Populære kinesiske idrettsutøvere. I dag er de mest populære kinesiske idrettsutøverne menn. Basketballspilleren Yao Ming og hekkeløperen Liu Xiang står i en særstilling. Slik har det ikke alltid vært. Før kommersialiseringen av kinesisk idrett og før kinesiske myndigheter startet programmer for å få menn til å komme i gullform var det de kinesiske kvinnene som bidro til størst entusiasmen på idrettsbanen og til å gi sporten politisk og samlende verdi. Men mennene har alltid lurt i bakgrunnen. Kan OL i Beijing endre på det?
Det svake kjønn og Øst-Asias syke mann. På slutten av 1800-tallet mente kinesiske intellektuelle at Kinas svake posisjon skyldtes at kinesiske kvinner var fysisk svake. De skyldte blant annet på tradisjonen med å surre jentenes føtter og på deres underordnede rolle i samfunnet. I Vesten hadde kvinnene en helt annen stilling og det ga Vesten en fordel i forhold til Kina, mente de. Den undertrykte kinesiske kvinnen ble et symbol på Kinas underutvikling og svake status.
Kulturrevolusjonen og sport. Da Folkerepublikken Kina ble etablert i 1949 trodde man også på kvinnefrigjøring, og under kulturrevolusjonen (1966-1976) ble kjønnspolitikk byttet ut med klassekamp. Kvinnene bar blant annet de samme klærne som menn. De kvinnelige rødegardistene kledde seg f.eks. på samme måte som de mannlige soldatene. Men under den kinesiske kulturrevolusjonen var konkurranseidrett ikke tillatt, utøvere ble sendt i arbeidsleire og idrettsledere ble henrettet.
Volleyballsensasjon. Det var derfor en sensasjon at det kvinnelige volleyballandslaget vant VM i Tokyo i 1981 få år etter at kulturrevolusjonen var avblåst. På veien mot seier slo de Sovjetunionen, USA og Japan. Bragden førte til et kinesisk Oddvar Brå-fenomen (ett år før Oddvar Brå brakk staven!): alle vet hvor de var og hva de gjorde den dagen laget vant sitt første VM-gull. Seieren ble starten på en serie med titler for det kinesiske volleyballaget. De vant til sammen fem VM og OL-titler etter dette, uten avbrudd. Deres triumf skapte en voldsom entusiasme i Kina. I politiske studiesirkler og taler ble alle oppfordret til å lære av det kvinnelige volleyballaget. For den politiske og intellektuelle eliten var triumfen et bevis på at Kina ikke lenger var Øst-Asias syke mann.
Ære være mannen. Men for kinesiske politikere, pressen og mange kinesere var ikke dette først og fremst en kvinneseier, men en kinesisk seier. Og mennene tok æren for at laget hadde seiret: statsminister Zhou Enlai tok på seg æren for å ha invitert en japansk(!) trener for å få fart på kinesisk volleyball; marskalk He Long – den første direktøren til den statlige kinesiske sportskommisjonen – og Ma Qiwei – den første landslagstreneren for kvinnevolleyball i Kina – fikk æren for at deres drømmer gikk i oppfyllelse. Og selvfølgelig var det det kinesiske kommunistpartiet som hadde gjort dette mulig! Flere av spillerne fikk politiske posisjoner etter bragden, men det var den mannlige treneren Yuan Weimin – som ledet laget til de tre første triumfene – som klatret høyest. Etter at han ga seg som trener i 1984 fikk han jobben som visedirektør for den statlige sportskommisjonen (som fra 1998 ble den statlige generaladministrasjonen for sport) og direktør i perioden 2000 til 2004. I 2000 ble han formann i den kinesiske olympiske komité og i 2004 leder for organisasjonskomiteen for Beijing-OL.
Mas familiehær. Etter gjennombruddet på volleyballbanen skygget kinesiske kvinner over mannlige prestasjoner på den internasjonale arena. Den neste kvinnebølgen kom i friidrett. På begynnelsen av 1990-tallet knuste kinesiske mellom- og langdistanseløpere alle sine konkurrenter og slettet alle verdensrekorder på sine distanser. Utøverne ble kalt Mas familihær, fordi de ble trent av Ma Junren. Kjælenavnet på løperne var en omskriving av en romantittel fra Ming-tiden. Den het Yangfamilens generaler. Romanen handlet om en matriark og hennes svigerdøtre og deres kamp for sine mannlige slektninger. Starten på Ma-hærens herjinger foregikk samtidig som Beijings forsøkte å få OL for første gang. I 1993 dominerte 6 kinesiske utøvere 1500, 3000 og 10000 meterøvelsene i friidretts-VM i Stuttgart og tok 6 av 9 medaljer. Mindre enn tre uker senere under det nasjonale kinesiske mesterskapet løp 7 utøvere under verdensrekordene på de tre lengste øvelsene. Junxia Wang knuste f.eks. Ingrid Kristiansens rekord på 10000 meter. De nasjonale kinesiske lekene ble avholdt like før avstemningen om lekene i 2000 for å vise IOC at Kina var egnet til å arrangere store sportsarrangementer. Prestasjonene til løperne skulle også vise at Kina var en god tilvekst til den internasjonale idrettsfamilien. Men strategien slo feil. Løperne ble istedenfor beskyldt for doping. Det var flere grunner til det. For det første hadde ingen hørt om utøverne før. For det andre ble det rapportert om ekstrem hårvekst på løperne, uren hud og maskulin opptreden. Mange sammenlignet dem med de østtyske undrene på 1970- og 80-tallet. Ma selv mente at suksessen skyldtes at han hadde valgt utøvere fra bygda som var vant til hardt arbeid og på grunn kløktig bruk av tradisjonell kinesisk naturmedisin...
Enkelte hevder at det var dopingbeskyldningene og ikke den alvorlige menneskerettighetssituasjonen i Kina som gjorde at Beijing tapte for Sydney med to stemmer i 1993. I Kina blir utøverne allikevel sett på som store idrettshelter som ble offer i en stor internasjonal bakvaskelseskampanje.
Praktfulle små søstre. Utover på 1990-tallet ble menn sterkt favorisert av kinesiske sportsmyndigheter. Argumentet for å satse mer på f.eks. herrebasketball og herrefotball var at det ville bidra til at menn kunne ta gull i prestisjefylte idretter og at kommersialisering ville føre til bedre matching av mannlige kinesiske utøvere. Til tross for økt satsing på herrefotball er det kvinnene som har hatt størst suksess på fotballbanen. Og også her har de gjort seg bemerket utover sine idrettsprestasjoner. Det viser kvinnelandslagets bravader i 1999.
Da amerikanske fly bombet den kinesiske ambassaden i Beograd 8. mai 1999 skapte det diplomatisk krise mellom USA og Kina. De tre amerikanske bombene skadet 20 personer og drepte tre kinesiske journalister – alle journalistene ble i etterkant hyllet som revolusjonære martyrer av kinesiske myndigheter. Bombingene førte til store anti-amerikanske demonstrasjoner over hele Kina, og bare utenfor den amerikanske ambassaden i Beijing var det 100.000 som ropte sine slagord mot amerikanske imperialister. Dette var første gang kinesiske myndigheter tillot massedemonstrasjoner på den himmelske freds plass etter massakren i 1989.
To måneder etter bombingen møttes Kina og USA i VM-finalen i fotball i Pasadena, USA. Kina og USA hadde lenge knivet om kvinnenes fotballtrone (sammen med blant annet Norge). USA vant den første VM-finalen for kvinner i Kina i 1991. I den første OL-finalen for kvinner i 1996 vant USA over Kina. I 1998 hadde Kina tapt for USA i Goodwill Games, mens Kina slo USA i en kamp i forkant av USA-VM i 1999. I 1999 var Kina knappe favoritter til å ta gull og president Jiang Zemin mente de kom til å bringe moderlandet heder og ære. Fansen, både via tv i Kina og på Rose Bowl Arena i Pasadena, ønsket av hele sitt hjerte at de ”strålende små søstre” (meimei guangrong) skulle slå USA. Sikkerheten rundt den amerikanske ambassaden i Beijing var streng, men situasjonen utartet seg ikke i negativ retning slik mange hadde fryktet, selv om USA vant finalen på straffespark (5-4).
Tvert imot løsnet kampen opp det anstrengte båndet mellom USA og Kina. Rett etter avspark gratulerte visestatsminister Li Lanqing amerikanerne med seieren og lagfoto av det kinesiske laget ble tatt sammen med president Bill Clinton. Etter finalen sendte Bill Clinton brev til Jiang Zemin og gratulerte kineserne med innsatsen. Den kinesiske presidenten svarte med å gratulere Clinton med seieren. De kinesiske fotballspillerne fikk en høytidelig velkomst med president Jiang i spissen da de kom tilbake til Beijing. Jiang sa i sin tale til laget at de hadde vist evnen til å bekjempe forskjeller, vist uavhengighet, hatt troen på seg selv og utført hardt arbeid. Kampen var på alle måter et ”window of opportunity” for det kinesiske og amerikanske lederskapet. En mulighet som begge parter utnyttet til det fulle.
Nye helter? Det er mange kinesiske utøvere, både kvinner og menn, som vil få sitt internasjonale gjennombrudd under årets leker. Og mange av medaljene Kina tar vil komme i det vi i Norge kaller små idretter f.eks. i padling/roing, svømming, turn og styrkeidretter. Gull er gull for Kina og derfor satser de stort på idretter med mange enkeltøvelser. Men så lenge ikke kinesiske utøvere stjeler gullet fra amerikanske eller japanske utøvere vil svært få av dem bidra til ”politiske seire” utover prestisjen som ligger i det å vinne gull. Tradisjonelt har kinesiske kvinner tatt flere gullmedaljer enn kinesiske menn. I Sydney 2000 tok kvinnene fem gull mer enn mennene og i Athen 2004 syv gull mer. Det er all grunn til å tro at denne trenden vil fortsette i år. Det blir spennende å se om vi i år får et større fokus på kvinnene når kvinnene vinner enn tilfellet har vært tidligere.
Jeg har tidligere sagt at årets OL kan være det første der Nord- og Sør-Korea konkurrerer på samme lag. Selv om forholdet mellom de to landene i dag er svært kaldt er det størst sjanse for at en forsoning på idrettsbanen skjer i kvinneleiren. Blant annet fordi det ligger mindre prestisje i kvinneidrett enn i herreidrett og at det derfor skal mindre til for å kompromisse om et felles lag i den leiren. Skulle et forent lag i tillegg slå et kinesisk lag vil kinesiske utøvere igjen stå midt i sentrum for viktige politiske begivenheter. Og også denne gangen vil mennene i det kommunistiske partiet ta på seg æren for kvinnenes bidrag, helt sikkert supplert av de høye herrer i IOC.
Det svake kjønn og Øst-Asias syke mann. På slutten av 1800-tallet mente kinesiske intellektuelle at Kinas svake posisjon skyldtes at kinesiske kvinner var fysisk svake. De skyldte blant annet på tradisjonen med å surre jentenes føtter og på deres underordnede rolle i samfunnet. I Vesten hadde kvinnene en helt annen stilling og det ga Vesten en fordel i forhold til Kina, mente de. Den undertrykte kinesiske kvinnen ble et symbol på Kinas underutvikling og svake status.
Kulturrevolusjonen og sport. Da Folkerepublikken Kina ble etablert i 1949 trodde man også på kvinnefrigjøring, og under kulturrevolusjonen (1966-1976) ble kjønnspolitikk byttet ut med klassekamp. Kvinnene bar blant annet de samme klærne som menn. De kvinnelige rødegardistene kledde seg f.eks. på samme måte som de mannlige soldatene. Men under den kinesiske kulturrevolusjonen var konkurranseidrett ikke tillatt, utøvere ble sendt i arbeidsleire og idrettsledere ble henrettet.
Volleyballsensasjon. Det var derfor en sensasjon at det kvinnelige volleyballandslaget vant VM i Tokyo i 1981 få år etter at kulturrevolusjonen var avblåst. På veien mot seier slo de Sovjetunionen, USA og Japan. Bragden førte til et kinesisk Oddvar Brå-fenomen (ett år før Oddvar Brå brakk staven!): alle vet hvor de var og hva de gjorde den dagen laget vant sitt første VM-gull. Seieren ble starten på en serie med titler for det kinesiske volleyballaget. De vant til sammen fem VM og OL-titler etter dette, uten avbrudd. Deres triumf skapte en voldsom entusiasme i Kina. I politiske studiesirkler og taler ble alle oppfordret til å lære av det kvinnelige volleyballaget. For den politiske og intellektuelle eliten var triumfen et bevis på at Kina ikke lenger var Øst-Asias syke mann.
Ære være mannen. Men for kinesiske politikere, pressen og mange kinesere var ikke dette først og fremst en kvinneseier, men en kinesisk seier. Og mennene tok æren for at laget hadde seiret: statsminister Zhou Enlai tok på seg æren for å ha invitert en japansk(!) trener for å få fart på kinesisk volleyball; marskalk He Long – den første direktøren til den statlige kinesiske sportskommisjonen – og Ma Qiwei – den første landslagstreneren for kvinnevolleyball i Kina – fikk æren for at deres drømmer gikk i oppfyllelse. Og selvfølgelig var det det kinesiske kommunistpartiet som hadde gjort dette mulig! Flere av spillerne fikk politiske posisjoner etter bragden, men det var den mannlige treneren Yuan Weimin – som ledet laget til de tre første triumfene – som klatret høyest. Etter at han ga seg som trener i 1984 fikk han jobben som visedirektør for den statlige sportskommisjonen (som fra 1998 ble den statlige generaladministrasjonen for sport) og direktør i perioden 2000 til 2004. I 2000 ble han formann i den kinesiske olympiske komité og i 2004 leder for organisasjonskomiteen for Beijing-OL.
Mas familiehær. Etter gjennombruddet på volleyballbanen skygget kinesiske kvinner over mannlige prestasjoner på den internasjonale arena. Den neste kvinnebølgen kom i friidrett. På begynnelsen av 1990-tallet knuste kinesiske mellom- og langdistanseløpere alle sine konkurrenter og slettet alle verdensrekorder på sine distanser. Utøverne ble kalt Mas familihær, fordi de ble trent av Ma Junren. Kjælenavnet på løperne var en omskriving av en romantittel fra Ming-tiden. Den het Yangfamilens generaler. Romanen handlet om en matriark og hennes svigerdøtre og deres kamp for sine mannlige slektninger. Starten på Ma-hærens herjinger foregikk samtidig som Beijings forsøkte å få OL for første gang. I 1993 dominerte 6 kinesiske utøvere 1500, 3000 og 10000 meterøvelsene i friidretts-VM i Stuttgart og tok 6 av 9 medaljer. Mindre enn tre uker senere under det nasjonale kinesiske mesterskapet løp 7 utøvere under verdensrekordene på de tre lengste øvelsene. Junxia Wang knuste f.eks. Ingrid Kristiansens rekord på 10000 meter. De nasjonale kinesiske lekene ble avholdt like før avstemningen om lekene i 2000 for å vise IOC at Kina var egnet til å arrangere store sportsarrangementer. Prestasjonene til løperne skulle også vise at Kina var en god tilvekst til den internasjonale idrettsfamilien. Men strategien slo feil. Løperne ble istedenfor beskyldt for doping. Det var flere grunner til det. For det første hadde ingen hørt om utøverne før. For det andre ble det rapportert om ekstrem hårvekst på løperne, uren hud og maskulin opptreden. Mange sammenlignet dem med de østtyske undrene på 1970- og 80-tallet. Ma selv mente at suksessen skyldtes at han hadde valgt utøvere fra bygda som var vant til hardt arbeid og på grunn kløktig bruk av tradisjonell kinesisk naturmedisin...
Enkelte hevder at det var dopingbeskyldningene og ikke den alvorlige menneskerettighetssituasjonen i Kina som gjorde at Beijing tapte for Sydney med to stemmer i 1993. I Kina blir utøverne allikevel sett på som store idrettshelter som ble offer i en stor internasjonal bakvaskelseskampanje.
Praktfulle små søstre. Utover på 1990-tallet ble menn sterkt favorisert av kinesiske sportsmyndigheter. Argumentet for å satse mer på f.eks. herrebasketball og herrefotball var at det ville bidra til at menn kunne ta gull i prestisjefylte idretter og at kommersialisering ville føre til bedre matching av mannlige kinesiske utøvere. Til tross for økt satsing på herrefotball er det kvinnene som har hatt størst suksess på fotballbanen. Og også her har de gjort seg bemerket utover sine idrettsprestasjoner. Det viser kvinnelandslagets bravader i 1999.
Da amerikanske fly bombet den kinesiske ambassaden i Beograd 8. mai 1999 skapte det diplomatisk krise mellom USA og Kina. De tre amerikanske bombene skadet 20 personer og drepte tre kinesiske journalister – alle journalistene ble i etterkant hyllet som revolusjonære martyrer av kinesiske myndigheter. Bombingene førte til store anti-amerikanske demonstrasjoner over hele Kina, og bare utenfor den amerikanske ambassaden i Beijing var det 100.000 som ropte sine slagord mot amerikanske imperialister. Dette var første gang kinesiske myndigheter tillot massedemonstrasjoner på den himmelske freds plass etter massakren i 1989.
To måneder etter bombingen møttes Kina og USA i VM-finalen i fotball i Pasadena, USA. Kina og USA hadde lenge knivet om kvinnenes fotballtrone (sammen med blant annet Norge). USA vant den første VM-finalen for kvinner i Kina i 1991. I den første OL-finalen for kvinner i 1996 vant USA over Kina. I 1998 hadde Kina tapt for USA i Goodwill Games, mens Kina slo USA i en kamp i forkant av USA-VM i 1999. I 1999 var Kina knappe favoritter til å ta gull og president Jiang Zemin mente de kom til å bringe moderlandet heder og ære. Fansen, både via tv i Kina og på Rose Bowl Arena i Pasadena, ønsket av hele sitt hjerte at de ”strålende små søstre” (meimei guangrong) skulle slå USA. Sikkerheten rundt den amerikanske ambassaden i Beijing var streng, men situasjonen utartet seg ikke i negativ retning slik mange hadde fryktet, selv om USA vant finalen på straffespark (5-4).
Tvert imot løsnet kampen opp det anstrengte båndet mellom USA og Kina. Rett etter avspark gratulerte visestatsminister Li Lanqing amerikanerne med seieren og lagfoto av det kinesiske laget ble tatt sammen med president Bill Clinton. Etter finalen sendte Bill Clinton brev til Jiang Zemin og gratulerte kineserne med innsatsen. Den kinesiske presidenten svarte med å gratulere Clinton med seieren. De kinesiske fotballspillerne fikk en høytidelig velkomst med president Jiang i spissen da de kom tilbake til Beijing. Jiang sa i sin tale til laget at de hadde vist evnen til å bekjempe forskjeller, vist uavhengighet, hatt troen på seg selv og utført hardt arbeid. Kampen var på alle måter et ”window of opportunity” for det kinesiske og amerikanske lederskapet. En mulighet som begge parter utnyttet til det fulle.
Nye helter? Det er mange kinesiske utøvere, både kvinner og menn, som vil få sitt internasjonale gjennombrudd under årets leker. Og mange av medaljene Kina tar vil komme i det vi i Norge kaller små idretter f.eks. i padling/roing, svømming, turn og styrkeidretter. Gull er gull for Kina og derfor satser de stort på idretter med mange enkeltøvelser. Men så lenge ikke kinesiske utøvere stjeler gullet fra amerikanske eller japanske utøvere vil svært få av dem bidra til ”politiske seire” utover prestisjen som ligger i det å vinne gull. Tradisjonelt har kinesiske kvinner tatt flere gullmedaljer enn kinesiske menn. I Sydney 2000 tok kvinnene fem gull mer enn mennene og i Athen 2004 syv gull mer. Det er all grunn til å tro at denne trenden vil fortsette i år. Det blir spennende å se om vi i år får et større fokus på kvinnene når kvinnene vinner enn tilfellet har vært tidligere.
Jeg har tidligere sagt at årets OL kan være det første der Nord- og Sør-Korea konkurrerer på samme lag. Selv om forholdet mellom de to landene i dag er svært kaldt er det størst sjanse for at en forsoning på idrettsbanen skjer i kvinneleiren. Blant annet fordi det ligger mindre prestisje i kvinneidrett enn i herreidrett og at det derfor skal mindre til for å kompromisse om et felles lag i den leiren. Skulle et forent lag i tillegg slå et kinesisk lag vil kinesiske utøvere igjen stå midt i sentrum for viktige politiske begivenheter. Og også denne gangen vil mennene i det kommunistiske partiet ta på seg æren for kvinnenes bidrag, helt sikkert supplert av de høye herrer i IOC.
