fredag 19. juni 2009

Politisk toppfotball


Ondskapens akse - Gruppe 2. Sjelden har fotball vært spekket med mer politikk enn det vi har sett de siste dagene, og gruppe 2 i Asia står i en særklasse. Sør-Korea hjalp Nord- Korea til fotball-VM i Sør-Afrika neste år og flere av de iranske spillerne som spilte mot Sør-Korea hadde på seg grønne armbånd til støtte for opposisjonen i Iran og i protest mot valgresultatet i Iran.

Blatters våte drøm? ”Obama, jeg vil gjerne presentere deg for Kim. Jeg regner med at dere ikke har møtt hverandre før!?”. Dette kan bli Sepp Blatters ord neste sommer. USA og Nord-Korea kan nemlig møte hverandre i gruppespillet i VM. Dette kan bli rammen for en tilnærming mellom de to fiendene, selv om det kan virke urealistisk. Greier Blatter dette kunststykket kan han rappe Nobels fredspris foran Jacque Rogge og IOC som lenge har arbeidet for en forsoning mellom Sør- og Nord-Korea på idrettsbanen.

Grønne svettebånd. Da Iran gikk på banen for å møte Sør-Korea hadde åtte av spillerne på seg grønne armbånd til støtte for den iranske opposisjonskandidaten Mir Hossein Moussavi. På tribunen ble det vist iranske flagg med ”Fritt Iran” og bannere med ”hvor er stemmen min? og ”diktator, dra til helvete”. De iranske trenerne (en av dem amerikaner!) prøvde i pausen å få spillerne til å ta av seg armbåndene. Bare tre av dem fulgte oppmodningen. Bilder av de iranske spillerne ble raskt brukt i demonstrasjoner i Teheran.

Mer protester. Basert på erfaringer fra Beijing-OL vil internasjonale idrettsarrangementer i stadig større grad bli brukt for å markere politiske standpunkter. Det er lite trolig at mange nordkoreanere får dra til Sør-Afrika for å støtte sitt landslag i en eventuell kamp mot USA. Men mange eksilkoreanere vil sikkert markere sin støtte til det nord-koreanske laget, men samtidig misnøye med det nord-koreanske regimet. I tillegg vil sikkert andre grupperinger markere sin misnøye med det nord-koreanske lederskapet. Dette er noe Kim Jong Il må tenke over før han eventuelt bestemmer seg for å dra til Sør-Afrika neste år - hvis han fortsatt er leder på det tidspunktet.

Totalitært dilemma. Når det gjelder de iranske spillerne er det lite trolig at noen av dem som bar grønne armbånd bor og jobber i Iran. For dem koster det ikke så mye å ta på seg et par svettebånd for å markere motstand mot presteskapet i Iran. Totalitære regimer som frykter protest fra egne utøvere står i slike sammenhenger overfor et stort dilemma – skal de satse på utøvere som arbeider utenfor hjemlandet for å sikre best mulig resultat eller skal de kun satse på hjemlige spillere som man forventer vil være lojale mot styresmaktene i landet de representerer? Kanskje disse problemstillingene kan få Kim Jong Il og Mahmoud Ahmadinejad til å møtes for å diskutere fotball?

Politisk toppfotball. I slike sammenhenger er ikke fotballen bare rund og cup er ikke bare cup. Da er fotball viktigst av alt som er uviktig!

onsdag 17. juni 2009

Olympisk tungvektskamp: Obama versus Lula!


Obama versus Lula. Denne uken presenterer de fire kandidatene til sommer-OL i 2016 – Rio, Chicago, Tokyo og Madrid – sitt OL-prosjekt for IOC i Lausanne. Mye er usikkert før IOC bestemmer vertsby i København 2. oktober i år, men nå er det ting som tyder på at det kan bli en tungvektskamp mellom USAs president Barack Obama og Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva (”Lula”) – rik mot fattig, Nord-Amerika mot Sør-Amerika, kapitalist mot sosialist.

To forskjellige verdener. De to presidentene har forskjellige innfallsvinkler til OL i sitt hjemland. Obama ser på OL i Chicago som en mulighet til å skape stolthet i sin hjemby og som et godt virkemiddel for å skape positiv PR for USA – etter 8 år med et dramatisk fall på den internasjonale omdømmeskalaen (hvis det er noe som heter det?). Lula betrakter OL i Rio som en god mulighet til å skape utvikling og økonomiske vekst i Brasil. Han ser på OL som en investering i utvikling av hele det brasilianske samfunnet. Internasjonalt mener han også at det har stor symbolverdi å gi OL til et kontinent som ikke har hatt lekene før.

Chicago-protester. Chicago har fått en egen nei-kampanje som kjemper mot OL i Chicago. De mener at Chicago ikke har råd til å arrangere OL og at byen ikke har kapasitet til å ta i mot alle turistene som kommer til byen under lekene. Det kan hende at denne kampanjen blir overdøvet av Obamas nye olympiske kontor i Det hvite hus – White House Office of Olympic, Paralympic and Youth Sport og Chicagos søkerkomité. Chicagos største utfordring er finansiering av lekene. I USA er det ikke tradisjon for at nasjonale myndigheter bidrar økonomisk til arrangementet. Lekene blir nesten utelukkende finansiert av private aktører - der er det i disse dager tørke.

Samlet Brasil. I Brasil er situasjonen en annen. Lula hevder at hele nasjonen støtter opp om arrangementet og at nasjonale myndigheter vil gå tungt inn med investeringer for å få til et godt OL. Det betyr at det fattigste landet av de to er mer investeringsvillig enn det rikeste. Selv om ikke Brasil har god erfaring med OL gjorde Brasil suksess med sin VM-søknad for 2014. Denne erfaringen kan komme godt med også når man skal kapre OL-byen.

Teknisk Knock Out? Mange tror at Obama skal komme til København for å trekke Chicago-lekene i havn. Få har nevnt Lula. Flere observatører tviler på at Obama kommer til kongens by fordi et eventuelt nederlag vil gi signal om at USA ennå ikke er friskmeldt på den internasjonale scene – for å bruke Obamas logikk. Lula har mindre å frykte. Han kan dra til København uten å være redd for sitt omdømme. Han kan med andre ord både vinne på teknisk knock out og bli den moralske vinneren!

onsdag 10. juni 2009

Mer kritikk av IOC


Slapp for billig unna? Siden Play the Game er en dansk organisasjon og København i år er arena for den første OL-kongressen på 14 år er det naturlig at IOC blir satt søkelys på. Selv om IOC møtte protester i forbindelse med Beijing-OL var det kinesiske myndigheter som fikk mest oppmerksomhet. Kinesiske myndigheter ble overrasket over all negativ oppmerksomhet. Dette kom tydelig fram under fakkelstafetten, et arrangement kinesiske myndigheter feilbedømte utfallet av. Oppmerksomheten rundt framtidige OL kan imidlertid ta en dreining. Det er inntrykket jeg får fra flere hold.

Amnesty med selvkritikk. Jeg har flere ganger etterlyst en kampanjeanalyse fra Amnesty International. Her i Coventry fikk vi en smak på en slik analyse da Amnestys britiske prosjektleder for idrett og menneskerettigheter, Brian Dooley, evaluerte egen Beijing-innsats. Delvis innrømmet Dooley at Amnesty fokuserte for mye på kinesiske myndigheter og for lite på IOCs rolle som lekenes eiere og på IOCs kriterier for tildeling av lekene. Framover mente han at menneskerettighetsorganisasjoner måtte rette inn skytset mot IOC og presse IOC til å innføre en fjerde pillar i tildelingskriteriene – menneskerettigheter (i tillegg til idrett, kultur og miljø). Lærdommen for Dooley er at for sterkt press mot vertslandet skaper motreaksjoner og kan virke kontraproduktivt når det gjelder menneskerettigheter, og at man heller bør rette det tunge skytset mot dem som har ansvaret for tildeling av lekene - IOC.
Lukket organisasjon. Robert Lloyd fra tenkesmia One World Trust fyller inn inntrykket av at IOC kan vente seg mer kritikk. Han rangerte IOC (og FIFA) på en liste over åpenhet i organisasjonen. Listen er ikke lystig lesing for IOC og dem som bryr seg om den olympiske bevegelse. Av 58 organisasjoner ble IOC plassert på 57. plass når det gjelder åpenhet (FIFA på 46.). IOC kommer bak selskaper/organisasjoner som Coca Cola, Haliburton og NATO. På toppen finner vi blant annet FNs utviklingsprogram og miljøprogram (UNDP og UNEP) og Kirkens Nødhjelp.

Kriterier og prosedyrer. Åpenhet og tildelingskriterier henger sammen. Valg av vertsby dreier seg ikke bare om kriterier for tildeling av lekene, men også om prosedyrene for valg. Når man ikke vet hvem som stemmer for hvilket alternativ er det vanskelig å kontrollerer om stemmegivningen er rettferdig og etterrettelig.

Obama kludrer det til? IOC-medlem og tidligere WADA-sjef Dick Pound hevder at dette er temaer som bør adresseres i København i oktober. Det er flere som mener det samme som ham, men mange frykter at Barack Obamas annonserte besøk i København, for å sikre Chicago OL i 2016, vil skape så mye støy at denne debatten ikke får den oppmerksomheten den fortjener. Undres på om hvem som inviterte den amerikanske presidenten til København?

tirsdag 9. juni 2009

Hvor har det blitt av alle gutta?

Play the Game. Jeg er naa paa plass i Coventry for aa delta paa Play the Game - en av verdens stoerste konferanser som samler idrettsforskere og idrettsjournalister. Hvor er de norske journalistene?

Glimrer med sitt fravaer. Da konferansen gikk paa Island i 2007 var det et pressekobbel fra Norge som rapporterte hjem daglig om temaer som ble tatt opp. Deltagerlista i aar viser at det kun er Dagens Naeringsliv (DN) og NRK som er til stede. De to journalistene fra DN er her for aa presentere boka si Den forsvunne diamant. Det betyr at det kun er en norsk journalist som er her for aa oppdatere seg paa det som foregaar av idrettsforskning og idrettspolitikk rundt om i verden (bra Hanne Marie Brevik!). Noen av temaene som tas opp er forholdet mellom eliteidrett og masseidrett, etiske problemstillinger knyttet til dopingproever, laerdommen fra Beijing, ungdommers syn paa idrett og London-OL 2012.

Danskene tungt til stede. Danske medier er tungt til stede i Coventry. Det er ikke bare fordi Play the Game har sitt hovedsete i Aarhus. Det er ogsaa fordi Danmark skal arrangere OL-kongressen i Koebenhavn i oktober - der Barack Obama er ventet for aa tale Chicagos sak. Mange av temaene som blir tatt opp her vil ogsaa vaere tema i Koebenhavn.

Rev, rev. Da konferansen paa Island i 2007 var ferdig var det flere norske journalister som mente Norge burde arrangere Play the Game - det var for viktig aa la muligheten gaa fra seg. De samme journalistene og talspersonene glimrer naa med sitt fravaer. Hvorfor?

Mirakler. Kanskje ligger forklaringen i at Norge venter et mirakel i Rotterdam paa onsdag og at det er viktig aa faa med seg dette. I Coventry skjer det faa mirakler - selv om det meste av aktiviteten foregaar i Katedralen. Men en seier til Drillos II kan ikke forsvare det store fravaeret av norske journalister i British Midlands denne uka!

torsdag 4. juni 2009

Kinesisk idrettshåp knust på Tianmen

20-årsmarkering. Massakren på Tianmen for 20 år siden preger dagens nyhetsbilde. Fang Zheng var en av mange som ble ekstra hardt rammet av myndighetenes voldsomme opptreden 4. juni 1989. Hans historie er tragisk og viser hvor skjebnesvanger denne dagen var.

Lovende friidrettsutøver. Fang Zheng var en av Kinas mest lovende friidrettsutøvere i 1989 (diskos og spyd), og han deltok i studentdemonstrasjonene. På vei ut fra Den himmelske freds plass som en av de siste studentene ble han overkjørt av en tanks. Beina hans ble så sterkt kvestet at han måtte amputere begge to.
Uten føleri. Etter amputasjonen trente Fang for å hevde seg i konkurranser for funksjonshemmede, og i 1992 deltok han i Det allkinesiske friidrettsmesterskapet for funksjonshemmede i Guangzhou. Der tok han to gullmedaljer og slo to regionale rekorder. I 1994 kvalifiserte han seg for deltagelse i et internasjonaltfriidrettsmesterskap, men ble stoppet av det kinesiske idrettsdepartementet som var redd for at han skulle fortelle internasjonal presse om hvordan han hadde mistet beina sine. Selv protester fra Deng Xiapoings sønn, som også var sterkt funksjonshemmet etter en ulykke, endret ikke departementets beslutning. Den offisielle forklaringen på at han mistet beina var at han hadde vært offer i en trafikkulykke. Kinesiske myndigheter er ikke kjent for føleri. Etter dette har Fang ikke hatt anledning til å delta i organisert idrett.

En av mange. Hans historie er ett eksempel på hvor hjerterått og ødeleggende hendelsene var på Tianmen for 20 år siden. Og hans historie er bare en av mange.