lørdag 28. juli 2012

IOC det nye FN?

Flaggbærer. Samme kveld som det ble varslet store kamper i og rundt den syriske byen Aleppo gikk FNs generalsekretær Ban Ki-moon rundt i hvit treningsdrakt på tartandekket i Stratford og var flaggbærer for IOC. Var dette symbolet på FNs handlingslammelse i internasjonal politikk? Og bevis for at IOC er det nye FN?

Blendet av OL-ilden? Det knyttes stadig tettere båndmellom FN og IOC. Siden Lillehammer-OL har det før hvert OL blitt laget en FN-resolusjon for olympisk våpenhvile. I fjor, da Storbritannia fikk gjennom sitt resolusjonsforslag, var det første gang at alle FN-land underskrev resolusjonen. Det viser at olympiske leker samler alle FN land og at IOC har oppnådd en status uten sidestykke. Da ble vedtatt for Vancouver-OL i 2009 fikk IOC observatørstatus i FN. FN har siden 2001 hatt et eget kontor i Geneve som skal ta seg av FNs idrettspolitikk (United Nations Sport for Development and Peace) Kontoret er ledet av tyskeren Wilfried Lemke, en god venn av FNs generalsekretær (og Rune Bratseth!). Generalsekretæren har de siste tre-fire årene engasjert seg stadig mer i internasjonal idrettspolitikk. I år har han løpt en etappe av OL-fakkelstafetten og han har vært flaggbærer under åpningsseremonien. Er han blendet av OL-ilden?

Logring. IOC er en storpolitisk organisasjon – uansett hva IOC-medlemmer skulle mene om det. På et seminar om internasjonal idrettspolitikk for et par år siden innrømmet Gerhard Heiberg at IOC har politiks innflytelse. Det var på tide. Når Vladimir Putin, Tony Blair, Lula, kong Juan Carlos og Barack Obama med flere flokker seg til IOC-kongresser og IOC-konferanser for å presentere sin OL-kandidat, skjønner man at det ligger mye politisk prestisje i lekene. Og at IOC får dem til å logre. Uansett valg av OL-by står IOC igjen som vinneren.

Troverdighet. FN har 193 medlemsland. På åpningsseremonien i London gikk det 205 deltagernasjoner (inkludert delegasjonen for hjemløse nasjoner). På den måten er IOC større enn FN. Men gjør FNs generalsekretær FN mindre enn han burde ved å delta som flaggbærer på åpningsseremonien? Hva mener de syriske opprørerne i Aleppo om at sjefen for FN vandrer rundt på tartandekket i Stratford samtidig som den russiske statsministeren sitter på VIP-tribunen sammen med sin kone og vinker til den russiske troppen? Og hva tenker Dimitrij Medvedev om generalsekretæren som deltar på dette? Selv tenker jeg at FNs øverste leder ikke eier fingerspissfølelse.

Staffasje. Åpningsseremonien var spektakulær og den var en delseier for London-OL og IOC. Men den var også et bevis på at fredsbudskapet som OL-flagget skal formidle bare er staffasje. Det blir ikke fred i Syria (eller andre steder) med OL-flagg og hvite treningsdresser – heller ikke med FNs generalsekretær i flaggborden.

lørdag 21. juli 2012

En himmel full av stjerner

Nye stjerner. Det siste året har vi fått mange nye stjerner. Hos oss blir nemlig de som dør en stjerne på himmelen. Og vi skiller ikke mellom dyr og mennesker eller mellom politiske talenter og idrettsstjerner. De som døde 22. juli, hamsteret Gelvis som døde i februar og Alexander Dale Oen har alle fått sin stjerne, og når London-OL starter får alle stjerner en spesiell plass hos oss.

Sommerparadis. Nå sitter jeg på familiehytta innerst i Trondheimsfjorden. Her har jeg de beste sommerminnene fra. Her lærte jeg å sløye fisk, kjøre motorbåt og å plukke sopp. Og her slo jeg alltid mormor i vår årlige Wimbledon-finale spilt mellom kurukene på gressplenen ved hytta (med badminton-racketer!). Jeg var alltid Bjørn Borg og hun alltid John MacEnroe/Jimmy Connors. Dette er mitt paradis. Min øy.

Sommertragedie.  Men det var også her vi for ett år siden fikk telefoner fra Oslo om at en kraftig bombe hadde gått av i Oslo sentrum og tekstmeldinger om at unger ble skutt på Utøya. Ungene mine vil alltid huske mitt paradis for at det var her de fikk vite at andres paradis ble knust. Og de vil forbinde hytta med rådville foreldre som ikke visste hvordan de skulle takle sitt eget sjokk med det å være ansvarlige foreldre. Derfor er det rart for alle å være tilbake her i år.

Rasjonalisering. Jeg har slitt med egne reaksjoner etter det som skjedde 22. juli. Jeg har en fortid som terrorrismeforsker og det første som slo meg da meldingene tikket inn på telefon og nyhetsbulletinene rullet over skjermen var at verden trengte meg! Dette kunne jeg noe om, tenkte jeg. Jeg er ikke like skråsikker i dag og blir stadig overrasket over andres skråsikkerhet. Jeg tror min umiddelbare skråsikkerhet var et skjold mot alt det vonde som kom oss for øye og øre. Jeg rasjonaliserte det som skjedde. Det var en fin måte å distansere seg fra grusomhetene på. Men det er grenser for hvor lenge man kan leke forsker.

Skyldfølelse. Helt siden 22. juli har jeg hatt en slags skyldfølelse fordi jeg har vært så veldig lei meg. Hadde jeg som ikke mistet noen og knapt kjente noen som ble berørt rett til å være lei meg?  Jeg var ikke en gang i Oslo. Når du ikke kjenner noen som er berørt er det også vanskelig å gi støtte. Da Mitt lille land ble symbolet på samholdet i nasjonen var jeg også opptatt av mitt lille Jeg. Året har vist meg at de er forskjell på å berøre og å bli berørt.

Gråt. Jeg gråt ikke etter 22. juli. Ikke før 1. mai 2012 da nyheten om at Alexander Dale Oen var død. For meg var Alex' dedisering av sitt VM-gull like etter tragedien 22. juli en like sterk markering som rosetog og Mitt lille land. Enkel sjel? Kanskje. Følelser? Ja. Men i krisetider er alle på jakt etter symboler og dette var mitt symbol. Noen av tårene skyldes at jeg syns synd på ungene som mistet sitt største forbilde. Det tok lang tid før de forsonet seg med at de måtte lete etter en ny idrettshelt.

Oppsparte tårer. Men mange av tårene var også tårer som jeg hadde spart siden julidagene året før. Kanskje er dette etterrasjonalisering, men det er sånn jeg tror det var. Mange av tårene - mine og andres - som falt under den tv-sendte begravelsen til svømmestjernen tror jeg også var 22. julitårer!  Ville NRK sendt begravelsen hadde det ikke vært for svømmerens betydning etter 22. juli? Neppe.

Store prestasjoner. Mange unge reddet livet ved å svømme fra sitt øyparadis. Det er prestasjoner som overgår enhver medalje i temperert klorvann. Jeg er sikker på at den ydmyke svømmestjernen understreker dette når han snakker med alle AUF-stjernene, kanskje et sted mellom Lillebjørn og Storebjørn. Men jeg tror de får en hard kamp om å overtale Alex om at Internasjonalen er en bedre sang enn Vinsjan på kaia! Kanskje kan de forsones i lek med hamsteret Gelvis som var ekstremt kosete og lett fikk deg fra trist til glad?

Små barns sorg. Sønnen min ønsket ikke å se på svømme-EM i Budapest og hadde heller ikke lyst til å dra på svømme-NM i Tøyen-badet for et par uker siden. Aleks skulle ikke svømme! En alvorsprat om at livet må gå videre også for triste 10-åringer gjorde at han ble med. Som premiebærer på seiersseremoniene fikk han æren av å gi medaljen til den unge lovende svømmeren Lavrans Solli. Nå gleder poden seg til sommer-OL. Han har fått en ny helt! Ting forandrer seg raskt også for småfolk som er lei seg.

Veiskille. Det er ikke bare ettårsmarkeringen av tragedien i fjor som blir et viktig veiskille i familien vår. Når svømmeøvelsene i OL begynner starter også en ny tidsregning for noen av oss.  Da tenker vi på de nye stjernene på himmelen og ser på nye helter i bassenget. Og husk: det viktigste er ikke å vinne, men å delta! Det er ikke en selvfølge for alle...

søndag 15. juli 2012

United against betting?

Sint. I kjølvannet av kampfiksingsskandalen som rulles opp i Norge har Fotballforbundets generalsekretær Kjetil Siem (nok en gang) kritisert fotballegenden Ronny Johnsens promotering av spillselskapet Unibet. Fotballforbundets sterke bånd til Norsk Tipping gjør Siem forpliktet til å forsvare Norsk Tippings interesser – de sørger tross alt for store inntekter til norsk fotball (og norsk idrett). Spørsmålet er hvor dypt lojaliteten til Fotballforbundet sitter og hva forbundet skal hisse seg opp over når det gjelder fotballegenders forbindelse til utenlandske spillselskaper. 

Canal 9. Tidligere har jeg stilt spørsmål ved Egil Olsens og Nils Johan Sembs opptreden på Canal 9 under årets fotball-EM. Canal 9 er Canal+s reklamefinansierte gratiskanal – en kanal som blir sentral når Canal+ tar over eliteseriekampene i 2013. Norsk Tipping kritiserte salget av fotballrettighetene til Canal+, blant annet fordi Canal+ reklamerer for internasjonale spillselskaper – slik som Ronny Johnsens Unibet. Spørsmålet jeg stilte under fotball-EM var om landslagets øverste menn var illojale mot Norsk Tipping da de satt i et tv-studio som ble pepret med spillreklame fra konkurrenter til enerettshaveren på Hamar. 

Gamle helter - nye jobber. Men NFFs kobling til spillselskaper er mer komplisert enn dette. I mars i år ansatte Fotballforbundet de gamle fotballstorhetene Jan Åge Fjørtoft og Rune Bratseth i forskjellige prosjektstillinger. De skal blant annet ha ansvar for internasjonalt arbeid, for det nye prosjektet ”Handshake for Peace” – som FIFA også har hengt seg på – og for Fotballforbundets etikkarbeid. Samtidig skal de to prosjektarbeiderne fortsette i jobben som kommentatorer og programledere på Viasats Champions League-sendinger.

Viasat som spillaktør. Viasat er ingen hvem som helst i den harde konkurransen om norske spillkunder. I syv år har MTG - som eier Viasat - bygget opp en solid spillportefølje gjennom NordicBetting Ltd og spillselskapet Bet24. I 2011 hadde Nordic Betting Ltd et overskudd på over 60 millioner kroner. I 2012 solgte MTG Nordic Betting Ltd til nettopp Unibet. Det betyr at Unibet og Bet24 i dag er samme selskap og at Fotballforbundets medarbeidsgiver har tjent store penger på å konkurrere med Norsk Tipping. I tillegg har Viasat vært den fremste formidleren av internasjonal spillreklame i Norge de siste årene. Selv om MTG ikke lenger er medeier i Bet24 kommer det garantert til å flomme over av spillreklame på Viasats Champions League-sendinger utover høsten – med Rune Bratseth og Jan Åge Fjørtoft i studio. Har denne problemstillingen vært en del av etikkarbeidet til Rune Bratseth? Bryr Norsk Tipping seg om denne koblingen?

Tunga rett i munnen? For noen år siden etablerte MTG et Corporate Social Responsibility (CSR)-prosjekt, kalt ”MTG United for Peace”. Jan Åge Fjørtoft er i følge MTGs hjemmesider styreformann for dette prosjektet. Prosjektet har inngått samarbeid med Nobels Fredssenter for at de sammen skal skape blest om fredsarbeid gjennom fotballturneringer i mange land. Det er lett å bli konspiratorisk i disse tider og å trekke en kobling mellom håndhilseprosjektet og CSR-prosjektet til MTG. At Nobels fredssenter er med på begge disse prosjektene knytter dem i hvert fall sammen og de har ett kontaktpunkt – Jan ÅgeFjørtoft. Greier Fjørtoft å holde disse prosjektene fra hverandre?

Deltidslegender? Det er en opplagt interessekonflikt mellom Unibet og Norsk Tipping. Derfor er det lett for Siem å hisse seg opp over Ronny Johnsens arbeid for Unibet. Spørsmålet er om opphisselsen er lettvint eller om det er starten på en ny linje overfor fotballegender som kan knyttes til internasjonale spillselskaper.

mandag 9. juli 2012

Naivt om kampfiksing

Naivt. Jeg har jobbet med kampfiksingsproblematikken innenfor idretten i noen år, blant annet som medlem av programkomiteen i vaktbikkja Play the Game. I Norge har jeg vært en av få som har studert dette fenomenet, selv om det nå jobbes seriøst med fenomenet i flere forbund. Hovedgrunnen til at det har vært lite oppmerksomhet om problemet er – også på dette området – at vi tror problemene kun ligger utenfor Riksgrensen. Denne ukens avsløringer viser at en bande i Stockholm kan ha organisert kampfiksing i Norge. Med andre ord det er andre riksgrenser som gjelder i gambling. Holdningen har vært at vi ikke driver med ufint spill i Norge. Det er feil! Dette dreier seg nemlig ikke om norsk moral, men om menneskers ønske om letttjente penger. Og om velorganiserte gjenger som ikke bryr seg om idrettsmoral.

Det blåser på toppene. UEFA-president Michel Platini, IOC-president Jacques Rogge og nå også kulturminister Anniken Huitfeldt har kalt kampfiksing for den største trusselen mot idretten. Denne bekymringen har blant annet ført til at internasjonale idrettsforbund har startet utstrakt samarbeid med Interpol og med nasjonale og internasjonale spillselskaper for å avdekke unormal spillaktivitet. Det er slik unormal aktivitet blant annet hos Norsk Tipping som har fått alarmklokkene til å gå på Hamar og i Fotballforbundet i disse dager. Mottiltak hos Norsk Tipping og norske myndigheter er vel og bra, men det er naivt å tro at et godt overvåkningssystem hos Norsk Tipping fjerner kampfiksing i Norge. Det er nemlig ikke i Tippeligaen eller i Adecco-ligaen hovedutfordringen ligger. Den ligger lenger ned i systemet og ut over landets grenser.

Dårlig begrep. Det norske begrepet kampfiksing er ikke et dekkende begrep for fenomenet vi snakker om. For de fleste betyr kampfiksing at man fikser det endelige utfallet av en kamp (tap, seier eller uavgjort). Det er denne fortolkningen – og unormale målskår – vi ser omtalt i de fleste norske aviser i dag. Men kampfiksing dreier seg også om å manipulere hendelser i kamper: første kårner, flest innkast, første straffe osv. Mange av disse hendelsene har ikke direkte betydning for kamputfallet, men kan ha stor betydning for dem som spiller på disse objektene – både tapere og vinnere.

Liveodds. Økt konkurranse blant spilloperatører har ført til et utvidet tilbud av spillobjekter. Norsk Tipping har denne sommeren innført liveodds for å konkurrere med tilbudet til internasjonale spillselskaper. Liveodds er spilldrivende, øker omsetningen OG det kan åpne for manipulering av kamphendelser, fordi man blir oppfordret til å tippe på hendelser i en kamp som ikke nødvendigvis har direkte innflytelse på kamputfallet. Hittil er Norsk Tipping restriktive med hva de tilbyr av liveodds, men skulle de følge opp internasjonale selskaper som kan ha opptil 300 spillobjekter på en kamp, legger man ikke bare opp til økt inntjening, men også opp til mer manipulasjon. I USA opererer man med såkalte ”spredninger”, det vil si at man tipper på om et lag taper eller vinner med et visst antall mål/poeng. Norsk Tippings versjon er spill på hvor mange mål som skåres i en kamp. Slike spill kan påvirke resultater, men ikke nødvendigvis kamputfall. Det er ikke så nøye om vi taper 3-1 eller 4-1? Dette dilemmaet gjelder ikke bare ballidretter. Tenk hvis et spillselskap la ut odds på hvem som leder etter to kilometer på femmila i Holmenkollen. Det kan hende du aldri har hørt om han som bruker alle kreftene på de to første kilometerne denne søndagen og at dette er det mest spilte objektet den vinteren… Tippeselskapene kan gjennom sin spillportefølje både bidra til manipulering av resultater og kamphendelser, men samtidig kontrollere unormal spillaktivitet. Selv om dette er problematisk for de legale spillselskapene er det ikke her hovedproblemet ligger.

Bunnkamper. Gjennom det som skrives i norske medier får man inntrykk at kampfiksing kun er å finne i de øverste divisjonene. Det er fordi det er her Norsk Tipping har spillaktiviteten sin og fordi den her er mest synlig – når det skjer. Men det meste av kampfiksingen blir styrt fra utlandet, og i andre deler av verden bryr de seg ikke om hvor og på hvilket nivå kampene spilles, bare at det spilles kamper og at de er lette å manipulere. Dette markedet ligger utenfor rekkevidden til overvåkerne på Hamar. Det blir satt opp kamper i Malaysia med liveoddskamper fra lavere divisjoner i nordiske land. Hva koster det en avdanket spiller i 3. divisjon å ta i mot en tusenlapp for å lage straffe før det har gått ti minutter av kampen? Ingenting, hvis han veit at laget enten er sikker på å vinne eller tape på forhånd! I disse agurktider finner du odds hos Norsk Tipping og andre selskaper fra land og divisjoner som vi ellers ikke ser på oddskupongene. Dette kan også være tiden da de legale selskapene kommer tettest på det illegale markedet uten at man merker det på egen omsetning.

Toppen av isfjellet. Enda verre er det hvis en ung, fattig og håpefull spiller får et tilbud om å manipulere en kamp. Dette er en gjenganger i europeiske kampfiksingssaker. En tusenlapp i en slunken studentkasse eller penger til en fin middag sammen med drømmedama er fristende for mange unge spillere. Hva om denne spilleren har en framtid i Tippeligaen? Først da blir det et problem for de organiserte spilloperatørene, mens det har vært et problem for fotballen i lang tid. Med andre ord: man fanger bare opp toppen av isfjellet når man kun fokuserer på toppen av fotballpyramiden.

torsdag 5. juli 2012

Sannhetskommisjon for dopere?

Ny revolusjon? Etter den franske revolusjonen innførte man en ny tidsregning. Er det på tide at lederne av Tour de France, IOC og resten av idrettsverdenen starter en revolusjon og innfører en ny tidsregning i kampen mot doping? Hva med en sannhetskommisjon? 

Tilgivelse. Hittil i år er tre tidligere dopingtatte britiske friidrettsutøvere tatt ut til OL (Sprinteren Dwain Chambers, kulestøteren Carl Myerscough og 400 meterløperen Christine Ohuruogu). Disse får delta fordi Idrettens voldgiftsrett (CAS) ikke tillater livstidsutestenging av tidligere dopere. I Norge diskuterer man Tysse-saken og norsk dobbeltmoral i dopingsaker. Og det går ikke et Tour de France uten at man diskuterer Lance Armstrong og doping. I årets Tour deltar mer enn 10 utøvere som tidligere er tatt for doping. Det irriterer mange. Det siste i år er at fire av årets ryttere, og tidligere lagkamerater av Lance Armstrong (George Hincapie, Levi Leipheimer, Christian Vande Velde og David Zabriskie), skal ha innrømmet å ha dopet seg sammen med Lance Armstrong. Hva skal man gjøre med disse utøverne? 

Hva skal man gjøre? De fleste er enig om at man skal anstrenge seg til det ytterste for å kvitte seg med dopingspøkelset. Avanserte analyser av blod og urin er ett middel, men ofte viser disse analysene at doperne ligger langt foran dopingjegerne. Det såkalte whereabout-systemet er kontroversielt og utfordrer retten til bevegelsesfrihet. Den sikreste måten å få bukt med problemet på er å få de som har dopet seg, og de som vet hva som har skjedd, til å fortelle hva de har gjort og hva de har sett. Siden waterboarding ikke er å foretrekke, kan en eller annen form for amnesti for tidligere syndere være en mulig løsning.

Sannhetskommisjon. Det er her den sørafrikanske sannhetskommisjonen kan brukes som modell. Den sørafrikanske sannhets- og forsoningskommisjonen hadde til hensikt å kartlegge omfanget av undertrykking av svarte i Sør-Afrika mellom 1948 til 1994. Ideen var at det var viktigere å få fram sannhet og kunnskap om undertrykking enn å straffe hver enkelt som hadde bidratt til undertrykkingen. Dette var en måte å forsone seg med fortiden på og måten å se framover på. Nå skal ikke jeg trivialisere det som skjedde i Sør-Afrika ved å sammenligne det med problemene i sykkelsporten og andre idretter. Det er tankemåten som her er det sentrale. 

Høna eller egget? I begge tilfeller står vi overfor både strukturelle og individuelle utfordringer og utfordringene lar seg ikke så lett skille fra hverandre. Det betyr at både den som doper seg, den som hjelper doperne og den som passivt er vitne til det som skjer – men ikke selv doper seg – kan bidra til å få belyst problemet og få til en løsning som alle kan leve med i ettertid. Dopere må ikke få ødelegge for de dopingfrie, tvert i mot: doperne skal hjelpe de dopingfrie. 

Dopingamnesti. Hva om det internasjonale sykkelforbundet og andre internasjonale idrettsforbund dannet en kommisjon der alle som hadde noe å melde om doping – i går og i dag – fikk ytre seg fritt om det de veit om doping, uten fare for å bli straffet? Man kunne opprettet en kommisjon for utøvere, en kommisjon for ledere/trenere og en kommisjon for sponsorer. En slik kommisjon kan bidra til at dopingjegerne får oversikt over dopingmetoder og dekkoperasjoner som ikke tidligere er kjent for dem. Og til å få bekreftet det de allerede har mistanke om. Det vil styrke dopingarbeidet. 

Hard mot de harde. Samtidig må det settes en klar grense for når amnesti ikke lenger er aktuelt. Setter man i gang en slik sannhetskommisjon umiddelbart etter årets Tour de France og London-OL kan man for eksempel si at den som blir tatt i doping eller medvirkning til doping (trenere, ledere og sponsorer) fra og med nyttår blir utestengt på livstid. Dette må også gjelde de som i ettertid viser seg ikke å ha snakket sant i sannhetskommisjonen. Dermed basta! Det vil kanskje gjøre arbeidet til CAS, som har kommet med mange kontroversielle beslutninger i dopingspørsmål. 

Ny Napoleon? For den norske debatten om doping hadde det vært interessant å få vite hva tidligere toppsyklister som Dag Otto Lauritsen, Dag Erik Pedersen, Jostein Willmann, Knut Knudsen og Steffen Kjærgaard kunne bidratt med i en slik sannhetskommisjon? Hva med friidrettsmiljøet? Friidrett er en av de olympiske idrettene med flest dopingsyndere. Osv. Osv. Begynner en aktør i idrettssirkuset å si hva han vet er det vanskelig for de andre å la være å fortelle hva de vet. Skulle sykkelsporten ta beslutning om en slik sannhetskommisjon på bakgrunn av det som skjer i Tour de France starter en ny tidsregning i Frankrike. I så tilfelle er det bare å håpe at det ikke kommer en idrettens Napoleon og stopper anti-dopingrevolusjonen før den er fullendt.