torsdag 23. januar 2014

United States of Olympic Security

Høy beredskap. Kilometer med sementblokkbarrikader, Nivå 1- samarbeid mellom alle sikkerhetstjenestene, metalldetektorer, røntgenmaskiner, strålingsvarslere, flyfrie soner, spesialstyrker, luftvernraketter, skarpskyttere og utstyr som skal avdekke radioaktive, biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen, og feltsykehus som skal ta sag av skadede etter terrorangrep. OL i Sotsji? Nei, Super Bowl i New Jersey (og New York). Amerikanerne tar ingen sjanser når det gjelder sikkerhet.

Super Bowl og Sotsji. De tar ingen sjanser under Super Bowl, og heller ikke under Sotsji-OL. Er det dette som fører til tøvær mellom Putin og Obama? For amerikanerne er i hvert fall Super Bowl og OL i Sotsji knyttet sammen. Super Bowl kommer 9 måneder etter bombene mot Boston maraton og de to som utførte udåden i april 2013 hadde nære bånd til Tsjetsjenia. Det gjør amerikanerne redde for flere angrep fra folk med tilknytning til eller sympatier med voldelige grupperinger i Kaukasus – området Sotsji ligger i.

Atlanta Rules. Super Bowl foregår i år i New Jersey, men det settes også opp store supportersoner i New York og særlig rundt Madison Square Garden og Times Square. Her forventes det hundretusenvis av tilskuere som vil kampen og feste foran store tv-skjermer. Det gjør USAs største begivenhet større enn noen gang, også når det gjelder sikkerhet. Måten amerikanerne sikrer slike arrangementer ble utviklet i forbindelse med OL i Atlanta i 1996 og metoden man bruker har sitt utspring i det som ble kalt Atlanta Rules – et koordinert samarbeid mellom alle sikkerhetsinstitusjoner i USA – den første i sitt slag.

Amerikansk mobilisering i Svartehavet. Men ikke alt av amerikansk sikkerhetsmateriell brukes i og utenfor New York. Noe settes også inn i Svartehavet. To amerikanske marinefartøy er sendt til Svartehavet for å overvåke sikkerheten utenfor Sotsji og for å være klare til å evakuere amerikanske utøvere skulle det skje noe. Amerikanske og russiske generaler har utvekslet sikkerhetsinformasjon og de har diskutert samarbeid om sikkerheten i forbindelse med OL. Putin og Obama har til og med snakket med hverandre på telefon om hvordan de best kan samarbeide om sikkerheten – til tross for at Obama sender homofile idrettsutøvere til åpningsseremonien…

Surt forhold. Forholdet mellom USA og Russland har helt siden Litvinenko-saken i 2006 vært betent og har bare blitt verre etter at Putin tok over som president igjen i 2012 og på grunn av Snowden-affæren og uenighet om hvordan krigen i Syria. Spørsmålet nå er om OL bidrar til å løse opp i forholdet mellom USA og Russland. Olympisk tøvær?

Olympisk stressyndrom. Samtalene og mulig sikkerhetssamarbeid mellom to rivaler som ellers ikke er på talefot føyer seg inn i en olympisk tradisjon: OL bidrar til å knytte nye sikkerhetsbånd mellom stater som ellers ikke er på talefot. Dette har jeg tidligere kalt det olympiske stressyndrom. Dette stressyndromet bidro blant annet til at vestlig og kinesisk etterretning inngikk et samarbeid før OL i Beijing i 2008 og til at amerikanske selskaper solgte etterretningsutstyr til Kina. Det hadde neppe skjedde uten OL. Nå ser vi at Russland og USA inngår allianser helt på tvers av uenigheten vi ellers får presentert i media. Helt normalt.

Hvorfor? Dette kan tolkes på flere måter. For det første at USA ønsker å komme amerikanske utøvere til unnsetning skulle noe fatalt skje. For det andre at de ønsker etterretningsinformasjon i Russland nærområde og at de bruke OL som påskudd. For det tredje at de ønsker et bedre forhold til Russland, særlig på det militære området. I samtalene med Putin diskuterte Obama også krisen i Syria. Det kan også være en grunn for USA til å involvere seg i OL i Sotsji. Og hva med Snowden?

Nok sikkerhet? 40000 politi- og militærvakter skal passe på Sotsji under OL og i og utenfor Sotsji vil det nesten svære unntakstilstand. Man trenger egne OL-pass for å komme inn og bevege seg rundt og russisk sikkerhetspoliti arresterer og dreper mistenkelige personer. Men helt sikker kan de ikke være.


Fryktspiral? Og hva med Super Bowl? Skulle det skje en terroraksjon i forbindelse med Super Bowl vil USA tilby ennå mer assistanse til Russland de neste ukene. Det vil starte en fryktspiral og sterkt prege lekene. Skulle det ikke skje noe kan det hende Russland ber om mer hjelp. Det er sikkert amerikanerne villig til å gi.

Bilde: Reuter/Kevin Lamarque

fredag 17. januar 2014

Den store dopingboka?

Bokbud. Onsdag ettermiddag kom Mads Dranges bok Den store dopingbløffen på døra, med bud. Hyggelig gest fra noen jeg ikke kjenner i Kagge forlag og sikkert med baktanker, tenkte jeg. De vil at jeg skal lese boka og skrive om den på bloggen min (som nå får stadig flere lesere), tenkte jeg også. Som tenkt, så gjort.

Spørsmål og svar. Jeg har lest boka og jeg sitter igjen med mange spørsmål, slik forfatteren også gjør, men det holder ikke. Når det gjelder doping (og andre ufyseligheter i idretten) trenger vi svar. Ellers blir det bare spekulasjoner og mange sure miner. Vi trenger også gode løsninger. Det har ikke debatten etter at boka kom ut kommet med.

For få bøker. Den store dopingbløffen er godt skrevet, Drange viser et ektefølt engasjement for dopingsaken og han tar opp mange viktige spørsmål. Jeg vil si at den er viktig, mest av alt fordi det kommer altfor få bøker om doping og andre vanskelige verdispørsmål i idretten av kompetente fagpersoner med sterk kjennskap til idretten. For Drange har stor kompetanse på bekjempelse av doping. Hva kan denne boka bidra til?

Gode tilløp. Boka er god når den forklarer at kvantitet ikke betyr kvalitet, når den viser at idrettsforbund med flest dopingsaker ikke nødvendigvis representerer idretter med mest doping, og når den gir et lite (jeg understreker lite) innblikk i hvordan det internasjonale arbeidet mot doping lammes av overfladisk politikk og skinnmanøvre. Drange er veldig generell og kommer med svært få case som han analyserer. Det er mest referat. Hans slakt av WADA er godt belagt og er kanskje de beste delene av boka. Hans vurdering av idrettspresidenten i doping- og andre verdispørsmål er vel det nærmeste vi kommer personlig kritikk av norske idrettsledere. Fra den kanten kommer det sikkert et motsvar når rådgivere har fått tygd ferdig de bitreste pillene.

Vaklende. Det er lett å se at Mads Drange ønsker en dopingfri idrett og at han mener det er mulig med en ren idrett, men det er litt vanskelig å få tak på hvor han egentlig står. Etter å ha brukt 200 sider på å kritisere nasjonal og internasjonalt dopingarbeid (Den store dopingbøffen) avslutter Drange boka med «Grunnen til de gode norske prestasjonene var trolig som for de fleste andre norske medaljer i internasjonal idrett: riktig trening, godt kosthold og godt utstyr» (s. 207). Med en slik attest er det vanskelig å ta på alvor at han tidligere i boka hevder at norsk dopingarbeid lider av store mangler. At vi ikke skal hvile på laurbærene, er en annen ting.

Drange sparker i flere retninger og jeg sitter som sagt igjen med flere spørsmål.

Dopingfella. Som mange andre etterlyser jeg navn og ikke antydninger om at noen har, eller mest sannsynlig har, vært dopa. Det er på dette området Drange er lettest å arrestere. Han mistenkeliggjør mange, men kommer med få konkrete spor. På den måten vil kritikerne feste ham til korset, slik de gjorde med den finske dokumentaren When Heroes Lie og den svenske dokumentaren Blodracet. Problemet er at Drange er fagmannen (og samvittighetsfangen – for å bruke en metafor med utgangspunkt i hans eget eksempel om fangens dilemma) og ikke den kritiske journalisten som er ute etter oppmerksomhet rundt personer, men holder seg til saken og dopingpolitikken. Han sier rett ut at han ikke bryr seg om at dopernes navn blir kjent.

Ny innfallsvinkel? Problemet i dopingspørsmål er nettopp alle anklagene, antydningene og de få bevisene. Kanskje journalister, fagfolk og forskere burde se til andre fagsjangere for å få fram mer matnyttig informasjon og mer kvalifiserte spekulasjoner i saker som dette. De siste årene har det kommet flere bøker basert på Freakonomics-metoden. Vi har blant annet fått bøker som Moneyball, Soccernomics (Why England Lose) og The Numbers Game. Denne litteraturen bruker statistisk materiale (sammen med sosiologiske undersøkelser) og kobler sammen forskjellige datasett for å finne sammenhenger man tidligere ikke har sett. Hovedmålet er å vise hvorfor folk gjør som de gjør og hvordan de gjøre det, ved å koble datasett som ikke er koblet sammen før.

Sannsynliggjøring. Når får vi boka med denne innfallsvinkelen OG brukt på en god måte? Som Drange viser i boka si er de største dopingskandalene de siste årene ikke kommet fordi utøvere har blitt tatt i doping, men fordi de har blitt tatt i løgn eller fordi noen har plapret og fordi det er usannsynliggjort at den ikke kunne være dopingfri når alle andre var dopa. Det var slik Steffen Kjærgaard ble tatt. Michael Rasmussen sier for eksempel til VG 17. januar at han aldri var redd for dopingprøver. Han visste at han ikke ble tatt! Og her er mitt poeng. For at man skal kunne avdekke doping uten at man har konkrete beviser, må det sannsynliggjøres at noen har dopet seg. Og vi sitter på bøtter og spann med statistikk – både blodprøver og resultatlister. Får dem på bordet! Analyser! Når får vi den første boka som systematisk sammenligner resultater og utøvere, dopere og dem som ikke er tatt, norske og utenlandske og som greier å sannsynliggjøre at det ikke var mulig å vinne uten doping i langrenn, skiskyting, skøyter og andre utholdenhetsidretter? Hvis det er tilfelle.

Sterkere lut. Sannsynliggjøring er selvsagt ikke nok. Man må også ha konkrete beviser. Saker fra utlandet – som for eksempel Lance Armstrong-saken – viser at det er politiet og nasjonale myndigheter som i første rekke greier å få fram den harde sannheten. De har ingen koblinger til idretten og bryr seg ikke om idrettsledere mister ansikt. Bør politiet i sterkere grad involveres for å få fram sannheten også i Norge? Og hva med en sannhetskommisjon?

Journalistene vi fortjener. Journalistene får sitt i boka. Analysen av sportsjournalister som ikke tør være kritiske fordi de er redd for å bli ekskludert av utøverne syns jeg er god. (Og reaksjonene til pressen er forutsigbar. VGs kommentator benytter anledningen til å hamre løs på ledelsen i NIF, Dagbladet forsvarer alle som anklages uten bevis. Forutsigbart.) Drange etterlyser mer kunnskapsrike journalister (de kan jo ikke statistikk!). Jeg er fristet til å vende bevisbyrden mot Drange. Selv sier han at vi får de idrettsutøverne vi fortjener. Får Antidoping Norge de journalistene de fortjener? Hvor gode har Antidoping Norge vært til å gi pressen informasjon om doping? Han nevner flere steder i boka at han er skuffet over at flere saker fikk liten oppmerksomhet. Kunne han selv ha gjort noe for å få til det? Har Antidoping Norge også et ansvar for å lære opp pressen?

Uavhengig instans. Forstår jeg Drange rett er idretten for tett på seg selv og trenger en uavhengig instans for å kunne gjøre et arbeid som bringer oss nærmere sannheten og nærmere en ren idrett. Dette er også noe min gode journalistvenn – og verdens fremste ekspert på kampfiksing – Declan Hill har sagt de to gangene han har vært i Norge de siste månedene, når det gjelder kampfiksing. Norge trenger et uavhengig organ – et senter for idrettens integritet – som er helt frakoblet norsk idrett, men som heller ikke er underlagt nasjonale myndigheter. Da får vi en mer effektiv bekjempelse av idrettens ondskap og en annen måte å å drive informasjonsarbeid (overfor pressen?) på.

Viktig debatt. Boka bør skape en debatt om hva vi bør gjøre for å forhindre doping i idretten, ikke en debatt om hvem som har tenkt høyest. Og den bør leses for det den er ment for: et ektefølt engasjement for å rydde opp i idretten.


PS. Jeg håper det kommer flere bøker om dette temaet. Gjerne med bud.

lørdag 11. januar 2014

Lahlums OL-nekt

Lahlum mot Putin. Nasjonens nye kjæledegge – Hans Olav Lahlum – skriver i Dagbladet at han har takket nei til tilbud om å kommentere under OL i Sotsji, av prinsipielle grunner. Han vil ikke legge igjen penger i Russland eller bidra til lekene blir en suksess for Russlands president Vladimir Putin. Bakgrunnen er at han ”som aktiv medlem av verdens største menneskerettsorganisasjon og tillitsvalgt i et parti med et aktivt engasjement for demokrati og menneskerettigheter”, ikke føler at han kan dra dit. Jeg føler noe annet.

Ny vinkling. For det første tror jeg det er få journalister og reportere som drar til Kaukasus for å rapportere hjem fra OL tror jeg det er svært få som både er medlem av Amnesty og SV. Bare det at en framtredende person og kjendis som Lahlum drar dit vil skape blest om hans politiske engasjement. Dette er ikke Alex Rosén som lager ablegøyer i Nagano. Og det er ikke Kurt Olsson som intervjuer Patrik Sjöberg i en sofa på et kjøpesenter. Det SVren som har skrevet biografien om Haakon Lie! Lahlum har mulighet til å bidra med en annen innfallsvinkel på redaksjonelle saker enn det mange av de andre reisende tenkt på på forhånd. Hva med verdens lengste sportsintervju på en av dedikerte protestsonene i Sotsji?

Samvittigheten. For det andre er jeg ikke sikker på at han har Amnesty med seg som samvittighetsfange i denne saken. Amnesty er ikke for boikott av OL, men mener selvfølgelig at alle må ta sitt selvstendige valg. Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner har et komplisert forhold til OL i autoritære stater (kommer med en vitenskaplig artikkel om dette, sammen med en idrettsforsker, om et par uker!). På den ene siden ønsker de ikke at autoritære ledere skal sole seg i glansen av et OL – slik Lahlum argumenterer – på den annen side gir lekene en gyllen mulighet til å rette søkelyset mot alt som er galt. Bare det at han kan skrive en artikkel i en av Norges nest største aviser om at han ikke drar dit av samvittighetsgrunner er et lite og banalt eksempel på det. Kanskje Amnesty hadde trengt en representant med journalistens immunitet i Sotsji?

Sjakk i Baku. For det tredje er det risikabelt å være prinsipiell når det gjelder idrett (og da tenker jeg også på sjakk). Lahlum har denne høsten hatt stor suksess som sjakkommentator under VM-kampene til Magnus Carlsen og argumentert flittig i debatten om sjakk er idrett eller ikke. Det internasjonale sjakkforbundet er kanskje ett av de mest korrupte forbundene i verden og har sitt maktsentrum ikke langt fra OL i Sotsji. Hva om Magnus Carlsen hadde fått VM-kamp i Baku og Lahlum hadde fått forespørsel om å dra dit for å kommentere. Hva hadde han svart? Erstattet av SVeren Bård Vegard Solhjell?


Sofatitter. Jeg skal ikke bagatellisere Lahlums OL-nekt. Noen ganger trenger man ikke å begrunne sine valg. Noen ganger er det bare greit å bli hjemme.