fredag 26. februar 2010

Den olympiske nasjonskampen for fall?



Nasjonskampen. De fleste nordmenn er svært opptatt av hvordan Norge gjør det i nasjonskampen. Jo flere gull, jo bedre. Og har vi færre gull enn naboen teller vi totalt antall medaljer istedenfor. Dagens olympiske konkurranse er en konkurranse mellom nasjoner. Det er ikke en konkurranse mellom stater fordi det er flere olympiske nasjoner enn antall stater. Det er heller ikke en konkurranse mellom private lag eller mellom individuelle utøvere siden det er nasjonale olympiske komiteer som tar ut utøverne. Spørsmålet er om dette systemet står for fall.

Generasjonskløften. Når mine barn ser OL på tv håper de at Norge vinner, men de bryr seg ikke så mye om hvem som går for Norge. Foreldrene heier også på Norge, men vi er mer kritisk til hvem som går på laget. Vi er – sammen med mange andre rundt om i verden – opptatt av hvem som representerer landet vårt.

Nytt land. For dem som er interessert i representasjon har årets OL vært svært interessant fordi mange utøvere har byttet statsborgerskap for å få lov til å være med i OL og mange land har gitt statsborgerskap til utøvere fra andre land for å styrke sin egen OL-innsats. Her er noen eksempler:


* Den slovakiske overraskelsen på damenes skiskyttersprint, Anastazia Kuzmina, byttet fra russisk til slovakisk statsborgerskap for å tilpasse utøverkarrieren til familielivet sitt. Hun har barn sammen med den israelske skiløperen Daniel Kuzmin. Kuzminas gull er Slovakias første i vinter-OL.

* Kortbaneskøyteløperen Tatiana Borodulina nyter godt av at Australia har endret statsborgerskapsreglene for spesielle talenter. Regelen ble omgjort 17. september i 2009 og fristen for statsborgerskap for Borodulina gikk ut 22. september. Som russer var hun en merittert kortbaneløper med blant annet VM-gull. I sin iver etter å få gå for Australia vervet hun seg til de australske reservestyrkene! Endringene i statsborgerskapslovene i Australia er gjort etter sterkt press fra den australske OL-komiteen. Borodulina passer i denne kategorien. Så langt har hun ikke gjort det så bra. 21. plass på 500-meteren, men er i semifinale på 1000-meteren.

* Mexicos Prins Hubertus Rudolph von Fürstenberg-von Hohenlohe-Langenburg er kanskje den mest spesielle utøveren når det kommer til representasjon. Prinsen er født i Mexico og har dobbelt østerriksk statsborgerskap. Da han ikke kom på det østerrikske alpinlandslaget på 1980-tallet etablerte han det mexicanske skiforbundet, ble forbundets president og kunne dermed delta for Mexico i OL. Han deltok for første gang i OL i Sarajevo i 1984!

* Kunstløperen Yuko Kawaguchi (nå Kavaguti) skiftet fra japansk til russisk statsborgerskap for å få gå i OL. Hun så på statsborgerskapsskiftet som den eneste muligheten til å få gå i OL. Japansk kunstløp har for dårlig nivå. Kavaguti og makkeren kan nå skryte av en fjerdeplass i OL.

Dobbel Aksel. Av alle de vinterolympiske grenene er kunstløp i en særstilling når det gjelder liberal nasjonalitetspolitikk. I kunstløp kom man til et punkt der man mente at kunstløp ville dø ut hvis man ikke fikk anledning til å importere/eksportere utøvere – enkelte nasjoner ble for dominerende. Resultatet av en slik tenkning så vi blant annet i EM i kunstløp i Estland i januar i år: av 16 par i friprogrammet hadde 6 par et annet statsborgerskap enn da de ble født. 9 av 26 par i originalprogrammet hadde også skiftet statsborgerskap. Amerikanere gikk for Hellas, franskmenn for Italia, ukrainere for Bulgaria og Tyskland, amerikanere for Estland og canadiere for Frankrike.

Brudd på charteret. Går vi tilbake til fremtiden? I kapittel 6, paragraf 1 står det blant annet ”The Olympic Games are competitions between athletes in individual or team events and not between countries”. Ortodoks lesing av charteret sier at vi i dag ikke følger charteret. I de første lekene var man mer på linje med charteret. Mellom 1896 og 1906 var det ikke nasjoner som konkurrerte slik vi kjenner det i dag. Da var det enten klubblag eller enkeltutøvere som kom til OL. Dagens maratontabeller og historiske oversikt over medaljevinnere i OL innholder derfor mange feil, særlig fra tidligere OL. Klubblag hadde ofte utøvere fra flere nasjoner, men medaljene blir i dag regnet om til de landene klubbene kom fra. Mange medaljevinnere brakte heder og ære til land de bodde i og ikke landet de hadde statsborgerskap i osv.

Nye modeller. Hvor skal dette ende? Det kan komme et press på IOC for å endre uttakskriteriene til OL. Hvis målet til IOC, enkeltnasjoner og utøvere er å få med seg de beste utøverne til OL vil dagens nasjonale ordning stå for fall. Det er mulig å se for seg flere forskjellige modeller i framtiden.


1. Opprettholde et strengt statsborgerskapsregime der nasjonale olympiske komiteer velger ut utøvere etter et kvotesystem likt dagens system, uten at utøvere som ikke kommer med til OL for én nasjon kan gå for andre nasjoner. Et strengt statsborgerregime betyr at man ikke kan skifte statsborgerskap eller ha dobbelt statsborgerskap for å øke mulighetene for OL-deltagelse. I Norge ville kombinertløperen Jan Schmid kanskje fått problemer med å delta for Norge med et slikt system. Han har tidligere gått for Sveits. Broren hans går fortsatt for Sveits.

2. Fri flyt av utøvere innenfor dagens system. Det vil si at utøvere som ikke kvalifiserer for deltagelse for én nasjon kan finne seg andre nasjoner å konkurrere for. Det vil gi de nest beste utøverne i en nasjon mulighet til å delta i OL og gi andre nasjoner mulighet til å tilegne seg ellers urealistiske medaljer. Denne modellen vil også styrke konkurransen og kanskje hindre at én nasjon dominerer én idrett. Med en slik modell kunne kanskje mer en 14 lag deltatt på herrestafetten i langrenn? På trenersiden er dette systemet allerede etablert. Fredrik Aukland trener Sveits i langrenn, Inge Bråten trener Canada, Mikael Løfgren trener norske skiskyttere. Hvor har det blitt av Tore Gullen? Hvorfor ikke det samme systemet på utøversiden?

3. All makt til de internasjonale særforbundene? I dag oppnår utøvere rankingpoeng i internasjonale konkurranser. Slik det ser ut i dag er det de alpine skiforbundene som har de mest liberale reglene siden det er alpinøvelsene som har flest deltagere fra fjern og nær. Forbundene setter et minimumskrav for deltagelse og så lenge nasjonale forbund ikke motsetter seg deltagelse er det i realiteten særforbundene som bestemmer hvem som kan være med. Fjerner man nasjonale olympiske komiteer og gir de internasjonale særforbundene all makt vil flere kunne delta og flere nasjoner kunne delta med flere utøvere. Skiskytteren Frode Andresen kunne kanskje tjent på en slik ordning. Han har klaget på at han ikke fikk dra til OL og skyldte på at Olympiatoppen konsentrerte seg om trynefaktoren og ikke hans meritter internasjonalt. Problemet med en slik ordning er at om man fortsetter med dagens medaljeregning så vil de beste nasjonene kunne tapetsere resultatlistene siden det ikke er noen nasjonale begrensninger.

4. Klubbmodellen? Hva om vi desentraliserer lekene og lar lag og klubber få lov til å kvalifisere seg gjennom internasjonale mesterskap? Da frigjør man seg helt fra nasjonstenkningen. Dette vil kreve at IOC tar ansvar for alle kvalifiseringer. I et slikt system kan Barcelona eller Rosenborg kvalifisere seg til OL. Da vil Katalonia og Trøndelag bli representert i OL. Skulle Rosenborg vinne ville vi hørt Rosenborgsangen og ikke Ja, vi elsker under medaljeseremonien.

Generasjonsskifte? Ungene mine bryr seg ikke om noen av disse modellene (ennå). De gleder seg allerede til neste OL. De har også en annen egenskap enn meg – de holder som regel med dem som vinner. Jeg hater når svenskene vinner over Norge. Ungene mine er ekstreme medgangssupportere. Dette kan tolkes på to måter: de eier ikke ryggrad eller de unner andre seieren. Vokser det opp flere nordmenn med denne holdningen er jeg sikker på at den olympiske konkurranseformen endrer seg og da står dagens olympiske nasjonskamp for fall!

tirsdag 16. februar 2010

Krigsstøtte på hockeybanen

Forbudt hodeplagg. Vancouver-lekenes første brudd på IOCs reklamerettigheter er et faktum. To amerikanske hockeykeepere er bedt om å bytte ut hodebeskytterne sine. Høl i hue?

Catch 51. IOC-regel nummer 51 forbyr reklame, demonstrasjoner og propaganda. Det er denne regelen Ryan Miller og Jonathan Quick har forbrutt seg mot. Miller hadde skrevet "Miller Time" i bakhodet og har erkjent at han visste om at dette var forbudt. Han kalte dette en ølspøk (Miller er et amerikansk ølmerke). Men han syns ikke det er noen spøk at han ikke får ha "Matt Man" i bakodet til ære for fetteren som døde av kreft.

Troppestøtte. Quicks stunt er allikevel mer kontroversielt. Han hadde "Support our Troops" i bakhodet på mandagens trening. Dette kan godt kalles propaganda, og det er kanskje ekstra uheldig siden NATO-styrker, med USA i spissen, startet en offensiv i Afghanistan på OLs åpningsdag.

Høyrevridde amerikanere. I kampen mot Sveits i dag regner jeg med at man ikke får se politiske markeringer av amerikanske spillere - bortsett fra høylytt nasjonalsang. For dem som ønsker å gå utenomsportslig til verks under nattens hockeykamper kan jeg allikevel anbefale følgende undersøkelse: New York Times skriver i dagens avis at den største forskjellen på amerikanske og canadiske hockeyspillere er at det er langt fler venstrehendte spillere i Canada enn i USA. Oppgaven blir derfor å finne ut hvor mange høyrevridde amerikanske hockeyspillere du finner i nattens kamp!

mandag 15. februar 2010

Cricket løsningen for Hamid Karzai?


Mandela og Karzai. Nelson Mandela brukte rugby for å samle regnebuenasjonen Sør-Afrika. Hamid Karzai bruker cricket for å samle afghanere. Vinner Karzai på cricketbanen?

Cricket? Forrige helg dominerte åpningen av OL og NATO-offensiven i Afghanistan nyhetsoverskriftene. Dødsfallet til den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili satt sitt sørgelige preg på OL-sendingene, mens sivile tap under krigshandlingene i Afghanistan var overskriftene fra Afghanistan. Cricketmiraklet til det afghanske cricketlandslaget har fått langt mindre omtale.

Kvalifisert til VM! Lørdag vant Afghanistan over Irland i finalen i kvalifiseringsturneringen til Twenty20-VM som finner sted på De vestindiske øyer i april. Finalen ble spilt i Dubai. Det blir første gang Afghanistan deltar i en internasjonal seniorturnering av dette formatet. Og laget har støtte fra høyeste hold – Hamid Karzai har gitt laget finansiell garanti og han har hatt møter med spillerne for å gi dem moralsk støtte. Det har vært vellykket. Tidligere har Afghanistan spilt mot land som Argentina og Tanzania. Nå er det Australia, England og India som står for tur. En real klassereise på idrettsbanen for det afghanske laget!

Banket USA! Den søteste seieren kom ikke i finalen, men i gruppespillet. Da spilte Afghanistan mot – av alle land – USA. Amerikanerne hadde fått ”wild card” til turneringen og var svært usikre på kampen mot afghanerne. Ikke bare er USA en dårlig cricketnasjon, men de var også usikre fordi de spilte på usikker arabisk grunn og mot en motstander som kunne bruke idrettbanen til å gi dem en symbolpolitisk nesestyver. Amerikanske myndigheter tok også kampen på største alvor – de måtte få godkjent reiseplaner og aktiviteter utenom kampdager av den amerikanske ambassaden i De forente arabiske emirater og FBI var koblet inn for å sikre laget og gi det informasjon om hvordan de skulle oppføre seg under mesterskapet.

Godt nytt? Når NATO-offensiven i Afghanistan er over og Twenty20-VM nærmer seg – og hvis Hamid Karzai overlever de politiske tumultene som en slik offensiv nødvendigvis bringer med seg – kan norske medier og myndigheter belage seg på å kommentere afghansk cricket. Vi trenger alle gladsakene vi kan få fra krigsmyra Afghanistan! Også wickets! Så spørs det om cricket kan bidra til å samle landet?

torsdag 11. februar 2010

NSB på OL-sporet?


Passage(r) to India? Gerhard Heiberg etterlyser norske OL-sponsorer. Kanskje NSB burde ta ham på ordet og gjøre som de gjør i India?

Indisk jernbane. Indiske idrettsutøvere er ikke bortskjemte med penger. Bortsett fra cricket må de fleste idretter leve med lave budsjetter og idrettsutøvere med jobb ved siden av treningsøktene. I India har det nasjonale jernbaneselskapet – sammen med andre statlige etater – en sentral plass i nasjonal idrett: de sysselsetter mange utøvere med olympiske drømmer.

Shiva Keshavan. Systemet ligner litt på det vi så i Øst-Europa under den kalde krigen og det vi ser i amerikansk collegeidrett i dag. Kommunistiske statsinstitusjoner og amerikanske colleger rekrutterer/rekrutterte gode idrettsutøvere for å hevde seg i ”nasjonal bedriftsidrett”. For indere om ikke har råd til å drive helårsidrett blir dette en løsning de kan leve godt med. Men det stilles også krav til utøverne. Du må passe profilen til selskapet og prestere relativt bra. Den indiske akeren Shiva Keshavan - som i år deltar i vinter-OL for fjerde gang - fikk avslag på søknaden om jobb i indisk jernbane fordi han ikke var god nok. Nå er han i siget og sikter seg inn på en topp 10-plassering i Vancouver. Kanskje han får gratis togbilletter i India for en slik prestasjon? Eller kanskje han kan bli en kultfigur for NSB?

Fordeler. Fordelen for indiske jernbaner er fleksibel arbeidskraft. Idrettutøverne kan jobbe dagvakter og nattvakter og trene utenom arbeidstid. For utøveren er det også flere fordeler. De kan jobbe seg opp avspaseringstid utenom sesongen. Og så reiser de selvfølgelig gratis. Hva har Red Bull å stille opp med mot dette?

NSB på sporet? Er dette noe for norske jernbanemyndigheter? Ja, hvorfor ikke? Hva ville det ikke hatt å si for arbeidsmoralen for konduktører i NSB med Petter Northug på laget? Passasjerer hadde sikkert glemt forsinkelser hvis Northug hadde kommet om bord og solgt dem billetter eller fortalt dem om barneskirenn. OL-utøvere kunne lært ledelsen i jernbaneeliten ett og annet om punktlighet. Men kanskje den som mest hadde fått en boost – ved siden av utøveren – hadde vært markedsavdelingen. Tenk på slagordet ”Train with Petter Northug” eller ”On track with Norwegian skiers”. Det eneste problemet er at alle passasjerer må kunne engelsk for å forstå hva dette dreier seg om.

LOOC to Norway? Selv om Gerhard Heiberg har en bilvei oppkalt etter seg i Vancouver (Heiberg Highway) hadde han sikkert også blitt strålende fornøyd med en slik løsning. Satt ikke han en gang i LOOC? Og husk – det går alltid et tog!

tirsdag 9. februar 2010

Lesestoff for dem som hater OL


Det fins håp. Det jeg ikke orker under OL er folk som sier at det er OL-stoff overalt. Det er ikke sant. Her er tips til OL-hatere.

OL-hatere. OL-hatere kan deles inn i flere kategorier. De som hater idrett og ønsker å unngå alt som har med OL å gjøre; de som gjør alt de kan for å gruse alt som har med idrett og OL å gjøre; og ”smartassene” som alltid har en original vinkling på idrettsspørsmål, men som egentlig ikke er døyten interessert i OL eller idrett. Her er noen tips til dere for påfyll:

1. Arts & Letters Daily. Dette er et samlested for nyhetsartikler, bokanmeldelser og essays/kommentarer som (nesten) er fritt for idrettsstoff. Her kan du lese alle nekrologene til J. D. Salinger, nye oppdagelser om begravelsen til Orson Welles, det siste om sulten i Nord-Korea og om kontroverser rundt frihandelsavtalen til Kina. Det kan hende du bomper borti sjakkrelaterte artikler eller en og annen artikkel om reklameinnslag under Super Bowl, men stort sett er dette et fristed for dem som hater idrett. Advarsel! På venstre side på denne siden er det lenker til mange aviser som kan ha egne sportsseksjoner!

2. Sports Suck! Dette er et nettsted som har som formål å utrydde all idrett. Her finner du mengder med artikler om idrett. Alle har som utgangspunkt at idrett suger. Leter du etter argumenter om hvor jævlig idrett er finner du dem her!

3. Sp!ked. Dette er et nettsted som anstrenger seg for å komme med alternative perspektiver på nesten alt. De gjør alt for å være anti-mainstream. Her finner du noen idrettsrelaterte artikler, men med andre innfallsvinkler enn det vi er vant til. Genererer store idrettsarrangementer mer prostitusjon? INei, ikke i følge Sp!iked! Bør John Terry miste kapteinsbindet på grunn av utroskap? Nei, ikke i følge Sp!iked! Burde Thierry Henry straffes for handsen mot Irland. Nei, ikke følge Sp!ked! Her er det lite OL-stoff, men skulle noen bli tatt i doping er jeg nesten sikker på at Sp!ked kommer med et forsvar av doperne.

Fri. Selv tar jeg fri fra disse nettstedene under OL. Break a leg!

fredag 5. februar 2010

Slik avslører du snikmarkedsføring under OL


Skitne triks. Det har vært en del oppstuss rundt IOCs stramme regelverk for idrettsutøveres muligheter for blogging under OL i Vancouver. Bjørge Stensbøls bok om norsk toppidrett skapte også debatt fordi han brukte de olympiske ringene på forsiden. Det koster å være med på OL-laget og dem som spytter i kassa er på vakt mot gratispassasjerer. Og dem finnes det mange av. Her er en liten guide (laget av Simon Chadwick og Nicholas Burton, Coventry University) til dem som jakter på skitne triks under OL.

Direkte angrep

Rovdyrsangrepdirekte angrep fra konkurrentene til de offisielle OL-sponsorene. Et gammelt og godt eksempel er American Express som under OL i Barcelona i 1992 brukte slagordet ”You don’t need a visa” [for å besøke Spania]. Visa var en ev IOCs generalsponsorer på dette tidspunktet...

Skjørtekantangrep – markedsføring eller sponsing av lag eller utøvere som kan assosieres direkte med OL. Personlige klessponsorer driver ofte slike angrep.

Bevisste rettighetsbrudd – regelrett misbruk av for eksempel OL-ringene. En baker som reklamerer for eget bakeri ved å stille opp fem smultringer for å assosieres med OL begår et slikt rettighetsbrudd.

Selvskudd – når en offisiell sponsor går utover det som står i sponsoravtalen, for eksempel ved å dele ut gratisprodukter med egen logo eller forsøker å ta oppmerksomheten fra andre offisielle sponsorer skyter selvskudd.

Indirekte angrep

Assosieringsangrep – bruk av terminologi som kan assosieres med OL. Tallet 8 var for eksempel sentral i Nikes reklamekampanje i forkant av Beijing-OL. (Lykke)tallet var svært sentralt for kineserne, men Nike var ikke offisiell sponsor av OL.

Avledningsangrep – skilt og kampanjer som ikke retter seg mot OL, men som utnytter seg av oppmerksomheten mot OL. Mange menneskerettighetsorganisasjoner bruker denne formen for markedsføring.

Verdiangrep – Slagordet til Vancouver-OL er ”With Glowing Heart”. Mange produkter som ikke er offisielle sponsorer kommer sikkert til å bruke flere varianter av ”Heart” under lekene.

Opprørsangrep – bruk av skilt og reklame for å ta oppmerksomheten bort fra de offisielle sponsorene. I Vancouver kommer det sikkert til å poppe opp mange ”hjemmelagede” skilt som reklamerer for allslags produkter, blant annet fordi det kommer flere besøkende til Vancouver enn vanlig og disse er selvfølgelig potensielle kunder.

Parallellangrep – arrangere aktiviteter som kan assosieres med OL, for eksempel skirenn med sterkt innslag av sponsing under eller tett knyttet til OL.

Tilfeldige angrep

Utilsiktet angrep – tv-kommentatorer som nevner skimerker og klær under sending, men som ikke har til hensikt å promotere disse merkene.

Metningsangrep – økt markedsføring i OL-perioden for å utnytte seg av høye seertall.

Markedsføringsbingo. Om idretten blir kjedelig under OL går det an å drive kreativ markedsføringsbingo under lekene. Hvem finner først alle disse alternative måtene å drive markedsføring på?

torsdag 4. februar 2010

På fiendens banehalvdel


Invictus. Det har blitt en trend at store idrettsarrangementer legger føringer på bok- og filmproduksjon. Det så vi i forkant av Beijing-OL da det kom et vell av bøker og dokumentar-filmer om kinesisk kultur og historie og om temaer knyttet idrett. Dette ser vi også i forkant av fotball-VM i Sør-Afrika. Det siste skuddet på stammen er Clint Eastwoods film Invictus – De uovervinnelige. Dette er historien om Nelson Mandelas politiske utnyttelse av det sørafrikanske rugbylaget under rugby-VM i Sør-Afrika i 1995, for å sveise sammen regnbuenasjonen Sør-Afrika.

Rugby og fotball. Det kan virke pussig at det kommer en Hollywood-film med rugby som tema i forkant av et fotball-VM. Men filmen tegner et godt bilde av det som skjedde i Sør-Afrika de første årene etter apartheidstyrets fall og gir et godt utgangspunkt for å sette seg inn i og diskutere de utfordringer Sør-Afrika står overfor når de nå skal arrangere verdens største fotballturnering.

Hvite sint på idrettsboikott. Invictus baserer seg på boken Playing the Enemy – skrevet av John Carling (2008). Forfatteren erklærer i forordet av boken at boken er en hyllest til Mandela. Det preges også Eastwood av – filmen gir inntrykk av at Mandela nesten alene bar dette prosjektet fram – det gjorde han ikke, men han ga rugby-VM et løft og en status som kanskje ingen andre kunne gitt mesterskapet. Et av aspektene som kommer dårlig fram i filmen og som er mer fremtredende i boken er ANCs sterke kamp for internasjonale idrettsboikott av Sør-Afrika under apartheid og de hvites frustrasjon over dette. I filmen får vi vite at svarte som oftest heiet på Sør-Afrikas motstander i rugbykamper de gangene Sør-Afrika fikk anledning til å spille landskamper, og at svarte hatet rugby og den sørafrikanske Springboks-drakten som pesten. De hvites misnøye med den internasjonale idrettsboikotten er derimot underkommunisert i filmen.

New Zealand. New Zealand spiller en sentral rolle i filmen – de var på 1990-tallet regnet for å være verdens beste rugbylag og det var nettopp dette laget Sør-Afrika slo i finalen på hjemmebane – og de har hatt en sentral plass i sørafrikansk idrettshistorie. I 1976 utløste New Zealands The All Blacks store protester i internasjonal idrett og politikk nettopp fordi de hadde spilt rugbykamp mot Sør-Afrika i Sør-Afrika. Flere afrikanske land krevde at New Zealand måtte utestenges fra OL i Montreal for dette, noe IOC nektet å føye seg etter. Begrunnelsen var blant annet at rugby ikke var en olympisk gren (rugby vil fra 2016 være på det olympiske programmet). Det endte med at 23 nasjoner trakk seg fra OL i protest mot IOCs unnfallenhet. Når det for hvite rugbytilhengere var stort å slå favoritten New Zealand i 1995, ble seieren for mange svarte en fin hevn for det som skjedde 19 år tidligere. Da Sør-Afrika slo New Zealand i VM-finalen i Rugby 24. juni 1995 var rugbyringen sluttet for tilhengere og motstandere av sørafrikansk rugby. Kanskje opphørte apartheid kanskje først denne dagen?

Suksesskriterier. I fotball-VM kan ikke sørafrikanske myndigheter regne med seier på fotballbanen. Er de heldige kommer de kanskje videre fra grunnspillet. Nøkkelen til suksess for fotball-VM ligger i hvordan mesterskapet blir organisert, hvilket inntrykk de tilreisende av mesterskapet får av Sør-Afrika og sist, men ikke minst, om den jevne sørafrikaner ser nytten av ressursbruken til dette mesterskapet. Ved siden av OL i Beijing er VM i Sør-Afrika de første internasjonale mesterskapene som begrunnes med utviklingsmål – det skal bidra til å løfte økonomien og til et sosialt løft for folket i Sør-Afrika. Skjer ikke det er mesterskapet mislykket for Sør-Afrikas del.

Idrettens nytteverdi. Rugby-VM i 1995 og fotball-VM i år betraktes begge ut i fra et nyttehensyn – de arrangeres og utnyttes for å skaffe en politisk gevinst. Rugby-VM fungerte som indremedisinsk hjelp, fotball-VM skal også brukes som internasjonal omdømmebygging. På fagsjargong kalles denne måten å tenke idrett på for idrettens nytteverdi eller idrett i politikk. Idrettens egenverdi kommer i skyggen av denne nyttetenkningen. Gleden av å spille rugby og fotball blir ikke berørt i Invictus eller i søknadspapirene for å få fotball-VM.

Fotball på Robben Island. En annen bok om fotball og Sør-Afrika får fram egenverdiperspektivet og tjener som en sterk kontrast til Playing the Enemy/Invictus. I boka More Than Just a Game – skrevet av Chuck Korr og Marvin Close (2008) – får vi et sterkt møte med fangene på Robben Island og deres kamp for opprettelsen av en egen fotballiga og et seriesystem på øya. Etter store anstrengelser – og med begrunnelsen om at fotball er gøy (og kanskje at det gir dem overskudd til å hugge mer stein!) – får de etablert Makana Football Association (MFA) og en egen fotballiga. I denne boka glimrer Mandela med sitt fravær – hans navn er nesten ikke nevnt. Det er flere grunner til det. Den viktigste er at han satt isolert og ikke fikk delta i aktiviteter sammen med de andre fangene, men kanskje også fordi han ikke var interessert i fotball? Det sterke med denne boka er at den på en glimrende måte får fram det hverdagslige på øya – fremtidige framtredende politikere (for eksempel Jacob Zuma og Walter Sisulu) krangler om fotballseriens reglement og om seriesoppsettet. Vi får også et innblikk i rivaliseringen mellom ANC og PAC – noen lag deler seg langs de politiske skillelinjene i den afrikanske frigjøringsbevegelsen, mens andre bryr seg mer om fotball enn ideologi. Kampen for å etablere ligaen på Robben Island på 1960-tallet og organiseringen av fotballforbundet ga uten tvil fangene viktig organisatorisk kunnskap som de tok med seg til sentralt plasserte stillinger etter apartheidstyrets fall.

Idrettens egenverdi. Etter hvert viser det seg også at fotballkampene blir et høydepunkt for desillusjonerte fangevoktere og de tjener som en kanal for forsoning mellom svarte og hvite på den forhatte øya. Men dette ikke var hensikten med å spille fotball. Det er idrettens egenverdi og politikken i idretten som er i fokus – gleden av å spille fotball og fotballens regelverk står i sentrum. Boka om fotball på Robben Island gir et viktig korrektiv til alle som har en kynisk kalkyle av hva idretten kan bidra med.

Suksess i Afrikamesterskapet. Morgan Freeman som Nelson Mandela og Matt Damon som Francois Pienaar er god reklame for rugby og Sør-Afrika. Skulle de to allerede meritterte skuespillerne få Oscar for sine prestasjoner på lerretet vil sørafrikansk fotball måtte slite enda mer for å få oppmerksomhet. Dokumentarfilmen som er basert på boken om fotballen på Robben Island var for dårlig til å vinne særlig med priser. Og kjenner jeg Hollywood rett vil en film om Jacob Zuma heller handle om hans mange koner og barn og ikke hans rolle som fotballspiller på Robben Island. Skal jeg gi Hollywood (og andre filmmiljøer) et tips ville jeg tatt utgangspunkt i følgende historie: Året etter rugbysuksessen i 1995 vant Sør-Afrika Afrikamesterskapet i fotball for første gang, også det på hjemmebane. Ikke bare var seieren historisk - for første gang i Afrikamesterskapets historie løftet også en hvit kaptein (Neil Tovey) trofeet etter finalen.

Nytt filmprosjekt? Den fantastiske historien om rugby-VM i 1995 hadde ikke vært like fantastisk om Sør-Afrika hadde tapt finalen mot New Zealand. Det viser hvor skjørt rugbykortet til Mandela var. Han satte sin egen popularitet hos de svarte på spill og han kunne for de hvite bli symbolet på den som ødela Springboks. Samtidig er det viktig å huske på at idrett som redskap i forsoningsarbeid bare er ett av mange virkemidler og at idrett ikke er noen vidunderkur mot alt ondt. Gode politiske rammebetingelser må være på plass for at idrett skal ha effekt (og noen ganger hjelper det med seier). Det gjenstår å se om fotball-VM gir de riktige rammene for at forsoningsprosessen i Sør-Afrika fortsetter sin ferd mot målet: å vinne hjertene på fiendens banehalvdel.

mandag 1. februar 2010

Terrorfrykt stenger overgangsvinduet


Alt er relativt. Det er feil å tro at overgangsvinduet i engelsk Premier League er det mest spennende og konfliktfylte i disse tider. Overgangsvinduet i indisk cricket er uten tvil det mest kontroversielle og mest eksplosive i disse januardager.

Twenty20. Twenty20 er den nye cricketformen som i dag blir spilt i 16 land. Dette er kortformen av cricket – en kamp varer i ca. tre timer og rammen rundt kampene minner mye om amerikansk og britisk idrett. Her er tepauser byttet ut med cheerleadere og overgangssystemet er sydd over samme lest som amerikanske baseball og engelsk fotball. Denne cricketformen har blitt populær blant ungdom og drar inn store summer i tv-inntekter, og det er indisk Premier League som er den mest populære – og det er her sprengkraften er størst.

Ingen pakistanere. 19. januar var overgangsvinduet i indisk Premier League åpent i to timer. 97 spillere fra 12 land ble tilbudt Twenty20-klubber i India. 66 spillere fikk være med i budrunden, deriblant 11 pakistanske spillere. Indisk Premier League kjøpte 11 spillere fra 11 land, men ingen fra Pakistan. Hvorfor?

Indiske cricketeiere ljuger. Begrunnelsen til indiske klubbeiere var blant annet tilgjengeligheten til pakistanske spillere og visumtrøbbel. Begge argumentene er vikarierende. Pakistan har ikke planlagte landskamper under seriespillet i indisk Premier League og India gir som regel visum til alle pakistanske cricketspillere som ønsker det. Et tredje argument er at de ikke trenger pakistanske spillere fordi de indiske spillerne på de samme plassene på laget er like gode som de pakistanske. Dette er i beste fall jug. Pakistan er regjerende verdensmestere i Twenty20 og har flere av verdens beste cricketspillere i denne idretten.

3 og en halv krig. Hovedgrunnen til å unnlate pakistanere i den indiske eliteserien i Twenty20 er politiske. Siden 1947 har India og Pakistan kjempet tre kriger og i 1999 kom det nesten til en fjerde. Terrorangrepet i Mumbai i 2008 skapte ytterligere ondt blod mellom de to landene. I 2009 foregikk det indiske Twenty20-mesterskapet samtidig som det indiske parlamentsvalget og indiske myndigheter ønsket å utsette mesterskapet av sikkerhetshensyn, og pakistanske cricketmyndigheter valgte å holde pakistanske cricketspillere unna mesterskapet på grunn av den hatefulle stemningen etter Mumbai-angrepet. Til slutt ble mesterskapet flyttet til Sør-Afrika.

Hinduistiske nasjonalister. Samtidig er det en frykt i India for at hinduistiske nasjonalister vil reagere på flere pakistanere i indisk cricket. Muligheten for cricketterror er overhengende. I mars 2009 angrep terrorister en buss med lankesiske cricketspillere i Lahore – åtte ble drept og seks ble skadet. Når man vet at mange voldelige hinduistiske nasjonalister er mot kulturelt samkvem med Pakistan og ønsker å forby sportslig utveksling med Pakistan blir presset på indiske klubbeiere stor.

Hvem faen er Michael Owen? Spekulasjonene om Michael Owen spiller for Liverpool eller Manchester United eller en annen klubb blir puslete sammenlignet med cricketens overgangsproblemer. Hvem sa at cricket er en gentlemanssport?