torsdag 30. mai 2013

Veivalg for norsk toppidrett


Grundig rapport. Reaksjonene på Tvedt-utvalgets rapport Den norsketoppidrettsmodellen – norsk toppidrett fram mot 2022 har vært dempet. Etter min mening er det to grunner til det – rapporten er grundig og den evner å trekke de lange linjer – både framover og bakover – og bidrar dermed til å dempe krav om kortsiktige løsninger, f.eks. umiddelbar hoderulling. Den har også vært ute på høring. Når høringsfristene er ute kommer nok kritikken, også. Her er mine innvendinger mot rapporten.

Fordel små forbund. Rapporten dokumenterer godt forskjellene mellom medaljefangsten til vinteridretter og sommeridretter. At vi tar flere medaljer i vinter-OL enn i sommer-OL er ingen bombe. Heller ikke at det er de tradisjonelle vinteridrettene som dominerer den norske medaljefangsten i vinter-OL. Det som er påfallende er at det er idretter/forbund som kunne greid seg fint uten Olympiatoppen som greier seg best i vinter-OL (f.eks. langrenn og skiskyting), mens idrettene som høster gode plasseringer i sommer-OL ikke hadde greid seg uten OL og Olympiatoppen (som f.eks. padling og spyd). Konklusjonen man kan trekke av dette er at det er små idretter eller forbund (i norsk målestokk) som har mest å tjene på et overordnet toppidrettsorgan. Det gjelder også vinteridretter som ikke defineres som tradisjonelle vinteridretter. Når utvalget mener at det bør stilles klarere resultatmål (f.eks. medaljemål) blir dette faktum svært viktig.

Bort med lagidretter? Det gjøres et poeng ut av at konkurransen i OL blir stadig hardere – fordi stadig flere utøvere og nasjoner deltar og fordi det blir stadig flere øvelser. Dette er mest riktig i vinter-OL fordi det i sommer-OL er satt et tak på antall øvelser og antall deltagere. Det gjelder ikke på samme måte i vinter-OL. Greier man å opprettholde dagens snitt på medaljer i sommer-OL vil det være godt for et lite land som Norge, tatt denne utviklingen i betraktning, mens stagnasjon eller nedgang i antall gode plasseringer i vinter-OL vil være dårlig. Betyr det at vi bør satse enda mer på vinteridretter og opprettholde nivået i sommeridrettene? Og at man bør satse mer på små idretter (i norsk sammenheng) med mange medaljemuligheter på bekostning av idretter med få medaljemuligheter. Man kan ta flere medaljer i kortbaneskøyter og boksing enn i ishockey og håndball og man kan med målrettet satsing få flere medaljer for hver krone.

Medaljenes pris. Dette leder over til et annet punkt – økonomi. Selv om det er godt redegjort for pengestrømmene i norsk idrett de siste tiårene blir det passivt å hevde at reformforslagene og økt krav til resultatmål skal oppfylles med dagens ressursnivå (med naturlig vekst). Et sentralt spørsmål blir ikke hvor mange medaljer eller gode plasseringer man får i en stadig tøffere konkurransesituasjonen, men hvor mye hver medalje og plassering koster. Med en budsjettøkning for Olympiatoppen på over 50. mill. kroner mellom 2006 og 2012 er det ingen tvil om at hver medalje har blitt dyrere. Skal man frigjøre ressurser som går til allerede sterke forbund/idretter og konsentrere seg om idretter med mange medaljesjanser og som er mindre dyre i drift? Dette er analyser man unngår i rapporten.

Mest å hente på Paralympics. Tallene for Paralympics er vanskelig å tolke, men mitt inntrykk er at nedgangen i medaljefangsten nesten utelukkende skyldes mangel på økonomiske ressurser. Da jeg var forsker på NUPI for noen år siden gjorde jeg en uhøytidelig analyse av sammenhengen mellom tilgangen på funksjonshemmede, økonomi og resultater i Paralympics. Jeg ønsket å sjekke om f.eks. krigsherjede land med mange lemlestede gjorde det bedre i OL enn andre land med annen historie: Det var ingen sammenheng! Men det var en sterk sammenheng mellom økonomiske ressurser og prestasjoner. Og i Paralympics er denne sammenhengen mye sterkere enn i OL, fordi det generelle satsingsnivået på Paralympics er langt lavere enn OL: du får mao. mer igjen for pengene i Paralympics enn i OL – inntil videre. Det betyr at man enklere kan bedre medaljesituasjonen i Paralympics enn i OL, selv med et begrenset antall talenter.

Hvor er talentene? Den mest mangelfulle analysen finner vi i spørsmålet om talentutvikling. Her gjøres det anslag basert på antall debutanter og 8-12. plasser og det hevdes at nedgangen i antall debutanter er et mål for talentutvikling. Det mener jeg er skivebom. Spissformulert kan 30-åringer være debutanter, men jeg regner med at rapporten ikke sikter til ”evige talenter”. Når man kun tar med deltagelse i OL for å vurdere talentutviklingen bommer man på målet. Her burde man tatt med resultater fra junior-EM og -VM i mange idretter og satt disse opp mot prestasjonene i OL (kontrollert for kvalifiseringskravene de internasjonale særforbundene setter for deltagelse i OL). Mange juniormedaljer i EM og VM, men få juniordeltagere eller unge debutanter i OL kan indikere dårlig forvaltning av talenter og feil utvalgskriterier. Få medaljer i EM og VM, men mange deltagere i OL vil indikere at Olympiatoppen gir noe ekstra. En slik analyse finner jeg ikke i rapporten.

Tøffe prioriteringer. Det som er bra med rapporten er at den gir en god situasjonsbeskrivelse av norsk idrett, men for at rapporten skal tjene som et godt verktøy for å gjøre Olympiatoppen bedre og samle nasjonen om flere medaljer under olympiske leker må man gjøre om de generelle betraktningene om til en ordentlige idrettspolitisk debatt og våge å ta veivalg som ikke alle er fornøyd med. Det er også en del av toppidretten.

mandag 27. mai 2013

Profesjonalisering av barneidretten


Høye ambisjoner. Som mange andre foreldre slites jeg noen ganger mellom mine egne idrettsambisjoner for mine barn og barnas ønske om at idrettsplassen først og fremst skal være en plass for lek og moro, lengst mulig. Begge tar idrett på alvor, men jeg har en tendens til å tenke på hvor langt mine barn kan nå, mens barna mine gjør alt de kan for å gjøre det best mulig der og da. I den sammenheng er jeg en amatør, barna mine er profesjonelle.

Bort med amatørene. Voksnes amatørskap gjør at barnas trening i stadig større grad profesjonaliseres. Hvem husker ikke trenerpappaen som hadde seks unger hulter til bulter i bilen, på vei til fotballkamp, med vinduene lukket slik at sigaretten ikke skulle slukke? Den tid er forbi. Trenerne og klubbene blir stadig mer profesjonelle. Og tanken er god – god og riktig trening gir god og riktig læring. Samtidig var trenerforeldrene på den tiden genuint opptatt og glad for å trene laget til sine barn og deres venner. I dag holder det ikke med å stumpe røyken og ha gode intensjoner med treningene.

Problemforeldre. Flest mulig, lengst mulig er et ideal vi hører i idretten til stadighet. Dette er på mange måter slagordet for den norske idrettsmodellen. Tanken er at treningene og treningsmiljøet skal ha så god kvalitet at man trives på idrettsbanen, uansett evner og prestasjoner. Dette tror jeg er i ferd med å bli en myte. De siste par årene har man seriøst diskutert om trenerforeldre er et problem for idretten (jeg føler meg truffet!). Den mest høylytte debatten har man hatt i fotballen, men den samme debatten finner du i stadig flere idretter og stadig lenger ned i systemet (se barnetrinnet).

Den hellige treenighet. Dette er et direkte resultat av foreldrenes økte ambisjoner for sine barn (og ønske om å oppnå noe man ikke gjorde selv?) og det økte antallet utdannede trenere vi har i Norge. Men de som starter debatten er ofte de som ønsker at Norge skal prestere i internasjonale seniormesterskap. Og for å oppnå dette må man starte tidlig, heter det. Denne (nyreligiøse) treenigheten, kan bidra til å skape et skarpt klasseskille i idretten, føre til at frivilligheten forsvinner og til at lokale idrettsklubber mister sin lokale forankring.

Økt klasseskille? Flere profesjonelle og utdannede trenere vil naturlig nok føre til at idrettsaktivitetene blir dyrere. Lønn koster. Det er mange måter å dekke disse kostnadene på. Men i de fleste tilfeller betyr det økt medlemsavgift og treningsavgift. Og med økt fokus på kvalitet øker også kravet om finere fasiliteter og nytt utstyr. Det koster også penger. Dette kan i verste fall føre til klasseskiller i idretten: de som har foreldre med tid og ressurser kan bli med på treninger med god kvalitet. De med få ressurser blir ikke med eller får et dårligere tilbud.

Frivilligheten forsvinner? Tradisjonelt har kostnadene i norske klubber blitt holdt nede av frivillig arbeid. Og ved siden av vaffelsteikere og oppmenn som i smug har brukt kopimaskina på jobben, har trenerpappaen eller mammaen sørget for at laget har hengt sammen eller langrennsgruppa har gått i følge. Med profesjonelle trenere og parkering av foreldre som ikke har den ”nødvendige kompetansen til å skape mestring på alle nivåer”, parkerer du også frivilligheten. Å miste trenerforelderen er isolert sett ikke noe katastrofe. Men ved å kaste ut foreldrene som gjør sitt beste på dårlige grusbaner på seine høstkvelder eller i lysløyper på sparebluss skaper du en ny foreldregruppe som vil ha valuta for pengene, og som stiller mestringskrav til treneren og klubben. Og hvorfor skal du steike vafler når avgiften er så høy? Kravene til barna øker også. Flere ganger har jeg hørt foreldre si at de forlanger noe igjen for alt de bruker på barnas idrettsaktiviteter. Er dette den nye norske idrettsmodellen?

Bort med klubblojalitet? Forsvinner klubbengasjementet forsvinner også klubblojaliteten. Det gjør det lettere å skifte klubb hvis man ikke er fornøyd – hvis det finnes et alternativ. Finnes det ikke noe alternativ kan det hende man slutter. Koblingen ambisjoner og krav om kvalitet har ført til sterk vekst i private klubber eller akademier som driver etter helt andre premisser enn tradisjonell klubbdrift. Fotball- og håndballakademier driver med profitt og danner egne serier eller reiser utenlands fra tidlig alder for å få god matching. Dette tankegodset finner du i andre idretter også. Er ikke den lokale klubben viktig lenger?

Helårsidretter. Med visse unntak (i vinteridretter som arrangerer sommeraktiviteter og sommeridretter som arrangerer vinteraktiviteter for å holde heltidsansatte trenere i aktivitet) fører denne profesjonaliseringen til at barna spesialiserer seg i tidlig alder fordi profesjonelle trenere ofte stiller høyere krav til dem som deltar, blant annet oppmøte og vel gjennomtenkte progresjonsplaner. Kan hende skaper man noen enere med en slik organisering, men det kan også hende du får flere til å kjede seg og flere som mister bevegelsesmønster eller opplevelser som kommer godt med i den idretten de til slutt ønsker å satse på. Hvor tidlig skal barn spesialisere seg?

For eller mot? Jeg sitter fortsatt og føler på hvilke ambisjoner jeg skal ha for barna mine. Lek eller alvor? Eller begge deler? Med eller uten meg? Som mange foreldre bekymrer jeg meg ofte for mye. Burde jeg ta lettere på barnas idrettsaktiviteter? Burde barna ta det mer seriøst? Overdriver jeg?

Fotnotespørsmål: Det er mange som fremhever økt aktivitet og frivillighet som en av de positive effektene av et OL i Oslo i 2022. Innbefatter det også foreldretrenerne?

torsdag 9. mai 2013

Syv feil uten tilleggstall


Tallet er syv. Mats Zuccarellos avtale med Unibet har skapt bråk mellom dem som støtter Norges beste hockeyspiller og de som forsvarer den norske enerettsmodellen (på folkemunne spillemonopolet). Og usaklighetene florerer på begge sider. Bråket oppstår ikke fordi Norsk Tipping kommer med sleivspark mot dem som ypper seg mot pengemaskinen på Hamar eller fordi Ishockeyforbundet utestenger Rangers-spilleren fra VM. Det er et resultat av en spillpolitikk som er kladdet på i mange år og som slites mellom kommersialisme og samfunnsansvar. Mang må gå i seg selv og ta ansvar for at slike situasjoner ikke skal oppstå i fremtiden. Her er syv områder som må adresseres for å unngå slike konflikter i framtiden:

1. Smutthullene. Unibet (eller andre spillselskaper) hadde aldri inngått avtale med Zuccarello (eller avdanka idrettsutøvere som Ronny Johnsen eller Thomas Myhre) hadde det ikke vært mulig å sende reklame på tv-kanaler som kan ses i Norge. Reklameforbud og kredittkortsperrer for utenlandske spillselskaper har ingen verdi så lenge utenlandske tv-selskaper fritt fram kan sende spillreklame på norske tv-skjermer og alle de internasjonale spillselskapene har eget opplæringsprogram for å unngå kredittkortsperrer. Greier norske myndigheter å hindre utenlandske selskaper å reklamere i Norge slipper man situasjoner som vi har fått under hockey-VM. Har de evner, lyst og ork til å gjøre noe med dette?

2. Inkonsekvens. Ishockeyforbundet har vært en sterk forsvarer av Norsk Tipping i Zuccarello-saken. Men hvor konsekvente er de (og andre forbund) i denne og tilsvarende saker? Samtidig som Zuccarello blir utestengt fra VM fordi han fronter Unibet sitter Norges to fremste ishockeytrenere som ekspertkommentatorer i studioet til Max. Hos Max er Unibet teknisk leverandør og sponser sendingene fra start til slutt. Bidrar ikke dette også til å legitimere Unibet? Og burde ikke Ishockeyforbundet hatt en mening om dette også? Den samme situasjonen ser du for eksempel i fotball der forbundet på den ene siden forsvarer Norsk Tipping og på den andre siden tillater at forbundsansatte sitter i Viasats studio og kommenterer Champions League samtidig som de pepres av aggressive spillreklamer. Hvorfor gjelder lojaliteten bare utøverne?

3. Forskjellsbehandling. Men det virker også som det er forskjell på folk. Samtidig som Zuccarello blir utestengt fra hockeylandslaget kjører Petter Northug jr. vannscooter sammen med Marcus Hellner og forbereder seg til pokerlandskamp mellom Norge og Sverige, et arrangement satt i stand av Pokerstars. Pokerstars er ikke bare et internasjonalt spillselskap som konkurrerer med Norsk Tipping, de tilbyr også et spill som er ulovlig i Norge. Hvorfor har Ishockeyforbundet og Skiforbundet forskjellig oppfatning av det å promotere utenlandske spillselskaper? For at idretten skal ha troverdighet i dette spørsmålet må de snakke på samme tungemål. Nå er tunga kløyvd.

4. Eget rede. Å hindre utenlandske selskaper å reklamere i Norge kan virke som en håpløs oppgave og det vil i så fall ta lang tid å få lovgivning og tekniske løsninger på plass for å gjøre dette mulig. Det mest effektive virkemidlet på kort sikt er å bygge lojalitet til ordningen. Å si at Zuccarello ikke hadde vært der han er i dag uten Norsk Tipping er ikke måten å gjøre det på. Det skaper bare avstand. For å skape lojalitet til Norsk Tipping og enerettsmodellen er det viktig at norske myndigheter og Norsk Tipping går foran som gode eksempler. Oljefondet har investert penger i utenlandske spillselskaper og på odds-programmet til Norsk Tipping blir du ledet inn på tv-kanaler med tungt innslag av reklame med internasjonale spillselskaper. Lojalitet bygges opp når det er samsvar mellom ord og handling og når man ser resultatene av en konsekvent spillpolitikk. Dette samsvaret er ikke alltid lett å få tak på.

5. Tilpasset lojalitet. Lojalitet til Norsk Tipping får man hvis man ser større fordeler i å støtte enerettsmodellen enn andre modeller. Norske myndigheter, Norsk Tipping og særlig idretten sier at Norsk Tipping bidrar mer til samfunnsnyttige formål enn tilfellet ville vært med et alternativt system. Det er ingen tvil om at Norsk Tipping vil bidra til flere anlegg enn det for eksempel Unibet ville gjort. På den andre siden ropes det kraftig om at bevilgningene idretten får, ikke dekker behovet for nye anlegg. Jeg tror idretten hele tiden er lojal til den ordningen som gir dem mest penger. Nå er det Norsk Tipping. Neste gang er det stasbudsjettet? Eller et lisenssystem? Hovedpoenget er at forsvarerne må se samsvar mellom samfunnsnytten de forsvarer og det de sitter igjen med av anlegg. Debatten om Unibet og Zuccarello viser at stadig færre ser dette samsvaret. Har idretten en smertegrense for å støtte Norsk Tipping?

6.  Markedstenkning. Ansvarlighet har vært et kjerneargument for å opprettholde enerettsmodellen. Et av argumentene for å bevare dagens norske ordning er at den vil forhindre eller dempe spillavhengighet. Med aggressiv markedsføring med milliongevinster, for eksempel i Eurojackpot, og liveodds som åpner for kontinuerlige spill, mister argumentet kraft. Høye gevinster og stort tilbud er spilldrivende og selv om Norsk Tipping ikke er like aggressive som sine internasjonale konkurrenter er det ikke alltid like lett å se forskjell på dem. Det er prisen for å være konkurransedyktig – i et marked som egentlig ikke skal ha konkurranse. Hvor markedsrettet skal Norsk Tipping være?

7.  Markedslekkasje. Det som gjenstår av ansvarlighet når man ikke ser forskjell på produktene er begrensninger på innsats og antall spillobjekter. Men også på dette området er Norsk tipping i ferd med å utspille sin rolle. Siden norske myndigheter ikke greier å forhindre markedslekkasjer kan Norsk Tipping bidra til å trigge spillelyst hos mange nordmenn, spillere som fristes over til utenlandske spillselskaper etter å ha sett reklame på Max og Viasat. Da blir det for lettvint å snakke om ansvarlighet.

Prinsipper og inkonsekvens. Idrettsutøverne må ikke skyves foran og bli syndebukkene i debatten om norsk spillpolitikk. Det vi har sett under ishockey-VM er et symptom på at norsk spillpolitikk er i ulage. I dette spørsmålet er det viktig å være prinsipiell, men ikke inkonsekvent, og det er ikke bare iskrigere som skal bidra i denne kampen.

mandag 6. mai 2013

Første seriekamp

Storebror  (7) - Drakta uten flekker. Null mål. Fineste dagen i hele livet!

Trener (29) - Fornøyd med at laget greide tre pasninger etter hverandre. Målene kommer seinere.

Pappa (38) - Mener sønnen er blottet for talent.

Farfar (67) - Kjøper is til hele laget!

Mamma (37) - Syns det andre laget var skikkelig gode.

Lillesøster (5) - Gleder seg til å begynne å spille fotball, for da få hun is.

To år etter

Lillesøster (7) - Drakta uten flekker. Null mål. Fineste dagen i hele året!

Trener (28) - Vil trene mer på innkast og få alle til å løpe i samme retning.

Pappa (40) - Mener nivået er så lavt at det ikke skal mye til før datteren hevder seg.

Farfar (69) - Kjøper is til hele laget!

Mamma (39) - Skal ta med hårstrikk på neste kamp.

Storebror (9) - Er på Klubben.

lørdag 4. mai 2013

Fredsbluss


Bråk på Grorud. Denne uka fikk vi se casuals-bråk på Grorud. Samtidig foregår en bitter kamp utenfor fotballbanen mellom Ultras-supportere og Fotballforbundet om bruk av bluss. Uten en fornuftig tilnærming fra Fotballforbundet og klubbene til Ultras-supporterne og en ny lovhjemmel som gir politiet rett til å utestenge bråkmakere fra fotballkamper er jeg redd vi får se mer vold på norske fotballbaner i framtida.

Nostalgi. Jeg har aldri vært noen fan av bluss eller overdreven TIFO på kamper. Da jeg sto i Klanen på 1990- og tidlig 2000-tallet var bluss, trommer og konfetti for bønder. Og norske supportere sang på norsk. Jeg begynner å bli en gammel fotballsupporter, er ikke like ofte på kamper og bryr meg derfor ikke så mye om hva supporterne lager av liv på tribunen – så lenge det er trygt for meg og ungene å gå på kamp. Blir det farlig å gå på kamp er jeg redd fotball blir en tv-idrett for meg og mange andre framover, hvis vi finner fram til riktig tv-kanal.

Unntakene. Politi og klubber har i flere år jobbet godt med casuals-problematikken. Det vi så på Grorud denne uka med Vålerenga-casuals (og i november i fjor med den samme gjengen) er unntak. Casuals-problemet er ikke stort i Norge i dag (sammenlignet med for eksempel Sverige) og et fåtall av Ultrasene kan karakteriseres som risikosupportere. Mine kilder sier at casuals-miljøene er i ferd med å bli mindre – takket være godt samarbeid mellom politi, klubber og supporterklubber. Ultras-miljøene skyter derimot fart, men de er ikke voldelige. Det som nå er viktig er at vi stimulerer Ultras-miljøenes engasjement på fotballkamper, snarere enn å slå dem i hartkorn med casuals. Hvis ikke kan det bli mer bråk.

Fare for rekruttering. De mest fremtredende casualsmiljøene finner vi hovedsakelig i VIF, LSK og Brann, men også grupperinger i Rosenborg, Start, Fredrikstad og Viking kan kalles casuals. Miljøene er små og det foregår svært få trefninger. Av politiet og klubbene behandles casuals som risiko-supportere og det er kanskje derfor problemet ikke er større. Problemet blir tatt på alvor og politiet har etter hvert greid å opparbeide seg god kompetanse på dette feltet. Problemet er at klubbene og Fotballforbundet har en tendens til å behandle Ultras-supporterne som risiko-supportere, også, uten særlig grunn. Med en slik holdning er det stor fare for at Ultras-supportere rekrutteres over til casuals-miljøene, siden det ikke blir gjort forskjell på slåssing og røykfylt TIFO.

Snuten har rett! Her tror jeg politiet (ja, snuten!) har en sunnere tilnærming til problemet enn både Fotballforbundet og mange klubber. Politiet – slik jeg oppfatter det – har en individbasert tilnærming til risikosupportere og ønsker nærmere dialog mellom politi, klubber og supportere – både når det gjelder casuals og Ultras. Fotballforbundet og mange klubber ser ikke forskjell på casuals og Ultras og frastøter seg disse gruppene ved snakke til dem og ikke med dem. Det er ikke ofte jeg sier det, men: her kan det lønne seg å høre på politiet (snuten).

Lov å lage lov. Hva kan politikerne gjøre? I fjor gikk et lovforslag rundt på høring om dette problemet og mange har signalisert en klar lovgivning på området. Slik situasjonen er nå ser det ut som lovforslaget og høringsuttalelsene ligger i en skuff i Politidirektoratet. Lovforslaget burde tas fram og en ny lov bør inneholde muligheten for at politiet – og ikke klubbene/forbundet – skal kunne utestenge supportere som bryter med lov og orden på fotballkamper. Det fritar klubbene og Fotballforbundet fra politioppgaver og vil hindre en lemfeldig og tilfeldig håndtering av dem som bare kommer på kamp for å lage bråk.

God stemning. Med en sunnere tilnærming til dem som går på kamp og en lov som gjør at fotballfamilien kan konsentrere seg om fotball kan Fotballforbundet og klubbene konsentrere seg om å lage god fotballstemning på tribunen – med eller uten bluss.

torsdag 2. mai 2013

Det er ikke størrelsen det kommer an på, det er rekkefølgen...


Ikke samfunnsøkonomi. Idretten bør aldri vurdere eller bli vurdert etter sin samfunnsøkonomiske betydning. Det regnestykket blir alltid feil. Idretten bør vurderes ut i fra ett kriterium: at det er gøy! Det burde holde.

Ikke folkehelse. Idretten bør aldri måles etter folkehelseeffekten. Tallene blir ikke riktig og det er ikke riktig å vurdere idretten på den måten. Slike regnestykker fører ikke bare til en latterliggjøring av de som bruker kalkulatoren, det er også en latterliggjøring av idretten. Det burde man holde seg for god til.

Målet. Jeg ble aldri fotballtrener eller engasjert svømmeforelder for å bedre folkehelsen til ungene mine, eller fordi de skulle bli bedre integrert med andre unger i borettslaget. Det er et resultat av mitt engasjement – ikke målet. Ungene vet ikke hva folkehelse er en gang! Det holder jeg ikke mot dem.

Helse-paradoks. Her er et paradoks: hadde vi tenkt folkehelse når vi vurderte idrett, hadde det samfunnsøkonomiske regnskapet gått i rødt. Det er ingen som hadde giddet å holde på. Hadde jeg satt meg ned med regneark og kalorikart for å finne ut hva som ga mest folkehelse for hver brukte time, er jeg redd det hadde blitt mye hoppetau, parsellhage og kålrotbiff på fredagskvelden – i tankene. Jeg hadde ikke holdt ut.

Ungene først. Jeg har ennå ikke tatt stilling til om jeg er for eller mot OL i Oslo i 2022. Jeg syns det er for få svømmebasseng i Oslo og at de vi har, har sparsommelige åpningstider. Kunstgresset vårt har mer granulat enn gress og jeg unner hockeyungene mer is under skøytene hele året. Et OL skal ikke gå på bekostning av vann, gress og is til ungene. Det holder ikke mål.

Når stort blir smått. Samtidig mener jeg at mange av dem som mener OL blir for stort, tenker for smått. Og i feil rekkefølge. Det gjør forresten mange av dem som ønsker OL, også. Hvis du sier at byutvikling og bedre kollektivtrafikk kommer på grunn av OL, har du sporet av. Men du er på riktig spor hvis OL kan benytte seg av de fasilitetene som allerede er og som er planlagt. Regningen blir ikke mindre, men det blir lettere å forstå. Det holder for mange.

Gøy. Når jeg spør ungene om hvorfor Norge bør arrangere OL sier de: fordi det er gøy! Hvordan måler du verdien av gøy? Aner ikke, sier de. Holder det for dem i 2022?