Norge er ei et lite land

OL og internasjonal politikk. Det anerkjente amerikanske tidsskriftet World Affairs har sjelden godt OL-stoff. Tidsskriftet (som ble startet i 1837) er mest interessert i internasjonal politikk og tar utgangspunkt i USAs verdensstatus. I forbindelse med OL i Vancouver hadde de allikevel et begrenset utvalg med OL-artikler, for det meste hentet fra andre nyhetskilder, og med fokus på amerikanske rivaler som Kina, Russland og Brasil. World Affairs har med andre ord skjønt at OL også kan tolkes inn i en storpolitisk kontekst.

Medaljer per innbygger. I etterkant av OL lagde de imidlertid én artikkel. I artikkelen er det en oversikt over antall medaljer per innbygger. Der troner Norge på toppen med 1 medalje per 203.000 innbyggere. Sverige gjør det litt bedre på denne statistikken enn på den vanlige medaljestatistikken (4. plass mot 8. plass). På den vanlige medaljestatistikken er USA på en solid førsteplass, mens på World Affairs liste er de helt nede på en 20. plass med 1 medalje per 8.297.000 innbyggere. Den desiderte jumboen er Kina på en 26. plass. For å klå Norge skulle Kina tatt 6.700 medaljer, USA 1.530 og Russland 700. Så mange øvelser er det ikke!

Modell med skjønnhetsflekker. Det litt yngre nettidsskriftet Slate (som ble etablert i 1996) har også tatt for seg medaljestatistikken, men på en litt annen måte. Slate har vurdert en av de mest kjente og brukte modellene som skulle forutse hvor mange medaljer hver nasjon ville ta i Vancouver. I hovedsak er disse modellene basert på fem variabler: befolkningstørrelse, inntekt per innbygger, klima, politiske forhold, og fordel av å være vertskap for OL. Hovedkonklusjonen er at modellen feilet fundamentalt. Bare Canadas prestasjoner ble forutsett. Modellen forutså ikke USA og Tysklands store medaljefangst, den kalkulerte med flere medaljer til skandinaviske land enn vi fikk (Finland er her den store syndebukken!) og den russiske bjørnen viste seg å være en skogsmus.

Nye variabler. Det blir pekt på at årsakene til alle disse modellfeilene er 1) at den ikke tok inn over seg at USA hadde en hjemmefordel - flere canadiske utøvere måtte reise lenger for å komme til Vancouver enn sine amerikanske konkurrenter; 2) at den ikke tok hensyn til budsjettene til de olympiske komiteene eller bidragene til private sponsorer - den som bruker mest penger på idrett, får også flest medaljer; og 3) at den ikke tok hensyn til internasjonale demografiske endringer - f.eks. emigrasjon av utøvere fra økonomisk dårlig stilte land til mer velstående land - mange utøvere fra Russland konkurrerer for andre land, f.eks.

Norge er ei et lite land...Utenriksminister Jonas Gahr Støre har sagt at han aldri vil kalle Norge for et lite land. Det trenger ikke den nye kulturministeren gjøre heller - i hvert fall ikke når vi snakker om vinteridrett. På dette området er Kina og USA pygmeer uansett hvor mange medaljer de tar, og det takket være innbyggertallet.

Bloody Hell!

TV-taktikkeri. Under Vancouver-OL så jeg mest mulig av øvelsene på svensk tv. Det var to grunner til det. På svensk tv snakket de mindre om vær, vind og rubb enn på den norske statskanalen. Og – kanskje viktigst – det er morsommere å høre på svensk tv når nordmenn vinner. I tillegg var det interessant å høre på svenskene når de vant – da kom virkelig den barnslige gleden fram – de har jo noen tunge år bak seg i skisporet. Men det er ikke alle som kan velge kommentatorer når de ser sine favorittidretter på tv. Det viser fotball-VM-satsingen til den amerikanske tv-kanalen Entertainment and Sports Programming Network (ESPN).

Briter er best! ESPN sender alle 64 kampene fra Sør-Afrika, men alle kommentatorene er britiske og de mest profilerte amerikanske kommentatorene fra Major League Soccer-satsingen er flyttet til ESPN Radio! Begrunnelsen er – ikke uventet – at de britiske kommentatorene er best.

Amerikansk særegenhet. Det er to grunner til at dette er veldig spesielt. For det første fordi mange av dagens amerikansk idretter har sin opprinnelse i Europa, men som et ledd i kampen for å distansere seg fra det britiske imperiet har amerikanerne utviklet sine egne versjoner. Det gjelder for eksempel baseball (cricket) og amerikansk fotball (rugby). Den amerikanske versjonen av europeisk fotball ligner svært mye på opphavet, men det er to store forskjeller. 1) seriesystemet er bygd opp langs den amerikanske lesten – det baserer seg på et franchisesystem der det ikke går an å rykke opp eller ned, og – kanskje det viktigste i denne sammenheng – 2) de bruker andre begreper om idretten enn det briter gjør. Spørsmålet er derfor om de britiske kommentatorene vil bruke ”football” eller ”soccer”, ”pitch” eller ”field”, ”kits” eller ”uniforms”, ”boots” eller ”cleats”? Dette er i høyeste grad et spørsmål om kolonitilknytning.

Lojalitetskvaler. For det andre skal USA og England spille mot hverandre i Sør-Afrika. Hvilken lojalitet har de britiske kommentatorene? Og hva tillater amerikanske fans i USA av de britiske kommentatorene? Vil de ha flest referanser til engelsk fotball eller til amerikansk soccer? Det er vanskelig å svare på dette spørsmålet, men en ting er sikkert – engelske supportere ville aldri ha godtatt amerikanske kommentatorer!

Norske forhold. Det er ikke lenge siden vi hadde en tilsvarende debatt i NRK. Da Ingerid Stenvold kom fra Sporten via Lydverket og til Dagsrevyen fikk hun og NRK mye kritikk fordi hun snakket dialekt og ikke normert norsk. Kanskje hun burde gi amerikanerne noen tips? ESPNS VM-satsing har fått noen til å kalle kanalen for ENGLISH Sports Programming Network (I Norge vil sikkert mange kunne følge opp med å kalle NRK for SRK (Sportens Rikskringkasting).

Special relationship. Til stadighet hører vi om USA og Storbritannias ”special relationship”. Dette er et tvetydig begrep. Det kan både bety at forholdet er veldig godt eller veldig dårlig. Når det gjelder fotball er vel kanskje det mest spesielle forholdet i disse dager David Bechams spill både i Major League Soccer og i italiensk Serie A. Han bidrar med mye god oppmerksomhet til amerikansk soccer i den amerikanske fotballsesongen, men henviser den amerikanske ligaen til bakgården når han spiller i Europa for å oppnå sine personlige målsettinger.

TV-taktikkeri umulig! Tilbake til utgangspunktet. Under fotball-VM er det ingen amerikanere som kan bruke min OL-strategi når USA spiller mot England – en brite vil kommentere både seier og tap, og er det noen som er flinke til å snakke om været så er det briter. Det er bare en ting å si til dette: Bloody Hell!

OLs største vinnere

OL-suksess. Det er mange måter å regne ut OL-suksess på. Uansett regnemetode står det igjen noen klare vinnere. Det er ikke Norge, selv om Norge gjorde det veldig bra, men de olympiske sponsorene. De kan vise til et solid oppsving i forkant av, under og etter OL.

Seiern er vår! Alt i alt var Vancouver-OL en suksess. Canada tok 14 gull og slo dermed Norges rekord fra Salt Lake City i 2002, USA tok 37 medaljer og slo dermed den tyske medaljerekorden, også den fra 2002. Men Norge har fortsatt rekorden for flest medaljer og gull per øvelse. I 1928 var det 14 øvelser i OL, og Norge tok 15 medaljer derav seks gull. Det gir et medaljesnitt på 1,07 per øvelse og et gullsnitt på 0,43. For å slå denne rekorden måtte USA tatt 92 medaljer og Canada 37 gull i Vancouver fordelt på 86 øvelser og 258 medaljer. Den norske rekorden er med andre ord uslåelig! I tillegg slo Norge Sverige både på medaljestatistikken og gullstatistikken. Du skjønner tegninga? Norge er og blir best uansett hvordan vi vrir og vender på det – på idrettsbanen. Utenfor skiarenaene og isrinkene er det cash som teller! Der er det fint lite norsk.

Dow Jones. I desember 2007 lanserte Dow Jones The Dow Jones Summer/Winter Games Index. Den har blitt brukt i to OL – Beijing 2008 og Vancouver 2010. Dagens indeks inneholder informasjon om markedsverdi og markedsutvikling for 36 OL-sponsorer - IOC-sponsorer, internasjonale og nasjonale sponsorer av lekene og leverandører til lekene. Tallenes tale er klar selv om det også her er flere regnemåter. Siden starten av 2009 har børsverdiene av OL-sponsorene økt med 36%, mens Standard & Poors 500 Index (S&P500) viser en oppgang på ”bare” 18,9%. OL-indeksen viser også en årlig vekst på 10,5% (i et treårsperspektiv) sammenlignet med en nedgang på 21% på S&P500.

Økt salg. Det er ikke bare høy profilering av merkenavn og børsøkningsom kan glede OL-sponsorene. Historien viser også at salg av egne produkter øker med OL-tilknytningen. En analyse fra NIELSEN i september 2008 om effekten av OL-sponsing i forbindelse med Beijing-OL viser med all tydelighet at selskaper som McDonalds, Coca Cola og Adidas får god valuta for pengene i OL. For bedrifter som har inngått dyre avtaler i forkant av finanskrisen og som nå skjelver i buksene fordi de er redd for at OL koster mer enn det smaker kan finne trøst i disse tallene. Har de i tillegg personlige sponsoravtaler med de største stjernene i OL vil de tjene enda mer – både i kontanter og på børs. Det er kanskje ikke rart at Gerhard Heiberg ser lyst på framtiden og spår at IOC vil øke fra 8 til 10 toppsponsorer denne våren. Stikk i strid med de rådende forhold for sponsorater i disse tider.

OL=Suksess. Det er ingen norske sponsorer i denne poolen. Hva om SAS gikk inn som en av de nye toppsponsorene til IOC? Eller om NSB ble privatisert og ble OL-sponsor. Eller Jernbaneverket? Veien til suksess går i hvert fall via OL!