fredag 28. september 2007

Kvinne+fotball+Afghanistan=sant!


Fotball-VM for kvinner er snart over og Norge må konstatere at det ikke blir gull denne gang. Uansett betyr årets innsats at Norge er kvalifisert for Beijing-OL neste år. Da blir de å regne som en av favorittene.

I Norge tar vi det som en selvfølge at kvinner får spille fotball. Slik er ikke situasjonen over alt. I Afghanistan kjemper kvinnene en tung kamp for retten til å spille fotball. Kvalifisering til store mesterskap er i dag kun en drøm. Men det er positive ting som skjer i Afghanistan. I 2004 ble flere lokale fotballserier etablert i Afghanistan etter at afghanske jenter fikk delta på fotballskoler i USA som en del av prosjektet Afghan Youth Sports Exchange. I 2006 var det 15 lag bestående av jenter i alderen 12 til 18 år i Kabul.

En av de mest fremtredende afghanske fotballjentene er Shamila Kohestani. I 2006 mottok hun – sammen med noen andre afghanske jenter – Arthur Ashe Courage Award og i august 2007 ledet hun det afghanske kvinnelandslaget i fotball under en turnering i Islamabad i Pakistan. I Islamabad spilte det afghanske kvinnelandslaget mot lag i den pakistanske toppserien. Afghanerne vant overraskende tre av fem kamper mot lag med langt mer erfarne spillere.

For seks år siden var det utenkelig for kvinner i Afghanistan å spille fotball. Under Taliban var det bare så vidt menn fikk se og spille fotball. Mennene fikk til nød spille fotball og argumentet for at man kunne utfolde seg på fotballbanen var at det kunne komme godt med i militær kappestrid mot de vantro. Under Taliban ble spillet imidlertid stykket opp av obligatorisk bønn. For kvinner derimot var det utenkelig å drive fysisk fostring. Flere av kvinnene på dagens afghanske landslaget ble slått og sparket av Talibans religiøse voktere fordi de ikke bar burkaen i henhold til Talibans retningslinjer. Hva hadde skjedd om de også hadde trikset med en fotball?

Kohestani er et godt forbilde for andre afghanske jenter som tenker på å begynne med sport. Og hun kan bidra til at flere tillater at afghanske jenter får være med i idrett. I Afghanistan er det ikke lenger noe religionspoliti som hindrer jentene i å drive idrett, men det er fortsatt stor motstand mot at kvinner skal delta. Det er derfor fint at spillere som Kohestani går foran som et godt forbilde for å overbevise skeptiske familiefedre om at deres døtre også kan begynne å spille fotball. På fotballbanen og på idrettsbanen forøvrig kan jenter være med på å skape et mer inkluderende samfunn.

Kanskje kan det være en trøst for skuffede norske fotballspillere i Kina at kvinner i andre land bare kan drømme om å nå dit Norge har nådd, og at i enkelte sammenhenger er det viktigste tross alt å delta.

fredag 14. september 2007

Kvinnefotball forsoner Nord-Korea og USA?


Denne høsten blir det hektisk aktivitet på den koreanske halvøy for å få Nord- og Sør-Korea til å nærme seg politisk. Det er også ting som tyder på at USA og Nord-Korea kan bli enige om å avvikle Nord-Koreas atomvåpenprogram i bytte mot motytelser. Det kan se ut som vi er i starten på - nok en - tøværsperiode på den koreanske halvøy. Optimisme har flere ganger tidligere blitt snudd til pessismisme. Hva om amerikanske politikere - og nordkoreanske politikere for den saks skyld – denne gang begynte å omtale hverandre slik landslagstrenerne til USA og Nord-Korea gjorde før og etter den spennende gruppespillskampen i årets fotball-VM for kvinner?

Kampen mellom USA og Nord-Korea endte overraskende 2-2. USA var klare favoritter, men ble overrasket av nordkoreanernes Drillo-taktikk (dvs. å slå lange baller bak det amerikanske forsvaret og satset på overganger) og deres fysiske og tekniske ferdigheter. Lenge så det ut til at nordkoreanerne skulle gå av med seieren, men amerikanerne utlignet til 2-2 i det 69. minutt. Etter kampen uttalte den amerikanske treneren Greg Ryan at Nord-Korea er et fantastisk lag, og at de spilte strålende angrepsfotball og forsvarte seg godt. Den nordkoreanske treneren Kim Kwang Ming kontret med å si at han anser USA som det beste laget i verden, og at Nord-Korea var heldig som ikke møtte et USA-lag som spilte opp mot sitt potensial. Hva om amerikanske og nordkoreanske politikere tilnærmet seg hverandre på samme måten. Kanskje de har noe å lære av sine lands kvinnelandslagstrenere?

Det internasjonale fotballforbundet FIFA har flere medlemsland enn FN. FIFA har 208 medlemmer, FN har 192. Det forteller oss at FIFA følger en annen logikk enn FNN når det gjelder medlemskap. En viktig forskjell mellom FIFA og FN er at FIFA ikke har et sikkerhetsråd som kan overprøve beslutninger tatt i andre fora i FN. Denne forskjellen gjør at f.eks. Taiwan er medlem i FIFA, men ikke i FN. En konesekvens av FIFAs regelverk gjør at stater som er i konflikt i politikken faktisk MÅ møte hverandre hvis gruppespillstrekninger og serieoppsett tilsier det. Nekter de blir de kastet ut av organisasjonen. Denne ordningen kan gi muligheter for politisk tilnærming mellom fiender fordi man kan isolere det som foregår på idrettsbanen fra den spente politiske situasjonen og med det vise opinionen i begge leire at ”fienden” driver med det samme som seg selv. det kan i seg selv bidra til å bryte ned fiendebilder som politikere har bygd opp. I tilegg kan konkrete kamper eller turneringer tjene som utgangspunkt for politiske samtaler eller annen politisk tilnærming. Siden fotballen, og annen idrett, stort sett lever sitt eget liv er det derfor rom for en annen tilnærming til motstanderen enn det det er i politikken.

USA har lang tradisjon med å prøve ut sportsdiplomati for å bedre situasjonen til fiender eller for å få begynnende tøværsperioder til å skape enda mer godvær. Et vellykket sportsdiplomati er avhengig av at det foreligger et minimum av politisk enighet mellom politikerne i de fiendtlige leirene. Videre er det viktig at man velger ut sporten i sportsdiplomatiet med omhu. Kvinnefotball kan være riktig sportsgren i sportsdiplomatiet mellom Nord-Korea og USA fordi det ikke ligger alt for mye nasjonal prestisje i kvinnefotball i de to landene. Likevel er interessen så stor og fylt med så mye velvilje mellom de to nasjonene – i hvert fall på fotballbanen – at kvinnefotball som diplomatisk murbrekker kan skape en win-win-situasjon for begge land. Fortsetter USA og Nord-Korea dialogen om Nord-Koreas kjernevåpenprogram og de kommer fram til en holdbar løsning er det all mulig grunn til å utnytte den positive tonen som er skapt mellom USA og Nord-Korea under fotball-VM for kvinner i år.

torsdag 6. september 2007

Beijing Paralympics - lysning for funksjonshemmede?


Et vellykket Paralympics kan gi kinesiske myndigheter en viktig propagandaseier i stormen rundt kinesiske brudd på menneskerettighetene. Men det må jobbes hardt for at dette skal bli noe mer enn fasadepynting. Kina sliter både med tilgjengelighet for og holdninger til funksjonshemmede.

Paralympiske leker har blitt holdt siden 1960, men det var først i Seoul 1988 at man startet å holde Paralympics i samme by som OL. Paralympics har vokst i omfang siden Roma-lekene i 1960. I 1960 deltok 400 utøvere fra 23 land, mens det i Athen 2004 deltok 3806 utøvere fra 136 land. I Beijing Paralympics neste år venter man at rundt 4000 utøvere fra 150 land vil delta.

Paralympics er i dag et elitestevne på lik linje med OL, og kinesiske myndigheter legger mye prestisje i et vellykket Paralympics både på arrangør- og på deltagersiden. I Beijing har man satt i gang store tiltak for å bedre tilgjengeligheten for funksjonshemmede i forbindelse med OL/Paralympics. Alle nye bygg over 6 etasjer må f. eks. ha heis. Det samme gjelder nye t-banestasjoner. Problemet er at reglene ikke alltid blir fulgt og at gamle hus og t-banestasjoner ikke blir oppgradert slik at tilgjengeligheten blir god over alt. Fortau tilpasset rullestolbrukere og blinde blir i tillegg brukt som parkeringsplasser for den stadig voksende kinesiske bilparken. Det kan også virke som om det kun er byer der man venter stort innrykk av utlendinger som får midler til å utbedre forholdene for funksjonshemmede og at mer fjerntliggende områder ikke blir prioritert. Man kan i den sammenhengen spørre om hvem man forbedrer for.

Men det er ikke bare tilgjengeligheten som er et problem for de vel 83 millioner kinesere som lever med en funksjonshemning eller de funksjonshemmede som skal til Kina i forbindelse med OL og Paralympics. Funksjonshemmede har liten status i Kina og mange kinesere med funksjonshemning holder seg enten frivillig inne fordi de ikke takler alle fordommene mot dem eller blir holdt inne av andre av sine verger eller ”hjelpere” fordi de ønsker å ”skåne” funksjonsfriske fra funksjonshemmede. Dette er ikke bare et problem for Kina, men er utbredt i hele Asia. Japan er et hederlig unntak.

Til tross for at funksjonshemmede har lav status i Kina har kinesiske myndigheter brukt stadig større ressurser på idrett for funksjonshemmede og lagt stadig mer prestisje i å gjøre det bra på utøversiden i Paralympics. Det viser en gjennomgang av medaljeoversikten til Paralympics fra 1988 og til 2004. I 1988 fikk Kina 41 medaljer (16 gull, 17 sølv og 8 bronsje) og havnet på 15. plass på nasjonsrankingen, mens de i Athen 2004 kom på suveren 1. plass på nasjonsrankingen med 141 medaljer (63 gull, 46 sølv og 32 bronse). Det er all grunn til å tro at Kina vil toppe denne statistikken også neste år. I seg selv kan denne innsatsen øke statusen til funksjonshemmede i Kina.

Men vi kan allikevel stille spørsmål ved kinesernes motiver for å gjøre et godt Paralympics. Både OL og Paralympics brukes som utstillingsvindu overfor andre land, og lekene er et forsøk på å vise omverdenen at Kina er i endring og på riktig vei, både økonomisk og politisk. Kina har vist endringsvilje når kinesisk utenrikspolitikk blir knyttet til OL. Det gjelder f. eks. forholdet til Sudan og Nord-Korea. Mindre vilje til endring ser vi i innenrikspolitikken. Det gjelder særlig ytringsfriheten og organisasjonsfriheten. Setter vi mer fokus på Paralympics bidrar vi til å skape nye helter og forbilder fra en marginalisert gruppe. Det kan gi funksjonshemmede en større grad av likeverd, men det kan også bidra til å bedre situasjonen for funksjonshemmede i Kina. Greier vi det kan Paralympics i Beijing bli et eksempel på at sport og sportsarrangementer faktisk kan gjøre en forskjell.