gjelder kampendringer: Bookmakerne. De kommer helt sikkert på banen ved en senere anledning. I disse vintermånedene har mange bookmakere tapt penger fordi kamper er avlyst. Betfair – verdens største bookmakerfirma – skal ha hatt et dramatisk fall i aksjekursen de siste månedene delvis på grunn av værsituasjonen i England. Inntektene til flere selskaper har sikkert også falt den siste tiden. Noe av dette har de selvsagt tjent inn igjen på tipping om været, men det kompenserer neppe for tapet av avlyste kamper. Når man samtidig vet at mange bookmakerfirmaer er hovedsponsor til mange av lagene i Premier League (og i andre store ligaer) vil lange opphold midt i sesongen både ta fra disse selskapene inntekter fordi det blir færre kamper å tippe på, og det vil ta fra dem verdifull tv-eksponering.

Lite miljøengasjement. Det er lite sannsynlig at bekymringen for været hos engelskmenn, fotballspillere, FIFA og bookmakere vil skape et miljøengasjement rundt fotball-VM. Det eneste store eksemplet på at et internasjonalt idrettsarrangement har skapt økt miljøbevissthet er Beijing-OL. Da man innførte datokjøring og stengte de fleste fabrikkene i Beijing for å unngå luftforurensing under OL skapte det en større miljøbevissthet i Kina og Beijing.

Kald sommer? Forurensing skaper ikke bare globaloppvarming, men også ekstremvær og merkelige værutslag. Kanskje redningen for FIFA er at Qatar får en ekstra kald sommer i 2022?

torsdag 16. desember 2010

Sportileaks


Wikidretten? Mange er overrasket og sjokkert over Wikileaks-dokumentene som blir porsjonert ut av Julian Assange og hans kampfeller i disse dager. Flere sjokk kommer sikkert, for dem som lar seg sjokkere. Så langt har vi ikke hatt anledning til å bli sjokkert av store avsløringer fra idrettsverdenen – verken om idrett i politikk eller politikk i idrett. Dette forteller oss mye om begrensningene til Wikileaks og om hvem som bestemmer i den internasjonale idrettsverdenen.

Tre saker. Blant flere hundre tusener Wikileaks-dokumenter har det til nå kun kommet frem noen få saker som dreier seg om idrett og politikk. Det er egentlig bare snakk om tre saker: en sak dreier seg om fotballpolitikk i Burma og to saker dreier seg om amerikanske vurderinger av terrorisme i forbindelse med Beijing-OL 2008 og Rio-OL 2016.

Aung San Suu Kyi for Wolves! Burma-avsløringen er mer galgen-morsom enn oppsiktsvekkende. Wikileaks-dokumenter antyder at burmesiske myndigheter først ønsket å legge inn et bud på Manchester United og deretter å tvinge forretningsfolk i Burma til å opprette en profesjonell fotballiga. Saken viser at man i totalitære regimer lett kan bli stormannsgal. Uansett tviler jeg på at Aung San Suu Kyi ville heiet på Alex Fergusons disipler. Hun holder nemlig med Wolverhampton Wanderers!

Beijing-OL igjen. ”Avsløringene” av terrortrusselen mot Beijing-OL er heller ikke særlig spennende eller overraskende. Trusselvurderingen er skrevet av en amerikansk diplomat ved USAs Beijing-ambassade og kilden er en kinesisk etterretningsoffiser. I dokumentet står det at terrorister fra Øst-Turkestan – stedet der uigurene bor i Kina og som vi vanligvis kaller Xinjiang – planla å bombe George W. Bush, Gordon Brown, David Miliband, Condoleezza Rice, mange andre VIPer, Hong Kong, Shanghai, åpningsseremonien og avslutningsseremonien. Det er grunn til å tro at kinesiske myndigheter ville kommet med slike påstander uansett om det var sant eller ikke fordi de hele tiden ønsker å legitimere undertrykking av uigurer blant annet ved å referere til terrorfaren de utgjør. På den annen side er det lett å få gehør for en slik virkelighetsbeskrivelse fordi OL er et yndet mål for terrorister og alle frykter det verste.

Wikileaks gir terroristene en fordel? Amerikanske vurderinger av sikkerheten og terrortrusselen mot OL i Rio – som ennå ikke har funnet sted – er mer interessant. Wikileaks avslører fordomsfulle amerikanske vurderinger av brasilianere og brasiliansk mentalitet. I korte trekk vurderer amerikanske diplomater i Brasilia at Brasil ikke er forberedt på det store innrykket som skjer i 2016. Dokumentene nevner mange hull i sikkerheten. Amerikanernes vurderinger kan tolkes på flere måter. For det første kan mye skje og disse vurderingene sier litt om dagens situasjon, men lite om hva som vil skje i 2016. Vi har allerede sett at brasiliansk politi har startet opprenskninger i Rios favelaer. Der i gården har OL-forberedelsen med andre ord startet. For det andre kan slike avsløringer avdekke at OL har blitt gitt på sviktende grunnlag. Sikkerhet er en viktig del av søknaden. For det tredje – og kanskje noe av det som er problematisk med Wikileaks – er at opplysninger om sikkerhetsbrudd både kan gi terrorister en fordel når de planlegger terrorangrep mot Rio og det kan skape unødig frykt lenge før lekene starter. Terroristene kan med andre ord innkassere to seire seks år før OL starter når slikt kommer ut.

Brasil verre enn Norge? Når det gjelder amerikanske vurderinger av terrortrusselen mot Rio-OL er det viktig å ha i bakhodet at Brasil og Lula har ført en upopulær utenrikspolitikk sett med USAs øyne. Brasil har ingen offisiell terrorliste, de oppfatter ikke FARC-geriljaen i Colombia som en terrororganisasjon og betrakter både Hamas og Hizbolla som legitime politiske partier. Når vi i tillegg vet at Lula kommer fra venstresiden i brasiliansk politikk skjønner vi at USA – og særlig George W. Bushs undersåtter – er skeptiske til det som skjer i Brasil. På dette området er amerikanske vurderinger av Brasil svært like vurderingene de gjorde av Norge i det samme tidsrommet.

Wikileaks' begrensninger. Hva sier disse avsløringene om Wikileaks og idrettens plass i det internasjonale samfunnet? Den sier først og fremst at amerikanske diplomater – og andre diplomater – ikke rapporterer hjem om det som foregår på idrettsbanen. For det andre – og dette er kanskje den fundamentale kritikken mot Wikileaks – får vi lite informasjon om de landene som har minst åpenhet og ytringsfrihet, men mye fra land som på ytringsfrihetsskalaen skårer svært høyt. I demokratiske land er idretten ikke en del av statsapparatet og regnes derfor heller ikke som en del av statsanliggende som det bør rapporteres hjem om. I land med mindre åpenhet betyr ofte idretten langt mer som nasjonsbygger og undertrykker enn tilfellet er i demokratiske stater. Etter at Saddam Hussein falt i Irak har vi fått skrekkhistorier om idrettspolitikken som ble ført der. Greier Wikileaks å få tak i informasjon fra de mest lukkede landene vil vi også få flere historier som inkluderer idrett. Til sist viser Wikileaks-avsløringene at idrettsverdenen og idrettsdiplomatiet fungerer på en helt annen måte enn det tradisjonelle diplomatiet. Mindre blir skrevet ned og flere uskrevne lover gjelder. Det rammer også Wikileaks.

søndag 5. desember 2010

England og FIFA - en uhellig allianse

Engelsk selvransakelse. Etter VM-nederlaget for Russland er engelsk presse i ferd med å gå seg selv – eller rettere sagt – FIFA i sømmene. FIFA er korrupt, er konklusjonen fra alle engelskmenn (og mange briter) etter at Russland snøt England for VM-moroa i 2018 og Qatar banket USA ned i støvlene for VM i 2022. Som vanlig i VM-sammenheng tok engelskmennene seieren på forskudd, og som vanlig skylder de på andre når det går galt. Spørsmålet er hva engelskmennene skal klage på.

FIFA & Coe. For mange har lagt vekt på den siste dokumentaren FIFAs Dirty Secret, laget av Andrew Jennings og BBC Panorama og som handler om korrupte FIFA-topper. I beste fall var denne dokumentaren dråpen som fikk begeret til å flyte over. Men dette dreier seg om langvarig hat mellom England og FIFA. De verste beskyldningene mot FIFA kom i 2007 like før England lanserte sitt kandidatur for VM i 2018. I dokumentaren FIFA & Coe beskyldes FIFAs visepresident Jack Warner for å stikke av med penger som skulle gå til spillerne til Trinidad og Tobago. Påstanden kom fra formannen i det skotske fotballforbundet og ble bekreftet av landslagskeeperen til Trinidad og Tobago, Shaka Hislop. Det ble også satt et kritisk lys på FIFAs kansellering av sponsoravtalen med MasterCard og den nye avtalen med VISA. For denne manøveren måtte FIFA betale en stor erstatning til MasterCard.

Coes verden. Men kanskje det viktigste søkelyset var på Sebastian Cole – mannen som sikret London OL i 2012. Fra 2006 til 2008 var Sebastian Coe leder for FIFAs etiske komité. I denne perioden brakte han ikke en eneste (viktig) sak til torgs. Beskyldningen i dokumentaren som kom like før han gikk av som leder i denne komiteen, var at han hadde tilpasset seg FIFAs korrupte vaner for å få VM til England. Hvis dette er tilfelle har han i så fall spilt på feil hester. Mange kan være korrupte, men ikke alle har like mye innflytelse. I motsatt fall har han gjort et forsøk på å bringe fram problemfylte saker, men blitt kraftig motarbeidet. Begge muligheter var i Englands disfavør.

Gratulerer, Putin! Det er liten tvil om at Jack Warner er god på urent trav. De siste dagenes avsløringer viser at han allerede før avstemmingen i Zürich inviterte Vladimir Putin til Trinidad og Tobago for å feire seieren – selv om han rett før avstemmingen lovte prins William og statsminister David Cameron at de kunne stole på ham. Warner var ikke en av de to som stemte på England. Dette har opprørt engelskmennene og for dem vært beviset på FIFAs korrupthet. Men så enkelt er det ikke.

Boris snur. Etter Englands triste sorti i Zürich har Londons borgermester Boris Johnson trukket tilbake invitasjonen til FIFA om å bo gratis på det fasjonable Dorchester hotell. Johnson hadde invitert pampene i FIFA til dette hotellet under OL som et ledd i kampanjen for å få VM. Når engelskmennene trekker tilbudet tilbake i skuffelsen over at de ikke fikk mesterskapet viser også engelskmennene at de er villig til å ty til bestikkelser for å få FIFA-toppene på glid. På den måten blir kritikken mot FIFA hul.

Labour slår Tory! Som en liten kuriositet og litt konspiratorisk er det interessant å legge merke til at da Sebastian Coe bidro til å få OL til London var det med støtte fra og i samarbeid med Labour-statsministeren Tony Blair og Labour-politiker og London-borgermester Ken Livingstone. Da avgjørelsen om fotball-VM ble tatt var Tory-politikeren og overhusrepresentanten Sebastian Coe i spann med Tory-statsministeren David Cameron og Tory-politiker og London-ordfører Boris Johnson. Spørsmålet er om Labour var bedre på internasjonalt renkespill enn det de nye Tory-politikerne er.

FIFA - en av mange. Mange har lurt på hvorfor FIFA er korrupt. Dette er et vanskelig spørsmål å besvare. Løfter vi hodet og ser litt utover internasjonale idrettsorganisasjoner ser vi at mange internasjonale organisasjoner er korrupte eller har blitt beskyldt for korrupsjon. En enkel forklaring er at i de fleste internasjonale organisasjoner er det mange land som ikke er demokratiske, og siden ett land har en stemme er muligheten stor for at udemokratiske land bruker udemokratiske midler for å få gjennomslag for sine ting eller lar seg bruke av andre som betaler godt.

Spinningtime. Tony Blairs spindoktor Alastair Campbell (og Burnley-supporteren) gjør på sin blogg noen betraktninger om hva slags organisasjon FIFA er. Han bruker Press Freedom Index som en metafor på hvor vi kan plassere pampene i Zürich og dermed hva som må til for å få VM. På denne indeksen er Qatar på 121. plass, Russland på 140 og England på 19. plass. Campbell plasserer FIFA nærmere Russland og Qatar enn England. Poenget hans er at skal England noen gang vinne budkampen om VM må England bli mer lik FIFA - det vil si spille spillet på FIFAs premisser - slik Qatar og Russland har gjort. Alternativet er å samle alle gode krefter for å få endret FIFAs spilleregler. Spania, Portugal, Nederland, Australia, Belgia og Japan - alle i samme tapergruppe som England-har mulighet til å utnytte momentum og samarbeide om dette. Gjør de ikke det vitner det kanskje om at de fortsatt går god for dagens ordning.

Paraplydrink i Port of Spain. Torsdag 9. desember var FNs internasjonale anti-korrupsjonsdag. Det ble satt lite fokus på mulig korrupsjon og skittent spill i FIFA den dagen. Jeg ser nå fram til å se bilder av Vladimir Putin med paraplydrinker i Port of Spain.

torsdag 2. desember 2010

Mediebyråer vinner fotball-VM!


Byråkamp. Kampen om å få fotball-VM i 2018 står ikke mellom Russland og England, men mellom BDO (Russland) og Weber Shandwick (England). Det er disse konsulentfirmaene som har lagt opp media- og lobbystrategien til de repsektive kandidatene og det er deres råd og strategi som vil være avgjørende når FIFAs eksekutivkomité tar avgjørelsen.

Kjendistreff. I disse dager er det mange celebriteter i Zürich for å mykne FIFAs eksekutivkomité før de skal avgjøre hvem som får fotball-VM i 2018 og 2022. Jeg har tidligere hevdet at nærværet av kjendiser og politikere er overdrevet. Nå stiller alle med toppa lag og da blir litt av vitsen borte. Det var noe annet da Gro Harlem Brundtland sikret Norge Lillehammer-OL. Svenskekongen lider ennå etter dette. Det som er tungen på vektskålen er hvor godt hver kandidat har jobbet på grå hverdager.

Grå eminenser. På disse grå hverdagene er det de grå eminensene (kommunikasjonsbyråene) som gjør den viktige jobben med å få ut det riktige budskapet og å trykke på de viktige mansjettknappene. Det er mange byråer som har spesialisert seg på rådgivning for land som ønsker VM og OL. Noen av de mest kjente er Abold (fotball-VM Sør Afrika 2010 og Tyskland 2006), TSE Consulting (fotball-EM Ukraina og Polen 2012, Samveldelekene i Dehli 2010, og OL i Brasil i 2016) og Jon Tibbs Association (Sotsji-OL 2014, Beijing-OL i 2008 og Athen-OL i 2004). De har også bidratt til tap for kandidater, men deres kompetanse er overveldende.

Vinter-OL i Monaco. Akkurat nå er jeg på konferanse i Monte Carlo der vi diskuterer om og hvordan sport kan bidra til en bedre verden (jeg kommer tilbake til dette senere). Her er også de tre søkerbyene til vinter-OL i 2018: München, Annecy og PyeongChang. Hadde Tromsø fortsatt vært OL-kandidat hadde det vært disse byene Tromsø skulle ha konkurrert mot. Representantene for disse byene er ikke her for å høre hallelujarop om idrett, men de er her for å påvirke media og IOC-representanter for å få OL. Og med seg på laget har de store medieselskaper. Annecy samarbeider med Havas Sports and Entertainment, München har med seg Abold (og har et samarbeid med Jon Tibbs), og PyeongChang har ansatt medierådgiverne til blant annet Korean Air og bruker byrået Vero Communication.

Amatør. Alle representantene for de forskjellige søkerbyene – både VM og OL –driver målrettet arbeid. De har laget filer på alle representanter de ønsker å påvirke og de prater løst og fast med disse personene, ofte uten å nevne sitt kandidatur. I en samtale med en representant for Annecy og en nordkoreansk delegat på denne konferansen fikk jeg føling med hvor sensitivt dette spillet er: Da jeg spurte direkte nordkoreaneren om han var for eller i mot at Sør-Korea skulle få OL i 2018 var svaret at han i dette spørsmålet ikke kunne skille sport fra politikk og han meddelte derfor at han støttet det franske kandidaturet! Da nordkoreaneren forlot bordet fikk jeg en leksjon av den franske representanten om hvor lite klokt det er å gå rett på sak slik jeg gjorde. For hennes del håper jeg at Annecy går av med seieren 6. juli neste år.

Syndebukker. Rådgiving for søkerkomiteer er blitt stor business og når FIFA har bestemt seg for vertskap i 2018 og 2022 sitter de store rådgivningskontorene igjen som seierherrer. De som vinner vil bli mer attraktive og de som taper vil vite hvordan man taper. Det som er sikkert er at det enten er David Beckham (England), Bill Clinton (USA), Zinedine Zidane (Qatar) eller Ronaldo (Spania-Portugal) som får skylde hvis de taper. Fordi de fleste tror at alt avgjøres på et par dager i Zürich. Det er ikke sant!

søndag 28. november 2010

Koreansk toalettdiplomati

Toalettbesøk. På toalettet under åpningsseremonien i fotball-VM i Sør-Afrika i sommer tok den nordkoreanske ambassadøren til Pretoria et kraftig tak i armen til sin sørkoreanske kollega og truet Sør-Korea med ikke-spesifiserte tiltak hvis ikke Seoul stoppet å anklage Nord-Korea for å ha senket det sørkoreansk marinefartøyet Cheonan. Cheonan ble senket mars i år og 46 sørkoreanere døde. Denne hendelsen er et viktig bakteppe til det som når skjer mellom Nord- og Sør-Korea. Kanskje det var bombing av øya Yeonpyeong den nordkoreanske ambassadøren siktet til? Tildragelsen i Pretoria er en god illustrasjon på hvor få kanaler og anledninger de to koreane – som teknisk sett fortsatt er i krig – har til diplomatiske samtaler. Spørsmålet er om idrett kan brukes som diplomatisk kanal for å bedre forholdet mellom de to fiendene. Utover toalettbesøk på idrettsarenaer vel og merke.

Smarte idrettsutøvere. Vanligvis kritiseres idrettsutøvere for å bry seg lite om politikk. De er mest opptatt av seg selv og sitt. Men i noen tilfeller – særlig i tilfellet Korea – kan idrettsutøveres manglende politiske engasjement være en styrke. Vi så noen lyspunkter under årets Asia-mesterskap i Kina. På grunn av den nordkoreanske nedskytingen av det sørkoreanske skipet i mars har nord- og sørkoreanske utøvere offisielt ikke hatt lov til å snakke med hverandre under årets Asia-leker. Og det har forekommet protestaksjoner i basketball og fotball – men det har foregått på tribunen. Vanlig protestaksjon har vært å snu seg når nasjonalsangen til motparten blir spilt. Men man har også sett spontan forbrødring mellom utøvere fra de to landene: den sørkoreanske gullmedaljevinneren i pistolskyting, Hong Seong Hwan hjalp den nordkoreanske bronsevinneren Kim Jong Su opp på seierspallen til begges glede; det var en gemyttlig tone mellom de nord- og sørkoreanske spillerne basketballkampen mellom de to; og den kvinnelige sørkoreanske fekteren Yun ok-hee uttalte at fekterne fra de to landene er svært gode venner også utenfor banen. Selv om dette er spredte eksempler gir det i hvert fall noen glimt av håp.

Sportsdiplomati. Forholdet mellom de to landene har de siste tiårene vært bedre på idrettsbanen enn på det politiske plan. Fotball (ved siden av bordtennis, basketball, turn og taekwondo) har spilt en viktig rolle i forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. I 1990 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Året etter deltok de to statene med felles lag i junior-VM i Portugal. Da Sør-Korea tok fjerdeplassen i fotball-VM i 2002, sendte Kim Jong-Il overraskende et gratulasjonstelegram til Sør-Koreas president Kim Dae Jung. Og i 2002 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul. De to landene marsjerte inn sammen på åpningsseremoniene i Sydney-OL i 2000 og i Athen-OL i 2004. I 2002 betalte Sør-Korea for den nordkoreanske heiagjengen til Asialekene i Busa, og utøvere fra de to landene marsjerte sammen under åpningsseremonien i Asialekene i Doha i 2006. Det var ventet at de skulle delta under samme flagg under OL i Beijing, men til manges skuffelse skjedde ikke det. Den offisielle begrunnelsen var at de ikke ble enige om uttaksreglene – Nord-Korea ville ha uttak basert på befolkningstall, mens Sør-Korea ville ta ut etter prestasjoner. Dette tilbakeslaget viste at Kina har – til tross for sin styrke – begrensete muligheter til å påvirke koreansk forsoning. Det er ikke bra for Kina.

2008. Bruker vi idrettsbanen som målestokk startet en ny frysningstid mellom de to landene i 2008. Et tydelig signal på det fikk vi på fotballbanen. Nord- og Sør-Korea spilte 26. mars 2008 for første gang på 15 år en tellende fotballkamp mot hverandre. Da spilte de kvalifiseringskamp for å komme til fotball-VM i Sør-Afrika 2010. Det var ikke problemfritt I utgangspunktet var det Nord-Korea som hadde hjemmebane. Men da Nord-Korea nektet Sør-Korea å bruke eget flagg og synge den sørkoreanske nasjonalsangen før kampen og heller foreslo at de skulle heise et fellesflagg og spille en felles koreansk hymne, flyttet FIFA kampen fra Pyongyang til Shanghai i Kina.

Mer enn toalettdiplomati. Flere har spekulert i om Sør-Koreas søknad om å få vinter-OL i PyeongChang 2018 og fotball-VM i 2022 vil bli spolert av nordkoreanske bomber og sørkoreansk uforsonlighet. Forutsatt at det ikke bryter ut full krig mellom de to koreane igjen er konflikten mellom de to landene et dårlig argument for ikke å gi Sør-Korea slike idrettsbegivenheter. Når vi vet at idrettsbanen er en av de få arenaene der nord- og sørkoreanere møtes kan slike mesterskap og leker faktisk være med på å bygge bro. Det vi i hvert fall må unngå er at forholdet mellom de to landene kun får utfolde seg på toalettet.

mandag 22. november 2010

Sotsji-OL stopper NATO-utvidelse?


Samarbeid med Russland. På NATO-toppmøtet i helgen bestemte alliansen seg blant annet for å inngå et tettere samarbeid med Russland og det lanserte 2014 som året for tilbaketrekking fra Afghanistan. 2014 er ikke hvilket som helst år for Russland: da skal Russland arrangere vinter-OL for første gang. Sikkerhet kommer til å være et hett tema i forbindelse med OL. Da kan det være greit å ha et godt forhold til NATO.

1979-2014. Den sovjetiske invasjon av Afghanistan i 1979 førte til massiv boikott av sommer-OL i Moskva i 1980, og til gjengjeldelsesaksjon fra Sovjetunionen og noen av dens allierte i Los Angeles i 1984. Nok en gang kan Afghanistan være i sentrum når OL skal arrangeres, men denne gangen får Afghanistan-spørsmålet et annet fortegn. Det blir ikke lenger snakk om konflikt, men om samarbeid mellom de to rivalene fra den kalde krigen.

Russisk tilbakeholdenhet. NATO har en god stund forsøkt å engasjere Russland i Afghanistan og forsøkt å få dem til å bidra med materiell for å bekjempe Taliban. Russland har vært lite lysten på et slikt samarbeid blant annet fordi de har en vond fortid i Afghanistan, fordi de har vært motstander av NATOs planer om rakettskjold i Europa, og i protest mot at NATO leker med tanken om å innlemme Georgia i NATOs gode selskap.

Krig under OL. NATOs nærvær i Russlands nærområde og NATOs rolle i Afghanistan kan få stor betydning for sikkerhetsopplegget for Sotsji-OL. OL-byen ligger bare noen missilskudd unna Georgia og nært et urolig Kaukasus. Så sent som i 2008 under åpningsseremonien under Beijing-OL gikk Georgia og Russland til krig mot hverandre. Dette viser hvor sårbart og konfliktfylt dette området er.

Balkan i miniatyr. I forkant av OL i Athen i 2004 var NATO så misfornøyd med sikkerhetssituasjonen i Hellas og i Balkan-regionen for øvrig at de lanserte militærøvelse Distinguished Games for å støtte opp under sikkerhetsopplegget i OL. I tillegg bidro Russland med ekspertise for å forhindre terrorangrep fra tsjetsjenske terrorister. I 2014 kan det hende det er Russland som trenger assistanse for å holde terroristorganisasjoner fra Kaukasus i sjakk. Jeg tør minne om at Balkan ofte er blitt kalt et Kaukasus i miniatyr…

Heroinferie. Som en del av øvelsen Distinguished Games tok man hjem fly fra Afghanistan for å sikre middelhavsområdet. Sikkerhetstiltakene var så omfattende i denne delen verden at det ryktes at narkotikamafiaen på Balkan tok OL-ferie for å inngå unødvendige konfrontasjoner. Det førte til at opiumsproduksjonen i Afghanistan fikk et løft og til argumenter om å bli lenger i Afghanistan for å bekjempe, ja nettopp opiumsproduksjonen.

Georgia on my mind. Det er vanskelig å spå hva et tettere samarbeid mellom NATO og Russland vil bety. Men det kan føre til at Russland får militær støtte fra NATO i forbindelse med OL og at Georgia får en sentral rolle i dette samarbeidet. Paradoksalt nok kan det føre til flere NATO-tropper i Georgia der Georgia blir en mellometappe i tilbaketrekningen fra Afghanistan, samtidig som Georgia kan se lenger etter NATO-medlemskap. Det er tross alt grenser for samarbeidsvilje.

mandag 8. november 2010

George W. Bushs viktigste beslutning


14-6. George W. Bush bruker ikke mye plass på idrettspolitikk i sin selvbiografi. Det kunne han ha gjort. Boken fokuserer på 14 viktige beslutninger i Bushs liv (decision points) og den skal innholde 6 avsløringer. Blant de viktige beslutningene (”the most consequencial decisions”) er beslutningen om å droppe alkoholen i 1986, beslutningen om å gå til krig i Irak i 2003 og tiltak for å demme opp for finanskrisen i 2008. Det blir spennende å se om hvor mye plass han bruker på baseball?

Sportsidiot. Kanskje nevner han at han er den første presidenten som har spilt Little League? Mange – særlig i Europa – har idiotforklart USAs 43. president. Uten å ta ideologisk standpunkt til hans presidentgjerning er det fullt mulig å kalle George W. Bush for en sportsidiot – eller snarere baseballidiot. Hadde han holdt seg til baseballen og ikke til ondskapens akse eller waterboarding kunne verden sett annerledes ut for mange – i USA, i Irak og i Liverpool.

Bush ødelegger Liverpool. Baseballen har fulgt George W. Bush fra han drømte om å bli guvernør i Texas, i hans presidentgjerning og i tiden som praktiserende ekspresident. Bush ble medeier i Texas Rangers i 1989 og solgte seg ut i 1998. Fra 1989 til 1994 var han administrerende direktør i klubben, men forlot roret som direktør da han ble guvernør i Texas i 1994. Bush tjente store penger på salget av sine aksjer i klubben i 1998. I 1989 hadde han investert $606.000 og ved salget satt han igjen med $14.9 millioner. Dette var penger som kom godt med i presidentvalgkampen to år etter. Aksjene solgte han for øvrig til Tom Hicks, en av de to amerikanerne som i 2007 kjøpte Liverpool FC, og som nesten greide noe Everton aldri har greid – å slå den røde klubben konkurs. Hicks var også en viktig bidragsyter til George W. Bushs to presidentvalgkamper i 2000 og 2004, en såkalt Bush-pionér (som alle som ga over $100.000 i valgkampbidrag ble kalt). Med tvilsom bruk av nettverksanalyse kan vi si at det var George W. Bush som gjorde Liverpool til en bakgårdsklubb.

Bush som Yankee. Da George W. Bush flyttet inn i Det Hvite Hus tok han med seg ca. 250 signerte baseballer inn i det ovale rom. Dette var flere baller enn det Bill Clinton tok med seg inn i det samme kontoret, og ballene til Bush skal også ha utkonkurrert antall bøker i det ovale rom på dette tidspunktet. Da flyene dundret inn i World Trade Center 11. september i 2001 var det ikke bøker den ferske presidenten hadde bruk for, men politisk teft. Det viste han til gangs da han noen uker etter entret Yankees Stadium for å kaste den første ballen i den tredje World Series-kampen mellom New York Yankees og Arizona Diamondbacks (for øvrig favorittlaget til John McCain som tapte primærvalget mot George W. Bush i 2000). Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for "helping to do what all Americans are doing now, which is keeping the country doing what it typically does at this time of year,". Selv lunkne New Yorkere fikk troen på sin nye president etter dette.

En av få. Da Bush kastet den første ballen i denne World Series-kampen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det. Barack Obama har ennå til gode å kaste første ballen i en World Series-kamp. I år kastet George W. Bush den første ballen i den fjerde World Series-kampen mellom San Fransisco Giants og Texas Rangers. Bilder fra denne kampen er sendt verden rundt uten referanser til hvor mye Bush betyr for baseballen og hvor mye baseballen betyr for Bush. I Norge ble kampen omtalt som en helt vanlig baseballkamp, hvis baseball i det hele tatt ble nevnt…

Bush i IOC? George W. Bush er den eneste amerikanske presidenten som har nevnt dopingproblematikken i en State of the Union-tale. Det gjorde han i 2004. Han var bekymret for dopingens ødeleggende effekt på idretten. Selv om Bush ikke alltid støttet fair play i politikken var han svært opptatt av dette i idretten. Dette viste han også da han var baseballdirektør – da var han blant annet intens motstander av wild cards i baseball (dvs. å gi lag som ikke kvalifiserer seg til World Series en ny mulighet). Dette var mot Bush konkurranseetiske prinsipper. Det er heldigvis ikke russiske tilstander i USA, så Bush kan ikke håpe på en ny presidentperiode. Men kanskje han har en framtid som leder for det internasjonale dopingbyrået WADA eller kanskje IOC?

Bushs viktigste beslutning. George W. Bush skal visstnok ha hatt store kvaler med å velge mellom guvernørposten i Texas i 1994 og jobben som kommisjonær i Major League Baseball (dvs. leder for baseballigaen). Da George W. Bush i primærvalget i 2000 ble spurt om hva som var hans største tabbe, svarte han at det var da han som direktør for Texas Rangers skrev under på bytteavtalen med Sammy Sosa og Harold Baines i 1989. Sammy Sosa ble senere en av baseballens største stjerner, men ikke for Bushs Texas Rangers. Spørsmålet er om det ikke var dummere at Bush ga seg med baseball

onsdag 20. oktober 2010

Asia-leker med språkproblemer

Mislykkete leker? Bare en måned etter at India er ferdig med Samveldelekene skal Kina arrangere Asialekene. Asialekene foregår i Guangdong-provinsen mellom 12. og 27. november, hovedsakelig i byen Guangzhou. Under Asia-lekene blir det neppe mye snakk om Nobel-prisen til Liu Xiaobo. Allikevel kan det være viktig å minne om Lius advarsler i forkant av Beijing-OL: et mislykket OL vil føre til en forverret menneskerettighetssituasjon i Kina. Det samme kan gjelde Asialekene.

Stressyndrom. Som i forkant av OL i Beijing har kinesiske myndigheter strammet grepet i forkant av Asia-lekene. Dette har jeg tidligere kalt det olympiske stressyndrom: kinesiske myndigheter tar alle forholdsregler for å hindre at idrettsarrangementet bidrar til et ustabilt Kina. Det blir foretatt ekstra sikkerhetsøvelser og kinesisk politi kontrollerer potensielle bråkmakere. En viktig forskjell fra OL er imidlertid at disse tiltakene ikke blir overvåket av vestlig media: her er det ingen Usain Bolt eller Michael Phelps som deltar, bare ”ukjente” utøvere.

Språktrøbbel. Selv om ikke vestlig media eller internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har tenkt mye på idrettsarrangementet i Kina i november har kineserne selv skapt trøbbel for seg selv med sin språkpolitikk. I juli uttalte en politiker fra Guangdong at tv-sendingene fra Asia-lekene skulle foregå på mandarin og ikke på kantonesisk. Siden de fleste i Guangdong snakker kantonesisk skapte dette stor misnøye. Flere ganger i juli og august har det vært protester med opptil 1000 demonstranter mot målformen på tv-sendingene fra Asia-lekene. Under ligger en frykt for at mandarin på sikt skal erstatte kantonesisk som språk i regionen. Denne situasjonen er eksplosiv og i frykt for at slike protester skulle utarte seg tillot for eksempel ikke myndighetene i Guangdong demonstranter å markere årsdagen for Mukden-hendelsen i 1931, bombingen av en japanskeid jernbanestrekning i Manchuria brukt av japanerne i invasjonen av Manchuria. Myndighetene var redd for at anti-Japan-demonstrasjoner skulle utarte seg til anti-kommunistparti-demonstrasjoner.

Kaos og orden. Jeg har blitt spurt av flere journalister om hvordan jeg vurderer Samveldelekene i India i år. Sportslig sett var de mer vellykket enn mange fryktet. Det tyder på at mange var mer fordomsfulle til disse lekene enn de burde ha vært. Sammenligner vi med Beijing-OL er det noen svært interessante ting å bite seg merke i. Den største forskjellen mellom OL og Samveldelekene er at lekene foregikk i to forskjellige politiske regimer. India er et demokrati (riktignok med flere mangler) og Kina er et autoritært land. Det mange har karakterisert som kaos er til en hvis grad et resultat av at India er et demokrati og at mange forskjellige interesser har kjempet mot hverandre i forkant av lekene. OL i Beijing ble stramt styrt fra sentrale myndigheter og det manglet ikke på penger. Samfunnsmodellen preger også protestene mot lekene. I Kina greide myndigheten å samle det kinesiske folket til støtte for lekene. Protestene som kom, kom utenfra og bidro ytterligere til å forsterke kinesernes nasjonalisme. I India har protestene stort sett kommet innenfra og bidratt til det mange i Vesten har kalt ”kaos”. Sier dette noe om vår holdning til hvilken samfunnsmodell vi liker at idrettsarrangementer skal foregå i. Kaos mot orden? Demokrati mot autoritært styre?

Svarteper? Spørsmålet er om språkproblemene i forkant av Asia-lekene er et signal om at Kina også kan få ”kaotiske” leker. Kanskje. Det vitner i hvert fall om at kinesere ikke er ett folk slik kinesiske myndigheter ofte gir inntrykk av, blant annet når de kommenterer Nobelprisens fornærmende effekt på hele det kinesiske folk. Og skulle språkproblemene føre til ytterlige protester og bråk, og til at lekene ikke blir så vellykket som kinesiske myndigheter ønsker, kan kinesiske myndigheter i hvert fall ikke skylde på Vesten. Kanskje kinesiske menneskerettighetsaktivister får svi for dette, og denne gangen uten vestlig mediedekning?

onsdag 13. oktober 2010

Fotballrangering med politiske variabler


Kroatisk fallgrep? Mange kommentatorer har fryktet at Norge kommer til å falle på FIFA-rangeringen på grunn av eksperimentering med spillesystem og urutinerte spillere i kampen mot Kroatia. FIFA-rangeringen bestemmer blant annet seedingen ved trekking av kvalifiseringsgrupper og gruppeoppsett i mesterskap. Norge var en gang på andreplass på denne rankingen, men er i dag på 14. plass. Sier disse plasseringene noe om hvor god Norge er? Den amerikanske Soccer Power Index (SPI) kan kanskje bidra i denne diskusjonen.

Ny indeks. For dem som ønsker et korrektiv til FIFA-rangeringen er Natan Silvers SPI et kjærkomment tilskudd. Natan Silver er en av USAs fremste valganalytikere og skriver i dag jevnlig på New York Times’ nettsider om senats- og kongressvalget i USA (http://www.fivethirtyeight.com/). Det spesielle med Silvers analyser er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers. Metodene han bruker har vist seg svært gode på amerikanske valg og han er en av dem som med størst presisjon greier å forutsi (predikere) valgutfall. Denne metoden har han også – på oppfordring fra den amerikanske tv-kanalen ESPN – brukt til å rangere landslag i fotball.

Konkurransekoeffisient. Sammenligner vi SPI og FIFAs rangering ser vi at de blant annet rangerer førsteplassen og Norge forskjellig. På FIFA-rankingen er Spania på topp, mens Brasil troner på SPI. Norge ligger på 14. plass hos FIFA, men på 18. plass på SPI. Hvorfor forskjellig? Natan Silver har lagt inn – det han kaller – politiske variabler. Slik jeg tolker det er dette subjektive elementer som FIFA ikke tar med. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultater og har med en ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. For Norge kan det bety at skulle for eksempel Moa skåre mange mål for Hannover, men bli spart i landskamp så kan Norge hoppe oppover på rankingen selv med tap for Norge. Det er potensialet til Norge som teller, ikke nødvendigvis resultatet.

B-lagsindeks? For dem som tviholder på FIFA-rangeringen kan et argument for å ignorere SPI være at denne indeksen er laget av en amerikaner – de har jo ikke peiling på fotball? For dem som mener at treningskamper ikke er så viktig kan få trøst av SPI – der kan det hende at Norge klatrer på listen til tross for tapet mot Kroatia – Norge stilte jo tross alt med et B-lag!

torsdag 7. oktober 2010

IOC noe for Nobelkomiteen?

Tette koblinger IOC og Nobels fredspris. Flere ganger har IOC vært foreslått til Nobels fredspris. Etter alt bråket som har vært rundt IOC den siste tiden vil vel mange mene at IOC fortsatt bare kan drømme om fredsprisen. Men det er tettere bånd mellom IOC og Nobelsfredspris enn mange aner.

Olympisk fredsprisvinner. Den eneste fredsprisvinneren som har deltatt som utøver i OL er Philip John Noel-Baker som fikk Nobels fredspris i 1959 for sitt arbeid for nedrustning. Han deltok i OL tre ganger (1912, 1920 og 1924) og fikk sølv på 1500 meter i OL i Antwerpen i 1920. Han fikk ikke prisen for sine olympiske prestasjoner. Spørsmålet noen stiller seg er IOCs prestasjoner bør krones med Nobels fredspris.

Nobel og Coubertin. Den moderne olympiske idé og bevegelse ble skapt i omgivelsene til internasjonale fredsaktivister på 1800-tallet. Både Alfred Nobel og Pierre de Coubertin var sterkt påvirket av Bertha von Suttners bok Ned med våpnene. Nobels testamente ble skrevet i 1895 og Alfred Nobel døde året etter, samme år som de første moderne olympiske leker fant sted i Athen.

Fredsprisvinnere støtter IOC. På den olympiske kongress i 1894, på Sorbonne i Paris – da IOC ble opprettet – ble det presentert en liste over støttespillere til kongressen. På denne listen finner du Henri Dunant og Frederic Passy (de førets fredsprisvinnerne i 1901), Elie Ducommon (vinner i 1902), Bertha von Suttner (vinner i 1905), Fredrik Bajer (vinner i 1908) og Henri La Fontaine (vinner i 1913), i tillegg til Det internasjonale fredsbyrået (vinner i 1910) som var etablert i miljøet rundt alle disse fredsaktivistene. Ikke bare var de olympiske idealer tuftet på fredstanken og voldgift, men de hadde også støtte av flertallet av fredsprisvinnerne før den første verdenskrig. I tillegg var det mange andre Nobel-vinnere i Coubertins vennekrets, blant annet Wilhelm Ostwald, nobelprisvinner i kjemi i 1909.

Våpenhvile. Pierre de Coubertin var som sagt påvirket av de politiske aspektene ved antikkens OL og av den internasjonale fredsbevegelsen i sin samtid. I antikkens OL var det særlig den olympiske våpenhvilen - Ekecheiria - som Coubertin festet seg ved. I tilknytning til antikkens olympiske leker (fra år 776 f. Kr. til år 393 e. Kr.) ble det erklært våpenhvile, som varte en måned før, under og etter lekene. Hovedformålet med våpenhvilen var å sikre deltagere og tilskuere trygg reise til og fra lekene. Før OL på Lillehammer i 1994 innledet FN og den olympiske bevegelse et samarbeid for å blåse liv i våpenhvileideen fra antikkens OL. I 1993 henvendte 184 nasjonale olympiske komiteer seg til FN med en oppfordring om å være med på en verdensomspennende våpenhvile. Våpenhviletanken fikk formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Etter det har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med OL, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile.

Samaranch skuffet. Da Juan Antonio Samaranch fikk tale i FNs generalsforsamling under FNs 50-årsjubileum i 1995 var IOC-presidenten hellig overbevist om at han var en het fredspriskandidat, blant annet på grunn av OL-våpenhvilen og fordi han mente OL forente nasjoner som ellers var i krig og konflikt. Denne æren ble han aldri tildelt og det skal etter sigende være en av hans eksellenses største nederlag. En av grunnene til at han ikke fikk prisen kan være fordi han var sportsminister under Franco, en annen kan være at den olympiske bevegelse har et stykke igjen før den kvalifiserer til Nobels fredspris.

Nominert av Hitler. Pierre de Coubertin ble nominert til Nobels fredspris av det tyske utenriksdepartementet etter de ”vellykkete” lekene i Berlin i 1936 og han fikk 10.000 riksmark av Adolf Hitler for den gode reklamen lekene ga Tyskland. I ettertid har dette heftet ved den olympiske bevegelse. Men det er sannsynlig å tro at IOC har bitt nominert flere ganger etter dette. Med sitt tette samarbeid mellom IOC og FN – blant annet for å oppnå FNs tusenårsmål og med observatørstatus i FN – og den allmenne forstillingen om at sport nesten kan løse alle verdens problemer gjør at IOC stadig blir nevnt. Sist temaet ble nevnt var under OL i Vancouver da et IOC-medlem fra Uruguay foreslo at IOC aktivt burde kjempe for å få Nobels fredspris. Forslaghet fikk støtte fra FNs spesialrådgiver for sport, Wilfried Lemke som mente IOC var en meget sterk kandidat til fredsprisen. På dette svarte IOC-president Jacques Rogge at det ikke ligger i IOC ånd å foreslå seg selv til slike priser.

IOCs tur? Siden 1901 har 25 organisasjoner fått Nobels fredspris, men ingen av disse har brukt idrett som aktivt virkemiddel for å fremme freden. Jeg er sikker på at alle ved IOC-kontoret i Lausanne kan tenke seg at det blir 26 og at den nyvalgte IOC-presidenten Thomas Bach villig tar imot prisen på Coubertin, Noel-Baker og IOCs vegne. Alt i IOCs ånd. Men uten folkets applaus?

onsdag 8. september 2010

Tony Blairs olympiske reise


Tonys reise. Tony Blairs bok ”A Journey” har igjen satt søkelyset på hans kontroversielle tid som statsminister. I memoarboken blottlegger han seg selv og dem han har møtt, og det er selvfølgelig hans forhold til Gordon Brown og hans beslutning om å støtte USA i krigen i Irak som til nå har fått mest oppmerksomhet. Jeg mener at Tony Blairs rolle i spillet rundt London-OL bør få mer oppmerksomhet! I hvert fall etter å ha bladd i boka hans (sidene 544 - 552).

Overraskelse. Da London dro i land OL i Singapore i 2005 var det mange som mente at dette var Tony Blairs fortjeneste og at det var et lyspunkt i statsministerens ellers mørke hverdag. De fleste kommentarene om denne seieren dreide seg om hvor viktig han hadde vært for søkerkomiteen ved personlig å møte opp i Singapore. Men boken ”A journey” korrigerer dette bildet kraftig og viser at veien til IOC-representantenes hjerte ikke alltid går via sjarmoffensiver på offisielle IOC-møter.

Berlusconi fikser OL? I boken skriver Blair at han dro i ens ærend til Silvio Berlusconis hjem på Sardinia for å be ham om å påvirke de italienske IOC-delegatene. I 2005 hadde Italia den største kontingenten IOC-delegater – 5 personer. Berlusconi skal flere ganger ha spurt Blair om hvor viktig det var for han å få OL. Etter å ha svart "utrolig mye" (greatly) flere ganger skal Berlusconi ha sagt ”Du er min venn, jeg skal se hva jeg kan gjøre, men lover ingenting.” I siste avstemningsrunde vant London mot Paris med 54 mot 50.

Fryktet froskene. Tony Blair var egentlig imot OL, og hovedinnvendingen hans, i følge boken, var at det ville være en katastrofe for London å tape for Paris. President Jacques Chirac som hjalp Paris i Singapore får lite hederlig omtale i Blairs bok. I følge Blair hadde Chirac tatt seieren på forskudd. Chirac tapte!

Vanvittige summer. Det kan kanskje virke provinsielt å fremheve Blairs olympiske reise opp i all annen politikk, men dette er langt fra et marginalt tema i britisk politikk. For det første skapte London-OL et sårt tiltrengt oppsving for en hardt presset statsminister. Han fikk rett og slett et pusterom. For det andre viser det at regjeringsmedlemmer aktivt søker å påvirke IOC-representanter gjennom bekjentskaper i internasjonal politikk. Det er verken i den olympiske ånd eller i tråd med IOCs retningslinjer, som sier at IOCs beslutninger skalt tas på et uavhengig grunnlag. For det tredje hadde seieren store økonomiske konsekvenser for London og Storbritannia. Ett London-OL koster like mye som 3-4 års krigføring i Irak (Storbritannia trakk seg ut av Irak i april 2009) og Afghanistan.

OL og terrorisme. Kombinasjonen Irak (og Afghanistan) og London-OL er en svært god illustrasjon på hvor kompleks og paradoksal Tony Blairs statsministerperiode var. Tony Blair brakte Labour til store høyder og til valgseier i tre valg på rad. Nå blir han sett på som et skadedyr i Labour. Tony Blair ble med på USAs korstog i Afghanistan og Irak blant annet for å bekjempe terrorisme. Samtidig kan London-OL bidra til økt terrortrussel mot London og Storbritannia på grunn av britisk engasjement i nettopp Irak og Afghanistan. Tony Blairs reise er fortsatt ikke slutt. I neste bok kanskje han beskylder Berlusconi for økt terrortrussel mot Storbritannia? Spør Gordon Brown om verdien av vennetjenester med Tony Blair...

torsdag 2. september 2010

Basketball-VM i Tyrkia – pauseinnslaget skaper politisk hodebry


Basketball ikke viktigst. Jeg regner med at de fleste idrettsinteresserte følger godt med i basketball-VM som i disse dager foregår i Tyrkia (ironi)? Selv om Angola overraskende slo Tyskland i gruppespillet og dermed sørget for at Tyskland er ute av VM er det faktisk det politiske og religiøse spillet som har vært mest interessant så langt. Særlig det som skjer i pausen.

God tone. Onsdag møttes USA og Iran for første gang i VM-sammenheng (de har heller ikke møtt hverandre i OL). USA vant komfortabelt over Asia-mesterne. På pressekonferansen var det knyttet mest spenning til trenernes syn på de politiske aspektene rundt kampen. Begge trenerne mente at politikken ikke spilte noen rolle i kampen og de uttrykte respekt for hverandre. At deres analyse av kampen var samstemte mente begge trenerne var et første skritt på veien mot et bedre forhold mellom de to nasjonene (dette også sagt med et snev av ironi).

Idrettens autonomi. Til tross for den tøffe politiske tonen mellom de to landene har idrettsarenaen vært en arena der de to landene har konkurrert på likefot. I bryteturneringen Takhti Cup i Teheran har amerikanske og iranske brytere møttes jevnlig helt siden Bill Clintons dager. Også på basketballbanen har de møttes til tross for anstrengte forhold på regjeringsnivå. I 2008 inviterte NBA det iranske landslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing. På den måten spiller idretten en positiv rolle mellom de to fiendene.

Tyrkerne skjermes. Når storpolitikken ikke selger er det pauseunderholdningen som får det politiske og/eller religiøse blodet til å flyte. Under mesterskapet er det de ukrainske danserne som underholder i pausene som har skapt mest hodebry. Troppen er både spektakulær og lettkledd, men det er ikke alle som får ta del i – eller har lyst til – å bli underholdt av de dansende leiesoldatene. Det er i hvert fall påfallende at dansetroppen har hatt dansefri hver gang Tyrkia har spilt kamper. Det betyr blant annet at Tyrkias statsminister Tayyip Recep Erdogan gikk glipp av underholdningen da han overvar en av Tyrkias kamper.

Iranerne skjermes. Det er tydelig at arrangørene har tatt seg friheter som ikke alle deltagerlandene har vært glad for. I forkant av kampen mellom Iran og USA ser det også ut som iranerne - ved siden av å legge taktikken for det som skulle skje i kampen - også hadde et ord med i laget om pauseunderholdningen. Da den ukrainske troppen entret banen var de mer påkledd enn vanlig, de sprikte litt mindre med beina og flere representanter fra arrangørene reiste seg opp for å skygge for utsikten til de iranske delegatene på VIP-tribunen. Neppe tilfeldig!

Dans i finalen? Så langt har pressekonferanser og pauseunderholdningen vært mer interessant enn basketballen. Ukraina er ikke med i VM. Vi får håpe at Ukraina likevel får opptre i finalen med et velregissert pauseshow. Hvor mye klær de får ha på seg avhenger av hvor langt Tyrkia og Iran kommer i turneringen!

mandag 30. august 2010

Politisk stormaktskamp for å få fotball-VM

Den viktigste kampen. De viktigste fotballkampene denne høsten står ikke mellom Norge og Portugal eller Barcelona og Real Madrid. Den står mellom stormakter som ønsker seg fotball-VM i 2018 og 2022! Kampen avgjøres 2. desember og selv om det er mange "unknown knowns" og "known unknowns" – for å låne noen av tidligere forsvarsminister Donald Rumsfelds mer forståelige utsagn – er det kanskje mulig å forutsi hvem som får mesterskapene etter Brasil i 2014.

Kampen om å få VM på minner om stormaltsrivaliseringen under den kalde krigen. Den eneste forskjellen er at det er FIFA som har regien og ikke stormaktene selv.

BBC er skrekken. FIFA har mange hensyn å ta når de skal velge Brasils to arvtagere, og i midten av august var FIFA i England for å vurdere deres kandidatur. Engelskmennene mener selvfølgelig at de er den selvsagte kandidaten for å få mesterskapet i 2018, men det er mye taler mot at England skal få mesterskapet. Det kan virke som om engelskmennene nå begynner å erkjenne dette - den engelske søkerkomiteen har forsøkt å få BBC til ikke å sende en dokumentar om Russlands VM-kampanje denne høsten, fordi de er redd for at negativ omtale av Russland vil være russisk rulett med deres eget kandidatur. Den engelske søkerkomiteen er redd for at mye negativ omtale av det russiske kandidaturet skal ses på som bakvaskelser fra den engelske kandidaten. FIFA liker ikke den slags!

BBC har skapt problemer før. BBC Panoramas dokumentar har skapt frykt for at den skal den skal slå uheldig ut baserer seg blant annet på erfaringene søkerkomiteen til London-OL erfarte i 2004 da BBC Panorama sendte et program om det bulgarske IOC-medlemmet Ivan Slavkov som var villig til å ta i mot bestikkelser for å stemme for London-OL. Slavkov ble kastet ut av IOC, men det skapte samtidig problemer for London-OL, selv om de til slutt fikk OL i 2012.

Tango for to. Det som er veldig spesielt ved valget av vert denne gang er at to VM-verter skal velges samtidig. Det åpner opp for et spill som får en til å tenke på stormaktsrivaliseringen fra den kalde krigen. I følge Simon Kuper i Financial Times er situasjonen som følger: 2018-mesterskapet vil mest sannsynlig gå til en europeisk kandidat, men siden England ikke er særlig populære i FIFA – det ligner litt på USAs forhold til IOC – skal de tråkke svært varsomt og høyst riktig for å dra i land mesterskapet.

USA stiller. Ett skjær i sjøen er at USA er kandidat til å få mesterskapet i 2022. FIFA vil nødig ha to engelskspråklige land til å holde mesterskapet etter hverandre. Spania og Portugal, og Belgia og Nederland levnes små sjanser i 2018, spesielt fordi de har små midler til å oppgradere anleggene sine. De to dobbeltkandidatenes eneste sjanse er at mange små land som ønsker mesterskap ved en senere anledning samles og stemmer på disse to europeiske kandidatene. Det er lite sannsynlig.

Den russiske bjørnen truer. Slik det ser ut nå er det den russiske bjørnen som er Englands største utfordrer, uavhengig av om BBC sender dokumentaren eller ikke. Russland har aldri vært vertskap for en stor fotballturnering og utgjør i dag et underutviklet marked for FIFA. Derfor er Russland ettertraktet av FIFA. Og skulle statsminister Vladimir Putin stille seg bak et slikt mesterskap – både med sin personlige aura (!) og penger stiller Russland veldig sterkt.

Kina lusker i bakgrunnen. Allikevel er det et land som ikke stiller som kandidat verken i 2018 eller 2022 som kan utgjøre den store forskjellen, nemlig Kina. Fra Kina kommer det signaler om at de ønsker å søke VM i 2026. Det kan være en sikker vinner hos FIFA, og skulle den kinesiske regjeringen komme med et slikt forslag før desember endrer hele spillet seg. FIFA ønsker ikke at Asia skal arrangere mesterskapet to ganger på rad. Det eneste ikke-asiatiske landet som er kandidat i 2022 er USA. Siden FIFA ikke ønsker at to engelskspråklige land skal arrangere mesterskapet etter hverandre, og mye tyder på at det er Europas tur etter Brasil, betyr det at Russland vil få mesterskapet i 2018. Hvis FIFA vil…

Vuvuzela, Englands redning? Under årets VM glimret Kina med sitt fravær – i hvert fall på fotballbanen: vuvuzelaene som ble forhatt i resten av verden ble produsert i Kina. Kanskje det hadde vært en idé for BBC å lage en dokumentar om Kinas forhold til vuvuzela. Den er jeg sikker på at den engelske søkerkomiteen vil at BBC skal sende! Selv FIFA fikk nok av vuvuzelaer.

onsdag 25. august 2010

Olympisk ramaskrik under Ramadan?


Brudd på fasten. Forrige søndag fikk Ali Karimi – alias Asias Maradona – sparken fra Teheran-laget Steel Azin FC fordi han ikke fastet under Ramadan. Karimi er ikke hvem som helst i Iran. Han er nest mest merritert på landslaget, tredjemann på toppskårerlisten og kåret til Asias beste spiller i Iran i 2004. Likevel fikk han sparken. En slik uforsonlig holdning overfor dem som bryter fasteregelen under Ramadan kan få store konsekvenser for London-OL i 2012 siden OL foregår samtidig med Ramadan.

Cole-blemme. At OL foregår samtidig med Ramadan må være flaut for Sebastian Cole, som er leder for OL-komiteen, siden han solgte inn lekene som en håndsrekning til Storbritannias etniske minoriteter. OL skal foregå på østkanten av London der det bor mange med minoritetsbakgrunn, også muslimer. Det er ventet at over 3000 utøver vil være muslimer og at flere hundre tusener tilskuere vil være det. De vil da måtte ta et aktivt valg om de vil bryte fastereglene eller ikke.

Mindre krefter. Selv om noen utøvere hevder at de blir sterkere av å faste under Ramadan – blant annet fordi de kommer nærmere gud – er det liten tvil om at en langdistanseløper som skal løpe 10000 meter på ettermiddagen uten å ha fått i seg verken vått eller tørt siden solen sto opp vil prestere dårligere enn om han fikk spise og drikke optimalt. Hva er løsningen på problematikken?

Deltagerne. Løsningen finner man både hos deltagerne i OL og hos arrangørene. Deltagerne kan enten velge å følge fasteregelen og satse på at det ikke forringer prestasjonen, trekke seg fra konkurransen eller bryte fasteregelen og ta konsekvensene av det. Ingen av disse valgene er optimale. I den sammenheng blir det ikke bare spennende å se på muslimske lands protester mot arrangørene av OL, men også på forskjellsbehandling mellom liberale muslimske land og mer konservative land. Eller mellom muslimske land og muslimer i land som ikke er muslimske. Det kan hende konsekvensene er større for fastebrudd fra deltagere fra Iran og Saudi-Arabia enn fra Tyrkia og Storbritannia?

Arrangørene. Det har aldri vært snakk om å flytte OL på grunn av Ramadan. Arrangørene kan derfor begrense problemene knyttet til Ramadan ved å legge de hardeste konkurransene til tidlig morgen eller sent på kvelden. Da vil deltageren ha mulighet til å spise rette før de skal i ilden. Dette har vært forsøkt i årets ungdoms-OL i Singapore og skal visstnok ha vært vellykket, selv om det ikke er optimalt. Tv-sendingene styrer mye av det som skjer på idrettsbanen og jeg tviler på at et amerikansk publikum sitter oppe om natta fordi man har flyttet damekampen i fotball mellom Iran og USA fordi OL-arrangøren ønsker at de skal få spise godt før kampen. Heller tvert i mot – matmangel kan være en konkurransefordel – for USA, selvfølgelig.

Nye åpningstider. En av Storbritannias største gullhåp i London-OL – Mo Farah – som tok EM-gull på både 5000 og 10000 meter i år – har sagt at han utsetter Ramadan. Han tar igjen fasten ved en senere anledning. Det finnes fritak for faste blant annet hvis man ufrivillig må bryte fasten eller du er i krig. Det spørs om OL også blir ansett som en grunn for fritak når vi nærmer oss sommeren 2012. Det er jeg villig til å sette penger på – hos Norsk Tipping, selvfølgelig. Jeg vedder også på at McDonald’s holder nattåpent under lekene – for å bøte på dårlig etterspørsel på dagtid fra muslimske tilskuere…

tirsdag 24. august 2010

Sendeplatediplomati

Sendeplatediplomati? Etter mange omveier og feilsteg har Barack Obama tatt mot til seg og invitert de israelske og palestinske lederne til Washington for fredssamtaler i september. Kanskje han bør ta med seg en sendeplate (frisbee)?

Næring i vekst? Mange organisasjoner bruker idrett for å skape fred. Det er en sterkt voksende næring. Det siste skuddet på stammen på det voksende idrettsbistandstreet er Ultimate Peace, som bruker sendeplate som fredsdue. Det er første gang sendeplate blir brukt for å skape fred mellom palestinere og israelere. Initiativtagerne er israeleren Dori Yaniv og amerikanerne David Barkan og Linda Sikorsky. I juli arrangerte de en sommer-leir i byen Acre der 145 ungdom med israelsk-jødisk, israelsk-arabisk og palestinsk bakgrunn spilte Ultimate Frisbee i en uke. På samme måte som under sommerens ungdoms-OL i Singapore var idrettsaktiviteten bare ett element i forsøket på å bygge broer mellom ungdom. fellesaktiviteter på kvelden skal også skape tillitt. I følge initiativtagerne var leiren så vellykket at de setter i gang månedlige leire til høsten i arabiske og jødiske byer, i tillegg til trenerkurs og en egen ungdomsliga.

Dommerløst. Hvorfor egner sendeplate seg så godt til fredsskaping? I følge personene bak Ultimate Peace er det fordi det ikke er egne dommere i denne idretten. Det betyr at spillerne må løse konflikter som oppstår på banen uten hjelp fra en nøytral part. Konfliktløsning mellom spillerne er en del av spillet. Det spørs om Barack Obama kan benytte seg av sendeplatediplomati? Eller kanskje det er det han til nå har brukt - latt partene få krangle seg i mellom uten at han har brydd seg for mye. I så fall har det vist seg at sendeplatediplomatiet har sine begrensninger. Eller kanskje de i tillegg må satse på god kveldsunderholdning etter at sendeplatene har fallt til jorden?

tirsdag 17. august 2010

Menn og kvinner på samme lag?

Svar skyldig. Sommeren lakker og lir mot slutten - hvis den i det hele tatt har vært her. Uansett vær har det vært en aktiv sommer. I takt med sommerens store idrettsbegivenheter har jeg sammen med ungene lekt ulike varianter av fotball-VM, friidretts-EM, Tour de France og svømme-EM. Det fine med disse konkurransene - ved siden av at man har fått rævva opp av tv-stolen - er at vi har konkurrert i de samme øvelsene, dog i forskjellige klasser. Jeg har alltid vunnet herreklassen, datteren min har vunnet jenteklassen, og sønnen min gutteklassen i øvelser som 23 meter hekk med en hekk, nedoverbakkeetappe og dykking etter husnøkler. Kona mi har også vunnet, de gangene hun har deltatt. Under vårt eget friidretts-EM kom det ett spørsmål fra min datter som fikk meg til å tenke: "Pappa, hvorfor løper damene bare 100 meter hekk og mennene 110 meter?". Jeg er fortsatt svar skyldig, men mener at spørsmålet er svært godt. Hvorfor stiller menn og kvinner opp på forskjellige distanser?

Forskjellsbehandling. I mange idretter gjøres det ikke forskjell på menn og kvinner - bortsett fra at de ikke konkurrerer mot hverandre. De har like lange omganger i fotball og håndball, de svømmer like langt og stuper like høyt. Også i friidrett begynner det å bli likt selv om hekkeøvelsene er forskjellige og mangekampen har forskjellig innhold. Begge løper for eksempel maraton og 10000m. I disse grenene betyr ikke forskjellen mellom mann og kvinne at man lager forskjellige distanser eller målestokker. Det er med andre ord ikke lengden det kommer an på... I andre idretter er det annerledes. I golf slår kvinner ut fra en annen rampe en herrene og i tennis spiller de forskjellig antall sett. Det er vel også en stund til mennene går på bommen i turn?

De nordiske landene er verst! Det som allikevel er merkeligst er at i de grenene der nordiske land har størst innflytelse - land som liker å kalle seg de mest likestilte landene i verden - behandles menn og kvinner mest ulikt. Skihopping for jenter har vist seg å være vanskelig, kvinner får ikke gå femil på ski, skøytedistansene er forskjellige og kvinnene kjører kortere utforløyper. Hvorfor er det sånn? Har kvinner dårligere forutsetninger for å drive vinteridretter enn menn? Er vi gammeldagse? Bør det være sånn?

Change. Selv om det i agurktiden ble foreslått nye baller i kvinnefotball - hva nå det enn måtte bety? - tror jeg at denne forskjellsbehandlingen blir borte på sikt. Det er to grunner til det. For det første har det vist seg at det er en naturlov at kvinner tar etter menn på alle områder - også i idretten. Snart hopper kvinnene i de samme bakkene som menn og i klassisk turlangrenn gjøres det ikke forskjell på folk. Det betyr at kvinner på sikt vil delta på samme måte som menn i det som i dag er klassiske herreøvelser. For det andre kan det hende at den olympiske bevegelse paradoksalt nok kan sørge for at kvinner og menn ikke bare deltar på de samme distansene, men også konkurrerer i samme øvelser. I sommer-OL er det ikke mulig å presse inn flere idretter eller øvelser før man tar ut noen idretter eller øvelser. Denne kjennsgjerningen kan derfor føre til at man vil se på hvilke områder menn og kvinner kan konkurrere mot hverandre. Skyteøvelsene kan være et sted og starte samtidig som man kan åpne for flere miksøvelser. I tennis har man f.eks. gjeninnført mixed double med en slik begrunnelse.

Familiemesterskap i kantarellplukking. Hjemme hos oss konkurrerer vi alltid sammen i de samme øvelsene og alle blir vinnere. Akkurat nå satser jeg på å vinne herreklassen i både blåbær- og kantarellplukking!

onsdag 21. juli 2010

Oljesøl av olympiske dimensjoner

BP som skjellsord. Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har satt sitt klare preg på David Camerons besøk i Washington. Tidenes største oljekatastrofe overskygger krigen i Afghanistan og finanskrisen de to landene har å stri med. I USA har BP blitt et skjellsord slik ”french fries” ble det etter Frankrikes protest mot USAs krigføring i Irak. Et eksempel på det er at baseballaget Brevard County Manatees i Florida som har døpt om balltretreningen fra ”batting practice” til ”hitting rehearsal” for ikke å bli knyttet til forkortelsen BP. Florida er en av stedene som er verst rammet av oljesølet. Men det er ikke bare i baseball og i Florida at BP kan bli et skjellsord. Oljekatastrofen har også olympiske dimensjoner.

BP som sponsor. BP er en av hovedsponsorene til den amerikanske olympiske komiteen og til London-OL i 2012. I tillegg er BP sterkt engasjert i amerikansk baseball, særlig i Chicago Cubs og Chicago White Sox. I februar i år inngikk BP en avtale med BP som var verd ca. 10-15 millioner amerikanske dollar. Avtalen BP har med London-OL har en estimert verdi på 50 millioner pund og dreier seg om forsyninger av drivstoff og ansvaret for den kulturelle delen av OL som omfatter utdanning, kultur og kunstutstillinger. Og for dem som ikke vet det: Chicago White Sox er favorittlaget til Barack Obama!

BP som en god samarbeidspartner. Lederen for London-OL, løperlegenden Sebastian Coe, har sagt at han ikke har problemer med at London-OL har BP som bidragsyter. Han kaller BP en verdsatt og pålitelig partner. IOC-president Jacques Rogge har sagt at han ikke har noe problemer med BP så lenge de gjør alt for å rydde opp i oljesølet. Den amerikanske OL-komiteen hevder at forholdet til BP er solid og at de ikke har tenkt å revurdere avtalen med den britiske oljegiganten. Penga rår med andre ord. Men hvor lenge?

BP som et utgangspunkt. For den olympiske bevegelse kan dette være en kortsiktig og uklok vurdering å avfeie spørsmål om tilknytningen til BP og andre oljeselskaper. Det er flere grunner til det:

* Miljøsaken er i ferd med å bli alles kampsak, også for idrettsutøvere, og flere og flere idrettsutøvere uttrykker bekymring for koblingen mellom BP og idretten – særlig amerikanske utøvere. De vil ikke bli forbundet med oljesøl og global forurensing. Det er ikke ofte idrettsutøvere engasjerer seg utover eget kosthold, hviletid og egne prestasjoner, så hvis denne trenden fortsetter kan den olympiske bevegelse oppleve et politisk engasjement fra egne rekker som man ikke har opplevd før.

* Skjer det står IOC i et dilemma. I forkant av, under og etter lekene i Beijing har IOC og de som kjemper for de olympiske idealer, fremhevet miljøinnsatsen i Bejing. Og rett skal være rett – OL førte til et renere Beijing og en ny bevissthet omkring luftforurensing i Kina, selv om dette også hadde menneskelige kostnader. Samtidig har IOC lenge sagt at de vil være knallharde mot dem som fremmer politiske synspunkter under lekene – dette kom tydelig fram i forbindelse med lekene i Beijing. Men det er ikke like lett å slå ned på miljøengasjement som på protester mot et enkeltland eller på et område som kan tolkes på mange måter. Miljøkampen har en annen innfallsvinkel enn for eksempel kampen for menneskerettigheter. Kampen for et bedre miljø er også et spørsmål om menneskerettigheter, men dreier seg om kollektive rettigheter, mens for eksempel kampen for ytringsfrihet er en kamp for individuelle rettigheter. Derfor er det lettere å få med seg flere i kampen mot miljøforurensing og derfor også vanskeligere å stoppe. Og så lenge IOC selv ønsker å være best på miljøsiden – det er i hvert fall det de sier – så blir det vanskelig å slå ned på dem som ønsker å følge opp dette engasjementet – også på OL-arenaen.


*London-OL kan bli en testarena for om miljøsaken blir den nye politiske saken i et OL. Dette er en sak alle kan engasjere seg i og siden Storbritannia ikke på samme måte som Kina kan kritiseres for brudd på menneskerettighetene vil aktivister finne andre saker å kjempe for i London. I samtaler med forskjellige organisasjoner i forbindelse med Beijing-OL har det kommet fram at strategien for å påvirke kinesiske myndigheter var mislykket. Lærdommen til disse organisasjonene er at de vil bli tøffere med IOC, nasjonale olympiske komiteer og sponsorer både for å påvirke vertsnasjonens politikk, men også for å fremme egne standpunkter. Derfor er BP-saken svært spesiell for Sebastian Coe og hans kolleger.

BP i Norge. I Norge har debatten om oljeboring utenfor Lofoten blitt preget av det som skjer i Mexico-gulfen, og diskusjonen om BP kan også komme til å prege den norske sponsordebatten i idretten. Du skal ikke se bort fra at norske oljeselskapers engasjement i norsk idrett vil bli satt på prøve i tiden som kommer.

tirsdag 20. juli 2010

Slutten på fotball-VM?

Glasskulen. Fotball-VM er unektelig over – sommeren også. Det er tid for refleksjoner. Ønsker du inngående spilleranalyser anbefaler jeg å lese nettsiden Zonal Marking, ønsker du å lese kritiske betraktninger om mesterskapet bør du lese Vårt Lands artikler om VM og noen av de redaksjonelle artiklene til Dagbladet, og ønsker du føleri og vuvuzelahets leser du på nytt de fleste norske sportskommentarene. Jeg ønsker å spekulere i fotball-VMs fremtid basert på årets VM. Blir fotball-VM ødelagt av politiske konflikter?

Det spanske paradoks. Selv om Spania vant fotball-VM tror jeg ikke Spania vant mange nye fotballhjerter. De fleste som var glad for at Spania vant hadde Spania som forhåndsfavoritt. Spania scoret halvparten så mange mål som Tyskland og mindre mål enn både Nederland og Uruguay. Da jeg spurte en portugiser – jeg var på ferie i Portugal under fotball-VM – om hvem han håpet skulle vinne fotball-VM, sa han at han håpet Spania ville vinne fordi da kunne Portugal si at de tapte for det beste laget. Så glad var han i Spania.

Spania var det eneste landet i VM som ikke har en nasjonalsang. Derfor så du ingen spanjoler synge under avspillingen av nasjonal – eh – melodien. (Nord-Korea er et grensetilfelle fordi de sjelden synger nasjonalsangen sin, men heller synger en hyllest til sin store, avdøde leder Kim Il Sung). At Spania ikke har en sang å synge skyldes at man i Spania ikke har greid å bli enig om en ny tekst etter Francos død. Mangel på nasjonalsang har vært symbol på at Spania ennå ikke er et samlet land etter diktaturet. Derfor har mange hevdet at EM-gullet for to år siden og VM-gullet i år vil bidra til at Spania samles. Så enkelt er det ikke. De samme tankene ble fremmet da Frankrike vant VM og EM i 1998 og 2000. Seirene var eksempler på god integrasjon av innvandrere, ble det hevdet. Fiaskoen til Frankrike i årets VM har minnet oss på at koblingen mellom fotballseier og nasjonal forbrødring er høyst tvilsom. Det er fristende å trekke fram metaforen om å pisse i buksa osv.. Det kan synes som et skritt i riktig retning at det ble viftet med spanske flagg og at mange tok på seg spanske landslagsdrakter både i Baskerland og Katalonia, og at 75.000 feiret den spanske seieren i Barcelonas gater finaledagen. Men er det et godt tegn på spansk forbrødring? Neppe. Her er to betraktninger som kan sette forbrødringstanken i et mindre positivt lys:

Dagen før VM-finalen demonstrerte 1.1 millioner mennesker i Barcelonas gater mot en spansk rettsavgjørelse om at Katalonia ikke har anledning til å kreve selvstendighet fra Spania. Hvor mange av de 75.000 glade spanjolene dagen etter var med i demonstrasjonen dagen før?

• Om noen var med må vi spørre oss om hvorfor. En grunn kan være at mange feiret Barcelona-spillernes innsats under VM – for Barcelona-spillerne en slags ferieturnering. På Spania var det seks Barcelona-spillere i startoppstillingen i finalen ( semifinalen syv) og alle målene til Spania ble scoret av Barcelona-spillere. Kanskje mange feiret Barcelonas overlegenhet på det spanske landslaget?

Like lite sant som at Roma ikke ble bygget på en dag, forbrødres ikke Spania med et par fotballkamper.

Stereotypier knust. Fotballmessig har årets fotball-VM vært et veiskille på flere måter: sambastemplet til Brasil er borte, det solide italienske forsvaret er skutt i filler, Tyskland spilte morsom fotball og Ghana viste gode defensive takter. Aldri har det blitt sluppet inn færre mål (etter at man innførte 32 lag, vel og merke) og lag som USA og Sør-Korea løp lenger enn de fleste. Mange stereotyper ble knust i Sør-Afrika i år. Samtidig har årets fotball-VM vist et potensial for konflikt mellom nasjonale eliter som ønsker å sole seg i glansen av spillernes gunst, den vanlige tilhenger og spillerne som skal sørge for nasjonal stolthet.

Representant og velger. For politikere med respekt for seg selv er det viktig å være til stede på internasjonale idrettsarrangementer – både for å bli sett og for å møte likesinnede. Fra tv-stolen har vi sett prinser, prinsesser, dronninger, statsministere, ekspresidenter, ministere og eksministere i uvante positurer på tribunen når deres lag har spilt. I tillegg til vanlige kjendiser – som for eksempel Paris Hilton, Orlando Bloom, Mick Jagger og Leonardo DiCaprio – har VIPene med tilknytning til politikk fått se kamper fra beste tilskuerplass i Sør-Afrika. Inntoget av VIPer skapte så store problemer for vanlige supportere da Tyskland skulle spille semifinale mot Spania i Durban, at 2000 seter sto tomme under kampen fordi trafikken av VIP-fly på flyplassen i Durban var så stor at vanlige rute- og charterfly med fotballsupportere ikke fikk lande på flyplassen. Det er ikke bare VM-ballen som går i feil retning…

Nasjonal prestisje. Ved siden av dem som kun er på kamp for å bli sett eller se på kamp lever mange politikere i troen om at deres nærvær enten vil gi laget et løft eller at det vil gi dem selv en politisk gevinst. Deres nærvær fyller – tror de, og kanskje med rette – både en innenrikspolitisk rolle og en utenrikspolitisk rolle, og i mange land forventes det at nasjonale ledere tar del i den politiske fotballen. Dette mesterskapet er ikke noe unntak. To eksempler kan belyse dette fenomenet.

1. Den brasilianske presidenten Lula avbrøt brått sitt besøk til Sør-Afrika etter at Brasil ble slått ut av VM. Han var meldt til finalen, men møtte ikke opp med unnskyldning om at han måtte tilbake til Brasil for å støtte opp under arbeidet med flomkatastrofen i Brasil. Denne forklaringen står til tvilende. Han hadde garantert vært der hadde Brasil kommet til finalen. Og hva om finalen gikk mot Argentina?

2. I Argentina var man i de politiske kretser i tvil om Argentina i finalen var et gode eller ikke. Hadde laget nådd finalen ville trolig den argentinske presidenten Cristina Fernandez dratt for å se kampen. Da måtte hun avlyst et møte med Kinas øverste ledere, slik hun gjorde i januar til stor misnøye for lederne i det kinesiske kommunistpartiet. Argentina kunne tapt store avtaler med Kina. Mannen til dagens president, ekspresident Nestor Kirchner, har erfaring med tapte avtaler på grunn av fotball. Han lot for noen år siden sjefen for Hewlett-Packard (HP) vente svært lenge til et avtalt møte fordi han var opptatt med å prate med Diego Maradona. HP-sjef Carly Fiorina ble så forbannet at hun i stedet investerte sine penger i Brasil! I disse dager sitter Fernandez i samtaler i Beijing, takket være dårlig fotball…

Hovedbudskapet med disse eksemplene er at mange statsleder legger mye politisk prestisje i landets fotballprestasjoner.

Internasjonal møteplass. Men det er også andre utenrikspolitiske dimensjoner ved VM. Fotball-VM blir en møtearena for politikere fra hele verden og den blir brukt som arena for samtaler og forhandlinger. I Beijing-OL så vi tydelig hvor redde mange politikere var for å komme i unåde hos Kina – boikottspørsmålet var nesten helt fraværende og det var et rekordantall med statsoverhoder på tribunen under åpningsseremonien. Men det er ikke bare respekt for vertsnasjonen som er fremtredende. Den sørafrikanske presidenten Jacob Zuma benyttet anledningen både til å promotere eget land med fotball-VM og til å ha politiske samtaler med mange av statslederne som kom til mesterskapet. For dem som arrangerer mesterskapet er det viktig å få mest mulig for pengene man har investert i mesterskapet, men det er også viktig for besøkende å få noe igjen for reisen – i hvert fall tilsynelatende. Skulle fotballaget tape kan man i hvert fall legitimere reisen med et møte med en politisk motpart.

Klubb foran landslag? Økt grad av klubbmakt er et annet poeng ved årets mesterskap. Med unntak av spillere fra Barcelona og Bayern München underpresterte de fleste stjernene fra de største og rikeste klubbene i Europa. Spillere fra Premier League gjorde det desidert dårligst. Det kan være på grunn av det harde kampprogrammet i England og andre ligaer. En indikasjon på det er at spillere med lite spilletid i de største ligaene presterer best på landslaget. Det kan være utenomsportslige grunner. Etter VM har det for eksempel vist seg at Wayne Rooney var i rettssak med sitt tidligere agentbyrå under VM, Christiano Ronaldo ble far gjennom surrogatmor i første VM-uke og Leonel Messi planla veldedighetsfotball i Panama og Haiti under mesterskapet. Ingen av disse hadde særlig gode mesterskap. Men det kan også hende at lysten på å representere landet er mye mindre enn lysten til å prestere for dem som betaler lønna – nemlig klubblaget. Landslaget får dermed et B-preg.

Loven om økende ulikhet. Og her er vi ved kjernen av hvordan årets mesterskap utfordrer vår forestilling av fotball og fotball-VM. Årets VM kan være starten på et økende gap mellom politikeres forventninger til fotball-VM og deres ønsker om å slå politisk mynt på fotball og spillernes omsorg for landslaget. Forsterkes denne tendensen kan vi se dramatiske endringer på det internasjonale fotballkartet. Her er endringer som kan komme fortere enn vi aner:

1. Det kan oppstå flere konflikter mellom politiske myndigheter og fotballspillere som enten ikke vil spille for landslaget eller som underpresterer. I år har vi sett at den franske presidenten har satt sammen en granskningskommisjon for å gå det franske landslaget i sømmene og at den nigerianske presidenten har suspendert sitt landslag fra all virksomhet. Framtiden kan by på flere slike konflikter mellom politiske ledere og egne landslag skulle konflikten mellom politiske ledere og spillere øke.

2. Vi kan også få se mer av politikere som engasjerer seg sterkere for rettighetene til eget lag enten ved at man engasjerer seg i seedingsystemet til mesterskap slik at landet får – i teorien - enklest mulig reise fram til en eventuell finale, eller politikere som søker å få omgjort avgjørelser eller endret regelverket slik at det kommer eget lag til gode. At den britiske statsministeren engasjerer seg i spørsmålet om videodømming etter at England fikk underkjent et mål som var inne er et eksempel som det kan bli flere av i framtidige mesterskap.

3. FIFA er som oftest krystallklare når politikere blander seg inn i landslagsfotballen. FIFA har truet både Frankrike og Nigeria med sanksjoner hvis myndighetene blir for nærgående. Med økende grad av innblanding fra politikere for å få fotballforbund til å prestere bedre eller for å presse FIFA til å gjøre endringer til eget beste vil FIFA få en langt større politisk rolle. Da kan det oppstå flere og langt mer alvorlige konflikter mellom FIFA og nasjonale myndigheter.

4. Vi kan komme til å se endringer i statsborgerskapslover eller unntaksregler om statsborgerskap for fotballag. Etter press fra det tyske fotballforbundet endret Tyskland for noen år siden sine statsborgerskapslover slik at andre- og tredjegenerasjons innvandrere lettere skulle få statsborgerskap og dermed få anledning til å spille for det tyske landslaget. At denne politikken har hatt stor betydning så vi i år. Det var få tradisjonelle tyske navn på det tyske landslaget, og fotballen var også annerledes. En annen ting er å åpne for arbeidsinnvandring for å fylle på med gode spillere skulle egne borgere nekte å spille på landslaget. Vi ser tydelig tendensen i dag. Det er for eksempel mange brasilianere på flere europeiske landslag i dag og flere kommer det sikkert til å bli. Slik arbeidsinnvandring kan på sikt snu opp-ned på FIFA-rankingen ved at små land kan kjøpe seg til suksess.

Hommage to Catalonia? Denne utviklingen vil selvfølgelig kun skje så lenge politikere finner interesse i fotball og ser en sammenheng mellom fotball og nasjonal omdømmebygging. Men fotball-VMs rolle kan miste sin glorie. Det er en tendens til at klubblagene – særlig i Europa – omfattes av mer interesse enn landslagene både hos spiller og supportere. Hvor mange ganger har du ikke hørt av venner og kjente under dette VM at de holder med Spania fordi Torres spiller der og han spiller på Liverpool? Eller Argentina fordi der spiller Barcelona-spilleren Messi, eller Rooney, England og United? Stadig oftere kobles klubblaget til landslaget, og du skal ikke se bort i fra at klubblagsturneringer a la Champions League på sikt erstatter fotball-VM i dagens form. Da vil også politikeren hoppe etter og knytte seg til bestemte klubblag. Da trenger de ikke lenger bare å representere et lag, men de kan også gå inn som eiere. Skjer det er jeg sikker på at Spania må basere seg på import av spillere fra andre land eller regioner for å hamle opp med katalanernes landslag Barcelona! Da må de finne noen som har hjerte for Spania. Det holder ikke med bill. mrk: må kunne den spanske nasjonalsangen…