lørdag 28. desember 2013

Spådommer for idrettsåret 2014

Prolog. I 1998 holdt jeg et av mine første foredrag om sikkerhetspolitikk. Temaet var Kosovo, Russland og Nato og foredraget ble holdt på Ringerike bibliotek, for den lokale Rotary-foreningen, om jeg ikke husker feil. Etter foredraget fikk jeg mange spørsmål og særlig fra en vikar i Ringerikes Blad. To spørsmål var han særlig interessert i: For det første om det kom til å bli krig i Jugoslavia på grunn av konflikten om Kosovo. For det andre om Russland kom til å gå til motangrep om NATO gikk til angrep på Jugoslavia. Jeg svarte (bestemt) nei på begge spørsmål. Jeg tok feil i det første spørsmålet (takket være Rambouillet-avtalen i 1999, forsvarer jeg meg med) og hadde rett på det andre. Oppslaget over en helside i Ringerikes Blad dagen etter var (sånn ca):

”Nostradamus spådommer om at tredje verdenskrig starter på Balkan fikk et kraftig skudd for baugen da Stipendiat Andreas Selliaas holdt foredrag på Ringerike bibliotek i går”!

Historien viser to ting: jeg er ingen spåmann og ting jeg sier kan misforstås og dras ut av sin sammenheng. Til tross for dårlige spådomsevner og faren for å misforstås våger jeg meg på noen få spådommer om hva som kommer til å bli de viktigste idrettspolitiske sakene i året som kommer – i inn- og utland.

Nasjonal saker

1.       Sotsji-OL. Sotsji-OL er en selvfølge. Medaljefangsten blir selvfølgelig et viktig samtaleemne. Men også hva slags leker Sotsji_OL er og om dette er leker som bryter med de olympiske idealer. Dette er det dyreste OL noensinne - vinter og sommer - og de dreier seg mer om politikk enn om sport. Skulle det oppstå aksjoner, protester og demonstrasjoner er det det som sitter igjen etter lekene. Vladimir Putin kan drive med så mye PR-arbeid han vil i forkant av lekene for å skape en fin ramme om det som skal skje i Sotsji, norske politikere og ledere må allikevel svare for alt Putin ikke får til eller vil gjøre noe med.

2.       Oslo2022. Det som skjer i Sotsji vil også prege vår hjemlige debatt om Oslo-OL 2022. Uansett utfall av regjeringens beslutning om å gi OL statsgaranti eller ikke vil Oslo-OL bli den viktigste idrettspolitiske debatten i 2014. Motstandere av OL vil henvise til Sotsji og si at lekene har gått helt av sporet, tilhengerne av leker til Oslo vil si at Oslo er et sunt alternativ til russisk megalomani. Alt koker likevel ned til kostnader og distriktspolitikk og om Oslo trenger et OL for å bedre anleggssituasjonen i Oslo.

3.       Enerettsmodellen. Spillpolitikken blir et viktig tema i året som kommer. Skulle den nye regjeringen velge å bryte opp enerettsmodellen (på folkemunne kalt spillemonopolet) vil det være saken som får idretten til å mobilisere for å sikre egen økonomi og som kan få idretten, de humanitære organisasjonene og kulturen til å gå til kamp mot hverandre. Dette er en sak som stiller status quo opp mot en prinsipiell debatt om hvem som skal drive og nyte godt av inntekter fra pengespill. I denne diskusjonen tviler jeg på om det holder med god sportsånd.

4.       Fotballpresident. Valget av fotballpresident i mars blir trolig den mest interessante personkonflikten i 2014 – forutsatt at noen stiller til kamp mot sittende president Yngve Hallen. Kommer det motkandidater på banen borger det for en skitten valgkamp. En skitten valgkamp kan stille fotballen i et dårlig lys, men det kan også gi noen klare alternativer for veivalg i norsk fotball. Norsk fotball sliter allerede med dårlig omdømme og svikt i sponsorinntekter. Kan en bitter personkonflikt bidra til ytterligere fall på omdømmerankingen?

5.       Kampfiksing. Kampfiksing kommer til å bli mer diskutert i 2014 enn i 2013. I 2013 ble det avdekket mange kampfiksingssaker internasjonalt og norsk idrett begynte å ta temaet på alvor. Tiltakene mot kampfiksing som blir innført i 2014 vil garantert skape debatt om hva som er rett og galt i idretten og også bidra til en diskusjon om hvor stor innflytelse norske myndigheter skal ha på norsk idrett.

Internasjonale saker

1.       Sotsji-OL. Sotsji-OL kommer (selvfølgelig) til å bli en heit potet også internasjonalt. Allerede har vi sett at statsledere verden over har brukt lekene for å ramme inn sin kritikk av russisk politikk. Samtidig er sikkerhetsopplegget til lekene så stort og det internasjonale ønsket om at lekene ikke må rammes av terrorisme så massivt at det blant annet har ført til et unikt samarbeid mellom Russland og USA om sikkerhet før og under lekene. Et av spenningsmomentene når lekene er slutt (ved siden av etterdønninger etter eventuelle protester og aksjoner mot lekene) er hvordan OL rammer inn kritikken av fotball-VM som går av stabelen i Russland i 2018.

2.       Fotball-VM i Brasil. Fotball-VM i Brasil blir stort på alle måter. Kommer arenaene til å bli ferdig og kommer vi til å få se protester mot VM slik vi så i 2013? Skulle Brasil gjøre det dårlig i eget VM tror jeg situasjonen kan komme ut av kontroll og at mye av irritasjonen, aggresjonen og håpløsheten i det brasilianske folket kommer ytterligere til overflaten. VM i Brasil og i Qatar i 2022 har virkelig satt i gang en internasjonal debatt om kostnadene – både menneskelig og økonomisk – ved å arrangere fotball-VM og andre mesterskap. Og det har satt i gang en stor debatt om hvordan og hvem som skal ta beslutninger om hvem som skal få arrangere verdens største idrettsarrangement. Denne debatten kommer til å tilta i styrke jo nærmere vi kommer VM i Brasil.

3.       Samveldelekene. Samveldelekene i Glasgow kommer kanskje ikke til å få mye oppmerksomhet i Norge, men har stor internasjonal interesse. Blir dette et skotsk stevne eller et britisk stevne? Kort tid etter Samveldelekene går skottene til stemmeurnene for å avgjøre sin tilknytning til Storbritannia. Vil lekene markere Skottlands suverenitet eller vise et nytt Samvelde?

4.       Sveitsiske lovendringer. Sveits kan komme til å endre sine korrupsjonslover og lover om skattefritak for non-profit-organisasjoner i 2014, som en direkte følge av kritikken mot FIFAs valg av Russland og Qatar som VM verter i henholdsvis 2018 og 2022. På grunn av valget av Qatar og Russland som VM-verter Blir nye lover vedtatt får ikke lenger idrettsorganisasjoner like gode skattefordeler som de har i dag og de blir omfattet av korrupsjonslovgivningen som de heller ikke er i dag. Da får vi se om internasjonale idrettsorganisasjoner mener alvor av lovnader om åpenhet og mer demokrati. Flytter de ut av Sveits på grunn av nye lover?

5.       Konkurrent til IOC? SportAccord – de internasjonale særforbundenes paraplyorganisasjon – fikk i 2013 ny leder, Marius Vizer. Den lavmælte, men mektige lederen, som også er president i det internasjonale judoforbundet og en god venn av Vladimir Putin, har sagt at han ønsker å etablere Global Games hvert fjerde år, for alle idretter. Han har også sagt at han ønsker å etablere et eget tv-selskap og et eget bettingselskap som skal bidra til mer inntekter for de internasjonale særforbundene. Skulle han få til dette får IOC en mektig konkurrent og vi kan da i 2014 få se en bitter kamp mellom SportAccord og IOC sponsorer og medieoppmerskomhet. Er dette starten på IOCs fall?


Nostradamus får jeg ta for meg en annen gang. Godt Nytt år!

torsdag 26. desember 2013

Året politikken overskygget idretten

Politisk grep. 2013 markerer året da politikken tok grep om idretten og ledet den inn i sitt spor. Er idretten  i ferd med å miste troverdighet og selvstendighet?

Idrettspolitikken fallitt? Selv om idretten alltid har levd side ved side med politikken har idretten som oftest hatt råderett over egen aktivitet – både i Norge og i resten av verden. Idretten i Norge har for eksempel lovfestet rettighetene til egne arrangementer og kjemper hardt for sin selvråderett. Selv om det trengs statlige myndigheter til for å finansiere store prestisjeprosjekter som OL og VM – har idretten i stor grad bestemt hvordan sportsbegivenhetene skal arrangeres, hvilke regler som skal gjelde i utvelgelsen av arrangementssteder og hvilke regler som skal gjelde under konkurransene. Og som oftest har store beslutninger vært et anliggende mellom idrettsorganisasjonene øverste lag og statlige myndigheter. Skal Norge få OL må vi gjøre om skattereglene til IOCs fordel. Uten folkeavstemning. Folket har stort sett bare fått kjøpe billetter til arrangementene. Til nå.

Uklare grenser. Anklagene om korrupsjon i forbindelse med valget av Qatar og Russland som VM-verter fikk sveitsiske folkevalgte i 2013 til å foreslå en ny korrupsjonslov og et helt annet åpenhetsregime for de internasjonale idrettsorganisasjonene som har hovedkontor i Sveits av bekvemmelighetsgrunner (over 60 stykker). I år har norske folkevalgte vedtatt forbud mot dopingmidler og satt i verk en handlingsplan mot kampfiksing – problemer som kun kan løses i tett samarbeid mellom idretten og politikerne. Og vi har hatt en folkeavstemning om OL som har satt fart i en bredere debatt om idrettspolitikk enn det vi har sett tidligere. Snart ser vi ikke forskjell på idrett i politikk og politikk i idrett.

Folkeopprør. Årets folkeavstemning om OL i Oslo er historisk og den viste at folket ikke er så samlet om vinterleker i Norge slik idretten trodde og håpet på. Snarere enn å samle nasjonen, har demokratiske prosesser vist synlig splittelse i synet på OL. Ikke bare om OL i Norge, men også på OL som idé. I år har vi også sett massive og voldelige protester fra menigmann flere steder i verden mot uvettig bruk av ressurser til hvite elefanter i Qatars ørken og i Brasils jungel, og homofiles rettigheter har fått en sentral plass i OL-forberedelsene til Sotsji, fordi Russland har vedtatt kontroversielle homo-lover. Har dette noe med idrett å gjøre? Ja, mer og mer. Eller; det har noe med politikk å gjøre, som også berører idretten. Her er årets fremste eksempler.

FIFAs bløff. FIFA-president Sepp Blatter unnskyldte i år FIFAs – kontroversielle – valg av Russland og Qatar som VM-verter med at det var et resultat av politisk press fra statsledere i Europa. Mesterskap til disse landene ville bety mye økonomisk for Europa, sa han var pressmiddelet. Også denne gangen kler Blatter FIFA naken. Er dette sant bryter, for det første, FIFA med egne prinsipper om å motstå politisk påvirkning. FIFA straffer alle forbund der politikere går i fotballens offside-felle. Betyr presset fra politisk hold at FIFA vil straffe seg selv? For det andre, har fotball-VM til Qatar ført til et unormalt fokus på landets menneskerettigheter og ikke på Qatar som verdens idrettshovedstad, slik Qatars myndigheter selv har sett for seg. Det har også stilt spørsmål ved FIFAs dømmekraft. Hvorfor gir de mesterskap til land som bryter så mange menneskerettigheter?

IOCs dobbelmoral. IOC har flere ganger dette året vært nær politikkens skammekrok. OL i Sotsji har, for det første, vist at IOC ikke har kontroll over eget arrangement. For det andre, har IOC vært i sterk konflikt med India og truet den indiske olympiske komité med utkastelse fra den olympiske bevegelse om de ikke greier å holde politikerne unna. Samtidig har IOC hørt nøye på statsledere verden rundt for å beholde bryting som olympisk idrett, ved valg av nye OL-byer og ved utdeling av ungdoms-OL til Buenos Aires. For Russland har den olympiske fakkelstafetten kommet helt i skyggen av alle protestene mot russisk politikk. Alt på grunn av OL i Sotsji. Og i Russland forenes FIFAs og IOCs problemer. i 2018 skal Russland arrangere fotball-VM.

Ustødig gange. Her hjemme ønsket norske idrettsledere å unngå folkeavstemning om Oslo-OL og helt til flertallet i hovedstaden var et faktum tok man forbehold om resultatet av folkeavstemningen skulle tas til følge eller ikke. Det var så mange andre hensyn å ta. Nå er flertallsbeslutningen veiledende.

Tre i en. I alle disse sakene har idretten definert seg inn og ut av politikken etter eget forgodtbefinnende. Denne innfallsmetoden er kanskje det som gjør at politikerne til slutt tar kontrollen over idretten og at vanlige folk tar til gatene i protest mot megalomani som strider mot deres sosiale samvittighet. Et sted må grensen gå. I teorien kan vi snakke om tre politiske prosesser som berører idretten i ulik takt og i ulike faser.

Indre demokratisering. For det første politikken som finner sted innenfor idretten. Når IOC slår seg på brystkassa og sier at alle deltagernasjoner under OL i London hadde med kvinner, er det et resultat av en politisk prosess for mer likestilling i IOC – som de med rette kan skryte av. De har fått til kvinnedeltagelse fra land som ellers ikke gir kvinner særlig bevegelsesfrihet. Når kvinnelige skihoppere deltar i vinter-OL for første gang neste år er det også et resultat av en demokratiseringsprosess internt i idretten. Om idrett.

Folkets vilje. For det andre har vi det folkelige engasjementet rundt sportsarrangementer – presset utenfra. De massive protestene i Rios gater i forbindelse med fotball-VM i Brasil, de sterke internasjonale protestene mot Russland fra organisasjoner og politikere i forbindelse med OL i Sotsji og det relativt spissformulerte ordskiftet i forbindelse med folkeavstemningen om Oslo-OL er eksempler på slikt folkelig engasjement. Det er denne typen engasjement vi har sett gjennombruddet på i 2013 og som har fått politikere til å bevege seg i retning av mer kontroll og kanskje (forhåpentligvis) mer edruelighet i forbindelse med store idrettsarrangementer.

Politikernes regulering. For det tredje, har vi myndighetenes inngripen i og presset for en mer demokratisk idrett. Det danske idrettsforbundet presenterte i år en studie som viser at demokratiske stater i liten grad har greid å bidra til demokratisering av internasjonale idrettsorganisasjoner. Spørsmålet nå er om de folkelige protestene vi har sett springe fram i år og de flotte ordene fra idrettsledere rundt om i hele verden omgjøres til en demokratiseringsprosess i idretten som også er i harmoni med samfunnet utenfor.


2013. Den første statslederen som gratulerte den nyvalgte IOC-presidenten Thomas Bach, var den russiske presidenten Vladimir Putin. Om det var nådestøtet for en uavhengig idrett eller signalet om at idretten er likestilt politikken, får tiden vise. Uansett vil 2013 stå igjen som året der idrettspolitikken fikk mer betydning enn idretten.

lørdag 21. desember 2013

Olympisk tallmagi

Ny rapport. Regjeringen har fått kvalitetsikringsrapporten for OL og Paralympics i Oslo i 2022. Den er like omfattende som de fleste andre dokumenter vi har fått servert i denne Oslo-prosessen. Den er lang, teknisk og imponerende, men gir den oss OL?

God saksgang. Saksgangen i OL-prosessen har fulgt boka. Den har bred forankring i idretten og den har skapt en grobunn for entusiasme. De mange utredningene vi har fått før og etter folkeavstemningen om OL underbygger alvoret i saken. Samtidig er det verdt å påpeke at lange rapporter, servert av topptunge utredere, ikke nødvendigvis gir oss de rette svarene. Stiller rapportene de riktige spørsmålene? Kanskje legger lange rapporter bånd på en god debatt om berettigelsen til et vinter-OL til Oslo? Og bidrar – den klassiske – fredagstimingen på kontroversielle rapporter til en tåkelegging av realitetene i saken? Så langt har kommentarene av rapporten dreid seg om konklusjonen i rapporten. Ikke begrunnelsen.

Fotnoter. Rapporten virker grundig og mye av det som står i rapporten har jeg ikke forutsetninger for å vurdere. Men selv om jeg ikke lenger like godt husker differensiallikninger våger jeg meg på noen kritiske fotnoter, uten at jeg vil bli beskyldt for å være motstander av OL eller at dette er en skinnkritikk for å legitimere et ellers godt utvalgsarbeid.

Habilitet. For det første, (og kanskje det minst viktige) er jeg i stuss over utvalget av utredere. Tre institusjoner har bidratt, og det med toppa lag, for å bruke en idrettsmetafor. En av institusjonene er Idrettsforbundets sponsorer, ÅF Advansia. Dette burde det vært opplyst om eller blitt vurdert på en eller annen måte. I tider der det er mote å habilitetsvurdere, hadde dette vært på sin plass.

Minus og minus er pluss? For det andre, er jeg i tvil om at konklusjonen om at summene som samsvarer mellom Idrettsforbundets søknad og kvalitetssikringsrapportens konklusjoner (det er BARE 1,5 mrd forskjell) er det riktige utgangspunktet for å si at dette er drivverdig eller ikke. Hvis utgangspunktet er at det skal være samsvar mellom søknad og kvalitetssikring, så bør Oslo få OL med en gang! Men hva om Tromsø-søknaden for 2018 hadde hatt 10 mrd mer i kostnader? Tromsø-OL? Neppe. Kvalitetssikringen av søknaden kan ikke være utgangspunkt for om vi vil ha OL eller ikke. Det er totalsummen som bør avgjøre det. Da er det viktig å bemerke at forholdstallet for Oslo-OL er beregnet brutto statsgaranti på ca. 35 mrd kroner og et netto offentlig tilskudd på ca. 24,5 mrd kroner (i det dyreste tilfellet). Da Tromsø søkte var tallene ca 28,6 mrd og ca. 19,1 mrd. Hvis du mener at det er bedre samfunnsøkonomi og bruke mer penger på OL i Oslo enn i Tromsø er det greit. Men det er ikke mindre penger. Brutto.

Usikker usikkerhet. For det tredje, er det en svakhet at kvalitetssikringsrapporten vurderer usikkerhet opp mot usikkerhet. Det blir ikke mer sikkert. Sikkerhetsbudsjettet er mer edruelig enn Tromsø-budsjettet var og har bedre vurderinger enn Martinsen-utvalget hadde av de tre kandidatene for OL i 2018 (Tromsø, Oslo og Trondheim). Ca. 800 mill på arrangementssikkerhet og ca 2,7 mrd på politi- og forsvarsikkerhet er et steg i riktig retning. Men, jeg tror det er alt for lavt. Og, det er i hvert fall usikkert. Det står det også i rapporten. Vancouver-OL brukte mer enn 5 mrd på sikkerhet. Hvorfor er norsk sikkerhet – i en hovedstad – billigere enn i Canada? Rapporten sier også at det er stor usikkerhet med sikkerhetsbudsjettet og at det trengs mer utredning. Hvis mer utredning viser økte kostnader – noe jeg tror det vil gjøre – så er det av akademisk interesse å flytte på kommaer i en analyse av usikre estimater i en OL- søknad. Slik usikkerhet gjelder ikke bare på sikkerhetsspørsmålet, men også på andre områder. Da blir det enda mer usikkert.

Budsjettsjonglering. For det fjerde, viser rapporten at det går an å sjonglere med kostnader for å holde budsjettet nede. Paragrafene om samferdsel er et godt eksempel på det. Sjelden er minimumsstandardene på vei godt nok. Det viser Gerhard Heibergs anbefalinger til Vancouver før de fikk lekene. Der var en større motorvei enn planlagt løsningen. Når kvalitetssikringsrapporten tar forbehold om at det ikke er inkludert kostnader for oppgradering av signalanlegget i t-banetunnelen eller ekstra sett med t-banevogner, så viser rapporten at man holder seg på en minimumsstandard og kalkulerer med kostnader som andre kan/skal ta seg av. For å holde budsjettet nede?


Viljen. OL avgjøres ikke av kvalitetssikringsrapporter. Det avgjøres av ønsket om å arrangere OL. Og om man er villig til å bruke 30-40 mrd kroner for å arrangere magiske idrettsøyeblikk. Til det trengs det olympisk tallmagi.

onsdag 18. desember 2013

Fortell meg din sport, jeg forteller ditt fylke?


Hver sin sport? Den nye regjeringa har satt i gang en debatt om snøscooterkjøring og trønderne kommer snart til å regne egne gull i OL. Noen fylker kommer til å være mer høylytt i kampen om å få fri ferdsel av snøscootere enn andre og noen fylker (folkeslag) kommer til å protestere på at trønderne monopoliserer enkelte vintersporter. Hva om hvert enkelt fylke i Norge fikk hver sin offisielle sport? Redning for fylkeskommunen?

Slates metode. Det anerkjente nettidsskriftet Slate utpekte i oktober de offisielle idrettene i de femti amerikanske statene. (De gangene Slate skriver om sport har de ofte en innfallsvinkel som få andre har tenkt på og du kan ikke gå dit for siste oppdatering av ligatabellen). De lagde fire kriterier for utvelgelse av delstatenes offisielle sporter. La oss bruke de samme kriteriene for de norske fylkene:

1.      Ingen fylker kan ha den samme sporten. Får Nord-Trøndelag langrenn som offisiell idrett, kan ikke Sør-Trøndelag også få langrenn. Da må de i så fall slå fylkene sammen.

 
2.     Det går an å gjøre unntak fra regel 1 ved å plukke ut særdisipliner av en idrett. For eksempel kan ett fylke velge fotball og et annet fylke futsal. Ett fylke kan velge langløp i langrenn, ett annet kan velge sprint. Mer tvilsomt om man kan ha ett fylke for stor hoppbakke og ett for liten?
 

3.     Det går an å være kreativ, men det må kunne defineres som sport. Det vil si at det må være et konkurranseelement til stede. Sjakk er klart innenfor. Kanskje pølsespising, også? Men man må holde seg innenfor noen moralske og etiske grenser. Konebæring? Men, det er ikke lov med metaforer, som for eksempel politisk gjørmebryting.
 

4.     Fylker som allerede har en offisiell sport, får beholde den, så lenge ikke to fylker har den samme sporten. Da blir det en kamp for å få retten på sin side.

Julemoro? Er det mulig å få til en slik inndeling? Kan en debatt om fylkessporten få fram entusiasmen rundt enkeltidretter? Skaper det arbeidsplasser og nye konkurranseformer? Kan det skape ny giv i debatten om OL til Oslo? Kanskje passer en slik debatt og kåring inn i Olympiatoppens planer om en ny giv for toppidrettssatsingen? Kan en slik diskusjon berike romjulsdiskusjonen i de enkelte hjem? Redder den regjeringen?

Oslo? Ideen er lansert, nå avgjør snøscooterfolket, langrennsmafiaen og breddebevegelsen om dette er et tap-tap-prosjekt eller et vinn-vinn-konsept. La oss begynne med Oslo. Hvilken idrett passer best for Oslo?

lørdag 14. desember 2013

Ekte tilskuer

Ekte tilskuer! Da jeg en sur januardag for noen år siden var på sprint-NM på skøyter på Valle Hovin, sammen med fattern og ungene mine, fikk jeg spørsmål av en ved siden av meg om jeg var ekte tilskuer. Forundret spurte jeg hva han mente. Er du i slekt med noen som går på isen, spurte han? Det var jeg ikke og han nikket anerkjennende til meg. Ekte tilskuer!

Uro i Brasil. I disse dager sitter jeg og forbereder tur til Brasil sammen med kone og unger – vi skal på fotball-VM neste sommer. Ved siden av alt Brasil har å by på av natur og historie er det kampen mellom Tyskland og Portugal vi gleder oss mest til. Midt i Amazonas, i Manaus, skal vi se det europeiske toppoppgjøret. Jeg tenker tilbake på den sure januar-dagen her jeg sitter på loftet og leser nyheter om opptøyer i Brasil og i alle rapportene om de gigantiske anleggene som bygges over hele Brasil, i byer med fotballag uten tilskuere og med en befolkning som lever under minstestandarden. Manaus er en av disse byene. Rar kobling? Kanskje.

Hvite elefanter. Da jeg var på skøyteløp hadde jeg god samvittighet. Jeg trosset vær og vind og sto og så på en henslengt Peter Müllers som røykte under løpene da de håpløse gikk, fra utslitte tribuner med god trekk mellom beina. Alle var glade for at vi kom og det var gratis inngang. Til sommeren skal jeg trosse alle som mener Brasil-VM er gigantomani av verste sort. Brasil skulle brukt pengene på andre ting enn hvite elefanter i jungelen. Burde jeg ha dårlig samvittighet? Kanskje.

Dobbelmoral. Jeg drar til Brasil med familien fordi jeg elsker fotball. Jeg har lenge sagt at skal jeg først debutere i et fotball-VM så skal det være i Brasil. Hele familien debuterer til sommeren. Samtidig er jeg en samfunnsengasjert blogger som har prøvd å finne feil og mangler hos idrettspamper og store mesterskap verden over. Jeg har skrevet kritiske artikler om Beijing-OL, fotball-VM i Sør-Afrika, London-OL, Sotsji-OL og et mulig vinter-OL i Oslo. Det er dobbeltmoralen og mangelen på ærlighet om hva de store mesterskapene kan bringe og ikke bringe med seg som har opptatt meg. Spørsmålet nå er om jeg legitimerer uvettig pengebruk på stadioner som ikke har livets rett når Amazonas tømmes for fotballturister i juli neste år. Burde jeg også vært mer kritisk til tilskueren? Kanskje.

Brutte løfter. Vi blir lovt mye når store mesterskap selges inn av idrettstopper og overivrige politikere. Beijing-OL skulle bidra til bedre menneskerettigheter i Kina. Det gikk ikke. Fotball-VM i Sør-Afrika skulle bidra til økt turisme og økt status for afrikansk fotball. Det gikk ikke. London-OL skulle løfte britenes aktivitetsnivå. Det gikk ikke. Sotsji-OL skulle vise Russland fra en annen side. Nå viser det seg at det ikke er solsiden vi får se. Og VM i Brasil? Den skal bidra til økte investeringer i Brasil og et løft for alle brasilianere. Det ser ikke slik ut nå. Har slike mesterskap noe som helst verdi utover medaljene som deles ut ved konkurransens slutt? Kanskje.

Europeisk invasjon. Når jeg står sammen med tyskere og portugisere i Manaus, 18. juni neste år blir det spennende og se hvor mange brasilianere som står sammen med oss. Er de som står der ekte tilskuere? Eller er det bare rikfolk – som oss – uten kontakt med det egentlige Brasil? Hva syns de som står utenfor stadion og ikke kommer inn om meg og våre blåøyde hoder? Ekte tilskuer? Kanskje.


Ekte tilskuer? Og når du står i den nye skøytehallen i Oslo i 2022 kan du stille deg følgende spørsmål: er du en ekte tilskuer? Kanskje svaret er kanskje. Er det verdt det?

søndag 8. desember 2013

En boikott som ikke er boikott

Boikott. Den tyske presidenten Joachim Gauck drar ikke til OL i Sotsji. Det gjør heller ikke franske presidenten eller Barack Obama. Obamas demonstrasjon er kanskje den mest tydelige. Han sender to profilerte homofile idrettsutøvere i delegasjonen til Sotsji og ingen fra regjeringen. Erna Solberg ønsker å benytte sine fribilletter til OL. Hvorfor handler politikere som de gjør i forbindelse med OL?

Beijing igjen. I forkant av OL i Beijing så vi det samme. Da ropte blant annet Polens statsminister Donald Tusk, Frankrikes president Nicolas Sarkozy, Tysklands forbundskansler Angela Merkel på boikott av OL på grunn av Kinas brudd på menneskerettighetene. Disse protestene – fordi det er det det er – tilslører den politiske forbindelsen statslederne som sier boikott og landet de ønsker å ramme. Og vi snakker om tilsløring på mange områder.

Presset til uttalelser. For det første, når det de siste månedene har vært satt ekstra sterkt søkelys på russisk menneskerettighetspolitikk – og da særlig homolovgivning – så kommer det som et resultat av at Russland skal ha OL. På den måten bidrar lekene til at man retter søkelys mot noe som ellers ikke ville fått særlig oppmerksomhet. Når Stephen Fry og Lady Gaga protesterer mot lekene i Russland skaper det så mye oppmerksomhet at også politikere blir nødt til å svare for seg. Men så langt har ingen politikere fordømt russisk politikk og samtidig bedt om boikott av lekene. De fleste skiller mellom OL og politikk, samtidig som de er glad for at OL fører til at det blir satt søkelys på alt som er galt i Russland. Ganske enkelt og ganske komplisert på samme tid. Spørsmålet er om Gauck; Hollande og Obama skiller seg fra feltet av andre politiske balansekunstnere som tror de har to tanker i hodet samtidig.

Lite dramatisk. For det andre kan rop om boikott tilsløre egne bånd til Russland. Joachim Gauck har vært svært kritisk til russisk politikk lenge og han har avlyst flere møter med russerne de siste par årene. Obama har den siste tiden gjort alt han kan for å unngå Putin. Hvorfor skal han gjøre unntak i februar neste år? På den måten er det lite dramatikk i at de prominente personene ikke stiller i Sotsji. Tyskland er Russlands tredje viktigste handelspartner og er flinke til å nevne russiske brudd på menneskerettighetene i aktuelle saker. Slik Frankrike, Norge og andre land gjør. Det er vanlig. Hadde man ment alvor boikott kunne man ha snakket mindre og handlet mer, for eksempel stoppet handelen. Det skjer aldri. Da Sarkozy var storkjefta mot Kina i 2008 hadde han like før inngått en stor avtale om salg av Airbus-fly til Kina. Derfor blir statslederes påståtte boikott kun å regne for symbolhandlinger.

OL-kandidatur bestemmer. For det tredje hadde Gauck sikkert lagt andre planer hadde München fortsatt vært kandidat til vinter-OL i 2022. Det blir neppe mange protester fra ledere fra land som ønsker vinter-OL i 2022. Det setter OL-kandidaturet i fare. På den måten får man aldri vite om hvor ekte protesten fra den tyske presidenten er. Og kanskje ble Obama dritt lei hele OL da han ble ydmyket i København i 2009. Da hans kandidat til OL i 2016 - Chicago - røyk ut i første stemmerunde. Frankrike eller USA har heller ingen OL-kandidater på blokka denne gangen. Men det har Norge. Er det derfor Erna Solberg drar?

Begrepsforvirring. For det fjerde eksisterer det en begrepsforvirring rundt begrepet boikott når vi snakker om OL. En OL-boikott betyr at man ikke deltar i OL med idrettsutøvere. Beslutningen om man skal være med i OL eller ikke er det (i hvert fall i demokratiske stater) de nasjonale olympiske komiteene som bestemmer. At noen uteblir fra åpningsseremonien må derfor regnes som en personlig markering og ikke en boikott. På den måten virker ropet om boikott i enkelte tilfeller ennå mer spekulativt. Boikott er et lettvint ord å bruke, men ikke lett å gjennomføre. Det har ikke vært boikott av OL etter den kalde krigen. Ei heller i dette tilfellet.

Andre planer. For det femte kan det være at åpningsseremonien ikke passer inn i timeplanen til travle politikere. Da er det lett å gjøre et politisk poeng ut av sitt fravær. Den tyske utøverkomiteen sier at det aldri har vært planlagt et besøk i Sotsji for den tyske presidenten, men at han har planlagt en mottagelse i München for utøvere som kommer hjem fra Sotsji. Obama var heller ikke til stede i Vancouver eller i Beijing. Norge er lammet under vinter-OL. For Erna Solberg er det hipp som happ hvor hun er disse dagene.


Ikke boikott. Derfor er dette en boikott som ikke er boikott.

torsdag 5. desember 2013

Praten på tribunen

Ubekymret. I de årene jeg har jobbet med kampfiksing (ikke misforstå meg) har jeg møtt mange fotballtrenere og klubbledere på breddenivå som ikke tror at kampfiksing foregår i Norge – i hvert fall ikke der de bor. I de aller fleste tilfeller har de sikkert rett. Samtidig forteller mange av dem at de titt og ofte ser fremmede på tribunen som sitter og noterer på pcen og har åpen linje på mobiltelefonen sin. Dette skjer på kamper ned til 14- og 15-årsalderen. Noen av dem forteller også om oppringninger fra hyggelige folk som representerer internasjonale bookmakere og som ønsker å få vite skadesituasjon og lagoppstilling for laget deres. For lag for norske 15-åringer! Kampfiksing? Kanskje.

Sårbare. Når vi snakker om kampfiksing er det viktig ikke å bli paranoid. Alle tabber og tilfeldigheter som skjer på en fotballbane er ikke kampfiksing. Det aller meste er tabber og tilfeldigheter. Det er heller ikke slik at bookmakeres interesse for kamper nedover i divisjonene og i yngre aldersgrupper betyr at kamper blir fikset. Men det viser at kamper som vi i Norge ikke mener er verdt stor økonomisk kan være er et hett spillobjekt for andre. Det betyr også at de er sårbare for kampfiksing og at vi bør være på vakt.

Signaler. Personen som sitter med telefon og datamaskin på tribunen kan være en engasjert pappa, det kan være en talentspeider og det kan være en liveoddsrapportør for en utenlandsk bookmaker. Ikke noe ulovlig i det. Men det kan også være en som deltar i fiksing av kamper eller en som bidrar til oddsvindel i andre deler av verden. Kampfiksingssaken som er under opprulling i England i disse dager viser at fiksere sitter på tribunen og venter på signaler fra korrupte spillere om at fiksingen er i gang. Et gult kort tidlig i kampen kan være et slikt signal. Signalet rapporteres til bakmenn i andre deler av verden som tjener stor på fiksede kamper.

Rapportering. Rapporteringen fra ukjente tribuneslitere kan i mange sammenhenger (i de fleste tilfeller) fungere som innsideinformasjon som blir brukt til på manipulere odds. Her er et vanlig eksempel: Personen på tribunen rapporterer til en sentral i for eksempel Asia om at det har kommet en skåring etter fem minutter i kampen mellom kretslag fra Oslo og Buskerud. Sentralen legger ut odds på skåring etter fem minutter og venter noen minutter med å publisere hendelsen. Dette er ikke liveodds, men svindel. Da jeg snakket med New York Times-journalisten Rob Hughes for noen år siden, sa han at hver gang en kinesisk student blir drept i Storbritannia er det stor sannsynlighet for at vedkommende er «liveodds»-rapportør til en asiatisk triade og at vedkommende har ønsket seg ut av svindelen. Så enkelt er det ikke.

Oppringninger. Telefonoppringninger til juniortrenere er blitt stadig vanligere i Norge og mange trenere føler at de blir utsatt for utidig mas og at det går på integriteten løs. Vi har fått flere nyhetsoppslag de siste årene der frustrerte trenere lurer på hva de skal gjøre med slike henvendelser. Først av alt viser slik pågang at kamper langt ned i systemet i Norge er attraktive spillobjekter. Det er et umettelig behov for objekter hele døgnet, over hele verden. Det hender det blir satt hundretusener av kroner på norske u15 og u17-kamper.

Best odds. I diskusjonen om hvem som har best odds i Norge – Norsk Tipping eller internasjonale bookmakere – sier ofte dem som tipper mye at Norsk Tipping har best odds på lavere nivåer i norsk fotball. Dette fordi de ikke har kapasitet til å sjekke lagoppstillinga på disse nivåene. Utenlandske bookmakere har med andre ord bedre peiling på lavere divisjoner og yngre aldersgrupper enn det statlige selskapet, også på kamper som Norsk Tipping ikke tilbyr spill på.

Under radaren. Har dette noe kampfiksing å gjøre? Ikke nødvendigvis. I utgangspunktet dekker de «meningsløse» kampene et behov for en kontinuerlig etterspørsel etter spillobjekter. Men kamper det er knyttet store økonomiske interesser til, og særlig i kamper som ellers ikke har så stor offentlig interesse er det også en fare for at noen også ønsker å manipulere. Og det er lettere å manipulere unge og naive spillere, enn ringrever som har sterk klubbtilhørighet. Ungdom blir lett blendet av lettjente penger og skjønner ikke alltid hvorfor det er farlig å lage straffe i en kamp som allerede er tapt.

Praten på tribunen. En av de fremste ekspertene på kampfiksing i Norden – finnen Peter Lundström i det finske fotballforbundet – sier at det beste middelet mot kampfiksing er sunn fornuft. Jeg vil legge til at praten på tribunen er like viktig. Ser du noe mistenkelig på tribunen eller får en ubehagelig telefon. Slå av en prat og still spørsmål tilbake. Da oppdager du raskt om noen har uhederlige motiver.