onsdag 19. desember 2007

IOC og overvåkning under Beijing-OL


18. desember 2007 annonserte IOC at det kinesiske selskapet CCTV.com hadde fått de kinesiske internett- og mobilrettighetene for Beijing-OL. CCTV.com er en del av China Central Television (CCTV), som er Kinas største nasjonale tv-kringkaster. IOC-president Jacques Rogge sa at avtalen med CCTV.com var et veiskille i den olympiske historien, at det var en begivenhet av stor nasjonal interesse for Kina, og at den sikret kinesisk ungdom god adgang til det som skjer under OL. Generaldirektøren i CCTV.com, Mr. Wang Wenbin, hevdet videre at avtalen var et veiskille for mediedekning i Kina og for de olympiske leker. Det kan hende de to lederne har rett, men når det gjelder merkenavn kunne ikke IOC valgt en verre distributør av internett- og mobiltjenester!

Mobil- og internettbruk øker i omfang over hele verden, også i Kina. Økt bruk av disse kommunikasjonsmidlene endrer innholdet til ytringsfriheten både for dem som ytrer seg og for dem som ønsker å kontrollere det som ytres. I tillegg sørger denne utviklingen for at enkeltindivider har mulighet til å skaffe seg stadig mer informasjon. Utviklingen er en utfordring for kinesiske myndigheter. På den ene siden ønsker de økonomisk vekst gjennom å liberalisere økonomien, blant annet ved å åpne opp for internasjonalt nærvær i Kina. På den annen side ønsker kinesiske myndigheter fortsatt å kontrollere det som sies og gjøres i Kina. Skal det demokratiseres i Kina skal det demokratiseres på kinesisk vis! I den sammenheng har den kinesiske statsministeren Wen Jibao sagt at demokratiseringen av Kina må ses i et 100-årsperspektiv(!). Argumentet er at Kina fortsatt er i en tidlig fase av sosialismen og at det tar tid å komme over i den avanserte og fullendte formen for sosialisme. Det lover ikke bra for dem som kjemper for demokratiske rettigheter som ytringsfrihet og talefrihet i Kina. Denne holdningen har også konsekvenser for internett- og mobilbruk i Kina i lang tid framover.

De siste årene har vi sett at kinesiske myndigheter har presset store mediebedrifter som Google, Yahoo, Microsoft and Cisco Systems til å skreddersy søkemotorer og internettverktøy slik at de kan overvåke og kontrollere internettbruk i Kina. Dette kan være en svært kortsynt politikk for de amerikanske selskapene fordi de kan miste troverdighet i den vestlige verden. Spørsmålet er om vestlig kortsiktighet tjener kinesiske myndigheter på lang sikt. Uansett er dette et godt eksempel på at autoritære stater kan inngå kompromisser med kapitalistiske kjemper når det tjener begge parter.....

I denne konteksten er det derfor nesten komisk at IOC har inngått avtale med CCTV.com. Forkortelsen (eller akronymet) CCTV er – særlig i tilknytning til kampen mot terrorisme – mer kjent som en forkortelse for Closed Circuit Television. Og de fleste forbinder Closed Circuit Television med overvåking og overvåkingskameraer! Kinesiske myndigheter har satt opp tusenvis av nye overvåkningskameraer (CCTV-kameraer) i Beijing før OL med argumenter om at dette vil bedre sikkerheten til dem som besøker OL, og for å sikre seg mot vold og terrorisme. Totalt regner man med at Kina vil bruke ca. 720 millioner amerikanske dollar på sikkerhet i forbindelse med OL. CCTV-teknologi står sentralt i dette arbeidet.

Vi får bare håpe at kinesiske myndigheter ikke blander de to CCTVene når de sikrer OL, og at tv-selskapet kun bruker sine ressurser på å dekke det som skjer i og på OL-arenaene, og ikke omvendt.

mandag 3. desember 2007

Finsk fotballdiplomati i Serbia


Gjennom FNs spesialutsending Martti Ahtisaari spiller Finland en viktig rolle i spørsmålet om Kosovos selvstendighet. Men, i Serbia er Ahtisaari en upopulær mann fordi han har forslått selvstendighet for Kosovo. Finnen Olli Rehn er derimot langt mer populær i Serbia. Rehn er EUs kommisjonær for utvidelsesspørsmål og har vist seg mer pragmatisk enn Ahtisaari. Det fikk vi et godt eksempel på i sommer da Finland og Serbia spilte EM-kvalifiseringskamp i fotball i Finland. Rehn brukte kampen på Olympiastadion i Helsingfors som politisk arena. Spørsmålet er om tiltaket var vellykket.

Olli Rehn hadde invitert den serbiske presidenten Boris Tadic til kampen. Dette var en gest til Serbia for å symbolisere at Serbia dagen før hadde fått klarsignal om å starte samtalene med EU igjen etter ett års opphold. Samtalene med EU var fryst i ett år som følge av at Serbia ikke hadde utlevert Ratko Mladic, sjefen for de serbiske styrkene i Bosnia mellom 1992-96, eller andre krigsforbrytere til den internasjonale krigsdomstolen i Haag. Ved å invitere Tadic fortalte man omverdenen at det fortsatt var hold i Serbias ønske om EU-medlemskap (Rehn har også brukt fotball i sin kontakt med Tyrkia). Rehn har en høyere stjerne i Serbia enn Ahtisaari fordi serberne føler at Rehn lytter mer til deres behov enn Ahtisaari gjør. Skeptikere til det finske diplomatiet på Balkan hevder derimot at de to finnene spiller ”good cop/bad cop” for at alle parter i Serbia-Kosovo-konflikten skal få sitt.

Når politikere forsøker å slå politisk mynt på sportsarrangementer er det stor sannsynlighet for at tilskuerne også gjør det. En grunn til det er at medieoppmerksomheten blir større når fotballkamper blir knyttet til politiske prosesser. Denne kampen var ikke noe unntak. På tribunen fikk vi se bannere der det sto at ”Kosovo er Serbia”. Dette provoserte Rehn fordi han mente at politiske konflikter ikke har noe på en fotballbane å gjøre(!). I den sammenheng er det fristende å spørre: hvem var det som startet? Serbia vant kampen 2-0 og da sluttsignalet kom var det mange finske tilskuere som ropte anti-serbiske slagord. Det finske parlamentsmedlemmet Paavo Ahrinmäki, som representerer Venstrealliansen, kalte for eksempel de serbiske spillerne for ”Kosovo-mordere”.

Kosovo har sympati i det finske folket. En grunn til det er at en av deres største fotballstjerner kommer fra Kosovo. Shefki Kuqi kom til Finland som 12-åring og har gjort suksess i engelsk fotball (han har spilt i Stockport, Sheffield Wednesday, Ipswich, Blackburn, Crystal Palace og Fulham) og på det finske landslaget (over 50 landskamper). I utgangspunktet sier internasjonale fotballregler at det kun er lov å representere ett land i fotball. Har man spilt landslagsfotball på seniornivå for ett land kan man ikke bytte statsborgerskap for senere å representere et annet land. Men det er unntak for nye stater. Får et land selvstendighet kan spillere bytte statsborgerskap til sitt opphavsland. Mange kosovoalbanere spiller på det albanske landslaget. De kan bytte statsborgerskap hvis Kosovo får selvstendighet. De største profilene i dag som har mulighet til å representere Kosovo er Lorik Cana (Olympique Marseille og Albania), Valon Behrami (Lazio og Sveits), og Ardian Gashi (Fredrikstad og Norge).

Fotballdiplomati (og sportsdiplomati generelt) er en komplisert øvelse. Når det gjelder kampen mellom Finland og Serbia fikk vi like mye et innblikk i konfliktene på Balkan som i fotballens forsonende kraft. Det er viktig at politiske ledere er varsomme når de bruker sport som virkemiddel i forsoningsprosesser. Det kan nemlig slå begge veier.

onsdag 21. november 2007

Kan fotball holde Bosnia sammen?


Bosnia er i trøbbel. Mye taler for at Bosnia er i ferd med å falle fra hverandre og at landet kan stå overfor en ny borgerkrig. Det internasjonale samfunnet har administrert Bosnia på en diktatorisk og mildt sagt klønete måte, og muligheten for at Kosovo kan få uavhengighet har gitt den serbiske republikken i Bosnia (Republika Srpska) håp om at løsrivelse fra Bosnia også er løsningen for dem.

Oppslutningen om det bosniske landslaget er symptomatisk med den generelle situasjonen i Bosnia. Tilskuere og spillere boikotter landslaget fordi de mener at landslagsledelsen er korrupt, og de som følger landslaget er i hovedsak bosniakker (muslimer). Man må med andre ord lete lenge for å finne halmstrå av håp for Bosnia, både på og utenfor fotballbanen.

Og EM-kvalifiseringskampen mellom Tyrkia og Bosnia onsdag 21. november er kanskje et slikt halmstrå? I et avisintervju 15. november uttaler statsministeren for den serbiske republikken, Milorad Dodik, at det kun er når Bosnia spiller mot Tyrkia at han støtter det bosniske fotballandslaget. Hva om Bosnia spilte flere kamper mot Tyrkia?

tirsdag 20. november 2007

Belgisk riksdag


Belgia er i trøbbel. Fem måneder er gått siden forrige parlamentsvalg og ennå har ikke Belgia en regjering. Det skyldes at politikerne fra Flandern (den nederlandsktalende delen) og Vallonia (den fransktalende delen) ikke greier å bli enige om et regjeringssamarbeid. Det er ikke noe nytt at de fransktalende og nederlandsktalende i Belgia ikke greier å samarbeide og at regjeringsforhandlinger tar tid. Men fem måneder uten regjering er ny rekord. Den forrige rekorden er fra 1988.

Splittelsen i Belgia er stor og faren for at Belgia deles er overhengende. En stor andel av dem som bor i Flandern kunne tenke seg å slå seg sammen med Nederland. En spøk i en flamsk tv-kanal i desember i fjor, der det ble sagt at Flandern hadde erklært seg for uavhengig og at kongefamilien hadde forlatt landet, ledet til gledesdemonstrasjoner i flamske byer, og protester i de franskspråklige områdene. Den belgiske krisen ble også illustrert i september i år da en journalist la Belgia ut for salg på E-bay med en prislapp på 10 millioner Euro.

Det finnes mange eksempler på splittelse i Belgia, men siden det snart er OL i Beijing og debatten om OL-boikott er i gang er det spesielt én historie om Belgia som er interessant.

Belgia var et av svært få vesteuropeiske land som ikke boikottet OL i Moskva i 1980. En av forklaringene på dette var at den belgiske olympiske komité lå godt an til å få valgt inn nye representanter i IOC (Raoul Mollet og Jacques Rogge). Jacques Rogge er i dag IOC-president. Selv om belgierne ble enige om å delta i OL var de uenige om hva som skulle stå på treningsdraktene til utøverne: skulle Belgia staves på fransk, nederlandsk eller på begge språk? Løsningen de fant var original: de skrev Belgia på russisk!

IOC-president Jacques Rogge, som på den tiden var delegasjonsleder for den belgiske troppen, ga i september i år sin treningsdrakt til sportsmuseet Sportimonium. Museet ligger i Hofstade i Flandern. Det er vel verdt et besøk, både for Belgia-frelste og sportsinteresserte.

fredag 16. november 2007

Tyrkisk fotballdiplomati (oppdatert 19. november)


Under den kalde krigen ble Norge og Tyrkia kalt flankelandene i NATO fordi de to landene var de eneste NATO-landene som grenset til Sovjetunionen. Lørdag kjempet Tyrkia ned Norge på flanken.

Tyrkia er et fotballfrelst land. Men noen ganger tipper det over for de fotballfrelste tyrkerne. Etter bråk mellom tyrkiske og sveitsiske fotballspillere og ledere i 2006 måtte Tyrkia spille seks av sine VM-kamper på nøytral bane uten tilskuere. Det veit Thomas Myhre alt om!

Nyheter om Tyrkia domineres i dag av spørsmål knyttet til kurdernes rettigheter i Tyrkia, Tyrkias plassering i forhold til USAs krigføring i Irak, massedrapene på armenere under den første verdenskrig, og økende islamisering av tyrkisk politikk. Et tema som har fått mindre plass er statsminister Recep Tayyip Erdoğans fotballinteresse. Ved flere anledninger har Tyrkias statsminister brukt fotball i sitt diplomati med politiske motstandere.

Erdogan kommer fra bydelene Kasimpasa i Istanbul der han også spilte fotball i yngre dager. Hjemmebanen til Kasımpaşa S.K. heter i dag Recep Tayyip Erdogan Stadion. I sin 16 år lange karriere som sweeper spilte han også for en av klubbene som senere ble en del av İstanbul Büyüksehir Belediyespor, og som i dag er eid av Istanbul kommune. I dag følger Erdogan den tyrkiske klubben Fenerbache. Hans sterke religiøse tro og fotballinteresse har gitt ham kallenavnet ”Imam Beckenbauer”.

Erdogans sterke tilknytning til fotball har brakt fotball høyere opp på den tyrkiske utenrikspolitiske dagsorden enn tidligere. Det har også fått andre statsledere til å ta hensyn til hans fotballinteresse. Da Erdogans gode venn, Silvio Berlusconi, så at Milan-spilleren Andrej Sjevtsjenko banket inn 3 mål mot Fenerbache i en Champions League kamp i 2005 forsøkte den italienske statsministeren å ringe Milan-treneren for å få ham til å ta Sjevtsjenko av banen for å begrense ydmykelsen av Fenerbache og Erdogan. Berlusconi nådde ikke fram og Sjevtsjenko kunne notere seg for fire mål i kampen. Også i andre sammenhenger har fotball spilt en sentral rolle i Tyrkias forhold til omverdenen. Her er noen eksempler:

• I 2005 gikk Erdogan sterkt ut mot FIFA fordi FIFA i sin 2006 håndbok hadde skrevet at kurdisk var et av Tyrkias offisielle språk. I Tyrkia er det bare ett offisielt språk og det er tyrkisk.

• Kurderproblematikken har blitt mer komplisert etter hvert som kurderne har fått en stadig større selvstendighet i Irak. Situasjonen i Irak har fått Erdogan til å true med intervensjon i Irak, selv uten tillatelse fra USA. Det er sterke økonomiske og kulturelle bånd mellom de kurdiske delene av Irak og grenseområdene i Tyrkia. Det har fått kurdiske styresmakter i Nord-Irak til å snakke høyt om fotballkamper mellom tyrkiske og kurdiske klubber. Så spørs det da om det er denne innfallsvinkelen som skal til for å få Erdogan til å tilnærme seg kurderspørsmålet på en ny måte?

• I en veldedighetskamp i mai 2006 spilte Erdogan fotballkamp i regi av EU-kommisjonen. Erdogan spilte på EU-kommisjonens lag mot en delegasjon fra Latin-Amerika. Laget ble ledet av formannskapspresident Wolfgang Schüssel fra Østerrike. Østerrike har vært en av EUs sterkeste motstandere av tyrkisk medlemskap i EU. Både Schüssel og Erdogan skåret for EU i denne kampen og de omfavnet hverandre (varmt?) etter disse ”magiske” øyeblikkene. Kampen viste at det går an å ha en vennlig tone selv om man er politiske motstandere, og den ga opinionen i begge land en positiv nyhet om forholdet mellom Tyrkia, EU og Østerrike.

• I april i år avsluttet Erdogan lange politiske samtaler med Syrias president Bashar Assad med en fotballkamp på den nye internasjonale fotballstadion i Aleppo. Kampen gikk mellom det tyrkiske laget Fenerbache og det syriske laget Al-Ittihad. Før kampen ble de to statsoverhodene enige om at Erdogan skulle heie på det syriske laget, mens Assad skulle heie på det tyrkiske laget. Kanskje greit for begge at kampen endte 2-2. Når man vet at Syria og Tyrkia nesten gikk til krig mot hverandre i 1998 fordi PKK-lederen Öcalan var beskyttet av Syria og fordi PKK hadde treningsleire i Syria var denne fotballkampen av stor symbolsk verdi for de to rivalene i Midtøsten.

Fotballen er ikke noe sesam-sesam for å bedre forholdene mellom fiender, men det er ofte viktig å spille på sine egne interesser når man skal tilnærme seg sine politiske fiender. Det ser det ut som Erdogan har skjønt. Siden Norge og Tyrkia er allierte i NATO og har lite politisk fiendskap å vise til har det ikke vært nødvendig å vise måtehold på fotballbanen. Det så vi tydelig på lørdag!

fredag 9. november 2007

Våpenhvile med sprengkraft?


OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling 31. oktober 2007. Mye tyder på at årets våpenhvileresolusjon vil få større betydning enn tidligere vedtak.

Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Årets resolusjon ser ut til å kunne få større politiske konsekvenser enn tidligere våpenhviler. Det er tre grunner til at jeg kommer med en slik påstand:

For det første er tilslutningen til neste års våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

For det andre ble Kinas forslag om OL-våpenhvile raskt fulgt opp med sterke advarsler til dem som ønsker å utnytte lekene til egne politiske formål. Disse advarslene skyldes kinesernes frykt for at våpenhvileresolusjonen skal tolkes som et signal om at Kina åpner opp for kritikk og kritisk dialog. Dette kan indirekte kobles til Taiwan-spørsmålet. Enkelte dommedagsprofeter har spådd at taiwanske myndigheter vil stille Kina og våpenhviletanken på prøve ved å erklære uavhengighet under OL. Om Kina – slik Beijing har advart om – skulle gå til militært angrep på Taiwan i kjølvannet av en slik erklæring, ville landet bryte sin egeninitierte våpenhvile og stille seg i et negativt lys. Da er ikke OL mye verdt. I tillegg har kinesiske myndigheter understreket at dette er en våpenhvile for eksisterende konflikter mellom folk og stater – slik det var i antikken – og må ikke tolkes som en oppfordring til å utfordre Kinas politikk på andre felter. Dette er en klar advarsel til organisasjoner som for eksempel Falun Gong og dem som kjemper for et fritt Tibet som ønsker å markere seg i Beijing til neste år. De siste årene har kinesiske myndigheter tillatt massedemonstrasjoner to ganger: anti-amerikanske demonstrasjoner i 1999 og anti-japanske i 2005. Hvorfor skulle Kina endre denne restriktive praksisen nå?

Men det er ikke bare kinesiske myndigheter som legger begrensninger på eventuelle protester under OL. Etter 1968 – da Tommie Smith og John Carlos ble sparket ut av den amerikanske OL-troppen og sendt hjem fordi de brukte medaljeseremonien til å markere kampen for svartes rettigheter – har det ikke vært lov å ytre seg politisk på OL-arenaene. Den britiske olympiske komité har, i tråd med dette, truet med å kaste utøvere ut av troppen hvis de ytrer seg politisk under lekene i Beijing. Dette aspektet har ikke kommet fram i den norske debatten.

For det tredje ble våpenhvilen foreslått i det samme møtet som Generalforsamlingen diskuterte forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. Utgangspunktet var samtalene som fant sted 2. og 4. oktober i år, der 6-landsgruppen (Nord- og Sør-Korea, Japan, Kina, USA og Russland) ble enige om en 8-punktsplan for å fremme fred og sikkerhet mellom de to koreanske statene. Kina har denne gang lagt mye prestisje i at Nord- og Sør-Korea skal komme fram til enighet og undertegne en fredsavtale. Fører dette diplomatiet til at de to konkurrerer på samme lag under lekene i Beijing, vil det være en utenrikspolitisk seier for Kina. Man kan nesten mistenke Kina for å ha finger med når dagsordenen settes for møtene i FNs generalforsamling.

OL-våpenhvilen har tidligere hatt liten praktisk betydning. Få kriger har blitt avsluttet som følge av våpenhvilen. Denne gangen kan den få praktisk betydning på områder som Kina kanskje ikke har forutsett. Den kan bidra til at for eksempel Taiwan- og Tibet-spørsmålet forblir høyt oppe på agendaen. Og den kan også bidra til å ramme inn Korea-spørsmålet på en positiv måte. Alt i alt vil vi kunne få oppleve en våpenhvile med sprengkraft!

torsdag 25. oktober 2007

Kosovo i OL?


Kosovo kjemper for å komme med til OL i Beijing. 13. juli i år deltok ca. 2000 idrettsutøvere i demonstrasjon på Mor Teresa-plassen i Pristina, Kosovos hovedstad, for retten til å få delta som selvstendig nasjon i internasjonale idrettsmesterskap. Med Kosovo i den olympiske familie vil få 206 deltagernasjoner i Beijing. Det sentrale her er at sport blir brukt som virkemiddel i kampen for selvstendighet.

For å styrke sin sak har Kosovo brukt Øst-Timor som eksempel. Øst-Timor fikk delta som selvstendig nasjon i Sydney-OL i 2000 før Øst-Timor fikk selvstendighet. FN-misjonen i Kosovo har også åpnet for at Kosovo skal kunne delta i Beijing-OL. En arbeidsgruppe er opprettet for å finne ut om deltagelse er mulig, og det utøves press på IOC. Får Kosovo delta er det et viktig skritt på veien mot selvstendighet.

Etter at NATO bombet Jugoslavia i 1999 og FN tok over administrasjonen av provinsen har spørsmålet om Kosovos status vært på den internasjonale politiske agendaen. Løsningsforslaget som ble utarbeidet av FNs spesialutsending Martti Ahtisaari, sier at Kosovo på sikt kan få uavhengighet og at serberne som bor i Kosovo skal få en særegen status. I tillegg skal Kosovo ha spesielle relasjoner med Serbia. Ahtisaaris utkast ble riktignok stoppet i Sikkerhetsrådet fordi Russland truet med å legge ned veto mot forslaget. Nå foregår en ny forhandlingsrunde, under ledelse av Kontaktgruppen. Fristen for et nytt forslag er 10. desember 2007. Løsningen til Ahtisaari tilfredstilte Kosovo-albanernes ønsker, mens Serbia står fast på at Kosovo er en integrert del av Serbia. Til nå har Serbia fått støtte fra bl.a. Kina og Russland. Får Kosovo delta i OL vil det da gå på tvers av Kinas utenrikspolitikk. Spørsmålet er nå om idretten bidrar til at Kosovo blir selvstendig.

Første gang Kosovo deltok i et internasjonalt mesterskap etter 1999 var i Special Olympics World Summer Games i 2003. Troppen besto i 2003 av fire utøvere, to trenere og en delegasjonsleder. Før de dro til mesterskapet i Dublin ble de ønsket lykke til av Ibrahim Rugova, Kosovos president på det tidspunktet. Laget hadde også internasjonal støtte fra en irsk fredsbevarende styrke, OSSE og vietnamesiske sportsveteraner. Etter det har Kosovo jevnlig vært representert i Special Olympics World Summer Games. Ellers er det magert med internasjonal deltagelse. Så langt er det bare Kosovos bordtennisforbund og kickboksingforbund som er fullt anerkjent av de internasjonale forbundene. Kosovo er på visse vilkår også anerkjent av Det internasjonale skiforbundet, Det internasjonale sjakkforbundet og Det internasjonale håndballforbundet. Når det gjelder håndball får Kosovo f.eks. bare stille med klubblag og ikke med eget landslag.

Kosovo har i dag ikke et eget flagg. Derfor ble det tidligere i år utlyst en flaggkonkurranse. Vi får håpe flagget er klart når Kosovo stiller med sitt første landslag i et internasjonalt mesterskap.

tirsdag 23. oktober 2007

Tromsø-OL trenger egen identitet


Det murres i Tromsø. Flere Tromsø-beboere frykter at OL-satsingen skal gå på bekostning av breddeidretten. Det sås også tvil om at Tromsø-OL blir et miljø-OL slik Tromsø 2018 har lovet oss, og det er usikkert om Tromsø-OL vil bli innlemmet i norsk nordområdesatsning. Disse problemstillingene er viktig nok, men det er ikke sikkert at disse problemstillingene er utslagsgivende for om Tromsø får OL eller ikke. For at Tromsø skal få OL er det viktig at Tromsø bygger en egen identitet som både samler nordmenn i kampen for å få OL og som gjør at Tromsø skiller seg ut fra sine motkandidater. Da må Tromsø 2018 ta utgangspunkt i de ressursene som er i Tromsø og som har appell i andre deler av verden.

Slik det ser ut nå kjemper Tromsø mot kandidater som Alma Ata (Kazakstan), Annecy og Grenoble (Frankrike), Borjomi-Bakuriani (Georgia), München (Tyskland), PyeongChang (Sør-Korea) og en ukrainsk kandidat. Siden miljø- og gjenbruksaspektet står sentralt når IOC vurderer kandidater kommer helt sikkert alle kandidatene til å sette alle kluter til for å få en best mulig miljøprofil. I tider da alle er opptatt av miljøet kan det vekke oppsikt at Tromsøs ville natur må bøte for å bygge noen idrettshaller og skiløyper. Motkandidatene har også regionale problemstillinger som kan konkurrere med Tromsøs nordområdesatsning. Derfor er det viktig at de som kjemper for et OL i Norge finner en nisje som de andre vanskelig kan matche. Jeg mener at den nisjen ligger i fred, forsoning og menneskerettigheter. Det er fem grunner til at nøkkelen til en vellykket OL-søknad kan ligge her.

For det første vil det gi dem som jobber med OL i dag en ekstra dimensjon i arbeidet med et mega-prosjekt som OL er, og noe som går utenpå fin natur, logistikk og budsjetter. Selv om OL i seg selv kan være meningsfylt vil forsoningstanken og fokus på menneskerettigheter gi OL i Tromsø en ytterligere dimensjon. Tromsø er i dag en profilert by på fred og forsoning, og har markedsført seg som en by som retter søkelyset mot menneskerettigheter. Center for Peace Studies er en institusjon som kan engasjeres i så måte, og det kan bygges videre på verdensbegivenheten 46664 Arctic som fant sted i 2005 for å hylle Nelson Mandelas innsats for menneskerettigheter. Dette vil engasjere de fleste i Tromsø.

For det andre er freds- og forsoningstanken tett knyttet til de olympiske idealer. Det vil helt sikkert påvirke IOC. Et av IOCs fundamentale prinsipper i charteret fra 2007 sier for eksempel at sport kan bidra til et fredelig samfunn og til å bevare den menneskelige verdighet (Fundamental Principles of Olympism). I tillegg er en viktig målsetting for IOC å samarbeide med offentlige og private organisasjoner for at sporten skal kunne tjene menneskehetens interesser og fremme freden (Mission and Role of the IOC). Etter hvert som OL har gått fra å være en arena for stormaktskamp under den kalde krigen til å bli en selvstendig faktor i internasjonal politikk vil alle tiltak som fremmer IOCs og den olympiske bevegelses status i politikken bli sett på med velvilje.

For det tredje er forsoningstanken nært knyttet til Norges utenrikspolitiske engasjement. Tromsø 2018 har etterlyst engasjement fra politisk ledelse i kampen for å få OL. Det kan være verdt å minne om skrytelista til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Der står det blant annet at

- Vi er FNs syvende største finansielle bidragsyter i absolutte tall
- Vi har hatt over 50.000 nordmenn i fredsbevarende styrker de siste 50 årene.
- Vi er engasjert i en rekke freds- og forsoningsprosesser.
- Og vi er det landet i verden som gir den høyeste andelen av vår bruttonasjonalinntekt i bistand.

Dette er faktorer som bør tas i betraktning når Tromsø 2018 skal profilere seg i utlandet fordi dette også engasjerer norske myndigheter. Det kan også vise seg at dette sporet har større potensial enn nordområdeproblematikken fordi norsk nordområdesatsning er svært politisk følsom, både her hjemme og i vårt nære utland.

For det fjerde vil forsoningstanken bygge videre på de to nyvinningene som kom i forbindelse med Lillehammer-OL: Olympic Aid/Right to Play og OL-våpenhvilen (The Olympic Truce). Right to Play er en internasjonalt kjent merkevare, styres av en nordmann, og bidro f.eks. sterkt til at årets TV-aksjon til inntekt for UNICEF ble tidenes beste. OL-våpenhvilen har nå blitt institusjonalisert i FN og om den ikke til nå har bidratt til mange våpenhviler så bidrar den i hvert fall til at fredstanken blir knyttet til OL (i skrivende stund har ikke Beijing 2008 fremmet forslag om en slik våpenhvile, men den kommer nok!). Vi husker blant annet at OL-våpenhvilen i 1994 bidro til å sette søkelyset på lidelsen i Sarajevo og til at idrettsutøvere fra det krigsherjede Jugoslavia fikk komme til Lillehammer. Videreforedler og videreutvikler Tromsø 2018 disse to konseptene vil det knytte Tromsø-OL til ”The Best Olympics Ever” og også få fram noe unikt norsk som ingen andre kandidater kan matche.

For det femte vil forsoningstanken også kunne gå godt hjem hos eksisterende og potensielle sponsorer. Norske og utenlandske bedrifter fokuserer i stadig økende grad på merkevarebygging og Coorporate Social Responsibility, og for dem som vil markedsføre seg som samfunnsengasjerte bedrifter med blikk utover egen profitt vil freds- og forsoningsdimensjonen ha betydning.

På fred- og forsoningsområdet kommer Tromsø til å møte konkurranse fra PyeongChang fordi sørkoreanerne har satt sterkt fokus på forsoning mellom Nord- og Sør-Korea. Hvis de to landene konkurrerer på samme lag under OL i Beijing til neste år (og det er store muligheter for det) vil sikkert sterke krefter legge mye prestisje i at PyeongChang-OL skal få OL. Da vil Tromsø ligge tynt an uansett.

Først og fremst er det utsiktene for at det skal bli et vellykket OL som vil telle mest når OL tildeles. Men den ”politiske profilen” vil også ha betydning. Let the Games begin!

fredag 28. september 2007

Kvinne+fotball+Afghanistan=sant!


Fotball-VM for kvinner er snart over og Norge må konstatere at det ikke blir gull denne gang. Uansett betyr årets innsats at Norge er kvalifisert for Beijing-OL neste år. Da blir de å regne som en av favorittene.

I Norge tar vi det som en selvfølge at kvinner får spille fotball. Slik er ikke situasjonen over alt. I Afghanistan kjemper kvinnene en tung kamp for retten til å spille fotball. Kvalifisering til store mesterskap er i dag kun en drøm. Men det er positive ting som skjer i Afghanistan. I 2004 ble flere lokale fotballserier etablert i Afghanistan etter at afghanske jenter fikk delta på fotballskoler i USA som en del av prosjektet Afghan Youth Sports Exchange. I 2006 var det 15 lag bestående av jenter i alderen 12 til 18 år i Kabul.

En av de mest fremtredende afghanske fotballjentene er Shamila Kohestani. I 2006 mottok hun – sammen med noen andre afghanske jenter – Arthur Ashe Courage Award og i august 2007 ledet hun det afghanske kvinnelandslaget i fotball under en turnering i Islamabad i Pakistan. I Islamabad spilte det afghanske kvinnelandslaget mot lag i den pakistanske toppserien. Afghanerne vant overraskende tre av fem kamper mot lag med langt mer erfarne spillere.

For seks år siden var det utenkelig for kvinner i Afghanistan å spille fotball. Under Taliban var det bare så vidt menn fikk se og spille fotball. Mennene fikk til nød spille fotball og argumentet for at man kunne utfolde seg på fotballbanen var at det kunne komme godt med i militær kappestrid mot de vantro. Under Taliban ble spillet imidlertid stykket opp av obligatorisk bønn. For kvinner derimot var det utenkelig å drive fysisk fostring. Flere av kvinnene på dagens afghanske landslaget ble slått og sparket av Talibans religiøse voktere fordi de ikke bar burkaen i henhold til Talibans retningslinjer. Hva hadde skjedd om de også hadde trikset med en fotball?

Kohestani er et godt forbilde for andre afghanske jenter som tenker på å begynne med sport. Og hun kan bidra til at flere tillater at afghanske jenter får være med i idrett. I Afghanistan er det ikke lenger noe religionspoliti som hindrer jentene i å drive idrett, men det er fortsatt stor motstand mot at kvinner skal delta. Det er derfor fint at spillere som Kohestani går foran som et godt forbilde for å overbevise skeptiske familiefedre om at deres døtre også kan begynne å spille fotball. På fotballbanen og på idrettsbanen forøvrig kan jenter være med på å skape et mer inkluderende samfunn.

Kanskje kan det være en trøst for skuffede norske fotballspillere i Kina at kvinner i andre land bare kan drømme om å nå dit Norge har nådd, og at i enkelte sammenhenger er det viktigste tross alt å delta.

fredag 14. september 2007

Kvinnefotball forsoner Nord-Korea og USA?


Denne høsten blir det hektisk aktivitet på den koreanske halvøy for å få Nord- og Sør-Korea til å nærme seg politisk. Det er også ting som tyder på at USA og Nord-Korea kan bli enige om å avvikle Nord-Koreas atomvåpenprogram i bytte mot motytelser. Det kan se ut som vi er i starten på - nok en - tøværsperiode på den koreanske halvøy. Optimisme har flere ganger tidligere blitt snudd til pessismisme. Hva om amerikanske politikere - og nordkoreanske politikere for den saks skyld – denne gang begynte å omtale hverandre slik landslagstrenerne til USA og Nord-Korea gjorde før og etter den spennende gruppespillskampen i årets fotball-VM for kvinner?

Kampen mellom USA og Nord-Korea endte overraskende 2-2. USA var klare favoritter, men ble overrasket av nordkoreanernes Drillo-taktikk (dvs. å slå lange baller bak det amerikanske forsvaret og satset på overganger) og deres fysiske og tekniske ferdigheter. Lenge så det ut til at nordkoreanerne skulle gå av med seieren, men amerikanerne utlignet til 2-2 i det 69. minutt. Etter kampen uttalte den amerikanske treneren Greg Ryan at Nord-Korea er et fantastisk lag, og at de spilte strålende angrepsfotball og forsvarte seg godt. Den nordkoreanske treneren Kim Kwang Ming kontret med å si at han anser USA som det beste laget i verden, og at Nord-Korea var heldig som ikke møtte et USA-lag som spilte opp mot sitt potensial. Hva om amerikanske og nordkoreanske politikere tilnærmet seg hverandre på samme måten. Kanskje de har noe å lære av sine lands kvinnelandslagstrenere?

Det internasjonale fotballforbundet FIFA har flere medlemsland enn FN. FIFA har 208 medlemmer, FN har 192. Det forteller oss at FIFA følger en annen logikk enn FNN når det gjelder medlemskap. En viktig forskjell mellom FIFA og FN er at FIFA ikke har et sikkerhetsråd som kan overprøve beslutninger tatt i andre fora i FN. Denne forskjellen gjør at f.eks. Taiwan er medlem i FIFA, men ikke i FN. En konesekvens av FIFAs regelverk gjør at stater som er i konflikt i politikken faktisk MÅ møte hverandre hvis gruppespillstrekninger og serieoppsett tilsier det. Nekter de blir de kastet ut av organisasjonen. Denne ordningen kan gi muligheter for politisk tilnærming mellom fiender fordi man kan isolere det som foregår på idrettsbanen fra den spente politiske situasjonen og med det vise opinionen i begge leire at ”fienden” driver med det samme som seg selv. det kan i seg selv bidra til å bryte ned fiendebilder som politikere har bygd opp. I tilegg kan konkrete kamper eller turneringer tjene som utgangspunkt for politiske samtaler eller annen politisk tilnærming. Siden fotballen, og annen idrett, stort sett lever sitt eget liv er det derfor rom for en annen tilnærming til motstanderen enn det det er i politikken.

USA har lang tradisjon med å prøve ut sportsdiplomati for å bedre situasjonen til fiender eller for å få begynnende tøværsperioder til å skape enda mer godvær. Et vellykket sportsdiplomati er avhengig av at det foreligger et minimum av politisk enighet mellom politikerne i de fiendtlige leirene. Videre er det viktig at man velger ut sporten i sportsdiplomatiet med omhu. Kvinnefotball kan være riktig sportsgren i sportsdiplomatiet mellom Nord-Korea og USA fordi det ikke ligger alt for mye nasjonal prestisje i kvinnefotball i de to landene. Likevel er interessen så stor og fylt med så mye velvilje mellom de to nasjonene – i hvert fall på fotballbanen – at kvinnefotball som diplomatisk murbrekker kan skape en win-win-situasjon for begge land. Fortsetter USA og Nord-Korea dialogen om Nord-Koreas kjernevåpenprogram og de kommer fram til en holdbar løsning er det all mulig grunn til å utnytte den positive tonen som er skapt mellom USA og Nord-Korea under fotball-VM for kvinner i år.

torsdag 6. september 2007

Beijing Paralympics - lysning for funksjonshemmede?


Et vellykket Paralympics kan gi kinesiske myndigheter en viktig propagandaseier i stormen rundt kinesiske brudd på menneskerettighetene. Men det må jobbes hardt for at dette skal bli noe mer enn fasadepynting. Kina sliter både med tilgjengelighet for og holdninger til funksjonshemmede.

Paralympiske leker har blitt holdt siden 1960, men det var først i Seoul 1988 at man startet å holde Paralympics i samme by som OL. Paralympics har vokst i omfang siden Roma-lekene i 1960. I 1960 deltok 400 utøvere fra 23 land, mens det i Athen 2004 deltok 3806 utøvere fra 136 land. I Beijing Paralympics neste år venter man at rundt 4000 utøvere fra 150 land vil delta.

Paralympics er i dag et elitestevne på lik linje med OL, og kinesiske myndigheter legger mye prestisje i et vellykket Paralympics både på arrangør- og på deltagersiden. I Beijing har man satt i gang store tiltak for å bedre tilgjengeligheten for funksjonshemmede i forbindelse med OL/Paralympics. Alle nye bygg over 6 etasjer må f. eks. ha heis. Det samme gjelder nye t-banestasjoner. Problemet er at reglene ikke alltid blir fulgt og at gamle hus og t-banestasjoner ikke blir oppgradert slik at tilgjengeligheten blir god over alt. Fortau tilpasset rullestolbrukere og blinde blir i tillegg brukt som parkeringsplasser for den stadig voksende kinesiske bilparken. Det kan også virke som om det kun er byer der man venter stort innrykk av utlendinger som får midler til å utbedre forholdene for funksjonshemmede og at mer fjerntliggende områder ikke blir prioritert. Man kan i den sammenhengen spørre om hvem man forbedrer for.

Men det er ikke bare tilgjengeligheten som er et problem for de vel 83 millioner kinesere som lever med en funksjonshemning eller de funksjonshemmede som skal til Kina i forbindelse med OL og Paralympics. Funksjonshemmede har liten status i Kina og mange kinesere med funksjonshemning holder seg enten frivillig inne fordi de ikke takler alle fordommene mot dem eller blir holdt inne av andre av sine verger eller ”hjelpere” fordi de ønsker å ”skåne” funksjonsfriske fra funksjonshemmede. Dette er ikke bare et problem for Kina, men er utbredt i hele Asia. Japan er et hederlig unntak.

Til tross for at funksjonshemmede har lav status i Kina har kinesiske myndigheter brukt stadig større ressurser på idrett for funksjonshemmede og lagt stadig mer prestisje i å gjøre det bra på utøversiden i Paralympics. Det viser en gjennomgang av medaljeoversikten til Paralympics fra 1988 og til 2004. I 1988 fikk Kina 41 medaljer (16 gull, 17 sølv og 8 bronsje) og havnet på 15. plass på nasjonsrankingen, mens de i Athen 2004 kom på suveren 1. plass på nasjonsrankingen med 141 medaljer (63 gull, 46 sølv og 32 bronse). Det er all grunn til å tro at Kina vil toppe denne statistikken også neste år. I seg selv kan denne innsatsen øke statusen til funksjonshemmede i Kina.

Men vi kan allikevel stille spørsmål ved kinesernes motiver for å gjøre et godt Paralympics. Både OL og Paralympics brukes som utstillingsvindu overfor andre land, og lekene er et forsøk på å vise omverdenen at Kina er i endring og på riktig vei, både økonomisk og politisk. Kina har vist endringsvilje når kinesisk utenrikspolitikk blir knyttet til OL. Det gjelder f. eks. forholdet til Sudan og Nord-Korea. Mindre vilje til endring ser vi i innenrikspolitikken. Det gjelder særlig ytringsfriheten og organisasjonsfriheten. Setter vi mer fokus på Paralympics bidrar vi til å skape nye helter og forbilder fra en marginalisert gruppe. Det kan gi funksjonshemmede en større grad av likeverd, men det kan også bidra til å bedre situasjonen for funksjonshemmede i Kina. Greier vi det kan Paralympics i Beijing bli et eksempel på at sport og sportsarrangementer faktisk kan gjøre en forskjell.

fredag 31. august 2007

Friidrettprestasjoner gir håp i Afghanistan


De fleste som følger med i friidretts-VM i Osaka har fått med seg at Veronica Campbell fra Jamaica tok gull i kvinnenes 100-meterfinale og at Tyson Gay seiret i herrenes 100-meterfinale. Færre fikk nok med seg at Afghanistan stilte med en kvinnelig og mannlig utøver i 100-meterkvalifiseringen. Fatima Mohammadi klokket inn til tiden 16.17 i forsøksheatet. Det holdt til suveren sisteplass. Waleed Anwari fikk tiden 11.75 i herrenes forsøksheat. Det ga ham en 62. plass (av 66 som fikk godkjent sine løp). I Norge ville disse resultatene vært en katastrofe. For afghanerne er prestasjonene små bragder som kan være spiren til noe større på sikt. Utøverne signaliserer blant annet at Afghanistan også kan knyttes til annet enn krig og religion.

Idrett har hatt magre kår i Afghanistan etter at Taliban tok makten i 1996. Taliban tillot fotball selv om det stred mot deres tolkning av Koranen, fordi fysisk aktivitet ble ansett som en god forberedelse til jihad (hellig krig). Men Taliban ville ikke la fotballspillerne spille i kortbukser, det var strenge straffer for synging på tribunene, og kampene ble avbrutt når det var tid for bønn. Også etter at Taliban ble styrtet i 2001 har det vært trist på idrettsbanen. Selv om styrtingen av Taliban-regimet blant annet ble markert med en fotballkamp mellom et afghansk og den afghanske fredsbevarende styrken (ISAF) har ikke sportsaktiviteter i Afghanistan vært høyt på agendaen i Afghanistan eller i vestlig media.

VM i Osaka er ikke første gang arrangement Afghanistan deltar i etter Talibans fall. I 2003 ble Lima Azimi den første afghanske kvinnen som deltok i et friidretts-VM. Hun løp inn på tiden 18.37 på Stade de France i Paris. Lima var en av to afghanere i dette mesterskapet. Da Taliban tok over i Afghanistan i 1999 ble afghanske olympiske komité utestengt av IOC. I 2003 ble Afghanistan tatt inn i den olympiske varmen igjen, og stilte med fem utøvere (tre menn og to kvinner) i OL i Athen. Deltagelsen ble blant annet gjort mulig med norsk støtte. Afghanistan stilte ikke med utøvere i friidretts-VM i Helsinki i 2005.

Jeg veit ikke om Fatima Mohammadi og Waleed Anwari fikk mye omtale i afghansk media eller om deres deltagelse er populær blant de forskjellige grupperingene i Afghanistan. I Norge reagerte vi på at Mohammadi løp i lange joggebukser og hijab, i Afghanistan reagerte sikkert mange på at hun løp i kortarmet skjorte. Tiden hennes hadde sikkert blitt bedre (16.17 var personlig rekord!) om hun hadde løpt i det samme utstyret som konkurrentene. Men resultatet er ikke det viktigste ved hennes deltagelse. Andre ting er viktigere. For det første gir afghansk deltagelse i VM i Osaka det krigsherjede landet etterlengtet positiv omtale. For det andre symboliserer kvinnelig deltagelse at Talibans undertrykking av kvinner er på retrett. For det tredje kan Mohammadi tjene som forbilde for andre kvinner i Afghanistan. Og sist men ikke minst kan slik deltagelse bidra til å samle befolkningen i Afghanistan i en hyllest av egne helter. Det ligger med andre ord et nasjonsbyggingspotensial i slik deltagelse.

Man skal ikke være for optimistisk på idrettens vegne, men idrett og idrettsstjerner kan ha positiv innvirkning på en befolkning som er preget av krig og konflikt. Da er det viktig at vi som bevilger hundrevis av millioner for å bli best ser det store i prestasjonene til de to afghanske utøverne i Osaka, og ikke måler deres prestasjoner i sekunder og edelt metall.

fredag 24. august 2007

Kongressen rasler med OL-sabelen


Det er fristende å hevde at kinesiske myndigheter ikke veit hva de har satt i gang ved å arrangere OL neste år. I forbindelse med OL kommer mange politikkområder til å bli satt søkelys på. Og etterhvert som OL nærmer seg vil søkelyset på kinesisk politikk bli mer og mer omfattende, og flere og flere interessegrupper vil hive seg på i kampen for å få Kina til å endre politikk. Beijing-OL 2008 kommer sannsynligvis til å bli det mest poltikkmettede OL gjennom tidene.

Sist i rekken av demonstranter er 8 republikanske kongressrepresentanter. I forbindelse med markeringen av at det kun er et år igjen til OL (8. august) la de åtte representantene fram en resolusjon i Kongressen om boikott av Beijing-OL hvis ikke Kina forbedrer sin egen menneskerettighetssituasjon og bidrar til å bedre menneskerettighetssituasjonen i land som Burma, Sudan og Nord-Korea. Det er ventet at resolusjonen skal diskuteres i utenrikskomiteen når kongressrepresentantene møtes igjen i Washington i begynnelsen av september. Det er ventet at også demokratiske kongressrepresentanter vil støtte resolusjonen.

De fleste er enig om at boikott-toget er gått og at Beijing-OL istedenfor vil bli en arena der politiske ytringer kommer til uttrykk. Dette er en innfallsvinkel som f.eks. Amnesty International har tatt. Det er også viktig i debatten om boikott å være klar over at stater ikke kan boikotte OL, det er det de nasjonale olympiske komiteene som rår over. Med andre ord er det ikke bare for politikere å bestemme seg for boikott, det må også rotfestes i de forskjellige nasjonale olympiske bevegelsene. Den amerikanske boikotten av Moskva-OL i 1980 viste tydelig at politikere kan møte motstand i idrettsbevegelsen hvis de foreslår boikott. Den USA-ledete boikotten (som førte til at 62 land uteble fra Moskva-OL) startet med at president Jimmy Carter truet Sovjetunionen med boikott om ikke landet trakk seg ut av Afghanistan innen 30 dager. Da det ikke skjedde, prøvde han å flytte lekene til Athen. Da heller ikke det hjalp, truet Carter i en siste krampetrekning med å inndra passene til amerikanere som ønsket å delta i OL. Den siste trusselen skyldtes at den amerikanske olympiske komité var motstander av boikott.

Truslene som de amerikanske kongressrepresentantene kommer med har både en innenrikspolitisk og en utenrikspolitisk side. På den ene siden setter de press på kinesiske myndigheter for å forbedre menneskerettighetsituasjonen i Kina, og på den andre siden presser de Kina for at det skal presse andre stater til å endre sin menneskerettighetspraksis. Slik det ser ut nå virker det som om fokus og press på kinesisk utenrikspolitikk har størst virkning. Selv om kinesiske myndigheter f.eks. har lettet på restriksjonene for utenlandske journalister i forbindelse med OL, er det mer som tyder på at press utenfra påvirker kinesisk politikk overfor land som Nord-Korea og Sudan enn å påvirke kinesiske menneskerettigheter. Tvert i mot er det mye som tyder på at kinesiske myndigheter på flere områder har strammet til menneskerettighetene de siste årene.

Det er usikkert hva et sterkere USA-engasjement i forbindelse med Beijing-OL vil føre med seg. Når det gjelder kritikken av menneskerettighetssituasjonen i Kina vil kinesiske myndigheter kunne avfeie dette med at andre land ikke har noe med indre anliggender i Kina å gjøre. Dette argumentet forsvinner når man kobler Kina til menneskerettighetssituasjonen i andre land. Det er derfor naturlig å tro at press på Kina i forbindelse med OL vil ha størst effekt i kinesisk utenrikspolitikk og mindre effekt på kinesisk innenrikspolitikk.

Uansett blir det spennende å følge med i behandlingen av den amerikanske boikottresolusjonen i september. Ekstra spennende blir det å se om noen av de amerikanske presidentkandidatene hiver seg på debatten. Kanskje Kina-OL blir et hett tema i den amerikanske presidentvalgkampen?

tirsdag 21. august 2007

Baseball løsningen for Cuba og USA?


Presidentkandidat Barack Obama har skapt bølger for sine uttalelser om amerikansk utenrikspolitikk. Han har foreslått full tilbaketrekning fra Irak og bombing av Pakistan, og om han blir president vil han heller ikke nøle med å inngå diplomatiske samtaler med myndighetene på Cuba, i Venezuela og Nord-Korea. Her skiller han seg fra de fleste andre presidentkandidater, både på demokratisk og republikansk side. Et argument mot en forsoningslinje mot Cuba, Venezuela og Nord-Korea er at man ikke vil at en oppmykning fra amerikansk side skal brukes i den innenrikspolitiske propagandaen i de tre statene. Det er særlig Hillary Clinton som har frontet dette synspunktet.

På dette området skiller Hillary seg fra sin ektemann som i 1999 åpnet for at amerikanske baseballag kunne spille mot cubanske lag i Cuba. Dette initiativet førte blant annet til at det amerikanske baseballaget Baltimore Orioles spilte oppvisningskamper mot det cubanske landslaget i 1999, både på Cuba og i USA. Da Orioles besøkte Cuba var det første gang at et amerikansk lag besøkte Cuba siden Los Angeles Dodgers og Baltimore Orioles var på Cuba i 1959, rett etter den cubanske revolusjonen.

Etter det har det vært vanskelig for cubanere og cubanske lag å komme til USA for å spille baseball. Dette kom tydelig fram da Cuba kvalifiserte seg til finalespillet i baseball-VM i USA i 2006. Fordi USA ikke tillater handel med Cuba ble det cubanske laget først nektet adgang til USA fordi man ikke ville at penger tjent i USA skulle føres tilbake til Cuba. Etter press fra det amerikanske basballforbundet og Den internasjonale olympiske komité tillot George W. Bush allikevel innreise for cubanerne forutsatt at de forpliktet seg til å gi alt overskudd fra turneringen til ofrene for orkanen Katrina.

Baseball er en meget populær sport på Cuba og siden dette er USAs nasjonalsport har Cuba lenge forsøkt å slå USA på baseballbanen. Denne innsatsen har blant annet ført til tre OL-gull (1992, 1996 og 2004). På den måten har de som bruker propaganda-argumentet mot økt kontakt med Cuba et poeng. På den annen side er det tegn som tyder på at baseball kan være middelet som kan skape bedre forbindelser mellom USA og Cuba. Et initiativ kan i den sammenheng bli viktig. Den demokratiske kongressrepresentanten José Serrano leverte i 2003 et lovforslag som han kalte ”The Baseball Diplomacy Act”. Lovforslaget er gjentatt to ganger (2005 og 2007), men forslaget har ennå ikke blitt komité-behandlet. Det er økende støtte for lovforslaget og så langt har fem andre kongressmedlemmer støttet det, alle demokrater. En av dem er presidentkandidaten Dennis Kucinich. Kucinich er vel neppe en av de heteste kandidatene ved neste års presidentvalg, men følger flere opp hans engasjement for baseballdiplomati kan dette være starten på nye forbindelser med Cuba.

Hillary gjør mye for å distansere seg fra sin ektemann både privat og i politikken. Lite tyder derfor på at hun vil engasjere seg i baseballdiplomati. Selv om Barack Obama er mest interessert i basketball kan han kanskje vinne noen hjerter i Florida ved å engasjere seg i baseball. Kanskje han med det slår home run i nominasjonsvalget der?

onsdag 15. august 2007

Avgjør golf amerikansk presidentvalg?


En tullete problemstilling? Ikke helt.

Vurderer man de siste 17 amerikanske presidentene (fra William Howard Taft i 1909 til George W. Bush som går av i 2008) gjennom deres tilknytning til golfsporten finner man flere interessante ting.

Bare tre amerikanske presidenter siden 1909 har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter), og selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av dem sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale.

Når først golferne har kommet seg inn i Det hvite hus forteller måten de spiller golf på noe om deres politiske legning. Bill Clinton og Richard Nixon var kjent for å jukse. Clinton jukset med antall slag pr. runde, og Nixon flyttet på baller som lå vanskelig til. Clinton har til og med fått oppkalt et eget slag etter seg: Billigans. I golf kan man ta en Mulligan, dvs. at man får ta utgangsslaget om igjen hvis det første er dårlig. Å ta en Billigan vil si å ta utgangsslaget helt til man er fornøyd med det. John F. Kennedy spilte stilfull og god golf, mens George W. Bush er kjent for å ta store sjanser på golfbanen.

Har golfegenskapene til presidentkandidatene noe å si for om de blir valgt eller ikke? Først og fremst er det politikken og hvordan politikken blir fremstilt som har noe å si. Samtidig er det viktig at kandidatene viser fram en folkelig side. Golf er ikke lenger en eliteidrett i USA, selv om enkelte golfklubber fortsatt nekter kvinner og svarte å spille, og golfsporten kan derfor bidra til å gi et positivt inntrykk av kandidaten. Å spille golf kan gi kandidatene et skinn av folkelighet. Dette har imidlertid endret seg over tid. Da John F. Kenndy stilte til valg mente han at golf ikke var folkelig nok og han skjulte derfor sine golftalenter fordi han ikke ville bli knyttet til republikanernes eliteimage. Bill Clinton, som hadde John F. Kenndy som sitt store politiske forbilde, forsøkte å kopiere Kennedys golfkunnskaper, uten å lykkes. Men, folkelig var han og det tjente hans politiske karriere.

Ondsinnete rykter om Hillary Clinton sier at hun og ektemannen Bill har delt de samme damene. Men vi har ennå tilgode å høre historier om at de har delt de samme golfklubbene. Det kan slå uheldig ut for den målbevisste senatoren. Så langt har bare én av de mest profilerte presidentkandidatene – både på demokratene og republikanernes side – fremhevet sin golfinteresse, og det er Rudy Giuliani. Kanskje det er her håpet til republikanerne ligger?

Les mer om golflidenskapen til amerikanske presidenter i boken First Off the Tee (2003), Don Van Natt jr., New York, Public Affairs.

torsdag 9. august 2007

Didier Drogba som fredsskaper? (endret 30. april 2008)


Didier Drogba sendte Chelsea til finalen i Champions League. Men Drogba bringer ikke bare håp til Chelseafans. Han har også gitt ivorianerne håp om at fem års borgerkrig på Elfenbenskysten er slutt.

Elfenbenskysten har i nesten fem år vært i borgerkrig. Landet har vært delt i to der opprørstyrker har kontrollert den nordlige delen av landet og de regjeringslojale har kontrollert den sørlige delen. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 i en kvalisfiseringskamp til afrikamesterskapet i 2008 viste ikke det bare Drogba og hans lagkameraters evner som fotballspillere, men også at fotballspillere kan bidra til å forsone stridende parter i en borgerkrig.

Fotballens rolle i fredsprosessen på Elfenbenskysten startet under kvalifiseringen til fotball-VM i 2006. Etter hver kvalifiseringskamp ledet Drogba sine lagkamerater, som kom fra alle deler av Elfenbenskysten, i bønn for fred og forsoning på Elfenbenskysten. Da Elfenbenskysten kvalifiserte seg for VM utløste dette dager med feiring, og til at folk i den regjeringskontrollerte hovedstaden Abidjan ringte rundt til barer i det opprørskontrollerte nord for å bestille øl til bargjester på sin regning. Kvalifiseringen gjorde Drogba og det ivorianske laget til ikoner på Elfenbenskysten. Det økte også interessen for Chelsea i det krigsherjede landet. Han ble ikke mindre populær da han under en turne på Elfenbenskysten i mars i år foreslo at kampen mot Madagaskar skulle spilles i Bouake, opprørernes hovedstad.

Sikkerheten under kampen mot Madagaskar ble tatt vare på av 300 soldater fra opprørstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Regjeringssoldatene hadde blitt invitert for å symbolisere forsoningen mellom opprørerne og regjeringen, og det rapporteres at de regjeringsvennlige soldatene støttet sine fotballsoldater i skjønn forening med de opprørsvennlige fotballsupporterne. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis. Og det på grunn av en fotballkamp.

Etter kampen uttalte en talsmann fra den ivorianske sportsdepartementet at det Drogba og hans lagkamerater gjorde i Bouake var en større fredsinnsats en det godt utdannede politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Og han berømmet også spillerne på Madagaskar for at de gikk med på å spille kampen i det regjeringsfiendtlige nord. I ivorianske aviser dagen etter kampen sto det blant annet ”Five Goals to Erase Five Years of War” og ”Drogba Brings Bouake Back to Life”.

Spørsmål vi må stille i denne sammenheng er om Didier Drogba og hans lagkamerater alene kan ta æren for dette historiske øyeblikket. Svaret er nei. Selv om Drogba har hatt stor innflytelse i denne prosessen er det andre bakenforliggende faktorer som har gjort at fotballkampen foreløpig kan stå som symbol på forsoning mellom to stridende parter. Tidligere i år undertegnet nemlig opprørsleder Gauillaume Soro en fredsvtale med president Laurent Gbago. Som en del av fredsavtalen ble Soro utnevnt som statsminister, samtidig som han fikk beholde tittelen som generalsekretær for opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt på Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte ”maktdelingen” var et signal om nye tider. Det la altså grunnen for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir.

Selv om Didier Drogba ikke kan få all ære av at de stridende partene på Elfenbenskysten er i ferd med å inngå fred har han blitt en viktig maktfaktor og et viktig symbol på forsoning på Elfenbenskysten. I krisetider er det viktig å ha symboler å samle seg om, og Didier Drogba er et slikt symbol. Så lenge han selv ikke streber etter politisk makt på Elfenbenskysten kan man håpe på at han også i framtiden vil være et symbol på forsoning på Elfenbenskysten.

Selv om fredsprosessen på Elfenbenskysten er skjør er jeg nesten sikker på at landet står stille når Chelsea sparker i gang Champions League-finalen i Moskva.

tirsdag 7. august 2007

Beijing-OL i forsoningens tegn?


Det er i dag ett år til OL-fakkelen tennes i Beijing. Ett år før lekene roser IOC den kinesiske OL-komiteen for god planlegging og organisering av lekene. Mye ligger til rette for et godt OL-arrangement og gode idrettsprestasjoner, men OL vil også være spekket av politiske saker.

Mange har vært i tvil om man bør boikotte OL blant annet på grunn av Kinas brudd på menneskerettigheter. Boikott som metode for å fremme menneskerettigheter har vært forsøkt flere ganger i OL-sammenheng uten at uttalte målsettinger er blitt oppfylt. Selv om intensjonene er gode er det ikke sikkert at en idrettsboikott av Beijing-OL vil gi ønskede resultater. Når IOC først har bestemt at OL skal foregå i Beijing vil en boikott ha liten verdi. Noe annet hadde vært om man valgte å ikke gi lekene med begrunnelsen at Kina først kan få OL når menneskerettighetssituasjonen er bedret. Dette er et standpunkt som organisasjoner som Amnesty International og Bring the Olympic Dream to Darfur også har tatt. De mener at man må bruke OL for det det er verdt for å bedre menneskerettighetssituasjonen i Kina og for å få Kina til å endre sin utenrikspolitikk.

Beijing-OL i 2008 gir oss i stedet en god anledning til å diskutere sportens rolle i forsoningsarbeid. For Kina ligger det stor prestisje i å arrangere et OL. Lekene vil bety mye økonomisk, fordi det ligger et stort markedsføringspotensial i å stå som vertskap for et sommer-OL, det vil tiltrekke seg utenlandsk kapital i form av investeringer og det vil være viktig i propagandaøyemed.

At Kina er et totalitært regime gir oss faktisk flere grunner til IKKE å boikotte OL. For det første, har det lite for seg å boikotte OL i sympati med ofrene for menneskerettighetsbrudd. Ofrene vil ikke merke denne aksjonen. Det sørger kinesiske myndigheter for. Dermed får boikott mer indremedisinsk nytte for den som boikotter eller oppfordrer til boikott enn for de man skal boikotte for.

For det andre, er OL en gyllen mulighet til å rette søkelyset mot Kinas brudd på menneskerettigheter fordi OL betyr så mye politisk for Kina. Professor Matti Goksøyr, ved Norges idrettshøgskole, har for eksempel vist at idrettsutøvere som deltok i Berlin-OL i 1936 ble langt mer kritiske til Tyskland under lekene der enn de var før de dro dit (Klassekampen 15.01.07). Deres negative bilder av Nazi-Tyskland bidro til å forme den norske opinionen. Det samme kan skje i Kina til neste år. Nordmenn flest vet lite om situasjonen i Kina. OL er en unik mulighet for mange til å dra dit og se med egne øyne hvordan det totalitære regimet fungerer. Jo flere som drar, jo mindre kontroll har myndighetene over det som kommer ut av informasjon. Man skal selvfølgelig ikke være naiv og tro at man får se Kinas sanne ansikt et par uker i august neste år, men de som drar dit vil helt sikkert komme opp i spesielle konfliktsituasjoner som det kan rapporteres om. I kampen for menneskerettigheter er det ikke bare viktig for interesseorganisasjoner å belyse menneskerettighetsbrudd, det er også viktig at disse påpekningene får støtte i opinionen. Det kan man få ved at flest mulig drar til Kina og engasjerer seg der. Videre vil mennesker som evt. kommer i konflikt med kinesiske myndigheter under lekene vil være viktige opinionsdannere når de kommer hjem.

For det tredje kan en boikott faktisk øke propagandaverdien for kinesiske myndigheter. De massive boikottene av OL i Moskva i 1980 og i Los Angeles i 1984 førte til at vertsnasjonene gjorde det bedre på medaljestatistikken og kunne bruke det for alt det var verdt, særlig innenrikspolitisk. Det er også verdt å merke seg at Jesse Owens gull under OL i Berlin i 1936 satt Hitlers raseteorier i et dårlig lys. Norges rolle her må ikke overdrives, men hvis flere velger boikott kan det faktisk bidra til øke den innenrikspolitiske propagandaverdien for Kina.

Lakmustesten for hvor viktig OL er for Kina er hva som skjer med Taiwan-spørsmålet under OL. Forholdet mellom Kina og Taiwan kan bli satt på prøve i forbindelse med OL i Beijing. Kina og Taiwan har vært en vedvarende hodepine for IOC. Kina har vært med i den olympiske bevegelse siden 1922, da det fikk sitt første IOC-medlem. Etter at Folkerepublikken Kina ble etablert i 1949 fikk først Taiwan lov til å representere Kina i OL, deretter innførte IOC en «to-Kina-politikk» til IOC i 1979 bestemte at Folkerepublikken Kinas olympiske komité skulle representere Kina. Enkelte dommedagsprofeter har spådd at Taiwan vil erklære sin uavhengighet tett opptil OL, og at Taiwan satser på at det ligger så mye prestisje i å avholde et konfliktfritt OL at Kina derfor ikke tør å ty til militære virkemidler for å få bukt med taiwanske opprørere. Dette til tross for at kinesiske myndigheter har sagt at et slikt trekk fra Taiwans side vil bli møtt med harde virkemidler og at amerikanske myndigheter har advart mot dette. Skjer dette er det et tegn på at OL ikke har stor nok kraft til å forsone fiender som er grunnleggende uenig i hvor statsgrensene skal gå.

På den annen side har Kina muligheten til å bidra til forsoning under OL. Forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea er den olympiske bevegelses solskinnshistorie. Forsoningsarbeidet startet allerede i 1963 da IOC oppfordret de to fiendene til å delta med én tropp i forbindelse med OL i Tokyo i 1964. Tiltaket rant imidlertid ut i sanden. Til tross for dette ønsket IOC å fortsette forsoningslinjen i forbindelse med OL i Los Angeles i 1984 og Seoul i 1988 for å forhindre vidstrakt boikott av OL slik tilfellet var i 1980. I forbindelse med OL i 1988 ble det holdt fire møter om felles avvikling av OL i regi av IOC. Initiativ og motinitiativ ble tatt helt frem til åpningsseremonien i Seoul i 1988. På kort sikt var tiltaket mislykket. Men på lengre sikt har disse initiativene skapt grobunn for økt samarbeid mellom Sør- og Nord-Korea, i hvert fall på idrettsbanen.

Fruktene av denne politikken kunne man begynne å høste tidlig på 1990-tallet. I 1990 ble de to koreanske statene enige om å sende en felles heiagjeng til Asia-lekene i Beijing, og seinere på året ble det arrangert foreningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Begivenhetene i 1990 var de første sportsutvekslingene mellom de to statene siden Koreakrigen. Som en direkte konsekvens av denne politikken har Nord- og Sør Korea marsjert sammen under felles flagg ved åpnings- og avslutningsseremoniene under alle OL fra Sydney i 2000. Planen er nå at Nord- og Sør-Korea skal delta med en tropp under OL i Beijing 2008.

Spørsmålet vi må stille oss i denne sammenheng er om det er IOCs fortjeneste at Nord- og Sør-Korea forenes på idrettsbanen. Mange fryktet at atomprøvesprengningene til Nord-Korea i oktober 2006 skulle ødelegge dette arbeidet. Så langt ser det ikke ut som det er tilfelle. De to fiendene forhandler nå om plassene i troppen skal være prestasjonsrettet eller om de skal være basert på befolkningsstørrelse. Det er et tegn på at sporten lever sitt eget liv i kompliserte forsoningsprosesser.

Eksemplene viser at vi står overfor vanskelige problemstillinger når vi skal diskutere sportens rolle i forsoningsprosesser. Mer kunnskap om hvilke betingelser som kreves for at sport kan brukes som virkemiddel for å bedre menneskerettigheter og for å forsone fiender vil gjøre oss bedre i stand til å forstå sportens rolle i konfliktsituasjoner og hjelpe oss til å identifisere betingelser som må være til stede for at sport skal kunne fungere som virkemiddel til å løse opp vanskelige konflikter.

(Dette er en oppdatert og redigert versjon av kronikken "Hvorfor Kina-OL ikke bør boikottes", Bergens Tidende 26. januar 2007)

onsdag 1. august 2007

Iraks fotballkrigere


Sjelden har en fotballkamp i et Asiamesterskap fått så mye oppmerksomhet som finalekampen mellom Irak og Saudi-Arabia 29. juli i år. Iraks fotballkrigere vant kampen 1-0, og endelig kunne amerikansk media komme med en gladsak om Irak. Kommentarene etter kampen la vekt på lagets multietniske og multireligiøse karakter. I New York Times’ rapportering het det f.eks. at en kurder fra Mosul sparket ballen mot hodet på en Sunni fra Kirkuk, som igjen sendte ballen videre i mål og sikret seieren mot Saudi-Arabia.

Paradoksalt nok viste denne sensasjonelle seieren over favorittene Saudi-Arabia at samholdet i laget langt fra gjenspeiler virkeligheten i Irak. Ikke bare førte ellevill feiring med skytevåpen til at flere ble drept – til tross for portforbud – men flere selvmordsbombere forsøkte å kjøre inn i de feirende massene. Til tross for dette har flere kommentatorer hevdet at Iraks fotballbragd kan tjene som eksempel på at sunnier, shiaer, kurdere og andre etniske og religiøse grupper kan samarbeide.

Men, man må ikke være for optimistisk på fotballens vegne. Forskning viser nemlig at sport som eksemplets makt ikke har så stor kraft at den alene kan forene og skape fred mellom fiender. For at sport skal ha noen verdi som forsonende virkemiddel må det være et minimum av gjensidig politisk respekt til stede for at sporten skal kunne bidra til å redusere konfliktnivået.

Spørsmålet er om amerikansk nærvær er det som skal til for å skape denne respekten. I forbindelse med presidentvalgkampen i 2004 hevdet president George W Bush at Iraks deltagelse i Athen-OL var et resultat av USAs krigføring i, og frigjøring av Irak i 2003. I tillegg til dette hevdet han at USAs kamp mot terror ville føre til at flere frie nasjoner i framtiden kunne delta i OL. Dette falt ikke i god jord hos den internasjonale olympiske komité (IOC) eller hos det irakiske fotballforbundet. IOC protesterte på at OL-flagget ble brukt i den amerikanske valgkampen, og det irakiske fotballforbundet mente at USA ikke hadde noe å være stolte av i Iraq, til det var for mange drept og for mye ødelagt. Vi har ennå tilgode å høre George W. Bush kommentere resultatet i årets Asia-mesterskap. Kanskje han gjør best i å la være. Kaptein og målscorer Younes Mahmoud kom i hvert fall med klar melding til George W. Bush: Jeg vil ha amerikanerne ut av Irak! Samtidig som Storbritannia og USA mener at irakerne selv må ta mer ansvar i Irak, mener de fleste irakere at det først kan skje når amerikanerne og deres allierte forlater Irak. Spørsmålet er om denne fotballkampen vil føre til at begge får sitt ønske oppfylt.

Det irakiske landslaget i fotball har fra 1950-tallet vært dominert av utenlandske trenere. Under den kalde krigen ble det trent av sovjetere, ungarere, jugoslaver, polakker, østtyskere, men også av engelskmenn og skotter. Årets suksesstrener var brasilianer på tomånederskontrakt. Blir norske Drillo trener vil det derfor vekke mer oppsikt i Norge enn i Irak. En av de tingene som har skapt størst oppsikt i norsk media omkring Drillos kandidatur er at han skal ha stilt krav om at han ikke skal bo i Irak som trener av landslaget. Det er et krav som han sikkert får innfridd. Ingen av spillerne bor heller i Irak. Slik det ser ut nå trenger han heller ikke bekymre seg for å dra til Irak for å trene laget. Asiamesterskapets helter forberedte seg i Jordan fordi det ikke var trygt å trene i Irak.

Det er derfor fristende å hevde at først når iraksk fotballkriger vender hjem vil samholdet i landslaget også gjenspeile samholdet i den irakiske nasjon. Da har Drillo lagt opp som landslagstrener!

PS. For mer om irakisk fotballhistorie, les Simon Freemans bok Baghdad FC. Iraq’s Football Story. A Hidden History of Sport and Tyranny, 2005. London: John Murray.

lørdag 28. juli 2007

Doping større kraft enn krutt?


Et raskt søk på Google gir meg 11,400 treff på kombinasjonen Tour de France og doping. Kombinasjonen Tour de France og terror gir meg bare 115 til tross for at det onsdag gikk av to bomber med 30 minutters mellomrom i den spanske Navarra-regionen før Tour de France-sirkuset entret den lille spanske byen Belagua - selv om det heter Tour de France er rittet også innom andre land – i år Storbritannia, Belgia og Spania. Bomben eksploderte før rytterne passerte og rytterne merket ingen ting til hendelsen.

Det er sjelden at det forekommer terrorisme i tilknytning til store sportsarrangementer selv om anslag ved slike arrangementer kan gi terrorister stor publisitet. Denne gang fikk gjerningsmennene mindre oppmerksomhet enn det de hadde håpet på. Bombene var varslet to timer før de ble detonert av en som hevdet at han representerte den spanske separatistorganisasjonen Euskadi Ta Askatasuna (ETA), som tidligere i år avblåste 15 månder lange våpenhvilen med de spanske myndighetene. ETA har over 800 liv på samvittigheten, og så sent som i desember i fjor drepte de to personer i en bombeeksplosjon på flyplassen i Madrid.

Hvis det er ETA som står bak, må aksjonen sies å være lite vellykket. Manglene på pressedekning skyldes flere ting. For det første ble ingen skadet. For det andre var eksplosjonene små og langt fra veien der rittet gikk. For det tredje var store deler av verden mer opptatt av doping og dopingrykter enn av kuler og krutt. Det viser Google-søket mitt.

Like merkelig som dårlig oppmerksomhet er det at det er ETA som står bak eksplosjonene. For det første fordi bombene var små og plassert på et sted som vanskelig ville skade noen. Hovedformålet til terrorister er som oftest å skape frykt, og det gjør man ved å skade eller drepe uskyldige på en overraskende måte og på uventet sted. For det andre fordi baskerne har sykkelaget Euskadi-Euskaltel med i Touren. Hvorfor ødelegge for dem?

Uansett viser hendelsen at sportsdekningen noen ganger overskygger politiske markeringer som terrorisme. På den måten har doping bidratt til å trekke fokuset bort fra feige politiske handlinger.

torsdag 26. juli 2007

Sannhetskommisjon for dopere?


Gode råd er dyre for den internasjonale sykkelfamilien etter alle dopingavsløringene i Tour de France i år. Og mange råd blir gitt for å få bukt med ondet. Noen mener at sponsorene bør trekke seg og at tv-kameraene bør slås av for at de nasjonale og internasjonale sykkelforbundene og de forskjellige sykkellagene skal skjønne alvoret. Andre mener at de viktigste sykkelrittene bør avlyses. Atter andre mener dopingkontrollene bør bli strengere og klarere. Stipendiat ved Norges Idrettshøgskole Dag Vidar Hanstad lanserer f.eks. fem strakstiltak for å få bukt med dopingen: 1) flere og bedre tester; 2) mer effektiv meldeplikt; 3) strengere straffer; 4) straff flere enn utøveren; og 5) bedre koordinering mellom de nasjonale og internasjonale antidopingbyråene.

Det er to ting man må gjøre for å kvitte seg med doping i sykkelsporten (og i andre sporter). Det ene er å få kartlagt dopingens omfang. Det andre å forhindre doping i framtiden. Disse to forholdene henger nøye sammen. Greier man ikke å ta dem som doper seg og deres medhjelpere, og avslører deres metoder vil heller ikke framtidens antidopingarbeid bli god nok.

Til nå har dopingjegerne vært på etterskudd. De fleste er av den oppfatning at ikke alle med ureint mel i posen blir tatt, verken på utøver- eller ledersiden. Bare det at det er slike mistanker er uheldig for sykkelsporten. Hva skal til for å komme ondet til livs?

Hva med en sannhetskommisjon etter mønster fra Sør-Afrikas oppgjør med apartheidtiden? Den sørafrikanske sannhets og forsoningskommisjonen hadde til hensikt å få kartlagt omfanget av undertrykking av svarte i Sør-Afrika mellom 1948 til 1994. Noe av tanken bak en slik sannhetskommisjon var at det var viktigere å få fram sannhet og kunnskap om undertrykkingen som skjedde enn å straffe hver enkelt som hadde bidratt til undertrykkingen. Dette var en måte å forsone seg med fortiden på og måten å se framover på.

Det sentrale var at man sto overfor både strukturelle og individuelle problemer og at de to problemen ikke lett lot seg skille fra hverandre. For sykkelsporten betyr en sammenkobling av strukturelle og individuelle faktorer at både den som kun gir utøveren skylden for det som skjer, og utøvern som skylder på at han/hun har brukt doping fordi det har vært en del av sykkelkulturen, tar feil. Derfor blir det både feil å slette idrettsutøvere fra resultatlistene i ettertid og avlyse sykkelsporten, siden ikke alle syndebukkene er tatt og ikke alle er dopet!

Hva om det internasjonale sykkelforbundet (UCI) laget en kommisjon der alle som hadde noe å melde om doping, i går og i dag, fikk ytre seg fritt om det de veit om doping, uten fare for å bli straffet for involvering i doping? Man kunne opprettet en kommisjon for utøvere, en kommisjon for ledere og en kommisjon for sponsorer. Da er sannsynligheten for at mer gruff kommer til overflaten større og muligheten for å få kartlagt omfanget av doping større enn tilfellet er i dag. Det kan igjen føre til at dopingjegerne får oversikt over dopingmetoder og dekkoperasjoner som ikke tidligere er kjent for dem. Det vil styrke dopingarbeidet.

Samtidig må det settes en klar grense for når amnesti ikke lenger er aktuelt. Setter man i gang en slik sannhetskommisjon umiddelbart etter årets Tour de France kan man f.eks. si at den som blir tatt i doping eller medvirkning til doping (ledere og sponsorer) fra og med Beijing-OL i 2008 vil bli utestengt på livstid. Dermed basta!

En slik sannhetskommisjon kan i tillegg til å avdekke doping og dopingmetoder også nyansere debatten omkring doping. Debatten er svært preget av skinnhellighet. Jeg er enig med Dag Otto Lauritsen, Dag Erik Pedersen, Jostein Willmann, Knut Knudsen m.fl. som kaller dopere for drittsekker, møkkafolk osv. Samtidig sitter jeg med følelsen av at de veit mer om doping enn de vil innrømme. Kanskje en sannhetskommisjon får dem og andre til å bidra til å få bukt med ondet og til å redde sporten?

fredag 6. juli 2007

Drømmen om ungdoms-OL


Under den 119. IOC-kongressen i Guatemala ga IOC klarsignal til å starte ungdoms-OL. De første ungdomslekene finner sted i 2010 og skal foregå hvert annet år. Beslutningen er i tråd med den olympiske ånd, og man kan spørre seg om hvorfor ungdoms-OL ikke er blitt etablert før nå.

Da Pierre de Coubertin etablerte IOC i 1884 og det moderne OL i 1896, hadde fredstanken en sentral plass. Coubertin mente at krig var basert på misforståelser mellom mennesker og at fred på jorden først kunne bli en realitet når fordommer og misforståelser var ryddet av veien. For å bekjempe fordommer, krig og konflikt var jevnlig samvær mellom ungdom som utøvde fredelig og organisert idrett, et effektivt virkemiddel, mente han. Målsettingen var at OL skulle bidra til å reformere hele samfunnsstrukturen både økonomisk og politisk – OL skulle være en indirekte måte å skape universell fred på.

Det moderne OL-prosjektet var påvirket av både de politiske aspektene ved antikkens OL og av den internasjonale fredsbevegelsen på 1800-tallet. I antikkens OL var det særlig den olympiske våpenhvilen – Ekecheiria – som Coubertin festet seg ved. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 før Kristus til år 393 etter Kristus uten en eneste avlysning(!). Olympiske leker var en av mange greske festivaler og i tilknytning til slike festivaler kunne greske emissærer erklære våpenhvile. Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen økt til to måneder på hver side av OL. Hovedformålet med våpenhvilen var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om krigsavslutninger, kun våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom. Når det gjaldt den internasjonale fredsbevegelsen på 1800-tallet, var det særlig kampen for at konflikter skulle løses med voldgift som opptok Coubertin.

Ungdoms-OL passer helt med Coubertins tanker om OL. Til i dag har det imidlertid blitt med tanken. Det blir spennende å se om ungdoms-OL kan bidra til en bedre verden og om det kan bidra til å begrense krigshandlinger og konflikter. Vi bør ikke ha for store forhåpninger om effekten av slike leker. Har det effekt tar det i hvert fall lang tid. Og som vi veit: tålmodighet er en dyd!

torsdag 5. juli 2007

Sotsji bra for Tromsø?


I går ble den russiske byen Sotsji tildelt vinter-OL i 2014. Sotsji danket ut østerrikske Salzburg og sørkoreanske PyeongChang. Russlands president Vladimir Putin har lagt mye prestisje i å få lekene til Russland og stilte opp i Guatemala, der avstemingen foregikk, med visestatsminister og to statsråder for å legge tyngde bak den russiske søknaden.

Det er ikke bare håp om sportslig suksess som ligger bak denne søknaden. Et vinter-OL i Russland er også et politisk prosjekt der Russland kan promotere seg som vintersportsland og som et land i stor økonomisk vekst. Noen har også spekulert i om Putins engasjement i OL-prosjektet har vært et arbeidsmarkedstiltak for å sysselsette presidenten etter at han går av som president neste år.

I tillegg til Russlands bruk av OL som virkemiddel for å markedsføre Russland har valget av Sotsji også andre politiske sider. Historisk har vinter-OL ikke vært preget av politisk maktkamp slik sommer-OL har vært. Vinter-OL har for eksempel aldri vært utsatt for storstilte boikottaksjoner. Etter den kalde krigen har også boikott som virkemiddel blitt borte. De som ønsker å markere noe bruker lekene aktivt for å fremme sine synspunkter. Det ser vi tydelig i forbindelse med Beijing-OL der menneskerettighetsaktivister bruker OL for å sette Kina i et dårlig lys. Det samme gjør Tibet-aktivister, Taiwan-forkjempere, aktivister mot barnearbeid mm. Fortsetter denne trenden kan også vinter-OL i Russland ikke bare bli et utstillingsvindu for Putins Russland, men også en arena for organisasjoner som ønsker å sette problemer i Russland på dagsorden. Fortsetter Russland å gå i retning av mer pressesensur, mindre organisasjonsfrihet, og fortsatt krig i Tsjetsjenia er ikke dette til å unngå. Da kan det kanskje være bra å ha en tidligere autoritær president som organisator.

Men valget av Sotsji kan også slå uheldig ut for Tromsøs kandidatur i 2018. PyeongChang, som tapte i denne omgang, kan komme til å søke igjen, og deres kandidatur har en spesiell politisk side. Noe av det de profilerte i sin søkerkampanje var deres samarbeid med Nord-Korea. Forholdet Sør- og Nord-Korea har vært på IOCs dagsorden siden OL i Tokyo i 1964. IOC har brukt alle midler for å få de to landene til å konkurrere på samme lag og dermed bidra til at de to landene forenes, og de lykkes nesten i forbindelse med OL i Seoul i 1988. Sterke krefter er i sving for at dette skal skje i Beijing-OL neste år. Skjer det kan PyeongChang videreutvikle samarbeidsprojektet med Nord-Korea. Da kan Tromsø-OL henge i en tynn tråd. Da kan det heller hende at bodøværingen Geir Lundestad må kalle inn til møte i Nobelkomiteen for å drøfte IOCs kandidatur til Nobels fredspris!

onsdag 4. juli 2007

Tour de France i London


Prologen og første etappe av årets Tour de France vil få stor oppmerksomhet av flere grunner. For første gang starter Tour de France i London. Prologen starter lørdag 7. juli og vil gå i London, og dagen etter går første etappe av stabelen mellom London og Canterbury i Kent. Det er ikke første gang Tour de France går i England. I 1974 gikk en etappe i Plymouth, og i 1994 gikk en etappe fra Dover til Brighton og en annen tur/retur Portsmouth. Men dette er alstå første gang at åpningsetappene finner sted i England.

En annen grunn til ekstra interesse for årets Tour er at sykkelrittet finner sted rett etter terrorbombene i London og Glasgow. Mange har spekulert på hvorfor Storbritannia har blitt rammet av terror akkurat nå. Noen har relatert det til Tony Blairs avgang som statsminister, andre til at terroristene ville ramme turistindustrien, eller skape frykt før Tour de France.

Terrorister har en tendens til å velge seg ut symbolske datoer for terrorangrep. Og åpningsdagen for årets Tour de France er en slik dato. 7. juli i år er toårsdagen for bombeangrepene på undergrunnen i London 2005 da 52 ble drept og flere hundre såret. I tillegg til den generelt høye sikkerhetsberedskapen i London i disse dager vil årets Tour de France bli ekstra preget av sikkerhetstiltak. Samtidig har Londons borgermester Ken Livingston uttalt at Touren i London skal vise terroristene at London fungerer som vanlig til tross for terrotrusselen mot byen. Livingston har også sagt at Touren skal tjene som minnesmarkering for de som døde for to år siden.

Arrangørene av Tour de France regner med at ca. 2 millioner mennesker vil møte opp for å se sykkelrytterne tråkke seg igjennom Londons gater. Om dette blir en symboldag for sykkelsporten og terrorofre eller for terrorister gjenstår å se.

tirsdag 3. juli 2007

Fakkelstafett til besvær


Konflikten mellom Kina og Taiwan kommer til å bli en gjenganger på denne bloggen. Helt fram til Beijing-OL i 2008 kommer kinesiske og taiwanske myndigheter til å hisse hverandre opp. Kina ønsker at Taiwan skal innfinne seg med at øya er en utbryter-provins fra Kina, mens Taiwan gjør alt det kan for å hevde sin uavhengighet fra Kina. Beijing-OL blir en viktig begivenhet for å markere sine synspunkter. Et godt eksempel på hva konflikten dreier seg om fikk vi se da den kinesiske OL-komiteen i april offentliggjorde ruten for fakkelstafetten.

21880 fakkelbærere skal delta i denne fakkelstafetten. Stafetten starter i Hellas 25. mars 2008 og ender til slutt på olympiastadion i Beijing 8. august 2008 – hvis den da ikke blir værfast på Himalayas tak?. 19400 av disse fakkelbærerne vil bringe fakkelen rundt i Kina. Taiwan har fått 120 etapper. Så langt virker alt greit. Men det er det ikke.

Kina har bestemt at fakkelen skal bringes til alle sine provinser. På fastlandet er det 22 provinser, men kinesiske myndigheter anser også Taiwan som sin 23 provins. I utgangspunktet ville kinesiske myndigheter at fakkelen skulle bringes rundt i alle de kinesiske provinsene, inkludert Taiwan, før den entrer OL-stadion. Dette ønsket var totalt uakseptabelt for Taiwan. Det ville nemlig være å innrømme at Taiwan er en del av Kina. Den kinesiske OL-komiteen kom derfor med et kompromissforslag der Taiwan skulle motta fakkelen av Vietnam og deretter sende den videre til Hong Kong. På den måten fikk Kina oppfylt sitt ønske om å binde alle ”sine” provinser sammen, samtidig som Taiwan kunne betrakte overleveringen som en gest fra en selvstendig stat til en annen. Den taiwanske OL-komiteen godtok denne løsningen. Men det gjorde ikke myndighetene i Taiwan. De insisterer på at fakkelen skal bringes inn og ut av landet uten å få den av eller gi den til Kina. Bare på den måten kan Taiwan vise sin selvstendighet.

Og her står saken i dag. Hvem sa at man skulle skille sport og politikk?

Will be continued...