Irak tilbake til normalen?

Straffekonk. 15. august møttes Bagdad-klubben Al-Zawraa kurder-klubben Arbil til seriefinale i fotball i Irak. Bagdad-klubben vant 5-4 på straffer og kunne dermed dra i land sitt første mesterskap på fem år. Markerer dette en ny vår også for irakisk politikk?

Fotball viktigere enn krig. Fotballkampen skjedde samme dag som det verste bombeangrepet i Bagdad på over ett år, et angrep som drepte og såret minst 300 mennesker. På flere av Iraks nyhetskanaler fikk superfinalen mer oppmerksomhet enn bombeangrepet – enten fordi man er blitt så vant til dødelige bomber eller fordi fotball gir et kjærkomment avbrekk i det som ellers ser bunnløst tris ut? Men begivenheten var også spesiell på en annen måte.

Bagdad-dominans. Det er mulig å analysere de regionale maktforholdene i Irak gjennom fotballen. Inntil 2003 – da USAs angrep på Irak startet – var det Bagdad-klubber som tok med seg sølvvarene hjem, og det var disse klubbene som hadde de fleste irakiske landslagsspillerne. Klubbenes maktposisjon gjorde at de tiltrakk seg spillere fra resten av Irak og på den måten sementerte Bagdads dominans i fotballen. Mellom 1973 (da serien ble opprettet) og 2006 var det bare to ganger at ikke-Bagdad-lag vant serien (1978 og 1983). Det var med andre ord ikke bare den politiske makten som var konsentrert i Bagdad, men også fotballmakten.

Kurderdominans. Dette endret seg i 2007. På den tiden var irakisk Kurdistan den regionen i Irak med størst økonomisk vekst og størst stabilitet – og hadde kanskje størst politisk makt. Det førte til at klubber i denne delen av Irak rekrutterte de beste fotballspillerne fra resten av Irak. Det gjorde at Arbil vant ligaen tre år på rad fra 2007 og at Dahuk – som også er en klubb fra denne regionen – vant i fjor. Med årets seier er Al-Zawraa oppe i 12 seriemesterskap og er dermed den mestvinnende klubben i Irak.

Libya et nytt Irak? I forrige uke inngikk Libya en avtale med Sør-Afrika om at fjorårets VM-vert skal ta over afrikamesterskapet i 2013, for nettopp Libya. Libya tar sikte på å arrangere mesterskapet i 2017 – når situasjonen har stabilisert seg. Med fotballbriller ser det ut som maktforholdene i Irak er gjenopprettet etter 8 år med uroligheter. Med Irak som ledesnor er det ikke umulig at Libya står som vert av Afrikamesterskapet i 2017 – men uten den eneveldige diktatoren på tribunen.

Ti på topp - idrettsstjerner som gjør politisk karriere

Ekte idrettspolitikere. Idrett får en stadig større plass i politikken. Men det er få tidligere toppidrettsutøvere som gjør seg gjeldende i politikken. Her kommer et forsøk på å rangere de ti mest innflytelsesrike politikerne i verden, med bakgrunn som idrettsutøver på høyt nivå.

Kupers Political Football. Det er gjort mange forsøk på rangering av idrettsutøvere. I 2005 rangerte den kjente journalisten og forfatteren Simon Kuper – på oppdrag for Channel 4 – et fotballag under rubrikken Political Football. Kuper satt opp 11 spillere som han mente hadde stor politisk innflytelse. Laget han satt opp (i en 3-4-3-formasjon) var:

Målvakt: Rene Higuita;

Forsvar: Paul Breitner, Franz Beckenbauer, Lilian Thuram;

Midtbane: Walter Tull, Neil Lennon, Diego Maradona, Zvonomir Boban;

Angrep: Matthias Sindelar, George Weah, Paolo Di Canio. (Manager Silvio Berlusconi).

Spillere utenfor politikken. Dette er en meget interessant oppstilling, men den har nesten bare med spillere som har hatt politisk betydning uten selv å ha vært med i politikken. Walter Tull var den første svarte profesjonelle utespilleren i engelsk fotball (keeperen Arthur Wharton var den første svarte profesjonelle spilleren). Matthias Sindelar var en meget god østerriksk spiller som nektet å spille landslagsfotball for Hitler-Tyskland. Disse har hatt politisk symbolkraft, men de var aldri politisk aktive. George Weah var presidentkandidat for Liberia i 2005 og fikk flest stemmer i den første valgomgangen – men tapte mot Ellen Johnson Sirleaf. Han har litt politisk innflytelse gjennom sitt parti Congress for Democratic Change (CDC). Men han er altså ennå ikke folkevalgt.

Bin Laden på laget? I e-postutveksling med Simon Kuper i 2005 foreslo jeg på spøk Osama bin-Laden, fordi han hadde en lovende keeperkarriere. Kuper mente dette var et morsomt forslag, men mente at Channel 4 ikke ville godta en av verdens mest hatede menn på den politiske elleveren. Moralske verdier var for dem et kriterium. Dette preger også menigmanns diskusjon av for eksempel verdens beste fotballspiller. Misliker du Maradonas narkotikabruk og lett usympatiske fremferd er du mer villig til å kåre Pele eller Messi som tidenes beste spiller enn Maradona. Selv om det ikke har noe med fotball å gjøre…

Sosialt engasjement. I år har New York Times-journalisten William C. Rhoden (igjen) prøvd å definere hvem som er de største svarte idrettsutøverne gjennom tidene, og han har lansert noen kriterier for hvordan man skal lage slike kåringer. Rhoden – forfatteren bak den meget leseverdige boka ”40 Million Dollar Slaves” - mener at Muhammed Ali og Tommie Smith har langt mer å fare med enn for eksempel Tiger Woods og Michael Jordan. De to førstnevnte har vist et sosialt ansvar og kjempet for de svartes rettigheter, mens de to andre aldri har fremhevet sin bakgrunn, men kun tenkt business. Eller som Rhoden sier: ”there is more to greatness than stats and championships.” Dette er en vanskelig diskusjon – hvor mye skal det utenomsportslige telle?

Russisk vri. I forkant av Norges fotballandskamp mot Italia på Ullevål 4. juni 2005 var jeg sammen med den russiske historikeren Jurij Lukosiak (og min far) på Håndverkern i Oslo for å diskutere oss fram til tidenes beste idrettsutøvere. Lukosiak er ingen hvem som helst. Han er den offisielle historikeren til det russiske fotballforbundet, han er en lidenskaplig Zenit St. Petersburg-supporter og har blant annet hatt ansvaret for å bygge opp Petersburg-klubbens fotballmuseum. Han er også en av de fremste ekspertene på italiensk fotball. Hans høydepunkt under Oslo-besøket var nok da han fikk en Vålerenga-drakt med Erik ”Panzer” Hagen på ryggen (han spilte i Zenit på det tidspunktet). Mitt var da han lekset opp for meg og min far hvem og hvorfor forskjellige idrettspersonligheter var de beste: jeg hadde ikke hørt om en eneste en. Her var det ballettdansere, sjakkspillere, turnere og kunstløpere – alle hadde vært mot kommunisme, de var estetikere og levde et sunt og godt liv. Ikke i min bane, men et godt eksempel på at vi hadde helt forskjellige kriterier og bakgrunn. Ikke bare hadde vi forskjellig syn på hva man skulle dømme idrettsutøvere etter, men også hva som er idrett.

Kriterier for ekte idrettspolitikere. Her er et forslag til kriterier for rangering av de mest innflytelsesrike politikere med idrettsbakgrunn.

1. Du må ha vunnet noe som idrettsutøver på nasjonalt eller internasjonalt nivå
2. Du må være valgt politiker ETTER at du har utrettet noe på idrettsbanen
3. Du må ha hatt en fremtredene plass som politiker

Disse kriteriene utelater da politikere som:

- Boris Jeltsin (Sovjetunionen/Russland) som var en habil volleyballspiller på regionslandslaget, men har ikke vunnet særlig med titler
- Idi Amin (Uganda) som var Vest-Afrika-mester i lett tungvekstboksing. Han ble ikke valgt som president, men tok over i et militærkupp.
- Fidel Castro (Cuba) som var en habil baseballspiller og kunne gjort en karriere i MLB. Han ble heller aldri valgt som leder for Cuba.
- George W. Bush (USA) som var en ivrig baseballspiller, men gjorde det aldri til noe stort.
- Kim Il-Sung og Kim Jong Il (Nord-Korea) som har satt alle rekorder og vunnet det meste i idrett ETTER at de ble statsledere(!)

Ti på topp. Her er ti-på-topp-listen over idrettstjerner som har fått politisk makt:

I. George Bush Sr. – kaptein på Yales collegelag i baseball som vant det nasjonale mesterskapet i 1947/amerikansk president 1989-93.

II. Gerald Ford – to nasjonale mesterskap i amerikansk fotball for University of Michigan (1933/1934)/amerikansk president 1974-1977.

III. Arnold Schwarzenegger – 6 ganger Mr. Olympia/guvernør i California 2003-2010.

IV. Gianni Riveri – mer enn 500 kamper for AC Milan, 60 landskamper for Italia og EM-vinner for Italia/Valgt inn i det italienske parlamentet i 1987 og nå representant i EU-parlamentet.

V. Jack Kemp – 7 ganger på All-Star-laget i AFL/kongressmann 1971-1989 for New York, minister under George Bush Sr. og visepresidentkandidat i 1996.

VI. Bill Bradley – Basketball Hall of Fame etter spill for New York Knicks/senator for demokratene i NewJersey 1979-1997 og to forsøk på å bli presidentkandidat.

VII. Manny Pacquiao – har verdensmestertitler i syv vektklasser i boksing og utnevnt til tiårets beste kampsportutøver/ble valgt inn i det filipinske parlamentet i 2010 og blir spådd en lysende politisk karriere.

VIII. Sebastian Coe – fire olympiske medaljer (to gull) på mellomdistanse og åtte utendørs og tre innendørs verdensrekorder/valgt inn i det britiske parlamentet i 1992 (en periode) og er i dag leder for London-OL.

IX. Menzies Campbell – britisk hundremeterrekord fra 1967 til 1974 og OL-deltager i Tokyo 1964/valgt inn i det britiske parlamentet i 1987 og leder av det britiske Liberal-demokratiske partiet fra 2006 til 2008.

X. Oleg Blokhin – Kåret til Europas beste fotballspiller i 1975. Tidenes toppskårer i sovjetisk fotball og flest landskamper for Sovjetunionen/to ganger valgt inn i det ukrainske parlamentet med ungdomspolitikk som spesialfelt.

Outsidere:

XI. Imran Khan – tidenes beste pakistanske cricketspiller og verdensmester for Pakistan i 1992/eneste parlamentsmedlem for sitt parti PTI, men ønsker presidentmakt.

XII. Garry Kasparov – Verdensmester i sjakk 1985-2000/viseformann i det russiske partiet ALL RUSSIA CIVIL CONGRESS, men ikke folkevalgt, ennå.

XIII. George Weah – Kåret til verdens, Europas og Afrikas beste fotballspiller og har flere seriegull for AC Milan/søker presidentvervet i Liberia.

XIV. Pele – av mange kåret til verdens beste fotballspiller og er verdensmester for Brasil/sportsminister i Brasil, men ikke valgt politiker.

XV. Dawn Fraser – en av tidenes beste australske kvinnelige idrettsutøvere med fire OL-gull i svømming/uavhengig representant i parlamentet i New South Wales.

XVI. Miriam Blasco – gullmedaljevinner i judo for Spania i Barcelona-OL/Representant idet spanske parlamentet for Partido Popular.

Amerikanere og menn. Denne listen har to klare trekk. Det er mange amerikanere på listen. Min liste er selvfølgelig farget av min beskjedne kunnskap om idrett og politikk, men jeg tror allikevel listen viser at idrett er en mer akseptert karrierevei og fritidssyssel i USA enn i andre deler av verden. For det andre er det ingen kvinner. Kvinner kjemper ennå en kamp for å få like mye anerkjennelse som menn både i idretten og politikken. På denne lista blir det derfor dobbelt vanskelig.

Norsk liste? Det er også vanskelig å finne innflytelsesrike politikere i Norge med idrettsbakgrunn det er noe å skryte av. Her er noen kandidater:

I. Helge Sivertsen – norsk mester i diskos 1934 og 1935 og representert Norge i OL i Berlin/ Sivertsen var statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet 1947-56, kirke- og undervisningsminister 1960-63 og 1963-65. Han satt i Arbeiderpartiets sentralstyre 1969-77.

II. Einar Førde – Stortingsrepresentant for Oslo 1969–1989 (Akershus 1981–1985), Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1986–1989, Kirke- og undervisningsminister 1979–1981, Nestleder i Arbeiderpartiet 1981–1989/NM-gull for seniorer på 4x400 meter stafett fra 1961 og tok sølv på 1500 m i 1963. Samme år vant han også samme distanse under Nordisk juniormesterskap.

III. Arne Sunde - deltok under sommer-OL for Norge i 1912 i Stockholm med 6. plass i skyting, lagkonkurranse i armégevær som beste resultat/ justisminister 1930–1931 og 1933–1935, medlem av eksilregjeringen i London 1940–1945 og Norges FN-ambassadør 1949–1952.

IV. Gunnar Gundersen - har vunnet norske og nordiske mesterskap i svømming og deltok i de olympiske leker 1976/har vært innvalgt på Stortinget fra Hedmark siden 2005

Hansken er kastet. Lister som dette er alltid tvilsomme. Hvem ville du ha tatt med? Andre kriterier? Jeg utfordrer deg!!!

Vekten av ord

Linjeskifte? De fleste politikerne har sagt at hendelsene denne sommeren bør få konsekvenser for ordbruken i politikken. Det bør den også få for ordbruken i idretten og i omtalen av idrett.

Sommerens katastrofe. Bomben i regjeringskvartalet og henrettelsene på Utøya er kriminalitet av verste sort. Hendelsene kan beskrives som katastrofe og tragedie. 77 er drept i terrorudåden (69 på Utøya, 8 i Oslo sentrum) og 90 er skadet (66 skadet på Utøya, 30 skadet i Oslo sentrum). Mange familier er rammet og mange lokalsamfunn har mistet håpefulle og samfunnsengasjerte ungdommer – ungdommer som ønsket å utrette noe i et fritt og demokratisk Norge. Mange idrettslag har også mistet ledere eller utøvere. I tiden etter 22/7 har idretten vist at den kan samle lokalsamfunnet. Mange idrettslag har aktivt hjulpet etterlatte og pårørende, og det har vært mange minnemarkeringer på norske idrettsbaner – blant annet med ett minutts stillhet. I den sammenheng kan det være verdt å reflektere over vekten av ord.

Sinnsyk. I Aftenposten i februar var det en artikkel om fy-ord i norsk idrett. I artikkelen ønsket blant annet Erlend Hem ved Olympiatoppen ordet sinnsyk ut av vokabularet til norske idrettsutøvere. Hem har en fortid i psykiatrien og han vet hva begrepet faktisk innebærer. Jeg mener at begrepene katastrofe og tragedie også må brukes med varsomhet. Det understreker sommerens katastrofale og tragiske hendelser.

Katastrofer. I bokmålsordboka – som de fleste burde ty til med jevne mellomrom – står det at katastrofe betyr ”omfattende ulykke, ulykkelig hending, sammenbrudd” og at tragedie betyr ” ulykke eller katastrofe”. Ulykker og tragedier kan være naturskapt og menneskeskapt. Tidligere i år var vi vitne til jordskjelv og tsunami i Japan og i sommer har vi opplevd terror av verste sort i Norge. Den første katastrofen var naturskapt, den andre menneskeskapt. I idretten har vi opplevd katastrofer av begge merker – enten flyulykker med fotballag eller massedødsfall på tribuneplasser. Dette er katastrofer og tragedier.

Bagateller. Men ofte bruker vi disse begrepene når vi ikke burde. Tv-reporter og Arsenal-supporter Dag Solheim uttalte for ikke lenge siden (og etter 22/7) at det er en katastrofe hvis Fabregas og Nasri blir solgt fra Arsenal; midstopper på Sarpsborg 08 Ole Heieren Hansen mente det var en katastrofe å slippe inn 5 mål mot Brann; Usain Bolt mente løpet hans på Bislett i år var en komplett katastrofe; og under ski-VM gikk Hellner på katastrofe-ski, i følge Dagbladet. Hensikten er ikke å henge ut disse personene, men å peke på et generelt problem – ukritisk bruk av sterke ord. Det er ingen tragedie at alle disse beskriver sin virkelighet som en katastrofe, ei heller er det katastrofer det er snakk om!

Vekten av ord. Vekten av ord er forskjellig og bruk av begrepet katastrofe bør forbeholdes begivenheter som virkelig er tragiske. Proporsjoner er viktig, og så lenge det ikke er snakk om død og store ulykker skal man være forsiktig med å bruke sterke ord på det som egentlig er bagateller. Det har vi blitt minnet om denne sommeren!

Berserker og London-OL

Boris Johnsons omdømmeproblem. London-ordfører Boris Johnson måtte motvillig avbryte ferien for å håndtere gatevolden som herjer Londons gater. I disse dager har London-ordføreren mange hensyn å ta: han må raskt sørge for at volden tar slutt, han må sette i gang tiltak som hindrer at slike gatekamper gjentar seg og han må sørge for at disse kampene ikke går ut over London-OL. Når det gjelder London-OL har Boris Johnson både et omdømmeproblem (vil folk droppe og dra til OL i frykt for opptøyer neste sommer?) og han har et organisatorisk problem (hvordan sørge for at dette ikke skjer i London neste juli?).

Twitter-bakrus. Men dette dreier seg også om omdømmet til ordføreren selv. I starten tok han ikke volden på alvor. Fra sin parasollplass i Italia sendte han ut twitter-meldingen: ”Grateful to the community for all their help. Violence and destruction will achieve nothing" (tidlig 8. august). Den bar ikke mye preg av å ville senke prosecco-glasset. Bakrusen må allikevel ha kommet raskt siden han bare et par timer senere sendte ut en ny melding der det sto: ”Heading to the airport. Back in London tomorrow lunchtime. This mindless violence must cease" (litt senere 8. august). Nå venter 16000 politifolk og resten av Londons befolkning på at på at lysluggen skal ordne opp. Man kan kanskje tvile litt når man vet at hans klengenavn på Eton var the Berserker…

Alt er OL. OL-spøkelset har preget all politikk i London de siste syv årene. Pengebruk, politiressurser, byplanlegging, husprosjekter, fattigdomsbekjempelse, utdanningspolitikk osv. knyttes på en eller annen måte til OL. Og alvoret har for alvor startet. Denne uken starter prøve-OL. I morgen er 200 OL-delegater på plass for å se sandvolleyball. Lørdag skal prøveøvelsene i sykkel foregå. Og slik er det planlagt at dagene skal gå, om prøveøvelser ikke blir omberammet slik landskampen mellom England og Nederland og flere cupkamper i fotball er blitt. Det kan gå fra prøveøvelser til prøvelser…

Terror og terrorisme. Sikkerhetsopplegget til OL må ta hensyn til mange ting. Under prinsebryllupet i april fikk man testet samband, beskyttelse av dignitære personer og håndteringen av fredelige menneskemasser. Under bryllupet var det ca 5000 politifolk i gatene, helikoptere overvåket sentrale deler av London og terrorberedskapen var høy. Både politiressurser og militære komponenter var involvert. Under gatekampene setter man inn 16000 politifolk mot en mer ukontrollerbar trussel: ungdom som går amok. Dette er terror, men ikke terrorisme. Hvor godt er London forberedt på dette?

Blackberry har skylden? De verste urolighetene har skjedd i bydelen Hackney – en av fem offisielle OL-bydeler og bare noen kilometer fra OL-parken. En del av arven etter OL skal være byfornying blant annet ved at deltagerlandsbyer og andre husvær skal bli vanlige boliger etter OL. Med Boris Johnson i spissen har London laget en liste over ”100 great things about the Games”. Punkt nummer 34 ble sendt fra Boris Johnsons twitter-konto 1. august. Der står det: ”2800 new homes being built on the #OlympicPark with room for 8000 more. No.34 of 100 great things about the #Games”. Dette har ikke pøbelen fått med seg? Noen skylder den tilsynelatende uhåndterlige situasjonen på at pøbelen kommuniserer gjennom Blackberry Manager og ikke twitter. Kanskje derfor har de heller ikke har fått med seg Boris Johnsons glade budskap.

Berserkens utfordringer. IOC har sagt at de ikke er bekymret for OL-sikkerheten. Nå er det opp til Boris Johnson å overbevise byens borgere, IOC og de tilreisende neste år om at det ikke er noe å frykte. Og så må han sørge for at OL går riktig for seg. I mellom der kommer kanskje en ny finanskrise…

Stolt av Nagasaki-bomben

Hiroshima og Nagasaki. Bombingen av Nagasaki 9. august 1945 markerer slutten på den andre verdenskrig. I ettertid har det vært en kontinuerlig debatt om atombombene over Hiroshima (6. august 1945) og Nagasaki var riktig og/eller nødvendig. For de fleste er disse atombombene et mørkt kapittel i verdenshistorien. Men ikke for Richland Bombers. Laget som siden 1972 har hatt atomskyen fra Nagasaki som logo!

Hanfords vekst og fall. Richland High School (tidligere Columbia High School) ligger i staten Washington i USA og har som slagord ”Home of the Bombers”. Bakgrunnen for logoen og slagordet er både spesiell og kontroversiell – det kommer fra plutoniumproduksjon, bombefly og Nagasaki-bomben. I 1943 ble det i Hanford – nabobyen til Richland – opprettet et atomanlegg for produksjon av plutonium, plutonium som ble brukt i bomben som ble sluppet over Nagasaki 9. august 1945. Reaktorene i Hanford ble bygget på elleve måneder og det førte til en formidabel befolkningsvekst i Hanford – fra noen tusen til over femtitusen innbyggere. På et tidspunkt hadde Hanford det nest største innbyggertallet i staten Washington – bare Seattle hadde flere innbyggere. Og de fleste av dem var bosatt i ca 4300 trailere i og rundt Hanford, en by som var lukket for allmennheten. Da krigen var slutt ble Hanford en forlatt by, mens Richland, der mange hadde bosatt seg i Hanfords vekstperiode, ble et vekstområde. Hanford-reaktorene var i drift under hele den kalde krigen og sto for ca 2/3 av den amerikanske plutoniumproduksjonen. I dag holder man fortsatt på med oppryddingsarbeid og reaktoren er åpnet for turister.

Day's Pay. Det har vært mye debatt om hvorfor skolen og laget har fått navnet Bombers. En forklaring – som har vært mest brukt – er at den er oppkalt etter B-17-bombeflyet Day’s Pay. Etter D-dagen i Normandie kom arbeidere på Hanford-reaktoren på ideen om at alle som jobbet der skulle gi en dagslønn for å kjøpe et bombefly til det amerikanske luftforsvaret. Innsamling av dagslønner bidro til innkjøp av Day’s Pay fra Boeing i Seattle, og til storstilt overrekkelsesseremoni 23. juli 1944. Flyet var i aktiv tjeneste i åtte måneder og hadde til sammen 67 bombetokt over Europa. Men flyet var ikke med i bombingen av Nagasaki. Det var det B-29-bomberen Bock’s Car som sto for.

Atombombe. Den andre forklaringen er at navnet kommer fra atombomben som ble sluppet over Nagasaki og som hadde plutonium fra Hanford-reaktoren. Det er denne forklaringen som historikerne mener er den korrekte. Klengenavnet til Columbia High School (senere Richland High School) var Beavers i perioden mellom innkjøpet av bombeflyet og bombingen av Nagasaki. Beavers ble byttet med Bombers på høsten 1945 – til ære for atombomben og dens innsats for verdensfreden OG for velstanden i Richland! I dag er det ikke like mye velstand i og rundt reaktoren. Oppryddingene etter atomproduksjonen er den største i verdensmålestokk og kommer til å koste ca 80 milliarder dollar fordelt over en periode på 40 år (arbeidet startet for over 20 år siden). Mange tusen mennesker har også gått til sak mot myndighetene fordi de mener at de har fått skader på grunn av plutoniumsproduksjonen.

Atomsky som logo. Selv om skolen brukte atomskyen som logo og Bombers som klengenavn allerede i 1945 innførte ikke skolens fotballag logoen før i 1972. Men logoen preger fortsatt drakta selv om den kalde krigen er over. Til tross for gjentagende protester mot en logo som glorifiserer en av verdenshistoriens verste massakre har skolen ikke ville bytte ut logoen. Det ligger for mye lokalhistorie i den! Når japanere og andre markerer de forferdelige hendelsene i august 1945 kan det hende vanlige amerikanere i Richland og Hanford sitter og drikker det lokale ølet Atomic Amber, Atomic Ale eller Half-life Hefeweisen samtidig som de heier på det lokale fotball – GO Bombers, GO! Den enes død, den andres fotballag!